EU og Norge sett fra Place Lux

Plux - Hovedsakelig harmløs

I dag la "Europautredningen" fram sin utredning om Norges forhold til EU, et dokument som har fått tittelen "Utenfor og innenfor - Norges avtaler med EU". Medieomtalen tyder på et interessant dokument, som blant annet peker på det demokratiske underskuddet som ligger i at vi i Norge gjør alt av relevante EU-direktiver til norsk lov, men ikke har noen innflytelse.

Men det aller viktigste ved utredningen er at den gir en samlet oversikt over alle Norges avtaler med EU. Det er ikke gjort siden EØS-avtalen ble vedtatt for 20 år siden. Noen og enhver kan nok bli overrasket over hvor omfattende det etter hvert har blitt. Kristin Skogen Lund har helt rett i at dette avtaleverket samlet har gitt Norge en økonomisk vekst uten sidestykke, siden 1993 har 500 000 flere personer fått jobb og reallønnsnivået har økt med 53 prosent. Det ville vært enda bedre med innflytelse også.

Det største problemet med Europautredningen akkurat nå for min del er at den er så vannvittig stor. I alt over 900 sider, så det vil ta litt tid å lese. Som et bra oppspill, som kan sette en i rett sinnsstemning i forkant, eventuelt som et alternativ, vil jeg sterkt anbefale den adskillig kortere rapporten "Plux - Hovedakelig harmløs. Den norske modellen i Brussel" av Kjetil Wiedswang og Per Elvestuen. Rapporten er på bare 36 sider, inkludert flere av Elvestuens tegninger, og er en av flere delrapporter som Europautredningen har bestilt som underlagsmateriale. At den har en litt annen form en en vanlig rapport skjønner man når man leser dette i omtalen av Per Elvestuen innledningsvis:

"Sammen med Eskil Engdal, Åge Winge, Bjørn Gabrielsen og Kjetil Wiedswang utviklet Elvestuen en egen sjanger av gonzojournalistikk på norsk. Inspirert av Hunter S. Thompson og Ralph Steadman i blant annet Rolling Stone Magazine på 1960-og 1970-tallet."

De som har lest Dagens Næringliv på lørdager de siste par tiårene kjenner sjangeren. Og prosjektet denne gangen var å dra til Brussel, nærmere bestemt Place de Luxembourg (Place Lux i kortversjon, eller "Plux" på Twitter) for å finne ut hva de rundt 200 norske i Brussel som jobber i og rundt EU driver med, hvordan de tenker og hvordan "den norske modellen" i Brussel fungerer. Den norske modellen beskrives innedningsvis slik i rapporten:

"Til gjengjeld har nordmenn bygget et Mini-Norge i Brussel. Siden begynnelsen av 1990-tallet har altså institusjonene og organisasjonene som til sammen regnes som bærere av ”den norske modellen” opprettet kontorer i Brussel, fordi beslutninger som gjøres i EU er blitt stadig viktigere for nordmenn flest. Før 1994 var EU norsk utenrikspolitikk. I dag er EU innenrikspolitikk. I den norske EU-delegasjonen har nesten alle departementene egne fagråder. I tillegg kommer alle representasjonskontorene for det sivile samfunnet. Brussel har en nær komplett miniatyrutgave av den norske modellen – i eksil. De fleste av menneskene som jobber i disse institusjonene og organisasjonene er i EU-byen to-tre-fire år. Noen få blir lenger. Noe skjer med de fleste av dem underveis. Europa sett fra Brussel er annerledes enn Europa sett fra Norge. Norge sett fra Brussel er annerledes enn Europa sett fra Bestum, Bergen eller Brønnøysund."

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å referere de ulike fortellingene, de bør leses i originalversjonen. Det er også veldig interessant å lese analysen av hvordan to konkrete interessekonflikter som skapte et virkelig vanskelig forhold til EU en periode - en om regimet for naturgasseksport og en om minstepriser på laks - har bidratt til at Norge ikke reserverer seg mot EU-direktiver eller lager problemer på andre måter. Forfatterne minner  også om at før i tiden syntes de norske i Brussel ofte det var litt pinlig at befolkningen hjemme var så negativ til EU. Det er ikke et like stort problem i dag, for nå er folk skeptiske til EU i hele Europa. Forskjellen er at EU-motstanderne i Norge er mot kapitalismen i EU, mens EU-motstandere ellers er mot sosialismen i EU. 

Wiedeswang og Elvestuen tar mot slutten opp et par reelle og for oss problematisk ulikheter mellom hva Norge er opptatt av og hva resten av Europa er opptatt av. Den ene av disse gjelder tidspunktet for debatten om ny lovgivning. Norge har ofte den samme debatten om de samme direktivene som andre berørte land i EU, inkludert datalagringsdirektiv, postdirektiv, tjenestedirektiv og vikarbyrådirektiv. Men den norske debatten kommer gjerne to år etter at debatten i EU er avsluttet og direktivet er vedtatt. Kanskje har debatten i EU ført til endringer og forbedringer, men det skjer i så fall uten bidrag fra Norge. I Norge kommer debatten først når direktivet er i implementeringsfasen. Da er EUs politikere for lengst i gang med å diskutere helt andre ting og har lite forståelse for norske statsråder som kommer for å påvirke.

Det er skrevet flere eksterne utredninger på oppdrag fra Europautredningen, i alt 21 stykker. Jeg har ikke lest noen av de andre enda, men ser at de dekker et veldig bredt spekter av temaer. Her er en samlet oversikt over hva de handler om. Jeg tviler vel på at vi får noen bredere eller bedre Europa-debatt med det første, men det skyldes i hvert fall ikke at kvaliteten på bakgrunnsmaterialet er for dårlig.