torsdag 25. februar 2010

Ikke så modig fra handlingsromutvalget

Forskningsminister Tora Aasland nedsatte i høst et utvalg for å se på universitetenes og høyskolenes handlingsrom for å selv ta beslutninger, gjøre prioriteringer og gjennomføre strategier. Eller for å si det på en litt annen måte: Et utvalg som skulle finne en god forklaring på hvorfor universitetene har stadig mer penger men likevel klager på at de har stadig mindre handlingsrom.

Da utvalget, der jeg selv har vært med, la fram sin rapport i dag sendte Tora Aasland ut følgende kommentar i en pressemelding med overskriften "Modig om handlingsrom, men ikke modig nok":

"-De har gjort en modig jobb. Men de har ikke vært modige nok når det gjelder hva de selv kan gjøre. Det er nødvendig med enda mer mot for å vurdere prioriteringene universitetene og høyskolene selv har ansvaret for. Jeg savner for eksempel en diskusjon om forholdet mellom overordnet styring og faglig frihet og om hva det er som gjør det vanskelige å foreta prioriteringer."

Rent bortsett fra at jeg ikke synes rapporten er spesielt modig, er Tora Aaslands kommentar en ganske presis oppsummering av en alt for lang rapport. Men det er kanskje ikke annet å vente når man setter ned et utvalg som i all hovedsak har bestått av rektorer og fagforeninger innenfor sektoren selv. I en kultur som sliter med å vende blikket ut mot verden og forstå sin egen konkurransesituasjon, er det behov for nye impulser, ikke for å sende flere hilsener hjem til egne institusjoner.

Jeg tror at det i en hver annen sektor som skulle vurdere sitt eget handlingsrom i omskiftelige tider, ville vært fokusert særlig på to forhold: Dels egen kompetanse og ledelseskapasitet til å gjennomføre kraftfulle nok endringer. Og dels hvilken posisjon egen institusjon har i den internasjonale konkurransen om å tak i den kompetansen man trenger, i universitetens tilfelle de beste forskerne og studentene. Disse temaene er nevnt i rapporten, men det er fordelingen av kroner på statsbudsjettet som er hovedtema, ikke institusjonenes egen evne til å rydde seg mer handlingsrom.

Men når det sagt så er det noen viktige problemstillinger som er tatt opp i denne rapporten, som drukner litt i helheten, men som det er viktig å følge opp politisk og som har med måten staten styrer og bruker penger. Jeg vil nevne tre ting jeg synes det er positivt at blir løftet fram og som det er viktig at departementet følger opp:

For det første kritiserer rapporten at universitetene og høyskolene får mer penger dersom alle universitetene og høyskolene produserer flere studenter som fullfører, men ikke får mer penger dersom de publiserer mer forskning. Mens den resultatbaserte utdanningskomponenten ikke har noe øvre tak, er forskning er et nullsumspill mellom institusjonene. Det gir ikke den type satsing på forskning vi ønsker. Derfor burde de resultatbaserte pengene til forskning økes. Man kunne for eksempel flytte penger fra den frie grunnbevilgningen og over til den resultatbaserte forskningsfinansieringen.

For det andre tar rapporten opp det etter hvert store gapet mellom studenttallet myndighetene sier de finansierer i grunnbevilgningen til universitetene og det faktiske studenttallet som i dag er langt høyere. Det er jo i utgangspunktet billig å presse noen flere lavere grads studenter inn i auditoriene hvis det er ledige plasser. Men dette er ikke bærekraftig når kravene til oppfølging av den enkelte student blir større. Og det er i hvert fall ikke bærekraftig når det er flere tusen studenter for mye, da må man investere i nye bygg. Hvis ikke departementet og universitetene sammen gjør noe med dette vil det ende med at man reduserer antall studieplasser i en tid hvor vi trenger enda flere.

Og for det tredjeKunnskapsdepartementet slutte å detaljstyre gjennom sine tildelingsbrev på alt for mange sider, brev som tar opp alle mulige store og små spørsmål de mener institusjonene skal gjøre. Nå er det sikkert gode grunner til at departementet ikke stoler på at institusjonene gjør ting slik departementet vil. Byråkratier har lange tradisjoner når det gjelder å styre gjennom direktiver. Men skal man utvikle en ledelseskultur som tar ansvar for egne prioriteringer og strategier må departementet la styrene og ledelsen ved institusjonene selv ta ansvar. Departementets overordnede mål, insentivene i finansieringssystemet og kvalitetssikringen fra Nokut skal sikre hovedretningen. Hvordan man innretter seg for å nå målene må institusjonene ta et større ansvar for selv.

Hele rapporten kan leses her. Den er som sagt litt lang, men gir en grei innføring i hvilke økonomiske , juridiske, kulturelle og historiske rammer som finnes og som denne sektoren må forholde seg til. Og som man sannsynligvis ikke utnytter så godt som man egentlig kunne. Og for de som er interessert i å diskutere rapporten videre med utvalgsleder Marianne Harg og statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet er det mulig å gjøre det på frokostmøte 2. mars hos Akademikerne.