lørdag 12. juli 2014

Nils-Petter Enstad: Sommeren som endret Norge

Da Civita høsten 2013 lanserte Nils-Petter Enstads bok "Sommeren som endret Norge", om dannelsen og det kortvarige livet til Lyng-regjeringen, var det dels for å markere at det har gått 50 år siden begivenheten og dels for å få frem at noen av vurderingene som ble gjort på borgerlig side i 1963 også er relevante i dag. Jeg fikk dessverre ikke lest boken da den kom, men nå har jeg endelig fått gjort det. Det er en leseverdig bok om en spennende episode i norsk politikk som fikk stor betydning utover ukene det pågikk. Boken kan kan anbefales for alle historisk interesserte, men særlig de som er opptatt av muligheter og forutsetninger for bredt borgerlig samarbeid.

Sommeren som endret Norge er på omkring 130 sider og handler om de begivenhetene som utløste regjeringskrisen i 1963 etter en ny alvorlig gruveulykke ved Ny-Ålesund på Svalbard og om styringslitasjen som preget Arbeiderpartiet etter 18 år sammenhengende i regjering. Men denne boken skiller seg fra flere andre historiebøker om samme tema ved å bruke mest plass på å beskrive hva som skjedde på borgerlig side i forbindelse med regjeringsskiftet, og som gjorde det mulig å stable på beina et styringsdyktig alternativ som kunne ta over.

Regjeringsskiftet i 1963 var første gang Norge hadde en borgerlig ledet regjering  siden Johan Ludwig Mowinckels tredje regjeringen måtte gå av i 1935. Nesten 30 år etter Mowinckel var ikke de borgerlige partiene vant til å styre landet og da de plutselig fikk sjansen i 1963 var de ikke spesielt godt forberedt. Likevel brukte de denne muligheten godt. Selv om Arbeiderpartiet sørget for at Lyng-regjeringen fikk svært kort levetid, viste de fire borgerlige partiene at de klarte å finne sammen og formulere en felles regjeringserklæring, Dette felles politiske grunnlaget fikk stor betydning i årene som fulgte og påvirket partienes valg av samarbeidspartnere i lang tid etterpå.

Også på personsiden fikk erfaringen fra Lyng-regjeringen betydning. Flere av statsrådene i Lyng-regjeringen dukket senere opp som statsråder i Borten-regjeringen og Korvald-regjeringen, og en av disse, handelsminister Kåre Willoch, ledet selv en borgerlig regjering 1981-86. Nils-Petter Enstad trekker noen paralleller på slutten av boken mellom Lyng-regjeringen i 1963 og Hornsrud-regjeringen i 1928, som også satt svært kort tid, men som gjennom sin eksistens viste at Arbeiderpartiet kunne og ville ta regjeringsmakt. Slik Hornsrud-regjeringen la grunnlaget for en lang periode med fullstendig Arbeiderparti-dominans, viste Lyng-regjeringen at en borgerlig koalisjon var mulig. Nils-Petter Enstad skriver i oppsummeringen mot slutten at:

"Det er ikke alltid en regjerings levetid er avgjørende for dens betydning. Noen ganger er det nok at den har opptrådt på den politiske scenen. Slik var det i 1928 og slik skulle det vise seg å være i 1963. Lars Roar Langslet skrev: "Fire selvstendige, frie partier, som aldri før i norsk historie har prøvet et slikt samarbeid, har vist både vilje og evne til å handle i fellesskap. Folk har oppdaget at det endelig er etablert et alternativ, basert på samarbeid""

De fire ukene i regjering sommeren 1963 gjorde ikke minst noe med forholdet de fire partiene i mellom. En ting var at regjeringens medlemmer ble sveiset sammen til det man må kunne kalle "en vennekrets", viktigere var virkningene i de politiske miljøene som hver av disse representerte. Det sterke samholdet som krisen og regjeringstiden hadde skapt, kom til å prege forholdet mellom de fire partiene i mange år framover. De var blitt samarbeidspartier. Da valgresultatet forelå i 1965 og viste et klart, borgerlig flertall på Stortinget, var det ingen diskusjon om hva som nå kom til å skje. De fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen".

Nils-Petter Enstad har tidligere vært informasjonssjef og studiesjef i Kristelig Folkeparti og kjenner diskusjonene om borgerlig samarbeid fra innsiden. En innsikt som bidrar til å gjøre denne boken om starten på det moderne borgerlige samarbeidet for 50 år siden til en bok som også er svært relevant for dagens diskusjoner om hvordan et borgerlig flertall best skal forvaltes og brukes til å oppnå politiske resultater.