New York Times var også inne på dette med hvor vanskelig det er å lage underholdende film om økonomi og finans i sin anmeldelse av filmen:
"It can’t be easy to create a financial thriller. There’s no blood, there are (usually) no bodies. How do you create excitement when most of the action consists of middle-aged white men in conservative suits talking on the phone, and the closest thing to a car chase is a stately procession of big black Town Cars? How often can you show people peering at spreadsheets and recoiling in alarm? What do you do when the scandal itself might as well be labeled “Too Complicated to Understand”?"
Filmen er bygget på Andrew Ross Sorkins bok Too Big to Fail. Og den lykkes som New York Times skriver, overraskende godt med å formidle begivenhetene og dramatikken da først Lehman Brothers og så AIG gikk mot stupet i september 2008. Hovedperson i fortellingen er Henry Paulson, dengang finansminister i regjeringen til George Bush. Også sentralbanksjef Ben Bernanke og nåværende finansminister, men daværende sjef i New York Federal Reserve, Timothy Geitner, har sentrale roller og fremstår som sympatiske og hardt arbeidende.
De faste frokostmøtene mellom Paulson og Bernanke har en viktig plass i filmen, ellers foregår mye av kommunikasjonen i ved at folk vandrer rundt i korridorer og på gaten mens de snakker i mobiltelefon med hverandre. Eller prøver å få tak i hverandre. Sentrale aktører i dramaet er også Warren Buffet og toppsjefene i de store amerikanske investeringsbankene, som alle var på kanten av stupet høsten 2008. For eksempel James Woods i rollen som Lehman Brothers toppsjef Dick Fuld, mannen som måtte sitte på kontoret og vente mens de andre hadde møter om banken hans kunne reddes. Det er morsomt å se hvordan filmskaperne har klart å få skuespillere som faktisk ligner veldig på på politikerne og finanstoppene de spiller. Eller som New York Times formulerer det:
Og for de som måtte ha glemt hva som skjedde for tre år siden: Lehman Brothers gikk konkurs, men AIG og de andre investeringsbankene ble reddet. Dels ved at de ble kjøpt opp av andre banker. Og dels gjennom Troubled Asset Releif Program (TARP) som ble foreslått av Paulson og Bush, men måtte stemmes igjennom av demokratene i kongressen, og som sørget for offentlig pengeinnsprøyting i form av at staten overtok eierskapet til "troubled assets" i finanssektoren.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar