fredag 30. mai 2014

Byregioner, kommunereform og Rattsø

Rapport om kommunereform fra Jørn Rattsø
Jørn Rattsø har skrevet en ny rapport om kommunereform. Den kom for ti dager siden og er for lengst blitt omtalt flere steder, blant annet på nettsidene til Akademikerne, NHO (kommunereform = byreform) og Forskning.no, men den er såpass interessant lesestoff at jeg synes jeg må anbefale den her på bloggen også.

Rapportens fulle navn er "Næringsutvikling, utdanningsvekst og urbanisering - Utfordringer for kommunereform" og den er skrevet på oppdra fra Akademikerne og NHO og utgitt av Senter for økonomisk forskning (SØF) ved NTNU. Den er på bare litt over 40 sider, og lar være å diskutere mange temaer, men klarer på disse få sidene å få frem et klart og tydelig budskap om noen få hovedproblemstillinger Jørn Rattsø selv mener er blant de viktigste i debatten.

Kort oppsummert tar Jørn Rattsø, i likhet med Ekspertutvalget, utgangspunkt i at behovet for en ny kommumestruktur handler om to ganske ulike problemstillinger. Dels handler det om små kommuner med stadig færre yrkesaktive innbyggere for hver pensjonist. Disse kommunene opplever økende utfordringer med å levere de tjenestene kommuner har et lovfestet ansvar for. Og dels handler det om utfordringer i byområder der kommunegrenser går på kryss og tvers av bo- og arbeidsmarkeder med sterk vekst. Den fragmenterte styringen vanskeliggjør god arealplanlegging, investeringer i infrastruktur og effektive transportløsninger.

Kapittel 3 er om befolkningsutvikling og utdanningsnivå og i avsnittene 3.2 og 3.3 er det noen interessante analyser av hvordan samspillet mellom utdanningsnivå, urbanisering og fremveksten av næringsklynger foregår, og hvordan dette har forandret seg fra den tiden jordbruk og industri dominerte næringslivet i Norge og frem til dagens arbeidsmarked der de fleste leverer tjenester. Tjenestebedrifter konsentreres i større grad der det er mange kunder eller, og særlig for de mest globalt orienterte, best tilgang på kompetent arbeidskraft. Jørn Rattsø skriver om det økende utdanningsnivået i samfunnet og samspillet med arbeidslivet at:

"Det økende utdanningsnivået har de seneste tiårene hatt en utjevnende effekt fordi utdanningsnivået først økte i byene og deretter ble spredt utover i landet. Det ventes at videre økt utdanningsnivå vil skape større forskjell mellom byene og resten av landet. Konsentrasjonen av ungdom og høyutdannede til byen etterlater seg økt forgubbing i distriktene. Presset på kommunesektoren blir ikke mindre over tid."

Det at ungdom flytter for å få arbeid i et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsliv skaper en type utfordring i de kommunene de flytter fra og noen helt andre utfordringer i de vekstkommunene de flytter til:

"Veksten i byregionene har skjedd i områder med en sterkt fragmentert kommuneinndeling, som har hindret planlegging og regulering av et samlet utbyggingsmønster for storbyene. Samtidig har mange parallelle kommunale administrasjoner og tjenestesektorer som gir stor dublering av tjenesteledelse og dårlig utnyttelse av fagkompetanse."

Jørn Rattsø mener den politiske debatten til nå har dreid seg mye om de små kommunenes utfordringer, men for lite om hva som må gjøres for å legge forholdene til rette for mer vekstkraftige byregioner som kan fungere både som magneter og motorer i norsk nærings- og samfunnsutvikling. De må være attraktive nok til å trekke til seg spennende bedrifter og høykompetent arbeidskraft. Og de må være i stand til å planlegge, investere og tenke langsiktig, slik at befolkningsveksten skjer på en måte som er bra for trivsel, miljø og effektiv ressursutnyttelse. Et fragmentert politisk beslutningssystem med mange forvaltningsnivåer og sektoriserte beslutninger skaper ikke spesielt gode betingelser for videre vekst.

De 20 største byregionene i Norge har i dag 3,1 millioner innbyggere og står for hele 85 prosent av befolkningsveksten. Det er derfor, i følge Jørn Rattsø, her den helt store utfordringen ligger når kommunereformen skal tilføre nye oppgaver og skape større enheter. Han tenker høyt om forholdet mellom disse storbykommunene og dagens fylkeskommunale nivå, og foreslår at storbykommuner burde overta dagens fylkeskommunale oppgaver og gjerne også noen flere statlige oppgaver, slik at vi virkelig får en desentraliseringsreform som både styrker lokaldemokratiet og gennomføringsevnen. Dette kan gjøres ved at Oslo-modellen (Oslo er både kommune og fylkeskommune) brukes i Bergen, Trondheim og Stavanger, men gjerne i langt flere av de 20 største byregionene, i følge Jørn Rattsø.

Jeg mener at det aller viktigste ved denne rapporten ikke er de konkrete enkeltforslagene, men at den minner oss om at en kommunereform ikke er et nullsumspill der noen kommunegrenser skal justeres og noen oppgaver skal omfordeles mellom forvaltningsnivåer. En vellykket kommunereform handler om samfunnsutvikling. Om å fremme vekst i næringslivet, trekke til seg kompetanse og bidra til et mer kunnskapsbasert næringsliv. Om å planlegge langsiktig og få til bedre samspill om fremtidsrettede bolig-, transport- og energiløsninger. Og om å  legge til rette for mer innovasjon i offentlig sektor, øke innbyggernes valgmuligheter og levere bedre velferdstjenester