Norge på verdenstoppen i landbrukssubsidier

The Economist: Agricultural subsidies

I følge grafen til venstre, som er hentet fra The Economist og bygger på fersk statistikk fra OECD, ligger Norge nå helt på verdenstoppen i statsstøtte til landbruket. I følge The Economist var de samlede landbrukssubsidiene i OECD på 252 milliarder dollar i 2011, noe som utgjorde 19 prosent av de totale bruttoinntektene til bøndene. Men forskjellene mellom ulike land er store:

"But levels of support vary widely. In Norway, Switzerland and Japan, more than half of gross farm receipts in 2009-11 came from support policies; for producers in Australia, Chile and New Zealand, it was less than 5%."

Det er interessant å se at både Sør Korea og Sveits hadde et nivå på statsstøtten som var høyere enn den norske på slutten av 90-tallet, men disse landene, og mange andre, har redusert subsidiene langt mer enn Norge har gjort. Mens verdien av de norske subsidiene og skjermingen er på omkring 60 prosent av "gross farm receipts", er støtten i EU nede i omkring 20 prosent.

Sett i lys av dette virker regjeringens økninger i tollen på import av ost og kjøtt ganske merkelige. Høyere toll på varer fra andre land er i realiteten en subsidiering av varer som er produsert her, og det kommer i en situasjon der vi allerede er på verdenstoppen i subsidier og der mange av landene vi importerer matvarer fra i Europa har svært alvorlige økonomiske problemer. I Danmark er handelsminister Pia Olsen Dyhr fra SF, SVs danske søsterparti, lite imponert over den norske regjeringens usolidariske politikk og sier at dette vil ramme danske arbeidsplasser hardt.

Norge eksporterer dessuten sjømat for 50 milliarder kroner i året, en eksport som har økt kraftig de siste årene. Denne næringen kan risikere mottiltak når vi øker tollen på importert ost og kjøtt. Geir Andreassen i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) i NHO sier at:

"Økt toll på landbruksprodukter vitner om en regjering som setter partipolitikk foran hensynet til en sjømatnæring som er helt avhengig av tilgang til eksportmarkedene. Dette vil i sum svekke norsk matproduksjon (...) Dette skaper sterke reaksjoner ute. Vi eksporterer sjømat til 150 land, og det er et stort paradoks at mens G20-landene synes å være enig om å ikke innføre nye proteksjonistiske tiltak, så går verdens rikeste land, Norge, i motsatt retning."

Også næringsmiddelbedriftene i NHO Mat og Drikke er sterkt kritiske til økt toll på importert mat. Roar Gulbrandsen sier på NHO Mat og Drikkes nettsider at:

"Handelspolitisk vil dette være svært vanskelig for Norge. Vi lever i en verden hvor mange ønsker å redusere handelsbarrierer og åpne for en friere handel. Våre handelspartnere vil se svært alvorlig på en overgang til prosenttoll. Det vil helst sikkert komme motreaksjoner fra blant andre EU. Skal Norge være det eneste landet som går mot strømmen? Norges matprodusenter, det være seg bonde eller industri, må lære å leve med internasjonal konkurranse."

Blogginnlegg nr. 1000

Chaffeys blogg i august 2008

Dette innlegget er nr 1000 på denne bloggen siden oppstarten i august 2008. Det er i hvert fall det statistikkverktøyet som er innebygget i bloggen forteller meg, og da er det sikkert riktig. Den forteller også at det har vært totalt 347 008 sidevisninger siden starten for fire år siden, 14 347 i løpet av siste måned. En slik milepæl er jo også en god anledning til å foreta et lite tilbakeblikk.

Da jeg begynte å blogge var det mange profilerte norske bloggere som allerede hadde holdt på i flere år, blant annet Vampus, Eirik Newth, Torbjørn Røe Isaksen og Espen Andersen, folk det var lett å la seg inspirere av. På den tiden plaget jeg mine medarbeidere i Abelia med eposter om ting jeg var opptatt av, gjerne med lenker til nettsteder, blogger, YouTube og andre ting jeg hadde funnet på internett.

Og jeg hadde naturligvis lenge tenkt tanken om at en blogg ville være en mye smartere måte å bringe egne og andres tanker videre, og nå ut til mange flere, men jeg måtte dyttes litt for å komme i gang. En av de som dyttet mest var Grete Faremo, i dag justisminister, men i 2008 styreleder i Abelia. En annen som maste om blogg var Hilde Wibe, Abelias kommunikasonssjef, og en av flere i Abelia som allerede var blogger før jeg kom i gang. En annen inspirasjonskilde var Kyrre Lekve som begynte å blogge da han jobbet i Abelia i 2007, tok et års pause da han ble statssekretær, men har kommet sterkt tilbake på Lekves Lettelser senere. I det første innlegget på denne bloggen, 30. august 2008, skrev jeg i en slags forsiktig programerklæring at:

"Ambisjonen er for det første å skrive litt om saker som opptar meg. Både dagsaktuelle hendelser og mer overordnede samfunnsmessige forhold. Som globalisering, innovasjon, teknologi, eldrebølge, migrasjon, næringsliv, politikk og fotball. For det andre gir dette formatet mulighet til å dele nettlenker og annen informasjon jeg tror kan være nyttig for andre. Enten det er arrangementer og kurs, ting vi gjør og mener i Abelia, andre blogger eller spennende artikler, podcasts og foredrag på andre nettsteder."

Slik har det vel i stor grad også blitt. Den første helgen som blogger i august 2008 skrev jeg tre saker til, en om  et foredrag på TED, en om Sarah Palins inntreden i valgkampen i USA og en om Clayton Christensens tanker om disruptiv innovasjon i helsesektoren. Temaer jeg har kommet tilbake til flere ganger. Og to uker etter at jeg ble blogger, den 15. september 2008, kom den spektakulære konkursen i Lehman Brothers og hele finanskrisen i USA. Det ble derfor aldri noe problem å finne aktuelle saker å skrive om i starten, og det har i grunnen aldri vært noe problem senere heller. Det kan noen ganger være krevende å ha nok tid til å skrive lengre ting, men det er ikke spesielt vanskelig å finne noe å skrive om.

Er det verdt tiden det tar å være blogger? Det tar jo tross alt litt tid å skrive omkring 20 innlegg i måneden. Mitt svar på det er et entydig ja. I min rolle som leder av en interesseorganisasjon i næringslivet gir bloggen en unik mulighet til å   formulere tanker og meninger, og kommentere dagsaktuelle saker. Når man i tillegg har beveget seg litt politisk, og jeg opplever av og til at enkelte påstår at jeg mener litt andre ting enn jeg faktisk gjør, er bloggen en utmerket måte å selv ta regi over sine egne meninger og holdninger.

Mest lest gjennom tidende på bloggen min er innleggene "Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?", "Trenger vi en (rosa)bloggplakat?", og "McKinsey om sosiale medier i bedrifter". Det kan være litt tilfeldigheter som avgjør om et innlegg blir lest av veldig mange, blant annet hjelper det på trafikken om innlegg blir lenket til fra VG, Twitter eller andre blogger med høy trafikk. Men det er ikke tilfeldig at temaene i disse innleggene topper listen. Innlegg om aktuelle politiske saker, om viktige trender og innlegg om sosiale medier har gjerne hatt bra lesertall.

Jeg vil skrive om både politikk og sosiale medier fremover også, men jeg synes det er et poeng å være ganske bred når det gjelder valg av temaer. Jeg vil helt sikkert skrive flere innlegg om teknologi, forskning, ledelse, fotball, gode bøker, spennende foredrag og møter med innovative bedrifter i hele Norge også. Jeg har prøvd å se tilbake og finne ut om form og innhold har endret seg mye siden oppstarten for fire år siden. Det har nok vært noen justeringer, men først og fremst tror jeg det er en form for kontinuitet i forhold til at jeg skriver om ting jeg interesserer meg for og mener noe om. Og saker der jeg har lest eller hørt synspunkter og analyser fra folk som jeg tror både jeg og andre kan lære noe av..

Nytt nettsted om opphavsrett

delrett.no

For noen dager siden ble det nye nettstedet DelRett.no lansert av Senter for IKT i utdanningen og Norgesuniversitetet. Nettstedet er en veiledningstjeneste om hva slags lover og regler som gjelder for opphavsrettslig beskyttet materiale og hva man kan gjøre og ikke kan gjøre som lærer i norsk skole når man vil dele film, tekst, video, musikk eller lydopptak med studentene.

Nettstedet besvarer spørsmål som: "Kan jeg vise spillefilm for studentene mine?" og "Kan jeg fritt kopiere og bruke tekster fra internett?". Det er en omfattende seksjon med spørsmål og svar der og veiledninger om hvordan du gjør ulike ting med digitalt materiale. En del av denne informasjonen blir presentert via video på nettstedet.

I tillegg er det en oversikt med lenker til andre læringsressurser som finnes på nettet og som det kan være nyttig å vite om hvis man er lærer. Jeg vil tro at dette er en ganske nyttig oversikt som forenkler arbeidet med å finne ut hva hva man kan bruke og hvordan man kan bruke ulike typer digitalt materiale i undervisningen.

Jeg må innrømme at jeg ikke fant frem til dette nettstedet helt på egenhånd, men fant ut at den var lansert da jeg leste om det i den utmerkede utdanningsbloggen til June Breivik. Hun møtte jeg første gang for noen år siden da hun var pådriveren for ikt-støttet utdanning ved de videregående skolene i Hordaland. I dag jobber hun ved LearningLab, BIs kompetansesenter for bruk av ikt i utdanningen. De har naturligvis også en blogg.

Motstanden mot fargefjernsyn

Sverre Myrlis spørsmål i Stortinget, 1998

Opp gjennom historien har nye teknologier av og til vekket betydelige motforestillinger. I Norge kom det for eksempel sterke motforestillinger mot TV, noe som gjorde at Norge ikke var spesielt tidlig ute. I denne korte videoen på YouTube om fjernsynets historie i Norge kan man se og høre Einar Gerhardsen holde sin første fjernsynstale ved åpningen av NRK i 1960. Der brukte han en del av sin tale på å svare på kritikken, og sa blant annet:

"Mange har vært engstelige for at fjernsynet skal komme til å gripe forstyrrende inn i familelivets rytme og vaner (...) En har vært særlig redd for at barna skal bli så opptatt av fjernsynet at de forsømmer både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft. Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet".

Innføringen av fargefjernsyn i Norge var også omstridt. Den 10. desember 1971 vedtok Stortinget med 94 mot 34 stemmer at fargefjernsyn skulle innføres som en prøveordning. De som stemte mot farger på TV var Senterpartiet og Venstre, samt noen enkeltrepresentanter fra KrF og Arbeiderpartiet. Fargefjernsyn var i følge flere av disse kritikerne mer umoralsk enn TV i svart-hvitt fordi man lettere kunne forveksle TV-bildene med virkeligheten når bildene kom i farger. Noe som fikk saksordfører Einar Førde til å gi følgende karakteristikk av motstanderne av fargefjernsyn: "Me får finna oss i at synda hev kome til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar ".

Dagbladet gikk mot fargefjernsyn på lederplass og SVs forgjengere i SF var sikkert også mot farger på TV, men de gjorde et så dårlig valg i 1969 at partiet var helt ute av Stortinget i den perioden fargefjernsyn ble innført. Fargefjernsyn ble satt i gang som en prøveordning i Norge fra 1972, men ingen kan si helt sikkert når denne prøveordningen tok slutt. Kanskje er det en prøveordning fortsatt. Stortingsrepresentant Sverre Myrli fra Arbeiderpartiet lurte i hvert fall på det da han stilte følgende spørsmål til Kulturminister Anne Enger (dette var i sentrumsregjeringens glansdager) i 1998:

"Hva var bakgrunnen for og hvordan skjedde innføringen av fargefjernsyn i Norge? Er det riktig at fargefjernsyn i utgangspunktet bare var en prøveordning og at prøveordningen formelt aldri er blitt opphevet slik at fargefjernsyn aldri formelt er blitt vedtatt innført?"

Kulturminister Anne Enger svarte blant annet dette:

"Da saken ble debattert i Stortinget 10. desember 1971, jf. Innst. S. nr. 33 (1971-72), ble følgende forslag vedtatt med 94 mot 34 stemmer: ”Norsk rikskringkasting kan setje i gang systematiske prøvsendingar for fargefjernsyn frå årsskiftet 1971/72 med sikte på igangsetjing av regulære sendingar om 3 år", jf. Tidende S. (1971-72), s. 1711. På bakgrunn av gjennomgang av relevante dokumenter i ettertid kan jeg ikke se at Stortinget senere fattet vedtak om fargefjernsyn som permanent ordning. Jeg anser på den annen side ikke dette som nødvendig, jf. at Stortingets vedtak 10. desember 1971 så entydig legger opp til at fargefjernsyn skal innføres som en regulær ordning tre år etter at forsøkene ble satt i gang ved årskiftet 1971/72."

Det er vel ingen grunn til å tro at noen skal foreslå at vi skal avskaffe fargefjernsyn. Teknologiskeptikere finner heller noe annet å være mot. I Norge handlet det om å være mot at andre og mer kommersielle aktører enn NRK skulle få sende TV-programmer. Derfor skulle det gå hele 28 år fra fjernsynet ble åpnet offisielt i 1960 til TV3 og TV Norge fikk sende reklamefinansiert riksdekkende TV via satelitt og kabelnett i 1988. Og først i 1992 kom TV 2 med et TV-tilbud via et bakkenett som gjorde at hele befolkningen fikk et alternativ til NRK.

Hvor lite er et atom?

Hvor lite er egentlig et atom? Om hvordan ser atomet ut innvendig? Hvor stor er kjernen i atomet, som består av protoner og nøytroner, og hvor mye er bare tomrom? Denne pedagogiske lille videoen som ligger ute hos TED om "Just how small is an atom?" prøver å illustrere noen slike størrelsesforhold ved å sammenligne med noen andre kjente størrelser.

Overtar maskiner alle jobbene?

I dette fascinerende foredraget hos TEDx i Boston reflekterer Andrew McAfee over om menneskelig arbeidskraft er i ferd med å bli automatisert bort fordi vi mennesker taper i konkurransen mot smartere og stadig billigere maskiner. Først forsvant jobbene som krever mye muskelkraft, fordi maskiner er sterkere. Deretter forsvant den rutinepregede sorteringen av ting og flytting av papir, fordi maskiner er raskere til å sortere og gjør færre feil.

Og nå forsvinner også mange kunnskapsintensive jobber, som det å skrive tekster, oversette fra et språk til et annet og diagnostisere flere sykdommer, fordi teknologien på en del områder er blitt smartere.Er det slik at dette vil fortsette og at roboter og datamaskiner vil ta over stadig flere kunnskapsintensive jobber fremover? Ja, utviklingen vil akselerere, svarer Andrew McAfee. Men fordi maskinene bidrar til økt produktivitet og dermed økt velstand, og det er så mange andre uløste oppgaver der ute som krever menneskelig kreativitet og innovasjon, så blir det likevel nok utfordringer. Men jobbene vil være annerledes enn før og stille andre krav til oss:



Andrew McAfee er en av forfatterne bak den utmerkede boken Race Against the Machine som jeg blogget om i fjor høst, og som handler om samme tema. McAfee er forsker ved MITs Center for Digital Business og har en egen blogg der han skriver om informasjonsteknologiens effekt på ulike deler av næringslivet.

Linjen fra blyant til superdatamaskin

På websidene til både NTNU og Fornyprogrammet i Norges Forskningsråd kunne vi for noen dager siden lese om et svært interessant gjennombrudd innenfor materialteknologi. I pressemeldingen til NTNU står det:

"En forskningsgruppe ved NTNU har som de første i verden utviklet og patentert en metode for å produsere III-V halvledere på grafén. Silisium kan med dette bli overflødig i en god del elektronikk. Den nye metoden går ut på å få halvleder nanotråder til å vokse på grafén. Grafén er det tynneste og sterkeste materialet som noensinne er laget, og består av bare ett lag med karbonatomer. Det er bøyelig og gjennomsiktig. Sluttproduktet er et hybridmateriale som fungerer som en halvleder, og er bare én mikrometer tykt. Til sammenligning er halvledere på silisium ofte flere hundre ganger tykkere."

Jeg går ut fra at det fremdeles er et stykke frem, og flere utfordringer som må løses, før det blir mulig å sette igang kommersiell produksjon basert på denne forskningen. Men det er i hvert fall slik at den lille bedriften CrayoNano i Trondheim har i alt fem patenter, som er tatt ut i nært samspill med NTNU TTO, som beskytter metoden de har utviklet. Denne bedriften er et godt eksempel på hvordan prosessen foregår når man prøver å skape kommersialiserbare resultater og etter hvert vekstbedrifter ut av offentlig finansiert grunnforskning ved universiteter eller forskningsinstitutter. 

I dette tilfellet har Forskningsrådet vært inne med støtte til grunnforskningen gjennom programmene NANOMAT og RENERGI, mens verifiseringen av det teknologiske og markedsmessige potensialet støttes av FORNY 2020. I en ideell verden, der de offentlige virkemidlene spiller på lag, vil bedriften også kunne være aktuell i forhold til andre virkemidler i Siva og Innovasjon Norge, som inkubatorstøtte og IFU-støtte, og kanskje deltagelse i et kompetanseopplegg for vekstbedrifter som skal lykkes utenfor Norge, som TINC-programmet.

De lange linjene når det gjelder grafén går tilbake til utviklingen av blyanten, som skjedde i England på midten av 1800-tallet. Da ble ble verdens første blyantfabrikk etablert i Keswick, ved Lake District i nord-vest England, og Keswick hadde etter hvert hele fire blyantfabrikker. Blyanten var datidens statussymbol, slik en iPad er det i dag. I Keswick kan man i dag besøke The Pencil Museum og lære mer om hva blyanten består av og hvordan den ble utviklet og produsert. I en blyant er det ikke bly, slik man kanskje skulle tro, men grunnstoffet karbon i form av grafitt. Når man skriver med en blyant legges det igjen en noen små flak grafitt på papiret.

På sitt aller tynneste er en slik blyantstrek bare et atom tykt. Et flak laget av karbonatomer som bare er et atom tykt kalles grafén. På forskning.no kan man lese om hvorfor dette, som i prinsippet er en utvidelse av en blyantstrek, er fremtidens "superstoff". Det er 200 ganger sterkere enn stål, men bøyelig og gjennomsiktig, samtidig som det er billig å produsere. Grafén er en nær slektning av karbon nanorør (grafén rullet som et rør) og buckyballs (grafén formet som en ball). Egenskapene til dette stoffet gjør at potensialet for ulike anvendelser er enormt, det er for eksempel muligheter både når det gjelder å erstatte silisium i databrikker og innenfor skjermteknologi. Grafén kan for eksempel brukes til å lage bøyelige skjermer.

Nå har som nevnt de fysiske egenskapene til dette materialet vært kjent lenge. Linjene går helt tilbake til blyanten. Utfordringen er å lage en fremstillingsprosess som virker og som kan industrialiseres. NTNUs forskning og CryoNanos arbeid med kommersialisering av forskningen bidrar til å bringe oss nærmere noen veldig spennende nye muligheter.

Secret Service hos Evry Insight

Norges største IT-bedrift heter Evry (tidligere ErgoGroup og EDB) og har i 28 år arrangert en stor konferanse som heter IT-tinget, der man samler flere hundre deltagere, inkludert IT-ansvarlige hos kunder, IT-bedrifter og mange andre som er opptatt av  teknologiens muligheter og utfordringer

En innovasjon i år var at konferansen har endret navn til Evry Insight 2012, men det grunnleggende konseptet er det samme som før. Programmet er på et høyt nivå, med svært bra innledere og gjerne et par internasjonale storheter. Det at Evry også er rause i forhold til å invitere bredt, også konkurrenter får komme, sammen med partnere og kunder i offentlig og privat sektor, gjør at dette er en viktig årlig møteplass for it-bransjen. Kanskje den viktigste.

En grunn til det er at man får se og høre noen av disse internasjonale stjernene som skriver bestselgere om hvordan it forandrer verden. Tidligere år har for eksempel Nicholas Carr (mannen bak Does IT matter?) og Chris Anderson (The Long Tail) vært på IT-tinget samtidig med at jeg har vært der for å innlede eller være med i en paneldebatt. I år fikk jeg blant annet med meg Nick Donofrio som tidligere har vært Vice President of Innovation and Techonology i IBM, også som holdt et engasjert foredrag om innovasjon og behovet for tverrfaglig kompetanse. Og Andy Kyte fra Gartner som holdt et fyrverkeri av et foredrag om balansen mellom it-prosjekter og drift.

Men høydepunktet for min del var Scott Gee fra US Secret Service som snakket om "Cybercrime". Han var både morsom og lærrerik å høre på, av flere grunner. For det første hadde han god beskrivelse av hvordan myndighetsorganer ikke legges ned når de har løst oppgaven de ble etablert for å løse, de finner alltid noe annet å ta seg av. Secret Service ble etablert av president Abraham Lincoln 15. april 1865, samme dag som han ble skutt. Opprinnelig var ikke Secret Service oppgave å beskytte presidenter, men var en etat underlagt finansdepartementet som skulle bekjempe falskmynteri. Falske sedler var blitt et stort problem i USA etter at de begynte med felles pengesedler i alle delstatene, men det nye Secret Service løste dette problemet i løpet av kort tid, slik at de måtte finne noe annet å gjøre.

Siden 1901, året president William McKinley ble drept, har Secret Service hatt ansvaret for å beskytte amerikanske presidenter, visepresidenter, deres familier og enkelt andre fremstående myndighetspersoner. I tillegg fikk de gradvis et ansvar kriminalitet knyttet til sjekker, kredittkort og betalingssystemer, samt noe datakriminalitet. Etter at The USA Partriot Act ble vedtatt i kjølvannet av 11. september 2001 fikk Secret Service et mer omfattende ansvar for å bekjempe elektronisk kriminalitet og bygget opp en omfattende organisasjon med Electronic Crimes Task Force (ECTF) i 28 byer i USA, samt London og Roma.

Scott Gee brukte mesteparten av foredraget sitt til å snakke om noen av de konkrete sakene Secret Service har jobbet med de siste årene. Blant annet avsløringen av Alberto Gonzales som stod bak et datainnbrudd hos Heartland Payment Systems der 130 millioner kredittkortnummer og tilknyttede persondata ble stjålet. Gee beskrev hvordan de kriminelle organisasjonene er ledet og opererer, den avanserte spisskompetansen de besitter, og hvordan de kjøper og selger stjålet informasjon på ulike lukkede nettfora. Han demonstrerte til og med en nettbutikk der du kan kjøpe det antallet stjålne kredittkortnummer du ønsker, og kan betale de kriminelle med kredittkort ("an E-Bay for criminals").

Denne type datakriminalitet er grenseoverskridende, mens myndighetsorganer i all hovedsak må operere innenfor det landet de har ansvar for. Scott Gee beskrev hvordan det i forhold til enkelte land kan være vanskelig å få myndighetene med på å gjøre noe som helst for å ta de kriminelle. Da må man slå til når folk reiser ut av landet, for eksempel på ferie. Men også i forhold til land som samarbeider kan det være problemer knyttet til at det å innhente de nødvendige tillatelser til  gjøre noe kan ta lang tid, mens de kriminelle ikke trenger å bry seg om landegrenser i det hele tatt.

Scott Gee slo også fast at hele 90 prosent av all cybercrime skjer mot finansvirksomheter. Årsaken er, slik  bankraneren Willie Sutton slo fast da han etter at han ble tatt i 1952 ble spurt av en journalist om hvorfor han ranet banker, og svarte: "because that's where the money is".

Om Hillsborough- og 22. juli-kommisjonene

Gudmund Hernes skrev for noen uker siden i en meget god artikkel i Morgenbladet om 22. juli-kommisjonen at:

Den viktigste læreboken i vårt land heter nå "Rapport fra 22. juli-kommisjonen"

Jeg tror ikke det er en overdrivelse. Fordi konsekvensene ble så tragiske, og mye av rapporten er en lang katalog over feil og forsømmelser, er rapporten veldig ubehagelig å lese. Alle som er opptatt av ledelse, både strategisk og operativt, og av at man bør gjøre det man sier at man skal gjøre, har mye å lære av å lese den.

Ubehaget og alle detaljene, helt ned til individnivå og enkeltbeskjeder, gjør at man kan være fristet til å stille spørsmålstegn ved om det virkelig var nødvendig å grave så dypt og være så konkret. Kommisjonene har gjort sin egen faktainnsamling og sine egne kritiske vurderinger av stort sett alt, inkludert det som kom frem i politiets evalueringer av seg selv. Jeg mener at det har vært helt nødvendig å gå så grundig til verks. En annen rapport som ble offentliggjort i England denne uken, om Hillsborough-tragedien i 1989, viser hvorfor 22. juli-kommisjonens grundighet er så mye bedre enn alternativet.

15. april 1989 skjedde det en katastrofe på Hillsborough fotballstadion i Sheffield som i alvorlighetsgrad er sammenlignbar med Utøya. Under en fotballkamp mellom Liverpool og Nottingham Forest ble 96 mennesker drept og 766 skadet. Etter hendelsen ble det nedsatt en granskingskommisjon som la frem to rapporter, som blant annet konkluderte med at det hadde skjedd en svikt i politiets kontroll over publikumstilstrømningen inn på tribunen, men uten å gå i dybden på årsakene til dette. En forside i The Sun konkluderte med at det var noen pøbler blant Liverpools tilhengere som  var hovedansvarlige for tragedien, noe som skapte enorm bitterhet blant de som var rammet og første til jevnlige krav om en ny og mer omfattende gransking.

Den kom først 23 år senere, da det 12. september 2012 ble lagt frem en helhetlig granskingsrapport. En ny kommisjon hadde gått igjennom 450 000 sider med gamle dokumenter fra politi og helsemyndigheter, mye informasjon den tidligere kommisjonen ikke hadde hatt tilgang til, og konkluderte med at Liverpools tilhengere ikke kunne lastes for det som hadde skjedd. Tvert imot var det slik at politiet i ettertid hadde skrevet om vitneforklaringer og bevisst forsøkt å skyve ansvaret vekk fra seg selv. Det var også slik at opp til 41 av de 96 som omkom, de fleste fordi fordi de ble klemt i hjel, kunne vært reddet dersom de hadde fått medisinsk hjelp tidligere.

Konklusjonene i denne nye granskingsrapporten, The Report of the Hillborough Indepedent Panel, gjorde at mange måtte beklage ting som var gjort og sagt mange år tidligere. Det lokale politiet sa de var dypt sjokkert over det som er blitt avdekket. The Sun beklaget sin gamle forside gjennom en ny forsiden som proklamerte "The Real Truth". Og både David Cameron og Ed Milliband beklaget offisielt "den doble uretten" ofrene ble utsatt for:

"The prime minister apologised for the double injustice, which was both in the "failure of the state to protect their loved ones and the indefensible wait to get to the truth", and in the efforts to denigrate the deceased and suggest that they were "somehow at fault for their own deaths".

Sannheten er ubehagelig når et land opplever denne type svikt på ledernivå i de virksomhetene som er satt til å beskytte sikkerhet, liv og helse. Erfaringene fra England viser at det blir enda verre hvis man prøver å unngå å komme til bunns i det som har skjedd.

Digitalt øker, men papirannonser faller mer

Reflections of a Newsosaur

Grafen til høyre sier det meste om problemene avisene i USA har opplevd de siste syv årene. Den er hentet fra den gode mediebloggen til Alan D. Mutter, en veteran som både har vært papiravisredaktør i Chicago og it-gründer i Silicon Valley, og viser hvordan avisenes vekst i digitalannonseinntekter er veldig høy målt i prosent. Men måler man i reelle penger er ikke veksten i nærheten av fallet i inntekter fra papirannonser.

Det er et par poenger i denne utviklingen det kan være grunn til å understreke litt ekstra, i en tid der bedrifter i flere bransjer er utsatt for digitalisering i hele eller deler av sin verdikjede.

For det første er det grunn til å peke på at det kan ta tid før digitaliseringen skyter fart, selv i avisbransjen som ble utsatt for konkurrenter på internett ganske tidlig. For de fleste husholdninger i norske byer var det mulig å ha et internettabonnement fra 1995, men det tok flere år før de for alvor ødela de etablerte analoge aktørenes virksomhetsmodeller. Annonseinntektene til papiravisene i USA fortsatte faktisk å vokse videre helt til 2005, men da snudde det og gikk brått utforbakke. Og det går stadig raskere utforbakke. Allan D. Mutter skriver:

"Print advertising revenues at newspapers in the first half of this year fell 25 times faster than digital sales grew, demonstrating the feebleness of the industry’s response to the shifting (shifted?) media landscape. In the fist six months of 2012, the aggregate print sales of the nation’s papers fell by $796.8 million, or 8.0%, from the prior year, according to data released last week by the Newspaper Association of America, an industry trade group."

Grafen over viser også at det verste ikke nødvendigvis er over. Mens rubrikkannonser for boliger, biler og jobber totalt har falt med 80 prosent siden 2005, har varehandelens annonsering i papiraviser "bare" falt med 50 prosent de siste syv årene- Dette er har alltid vært den største inntektskilden og er nå den klart største gjenværende inntektskilden Et ytterligere fall i disse inntektene fra lokale butikker og tjenesteleverandører vil være veldig problematisk.

For det andre viser Alan Mutter tydelig at det ikke er de totale inntekter fra digital annonsering som er små, det er avisenes andel av disse annonseinntektene som er små. De digitale inntektene går i dag til andre aktører enn de tradisjonelle mediebedriftrene fordi disse i motsetning til andre, og kundene, ikke har klart overgangen til de nye digitale forretningsmodellene. Papiravisenes andel av de digitale annonsepengene i USA har falt gradvis og er i dag nede i under 10 prosent av det totale digitale annonsesalget:

"In the first three months of this year, total ad sales across all digital media in the United States climbed 15% to a record $8.4 billion (...) In the very same period, however, interactive ad sales at newspapers rose only 1.0% to $816 million, capturing a mere 9.7% share of the market. (...) newspapers controlled as much as a 17% of the digital ad market in 2003 and had a respectable 15% share of sales as recently as 2007. Part of the shrinking share properly can be attributed to the dizzying growth in the last decade of the number of players in the digital advertising marketplace. But an equally significant part of the problem is that newspapers unimaginatively tried to export their formerly successful print business model to the digital realm."

Jeg vil tro at utviklingen i Norge når det gjelder forholdet mellom papir og digitalt er nokså lik den vi ser i USA, muligens med litt forsinket fall for papirmedier fordi finanskrisen var svakere i Norge enn i USA. Norge har imidlertid et interessant særtrekk som gjør at ikke alle de tradisjonelle papiravisaktørene har blitt kjørt forbi av digitale nykommere. Finn.no, med Schibsted og Aftenposten som største eiere, er noe så uvanlig i internasjonal sammenheng som en plattform og tjeneste for rubrikkannonsering på internett som et tradisjonelt papiraviskonsern står bak.

Det gjør at Finn.no i annonsemarkedet konkurrerer med og vinner over sine eiere Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. En slik kannibalisering kan virke brutal, men hadde ikke Finn.no gjort dette ville noen andre gjort det, slik det har skjedd i andre land. Og det er tross alt mye lettere å eksportere Finn.no til andre land enn VG eller Aftenposten. Det gjør at er et norsk mediekonsern med røtter i papiraviser har lykkes med å bli en disruptiv digital aktør internasjonalt.

Gangnam Style - en koreansk monsterhit

I skrivende stund topper låten Gangnam Style med den koreanske rapperen PSY singellisten på norske iTunes. Han er også øverst på iTunes-listen i en rekke andre land, blant annet USA og Australia. I USA har han også vært innom MTVs Video Music Awards, og han har vært på TV og lært Britney Spears å danse Gangnam style, begge deler ting som bidrar til å sette fart i salget i USA.

Nå er det høyst uvanlig at en koreansk rapper er på salgslistene i USA i det hele tatt, men det som er enda mer spesielt er at PSY tar av samtidig i en rekke forskjellige land over hele verden, land han aldri har besøkt og uten noen markedsføring. Hva er det som har skjedd? Svaret er såkalt viral spredning av videoen via sosiale medier. På YouTube er det helt utrolige 175 millioner mennesker som til nå har sett på videoen til Gangnam Style:



Gangnam District er for øvrig en rik og trendy bydel sør-øst i den koreanske hovedstaden Seoul. Sangen og videoen er en slags humoristisk kommentar til livsstilen der. Jeg må innrømme at jeg ikke fant frem til denne videoen helt på egenhånd, Eldstedatter Marianne studerer japansk på Universitetet i Oslo, er veldig opptatt av øst-Asia, og har god oversikt over japanske og koreanske popstjerner som er store på YouTube.

Og med så mange seere på YouTube er denne videoen raskt blitt en av de mest sette på YouTube noen gang. men helt i toppen er den foreløpig ikke. I følge en helt fersk  liste over de 10 største filmene på YouTube troner Justin Biebers "Baby" øverst med 777 millioner visninger. Deretter kommer sanger med Jennifer Lopez, Eminem, Shakira og Lady Gaga, som alle ligger over 450 millioner visninger. Men Gangnam Style klatrer raskt oppover listen.

Gode tider i kommunikasjonsbransjen

Mange innen både politikk og massemedier liker å kritisere kommunikasjonsbyråene (eller pr-byråer som noen medier litt misvisende pleier å kalle dem). Forbausende mange kritikere når en tenker på hvor mange ansatte i bransjen som kommer nettopp fra nyhetsmedier og politikk.

Nå ser det imidlertid ikke ut som denne kritikken påvirker resultatene i særlig grad. Kundene kjøper stadig flere tjenester. I følge ferske tall fra KOMM, de sertifiserte kommunikasjonsbyråenes forening er det kraftig vekst i bransjen. I følge nettsidene til KOMM var det en byråinntekt i disse medlemsbedriftene på totalt 474 millioner kroner i 2011, opp 20 prosent fra året før. Det må man jo si er en kraftig oppgang i et år som var ganske turbulent for mange i næringslivet både i og utenfor Norge. Hele oversikten over hvordan utviklingen har vært i de enkelte byråene kan man lese her.

Styreleder Morten Woldsdal uttaler at veksten ikke på noen måte har nådd toppen, men at en omsetning på en milliard kroner for disse byråene innen 2016 burde være innen rekkevidde. På bloggen til Gambit, det største av byråene, har Ole Tom Nomeland skrevet en interessant sak om hvorfor bransjen vokser. Nå er ikke kommunikasjonsbransjen alene om ha en slik vekst blant kunnskapsbedrifter, også en rekke andre konsulentbedrifter innen enda større kategorier enn kommunikasjonsrådgiverne, opplever bra vekst. Det er gode tider for konsulenter i Norge. Det viser også tallene fra Statistisk Sentralbyrå, noe jeg blogget om her.

KOMM er i løpet av dette året blitt en del av Abelia i den forstand at de som er medlemmer der også er med i Abelia og NHO, og kan nyte godt av en sekretariatsfunksjon og medlemsfordelene man har når man er flere kunnskapsbedrifter sammen. En av de tingene vi skal gjøre sammen er å arrangere Gullkorn 2012, en festaften for kommunikasjonsbransjen 18. oktober der det også skal deles ut priser til de beste prosjektene. Det som er viktig å merke seg i dag er at fristen for å nominere kandidater går ut allerede i morgen, 14. september. Så hvis noen sitter på et godt forslag til prisvinner innenfor noen av kategoriene, så må de sende inn forslag raskt.

En klok og raus leder

Fra NHOs nettsider

I dag kom den triste nyheten om at Finn Bergesen jr. er død, 67 år gammel. Alt for tidlig, naturligvis, men ikke helt uventet etter at han hadde vært alvorlig syk en periode. Finn var en aktiv mann også etter at han gikk av som leder i NHO i 2009, blant annet i styreverv og som rådgiver, og var alltid opptatt av å bidra.

Noen ganger blir kjente personer ansatt i profilerte stillinger, der forventningen er at de skal utrette mirakler. og så blir man skuffet når det viser seg at mirakler er vanskelige å få til. Med Finn var det omtrent motsatt. Han kom til NHO i 1999 fra Bergen, var nokså ukjent blant næringslivsledere, politikere og journalister i Oslo, og i følge mediene ble han valgt fordi ingen andre ville lede et NHO som dengang slet kraftig med sitt omdømme. Da han sluttet ti år senere viste alle omdømmeundersøkelser at NHO var blitt en av de mest respekterte organisasjonene i Norge.

Det tar tid og det krever tålmodighet å bygge tillit. Ofte er det som skjer i kulissene og i korridorene, gjerne bilateralt mellom de sentrale personene, viktigere enn det som skjer fra talerstolen og foran TV-kamera. Nettopp derfor var Finn Bergesen jr. rett mann på rett plass. Han hadde den tålmodigheten, rausheten og klokskapen som kreves for å bygge tillit, trinn for trinn. Hans bidrag i NHO handlet ikke om spektakulære enkeltprestasjoner eller om å fremheve seg selv, men om å jobbe langsiktig med verdier, kultur og kompetanse. Det gjorde at man ikke alltid la merke til forandringene underveis, men man ser veldig klart i ettertid hva som er oppnådd av resultater og hvor mye som er forandret.

Finn var dessuten en helt avgjørende bidragsyter til at Abelia ble etablert i 2001. Han så, sammen med sin viseadministrerende direktør Kristin Clemet, at NHOs fremtid var avhengig av at organisasjonen fornyet seg og ble mer relevant for det raskt voksende kunnskapsbaserte næringslivet. Det var omstridt om det var nødvendig å lage en ny landsforening. Noen mente at det var mer enn nok ulike foreninger innenfor NHO allerede, og at ikt- og kunnskapsbedriftene burde finne sin plass innenfor de eksisterende organisasjonene.

Men Finn var en pådriver for å etablere Abelia fordi han så at det kunnskapsintensive næringslivet, inkludert ikt, forskning og konsulentvirksomheter, leverer teknologi og kunnskapstjenester på kryss og tvers av de tradisjonelle bransjene. Dette næringslivet trenger en organisasjonen som har rammebetingelser for kunnskap og ledelse av kunnskap som hovedsak, ikke som en av 100 ulike saker de jobber med.

Også etter at Abelia ble etablert var Finn en god støttespiller og deltok blant annet aktivt i arbeidet med å få med flere nye medlemmer. Slik NHO-fellesskapet er skrudd sammen har ikke ledelsen i en landsforening som Abelia daglig kontakt med ledelsen i NHO, men vi samarbeider om konkrete organisatoriske og politiske saker der det er fornuftig og naturlig. Med Finn ble det etter hvert mange slike treffpunkter, ofte etter initiativ fra han. Vi som fikk sjansen til å ta del i Finns kunnskap og erfaring, fra en rekke ulike områder, har grunn til å føle oss veldig privilegerte.

Asiatiske velferdsstater

I forrige The Economist er det en veldig interessant lederartikkel, Asia's next revolution - Rethinking the velfare state, om fremveksten av velferdsstater i Asia. Og en litt lengre "briefing" om samme tema som heter New cradles to graves, en artikkel som beskriver de nye reformene som er i ferd med å iverksettes i ulike asiatiske land. The Economist skriver i lederartikkelen:

"...the creation of Europe’s welfare states took more than half a century. Some Asian countries will build theirs in a decade. If they get things wrong, especially through unaffordable promises, they could wreck the world’s most dynamic economies. But if they create affordable safety nets, they will not just improve life for their own citizens but also become role models themselves. At a time when governments in the rich world are failing to redesign states to cope with ageing populations and gaping budget deficits, this could be another area where Asia leapfrogs the West."

Asiatene har den fordelen at de er sent ute, Europa, USA og Latin Amerika har bygget velferdsordninger før dem, slik at de kan passe på å ikke gjenta feil som er gjort andre steder. Og regionen har etter hvert også gjort noen egne erfaringer. The Economist skriver:

"They have little desire to replace traditions of hard work and thrift with a flabby welfare dependency. The region’s giants can seek inspiration not from Greece but from tiny Singapore, where government spending is only a fifth of GDP but schools and hospitals are among the best in the world."

Men helt enkelt er det jo ikke å få til dette. The Economist nevner spesielt to problemstillinger som gjelder mange av de omtalte landene i Asia. Den ene er størrelse. India, Kina og Indonesia er tre av verdens mest folkerike land. Det er en betydelig større jobb å bygge en velferdsstat her, i land med til dels betydelige regionale forskjeller, enn i et lite nordisk land. Og de skal dessuten gjøre det på langt kortere tid. 

Det andre problemet er demografi..Flere av disse landene (men ikke India) er i ferd med å få en stor "eldrebølge". Kina har i dag fem yrkesaktive for hver pensjonist, men vil i 2035 ha to yrkesaktive per pensjonist, noe som for eksempel er en høyere andel eldre per yrkesaktiv enn USA. Flere eldre betyr også flere med ulike kroniske sykdommer, og høyere helseutgifter. Dette betyr at handlingsrommet for dyre reformer blir mindre. Man må gjøre noen krevende veivalg. 

Når de store asiatiske landene nå innfører velferdsordninger, i form av blant annet helse- og uførepensjoner, skjer det til dels etter modeller vi kjenner fra Europa og USA. Noen land innfører også offentlige minstepensjoner. Men generelt virker det, i hvert fall foreløpig, som om velferdsordningene i de asiatiske landene er mindre omfattende og mer målrettet mot de personene som trenger dem mest. Kanskje det er dette som er den beste oppskriften for å ikke havne i samme ulykkelig situasjon som mange land i Europa, der statens utgifter er større enn inntektene og det i praksis er fremtidige generasjoner som betaler for dagens velferdsordninger.

Legevakthåndboken gratis på nett

Legevakthåndboken på nett

Digitalisering og tilgjengeliggjøring av helseinformasjon er en stor og viktig global trend jeg har blogget om flere ganger. Et nytt norsk bidrag til denne utviklingen kom i slutten av forrige uke da Legevakthåndboken ble gjort tilgjengelig for alle gratis på nett via det offentlige helsenettstedet Helsebiblioteket.no.

Vi bruker i økende grad internett til å finne helseopplysninger. Da handler det om Google og Wikipedia, men det dukker også opp stadig flere mer spesialiserte nettsider i form av sosiale medier spesielt tilpasset kronisk syke og pårørende, og spesialiserte nettsteder med ulike typer helseinformasjon. Helsebiblioteket.no er i denne sammenheng en veldig interessant norsk satsing der en har ambisjoner om å samle ulike oppslagsverk, forskningsrapporter og annen kvalitetssikret informasjon på samme sted.

Legevakthåndboken er egentlig ikke skrevet for oss vanlige folk i det hele tatt. I omtalen på nettstedet heter det at "Denne utgivelsen er beregnet på personer med bestått embetseksamen i medisin. Og i  nettstedets videre omtale av målsetting og målgruppe for boken heter det at:

"Målsettingen for arbeidet har vært å videreutvikle et praktisk verktøy som kan støtte legene i det daglige arbeidet og ved vurderingene som gjøres på legevakt. Legevakthåndboken er ikke tenkt som en lærebok, men en praktisk håndbok. Målgruppen for den nye utgaven er dermed primært leger i legevakt, og annet legevaktspersonell. Tidligere utgaver har også vært i bruk av legestudenter, turnusleger, ambulansepersonell og andre, og vi håper at disse gruppene fremdeles vil finne Legevakthåndboken nyttig."

I praksis vil naturligvis langt flere enn leger bruke dette oppslagsverket når de skal finne ut mer om behandling av ulike helseplager og sykdommer. Vi blir alle litt mer helseeksperter enn før, noe som bidrar til at legenes gamle monopol på kunnskap blir ytterligere utfordret, til glede for mange pasienter, men ikke nødvendigvis på en måte som gjør hverdagen enklere for legene.

Legevakthåndboken ble skrevet av allmennlegene Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen og kom ut første gang første gang i 1993. Den tredje utgaven av boken, som fremdeles bare fantes på papir, kom i 2005 og hadde 1088 sider. Den kan kjøpes hos Gyldendal for 895 kroner. Alternativt kan man altså få tilgang til den helt nye og oppdaterte fjerde utgaven, også fra Gyldendal, gratis på nettet. Jeg vil tro at akkurat det valget ikke er så komplisert. Digitaliseringen øker tilgjengeligheten og senker prisen, også på dette området.

Hvorfor er "x" det ukjente?

I matematiske ligninger er bokstaven "x" symbolet som brukes for å beskrive den ukjente størrelsen. Men det er ikke bare i matematikken vi bruker x i en slik rolle, I film og TV har vi blant annet X-Files og Project X,  Hvorfor er det alltid "x" som representerer det ukjente? Hvor kommer dette fra?

Akkurat det finnes det en helt konkret forklaring på. I denne videoen fra TED forteller Terry Moore fra The Radius Foundation hvorfor det er akkurat bokstaven x som er utvalgt til å representere det ukjente:

Merkverdigheter om konsulentbransjen

Mandag kunne vi lese på forsiden i Dagens Næringsliv og over to helsider inne i avisen at det står katastrofalt dårlig til i europeisk konsulentbransje. - Mange store konsulentselskaper leverer ikke det kundene vil ha og er trege  med å fornye seg, skriver Dagens Næringsliv. Uten å si så mye om mer hvordan det ser ut i ulike land og med kundene i ulike bransjer

Nå skal en selvsagt ikke se bort fra at en del kunder er misfornøyde med konsulentene de bruker, Og det er jo en yrkesgruppe det er populært å kritisere. Problemet med det store oppslaget i Dagens Næringsliv er imidlertid at de konsulentene det er størst grunn til å kritisere for å ikke ha gjort jobben sin særlig grundig i dette tilfellet, er de som har skrevet rapporten Dagens Næringsliv bygger oppslaget sitt på.

Selskapet som har gjort "undersøkelsen" heter Sourceforconsulting.com, har åtte ansatte som sitter i London, og  baserer konklusjonene på intervjuer med 400 personer i Europa, Midt Østen og India. Hvilke land og hvilke bransjer disse kundene er i sier man ikke så mye om, men man kan vel gjette at det i beste fall er med to eller tre norske bedrifter i denne undersøkelsen når det bare er med 400 fra 26 land totalt. Å si noe om tilstanden i ulike land eller forskjellen mellom ulike bransjer er helt umulig. Derfor er dette også et syltynt grunnlag for konklusjonen om at konsulentselskapene får stryk.

Presentasjonen som er lagt ut på nettet i etterkant av et møte i næringslivsorganisasjonen Virke denne uken tyder heller ikke på at Sourceforconsulting.com har anstrengt seg særlig hardt for å finne ut hvordan konsulentbransjen i Norge ser ut, eller om kundene her er fornøyd. De slår fast at det går litt bedre i Norden enn i Europa, men det virker som den konklusjonen er basert på omsetningstall og ikke på måling av kundetilfredshet.

Nå finnes det heldigvis noen som undersøker norske kunders tilfredshet med konsulentselskapene. Konsulentguiden har laget slike undersøkelser lenge, og den siste av disse er laget helt nylig i samarbeid med Abelia. I overskriften på artikkelen sin om denne undersøkelsen skriver Konsulentguiden: - Norske konsulentkjøpere godt fornøyd. Den hovedkonklusjonen er basert på intervjuer med 478 innkjøpere i offentlig og privat sektor i Norge om deres tilfredshet med 40 konsulentselskaper i Norge. Det gjør at dette er en undersøkelse som flere konsulentselskaper bruker som en del av sine interne forbedringsprosesser.

Abelia har tidligere i år utgitt en litt bredere presentasjon av konsulentbransjen i Norge, hvilke typer konsulenter som finnes, hvor stor omsetning de har hvor mange ansatte de er, hvilke bransjer de jobber i og hvordan de bidrar til verdiskaping hos kundene sine. Som jeg blogget om for noen dager siden er omsetningen av konsulenttjenester i sterk vekst i Norge. Det er flere grunner til dette. Bruk av konsulenter gjør at bedriften får tilgang på kompetanse det ellers ville være vanskelig å få tak i, og på denne måten sparer man både tid og penger.

Bruk av konsulenter bidrar til kunnskapsoverføring på tvers av virksomheter og til at man får adgang til et større kompetansemiljø enn det man har i egen bedrift. Dette innebærer en risikoavlastning for kunden. Og det er nettopp dette norske bedrifter svarer når de i ordentlige undersøkelser forklarer hvorfor de i all hovedsak er fornøyd med konsulenttjenestene de bruker.

Kunnskapsbasert i Finnmark

I dag har jeg vært en tur i Alta og snakket om globalisering, innovasjon og kunnskapsbedrifter på Finnmarkskonferansen 2012. Det var vel omkring 170 deltagere der, svært imponerende når en tar avstander og folketall i betraktning. Veldig god stemning var det også.

Jeg har etter hvert besøkt Finnmark en del ganger siden tidlig på 90-tallet, og opplever at det virkelig har skjedd noe med holdningene de siste årene. Fra å være ganske problemorientert, og opptatt av at ressurser og verdier forsvant ut av fylket, er man i dag veldig mulighetsorienterte og opptatt av hva som skal til for å trekke til seg det man trenger av talenter og kunnskapsbasert næringsliv.

Som så ofte på slike konferanser synes jeg det mest spennende er å høre om lokale suksessbedrifter, gjerne litt godt bevarte hemmeligheter, bedrifter som med basis i kunnskap og innovasjon lykkes langt utover det lokale markedet. En slik bedrift i Finnmark er Mudenia Elektro, en raskt voksende og ingeniørtung bedrift med hovedkontor i Kirkenes som leverer automatiserings- og elektrotjenester til podusjonsinnretninger og rigger offshore. Først og fremst offshore på norsk sokkel, men etter hvert også utenfor Norge.

Jeg traff også Ascella, en gründerbedrift som leverer et it-verktøy for tidsstyring og registrering i byggenæringen. Ascella holder til i Kunnskapsparken i Alta, sammen med en imponerende gruppe kunnskapsintensive virksomheter. Alt fra Grieg Seafood og North Energy, til lille Kreativ Industri og Finnmark Kraft, som skal bygge vindkraftverk langs kysten helt i nord. Samlokalisering i Kunnskapsparken i Alta bidrar til å synliggjøre at næringslivet i Finnmark ikke bare handler om handel, byggenæring og råvareindustri, men at det kunnskapsintensive næringslivet i regionen er ganske stort og spennende.

Helt sentralt i å få til denne synliggjøringen er Origo, en innovasjonsbedrift i Alta som både står bak Finnmarkskonferansen, Kunnskapsparken og ulike regionale innovasjonsprosjekter. De er også investor i noen lokale kunnskapsbedrifter. Et lite miljø som får til mye viktig gjennom sin kompetanse og sitt nettverk. Etter at konferansen var slutt fikk jeg ikke bare en omvisning i Kunnskapsparken, men også en privat innføring i hvilke nye muligheter som nå er i ferd med å åpne seg opp i Finnmark, og som vi vil høre mer om i tiden som kommer. Det er ganske store ting:

For det første er det naturligvis en stor aktivitetsøkning innenfor olje- og gassvirksomhet. Det skal bores flere nye letebrønner i Barentshavet og Goliatfeltet kommer snart i produksjon. For det andre er det en sterk satsting på fornybar energi i form av noen store vindkraftverk som skal bygges. Disse aktivitetene er også årsak til at det er gitt konsesjon for byggingen av en ny kraftlinje fra Ofoten til Hammerfest til 8 milliarder kroner. For det tredje er det flere planer om å utvikle industri for å utnytte mineralressursene i Finnmark. Dette er til dels omstridte prosjekter, men potensielt er det store muligheter for verdiskaping og eksport.

Og for det fjerde er det store muligheter dersom Nordøstpassasjen tas i bruk av lasteskip. Denne nordlige sjøruten gjør avstanden mellom Nord Europa og Asia mye kortere, og Finnmarks havner er plutselig helt sentralt plassert langs ruten. Nå er det slik at disse fire fremtidssmulighetene også hver for seg er temmelig store. Til sammen skaper de noen virkelig enorme muligheter - og utfordringer - for både Finnmark og hele Nord Norge. Muligheter som er så store at det vil være attraktivt å være kunnskapsbedrift i regionen fremover.

Kraftig vekst for kunnskapstjenester

For tre år siden, i august 2009, blogget jeg om hvordan bransjene som leverer tjenester til næringslivet (B2B) hadde klart seg gjennom et år med finanskrise. Statistisk Sentralbyrås (SSB) omsetningsstatistikk viste store variasjoner mellom ulike bransjer der særlig det vi kaller "faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting", hadde klart seg forbausende godt, med en vekst på over fire prosent.

I dag kom det igjen noen oppdaterte omsetningstall for disse tjenestenæringene fra SSB. Der kan vi kan se hvordan de har klart seg de siste årene (grafen til høyre) og hvordan omsetningen har utviklet seg det siste året. I denne sammenhengen er det også interessant å se litt på hvor mange personer som er sysselsatt i disse tjenestebransjene. Antall sysselsatte finner vi i denne tabellen (næringsgruppe 69-75 er faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, mens 77-82 er forretningsmessig tjenesteyting. Finansnæring og ikt er egne næringer som ikke er med i disse tallene)

For oss i Abelia er det særlig tallene for faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting som er interessante. Dette er bransjer med omlag 160 000 sysselsatte totalt, i noen av de aller mest kunnskapsintensive bransjene vi har. Tallene viser at samlet omsetningsvekst siste år er på hele 11,1 prosent. Bryter vi det videre ned på bransjer ser vi at juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting (29 000 sysselsatte) økte med 3,4 prosent, hovedkontortjenester og administrativ rådgivning (12 000 sysselsatte som inkluderer blant annet bedriftsrådgivere) økte med 6,3 prosent og forsknings- og utviklingsarbeid (som inkluderer forskningsinstituttene og har 14 000 sysselsatte) økte med 11,2 prosent.

Mest spektakulær er veksten i bransjegruppen med det lange navnet "arkitektvirksomhet, teknisk konsulentvirksomhet og teknisk prøving og analyse". Her er det over 50 000 sysselsatte innenfor arkitektkontorer, rådgivende ingeniørvirksomhet og tekniske laboratorier. Dette er en del av norsk næringsliv som har vokst mye de siste årene og der omsetningsveksten fra 2011-12 var på smått utrolige 17,5 prosent. Det mest kunnskapsintensive næringslivet i Norge gjør det bra for tiden.

Ser vi på tallene for de mer arbeidsintensive tjenestevirksomhetene i privat sektor, som stort sett er samlet under hovedoverskriften "forretningsmessig tjenesteyting" og har omlag 100 000 sysselsatte, ser vi at det går svært bra der også. Totalt er omsetningsveksten på 9,7 prosent. Her har arbeidskraftstjenester (40 000 sysselsatte) hatt en omsetningsvekst på 13,5 prosent siste år. Det er med andre ord ikke bare oljerelatert virksomhet som vokser i Norge for tiden, både de kunnskapsintensive og de arbeidsintensive tjenestenæringene opplever også kraftig vekst i omsetningen.

Nå hjelper det naturligvis å ha stort aktivitet i oljeindustrien. Oljesektoren er en stor bruker av både kunnskapsintensive og arbeidsintensive tjenester av ulike slag, Og når vi også vet at offentlig sektor i Norge fortsetter å vokse mens det er offentlig budsjettkutt i stort sett hele resten av Europa, har vi hovedforklaringen på hvorfor disse tjenestenæringene vokser såpass mye.

The Higher Education Bubble

Jeg kom over en interessant liten bok på Amazon med tittelen "The Higher Education Bubble". Hovedbudskapet er, slik tittelen også sier, at prisstigningen på høyere utdanning i USA er så kraftig at verdien av utdanning ikke lenger står i forhold til prisen Prisveksten på universitetsutdanning i USA har vært på 7,4 prosent i året og det er til og med enda høyere enn prisstigningen på boliger rett før krisen. Boblen må sprekke, mener forfatteren Glenn Harlan Reynolds.

Boken er en av en hel serie pamfletter kalt Encounter Broadsides fra forlaget Encounter Books, med et politisk standpunkt til høyre for sentrum i USA. De beskriver sin egen misjon slik:

"Uniting an 18th-century sense of political urgency and rhetorical wit (think The Federalist Papers, Common Sense) with 21st-century technology and channels of distribution, Encounter Broadsides offer indispensable ammunition for intelligent debate on the critical issues of our time. Written with passion by some of our most authoritative authors, Encounter Broadsides make the case for liberty and the institutions of democratic capitalism at a time when they are under siege from the resurgence of collectivist sentiment. Read them in a sitting and come away knowing the best we can hope for and the worst we must fear."

Det er et interessant prosjekt. Riktignok er det mange ikke helt saklige boktitler av typen "How Obama’s Gender Policies Undermine America", "How Obama Embraces Islam’s Sharia Agenda" og "How Barack Obama is Transforming America Through Immigration". Men i forhold til det vi må anta er vinklingen i de pamflettene, er "The Higher Education Bubble" mindre opptatt av Obama og mer opptatt av å kritisere de etablerte universitetene for at de ikke forstår hva som er i ferd med å ramme dem, og ikke endrer kurs i tide.

Reynolds er ikke bekymret for de aller beste universitetene. De vil ha mange søkere og vil klare seg, mener han, men universitetene på nivå 2 og 3, som ofte koster like mye som de beste, vil få alvorlige problemer. Men er det ikke slik at høyere utdanning er en investering i høyere fremtidig inntekt, og derfor lønner seg uansett? Vel, sier forfatteren, det er grunnleggende sett tre måter en universitetsutdanning kan bidra til at folk tjener mer penger:

 For det første kan utdanningen gjøre at folk blir mer produktive ved at de lærer ferdigheter og kompetanse som har verdi for en arbeidsgiver. For det andre får man gjerne et vitnemål når man slutter, et dokument som helper arbeidsgivere sortere køen av arbeidssøkere på en legal og legitim måte. Man antar at de som har slike vitnemål møter på jobb til rett tid og jobber med de problemene de får beskjed om å løse. For det tredje vil en slik utdanning, i hvert fall på de beste universitetene, vanligvis innebære at man har bygget seg et godt sosialt nettverk som kan bidra til at man skaffer seg arbeid og andre fordeler senere.

Et individ har grunn til å forfølge alle disse tre målene, men det er bare den første, reell kompetanse og ferdigheter som kan anvendes i en virksomhet, som skaper en nettogevinst for samfunnet som helhet. De to øvrige handler bare om hvem som får godene, ikke om å skape flere av dem, og bidrar slik sett bare til omfordeling. Derfor, mener forfatteren, er det et stort tankekors at det er mål to og tre mange universiteter satser sterkest på når man markedsfører seg overfor studenter. Etter boblen vil dette endre seg fordi både foreldre, studenter, arbeidsgivere og kreditorer vil bli mye mer opptatt av utdanninger som virkelig tilfører verdi.

Boken sier også en hel del fornuftig om at de nødvendige endringsagentene stort sett ikke befinner seg innenfor det etablerte universitetssystemet, men at endringene helt eller delvis drives frem av aktører på utsiden. Forfatteren har også noen interessante refleksjoner om hva slags motstand mot de nye og mer effektive tilbyderne vi kan forvente når de etablerte institusjonene slipper opp for ressurser og blir mer desperate. Endringene må i følge forfatteren komme fordi:

"The higher education bubble isn't bursting because of a shortage of money. It is bursting because of a shortage of value. The solution is to improve the product, not to increase the subsidy".

Denne boken er som sagt svært kort, og rekker ikke gå spesielt dypt inn i eksempler og analyser. Da bør man heller lese Clayton Christensens bok "The Innovative University". Det er en grundig bok som tar for seg disruptiv innovasjon innenfor høyere utdanning og har mange synspunkter på hva slags strategier man kan velge for å komme videre uten å synke på grunn av for høye kostnader. Jeg kommer tilbake til den boken her på bloggen når jeg har fått lest den ferdig. Hovedpoengene i  "The Higher Education Bubble" er også forklart ganske greit i denne videoen:

Sprekk, sprekk, sprekk, sprekk, Gudrun

Det er gullalder på norsk sokkel og det investeres mer der enn noen gang tidligere i historien. Investeringene i 2012 er hele 50 milliarder kroner høyere enn i 2011, og har kommet opp i totalt 186 milliarder kroner. Det er dobbelt så mye som vi bruker på alle sykehus i Norge.

Jeg har tidligere blogget om dette, og pekt på at det er en hel del fordeler med et høyt investeringsnivå på sokkelen, særlig nå når mange land rundt oss sliter og etterspørselen etter varer og tjenester går ned. Men det høye aktivitetsnivået skaper også noen ulemper. En slik ulempe er at kapasitetsproblemer og dårlig tid bidrar til at utgiftene går til himmels. I artikkelen Sprekk, sprekk, sprekk, sprekk, Gudrun summerer Offshore.no disse overskridelsene fra fire felt, Goliat, Skarv, Valhall og Yme, til 24 millarder kroner.

Et interessant poeng i artikkelen i Offshore.no er at det ikke er noen naturlov av det må komme overskridelser på norsk sokkel. Statoils Gudrun-felt ser ut til å bli 2 milliarder billigere enn opprinnelig planlangt. Årsaken er at prosjektet er på plan tidsmessig, det er inngått kontrakter i et gunstig marked etter finanskrisen og det er arbeidet godt med forenkling og standardisering av arbeidsprosesser. God ledelse og god gjennomføring med andre ord.

Det kan man neppe si om de øvrige utbyggingsprosjektene. Teknisk Ukeblad har sett litt nærmere på disse, oppdatert tallene for overskridelser, og kommet til at overskridelsene på disse fire feltene alene er på 40 milliarder kroner. Det er vanvittig mye penger. I følge Teknisk Ukeblad er overskridelsen på BPs Valhall-felt størst i antall kroner, med en overskridelse på 18,5 milliarder kroner. Dette skyldes både en produksjonsplattform som er blitt dyrere enn antatt og at det bores flere brønner.

I prosent er det overskridelsen på det lille Yme-feltet som er størst. Overskridelsen på 7,5 milliarder innebærer at kostnaden er 252 prosent høyere enn planlagt. Denne regningen kan bli langt dyrere, for Yme-plattformen er i dag evakuert etter at man fant sprekker i konstruksjonen, og det jobbes med å finne et helt nytt plattformkonsept som skal erstatte dagens plattform. Sannsynligvis kommer det en lang rettsprosess i etterkant fordi man ikke er enige om hvem som skal at regningen.

Overskridelsen på Skarv er kommet opp i 10 milliarder kroner, noe som skyldes feil, mangler og store forsinkelser i forbindelse med byggingen av produksjonsskipet. Og på Goliat er overskridelsen 6,2 milliarder, noe som blant annet skyldes for dårlig kompetanse og erfaring med å implementere norske standarder og sikkerhetsregler i løsningen for produksjonsplattformen. Og for lite tid til å rette feil fordi man har så mye annet å gjøre.

Det som er litt spesielt med disse overskridelsene er at staten dekker minst 78 prosent av dem. Det skjer fordi skattesystemet på sokkelen er slik at overskuddet beskattes med 50 prosent på toppen av den vanlige skatten på overskudd i Norge på 28 prosent. Høyere kostnader gir automatisk mindre overskudd og dermed mindre skatt. Er overskridelsen på 40 milliarder taper med andre ord staten 30 milliarder kroner. Resten deles av eierne, som det gjerne er to eller flere av i en vanlig lisens. Operatøren, som har hovedansvaret for prosjektet, betaler derfor en ganske liten del av overskridelsen selv.

Det norske systemet for petroleumsbeskatning har vel alt i alt fungert ganske godt, ikke minst fordi staten har hatt flaks med høye oljepriser i tidligere perioder når investeringsnivået har vært høyt og overskridelsene store. Når staten tar de fleste inntektene fra oljevirksomhet på norsk sokkel (78 prosent skatt + statens direkte eierandeler + utbytte fra Statoil), men også beskytter oljeselskapene mot nedsiderisiko gjennom skattesystemet ved å ta mesteparten av kostnadene ved overskridelser, sier det seg selv at den norske staten i dag tar en veldig stor risko til å ikke være en stor bedrift.

Og i en tid der oljevirksomhet er i ferd med å bli en mer "normal" næringsvirksomhet, med større risiko, høyere kostnader knyttet til dypere vann og mer ukonvensjonelle energiressurser, samt økt konkurranse med fornybare energikilder, er det grunn til, slik Teknisk Ukeblad gjør, å stille spørsmålstegn ved om dette er riktig måte å bruke statens penger. Historisk var det selvsagt et viktig mål for Norge å gjøre investeringene på norsk sokkel så store som mulig, både for å øke oljeutvinningen og for å stimulere industrien rundt. En mer normal olje- og gassnæring vil etter hvert kreve et mer normalt skattesystem, slik det fungerer for resten av næringslivet.