mandag 9. januar 2012

Fortsatt sterke meninger om Margaret Thatcher

Boris Johnson i The Telegraph
Det er fascinerende å se hvor sterke reaksjoner Margaret Thatcher fortsatt vekker. Det kan se ut som Meryl Streeps tolkning av Thatcher i "The Iron Lady" har gjenoppvekket mange gamle sympatier og antipatier. Mest interessant er det å se hvordan mange på venstresiden i UK kritiserer filmen for å være for snill mot Thatcher. De hadde åpenbart ventet og håpet at Meryl Streep og Hollywood-venstre ville sørge for en sterkere demonisering.

Og på britisk høyreside virker det som om mange er omtrent like forbauset som venstresiden over at filmen behandler Thatcher på en nyansert måte og som et menneske med tanker og følelser. Tidligere minister Peter Lilley som var med i regjeringen sammen med Thatcher, sier i forbindelse med en diskusjon om filmen i The Guardian med en person fra venstresiden at:

"...I suspect we were both surprised that it was not a hatchet job. Given the stranglehold the liberal intelligentsia normally exercise both in Hollywood and the UK, how did they miss this chance to bury their hate figure alive? Above all, how could Streep – the epitome of a Liberal Democrat – let the side down? The film portrays Thatcher, accurately in my experience, as driven by what Shirley Letwin diagnosed as the "vigorous virtues" (fortitude, courage, principle) yet capable of normal human emotion – love for Denis and, with maternal blindness for her son. This conflicts with the view nurtured on the left that she was driven by hatred, cruelty and love of privilege."

En annen som har sett filmen og likte den svært godt er Londons konservative borgermester Boris Johnson som i en leseverdig kronikk i The Telegraph i dag skriver:

"The Iron Lady is the most important political film for years. Nothing and no one has done more, in the 22 years since she was kicked out of office, to rehabilitate Margaret Thatcher. As anyone who has been on the BBC’s Question Time will know, you only have to mention her name and you will come under a fusillade of boos. Not any more, I suspect; or not so much - not after this film."

Men det er som sagt sterkt delte og forbausende sterke meninger om Thatcher fortsatt. I nevnte samtale i The Guardian der de har samlet to som har veldig ulike syn, deltar også forfatter Liz Hoggard som målbærer venstresidens politiske kritikk mot filmen når hun sier:

"But where is the rational opposition to her policies in the film? Union leaders are presented as sexist thugs, poll tax protesters as a wild rabble banging on her car (which never happened). What I don't find is the despair my generation felt in the early 1980s. We felt oppressed by a Tory government which specialised in union-bashing and BBC-baiting, told the unemployed to get on their bikes and introduced the homophobic Section 28 legislation. If you were different in any way – female, gay, black, student, working class – you felt marginalised."

Jeg synes kanskje det mest interessante spørsmålet i forbindelse med denne filmen, og som er godt illustrert av disse sitatene, er hvorfor reaksjonene fortsatt er så sterke og i stor grad så negative mot Thatcher 20 år etter som de er? Margaret Thatcher og Ronald Reagan var samtidige frontfigurer for en mer konsekvent og tydelig høyreside som oppløste statlige monopoler, solgte statbedrifter, rullet tilbake innslag av planøoknomi og innførte valgfrihet for befolkningen på mange nye områder. Men mens Reagan i dag blir hyllet av stort sett alle i USA, også av Barack Obama, er britene langt mer tilbakeholdne i forhold til Thatcher. Og merkelig nok er støtten lunken selv om mange av de reformene Thatcher gjennomførte ble videreført av tre Labour-regjeringer ledet av Tony Blair.

Historiker Richard Vinen ved Kings College i London tar tak i denne problemstillingen i en meget god kronikk om "The Iron Lady" i Financial Times der han hevder at hatet mot Thatcher som individ  av en eller annen grunn har økt etterhvert som den politikken hun stod for ble mer og mer akseptert av de andre partiene. Kanskje, antyder Vinen, har ikke demoniseringen av Thatcher egentlig med selve politikken hennes å gjøre, for hva den gikk ut på ser ut til å ha blitt et litt vagt minne hos mange som uttaler seg, men heller et uttrykk for manglende fornyelse på venstresiden:

"Lady Thatcher has become a kind of voodoo doll for a left that talks as though sticking pins in the image of its enemy will be a substitute for thinking about its own problems. The denigration of someone whose political career ended more than 20 years ago goes with a British left that is still oddly backward-looking: compare this attitude with the ways in which French leftwingers have learned to live with the brooding presence of Charles de Gaulle in their political culture. The Iron Lady presents her as a human being rather than an all-powerful monster." 

Forventningene til filmen blir ikke akkurat mindre av denne kraftige debatten på forhånd. Jeg ser fram til at den snart kommer til Norge slik at jeg får sett den, for historien har unektelig tatt en litt uventet vending når Meryl Streep bidrar til rehabiliteringen av Margaret Thatcher