søndag 17. juli 2011

Hvordan fotball forklarer verden

Jeg har alltid ment at folk som ikke interesserer seg for fotball har et betydelig handicap når det gjelder å forstå internasjonal politikk og konflikter. How Soccer Explains the World av Franklin Foer er boken som beskriver hvorfor og hvordan fotball har en så sentral rolle i en del viktige konflikter i verden.

Det vil si, boken tar ikke sikte å komme med den ene store teorien om sammenhengen mellom fotball og politkk. Den er bygget opp som ti separate essays om fotballens betydning ti ulike steder, med ulik kontekst og ulik type konflikt, men som alle har det felles du forstår konflikten bedre ved å studere fotballsupporterne og deres sanger og symboler. Omtrent som i Bård Tufte Johansens glimrende TV-serie i seks deler på NRK om Fotballkrigen, men en bok gir mulighet til å gå litt dypere og være mer analytisk.

Boken er skrevet av Franklin Foer, en amerikaner som er blitt omvent til fotball. Derfor heter det soccer i boken og ikke football. Foer er journalist og drivende god til å skrive fortellinger, litt i samme sjanger som Bill Bryson, så dette er en underholdende bok med mye gode person- og kulturbeskrivelser fra stedene han besøker. Det er dessuten ingen ulempe at han er amerikaner og derfor ser på konfliktene han beskriver fra litt distanse.

Fordi bokens undertittel varsler en teori om globalisering skulle man kanskje tro at forfatteren har en stor teori om at fotball generelt enten fremmer eller motvirker globalisering. Det har han ikke. Han er ambivalent på dette punket og viser gjennom ti kapitler, som går fra det veldig dystre til det ganske optimistiske, at fotball i noen samfunn fremmer sekterisme og virker veldig splittende, mens det andre steder fungerer som en viktig brobygger mot det liberale, globale og flerkulturelle. Det er avhengig av tid og sted, men også av at fotballklubbene og supporterne velger et verdigrunnlag.

Boken begynner med et deprimerende kapittel om Røde Stjerne Beograds kjernesupportere, og hvordan voldsmannen Arkan brukte supportergrupper til å spille en hovedrolle i krigene i det tidligere Jugoslavia. Krigen startet på fotballstadion i Zagreb i 1990 under en kamp mellom Dinamo Zagreb og Røde Stjerne, et år før den militære konflikten brøt ut . Deretter har boken et interessant kapittel om rivaliseringen mellem Rangers og Celtic i Glasgow, en konflikt mellom en katolsk og en protestantisk klubb i en by der denne konflikten alt for ofte tipper over og ender i vold og drap. Dessuten smitter konflikten i Glasgow over til Nord Irland, som mangler en fotballserie og derfor flytter sin nord-irske konflikt til  tribunen i Glasgow når Rangers og Celtic møtes.

Det kapitlet der det var mest nytt var kapitlet om jødiske fotballklubber i Europa. Klubber som ble etablert i mellom-Europa som et ideologisk prosjekt for at jødisk ungdom skulle bli sterkere fysisk og hevde seg også innenfor idretten, og som forsvant med nazistene før og under 2. verdenskrig. Det jeg ikke visste er at også noen av dagens store klubber, som Tottenham i London og Ajax i Amsterdam har fans med en påtatt jødisk identitet, skapt som en motreaksjon mot anti-semittisk hets fra andre lags supportere..

Det er et kapittel om sentimentale hooligans i England som lengter tilbake til gode, gamle slåsskamper, et kapittel om nigerianere som drømmer om å bli stjerner i vesten, men blir kjøpt av ukrainske oligarker som vil kjøpe seg suksess, og ender opp i Karpeatene, med 30 kuldegrader om vinteren. Og et kapittel om hvordan Brasils president Fernando Cardoso på 90-tallet ville fjerne korrupsjonen fra fotballen og satte inn Pele til å bli sportsminister. Sannsynligvis rett mann, Pele var kanskje den eneste som hadde autoritet nok, men etterhvert ble han ble for gode venner med de han skulle få fjernet. Derfor mangler Brasil fremdeles en liga som står i forhold til alt fotballtalentet.

De to svakeste kapitlene handler om Italia og Spania, ikke fordi de er dårlig skrevet, men fordi det er skjedd mye i fotballen i de to landene etter at boken kom for seks år siden. Men det er uansett morsomt å lese analysen om forskjellen på de gamle pengene til Agnelli i Juventus, der de gjemmer seg bort og spiller kjedelig fotball, de nyrike pengene til Berlusconi i AC Milan, der de pleier media og spiller offensiv fotball, og Inter Milans nokså motsetningsfylte og litt bissarre forsøk på å være en klubb for den globaliseringskritiske og USA-kritiske venstresiden.

Foer skriver også om hvordan merkelige dommeravgjørelser alltid gjør at Juventus og AC Milan vinner serien, men at ingen klarer å bevise juks.Her har det skjedd mye etter at boken kom ut. I Italia ble det rullet opp en stor organisert kampfiksingsskandale i 2006, og flere klubber ble straffet. Kapitlet om Spania handler om FC Barcelona, en spesiell klubb med en helt spesiell kultur som forfatteren mener gir håp for fotballens fremtid. Da Foer skrev boken var Barcelona klubben med de rette holdningene som spilte vakker fotball, hadde stjernene og fikk til alt - bortsatt fra å vinne store titler. Men nå har det forandret seg kraftig.

Bokens to siste essays er fra fotballens periferier, Iran og USA. I Iran prøvde presteskapet å få folk til å slutte å se på fotball, men klarte det ikke. I dag spiller fotballtribunen en viktig rolle i demokratibevegelsen. Og i USA har soccer på en litt annen måte også blitt et symbol på det globale og liberale, en motvekt mot å bare være opptatt av USA. Kapitlet om USA er veldig morsomt, for når venstreorientert amerikanske middelklassen adopterer det som i resten av verden er en arbeiderklassesport, i en slags protest mot baseball og amerikansk fotball, så kan det få litt merkelige utslag. For eksempel i form at det spilles kamper der man ikke skal telle mål. Eller diskusjoner om det burde være forbud mot å heade ballen, for å unngå hodeskader.

Det er en ambisiøs bok, men for oss som faktisk mener at fotball forklarer verden, er dette en bok med ti innlegg til å bli klokere av.