Tidenes beste offentlige utredninger

Stort sett er det slik at avisene skriver om de samme nyhetene, og med forbausende like vinklinger. Men heldigvis kommer det en gang i blant et tema og en vinkling som er så spesiell at den er umulig å få til andre steder. Morgenbladets Heia NOUrge, en kåring av tidens beste offentlige utredning, er en slik herlig innovativ sak over flere sider som jeg ikke tror noen andre enn Morgenbladet er nerdete nok til å kunne lage.

En norsk offentlig utredning er en utredning som i følge regjeringen.no har følgende plass i statsforvaltningen:

Regjeringen eller et departement nedsetter utvalg og arbeidsgrupper som utreder forskjellige forhold i samfunnet. En utredning kan enten komme som NOU (Norges offentlige utredninger) eller som en rapport.

Det er eksterne personer med ulik erfaring og relevant kunnskap for temaet som får plass i utvalget. De viktigste av disse utredningene blir nummerert og gitt ut som Norges offentlige utredninger (NOU). Noen ganger blir det hevdet at en utredning er noe en regjering setter i gang når den ikke vet hva den skal gjøre, men gjerne vil gi inntrykk av at den gjør noe. I mange tilfeller er det helt sikkert sant, men det er også slik at noen NOUer har hatt veldig stor betydning for ettertiden ved at de har lagt grunnlaget for store velferdsreformer, lovendringer eller endringer i måten staten er organisert. 

Det er de offentlige utredningene som både har fått politisk gjennomslag, som er analytisk sterke og som har hatt begrepsdannende virkning Morgenbladet har vært på jakt etter når de har kåret Norgeshistoriens 10 beste NOU-er. De som har levert inn kandidater har åpenbart foretrukket de brede, langsiktige og prinsipielle temaene fremfor det faglige smale og konkrete. Særlig temaer innenfor forvaltningspolitikk, styring og offentlig ressursbruk preger en liste som stort sett er til å forstå.

Klar vinner i kåringen av Norgeshistoriens beste NOU er NOU 1989:5 En bedre organisert stat, en utredning ledet av Tormod Hermansen som la grunnlaget for nye måter å organisere statlige virksomheter og for liberaliseringen av kraft- og telesektoren. Dette er et arbeid som helt utvilsomt fikk stor betydning for utviklingen av forholdet mellom statlig styring og markedet, og medførte endringer som fortsatt preger samfunnet vårt. Det er også interessant å se Tormod Hermansen reflekterer over sammenhengen mellom 22. juli-kommisjonens kritikk av manglende samordning og svak gjennomføringsevne og de endringene Hermansen-utvalget stod for:

"Vi var mer opptatt av at staten skulle organisere seg effektivt på hvert enkelt område. Det gjaldt å få slutt på den "one size fits all-tenkingen" som rådet i det offentlige. Den tenkemåten var gått ut på dato. For oss gjaldt det at vi skulle organisere ut fra hvilke oppgaver som skulle gjøres. Sånn sett kan du si at staten kan ha blitt noe mer fragmentert, mindre enhetlig, mindre oversiktlig. Da kan det tenkes at det ikke lenger er så enkelt å se alt i sammenheng, og å samordne."

Og da er det jo naturlig å komme til en annen utredning med enormt politisk gjennomslag, der oppfølgingen fortsatt er i gang, NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen som ble ledet at Alexandra Bech Gjørv (jeg blogget om den her) . Den er både svært informativ og veldig handlingsrettet i sine konklusjoner, noe som bidro til at temaet gjennomføringsevne fikk en sentral plass i den politiske debatten og i valgkampen i 2013. Her blir det tatt til orde for å at det med stor grad av sektorisering av ansvaret er slik at vi risikerer at siloene blir for sterke og at viktige oppgaver faller mellom. Dessuten peker 22. juli-kommisjonen på betydningen av å arbeide med ledelse og styring for å løse dette problemet.

En annen NOU om makt og styring som er betydelig mindre handingsrettet, men desto mer teoretisk og akademisk tung, og som har preget pensumlistene på statsvitenskap ved universitetene i mange år, er NOU1982:3 Maktutredningen som ble ledet av Gudmund Hernes og som leverte utredninger og forskningsrapporter i ti år. 

Det er også mye interessant på listen ellers. På andreplass er NOU 2007:13 og NOU 2007:14 fra samerettsutvalget, et enormt nybrottsarbeid om samerett som pågikk over flere år.Og på fjerdeplass finner vi NOU 2013:10 Naturens goder - om verdien av økosystemtjenester. Selv om jeg kjenner Stein Lier Hansen som ledet utvalget, må jeg innrømme at dette arbeidet var nytt for meg og noe jeg sikkert burde ta en titt på snart. Morgenbladet har i hvert fall satt den på en imponerende fjerdeplass. Ellers på topp ti-listen finner vi klassikere som Skånlandutvlagets rapport om tempoet i oljeutvinningen (NOU 1983:27), Francis Sejersteds Ytringsfrihetskommisjon (NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finne sted) som resulterte i en ny paragraf 100 i Grunnloven og Brochmannutvalgets utredning NOU 2011:7 Velferd og Migrasjon.

Er det så noen viktige utredninger som burde vært høyt på listen som er blitt glemt av Morgenbladet? Den første jeg kom på var Lund-kommisjonen som fikk vide fullmakter til å granske påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere i regi av de hemmelige tjenestene og samarbeid mellom disse tjenestene og noen politiske miljøer. De kom med sin rapport i 1996, en rapport som langt på vei ble en sluttstrek for en spekulativ og følelsesladd debatt om mange begivenheter og personer i vår nære politiske historie. Når Lund-rapporten ikke kan være på denne listen er det fordi den ikke var en NOU. Den var ikke bestilt av regjeringen, men var en rapport laget for Stortinget av en kommisjon Stortinget selv oppnevnte.

En kandidat som kunne vært på listen er NOU 2004:1 Modernisert folketrygd - bærekraftig pensjon for framtida som ble ledet at Sigbjørn Johnsen og la grunnlaget for den store pensjonsreformen Stortinget senere vedtok og som er i ferd med å få effekt nå. En annen viktig, men betydelig mindre kjent NOU med problemstillinger som fortjener mer oppmerksomhet er NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg ledet av Kåre Hagen. Dette utvalget var opptatt av innovasjon i offentlig sektor og hvordan vi ved å ta i bruk velferdsteknologi kan gi flere mulighet til å bo lengre hjemme i stedet for å flytte på institusjon.

Det er slett ikke slik at alle politiske utfordringer løses best ved å sette ned et utvalg som lager en ny utredning. Hvis man både vet hva man vil og hvordan man skal komme dit er det en unødvendig omvei. Også hvis man ikke ønsker å gjøre noe er det bortkastet tid å utrede. Men som denne korte gjennomgangen viser er det en rekke historiske eksempler på at politiske endringer har blitt både bedre forankret og bedre gjennomført som et resultat av et godt utredningsarbeid på forhånd. Det er lurt å basere seg på gode analyser og et godt kunnskapsgrunnlag når man skal gjennomføre kompliserte endringsprosesser. Og som Morgenbladet skriver er muligheten til å lage slike uavhengige ekspertutredninger en verdifull del av vår norske politiske tradisjon.