lørdag 27. mars 2010

Valg i Storbritannia

Om kort tid, sannsynligvis første uken i mai, skal det være et veldig interessant valg i Storbritannia. Selv om et valg i Tyskland kanskje er enda et hakk viktigere for Europas videre retning, er det noen viktige grunner til å følge med på det som skjer i Storbritannia. La meg nevne tre:

For det første er det en slags dom over et sosialdemokrati som nå har styrt sammenhengende siden 1997. Det er helt unikt i britisk historie at Labour har klart noe slikt. Noe som først og fremst skyldes den enorme populariteten til Tony Blair og måten han moderniserte partiet, som gikk fra å være et av Europas mest bakstreverske sosialistpartier til å omfavne markedet, globaliseringen og privat sektor.

Men derfor er valget for det andre også et mål på i hvor stor grad de konservative har klart å gjenfinne sin identitet og gjenvinne tillit etter at Tony Blair stjal klærne deres på slutten av 90-tallet. Det ser ut som David Cameron har lykkes med en modernisering av de konservative som ligner på det Blair klarte med Labour. Det er et grønnere, mer sosialt og mer sentrumsorientert konservativt parti vi ser nå. Men begge de store britiske partiene er brede koalisjoner, og noe av utfordringen er å overbevise velgerne om at en partileder virkelig klarer å forandre partiet, og at ikke alt er som før når hverdagen kommer.

For det tredje handler valget også om troverdighet i forhold til å svare på de utfordringene finanskrisen har gitt Storbritannia, et land med en åpen økonomi og en stor finanssektor, og derfor blant de hardest rammede av krisen. The Economist skriver i en leder i siste nummer at:

"The figures right now look dire. Between early 2008 and the autumn of 2009, GDP shrank by 6.2%. The recession lasted six quarters, longer than in any other G7 economy. Thanks to Chancellor Brown’s profligacy and overoptimism in the good years, government borrowing as a share of GDP is forecast by the IMF to be the highest in the entire G20 in 2010."

Det er en dyster situasjon. Men The Economist skriver i sin leder og i en lengre analyse av situasjonen i UK at man ikke må undervurdere den britiske økonomiens evne til å komme tilbake. Selv om mange i resten av Europa gleder seg over den engelske liberalismens problemer (ja, mange i Frankrike mener at Gordon Brown også er liberalist), er det kanskje slik at nettopp reformene under Thatcher som ble videreført av Blair og Brown har lagt grunnlaget for den fleksibiliteten og omstillingsevnen som skal til for å fornye næringslivet og prestere bedre enn mer rigide systemer ellers i Europa:

"So long as the next government tackles the problem courageously, Britain’s prospects do not look too bad; for the openness and flexibility first fostered by Margaret Thatcher should allow the economy to regain some of its former strength. Growth may be more sluggish than before the crisisbut Britain should still be friskier than its less open neighbours."

Og valget om noen uker kan bli svært spennende. De konservative har vært foran i samtlige meningsmålinger i flere år, men nå ser det ut som det jevner seg ut. Noe som kan ha sammenheng med at de konservative har tatt til orde for smertefulle tiltak for å gjenopprette budsjettbalansen og økonomien i landet i orden igjen. Et bra sted politiske nerder kan finne siste nytt om meningsmålinger i Storbritannia er bloggen UK Polling Report som oppdateres med interessant nytt stoff hver dag.

Og som en ser har det bare de siste ti dagene variert mellom 13 og 2 prosentpoengs forsprang til de konservative over Labour. Men det store bildet er at David Cameron mest sannsynlig blir ny statsminister, men at den konservative ledelsen krymper og at det kommer til å bli en veldig spennende valgkamp de 40 dagene og 40 nettene som gjenstår før valget