Hvorfor er venstresiden så glad i Robin Hood?

SVs finanspolitiske talskvinne Inga Marte Thorkildsen har blogget om at det er "på tide med en Robin Hood-skatt". Nå er selve forslaget sannsynligvis et ganske dårlig forslag, det er veldig vanskelig å forstå hvordan en avgift på 0,005 prosent skal gjøre noen stor forskjell for "de som fra før har mest" eller "dempe spekulasjon".

Men jeg skal la selve forslaget ligge her. For jeg er fascinert av hvordan venstresiden, også i Norge, stadig bruker Robin Hood som et historisk symbol for den kampen de fører for høyere skatter og omfordeling av makt "fra de rike og til staten". Man skulle nesten tro at Robin Hood var en slags tidlig sosialist og marxist. Problemet er at det i Robin Hood-legenden (det er usikkert om han noen gang har levd i virkeligheten) er svært sparsomt med holdepunkter for at han ønsket radikal omfordeling eller radikale samfunnsomveldninger. New York Times mener at det er amerikanerne som er skyld i venstresidens Robin Hood-forvirring:

"But one thing scholars agree on is that, alas, he did not steal from the rich and give to the poor. Robin has received a steady image and status upgrade over the centuries, but most of the experts agree that Robin as woodland Marxist is, oddly, a mostly American embellishment. “Americans like the redistribution myth, but it isn’t a medieval part of the story,” said Stephen Knight of Cardiff University in Wales, perhaps the leading Robin Hood scholar. “He isn’t a revolutionary. He’s not interested in regime change.”

Hvis vi ser på hva legenden sier om Robin Hood-figurens venner og fiender, og hans politiske stillingstagen, er det i hvert fall tre viktige grunner til at venstresiden burde tenke seg om før man gjør Robin Hood til sitt forbilde:

For det første ønsket ikke Robin Hood høyere skatter. Robin Hoods erkefiende var Sheriffen av Nottingham, tidens mest berømte skatteinnkrever. Og når sheriffen ikke krevde inn skatter så passet han på at ingen stjal statens eiendom, for eksempel ved å jage dem som drev ulovlig jakt på kongens hjort i Sherwoodskogen. At Robin Hood protesterte mot både statsmaktens skatter og dens formuesoppbygging gjør ham kanskje til en helt, men i så fall for helt andre enn sosialister.

For det andre var Robin Hoods andre store motstander, prins Johan, senere kong Johan I av England, en statsleder som lå i konstant konflikt med adelen, og stort sett havnet på den tapende siden. Han ble blant annet tvunget til å signere Magna Carta, et dokument som økte adelen og presteskapets makt betydelig på bekostning av staten. Høymiddelalderen var i hele Europa preget av kamp mellom kongemakt og adel, og i denne konflikten var Robin Hood på lag med grevene og baronene. I noen av beretningene er også Robin Hood omtalt som Earl of Huntingdon, en adelsmann.

For det tredje var Robin Hoods i følge legenden en nær alliert av kong Richard I (Løvehjerte), en konge som ikke snakket engelsk og nesten ikke oppholdt seg i England. Hans hjemsted var hertugdømmet Aquitaine, som frem til hundreårskrigen tilhørte England. Men det han er mest kjent for og brukte statskassen på, var å være en av lederne for det tredje korstoget fra 1189, som hadde som mål å kaste muslimene ut av Jerusalem og det hellige landet. Det klarte han ikke, men ettertiden har behandlet Richard Løvehjerte godt, blant annet fordi han forsøkte å ta Jerusalem fra muslimene og behandlet adelen bedre enn sin yngre bror.

Når Washington Post ikke likte den siste versjonen av Robin Hood fra Hollywood, den med Russell Crowe i hovedrollen, så er det blant annet fordi det forholdsvis venstreorienterte Washington Post har forstått at Robin Hood er en mer takknemlig helt for helt andre politiske bevegelser enn europeiske sosialister:

"...Robin Hood" is less about a band of merry men than a whole country of really angry ones. At times, it feels like a political attack ad paid for by the tea party movement, circa 1199. Set in an England that has been bankrupted by years of war in the Middle East -- in this case, the Crusades -- it's the story of a people who are being taxed to death by a corrupt government, under an upstart ruler who's running the country into the ground."

Uansett er det jo fascinerende at mannen fra Sherwoodskogen har klart å bli helten til både bloggende norske venstresosialister og bloggende amerikanske konservative samtidig.

Med Facebook som CRM-system

Advertising Age DMB/Scan

Er Facebook i ferd med å bli viktigere enn bedriftens egne nettsider? Og er det sånn at Facebook kan gi deg en innsikt i hvem kundene dine er som selv CRM-systemene vil slite med? Spørsmålet er stilt av både Advertising Age og av bloggen Wikinomics nylig, og er faktisk ikke så dumt som det høres ut. Det er selvsagt avhengig av hva du selger og hvor tett relasjon du har til kundene. Men for noen bedrifter gir Facebook nå en helt ny innsikt i hvilke kunder de har.

I følge Facebooks egen blogg er det slik at gjennomsnittbrukeren "liker" ni ulike innholdssider hver måned. Med over 500 millioner Facebook-brukere i verden betyr det 4,5 milliarder "likes" i måneden og 54 milliarder "likes" i året. De største sidene på Facebook har flere millioner tilhengere, slik illustrasjonen over viser. Størst av alle er Starbucks foran Coca Cola og Oreo. Det er noen viktige egenskaper ved Facebook som gjør at de nå seiler opp som en høyst reell plattform for håndtering av kundekontakt og dialog:

For det første er antall tilhengere på disse Facebooksidene mange ganger høyere enn antall besøkende på de vanlige hjemmesidene til de samme produktene. Nå er naturligvis dette annerledes for bedrifter som driver netthandel, men for bedrifter som selger merkevarer til sluttkunder via butikker tilbyr Facebook en plattform for tilbakemeldinger og dialog med kundene som de ellers ikke kan oppnå. Og for det andre så kan man via Facebooksiden sin få langt mer informasjon om hvem alle disse kundene egentlig er, hva slags produkter de er opptatt av og hvor ofte de kommer tilbake. Nå er det naturligvis en utfordring at det ikke er bedriften, men Facebook som egentlig eier disse sidene. Men på den annen side vil jo dette gi Facebook noen spennende nye inntektsmuligheter hvis de samler trafikkdata og selger bedrifter mer detaljerte aggregerte data om hvem det er som besøker disse sidene.

Det har vært en forbløffende kraftig vekst etter midten av august også, Starbucks Facebookside har nå økt til 14,2 millioner tilhengere , Coca Cola har 12,5 millioner, Oreo har 10,2 milloner, Skittles har 9,8 millioner og Red Bull har 8,7 millioner. Coca Cola sin fanside er også interessant på den måten at den ikke er laget av Coca Cola selv, men av to fans, Dusty og Michael, som lette etter Coca Colas side på Facebook og ikke fant den. Da laget de i stedet Facebookside for Coca Cola selv. Og Coca Cola fant ut at i stedet for å sende advokatene etter Dusty og Michael, så skulle de hjelpe til. Det er tross alt dumt å bli uvenner med sine største fans. Særlig når det viser seg at et initiativ fra to privatpersoner drar inn 12 millioner fans som markedsfører produktet ditt helt gratis.

Nå blir ikke alle like store som disse gigantene, men noen tusen tilhengere er ikke så dumt det heller. Stormberg og DnBNor er to eksempler på norske bedrifter som har valgt å satse på Facebook. Og enda større er Røde Kors som er likt av over 41 000. Og når jeg er i gang med å skrive om Facebook må jeg også nevne at Abelia akkurat har lansert en Facebookside. For et år siden sa jeg nok at Facebook var for private nettverk, mens man til jobbting bruker blogg, Twitter og Linkedin. Men som eksemplene over viser så er Facebook i ferd med å bli den viktigste plattform på nett for stadig flere virksomheters kundekontakt.

40 prosent av fastlegene i de minste kommunene er innvandrere

Statistisk Sentralbyrå la i dag fram tall som viser hvor stor andel av fastlegene i Norge som er innvandrere. At en del av legene i Norge er innvandrere er vel ingen stor sensasjon, men jeg var ikke klar over at så mange som hver femte fastlege er født utenfor Norge. Og enda mer interessant er det at den største andelen ikke er i de store byene. Flest innvandrere blant fastlegene er det i de aller minste kommunene, her er hele 40 prosent av fastlegene født utenfor Norge.

I alt er det 4049 fastleger i Norge. 796 av disse er innvandrere, noe som etter SSBs definisjoner er personer som er født utenfor Norge av utenlandske foreldre. Flest er født i Tyskland, deretter følger Danmark, Sverige, Iran og Polen. I alt er det hele 208 fastleger i Norge fra asiatiske land, i tillegg til 53 fra Iran er det for eksempel 19 fra Pakistan, 27 fra Irak, 19 fra India og 21 fra Vietnam.

Mest interessant er det å se hvor disse innvandrerne jobber. Man skulle kanskje tro at de ville tiltrekkes av kommuner med høy andel innvandrere i befolkningen og at det ville være flest innvandrere blant legene i kommuner som Oslo, Drammen, Lørenskog og Skedsmo. Men situasjonen er omtrent motsatt. I kommuner med under 2000 innbyggere er det høyest innvandrerandel blant fastlegene, hele 45 prosent. Det kan tyde på det som trekker utenlandske leger i Norge ikke er at innvandrere i Norge er spesielt opptatt av at legen deres skal være innvandrer. Hovedårsaken til den høye andelen innvandrere blant fastlegene ser ut til å skyldes etterspørselen etter flere leger i små og mellomstore utkantkommuner..

Dette bildet bekreftes når vi ser på hvilke fylker som har flest fastleger som er innvandrere. Hedmark ligger på topp med 30 prosent foran Sogn og Fjordane (28 prosent) og Finnmark (27 prosent). I motsatt ende er Vest Agder der 9 prosent av fastlegene er innvandrere og Sør Trøndelag med 11 prosent. Og tallet for hele landet er som sagt 20 prosent utenlandsfødte fastleger, mens innvandrerandelen i befolkningen generelt er på omkring 10 prosent. Det betyr at innvandrerandelen blant fastlegene er omtrent dobbelt så høy som i befolkningen generelt.

Seth Godin om "7 kinds of broken"

Why are so many things broken? Hva er det som gjør at produkter, tjenester og organisasjoner ikke virker? Dette fantastisk morsomme og tankevekkende foredraget av blogger og forfatter Seth Godin handler om syv grunner til at ting ikke virker som de burde:

Not my job - jeg vet det ikke virker, men det er ikke mitt ansvar å gjøre noe
Selfish jerks - om å irritere kundene sine
The world changed - det var ikke slik verden var da vi planla dette
I didn't know - om å ikke vite hvordan produktet skal brukes
I'm not a fish - å ikke forstå hvilken situasjon brukeren er i
Contradictions - når budskapet har noen skrikende selvmotsigelser
Broken on purpose - enkelte ting skal faktisk ikke være praktiske

DnB NORs innovasjonspris til Protia AS

Protia AS vant årets utgave av DnB NORs innovasjonspris. Det er noen dagens siden prisutdelingen foregikk, men jeg synes dette fortjener litt omtale her på bloggen, også fordi jeg var et jurymedlem i år. Prisen er et veldig flott tiltak i regi av DnB NOR som retter søkelyset mot noen av de største heltene i norsk næringsliv, menneskene som satser det de har av tid og sparepenger på å bygge en gründerbedrift basert på innovasjon.

Det var ti kandidater som kom til finalen, syv vinnere av regionale finaler over hele landet, og ytterligere tre "wildcards" blant de som ikke nådde helt opp regionalt. I et meget sterkt finalefelt var det Protia som gikk helt til topps. De har utviklet en nanoteknologibasert membranreaktor som omdanner naturgass til diesel. Nå er det ikke nytt at man lager teknologi for å omdanne gass til noe som er flytende, væsker tar mindre plass, er lettere å transportere og har derfor større verdi per energienhet. Og ofte er det også slik på de stedene man finner naturgass at det mangler infrastruktur for å transportere naturgass videre til et marked. Problemet med andre teknologier for "gas to liquids" er at de tar stor plass og har lav virkningsgrad, noe som gjør at det blir både for dyrt og for plasskrevende. Men det er dette Protias teknologi gjør noe med, en teknologi som er utviklet av Universitetet i Oslo, Sintef og NTNU, og også har Springfondet inne på eiersiden. En virkelig forskningsbasert innovasjon med andre ord, som ikke ville vært mulig uten et verdensledende forskningsmiljø i ryggen.

Ellers var det en rekke andre gode kandidater blant finalistene, der noen også har kommet så langt at de har egne hjemmesider. For eksempel Agrinos som har utviklet en portefølje av produkter og tjenester som på organisk vis reparerer skadevirkningene av intensivt jordbruk, noe som både er bra for miljøet og for produksjonen. Og Ostomycure som har utviklet en innovativ måte å operere stomipasienter som øker livskvaliteten for pasientene. Og GeoRigg som har utviklet en ny boreteknologi der man har gått fra å ha en lang og sammenskrudd borestreng til å ha en elektrisk motor og de roterende delene nede i borehullet. Dette vil redusere kostnadene ved boring til en fjerdedel, noe som kan gjøre teknologien særlig aktuell for boring etter geotermisk energi. Og så hadde jeg stor sans for Kaliber Industridesign som har laget en håndholdt enhet til å rense områder som er tilsølt av olje, en slags støvsuger som kan erstatte betydelig mer arbeidskrevende og tungvinte måter å gjerne olje fra strandområder.

Papiraviser er bedre enn iPad til noen oppgaver

Det er flott å bruke iPad, Kindle og andre lesebrett. Man fristes til å tro av papirmediene vil bli borte, men til enkelte oppgaver er faktisk papiraviser best. Et eksempel på en slik anvendelse kan man se i denne videoen:

Bak sykefraværstallene

Dagens gladnyhet fra Statistisk Sentralbyrå er at sykefraværet i Norge går ned og nå er på det laveste nivået på ti år. 6,3 prosent sykefravær har vi bare hatt en gang tidligere, det var i andre kvartal 2005. Om denne positive trenden vil fortsette vet vi jo ikke, men det er grunn til å være fornøyd med den kraftige nedgangen i sykefraværet siden 2009. NHO sier i sin kommentar at nedgangen viser at IA-tiltakene virker. Vi får håpe det.

Men jeg må innrømme at jeg synes det er andre ting ved disse tallene som er vel så interessante som totaltallet. Selvsagt er det viktig for landet om totalt antall sykemeldte går opp eller ned, men enda mer interessant er det å studere de enorme variasjonene mellom ulike grupper. Hvorfor er sykefraværet i noen bransjer fire ganger høyere enn i andre? Kan vi for eksempel få innsikt i årsaker til sykefraværet ved å se på de store forskjellene? Er det noen deler av arbeidslivet som får til dette, og som vi kan lære av?

Først kan man jo se forskjellen mellom privat og offentlig sektor. I privat sektor er sykefraværet 6 prosent. Det er samme nivå i staten. Mens kommunene har et sykefravær på 7,8 prosent. Og nedgangen nå er størst i privat sektor.

Enda mer interessant er det å se på sykefraværet i ulike bransjer, særlig hvis vi ser på en tabell som fingrupperer arbeidslivet i mange ulike grupper. Her kan vi se at det innen privat sektor er slik at olje- og gassvirksomhet har et svært lavt sykefravær, på 2,6 prosent. Industrien har totalt et sykefravær på 5,2 prosent, godt under gjennomsnittet. Og innenfor industrien har særlig kjemisk industri og data- og elektronikkindustri veldig lavt sykefravær, mens sykefraværet er høyere i næringsmiddelindustri og tekstilindustri. Byggenæringen og varehandel har lavere sykefravær enn gjennomsnittet i Norge, mens transport er litt over på gjennomsnittet.Spesielt landtransport med et sykefravær på 8 prosent er en stor gruppe som bidrar til å trekke opp gjennomsnittet i privat sektor. Og så viser tabellen at hotell- og serveringsvirksomheter har et sykefravær på 6,5 prosent, litt over snittet i arbeidslivet.

Kunnskapsnæringene i privat sektor utmerker seg med svært lavt sykefravær. Innen informasjon og kommunikasjon er sykefraværet bare 3,4 prosent, og enda lavere innen underkategorien som heter informasjonsteknologitjenester. I finansnæringen er sykefraværet 3,9 prosent. I den store kategorien som heter faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting er sykefraværet nede på 3,3 prosent. Denne kategorien omfatter blant annet forskning og utvikling, der fraværet er 2,9 prosent. Det er tydeligvis bra for helsen og arbeidsevnen å jobbe i en kunnskapsbedrift. I motsatt ende av skalaen i privat sektor finner vi rengjøringsvirksomhet der sykefraværet er 9,6 prosent.

Man kan jo også reflektere litt over sykefraværstallene innen undervisning, der gjennomsnittet er 5,2 prosent, godt under snittet for arbeidslivet totalt. Men her er det slik at fraværet er mindre jo høyere nivå det er på utdanningen. Mens grunnskolen har et sykefravær på 5,9 prosent, er det 4,9 prosent i videregående skole og bare 3,6 prosent i høyere utdanning. Temmelig markante forskjeller med andre ord.

Og hva er det så som gjør at totaltallet er 6,3 prosent sykefravær når både undervisning og stort sett hele privat sektor, inkludert industri, byggebransje, varehandel og kunnskapsbedrifter, ligger på et lavere sykefravær?. Svaret er naturligvis helsesektoren og omsorgssektoren som sysselsetter mer enn en halv million personer og har et veldig høyt sykefravær. Helsesektoren har et sykefravær på 6,6 prosent. Omsorgsinstitusjoner har et sykefravær på 8,5 prosent og omsorg utenfor institusjon har et sykefravær på 8,3 prosent. Det er veldig høyt. Og viser at en del av de tiltakene som virker andre steder ikke ser ut til å virke like godt i deler av offentlig sektor. Mens høyt sykefravær naturligvis er en generell utfordring i arbeidslivet er det også grunn til å si at det er et mye større problem i noen deler av arbeidslivet enn i andre.

Man kan kanskje forstå at sykefraværet i de mest kunnskapsintensive og selvstendige yrkene er mye lavere enn i yrker som er preget av lavt utdanningsnivå og mye fysisk arbeid. Men da er det ikke umiddelbart logisk at det er mye lavere sykefravær i byggebransjen og i varehandel enn i helse- og omsorgssektoren. Og det er unektelig ganske paradoksalt at politikere som krever at alle må gjøre en innsats opplever de dårligste resultatene der de selv er arbeidsgivere. Mye av kostnadene ved et høyt sykefravær betales av staten, det vil si av skattebetalerne. Og slik det er i dag subsidierer faktisk de delene av privat sektor som lykkes i å holde sykefraværet lavt kostnadene ved et høyt sykefravær i  den offentlige helse- og omsorgssektoren.

Quiz om styre og stell i Norge

Jeg oppdaget via en søkemotor eller kanskje et eller annet medieovervåkingsverktøy vi bruker på jobben at jeg hadde dukket opp i en quiz i Nordstrands Blad om styre og stell i Norge. En ganske vanskelig quiz egentlig. Men det er jo ekstra stas å dukke opp i de quizene der det kreves litt kunnskap. Det er jo et slags tegn på at man finnes i virkeligheten. Jeg fikk for øvrig 11 av 12 riktige. Litt skuffende naturligvis å ikke ha alt riktig, men det er som sagt et par litt vanskelige spørsmål her.

Prøv en svensk partitest

Valglokalene i Sverige stenger klokken 20 i kveld. Da antar jeg at vi får beskjed ganske raskt om at den borgerlige blokken er klart størst. Og selv om NRK som vanlig gjør alt de kan for å hjelpe venstresiden ved valg i andre land, senest i en merkelig reportasje om sykelønn i går kveld (27:40 ut i Dagsrevyen), er det vel ikke særlig stor påvirkningskraft NRK har. Det som muligens kan være litt usikkert er om alliansen har rent flertall eller må danne en mindretallsregjering. Jan Arild Snoen og Svein Tore Martinsens valgtips kan leses her hos Minerva.

Det er for øvrig ganske pussig når norske journalister moraliserer over at et hardt finanskriserammet Sverige ikke har høyere offentlige utgifter enn de har råd til. Kanskje NRKs journalister mener Sverige burde bli mer som Hellas? Eller ser man ikke forskjellen på et Norge som lever høyt på oljeinntekter og et Sverige der industrien har vært igjennom en tøff omstillingsprosess, en omstilling Sverige ser ut til å klare svært godt, og bedre enn noe annet EU-land. Heldigvis ser det ut som velgerne i Sverige forstår betydningen av å satse på vekst i økonomien og vekst i privat sektor, og å holde igjen på de offentlige utgiftene. Mye kan tyde på at det er dette som gjør at den borgerlige alliansen nå vinner gjenvalg.

For å finne ut om man har sympatier for den ene eller andre siden i Sverige kan jeg anbefale norske politikere, journalister og andre å ta en av valgtestene. Jeg har prøvd Valgkompasset i Svenska Dagbladet, og den viser som en vil se en solid borgerlig overvekt i mitt tilfelle. Nå må det innrømmes at det er enkelte ord og uttrykk som er annerledes og som man ikke helt umiddelbart forstår. Og man må selvfølgelig huske på at Sverige er et annet land enn Norge, med litt andre velferdsordninger og skatter. Men så mye er sammenlignbart at jeg vil tro de fleste vil få et resultat de kjenner seg igjen i ut fra norske forhold. Med mulig unntak av norske senterpartivelgere som har et svensk søsterparti som er med i den borgerlige regjeringen.

En million får sparken på Cuba

Raul Castro og Che Guevarra, 1958

Det må være en av verdenshistoriens største nedbemanninger det som nå skjer på Cuba. Innen april neste år skal en halv million, eller ti prosent av alle statsansatte, få sparken. Og i løpet av litt lengre tid skal en million ansatte bort. Financial Times har i en interessant serie artikler de siste dagene beskrevet hvordan realitetene gradvis er i ferd med å gå opp for lillebror Raul Castro. I en portrettartikkel lørdag om lillebror Castro som nå er president, skrev Financial Times at:

"...the 79-year-old is now more likely to go down in history as the man who tried to save Cuban communism from itself – by turning to capitalism. This week the government announced it is to shed 500,000 workers, who will instead have to become self-employed or start co-operatives in just six months. As Raúl said: “We have to erase forever the notion that Cuba is the only country in the world in which people can live without working.”

Et ganske dramatisk skritt i denne tilsynelatende demonteringen av sosialismen er at 500 000 ansatte i den cubanske staten vil få sparken innen april neste år. Det cubanske arbeidsmarkedet er unektelig noe spesielt, hele 85 prosent av alle som jobber, omlag fem millioner mennesker, er ansatt i staten. Det betyr at ti prosent av alle ansatte i staten skal få sparken før april 2011, og i følge The Economist og Aftenposten er planen et en million i løpet av kort tid må finne seg ny jobb. Noen vil få andre jobber i staten, men de fleste må finne seg noe annet å gjøre.

Men hva skal man egentlig gjøre hvis man ikke jobber i staten? Sosialisme innebærer jo at det ikke er noe rom for å skape fortjeneste gjennom å organisere bedrifter som bygger opp et overskudd som så kan investeres i ekspansjon eller ny virksomhet. Kapitalistiske virksomheter finnes ikke. Det har bare vært tillatt med selvstendig næringsdrivende innenfor noen få avgrensede yrker, som for eksempel palmeklipping og leketøysreparasjon. Selv hamburgerbarer og butikker har vært statlige siden 1968. Privat sektor er derfor svært liten og omfatter under 600 000 personer, der flertallet av disse er fattige bønder. Bare 143 000 er selvstendig næringsdrivende. Det blir derfor en dramatisk omveltning når hundretusener av personer nå skal ut og skaffe seg jobb i en privat sektor som ikke finnes.

I et land som også har begrenset erfaring med entreprenørskap, i hvert fall på en legal måte, kan dette vise seg å bli svært krevende. På den annen side kan ikke ting bli verre enn de er nå. Dersom myndighetene åpner opp for varehandel og tjenestesalg i privat regi, utnytter den kapitalen eksilcubanerne i USA har til å bygge opp nye private bedrifter, og samtidig blir åpner for handel mellom private bedrifter på Cuba og private bedrifter i USA, så kan jo dette vise seg å være begynnelsen på slutten for sosialismen på Cuba. Eller som The Economist skriver:

"Many Cubans have long supplemented their paltry state wages of around $20 a month with illegal private enterprise in the large black economy. But the reforms will widen the already evident income disparities in Cuba. And they will weaken the state’s grip over the lives of Cubans. “One day, we might well look back on this as the perestroika moment”, says a Western diplomat in Havana."

Gratulerer med dagen NTNU

Hele denne uken feires det i forbindelse med NTNUs 100 års jubileum, og i dag 15. september er selve dagen da Norges Tekniske Høyskole åpnet i 1910. Det er all grunn til å feire jubileet. Alle som har et forhold til industri, energi og til kunnskaps- og teknologibasert næringsliv ellers i Norge, vet hvor viktig NTNU er og har vært.

Vel har de øvrige universitetene også betydning for næringslivet, stadig større betydning etter hvert som næringslivet blir mer mangfoldig og kunnskapsbasert, men Trondheimsmiljøet har fortsatt en helt spesiell plass i næringslivet. Det er NTNU som klart oftest blir nevnt av bedrifter i spørreundersøkelser der bedriftsledere blir spurt hvilket norske universitet som er den viktigste utdanningsinstitusjonen for bedriften.

Nå fikk dette Trondheimsmiljøet etter hvert to solide ben å stå på, for ut av NTH kom den anvendte forskningsstiftelsen Sintef som også har hatt stor betydning som samarbeidspartner for norsk næringsliv, og som feirer 60 år i år og er blitt et av nord-Europas største anvendte forskningsinstitutter. Til sammen utgjør NTNU og Sintef et stort og viktig teknologisk forskningsmiljø som hele Norge nyter godt av. Ikke bare tradisjonelle virksomheter som industri, vannkraft, byggenæring, bruer og tuneller, men dette miljøet har spilt en helt sentral rolle i utviklingen av norsk olje- og gassindusri til å bil verdensledende teknologisk. Og ut av NTNU har det også kommet ledende it-bedrifter som Fast, Chipcon og Atmel.

I forbindelse med jubileet har NTNU gitt ut en jubileumsbok. Den gleder jeg meg til å lese. Det finnes mange interessante historier om hvordan forskning og utdanning har bidratt til både kommersielle suksesser og løsninger på samfunnsutfordringer. Fordi veien kan være litt kronglete noen ganger fra vi investerer i forskning og utdanning på høyt nivå og til vi ser resultatene, er det viktig å få økt innsikt i disse sammenhengene. Og minne oss selv om hvor viktig dette er. På en dag er mediene, inkludert de lisensfinansierte kanalene, har vært mest opptatt av om vi kan prate med engler og de døde, virker det på sett og vis enda viktigere å markere det vi har oppnådd gjennom vitenskapelig forskning og utdanning.

Doktorgrad i næringslivet

På et møte hos NHO i dag var det en presentasjon fra Forskningsrådet om ordningen de har for å støtte bedrifter som har ansatte som tar en doktorgrad, eller Nærings-Ph.D som denne ordningen heter. Den ble igangsatt i 2008 etter modell av den danske Erhvervs Ph-D. I Danmark er ordningen utvidet til å også omfatte offentlig sektor, noe den så langt ikke er i Norge.

Ordningen i Norge er ganske liten fortsatt, det er godt under 100 personer totalt som tar doktorgrad i bedrift, men den er i vekst, og sannsynligvis burde den nå markedsføres enda bedre slik at flere får vite om muligheten. En oversikt over bedrifter som benytter ordningen i dag finner man her. Forskingsrådet har laget et eget faktaark om Nærings-Ph.D og skriver dette om ordningen på nettsidene sine:

"Nærings-ph.d. er ingen ny doktorgrad, men skal ivareta næringsrettet langsiktig forskning med samme vitenskapelige kvalitetsnivå som gjelder på ordinær doktorgradsutdanning. Ordningen med Nærings-ph.d. styrker samspillet mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner, bidrar til mer forskning i næringslivet og utdanner forskere med kunnskap som er relevant for bedriften de er ansatt i. (...) Bedrifter som inngår avtale om Nærings-ph.d. får et årlig økonomisktilskudd fra Norges forskningsråd som tilsvarer 50 prosent av stipendiatsatsen i tre år. Forutsetningen er at kandidaten som ansettes må være tatt opp på et ordinært studium. Ordningen kompletterer andre ordninger i Forskningsrådet, og kan være et godt alternativ for bedrifter som ikke har ressurser til å delta i større prosjekter."

Poenget er med andre ord ikke å gi en form for doktorgrad som er mer praktisk og mindre akademisk. Det skal være det samme høye kvalitetsnivået som ved en ordinær doktorgrad. Forskjellen er at man i tillegg til det vitenskapelige vil være ansatte i en bedrift med forskningsambisjoner og dermed få en viktig tilleggskompetanse i form av en tilknytning til en bedrift som anvender egen forskning i produkter, tjenester eller forretningsmodeller. Og for en bedrift kan en slik støtte være svært verdifull, både fordi dette kan være kjernen i en økt satsing på FoU i bedriften og fordi det kan gi mulighet til å holde på ansatte som også ønsker en faglig fordypning på et område. I et land som trenger a) flere kunnskapsbedrifter, b) mer forskningsbasert innovasjon og c) universiteter med tettere kontakt med næringslivet, er dette et bra virkemiddel.

Men det er ikke en ordning som passer for alle bedrifter. Bedrifter flest ansetter ikke egne forskere, og i den grad de trenger forskningsbasert kunnskap kan de samarbeide med forskningsinstitutter eller universiteter om enkeltprosjekter. Store bedrifter vil mye oftere ha egne forskningsavdelinger enn små bedrifter. Men som listen over bedrifter som bruker denne ordningen viser, så er det ikke bare store bedrifter som DNV, Statoil og Telenor som benytter den. Også for små, veldig forskningsintensive bedrifter innen forbausende mange ulike bransjer, er Nærings-Ph,D en interessant ordning. Når det ofte blir pekt på at avstanden mellom næringsliv og akademia er for stor i Norge er det ikke først og fremst flere seminarer vi trenger, men konkrete ordninger som Nærings-Ph.D som kan bygge ned barrierene.

YouTube tester live video

Som jeg har vært inne på her på bloggen før så er YouTube gigantisk. I Norge er 45 prosent av befolkningen innom YouTube i løpet av en uke. Og målt i bruk av båndbredde regner man med at video nå bruker over halvparten av all båndbredde på nettet og at YouTube står for det meste av dette. Ikke dårlig for et selskap som bare har holdt på i fem år.

Men vurdert som en reell konkurrent til for eksempel TV-plattformen har det manglet noe i YouTubes tjeneste. Man kan laste opp videoer på opp til 10 minutter som hele verden kan se på, men man har manglet muligheten til å lage direktesendinger. Det har tydeligvis YouTube tenkt å gjøre noe med. 13-14.september vil fire kanaler streame live video over YouTube. Her er sendeskjemaet:



I følge YouTube-bloggen er alt man trenger for å starte en livesending et webkamera og en internettilkoblet pc. Det blir med andre ord ganske billig, i hvert fall rent teknisk, å starte en ny TV kanal. Wired minner om at dette kanskje blir enda viktigere når vi ser det i sammenheng med Googles lansering av Google TV, egne set-top bokser med nettleser og programvare som gjør at de kan streame video fra nettet uten at du trenger en pc.

"When all of this happens through a Google TV set-top box — possibly with a connected webcam — the possibilities could explode. Google revealed last week that Chrome-powered Google TV set-top boxes, televisions and Blu-Ray players will go on sale this fall, with Android apps to be added in 2011, so we shouldn’t have to wait long until we can watch — and comment on — live YouTube streams on our big-screen televisions."

At nedlastede filmer og tv-programmer fra nettet utfordrer tradisjonelle tv-kanaler og tv-distribusjon har jo ligget i kortene en stund, det har jo for så vidt video og dvd-utleie også gjort tidligere. Men det blir interessant å se hva effekten blir når livesendinger kommer på YouTube. Og som ikke det var nok meldte Bloomberg meldte for noen dager siden at Samsung vurderer å bruke Android som operativsystem på TVene sine, på samme måte som de allerede bruker Android på en del smarttelefoner. Da vil TVene på samme måte som mobiltelefonen kunne laste ned apps fra Android Markets. Det er vel ikke slik at de tradisjonelle TV-kanalene skal kaste inn håndkleet helt enda, men konkurransesituasjonen blir i hvert fall mye mer krevende.

400 000 flere med e-billetter innen nyttår

Teknisk Ukeblad beskriver i sitt siste nummer en ganske interessant it-utfordring som består i å lose 400 000 passasjerer som i dag bruker papirbiletter, i form av månedskort og ukeskort, over på det nye og papirløse Flexussystemet. Jeg må innrømme at jeg tenker på Ragnar Hoff (Espen Eckbo) hver gang det er snakk om Flexus. Ting har jo tatt tid. Denne fantatiske videoen ble laget til Javazone i 2009 (Oppdatering: nå var den plutselig tatt ned fra Vimeo, så da får vi nøye oss med Rhino Thue i mellomtiden, og håpe at Ragnar Hoff kommer tilbake):


RHINO om JavaZone (2009) from Channel One on Vimeo.

Men det har som sagt skjedd noen forandringer i prosjektet siden det startet for mange år siden. Da var utgangspunktet å få til en samhandling mellom tre ulike it-systemer som Oslo Sporveier, NSB og Stor-Oslo Lokaltrafikk skulle innføre. Hvordan i all verden de kom på å kjøpe hvert sitt it-system kan man jo lure på, men siden dengang har det i hvert fall skjedd mye (blant annet er Oslo Sporveier og SL slått sammen og blitt Ruter) og systemet er på lufta, i hvert fall når det gjelder 30-dagerskort og 7-dagerskort. Men det er parallelle systemer med Flexus og papirkort, og utfordringen nå er å fase ut papir på disse korttypene innen nyttår. for å sitere Teknisk Ukeblad:

"Ifølge selskapets egne anslag er det mellom 650 000 og 700 000 mennesker som benytter t-bane, trikk og buss i Oslo og Akershus. Det store flertallet benytter periodebillett. Snaut fire måneder før årets slutt har 240 000 gått over til elektronisk billett. En grov beregning viser da at drøyt 400 000 passasjerer skal lokkes vekk fra papir innen nyttår. Med et utskiftingstempo på 16 000 hver uke, har drøyt 270 000 byttet på de 17 ukene som gjenstår."

Med et slikt tempo ville det da fortsatt være 140 000 igjen på papirbilletter ved årsskiftet, men det har ikke Ruter tenkt å la skje. Overgangen skal være ferdig ved nyttår og utskiftningen må derfor skje raskere. Det høres ut som en veldig fornuftig plan, man bør ikke la to ulike systemer leve ved siden av hverandre når man bare trenger et. Det er dyrt for både passasjerer og skattebetalere. I stedet bør man nå gå løs på andre ting som fortsatt mangler i systemet, for eksempel mulighet til å kjøpe reiser å internett og muligheten til å kjøpe klippekort og enkeltbilletter som virker på samme system om periodekortene. Men i forhold til problemene man hadde tidligere er ting tydeligvis kommet på rett spor.

Noen litt underlige ting er det jo likevel med dette systemet. Alle som bor i Oslo-området har for eksempel lagt merke til hvordan det ble montert fysiske sperrer på t-banestasjonene for ca fem år siden, sperrer som aldri har vært tatt i bruk. Det er også høyst uklart hvordan de skal kunne fungere, det er jo flere billetttyper som ikke er elektroniske. Aftenposten skrev om dette på lørdag, i artikler som også ligger på nett her og her.

Magnus Carlsen vs verden

I kveld har verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen, sittet på toppen av Cooper Square Hotel i New York og spilt sjakk mot resten av verden. Det ble sier til Carlsen etter en underholdende match, men en match der ekspertene sier at han hadde full kontroll.

Nå er det jo ikke mulig å spille mot alle i verden samtidig, så måten dette ble gjort på var ganske elegant. Tre av verdens beste sjakkspillere, Judit Polgar fra Ungarn, Maxime Vachier Legrave fra Frankrike og Hikaru Nakamura, USAs høyest rangerte sjakkspiller, foreslo hvert sitt trekk. Og så kunne alle andre i verden stemme på det trekket man helst ville ha. Det ble gjort via en nettside der spillet foregikk, og der man måtte være innlogget via Facebook for å stemme. Over 40 000 personer var pålogget og deltok i beslutningen. Trekket som fikk flest stemmer fra folket ble så valgt på vegne av verden.

Jeg synes dette var en ganske innovativ måte å bruke internett. I tillegg til å se kampen live og høre ekspertkommentarer, ble chat, Twitter og andre sosiale medier brukt til å diskutere kampen underveis. Spesielt interesserte kan for eksempel lese om kampen på Susan Polgars blogg, søsteren til Judit Polgar. For sjakken er det en fantastisk god reklame når man lager et et opplegg der tusenvis av mennesker kan spille samtidig mot verdens beste. Ikke mange idretter åpner for slike muligheter til deltagelse.

Norge er for øvrig på kartet på mer enn en måte når det gjelder sjakk. Tromsø er kandidat til å arrangerer OL i sjakk i 2014 og Magnus Carlsen, Susan Polgar og Alexandra Konsteniuk er ambassadører for Tromsøs OL-søknad. Alle som vil at Tromsøs skal arrangere OL i sjakk kan gi uttrykk for dette på en egen Facebookside.

Education at a glance

I går ble årets utgave av Education at a Glance lagt frem. Dette er OECDs 470 siders rapport som er proppfull av statistikk som sammenligner utdanningsnivå, utdannings-kvalitetet og andre ting som har med utdanning å gjøre i alle OECDs medlemsland. Hele rapporten kan lastes ned i pdf-utgave her.

Det er blitt stadig viktigere å sammenligne ressursbruk, kvalitet og volum på tvers av grenser. Dels fordi arbeidskraften er blitt mer mobil og mange er opptatt av skolekvaliteten i landet de skal flytte til. Og politikere blir i stadig større grad målt på om utdanningssystemet er minst like godt som det vi finner i andre land. Derfor er denne rapporten viktig politisk, den er en autorisert versjon av hvor godt et land gjør det i forhold til andre. Taper man terreng vil opposisjonen, uansett land, være raskt ute med å utnytte det politisk. Derfor var Kunnskapsdepartementet raskt ute med et sammendrag av hva rapporten egentlig sier om Norge på nettsidene sine. Et notat det er vel verdt å lese hvis man synes at 470 sider er mye og at seks sider med konklusjoner er lettere å forholde seg til.

Tilstanden i norsk utdanning er ikke fullt så rosenrød som vi kanskje får inntrykk av når vi hører på statsråder. Fire eksempler på dette, som også er nevnt i Kunnskapsdepartementets notat, er:

1. Norge bruker relativt mye penger på utdanning pr innbygger, men målt i forhold til BNP er Norge ganske langt nede på listen. Spesielt ressursbruken på høyere utdanning er en god del lavere enn snittet i OECD. I notatet fra departementet heter det:

"Målt i forhold til landets økonomiske evne (BNP per capita) ligger Norges ressursbruk per elev under gjennomsnittet i OECD. I gjennomsnitt tilsvarer de totale utgifter per elev i grunnopplæringen og høyere utdanning i OECD 25 prosent av BNP per capita. For Norge er tallet 22 prosent. Flere land ligger rundt 30 prosent og bare tre OECD-land ligger lavere enn Norge. Norge ligger spesielt lavt innenfor høyere utdanning. For høyere utdanning er den internasjonale tendensen at ressursbruken vokser raskere enn landets økonomiske evne. Her fremstår Norge som et unntak, med utgifter per student langt under forventet nivå. Dette skyldes som nevnt at den private finansieringen er tilnærmet ikke-eksisterende i Norge."

2. Norge har ikke verdens høyest utdannede befolkning (illustrert ved en av mange indikatorer som måler dette i grafen over). Norge har de siste årene tapt terreng også her og har en lav vekst i andelen med høyere utdanning i forhold til andre land, noe flere aviser også har tatt tak i i dag når de har skrevet om rapporten. Kunnskapsdepartementet skriver i sitt notat:

"Utdanningsnivået i Norge er høyere enn i gjennomsnittet av OECD-landene, men Norge ligger ikke helt i utdanningstoppen. Seks OECD-land har relativt sett flere høyt utdannede voksne enn Norge. I Canada, Japan, New Zealand og USA har over 40 prosent av den voksne befolkningen høyere utdanning, mot 36 i Norge og 28 i gjennomsnitt for alle OECD-landene. Veksten i andelen høyt utdannede i Norge er lav sammenlignet med de fleste andre OECD-land.."

3. Det er ikke like lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge som i mange andre OECD-land. En viktig årsak til dette er at lønnsnivået for de med høyest utdanning er lavere i forhold til andre yrkesgrupper enn det er i andre land. Dessuten gjør det progressive skattesystemet at vi i Norge beskatter kunnskap høyt i forhold til de fleste andre. Det som derimot lønner seg i Norge er å ta videregående skole. Da får man jobber som er godt betalt i forhold til lønnsnivået i andre land. For staten er det derimot veldig lønnsomt at mange tar høyere utdanning. Det øker statens skatteinntekter og reduserer sjansen kraftig for at man blir arbeidsløs eller trygdet. Kunnskapsdepartementet skriver:

"Den totale økonomiske gevinsten av å ta videregående opplæring i Norge er blant de høyeste i OECD for menn. Det er også lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge, men gevinsten er lavere enn i de fleste andre OECD-land på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen. Også myndighetenes budsjetter går i pluss ved å satse på utdanning: Kostnadene til skole- og studieplasser mer enn oppveies av fremtidige skatteinntekter og reduserte trygdeutbetalinger."

4. Det er ikke like lukrativt rent økonomisk å være lærer i Norge som i en del andre land. Lærere i Norge får dårligere betalt enn i gjennomsnittet i OECD, noe Utdanningsforbundet naturligvis er opptatt av og ønsker å gjøre noe med. Departementet skriver:

"Lærerlønningene i Norge (kjøpekraftjustert) ligger under OECD-snittet, med unntak av begynnerlønningene på barnetrinnet. Lønnsgapet mellom Norge og OECD-snittet øker med lærerens erfaring. I Norge er topplønna for grunnskolelærere 25 prosent høyere enn startlønna, mens tilsvarende for OECD-landene ligger på 71 prosent."

Til gjengjeld slås det fast at lærere i Norge bruker færre timer til undervisning enn det som er vanlig i andre land. Det er jo også greit å vite. Et område der Norge skiller seg markant ut fra andre land er manglende valgfrihet når det gjelder valg av skole og lite foreldreinnflytelse i skolen. Kunnskapsdepartementet slår i sitt notat fast at:

"Norge tilhører mindretallet av OECD-landene som ikke har reformert grunnskolen i retning av større grad av fritt skolevalg de siste 25 årene. Norge tilhører også et mindretall av OECD-land der foreldre kun har en rådgivende rolle i styringen av grunnskolen."

Vi vet fra ander undersøkelser, som TIMMS og PISA, at kvaliteten på norsk skole ikke er så høy som vi skulle ønske. Denne rapporten måler en del andre ting, men inntrykket er det samme. Hovedbildet er at en god del land som tidligere har ligget langt bak oss, nå passerer Norge. Norge er ikke best i verden på utdanning, verken i antall som tar utdanning eller i kvalitet.

Ikt i skolen på Hundsund

Hundsund skole, en ganske ny og flott ungdomsskole som ligger på Fornebu, har laget en kort video sammen med Microsoft om hvordan de bruker ikt i undervisningen. Hundsund er en slags pilotskole i forhold til å bruke Microsoft OneNote som verktøy, og har såvidt jeg vet valgt litt en litt annen plattform enn de bruker på de andre skolene i kommunen. Noe som forhåpentligvis gjør at man kan høste noen ulike erfaringer, og sammenligne.

Når jeg fremhever denne videoen her på bloggen er det to grunner til det. Den ene grunnen er at dette er den lokale ungdomsskolen der jeg bor, og min datter Cathrine er med i filmen sammen med flere i sin klasse. Den andre er at videoen på en enkel og god måte viser at ikt i skolen ikke først og fremst handler om å lære om ikt, men om å ta i bruk noen verktøy og noen måter å jobbe på som bidrar til en mer effektiv læring i flere andre fag. Det er jo også slik at elever lærer på litt forskjellige måter. Ikt-verktøy som dette gir et større mangfold når det gjelder muligheter for å jobbe med stoffet og presentere det man har lært. Noe noe denne korte videoen har et par gode eksempler på.

De nye murene på internett

Det skjer endringer på internett, og ikke alle er like fornøyde med utviklingen. Chris Anderson i Wired erklærte i august at The Web is Dead, Long Live the Internet. Vel verdt å lese. Og The Economist følger opp dette temaet i siste nummer, med en forside, en lederartikkel og en litt lengre pedagogisk analyse av utviklingstrekk som truer med å skape nye murer der nettet tidligere har vært åpent.

Kanskje er det merkeligste av alt at internett i sin tid ble så åpent. Tidlig på 90-tallet fantes det flere lukkede onlinetjenester, som Compuserve og AOL, tjenester der brukerne ikke engang kunne sende epost til brukere av andre tjenester. Men plutselig, omkring 1995 kom "the web", og alt det andre forsvant eller tilpasset seg det åpne nettet. Det ble helt selvsagt at du kunne sende mail til alle og at alt på webben kunne nås via den samme nettleseren. The Economist skriver:

"The internet was a wide-open space, a new frontier. For the first time, anyone could communicate electronically with anyone else—globally and essentially free of charge. Anyone was able to create a website or an online shop, which could be reached from anywhere in the world using a simple piece of software called a browser, without asking anyone else for permission. The control of information, opinion and commerce by governments—or big companies, for that matter—indeed appeared to be a thing of the past. (...) The lofty discourse on “cyberspace” has long changed. Even the term now sounds passé. Today another overused celestial metaphor holds sway: the “cloud” is code for all kinds of digital services generated in warehouses packed with computers, called data centres, and distributed over the internet. Most of the talk, though, concerns more earthly matters: privacy, antitrust, Google’s woes in China, mobile applications, green information technology (IT). Only Apple’s latest iSomethings seem to inspire religious fervour, as they did again this week."

The Economist stiller spørsmålet -Hva var det egentlig som trakk det hele sammen og som gjorde at et åpent internett vant fram? Og hva er de kreftene som nå bidrar til fragmentering av internett og nye lukkede områder? I følge The Economist er det tre krefter som trekker i fragmenterende retning:

For det første er det regjeringer. Fra å være et fenomen politikere og sikkerhetsmyndigheter ikke har brydd seg så mye om, er internett nå noe regjeringer ønsker å overvåke og delvis kontrollere. Kina bygger sin store kinesiske brannmur. Flere land har nylig krevd at Blackberrys eposttjeneste skal kunne overvåkes. Og EUs datalagringsdirektiv er en del av det samme bildet. Der skjer det riktignok på en mer forsiktig måte, fordi bare posisjons og trafikkdata og ikke innhold lagres, men det handler om det samme ønsket om å kontrollere det som skjer på nettet.

For det andre er det nye tjenester. Tjenester i regi av store nettvirksomheter som velger å ikke bruke de alminnelige standardene på internett, men på en eller annen måte opererer helt eller delvis innenfor lukkede murer. Facebook er vel det mest opplagte eksemplet, det er på web og derfor delvis åpent, men har blant annet sitt eget interne epostsystem. Apples iTunes og apps til iPad og iPhone er et annet eksempel på tjenester som ikke kjøres i en nettleser på vanlig måte, men i et lukket økosystem. Noe som skaper bekymringer hos enkelte om at flere av de store tjenesteleverandørene ønsker å opphøye seg til portvakter som regulerer hvem som får publisere innhold, og stenge ute ting de ikke liker.

For det tredje er det operatørene. Redselen er at noen operatører ønsker å avtale prioritert adgang til et raskere nett for innholdsleverandører som vil betale ekstra. Det er denne debatten om nettet skal være likt for alle, eller om noen typer trafikk skal kunne få glede av høyere hastigheter som kalles "nettnøytralitet". En debatt som først og fremst har tatt av i USA, der internettaksess er dominert av store noen kabelselskaper som ikke er i reell konkurranse om sluttkunder på samme måte som i Europa. Dessuten er det jo slik at store innholdsleverandører som Google og Amazon allerede kontrollerer mye av sin egne infrastruktur og kan gi egne tjenester prioritet, uten at dette foreløpig ser ut vil å gå ut over noen andre. Og når man tenker over det, ville det vel være ganske rart om store innholdsleverandører, for eksempel filmer, TV-serier eller online spill, ikke var opptatt av å lage en avtale om distribusjon av innholdet med en operatør som gjør at kunden får det hun betaler for.

Er det så grunn til å være bekymret for disse tre kreftene som motvirker et åpent og felles internett? Den siste utviklingen er som nevnt først og fremst et amerikansk fenomen som konkurransemyndighetene i USA burde se på med sikte på å skape mer konkurranse og lavere priser. De to øvrige kreftene er reelle utfordringer, men sannsynligvis ikke på langt nær sterke nok foreløpig til at de truer nettets åpenhet i noen fundamental forstand. Ja, det er land som ikke stoler på innbyggerne sine og vil kontrollere nettet, men selv de mest kontrollerende stater sliter med å henge med på alle de nye tjenestene. Tendensen til å lage tjenester som er delvis innelukket er reell, men det går sannsynligvis en grense for hvor innelukket de kan bli. Hvis innhold ikke kan deles med andre på nettet, via lenker og via vanlig epost, hvor interessant er det da? Akkurat det vil en del mediebedrifter finne ut når de lanserer lukkede nettsider eller abonnementsaviser på iPad.

Jeg velger i hvert fall å tro at kreftene som trekker internett sammen og gjør det åpent er sterkere enn kreftene som fragmenterer, og at det i så fall bare er sunt at noen eksperimenterer med nye tjenester og forretningsmodeller som forutsetter en viss innelukking. Men selv om det ikke er grunn til å være veldig bekymret, er det viktig å passe på at nasjonale brannmurer og overvåkingsordninger, proteksjonisme og innelukking i løsninger som ikke er utsatt for konkurranse, ikke får lov til å dominere. Det er i grunnen bare å skrive under på det The Economist sier når de forklarer hvorfor dette er viktig for samfunnet:

"This newspaper has always championed free trade, open markets and vigorous competition in the physical world. The same principles should be applied on the internet as well.".

Man må ha sterk rygg for å takle medgang

I tilknytning til Høyres kommunalkonferanse i helgen i Tønsberg var jeg invitert til å delta i et møte i regi av Høyres bedriftskanal, en aktivitet de har for å bedre kontakten med små og mellomstore bedrifter. Jeg var med i paneldiskusjon om strategier for et kunnskapsbasert næringsliv i Norge, som etterfulgte en veldig bra innledning av Torger Reve om forskningsprosjektet Et Kunnskapsbasert Norge. Et prosjekt som ser på hvordan bedrifter i alle bransjer blir mer og mer avhengige av kunnskap, og særlig kvaliteten på sine koblinger til kunnskapsmiljøer i andre bedrifter og i forskningsinstitusjoner. Regional næringpolitikk handler derfor mye om å skape forutsetningene som gjør at man får til disse kunnskapskoblingene, og trekker til seg innovative bedrifter og unge talenter.

En god næringspolitikk handler i stadig større grad om å skape god utdanningkvalitet på alle nivåer, legge til rette for forskning som holder høy internasjonal kvalitet og å lage innovasjonsarenaer som kobler den erfaringsbaserte kunnskapen som finnes i mange av de tradisjonelle norske bransjene og den teoretiske kunnskapen som finnes i forskningsinstitutter, universiteter og laboratorier. Det er oppmuntrende at Høyre diskuterer næringpolitikk med utgangspunkt i Torger Reves prosjekt, og er opptatt av de sammenhengene og politikkimplikasjonene det får når man setter kunnskap og innovasjonsevne så sentralt i en næringspolitikk, både nasjonalt og regionalt. (Det er en fersk innføringsartikkel av Torger Reve om  næringsklynger og kunnskapshubber på Minervas nettsted).

Det er høy stemning i Høyre for tiden og mange brede smil å se på denne konferansen. Og alle som kjenner noen aktive i partiet som var med på konferansen har fått en jevn strøm av Facebookoppdateringer og tvitringer (#hkk2010) med rimelig euforisk innhold, hvert fall etter høyremålestokk. Jeg tenkte derfor at jeg, når jeg uansett var der, skulle få med meg åpningen av konferansen og Erna Solbergs tale til sine kjernetropper i kommunene. Det er jo ganske interessant å se hvordan et parti og en partileder i så sterk medgang takler det at det er så lenge til neste valg. Det er veldig lett å bli i overkant selvsikker og ta for lett på oppgaven med å skape og tydeliggjøre egen politikk og eget hovedbudskap, i en tid der de rødgrønne sliter tungt med flere saker, som stort sett har det felles at de er et resultat av selvskading eller uforståelig mangelfull vurderingsevne hos enkeltstatsråder. Da er det  fristende å bruke tiden på å hakke på de rødgrønne og score enkle poenger.

Jeg var derfor imponert over den talen Erna Solberg holdt, og hvordan den, sikkert til noens skuffelse, var et nesten antipopulistisk innlegg om at politikk handler om hardt arbeid. Man deltar i politikken for å levere det man har lovet, i form av konkrete og målbare resultater. Valgkamp er viktig, men det viktigste er det som kommer etterpå, når man skal gjennomføre endringene man har lovet. Valget om et år er dessuten et kommunevalg der det er innretningen av politikken for utdanning og eldreomsorg lokalt vi skal stemme over, ikke den rødgrønne regjeringen. Dette siste poenget ble elegant fremført, og var naturligvis svært populært i denne forsamlingen dominert av ordførere og lokalpolitikere fra Høyre. Det samme var budskapet om at Høyre nå skal ut og arbeide for at sentrale myndigheter skal bedrive mindre politikk i kommunene og overlate mange flere avgjørelser til kommunene selv. Det kan være et krevende budskap å få mediene til å være opptatt av, men en helt fundamental diskusjon i forbindelse med et kommunevalg. Og så kan man jo innvende at det uansett ikke er mediene som skal velge kommunestyrer, men velgerne.

Nytt håp for Moores Lov

University of Wisconsin, Madison

Eksponentiell vekst er kraftfulle saker. Hvis en befolkning vokser med tre prosent i året vil den fordobles på 23 år. Og fordobles igjen etter nye 23 år. I løpet av 92 år vil folketallet være åttedoblet dersom vi har en tre prosent vekst i året.

Grafen over viser veksttakten når det gjelder antall transistorer man klarer å plassere på et stykke silisium. Her går det ikke 23 år mellom hver dobling, men under to år. Noe som gjør at antall transistorer på et gitt areal har økt med 1000 ganger siden 1990 og med en million ganger siden 1970. Fordi antall transistorer er helt avgjørende for ytelsen til prosessoren i en datamaskin, man kan litt forenklet (fordi ytelse ikke vokser helt likt med tettheten på transistorer, det har også vært nødvendig å lage flere prosessorkjerner som arbeider parallelt for å få det til) si at datamaskinene er blitt en million ganger kraftigere siden 1970 og 1000 ganger kraftigere siden 1990. Og veldig mye billigere og lettere.

Denne "loven" eller spådommen fremsatt av flere ulike forskere om  at antall transistorer det er mulig å plassere på en integrert krets dobles omtrent hver 18 måned, kalles "Moores Lov", etter Intels grunnlegger Gordon Moore. Det er Moores lov som gjør at datamaskiner ikke lenger må løftes inn i store datarom med heisekran, men er inne i mobiltelefoner, netbooks og lesebrett. Uten Moores Lov ingen iPad, Android eller HDTV. Sammen med Metcalfes Lov, Nielsens Lov og Kyders Lov, forklarer Moores Lov hvorfor alt går så fryktelig mye fortere enn før, og er grunnlaget for mye av vår økonomiske vekst og velstand.

Men det er et problem litt fremover i tid. Fordi ingenting kan være mindre enn et atom, går det en fysisk grense et lite stykke over atomnivå et sted for hvor hvor små transistorer kan bli. Og når vi når denne grensen er det definitivt slutt på Moores lov. Det har man i hvert fall trodd frem til nylig. Men New York Times skrev i går at det foregår minst to prosjekter, et ved Rice University og et hos Hewlett-Packard som på litt ulike måter vil forlenge tiden som går til vi blir stoppet av denne fysiske grensen. Og i tillegg har både IBM og Intel et pågående arbeid med samme mål. New York Times skriver.

“There are a lot of new technologies pawing for attention,” said Richard Doherty, president of the Envisioneering Group, a consumer electronics market research company in Seaford, N.Y. “When you get down to these scales, you’re talking about the ability to store hundreds of movies on a single chip.” The announcements are significant in part because they indicate that the chip industry may find a way to preserve the validity of Moore’s Law.

For litt mer om hva en nanometer egentlig er, og hvor små forhold vi snakker om, kan Morten Dæhlens utmerkede blogginnlegg om kraftfullt småtteri anbefales.

NHOs økonomibarometer varsler litt lysere tider

NHO legger hvert kvartal fram noe som heter Næringslivets økonomibarometer. Dette er del av en større rapport om den økonomiske situasjonen i Norge og verden akkurat nå, en rapport det kan være verdt å lese i sin helhet (pdf på 31 sider her) for de som liker å følge med på slike ting. En del av rapporten er som sagt et næringslivsbarometer, som i denne sammenhengen vil si en undersøkelse av hva 1734 bedrifter i hele bredden av norsk næringsliv mener om fremtidsutsiktene til bedriften akkurat nå.

Bedre og mer oppdatert oversikt over stemningen i ulike bransjer nå, og hva de er mest bekymret over, finner man ikke noe sted. Her er det data om alt fra investeringsvilje, opp- og nedbemanningsplaner, markedsutsikter og resultatforventninger. Det er store forskjeller mellom ulike bransjer. Akkurat nå er det for eksempel interessant å se at det i ikt-næringen nå er flest bedrifter som sier de vil øke investeringene i 2011, mens reiselivsnæringen har den mest negative balansen mellom positive og negative svar. Totalt i hele næringslivet er balansen fortsatt negativ når det gjelder investeringer. Og uten økte investeringer blir det ikke mer vekst.

Jeg vil trekke fram en graf fra denne rapporten som jeg synes sier ganske mye om hva som hindrer økt fart i investeringene i næringslivet, og hvordan det er i ferd med å forandre seg litt. Grafen over viser hva bedriftsledere i Norge peker på som viktigste årsaker til at de ikke investerer mer akkurat nå (det er mulig å oppgi flere utfordringer). Markedet er viktigst for bedriftene. Derfor oppgis årsaker som synkende ordretilgang og lavere priser i markedet som de viktigste. Men også politikk er en viktig hindring for mange. Omkring en tredel oppgir lite forutsigbare rammebetingelser som årsak til at de ikke øker investeringene. Så svarer nesten like mange at svak kostnadsmessig konkurranseevne er en hovedårsak. Her viser bakgrunnstallene at denne forklaringen, kanskje ikke veldig overraskende, er langt viktigere i industribedrifter en i resten av næringslivet.

I grafen over har jeg ringet rundt to områder med rødt som jeg synes er særlig interessante fordi de endrer seg ganske mye fra 2. til 3. kvartal. Hele 23 prosent svarer nå at manglende tilgang på kvalifisert arbeidskraft er en viktig hindring for å øke investeringene. Det er en kraftig oppgang fra forrige kvartal, men det er store bransjeforskjeller. Ser vi på andelen som mener at tilgang til kapital er viktigste hindring er bildet motsatt. Nå svarer bare 10 prosent dette, mens det var 14 prosent i 2. kvartal og langt høyere i 2009. Det virker som det nå skjer en dreining der tilgang til kapital gradvis blir enklere og tilgang til kompetanse gradvis blir vanskeligere. Det er i så fall et godt tegn, i den forstand at det er et tegn på mer normale tider i et land med mye penger, men med et langsiktig underskudd på kvalifisert arbeidskraft.