mandag 1. mars 2010

14 dager med uhemmet elitedyrking

OL var en god opplevelse denne gangen. Det var stor idrett, spennende TV og norske utøvere i toppen i mange ulike øvelser. Så mange at Norge til slutt ble nummer fire på medaljestatistikken. Bare slått av Canada, Tyskland og USA. Men foran Russland og Kina.

Jeg har brukt min faste kommentar i Dagsavisen i dag til å undre meg litt over hvorfor den entusiastiske elitismen mediene og nordmenn flest dyrker under et vinter OL ikke smitter over til andre områder. Vi forventer og forlanger at norske idrettsutøvere skal være best i verden. Og bruker store ressurser på å få det til:

"I idrettens jakt på å være aller best i verden er det helt greit at vi satser millioner på flotte anlegg, heltidsansatte skismørere og uker med høydetrening. Skal man vinne må man være best når det gjelder. Men det hjelper å utkonkurrerer andre ved å satse mest penger på utvikling av en elite. I et land som ellers er så opptatt av rettferdig fordeling, er det fascinerende hvor sterkt kravet er om at Northug og Bjørgen skal vinne."

Det er flott at vi har forventninger om at norske utøvere skal hevde seg blant de beste i verden og satser systematisk for å få det til. Det som er litt rart er et vi i Norge så opptatt av å få frem enere i idrett, men ikke like opptatt på å satse systematisk for å støtte opp om talenter på andre områder, områder som sannsynligvis betyr mer for samfunnet. De samfunnsmessige gevinstene ved å være ledende innenfor forskning eller næringsliv er mer opplagte enn ringvirkningene av å vinne et skirenn.

Dersom vi får fram nobelprisvinnere i medisin eller kjemi er det et signal til forskere og næringsliv verden over om at vi satser tungt på kunnskap og på å få fram framtidas vinnere innenfor områder samfunnet trenger. Og dersom vi får fram verdensledende kunnskapsbedrifter som lykkes i en tøff global konkurranse er det et signal om at Norge satser på å skape vinnere i næringslivet. Slikt blir det både skatteinntekter og spennende arbeidsplasser av.

Noen vil hevde at satsing på verdensledende utøvere eller miljøer går ut over breddesatsing. Jeg ser ikke helt motsetningen. Bredde i form av at mange driver med idrett og mange tar høyere utdanning er viktig. Men det er ikke sånn at bredde gjør at elitemiljøene kommer av seg selv. Man må jobbe systematisk for å få det til, enten der handler om idrett eller sentre for fremragende forsking. Og det er ikke slik at satsing på fremragende miljøer går ut over bredden. Det er nok heller slik at det å lykkes med å få frem verdensledende miljøer innen idrett. forskning eller innovasjon er motiverende for veldig mange andre.