Boken begynner med å beskrive hva BNP er og ikke er, og den historiske konteksten dette målet på økonomisk vekst oppstod i rundt 2. verdenskrig, der det blant annet var viktig å få med den militære produksjonen i tallene. Man kunne naturligvis tenke seg et smalere mål på vekst som konsentrerte seg om industrivarer, trakk fra forsvarsutgifter og forbruk av ikke-fornybare naturressurser, og ikke tok med tjenesteproduksjon, offentlig sektor, advokathonorarer og andre sektorer der bidraget til økonomisk overskudd i smal forstand er diskutabel. Problemet er at dette ville utelukke mesteparten av den økonomiske aktiviteten i en moderne økonomi og gi veldig merkelige tall. Derfor er BNP på godt og vondt et bruttomål på samlet økonomisk verdiskaping i et land og den vanlige måten å beregne økonomisk vekst.
Bokens mest tekniske del forklarer hvordan man beregner et lands BNP. Det kan gjøres på tre ulike måter som i prinsippet skal gi samme resultat (men fordi noen av komponentene er immaterielle eller av andre årsaker vanskelige å måle nøyaktig, må man gjerne legg inn noen justeringsfaktorer). Man kan summere verdien av all produksjon, man kan summere verdien av alt innenlandsk konsum (pluss eksport, minus import) og man kan summere all inntekt. Alle disse metodene skal gi samme svaret.
En vanlig kritikk av BNP er at dette er regnestykker som ikke måler hvor høyt velferdsnivået i et land er eller hvor lykkelige folk er. Til det svarer Coyle at den innvendingen er helt korrekt, for det har aldri vært meningen at BNP skal måle disse tingene. BNP har som formål å måle den økonomiske aktiviteten i et land, slik at vi kan sammenligne med andre land eller sammenligne med oss selv for å se om det er god økonomisk vekst eller ikke. For å måle lykke eller velferdskvalitet trenger vi andre måter å måle, for eksempel meningsmålinger som spør om opplevd lykke og FNs Human Developent Index som søker å finne verdens beste land å bo i basert på blant annet helse- og utdanningsdata. Ingen av disse metodene gir oss noen grunn til å droppe målinger av BNP.
Selv om Diane Coyle mener at BNP er et både nyttig og nødvendig grunnlag for viktige beslutninger, bruker hun også mye plass på å beskrive utfordringer og svakheter ved dagens måter å beregne de ulike komponentene i BNP på. Jeg kan nevne fire:
For det første er det en utfordring å måle verdiskaping som skyldes innovasjon, Å måle verdiskapingen fra datamaskiner og mobiltelefoner basert bare på pris og volum undervurderer den enorme verdiøkningen som ligger i at produkter til samme pris er blitt hundre ganger raskere, er fulle av programvare som løser oppgaver man bare kunne drømme om å få utført tidligere og kommuniserer med hele verden via internett. På samme måte kan statistikken gå glipp av verdien av at det blir stadig flere og mer varierte produkter innenfor samme kategori, noe som bidrar til at det er lettere å finne produkter som passer bedre og dermed også blir utnyttet bedre.
Andre utfordring er måling av verdiskaping i tjenestesektoren, som egentlig handler om flere problemer. Dels at det er problemer med å separere ut en del tjenester fra prosessene de inngår i, dels er det vanskelig å finne gode måter å måle produktivitetsutvikling for enkelte tjenester (strykekvartetten blir ikke bedre av å spille dobbelt så mye musikk på samme tid eller ved å redusere antall medlemmer fra fire til tre), og dels er det noen særskilte utfordringer med å måle offentlig sektors bidrag til den økonomiske aktiviteten på områder der det ikke finnes markedspriser å sammenligne med.
Tredje problem er avgrensningsutfordringer i forhold til den "uformelle" økonomien. Trenden har de siste årene vært at land også prøver å inkludere økonomisk aktivitet som ikke befinner seg innenfor det lovlige arbeidslivet eller som ikke betaler skatt (slike endringer av statistikken bidro til at BNP-tallene i land som Hellas og Italia gjorde store byks for noen år siden). Mens svart arbeid nå bidrar til BNP, er arbeid i hjemmet, for eksempel ubetalt omsorg i hjemmet for pleietrengende eldre, ikke med i BNP. Derfor kan man, litt tabloid, si at både private barnehager, kommunale barnehager og svarte dagmammaer bidrar til BNP, mens foreldre som velger å være hjemme med barna ikke bidrar, slik avgrensningene fungerer i dag. Og så må man huske at BNP er en målemetode og ikke et moralsk eller politisk verktøy som kan brukes til å ta stilling til hva som er det beste alternativet.
Et fjerde problem det kan være verdt å nevne er finanssektoren som det rett og slett er ganske vanskelig å beregne verdiskapingsbidraget fra. Svaret er avhengig av om man vurderer banker som aktører som samtidig både tar imot innskudd og låner ut penger, og der verdiskapingen er det de tjener på differansen. Eller om man regner sparing/pengeplassering og utlånsvirksomhet som to adskilte virksomheter der verdiskapingen er den gevinsten de henter inn utover å være "risikofrie". Denne siste bruttometoden gir et mye høyere tall og fører til at finanssektorens bidrag til BNP utgjør opp mot 10 prosent i USA og UK. Et beslektet problem er å fange opp det negative bidraget fra banker og andre finansaktører som lever over evne og rett og slett ødelegger verdier gjennom sin uansvarlighet, noe vi så mange eksempler på under finanskrisen i USA, men som det ikke er så lett å finne igjen i BNP-tallene når de brytes ned på sektorer.
I bokens siste kapittel kommer Diane Coyle med tre anbefalinger om hvordan måling av BNP bør justeres og forbedres for å fortsatt kunne være relevant i en mer innvevd og global kunnskapsøkonomi der tjenesteproduksjon dominerer. Det første handler om bedre verktøy for å måle verdien av innovasjon og produktmangfold, noe jeg allerede har vært litt inne på. Fordi innovasjon i dag foregår i noen komplekse globale verdikjeder og i et samspill mellom mange ulike bidragsytere, er det veldig krevende å beregne hvor mye av verdiskapingen som foregår i hvilken del av kjeden, i hvilken virksomhet og i hvilket land.
Andre anbefaling hun kommer med er å finne enda bedre måter å fange opp at en stadig større del av økonomien består av immaterielle verdier, i form av mer brukervennlig design, høyere tjenestekvalitet, bedre designet teknologi eller andre ting som ikke kan måles på samme måte som antall fat olje eller antall spiker. Det som bidrar ytterligere til å gjøre statistikernes jobb vanskelig er alle gratistjenestene vi nå omgir oss med i form av nettbaserte tjenester og sosiale medier som åpenbart genererer store verdier, også økonomisk, men fordi forretningsmodellene er annerledes er det en utfordring å fange det reelle bidraget til den økonomiske veksten.
Siste og viktigste anbefaling handler om bærekraft, både i økonomisk og i miljømessig forstand, det vil si om den veksten vi har i dag kommer på bekostning av fremtidig vekst, eller om vi investerer i kompetanse og kapasitet til å lykkes enda bedre i fremtiden. Er for eksempel penger vi bruker på forskning og innovasjon en utgift i BNP-beregningene, eller er det en type omplassering av formue der det investeres i fremtidig vekst? Å lage gode avgrensinger her er svært krevende, men viktig for å få bedre verktøy for klokere politiske beslutninger, mener Coyle. Og det samme gjelder naturligvis også miljø og naturressurser. Om vi bare er opptatt av inntektene som kommer inn fra utnyttelsen av nye ressurser, men ikke er opptatt av å få vite om det vi allerede har forvitrer eller skades, får vi et ufullstendig bilde av tilstanden i landet, enten det gjelder forvaltning av naturressurser eller menneskelige ressurser.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar