Derfor er det interessant at når Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har undersøkt universitetsforskernes arbeidstid og sammenlignet situasjonen i 2010 med situasjonen i 2000, så viser det seg at den totale arbeidstiden er den samme. Tiden som brukes på forskning er den samme, tiden som brukes på undervisning er den samme og tiden som brukes til faglig veiledning er den samme. Det brukes litt mer tid på utadrettet aktivitet, det har økt fra 7 til 10 prosent av arbeidstiden, mens tiden som brukes på administrasjon faktisk har gått ned fra 17 til 12 prosent, og det meste av dette er administrative ting knyttet til faget. Bare fire prosent av tiden brukes på ikke-faglige administrative oppgaver.
Dette er et resultat som ser ut til å glede både Kunnskapsdepartementet (som har kommentert det i en pressemeldig her) og Forskningsrådet (som har kommentert det her). Dessuten har statsråd Tora Aasland blogget om "paradokser om forskeres arbeidstid" her.
Selve rapporten er på 110 sider og er til dels ganske interessant lesestoff. Universitetene og høyskolene sliter åpenbart med en del problemer knyttet til arbeidstid og tidsbruk, men det er i stor grad andre utfordringer enn de det ropes høyest om i den offentlige debatten. De tingene det klages mest over er i stor grad myter, for eksempel det at stadig mer tid brukes til administrativt arbeid som ikke er faglig relevant. Eller at universitetsforskere jobber så mye på grunn av kravene til undervisning. Tallmaterialet viser veldig tydelig at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mye forskere underviser og hvor mye de jobber totalt:
"Det ser altså ikke som de som underviser mye også arbeider mye målt i timer; blant dem som arbeider mer enn 55 timer i uka oppgir langt de fleste en undervisningsandel som ikke overskrider 39 prosent av arbeidstiden. Omvendt ser det ut til at jo kortere arbeidsdag man har jo mer preget av undervisning er arbeidsdagen."
Det er derimot en veldig klar sammenheng mellom hvor lang totalarbeidstiden er og hvor mye tid den enkelte bruker på forskning. De som har lange arbeidsuker og jobber kvelder og helger publiserer også mye:
"På bakgrunn av våre tall kan vi bare slå fast at lange arbeidsdager med arbeidsinnsats ut over normalarbeidsdagen en et viktig premiss for å lykkes på publiseringsfronten. i universitets- og høyskolesektoren. Slaget om karrieren i denne sektoren står utenfor normalarbeidsdagen."
Totalarbeidstiden som oppgis av de som har svart i denne undersøkelsen er nokså høy, 46,7 timer i uken. Det er samme arbeidstid som i 2000. På spørsmål om hvorfor de jobber så mye er de klart dominerende årsakene faglig engasjement og faglige forpliktelser, med over 80 prosent andel på begge. At man jobber mer på grunn av forventninger fra ledelsen oppgis bare av 30 prosent.
Det virker ikke som om mye arbeid i seg selv oppleves som et veldig stort problem, det er i stor grad selvvalgt og begrunnet i faglig interesse og ambisjoner. Det som derimot oppleves som et problem av mange er en dårlig planlagt og tilrettelagt arbeidssituasjon i forhold til mer sammenhengende tid til forskning. Det er også upopulært når det innføres tidsregistreringssystemer, spesielt hvis de ikke kan brukes til å registrere den reelle arbeidstiden. Slike utfordringer er ikke først og fremst et resultat av for mye byråkrati, slik mange i sektoren ser ut til å tro, men et resultat av for lite ledelse.
Det kan også virke som om arbeidsbyrden ved universiteter og høyskoler er svært ujevnt fordelt. Det er ikke slik at de som forsker mye underviser mindre og omvendt. De som er produktive forskere bruker ofte også mest tid på studenter og på formidling. Forbausende mange forskere publiserer ingen ting, selv om de får både lønn og tid satt av til å forske. Det er et lederansvar å passe på at ingen ansatte jobber uforsvarlig mye. Men det er også et lederansvar å passe på at det blir levert resultater og at de som er ansatt for å drive med forskning og undervisning faktisk gjør det de er betalt for å gjøre. Rapporten fra AFI er en nyttig kunnskapsplattform når man skal ta tak i disse utfordringene.
Paul, som vanlgi interessante poenger, men på ett punkt synes jeg analysen din er altfor enkel. Heller enn å igjen påkalle "mer ledelse" kunne det vært interessant å lese dine betraktninger om hvordan man utøver klok ledelse i en virksomhet der det dokumenteres at arbeidstagerne i snitt jobber 25% mer enn det arbeidgiver betaler for. (Jeg tar ikke nå stilling til om det er en grei tilstand eller ei.)
SvarSlettNoen ville jo peke på at dersom vi behandler de vitenskapelige ansatte som "vanlige arbeidstagere" så risikerer vi at de begynner å behandle universitetet som en "vanlig arbeidsplass." Når så mange oppgir "faglig engasjement og faglige forplitelser" som drivende for arbeidsinnsats betydelig utover normalarbeisuke, så er vel ledelsens fremste utfordring å sørge for at dette engasjementet bevares og styrkes?
@Bjørn: Helt enig i at det er utfordringen. Det jeg har vært opptatt av å formidle i en del sammenhengen er at dette er en nokså lik utfordring som man har i andre kunnskapsvirksomheter, også i privat sektor. Folk jobber mye fordi de liker faget sitt, jobben sin og brenner for å formidle det de driver med.
SvarSlettDet kan lett oppleves som at det er en konflikt mellom dette og en virksomhets nødvendige krav økonomisk og administrativ kontroll og en eiers krav til at det leveres resultater. Etter mitt syn er det i denne balansen det må utøves klokskap. Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan dette gjøres best, jeg tror blant annet det handler om å lage gode arenaer for å snakke om det med andre ledere og ansatte slik at forståelsen for dilemmaene er der.
Er for øvrig helt enig i at det er alt for enkelt å påkalle "mer ledelse". Mer ledelse i denne sammenheng kan godt være mindre detaljstyring og kontroll og tilrettelegging for mer handlingsrom for den enkelte.
Hei, Paul
SvarSlettJeg er livende redd for at det trekkes for vidtrekkende konklusjonber av en rapport. Tar man rapporten bokstavelig så ser det jo unektelig ut som norske forskere er noen klagefanter. Slik bl.a. Åmås også sier rett ut i Aftenposten. Det blir jo ikkke noe bedre når man tenker på hvor mange vitenskaplige ansatte som ikke publiserer. Men man kan også snu alt på hodet å si at det jaggu er imponerende at norske forskere greier å øke sin publisering såpass mye som de har gjort i de siste årene, når de faktisk ikke arbeider mer med forksning nå enn det de gjorde for 10 år siden! Her er det mange som arbeider mer effektivt enn før. Og det er jo positivt. Det er veldig uheldig at man bruker rapporten til å "stigmatisere" norske forskere som surmulere og folk som aldri blir fornøyd. Hvilket forbilde er det for den oppvoksende slekt som søker seg til akademia? Det andre poenget er at tall over tidsbruk ikke sier noe om kvaliteten på det arbeidet som utføres. Hvis man bruker mindre tid på administrativt arbeid enn før kan det også være et utslag at man tvinges til å gjøre mindre pga. undervisnings- og forskningsbyrdene er blitt større. Ikke fordi man faktisk har fått færre administrative oppgaver. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det kan jo være at man rett og slett forsømmer det administrative arbeidet. Det er derfor tidsbruken ikke har økt. Det tredje poenget er at NIFUs internasjonale undersøkelse viser at det er ingen forskere i de syv landene som klager så mye på mangel på studie- og forskningsmessig støtte som de norske forskerne. Selv om den totale tiden brukt på forskning og utdanning forblir uforandret kunne kanskje et enda bedre støtteapparat bidratt til å gjøre norske forskere enda mer produktive. Se forøvrig innlegget på min nyopprettede blogg http://colmurph.blogspot.com/
@Colin: Takk for god og reflektert kommentar og for lenke til bloggen din. Jeg skal følge med på den fremover.
SvarSlettDu peker på noen viktige poenger. Når jeg (i likhet med Åmås, Tora Aasland, og Forskningsrådet) kan oppleves som både kritiske og ironiske tror jeg det må skyldes at en del forskere har klaget mer enn det er grunnlag for. Jeg satt selv i Handlingsromutvalget der flertallet (alle minus Arvid Hallèn og jeg) vedtok at forskernes arbedisvilkår er blitt mye dårligere de siste årene. Det viser denne undersøkelsen at de ikke har. Det er nyttig å vite.
Når det er sagt så viser undersøkelsen et par andre ting som det definitivt er grunn til å tak i. For det første viser tallene at det generelt arbeides mye. Nå er ikke et i seg selv nødvendigvis noe stort problem, mye er høyst frivillig og drevet av faglige ambisjoner, mye er biarbeid, men det er likevel grunn til å stille spørsmålstegn ved å ledere på ulike nivåer tar tilstrekkelig ansvar for å sørge for at enkelte ikke har en helseskadelig arbeidssituasjon.
For det andre er byrdene svært ulikt fordelt i denne sektoren, noen produserer omtrent tingen ting, noen er ekstremt produktive og står for en uforholdsmessig høy andel av både forskingen, undervisningen og fomidlingen. Vi ville fått mye mer ut av ressursene hvis det ble gjort noe med all ressursene som brukes der det ikke fører til resultater-
Og for det tredje, og det er vel et mer indirekte forhold i forhold til undersøkselsen, så er det ganske paradoksalt at denne sektoren er full av midertidig ansatte, mens dette er som hovedregel er forbudt i arbeidslivet ellers, og i hvert fall ikke er noe andre kunnskapsvirksomheter verken kan eller bør satse på. Det er mye bedre å ha en endringsvillig og omstillingsvillig kultur med fast ansatte, som forstår behovet for å gjøre endringer og tilpasse seg kravene i omgivelsene, enn å ha en situasjon der de yngre medarbeiderne ikke har de samme rettighetene som de eldre. I andre virksomheter er midlertidige ansettelser - i den grad det er tillatt i det hele tatt - begrunnet i sesongmessige svingninger, vikariater og andre svært kortsiktige hensyn. Universitetene er en del av staten og er noe av det mest langsiktige vi har og burde ha helt andre verktøy for å håndtere sine behov for endringer.