torsdag 26. januar 2012

Universitetsforskere arbeider ikke mer enn før

Det er det siste tiåret gjennomført reformer innenfor høyere utdanning som krever en tettere oppfølging av studentene. Skal man tro en del kronikkskrivende professorer og deres fagforeninger fører dette, i tillegg til at det angivelig også er innført en rekke nye skjemaer og tidkrevende byråkratiske ordninger, til at de må jobbe stadig mer. Påstanden er gjerne at byråkratiet og kravene til undervisning gjør at det blir stadig mer  å gjøre, men mindre tid til forskning.

Derfor er det interessant at når Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har undersøkt universitetsforskernes arbeidstid og sammenlignet situasjonen i 2010 med situasjonen i 2000, så viser det seg at den totale arbeidstiden er den samme. Tiden som brukes på forskning er den samme,  tiden som brukes på undervisning er den samme og tiden som brukes til faglig veiledning er den samme. Det brukes litt mer tid på utadrettet aktivitet, det har økt fra 7 til 10 prosent av arbeidstiden, mens  tiden som brukes på administrasjon faktisk har gått ned fra 17 til 12 prosent, og det meste av dette er administrative ting knyttet til faget. Bare fire prosent av tiden brukes på ikke-faglige administrative oppgaver.

Dette er et resultat som ser ut til å glede både Kunnskapsdepartementet (som har kommentert det i en pressemeldig her) og Forskningsrådet (som har kommentert det her). Dessuten har statsråd Tora Aasland blogget om "paradokser om forskeres arbeidstid" her.

Selve rapporten er på 110 sider og er til dels ganske interessant lesestoff. Universitetene og høyskolene sliter åpenbart med en del problemer knyttet til arbeidstid og tidsbruk, men det er i stor grad andre utfordringer enn de det ropes høyest om i den offentlige debatten. De tingene det klages mest over er i stor grad myter, for eksempel det at stadig mer tid brukes til administrativt arbeid som ikke er faglig relevant. Eller at universitetsforskere jobber så mye på grunn av kravene til undervisning. Tallmaterialet viser veldig tydelig at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mye forskere underviser og hvor mye de jobber totalt:

"Det ser altså ikke som de som underviser mye også arbeider mye målt i timer; blant dem som arbeider mer enn 55 timer i uka oppgir langt de fleste en undervisningsandel som ikke overskrider 39 prosent av arbeidstiden. Omvendt ser det ut til at jo kortere arbeidsdag man har jo mer preget av undervisning er arbeidsdagen."

Det er derimot en veldig klar sammenheng mellom hvor lang totalarbeidstiden er og hvor mye tid den enkelte bruker på forskning. De som har lange arbeidsuker og jobber kvelder og helger publiserer også mye:

"På bakgrunn av våre tall kan vi bare slå fast at lange arbeidsdager med arbeidsinnsats ut over normalarbeidsdagen en et viktig premiss for å lykkes på publiseringsfronten. i universitets- og høyskolesektoren. Slaget om karrieren i denne sektoren står utenfor normalarbeidsdagen."

Totalarbeidstiden som oppgis av de som har svart i denne undersøkelsen er nokså høy, 46,7 timer i uken. Det er samme arbeidstid som i 2000. På spørsmål om hvorfor de jobber så mye er de klart dominerende årsakene faglig engasjement og faglige forpliktelser, med over 80 prosent andel på begge. At man jobber mer på grunn av forventninger fra ledelsen oppgis bare av 30 prosent.

Det virker ikke som om mye arbeid i seg selv oppleves som et veldig stort problem, det er i stor grad selvvalgt og begrunnet i faglig interesse og ambisjoner. Det som derimot oppleves som et problem av mange er en dårlig planlagt og tilrettelagt arbeidssituasjon i forhold til mer sammenhengende tid til forskning. Det er også upopulært når det innføres tidsregistreringssystemer, spesielt hvis de ikke kan brukes til å registrere den reelle arbeidstiden. Slike utfordringer er ikke først og fremst et resultat av for mye byråkrati, slik mange i sektoren ser ut til å tro, men et resultat av for lite ledelse.

Det kan også virke som om arbeidsbyrden ved universiteter og høyskoler er svært ujevnt fordelt. Det er ikke slik at de som forsker mye underviser mindre og omvendt. De som er produktive forskere bruker ofte også mest tid på studenter og på formidling. Forbausende mange forskere publiserer ingen ting, selv om de får både lønn og tid satt av til å forske. Det er et lederansvar å passe på at ingen ansatte jobber uforsvarlig mye. Men det er også et lederansvar å passe på at det blir levert resultater og at de som er ansatt for å drive med forskning og undervisning faktisk gjør det de er betalt for å gjøre. Rapporten fra AFI er en nyttig kunnskapsplattform når man skal ta tak i disse utfordringene.