Bortgjemte musikalske perler (24)

Nå er vel "Hurricane" med Bob Dylan en av de mest kjente sangene han har laget og ikke spesielt bortgjemt, men dette videoklippet der han i følge Rolling Stone Magazine spiller låten for første gang er verdt å se på. Klippet er fra et TV-show september 1975:



Dylan måtte for øvrig skrive litt om på teksten rett før TV-programmet fordi plateselskapet Colombia var redd for at teksten ville føre til juridiske problemer. Den handler om bokseren Ruben "Hurricane" Carter som ble dømt for et trippeldrap i 1966 han etter all sannsynlighet ikke hadde begått og som Bob Dylan interesserte seg for da han leste selvbiografien til Carter som kom ut i 1975.

Hurricane finnes på albumet Desire som kom i 1976 og var også et fast innslag på den påfølgende konsertserien The Rolling Thunder Revue  som ble dokumentert på albumet The Bootleg Series Vol. 5: Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue, utgitt i 2002 og et meget hørbart livealbum. Ruben Carter fikk en ny rettssak i 1976, men ble der dømt for mord for andre gang. Først i 1985 ble han satt fri etter at en føderal domstol mente det hadde vært store formelle feil i rettsprosessen og påtalemyndighen lot være å be om enda en rettssak. Bob Dylan har i følge Rolling Stone aldri fremført "Hurricane" etter konsertene i 1976.

Byregioner, kommunereform og Rattsø

Rapport om kommunereform fra Jørn Rattsø

Jørn Rattsø har skrevet en ny rapport om kommunereform. Den kom for ti dager siden og er for lengst blitt omtalt flere steder, blant annet på nettsidene til Akademikerne, NHO (kommunereform = byreform) og Forskning.no, men den er såpass interessant lesestoff at jeg synes jeg må anbefale den her på bloggen også.

Rapportens fulle navn er "Næringsutvikling, utdanningsvekst og urbanisering - Utfordringer for kommunereform" og den er skrevet på oppdra fra Akademikerne og NHO og utgitt av Senter for økonomisk forskning (SØF) ved NTNU. Den er på bare litt over 40 sider, og lar være å diskutere mange temaer, men klarer på disse få sidene å få frem et klart og tydelig budskap om noen få hovedproblemstillinger Jørn Rattsø selv mener er blant de viktigste i debatten.

Kort oppsummert tar Jørn Rattsø, i likhet med Ekspertutvalget, utgangspunkt i at behovet for en ny kommumestruktur handler om to ganske ulike problemstillinger. Dels handler det om små kommuner med stadig færre yrkesaktive innbyggere for hver pensjonist. Disse kommunene opplever økende utfordringer med å levere de tjenestene kommuner har et lovfestet ansvar for. Og dels handler det om utfordringer i byområder der kommunegrenser går på kryss og tvers av bo- og arbeidsmarkeder med sterk vekst. Den fragmenterte styringen vanskeliggjør god arealplanlegging, investeringer i infrastruktur og effektive transportløsninger.

Kapittel 3 er om befolkningsutvikling og utdanningsnivå og i avsnittene 3.2 og 3.3 er det noen interessante analyser av hvordan samspillet mellom utdanningsnivå, urbanisering og fremveksten av næringsklynger foregår, og hvordan dette har forandret seg fra den tiden jordbruk og industri dominerte næringslivet i Norge og frem til dagens arbeidsmarked der de fleste leverer tjenester. Tjenestebedrifter konsentreres i større grad der det er mange kunder eller, og særlig for de mest globalt orienterte, best tilgang på kompetent arbeidskraft. Jørn Rattsø skriver om det økende utdanningsnivået i samfunnet og samspillet med arbeidslivet at:

"Det økende utdanningsnivået har de seneste tiårene hatt en utjevnende effekt fordi utdanningsnivået først økte i byene og deretter ble spredt utover i landet. Det ventes at videre økt utdanningsnivå vil skape større forskjell mellom byene og resten av landet. Konsentrasjonen av ungdom og høyutdannede til byen etterlater seg økt forgubbing i distriktene. Presset på kommunesektoren blir ikke mindre over tid."

Det at ungdom flytter for å få arbeid i et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsliv skaper en type utfordring i de kommunene de flytter fra og noen helt andre utfordringer i de vekstkommunene de flytter til:

"Veksten i byregionene har skjedd i områder med en sterkt fragmentert kommuneinndeling, som har hindret planlegging og regulering av et samlet utbyggingsmønster for storbyene. Samtidig har mange parallelle kommunale administrasjoner og tjenestesektorer som gir stor dublering av tjenesteledelse og dårlig utnyttelse av fagkompetanse."

Jørn Rattsø mener den politiske debatten til nå har dreid seg mye om de små kommunenes utfordringer, men for lite om hva som må gjøres for å legge forholdene til rette for mer vekstkraftige byregioner som kan fungere både som magneter og motorer i norsk nærings- og samfunnsutvikling. De må være attraktive nok til å trekke til seg spennende bedrifter og høykompetent arbeidskraft. Og de må være i stand til å planlegge, investere og tenke langsiktig, slik at befolkningsveksten skjer på en måte som er bra for trivsel, miljø og effektiv ressursutnyttelse. Et fragmentert politisk beslutningssystem med mange forvaltningsnivåer og sektoriserte beslutninger skaper ikke spesielt gode betingelser for videre vekst.

De 20 største byregionene i Norge har i dag 3,1 millioner innbyggere og står for hele 85 prosent av befolkningsveksten. Det er derfor, i følge Jørn Rattsø, her den helt store utfordringen ligger når kommunereformen skal tilføre nye oppgaver og skape større enheter. Han tenker høyt om forholdet mellom disse storbykommunene og dagens fylkeskommunale nivå, og foreslår at storbykommuner burde overta dagens fylkeskommunale oppgaver og gjerne også noen flere statlige oppgaver, slik at vi virkelig får en desentraliseringsreform som både styrker lokaldemokratiet og gennomføringsevnen. Dette kan gjøres ved at Oslo-modellen (Oslo er både kommune og fylkeskommune) brukes i Bergen, Trondheim og Stavanger, men gjerne i langt flere av de 20 største byregionene, i følge Jørn Rattsø.

Jeg mener at det aller viktigste ved denne rapporten ikke er de konkrete enkeltforslagene, men at den minner oss om at en kommunereform ikke er et nullsumspill der noen kommunegrenser skal justeres og noen oppgaver skal omfordeles mellom forvaltningsnivåer. En vellykket kommunereform handler om samfunnsutvikling. Om å fremme vekst i næringslivet, trekke til seg kompetanse og bidra til et mer kunnskapsbasert næringsliv. Om å planlegge langsiktig og få til bedre samspill om fremtidsrettede bolig-, transport- og energiløsninger. Og om å  legge til rette for mer innovasjon i offentlig sektor, øke innbyggernes valgmuligheter og levere bedre velferdstjenester

Innovasjon, nasjonaløkonomi, verdiskaping og sånn

Her er et videotips som kan benyttes både til jobb og fritid, hentet fra Ypsilonkonferansen i Drammen for noen dager siden. Budskapet er egentlig tungt nasjonaløkonomisk alvor, men det er fremført på en så pedagogisk og morsom måte at det også er er god underholdning. Han som snakker heter Satvir Singh Parmar, kommer fra Drammen og jobber som innovasjonsdirektør i teknologibedriften Eltek. Her forteller om han sin egen og famliliens sosiale reise, forklarer hvorfor Drammen er verdens hovedstad og går løs på en analyse av hva norsk økonomi er satt sammen av og hva som kreves for å lykkes fremover:



Det er mange gode poenger her, blant annet delingen mellom bedrifter som konkurrerer på lav pris og bedrifter som konkurrerer på kunnskap ved å investere i FoU. Han har også en god analyse av hvorfor det er viktig for norske regioner å skaffe seg "talentattraktivitet" slik at de smarteste hodene kommer dit og ikke drar andre steder, og en morsom beskrivelse av at alternativet til å bli spist av andre er å spise andre.

Nå må denne type foredrag nødvendigvis spissformulere og forenkle ting litt, og jeg tenker at Satvirs definisjon av eksportnæringer kan bli litt for smal og industriorientert når en tenker på at veldig store deler av tjenestesektoren i Norge i dag er konkurranseutsatt både ute og hjemme. Schibsted har etablert FINN-kloninger over hele verden, DNV er den norske bedriften som har ansatte i flest land og både norsk finansnæring og it-bransje konkurrerer mot globale aktører både ute og hjemme hele tiden.

Hovedpoenget til Satvir er at det som avgjør om vi lykkes i Norge er kunnskapen hos fremtidens ansatte, innovasjonsevnen i bedriftene, evnen vår til å lykkes der det finnes internasjonal konkurranse og at de politiske rammebetingelsene er på plass. Eltek som har hovedkontor i Drammen og utvikler teknologi for å forsyne verdens tele- og it-systemer med strøm, blant annet fra solceller, viser oss at det er mulig å ha verdensledende teknologibedrifter, også i Drammen.

Jan Ketil Arnulf: Hva er ledelse?

Et lite lesetips om ledelse. Det finnes bøker om ledelse som er opptatt av trender eller lanserer nye teorier. Og det finnes bøker som er mer personlige. Jan Ketil Arnulfs bok med den veldig selvforklarende tittelen "Hva er ledelse?" er i grunnen en veldig lavmælt bok som ikke gir inntrykk av å ha funnet ut noe helt nytt. Det er derfor den er verdt å lese.

Jan Ketil Arnulf er psykolog og opptatt av hva som kjennetegner god ledelse og hvorfor det er så vanskelig å få til i praksis. I stedet for å lansere egne nye teorier eller skrive om egne lederbragder har han en forskningsbasert tilnærming der han beskriver hva som er gjort av forskning og hva denne forskningen forteller oss om ledelse.

Etter et kort innledningskapittel handler kapittel to om hvordan begrepet ledelse oppstod historisk og hva det beskriver. Det beskriver også forholdet mellom styring og ledelse. Kapittel tre handler om forklaringer og teorier som forklarer ledelse, både tanker om karismatiske ledere og nyere teorier om hva som kjennetegner god ledelse blir drøftet. Kapittel fire handler om farlige ledere, ledere som gjør stor skade på sine organisasjoner. Kapittel fem handler om hvordan kunnskap om ledelse kan bidra til å skape bedre ledelse, og om det er noen personer som egner seg bedre til å være ledere enn andre. Og siste kapittel handler om fremtiden, og om det er slik at de utfordringene som ligger foran oss vil kreve en annen type ledelse enn dagens ledelsesmodeller.

En veldig fin ting med boken er at hvert kapittel avsluttes med en liste med bøker som er anbefalt videre lesing. Jan Ketil Arnulf later aldri som om han har tenkt ut alle de kloke tankene som kan tenkes om ledelse, men oppgir hele veien kildene sine og oppmuntrer leserne til å lese mer om hvert tema i andre bøker som også har en forskningsbasert tilnærming.

"Hva er ledelse?" er lettlest uten av det går på bekostning av seriøsiteten og den forskningsbaserte kjernen. Det gjør den til et godt sted å starte hvis man er opptatt av å få mer kunnskap om hva forskningen sier om hvordan god ledelse ser ut.

Planene for det nye regjeringskvartalet

Kommunal- og moderniserings-departementet har det politiske hovedansvaret for arbeidet med et nytt regjeringskvartal, et arbeid som krever et godt samspill med mange ulike interessenter. For å komme videre i prosessen med utforming og igangsetting har Regjeringen nå tatt en del viktige beslutninger. Disse ble presentert av Statsminister Erna Solberg og Jan Tore Sanner på en pressekonferanse på søndag.

Jeg mener at det er gjort noen gode og svært viktige avklaringer og at det også er lagt et bra løp for den videre prosessen. Selv om det helt sikkert vil bli mer diskusjon om noen av valgene tror jeg det er mulig å samle bred oppslutning om hovedlinjene i dette, der både ansatte, kommune, handelsstand og andre blir trukket inn.

Dette faktaarket oppsummerer de beslutningene som nå er tatt.og som ble presentert på pressekonferansen. Kort fortalt er det slik at regjeringskvartalet skal bygges mellom Akersgata og Møllergata slik det er beskrevet i det såkalte ”Konsept øst ”. Det betyr en konsentrert utbygging i det nåværende regjeringskvartalet øst for Akersgata der alle departementene unntatt Forsvarsdepartementet vil flytte inn. Akersgata skal etter hvert åpnes for trafikk igjen og Ring 1 skal bestå.

Mest oppmerksomhet har det vært om Høyblokka skal rives eller ikke. Regjeringen har besluttet at Høyblokka og den åpne plassen mot Akersgata skal bevares. Regjeringen åpner for tilbygg/utvidelser av Høyblokka og høyere bygg bak Høyblokka. Det som heter Y-blokka, S-blokka og R4 skal rives. De to store integrerte kunstverkene i Y-blokka tas vare på, og videre bruk avklares senere. Det nye regjeringkvartalet skal planlegges med ambisiøse miljømål og høy energieffektivitet.

Det aller viktigste i et regjeringskvartal er menneskene som jobber der, arbeidet de utfører og den kompetansen de har. Min egen erfaring med et par kontorflyttinger er at gjennomtenkte planløsninger har veldig mye å si for om man får til smarte arbeidsprosesser som er tilpasset de oppgavene som skal løses. Å planlegge for en arealbruk som gir medarbeidere større muligheter til å veksle mellom konsentrasjonsarbeid, prosjektarbeid, samtaler og små møter - og bruke kommunikasjonsteknologi til å samspille bedre internt og med omgivelsene - er en viktig utfordring.

Får å få til en mest mulig åpen prosess, der kunnskapsgrunnlaget er tilgjengelig for alle, er det laget en egen nettside om regjeringskvartalet på regjeringen.no som oppdateres fortløpende med nyheter og informasjon..

De mest populære lærestedene

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har nettopp publisert ny statistikk som forteller hvor mange som tok høyere utdanning ved våre universiteter og høyskoler høsten 2013. Der kan vi lese om kjønnsfordelingen (som blir stadig skjevere i jentenes favør), hvilke fagområder som vokser, hvor mange som studerer i utlandet og hvilke universiteter og høyskoler i Norge som har flest studenter.

Det er i følge SSB 269 063 personer i Norge som tar høyere utdanning. Det er en økning på omkring 45 000 fra 2003. Kvinner utgjør hele 59 prosent av studentene. 15 700 norske studenter er i utlandet, og mens Australia var det mest populære landet å dra til i 2003 er det Storbritannia, Danmark, USA og Polen som topper listen nå.

Tallene viser at de sosiale forskjellene når det gjelder hvem som tar høyere utdanning har blitt mindre siden 2003, i den forstand at det er langt flere med foreldre som bare har grunnskoleutdanning som tar høyere utdanning i dag enn for ti år siden. SSB skriver:

"Andelen studenter mellom 19 og 24 år som har foreldre med grunnskole som høyeste utdanningsnivå, var i 1995 litt under 9 prosent. Denne andelen var i 2013 steget til litt over 16 prosent. Andelen som har foreldre med videregående utdanning som høyeste fullførte, økte med 6 prosentpoeng i denne perioden, mens for dem som har foreldre med kort høyere utdanning, var økningen bare 3 prosentpoeng. For andelen studenter med foreldre med lang høyere utdanning var det marginale forskjeller fra 1995 til 2013."

Det er også interessant at hele 41 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre i aldergruppen 19-24 år tar høyere utdanning mens tilsvarende andel i majoritetsbefolkningen er 36 prosent. Tallene viser at masterutdanningene i farmasi og odontologi (tannlegeutdanningen) har en særlig høy andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. 

I en egen tabell kan vi også lese hvilke læresteder som er de mest populære i Norge. Flest studenter er det ved universitetet i Oslo med 27 095. På andre plass følger NTNU med 22 765 studenter. Og tredjeplassen går til private BI som har 21 877 studenter (og der min gamle kollega fra Abelia, Inge Jan Henjesand, snart overtar som ny rektor). Den nylig sammenslåtte Høgskolen i Oslo og Akershus er på fjerde plass med 17 510 studenter og Universitetet i Bergen på femte med 14 488. Deretter følger de tre universitetene i Agder, Tromsø og Stavanger, som alle tre har rundet 10 000 studenter i løpet av det siste året. Universitetet i Tromsø hadde bare litt over halvparten av dette studenttallet for ti år siden, men har i mellomtiden både vokst kraftig og fusjonert med den tidligere Høgskolen i Tromsø.

Ikke langt bak disse åtte største ligger Høgskolen i Sør Trøndelag med omkring 8500 studenter, men jeg vil tro at den fra 2014 sammenslåtte Høgskolen i Buskerud og Vestfold kan ha blitt et lite hakk større målt i antall studenter. Eventuelle universitetsambisjoner disse og andre store høyskoler måtte ha, med eller uten sammenslåingsplaner med andre, må vente til Kunnskapsministeren og regjeringen legger frem en ny stortingsmelding om struktur i høyere utdanning. Men uansett navn vil de fleste høyskolene vokse videre i årene som kommer også, for det er her mye av utdanningen til områder med stor etterspørsel foregår, både innen helsefag og teknologi. Og da er kvaliteten de leverer enda viktigere enn hvilket navn de har.

Valg i EU

Torsdag åpnet de første valglokalene og frem til søndag kan 380 millioner stemmeberettigede EU-borgere delta i det som er verdens nest største demokratiske valg, etter valget i India. Søndag kveld blir resultatet av valget til EU-parlamentet klart. Som en av flere guider til hva dette egentlig handler om kan det være greit å lese The Economists leder "Europe goes to the polls". Der slår de allerede innledningsvis fast at:

"After five gruelling years, many of Europe’s citizens must wish they could dispatch the entire political class to hellfire and torment. As it happens, the ballot for elections to the European Parliament from May 22nd to 25th does not include that option, so a record number will probably not bother to turn out. Many of those who do will back populists and extremists. Broadly anti-European parties may take well over a quarter of the seats. The French National Front, the Dutch Party of Freedom and the UK Independence Party are likely to win their highest vote ever. This will cause domestic political ructions, but it is also an indictment of the European Union, a project that millions of voters have come to associate with hardship and failure."

I en litt lengre briefing om "Elected, yet strangely unaccountable" går the Economist litt dypere inn i de problemene denne direkte folkevalgte delen av EU-systemet opplever, med lav valgdeltagelse, manglende kjennskap hos velgerne og en uklar rolle når det gjelder utvelgelse av neste president for EU-kommisjonen. Som en konsekvens av denne uklar rollen og manglende interesse hos velgerne, vil de ekstreme populistiske og anti-europeiske partiene både til høyre og til venstre styrke seg i mange land. The Economist anslår at så mange som 200 av 751 representanter i det nye parlamentet vil være "anti-European".

Samtidig ser det ut som de etablerte partiene vil klare seg forbausende godt, også denne gangen. Summen av EU-parlamentets konservative, sosialdemokrater og liberale vil bli et sted rundt 480-490 mandater. Det er ikke veldig ulikt dagens antall og mer enn nok til å hindre at de mer ekstreme partiene til høyre og venstre får mer enn symbolsk betydning.

Evig blaa

Jeg har vært i Steinkjer i Nord Trøndelag i dag og snakket om kommunereform for rådmenn og ordførere. Og i Trondheim på konferanse i SIVA og snakket om virkemidlene for innovasjon og nyskaping. En travel dag med to veldig bra konferanser. Den lille nedsiden var at jeg derfor gikk glipp av at Stabæk slo regjerende seriemestere Strømsgodset 2-1 på Nadderud i kveld og rykket opp til bronseplass på tabellen.

For å kompensere legger jeg ut videoen til "Evig blaa", med en tekst som oppsummerer historien så langt og med bilder fra den fantastiske 2008-sesongen og fra 2009.

Tidenes beste offentlige utredninger

Stort sett er det slik at avisene skriver om de samme nyhetene, og med forbausende like vinklinger. Men heldigvis kommer det en gang i blant et tema og en vinkling som er så spesiell at den er umulig å få til andre steder. Morgenbladets Heia NOUrge, en kåring av tidens beste offentlige utredning, er en slik herlig innovativ sak over flere sider som jeg ikke tror noen andre enn Morgenbladet er nerdete nok til å kunne lage.

En norsk offentlig utredning er en utredning som i følge regjeringen.no har følgende plass i statsforvaltningen:

Regjeringen eller et departement nedsetter utvalg og arbeidsgrupper som utreder forskjellige forhold i samfunnet. En utredning kan enten komme som NOU (Norges offentlige utredninger) eller som en rapport.

Det er eksterne personer med ulik erfaring og relevant kunnskap for temaet som får plass i utvalget. De viktigste av disse utredningene blir nummerert og gitt ut som Norges offentlige utredninger (NOU). Noen ganger blir det hevdet at en utredning er noe en regjering setter i gang når den ikke vet hva den skal gjøre, men gjerne vil gi inntrykk av at den gjør noe. I mange tilfeller er det helt sikkert sant, men det er også slik at noen NOUer har hatt veldig stor betydning for ettertiden ved at de har lagt grunnlaget for store velferdsreformer, lovendringer eller endringer i måten staten er organisert. 

Det er de offentlige utredningene som både har fått politisk gjennomslag, som er analytisk sterke og som har hatt begrepsdannende virkning Morgenbladet har vært på jakt etter når de har kåret Norgeshistoriens 10 beste NOU-er. De som har levert inn kandidater har åpenbart foretrukket de brede, langsiktige og prinsipielle temaene fremfor det faglige smale og konkrete. Særlig temaer innenfor forvaltningspolitikk, styring og offentlig ressursbruk preger en liste som stort sett er til å forstå.

Klar vinner i kåringen av Norgeshistoriens beste NOU er NOU 1989:5 En bedre organisert stat, en utredning ledet av Tormod Hermansen som la grunnlaget for nye måter å organisere statlige virksomheter og for liberaliseringen av kraft- og telesektoren. Dette er et arbeid som helt utvilsomt fikk stor betydning for utviklingen av forholdet mellom statlig styring og markedet, og medførte endringer som fortsatt preger samfunnet vårt. Det er også interessant å se Tormod Hermansen reflekterer over sammenhengen mellom 22. juli-kommisjonens kritikk av manglende samordning og svak gjennomføringsevne og de endringene Hermansen-utvalget stod for:

"Vi var mer opptatt av at staten skulle organisere seg effektivt på hvert enkelt område. Det gjaldt å få slutt på den "one size fits all-tenkingen" som rådet i det offentlige. Den tenkemåten var gått ut på dato. For oss gjaldt det at vi skulle organisere ut fra hvilke oppgaver som skulle gjøres. Sånn sett kan du si at staten kan ha blitt noe mer fragmentert, mindre enhetlig, mindre oversiktlig. Da kan det tenkes at det ikke lenger er så enkelt å se alt i sammenheng, og å samordne."

Og da er det jo naturlig å komme til en annen utredning med enormt politisk gjennomslag, der oppfølgingen fortsatt er i gang, NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen som ble ledet at Alexandra Bech Gjørv (jeg blogget om den her) . Den er både svært informativ og veldig handlingsrettet i sine konklusjoner, noe som bidro til at temaet gjennomføringsevne fikk en sentral plass i den politiske debatten og i valgkampen i 2013. Her blir det tatt til orde for å at det med stor grad av sektorisering av ansvaret er slik at vi risikerer at siloene blir for sterke og at viktige oppgaver faller mellom. Dessuten peker 22. juli-kommisjonen på betydningen av å arbeide med ledelse og styring for å løse dette problemet.

En annen NOU om makt og styring som er betydelig mindre handingsrettet, men desto mer teoretisk og akademisk tung, og som har preget pensumlistene på statsvitenskap ved universitetene i mange år, er NOU1982:3 Maktutredningen som ble ledet av Gudmund Hernes og som leverte utredninger og forskningsrapporter i ti år. 

Det er også mye interessant på listen ellers. På andreplass er NOU 2007:13 og NOU 2007:14 fra samerettsutvalget, et enormt nybrottsarbeid om samerett som pågikk over flere år.Og på fjerdeplass finner vi NOU 2013:10 Naturens goder - om verdien av økosystemtjenester. Selv om jeg kjenner Stein Lier Hansen som ledet utvalget, må jeg innrømme at dette arbeidet var nytt for meg og noe jeg sikkert burde ta en titt på snart. Morgenbladet har i hvert fall satt den på en imponerende fjerdeplass. Ellers på topp ti-listen finner vi klassikere som Skånlandutvlagets rapport om tempoet i oljeutvinningen (NOU 1983:27), Francis Sejersteds Ytringsfrihetskommisjon (NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finne sted) som resulterte i en ny paragraf 100 i Grunnloven og Brochmannutvalgets utredning NOU 2011:7 Velferd og Migrasjon.

Er det så noen viktige utredninger som burde vært høyt på listen som er blitt glemt av Morgenbladet? Den første jeg kom på var Lund-kommisjonen som fikk vide fullmakter til å granske påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere i regi av de hemmelige tjenestene og samarbeid mellom disse tjenestene og noen politiske miljøer. De kom med sin rapport i 1996, en rapport som langt på vei ble en sluttstrek for en spekulativ og følelsesladd debatt om mange begivenheter og personer i vår nære politiske historie. Når Lund-rapporten ikke kan være på denne listen er det fordi den ikke var en NOU. Den var ikke bestilt av regjeringen, men var en rapport laget for Stortinget av en kommisjon Stortinget selv oppnevnte.

En kandidat som kunne vært på listen er NOU 2004:1 Modernisert folketrygd - bærekraftig pensjon for framtida som ble ledet at Sigbjørn Johnsen og la grunnlaget for den store pensjonsreformen Stortinget senere vedtok og som er i ferd med å få effekt nå. En annen viktig, men betydelig mindre kjent NOU med problemstillinger som fortjener mer oppmerksomhet er NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg ledet av Kåre Hagen. Dette utvalget var opptatt av innovasjon i offentlig sektor og hvordan vi ved å ta i bruk velferdsteknologi kan gi flere mulighet til å bo lengre hjemme i stedet for å flytte på institusjon.

Det er slett ikke slik at alle politiske utfordringer løses best ved å sette ned et utvalg som lager en ny utredning. Hvis man både vet hva man vil og hvordan man skal komme dit er det en unødvendig omvei. Også hvis man ikke ønsker å gjøre noe er det bortkastet tid å utrede. Men som denne korte gjennomgangen viser er det en rekke historiske eksempler på at politiske endringer har blitt både bedre forankret og bedre gjennomført som et resultat av et godt utredningsarbeid på forhånd. Det er lurt å basere seg på gode analyser og et godt kunnskapsgrunnlag når man skal gjennomføre kompliserte endringsprosesser. Og som Morgenbladet skriver er muligheten til å lage slike uavhengige ekspertutredninger en verdifull del av vår norske politiske tradisjon.

Google og Grunnloven

Jeg oppdaget at også Google i dag markerer at den norske Grunnloven feirer 200 år. De har satt inn en spesiallaget tegning med motiv fra Eidsvoll over søkefeltet på google.com. De har også laget en spesialdesignet Google-logo med norsk flagg oppe i hjørnet i anledning dagen.

Skriver man Grunnloven inn i søkefeltet til Google kommer det opp en lang liste med lenker der den øverste leder til Lovdatas nettsider. Der ligger selve Grunnloven slik den nå er blitt etter Stortingets endringer de siste to ukene, og senest 13. mai i år.

Jeg ser at noen kommentatorer hevder det er uverdig med usikkerhet og strid om en revidert Grunnlov og at endringer burde vært vedtatt enstemmig i jubileumsåret. Det er et pussig synspunkt som vitner om litt manglende innsikt i både politikk og historie. Da grunnloven ble vedtatt paragraf for paragraf på Eidsvoll i april og mai 1814 var det hard strid om ganske mye. Det er sannsynligvis en viktig grunn til at den ble så fremtidsrettet og god. Politikk blir gjerne best når standpunkter blir utfordret og må foredles i møte med motargumenter og alternative forslag. Der alle er enige har man ikke like gode betingelser for nyskaping. Noen ganger kan særlig innspurten i slike prosesser, der man skal avklare hva som har flertall, virke litt rotete sett fra utsiden, men slik er politikk.

Det er evnen vår til å å samle oss bak resultatet, selv om det har vært uenighet og debatt underveis, som er viktig. Det er jeg helt sikker på at vi vil klare også med den moderniserte grunnloven Stortinget nettopp har vedtatt og som er blitt veldig bra.

Londons vekst gjennom 2000 år

Jeg kom nylig over denne videoen som viser hvordan London har vokst og utviklet seg de siste 2000 årene, fra romersk provinsby, via hovedstad i et globalt imperium, til dagens finanshovedstad og kulturby.



Ganske kul sak, som også er omtalt her i Open Culture.

Støtte til kommunesammenslåinger

Jardar og Per Willy med hver sin Stortingsproposisjon

Det var en viktig dag i Kommunal- og moderniseringsdepartementet i dag, Vårt politiske arbeid de siste månedene har kommet til uttrykk i noen proposisjoner som ble behandlet i statsråd og lagt frem for Stortinget, som skal behandle sakene før sommeren.

For det første la regjeringen fram sitt reviderte budsjett for 2014 der vi blant annet foreslår å øke tilsagnsrammen til utleieboliger slik at det kan skaffes mer enn 400 nye utleieboliger til vanskeligstilte i år. En annen gledelig nyhet i budsjettet er at Næringsdepartementet øker satsingen på gründerbedrifter ved å øke bevilgningen til kommersialisering av forskningsresultater gjennom Forny 2020 med 15 millioner kroner og til etablerertilskudd gjennom Innovajson Norge med 15 millioner kroner.

For det andre la regjeringen fram en proposisjon med forslag til endringer i byggesaksdelen av Plan og bygningsloven (Prop. 99 L for 2013-14). Hensikten med forslagene er å forenkle og forbedre byggesaksbehandlingen slik at prosessen tar kortere tid. Regjeringen foreslår blant annet at det ikke lenger skal være nødvendig med kommunal saksbehandling av garasjer eller uthus inntil 50 kvadratmeter som er i samsvar med plan og regelverket ellers

Og for de tredje ble Kommuneproposisjonen lagt fram med en egen meldingsdel om kommunereformen som kommer til å bli lest grundig i kommune-Norge i dagene som kommer. Her beskrives begrunnelse, målsetting og videre prosess for arbeidet med å flytte flere oppgaver til kommunene og med å lage større og mer robuste kommuner. En viktig nyhet i dag er den økonomiske støtten som kommuner som slår seg sammen vil få fra staten. Selv om hovedgrunnen til å slå seg sammen er at man kan styrke fagkompetansen, levere bedre tjenester og utnytte ressursene bedre, er det en del kostnader som er knyttet til selve gjennomføringen av sammenslåingen. For å unngå at disse blir et hinder for å gjøre endringer har vi lagt opp til at et er noen positive økonomiske virkemidler i reformperioden for kommuner som velger å slå seg sammen.:

Det ene er en standardisert modell for å dekke engangskostnader ved sammenslåinger. I stedet for å lage et komplisert søknadsbasert system vil det i stedet være et opplegg der kommunene som slår seg sammen automatisk vil få mellom 20 millioner kroner og 65 millioner kroner, avhengig av antall kommuner som slår seg sammen og folketallet i den nye kommunen etter sammenslåingen.. Hvis fem kommuner slår seg sammen og får et folketall på 65 000 eller mer vil de få 65 millioner i støtte.

Det andre som blir innført er en reformstøtte, en slags gave kommunene kan bruke på det de selv prioriterer, Mange kommuner etterlyser veiprosjekter eller annen infrastruktur finansiert av staten for å slå seg sammen. Å koble sammenslåinger til slike investeringer gir tidkrevende prosesser med usikkert utfall. Vi har i stedet valgt å gi en reformstøtte som betales ut på tidspunktet for sammenslåingen og som kan brukes på det den sammenslåtte kommunen selv ønsker å prioritere. For å kvalifisere for denne støtten må innbyggertallet etter sammenslåingen være minst 10 000. Minstebeløpet man får er 5 millioner, og så øker det med høyere folketall. Kommuner med mer enn 50 000 innbyggere vil få 30 millioner kroner i reformstøtte.

For det tredje vil dagens inndelingstilskudd, en meget god ordning for sammenslåtte kommuner, bli videreført. Poenget med den ordningen er at den sammenslåtte kommunen får beholde tilskudd som om den fortsatt var to eller flere kommuner i 15 år etter sammenslåingen, før inndelingstilskuddet trappes ned over 5 år. Dette er en gunstig og langsiktig ordning for kommunene, som kan gjøre endringer ganske raskt, men deretter får god tid på seg til å tilpasse seg nye rammebetingelser

Før sommeren skal Stortinget skal behandle alle disse store sakene. Det blir spennende å følge debatten der, men når det gjelder kommunereform så blir det aller mest spennende å følge alle de lokale debattene som går for fullt over hele landet om hvordan kommunene kan levere velferdstjenester, løse oppgaver og planlegge for fremtidig vekst og næringsutvikling på en enda bedre måte enn i dag.

Behovet for arbeidskraft i helse og omsorg

En interessant ny rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) ser på behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Nå er det ikke helt nytt at man gjør slike fremskrivinger, men her har forskerne Erling Holmøy, Julie Kjevik og Birger Støm stilt spørsmålstegn ved om beregninger som er gjort tidligere, blant annet i Perspektivmeldingen og i en Stortingsmelding fra et par år siden om "Morgendagens omsorg", er for forsiktige.

På side 47 i rapporten er det en tabell som oppsummerer ulike anslag for sysselsettingen i helse- og omsorg basert på forskjellige forutsetninger. I referansebanen i Perspektivmeldingen er det for eksempel forutsatt uendret standard på tjenestene og at flere enn i dag får uformell omsorg hjemme fra familiemedlemmer. I så fall vil andelen sysselsatte i helse- og omsorgssektoren øke fra 11 prosent i dag til 17 prosent i 2060, i alt 485 000 årsverk.

Men hva hvis disse forutsetningene er feil? Hva hvis standarden på tjenestene skal opp, slik utviklingen har vært til nå, og øker med en prosent i året? Og hva hvis andelen årsverk i familieomsorg forblir uendret på 100 000 i stedet for å øke frem mot 2060? I så fall vil etterspørselen etter arbeidskraft i helse og omsorgssektoren øke betydelig, sier forskerne. Da vil det være behov for over en million årsverk, over det dobbelte av behovet i referansealternativet i Perspektivmeldingen. SSB-forskerne skriver:

"Kombinasjonen av 0-vekst i familieomsorg, en årlig standardforbedring på 1 prosent, og uendret aldersspesifikk helsetilstand, kan føre til at mer enn hvert tredje årsverk produserer HO-tjenester. Med dagens arbeidstid i HO-sektoren, vil andelen av sysselsatte personer være enda høyere."

Nå er det så lenge til 2060 at enkelte ting kan vise seg å være nokså annerledes enn dagens modeller klarer å fange opp. Blant annet kan både medisinske gjennombrudd og teknologier som gjør at man i større grad klarer seg selv hjemme komme til å spille en rolle. Samtidig er grunn til å minne om at helse- og omsorgssektoren er blant de aller mest arbeidsintensive vi har og at det derfor ikke er like store muligheter for produktivitetsvekst som i en del andre sektorer. Forskerne skriver:

"I eldreomsorg er potensialet for produktivitetsvekst trolig mindre enn i andre sektorer, samtidig som næringens lønnsvekst må holde tritt med lønnsveksten i andre sektorer for at tilstrekkelig mange skal velge omsorgsektoren som arbeidsplass. Poenget omtales ofte som Baumols kostnadssyke. Betydningen av det er særlig stor for HO-næringen som er betydelig mer arbeidsintensiv enn den norske gjennomsnittsnæringen. (...) Når det gjelder helsesektoren, er trolig potensialet for ytterligere forbedringer innenfor medisinering, diagnostikk og behandling betydelig. Historisk har imidlertid sysselsetting og utgifter i helsesektoren vokst klart sterkere enn det som kan tilskrives demografiske forhold alene. Dette tyder på at produktivitetsvekst i ikke tas ut i form av lavere vekst i ressursbruken, men i økt produksjon, også av relativt dyre tjenester."

Å få dette regnestykket til å gå opp blir en av de største politiske utfordringene i samfunnet vårt i årene som kommer. Selv et stort oljefond blir ganske lite når flere helse- og omsorgsoppgavene skal løses. I møte med slike utfordringer blir det i hvert fall minst like interessant som i dag å være politiker.

Bedre ledelse og styring i staten

Regjeringen skal fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor og legge bedre til rette for at politiske beslutninger som tas også blir gjennomført. Det er lett å tro at jobben er gjort når det blir bevilget penger eller vedtatt en ny lov. Men det kommer ikke noen konkrete resultater før beslutningene er fulgt opp og gjennomført av ledere og ansatte i stat og kommune.

Økt gjennomføringsevne krever at vi gir ledere og ansatte i offentlig sektor bedre muligheter til å få gjort jobben. Det krever at de som styrer (politikere) blir flinkere til å tydeliggjøre hva den overordnede retningen og målene er. Og det krever at de som har ansvaret for å lede gjennomføringen (ledere i offentlig sektor) får den verktøykassen som skal til for å kunne klare jobben. Det er bakgrunnen for at regjeringen og Jan Tore Sanner har lansert et nytt program for bedre ledelse og styring i staten, som ble grundig omtalt i Aftenposten på torsdag.

For å øke gjennomføringsevnen, gjøre staten bedre i stand til å løse krevende forvaltningsoppgaver på en bedre måte og levere bedre tjenester til innbyggerne, blir det nå gjennomført konkrete tiltak innenfor fem hovedområder:

Det første og kanskje aller viktigste er bygge en kultur for og kompetanse på god ledelse. Et nytt lederprogram skal bidra med kompetansebygging og nettverk som styrker lederkompetansen, men også bidrar til at ledere ikke sitter alene med lederutfordringene sine, men kan snakke med andre som er i samme situasjon eller har tidligere erfaringer som det er verdifullt å dele med andre. Ledelse av kunnskapsvirksomheter handler om å gi en overordnet retning og være resultatorientert, men samtidig forstå samspillet mellom ledelse og fag i organisasjoner der fagfolkene ofte er best i stand til å finne løsningene i de konkrete sakene, mens ledere skal lede.

Andre område handler om styring. Hvis ledere i offentlige virksomheter skal få større handlingsrom til å drive innovasjon og utvikle bedre strategier for å løse oppgavene må de som sitte på toppen, det vil si politikerne, detaljstyre mindre. Mens ledelse er det som skjer innenfor en virksomhet er styring det som kommer ovenfra fra eierne. Vi politikere må forstå at dobbelt så mange mål ikke gir dobbelt så bra resultater, men at vi i stedet må vekk fra detaljstyring og ha helt overordnede resultatmål som gjør det mulig for lederne å få handlingsrom til å lede. Med færre mål kan også de politiske lederne lettere se om vi når målsettingene.

Tredje område handler om økt teknologiforståelse hos ledere. Ikke kunnskap om programmering eller elektronikk, men kunnskap om hva ikt og digitalisering gjør med komplekse organisasjoner. Denne strategiske teknologikompetansen er helt nødvendig hvis man skal klare å gjennomføre krevende it-prosjekter og også nødvendig hvis man skal klare å hente ut gevinstene av investeringene, for eksempel ved å jobbe på smartere måter enn før. Derfor er at av tiltakene å lage et rådgivningsopplegg for toppledere i gjennomføring av store ikt-prosjekter.

Fjerde område handler om å samhandle bedre på tvers i staten og ikke synke ned i silotenking. Ressursutnyttelsen og resultatene blir bedre om problemer som må løses på tvers av sektorer og fagområder også gripes tak i på tvers av organisatoriske grenser. Teknologien gir helt andre muligheter enn før til å jobbe på tvers, men skal vi utnytte mulighetene må ledere og medarbeidere stimuleres til å samhandle mer.

Femte tiltaksområde handler om å bedre kunnskapsgrunnlaget og kvalitetssikringen forut for viktige politiske beslutninger. Her er det viktig å ikke utrede seg helt bort, men sørge for at kravene til beslutningsgrunnlag er tilpasset den oppgaven som skal løses. Og at den kvalitetssikringen som gjøres faktisk etterleves slik at kunnskapen og vurderingene får konsekvenser for de videre politiske prosessene. Som en del av dette arbeidet vil regjeringen fastsette en ny utredningsinstruks i staten.

På KMDs nettsider er det mulig å lese mer om programmet for bedre ledelse og styring i staten. Dette er et arbeid som er satt i gang nå og som vil komme opp med en del helt konkrete leveranser i løpet av kort tid. Samtidig må vi huske at god ledelse ikke er noe vi vedtar en gang for alle, men et kontinuerlig og trinnvist arbeid der det er viktig å reflektere over hva vi gjorde riktig når krevende prosjektene lykkes, hva som gjorde at ting noen ganger ikke ble slik vi trodde, hva slags handlingsrom vi har for innovasjon - og så bli flinkere til å dele erfaringer slik at andre kan lære av både feil og suksesser.

Verdens dødeligste dyr

Hva er egentlig verdens farligste dyr, målt i antall mennesker som blir drept hvert år? Som grafikken til høyre viser er det noen som skiller seg veldig klart ut, men de dyrene vi gjerne tenker på som farlige er ikke i nærheten av å være på toppen. Det er Bill Gates som har skrevet om "The deadliest animals in the world" på bloggen sin.

Det er laget mange skrekkfilmer om hvordan hai dreper mennesker, men den er knapt med på denne listen, med beskjedne 10 dødsfall i året globalt. Det samme tallet har ulv, men ulven er vel mer kjent for å ta livet av husdyr enn av mennesker. Løver dreper 100 personer i året. Litt forbausende er det kanskje at elefanter tar livet av like mange. Flodhester tar livet av 500 og krokodiller tar livet av 1000 personer i året.

Et betydelig hakk høyere opp finner vi tsetse-fluer som sprer sovesyke og tar livet av 10 000 mennesker, hunder som sprer rabies og tar livet av 25 000 mennesker og slanger som tar livet av 50 000 mennesker. Det er ganske mange flere enn hai, løver og krokodiller klarer å drepe, men betydelig færre enn de to farligste dyrere på planeten vår.

Det nest farligste dyret er mennesker, som årlig tar livet av 475 000 andre mennesker. Og i særklasse farligst av alle er mygg, som sprer malaria og andre dødelige sykdommer. Totalt 725 000 mennesker dør hvert år på grunn av sykdommer som spres av mygg og malaria utgjør 600 000 av disse dødsfallene. Bill Gates skriver dette om hva det er som gjør at myggen er så farlig:

"What makes mosquitoes so dangerous? Despite their innocuous-sounding name—Spanish for “little fly”—they carry devastating diseases. The worst is malaria, which kills more than 600,000 people every year; another 200 million cases incapacitate people for days at a time. It threatens half of the world’s population and causes billions of dollars in lost productivity annually. Other mosquito-borne diseases include dengue fever, yellow fever, and encephalitis. There are more than 2,500 species of mosquito, and mosquitoes are found in every region of the world except Antarctica. During the peak breeding seasons, they outnumber every other animal on Earth, except termites and ants."

Og for å bidra til at vi ikke bare bruker tid på de minst viktige tingene, men bryr oss mer om de største utfordringene, har Bill Gates arrangert Mosquito Week på bloggen sin.denne uken.

Connecting Europe

Det er et fint intervju med Jan Tore Sanner på baksiden av Dagens Næringsliv i dag som forklarer hvorfor Norge nå slutter seg til EUs store digitale samarbeid i Connecting Europe Facility (CEF), et program EU skal bruke omkring en milliard euro på i løpet av en syvårsperiode for å utvikle den digitale tjenesteinfrastrukturen. Det er viktig å se på dette programmet som en forlengelse av det man allerede holder på med innenfor EUs indre marked til noen viktige digitale områder der det ikke er nok samarbeid over landegrensene.

En av de største politiske suksessene i Europa de siste tiårene er etableringen av EUs indre marked, et felles område der det både i prinsippet og stort sett også i praksis er fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Proteksjonisme og handelshindringer blir ryddet vekk slik at forbrukere og næringsliv kan nyte godt av en sunn og innovasjonsfremmende konkurranse. Dette har vært så vellykket av selv EU-motstandere i Norge er lykkelige over at vi gjennom EØS-avtalen får tilgang til de samme mulighetene som borgere og bedrifter i EU-land har.

Paradoksalt nok er det til tross for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft ikke alltid full frihet når det gjelder bevegelse av elektroner, i hvert fall ikke når disse elektronene utgjør bits og bytes, det vil si mobil- og datatjenester som trengs for å få vekk handelshindringer, etablert fri konkurranse og tilrettelagt offentlige tjenester som kan brukes på tvers av landegrenser, for eksempel om du er norsk, men bosatt i Spania.

De aller fleste har opplevd dette med manglende felles marked når de tar med seg en smarttelefon til et annet land. Til tross for at man i EØS og EU kan bosette seg hvor man vil, søke jobb hvor man vil og kjøpe varer og tjenester fra andre land, er det slik at mobildata får en helt annen og høyere pris i det øyeblikket elektronene krysser en landegrense. Dette er verken bra for forbrukerne eller for en sunn struktur i bransjen at man kan lukke seg inne i lokale digitale markeder på denne måten.

Og slik er det også på en del andre digitale områder. Selv om det er et felles internett der alle kan delta på lik linje, er enkelte tjenesteområder som bruker internett fortsatt delt opp i nasjonale markeder. Det samme gjelder reguleringer og standarder for ulike offentlige tjenester, noe som blant annet hemmer muligheten for å kjøpe tjenester fra andre land og  utveksle personopplysninger på tvers av landegrenser. I en verden der folk både reiser og flytter mye på tvers av landegrenser er det en stor fordel om for eksempel pålogging og tilgang til informasjonstjenester på nett innenfor utdanning, samferdsel og helse kan virke på tvers av land.

Så vil noen med rette innvende at dette kan skape noen utfordringer for personvernet. Jo større et område er der man rent teknologisk kan dele data, jo større er de potensielle skadevirkningene om noe sensitivt kommer på avveie. Derfor må alltid personvernhensyn være en helt sentral del av enhver digital løsning som bruker og deler opplysninger. Og ved å alltid planlegge for integrert personvern allerede når nye tjenester utvikles, det EU ofte omtaler som ”privacy by default”, er det mulig å få bedre teknologiske og organisatoriske løsninger for å ivareta borgernes personvern. Bedre enn dagens situasjon der en sliter med improviserte løsninger for å bygge bro mellom ulike lands datasystemer og standarder, og veldig mye bedre enn den papir- og brevpostbaserte verden vi er i ferd med å legge bak oss.

Møter i OGP i Indonesia og Irland

Når det har vært stille her på bloggen de siste dagene skyldes det rett og slett utenlandsreising med tett møteprogram. Det har vært få anledninger til å sette seg ned og skrive noe. Nå er arbeidet i KMD veldig innenrikspolitisk orientert til vanlig, og også reisevirksomheten preges av det, men i Open Government Partnership finnes det et spennende samarbeid mellom land og organisasjoner som er opptatt av å fornye, forbedre og åpne opp offentlig sektor.

Hele denne uken er preget av møter i OGP for min del. Søndag og mandag var det et to dagers styremøte på Bali, Indonesia, ledet av det indonesiske formannskapet. I dette styret sitter Norge, sammen med store land som Brasil, Sør Afrika, Filippinene, Tanzania, Mexico, UK og USA, og like mange representanter fra organisasjoner i sivilsamfunnet. Landene er representert i styret på minister- eller statssekretærnivå. For eksempel er UK representert med Francis Maude, minister for the Cabinet Office i David Camerons regjering og ansvarlig for reformer og modernisering i offentlig sektor.

OGP startet med 8 medlemsland i 2011 (Norge var et av disse) og har nå vokst til 64 land som alle må lage handlingsplaner der de forplikter seg til å gjennomføre tiltak som gir mer åpenhet både i beslutningsprosesser og om virkningen av regjeringenes politikk. Tiltak for at offentlige data blir gjort tilgjengelige for innbygger og næringsliv er for eksempel med i mange lands handlingsplaner. Men det spesielle med OGP er at det ikke bare skal lages planer, men at disse planene blir gjennomgått av uavhengige eksperter som vurderer hvor ambisiøse tiltakene er og om de blir gjennomført.

Mens de asiatiske landene har sitt regionale OGP-møte på Bali nå har jeg reist hjem igjen for å delta på det regionale møtet for Europa i Dublin 8-9. mai. Der skal det blant annet være en sesjon om "Nordic Models" der den norske sivilombudsmannen deltar. Jeg skal delta i en paneldiskusjon i plenum torsdag kveld, sammen med blant andre Francis Maude om hva slags betydning OGP har i Europa.

Det er jo fristende å tenke at mer åpenhet og demokrati først og fremst er utfordring for utviklingsland og nye demokratier i Øst Europa som er ganske ferske på området, mens vi i Norden har gjort dette for lenge siden. Men modernisering og åpenhet er ikke noe man blir ferdig med en gang for alle. Når vi skal fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor i Norge er det viktig og nyttig at vi diskuterer med folk som har samme ambisjoner og rolle i andre land og at vi også evner å lære av det de har gjort.

Grå forskjeller

Jeg ligger litt på etterskudd med The Economist, så først i dag oppdaget jeg en veldig interessant lederartikkel og breifing fra forrige helgs utgave om effekter av eldrebølgen. Lederen har overskriften "A billion shades of grey" og briefingen heter "Age invaders - demography, growth and inequality", og begge er svært leseverdige.

Utgangspunktet at vi står foran en global eldrebølge der dagens 600 millioner mennesker over 65 år vil vokse til 1,1 milliarder om 20 år. Antall eldre i forhold til den yrkesaktive befolkningen øker i det meste av verden, men er ikke jevnt fordelt. I Japan vil det om 20 år være 69 personer over 65 år pr 100 personer i yrkesaktiv alder. I Tyskland vil det være 66 personer og i USA 44 personer over 65 år pr 100 yrkesaktive. Også Kina opplever en rask demografisk endring. Der vil antall eldre pr 100 yrkesaktive øke fra 15 i dag til 36 i 2035.

Den vanlige oppfatningen er at flere eldre både betyr lavere økonomisk vekst, fordi færre jobber, og økte offentlig utgifter til pensjoner og helse. Men dette er en overforenkling som overser en annen veldig viktig trend, skriver The Economist. Det er nemlig ikke bare snakk om færre unge og flere eldre, men om at den voksende gruppen eldre er en svært sammensatt gruppe der noen både kan og vil jobbe, og tjener godt, mens andre gir seg tidlig i arbeidslivet. Disse forskjellene mellom de eldre bidrar til noen nye økonomiske skiller som først og fremst er skapt langt tidligere i livet av forskjeller i utdannings- og kompetansenivå. The Economist skriver i lederen:

"But the notion of a sharp division between the working young and the idle old misses a new trend, the growing gap between the skilled and the unskilled. Employment rates are falling among younger unskilled people, whereas older skilled folk are working longer. The divide is most extreme in America, where well-educated baby-boomers are putting off retirement while many less-skilled younger people have dropped out of the workforce."

The Economist har sett på yrkesdeltagelsen i USA i 1992 og 2010 blant kvinner og menn  i alderen 62-74 med ulikt utdanningsnivå. Forskjellene i yrkesdeltagelse mellom de med høy og lav utdanning har økt merkbart og det er særlig blant kvinner i 60-årene med høyere utdanning det er en kraftig vekst i yrkesdeltagelsen, fra omkring 25 prosent i 1992 til 50 prosent i dag. Jo lengre høyere utdanning, jo høyere er antallet eldre som jobber. Dette er egentlig ikke så vanskelig å forklare, skriver The Economist:

"It is not a hard pattern to explain. Less-skilled workers often have manual jobs that get harder as you get older. The relative pay of the less-skilled has fallen, making retirement on a public pension more attractive; for the unemployed, who are also likely to be less skilled, retirement is a terrific option. (...) Higher-skilled workers, on the other hand, tend to be paid more, which gives them an incentive to keep working. They are also on average healthier and longer-lived, so they can work and earn past 65 and still expect to enjoy the fruits of that extra labour later on."

Hvilket minner oss om at det ikke er nok å mene at flere arbeidsgivere bør ansette eldre arbeidstagere. Muligheten til å lykkes henger nøye sammen med hvilken kompetanse de aktuelle kandidatene har, hvordan mulighetene er til å få oppgradert kompetansen og hvor sterk motivasjon de det gjelder, både virksomhet og ansatte, har for satse på kompetansebygging hos seniorene.

Internasjonalen og skatt

Venstresiden liker å fremstille det som om dagen i dag, 1. mai, er historien om en århundrelang sammenhengende kamp for likhet, solidaritet og velferdsreformer, der de borgerlige har strittet imot. Slik er det imidlertid ikke. Viktige velferdsreformer har vært drevet fram fra ulike politiske hold, og ofte har de hatt brede politiske flertall bak seg, som pensjonsreformen fra 2011. En reform som kunnskapsløftet i skolen ble vedtatt under en borgerlig regjering.

Ved noen anledninger har venstresiden vært for endringer som i dag blir sett på som typisk borgerlig politikk. Det klareste eksempelet på det ser vi i "Internasjonalen", hymnen som synges i togene over alt på 1. mai, men der det tredje verset på et aller annet tidspunkt ble borte fra sangbøkene. Det verset lyder:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

Dette er Olav Kringens norske oversettelse av Internasjonalen fra1904 av den franske originalen til Eugene Pottier (tekst fra 1871, melodi 1888). Som en ser av verset er det et oppgjør med en for mektig stat som lovregulerer og skattelegger vanlige innbyggere på en slik måte at det fjerner friheten og innskrenker valgmulighetene. I den amerikanske og engelske oversettelsen kom verset aldri med, men både i den franske originalen, og i den norske, danske og svenske oversettelsen er oppgjøret med statlig detaljstyring og høye skatter en del av det tredje verset.

Rent språklig kan man nok si at denne teksten har gått litt ut på dato, men det gjelder ikke bare dette verset, det gjelder i minst like stor grad de to versene i Internasjonalen man stadig synger på 1. mai og på partilandsmøtene på venstresiden. Sangen er et sammensurium av svartmaling av typen: "Som av rovdyr vårt blod er blitt suget" og "Opp, I som sulten knuget har". I dette landet, som i følge UNDP er det beste i landet i verden å bo i, er ikke formuleringer om sult og blodsuging en spesielt presis beskrivelse av hverdagen til arbeidere flest.

I Norge 2014 høres det vel også litt rart ut med en tekst som handler om forberedelsene som gjøres til den avgjørende siste kampen ("Til siste kamp der gjøres klar") der alt i dagens samfunn skal rives ned ("Alt det gamle vi med jorden jevner"). Internasjonalen var for øvrig også Sovjetunionens nasjonalsang fra 1922 til 1944.

1. mai er dagen etter fristen for å levere selvangivelsen for de fleste i Norge, og sånn sett er spørsmålet om skattenivå og -profil veldig dagsaktuelt. Samlet skattenivå i Norge er i dag 42 prosent av verdiskapingen BNP) i landet i følge OECD. Det plasserer oss nær gjennomsnittet i Vest Europa. Og naturligvis himmelhøyt over det skattenivået man hadde den gang Internasjonalen ble skrevet. I følge OECD hadde skattenivået økt til rundt 30 prosent av BNP i 1965 og økte til mellom 40 og 45 prosent på slutten av 70-tallet. Siden da har skattene økt i takt med BNP.