onsdag 25. januar 2012

Debatten om et kunnskapsbasert Norge

Et Kunnskapsbasert Norge
Det har vært solid mediedekning om rapporten om Et Kunnskapsbasert Norge både før, under og etter konferansen på BI i forrige uke. Flere har brukt den som utgangspunkt for innsiktsfulle kommentarartikler, blant annet Hans Henrik Ramm som skriver om de norske smaragdene i Offshore.no.

Jeg vil nok anbefale at de som har tenkt å kommentere forskningsprosjektet å følge Ramms eksempel og lese boken først (den kan kjøpes her på nettstedet til Universitetsfolaget), setter seg inn i hva rapporten sier om kunnskapsklynger i Norge og forholder seg til de forslagene som faktisk er lagt frem av forfatterne. Jeg synes dagens lederartikkel i Dagens Næringsliv har en god kommentar til innholdet i rapporten, inkludert en visitt til noen som har kritisert rapporten for ting som ikke står der:

"Dersom en ser på de konkrete forslagene til Reve og Sasson, er det imidlertid ikke statlig eierskap, eller spesifikk næringsstøtte, som er deres hovedanliggende. De argumenterer blant annet for at politikerne – gjennom skattesystemet – bør legge til rette for økte investeringer i kunnskap og innovasjon i alle næringer. Det er temmelig langt unna Giskes Kina-drømmer. Og det er absolutt verd å vurdere. Jo større avstanden blir mellom kostnadsnivået i Norge og kostnadsnivået hos handelspartnerne, desto viktigere blir kunnskap som konkurransefaktor."

Det klareste budskapet i rapporten er at uansett hvilken næring det snakk om så må det være en del forutsetninger til stede for at den skal være konkurransedyktig internasjonalt, og at de viktigste av disse har med kunnskap å gjøre. Boken går igjennom hvordan ulike næringer er posisjonert langs disse dimensjonene, men i stedet for å plukke vinnernæringer blir næringspolitikkens misjon å bidra til at de kunnskapsmessige forutsetningene for å utvikle næringslivet styrkes, blant annet gjennom utdannings- og forskningspolitikken. Helt næringnøytral kan ikke en slik politikk være. Noen næringer er mer kunnskaps- og forskningsintensive enn andre, og vil tjene på at forskning og kunnskap prioriteres høyere. Dessuten er Norge et for lite land til å ha store forsknings- og innovasjonssatsinger på alle områder samtidig. Man er nødt til å gjøre noen prioriteringer.

At olje/gass, maritim sektor og sjømatnæringen trekkes frem som svært vellykkede norske klyngenæringer er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Alle som studerer norsk næringsliv vil raskt oppdage at vi er verdensledende innenfor disse områdene. Det Et Kunnskapsbasert Norge derimot tydeliggjør på en veldig god måte er betydningen av det rapporten kaller de komplementære kunnskapsnæringene. Det er tre næringer, finansnæringen, it-næringen og den kunnskapsintensive tjenestesektoren som trekkes frem som viktige og voksende næringer med svært høy verdiskaping, men næringer som samtidig også er helt avgjørende for at de norske klyngenæringene lykkes globalt. 

En fremtidsrettet næringspolitikk må derfor være særlig opptatt av å styrke den kunnskapsintensive teknologi- og tjenestesektorens rammebetingelser. Det er bra for konkurransekraften til tradisjonelt sterke norske næringer som oljeindustrien og sjømatindustrien at det satses  på kunnskap. Men først og fremst betyr en sterk og attraktiv kunnskapstjenstesektor at vi blir mindre sårbare, mindre anvhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere de omstillingene som nødvendigvis må komme fremover.