Bamses fødselsdag

Cathrines bamse feiret ettårsdag i dag. Når hun er helt sikker på at det er akkurat i dag han har bursdag er det fordi Pølse (ja, han heter faktisk det) har en egen fødselsattest der det står nøyaktig når han kom til verden. Han ble laget av Cathrine på Build-A-Bear i Sandvika Storsenter for akkurat et år siden.

Dette med at hver enkelt av oss selv kan designe leker, joggesko og andre personlige gjenstander er en trend som brer om seg og skaper en del spennende nye innovasjoner. Du kan designe dine egne Nike joggesko, lage din egen kalender hos Eurofoto og dine egne kosebamser hos Build-A-Bear. Noe som for øvrig gjør at man kan ta betydelig mer betalt enn du kan ta for standardiserte bamser som er laget i Kina.

Og det stopper ikke der. Man kan naturligvis utstyre bamsen med en rekke klær, Pølse har for eksempel både pyjamas, motorsykkeljakke i skinn og Manchester United drakt. Gründeren bak Build-A-Bear er Maxine Clark som åpnet den første Build-A-Bear Workshop i St Louis, Missouri i 1997. I dag er det over 400 butikker over hele verden. Samt buildabearville.com, en egen virtuell verden på internett viet disse bamsene.

Og siden vi er inne på feiringer og Manchester United, det ble en stor dag med en svært gledelig 1-3 seier borte mot Arsenal. Arsenal har vært gode i år, tross mange skader. Men 0-3 hjemme mot Chelsea tidligere i sesongen og 1-3 hjemme mot United nå viser at de ikke er gode nok til å være med helt i toppen. United derimot er der. Og Rooney har vel aldri vært bedre enn han var i dag. Så i år blir det en ren duell United mot Chelsea.

Hayek vs Keynes Rap

Problemer med å forstå de grunnleggende prinsippene i de økonomiske teoriene til Friedrich. A. von Hayek og John Maynard Keynes? Hva er de egentlig uenige om, for eksempel når det gjelder statens rolle i en kraftig lavkonjunktur? Her er en innføring i Hayek vs Keynes som musikkvideo. En rap som kommer i stand etter at Lord Keynes insisterer på at de to økonomene må ta en tur på byen sammen kvelden før en stor konferanse (takk til Open Culture for tips):

Jobs bok

Litt mer om Apples iPad, selv om mange sikkert synes det er nok hype nå. The Economist bruker i siste nummer en lederartikkel til en betimelig påminnelse om noen kjennetegn ved den litt spesielle innovasjonsmodellen til Apple:

"Apple is regularly voted the most innovative company in the world, but its inventiveness takes a particular form. Rather than developing entirely new product categories, it excels at taking existing, half-baked ideas and showing the rest of the world how to do them properly."

Det å plukke opp andres gode, men kanskje litt uferdige ideer, og gjennomføre dem bedre er en interessant innovasjonsmodell. The Economist minner om at det nå er fjerde gang Apple lanserer et produkt som ved å gjøre det bedre og litt annerledes tar sikte på å få til noe som andre ikke har fått helt til:

"Under its mercurial and visionary boss, Steve Jobs, it has already done this three times. In 1984 Apple launched the Macintosh. It was not the first graphical, mouse-driven computer, but it employed these concepts in a useful product. Then, in 2001, came the iPod. It was not the first digital-music player, but it was simple and elegant, and carried digital music into the mainstream. In 2007 Apple went on to launch the iPhone. It was not the first smart-phone, but Apple succeeded where other handset-makers had failed, making mobile internet access and software downloads a mass-market phenomenon."

Man kan si mye om Apples fanbase, deres bygging av forventninger og om Steve Jobs personlige betydning. Jeg synes kanskje det aller viktigste å ta med seg er Apples helt spesielle evne til koble sammen hardware, software og tjenester på innovative måter. Fordi Apple selger dingser, i følge mange de mest brukervennlige og vakre dingsene som er der ute, er det lett å overfokusere på det tekniske og designmessige ved dingsene. Men det Apple først og fremst har lykkes med tidligere er tjenesteinnovasjon. Kanskje er det riktigere å beskrive Apple som et softwareselskap som lager software som evner å koble gode og innovative tjenester og (egen) hardware sammen.

En iPod er en flott mp3-spiller. Men det som gjorde at det tok sånn av var lanseringen av iTunes i 2001 (tilgjengelig for Windows fra 2003) og enda viktigere, iTunes Store i 2003, butikken som gjør det enkelt å kjøpe musikk, video, lydbøker og ikke minst spill. Der er tjenesten og ikke dingsen som differensierer mest. Og med iPhone var det samme oppskrift. iPhone er en flott telefon, men det som virkelig differensierer er programvaren som gir tilgang til tjenester ute i nettskyen. I App Store er det nå 140000 nedlastbare programmer som er lastet ned 3 milliarder ganger. Disse vil også være tilgjengelige for iPad.

Det som er bra, ikke minst for oss som forbrukere, er at flere andre aktører ser det samme, og forfølger samme type strategier for tjenesteinnovasjon. Det gjelder Amazons kobling av Kindle og Kindle bookstore, og ikke minst gjelder det alle Googles ulike innovative påfunn, der nye tjenester levert til PC og smarttelefoner via nettskyen står i sentrum. Disse forretningsmodellene er også spennende fordi de åpner opp for at tredjepartsaktører kan selge inn programvare og innhold til kundene via de nye plattformene. De nye hardwaredingsene blir derfor store og viktige nye plattformer for andre virksomheters tjenesteinnovasjon.

Jeg har som jeg har skrevet tidligere stor tro på iPad dersom den kan gi meg tilgang til film, video, tidsskrifter og annet multimedieinnhold på en enkel måte. Det tipper jeg Apple kommer til å klare, de har vist før at de vet hva dette handler om. Men iPad vil ikke redde avisene. Og jeg tror ikke iPad vil fjerne behovet for verken netbooks eller Kindle. Dette siste har Eirik Newth noen velfunderte synspunkter på i sin blogg.

iPad - er det en "game changer"?

Nicholas Carr sier i sin blogg at Apples iPad er "Hello iPad, Goodbye PC". Jeg tror han er alt for rask med en slik konklusjon. iPad er en lekker dings, en slags krysning mellom iPhone og Kindle, som ser veldig morsom ut. Men noen fullverdig PC er den ikke.

Det er flere gode grunner til at iPad slik den ble presentert onsdag kveld ikke vil erstatte en PC. Mashable nevner over 10 ting som mangler. Kanskje er ikke alt dette like viktig, men hvis man skal konkurrere med en PC er det et problem hvis det ikke er multitasking, ikke er USB- inngang (man må bruke en adapter) og det ikke er Flash-støtte.

Dessuten er lagringsplassen bare på 64 GB i den største utgaven, uten mulighet for å utvide med minnekort. Det er også verdt å nevne at den ikke har støtter HD-video og heller ikke noen HDMI-utgang for å avspille til HDTVer.

Men jeg tror som sagt det er feil fokus å sammenligne iPad med bærbare PCer. Dette er en underholdningsmaskin og medieplattform som skal gi tilgang til alt mulig iPhone kan tilby av spill og andre apps. Den skal gi oss tilgang til TV-serier, film og musikk via iTunes. Og den skal gi tilgang til bøker, tidsskrifter og multimediale læremidler og andre kommende nyskapninger spesielt utviklet for iPad av en ny software- og innholdsindustri. Det er summen av alle disse mulighetene som er spennende.

Espen Andersen har et godt poeng når han kaller iPad for inngangsporten til et "økosystem". Jan Omdahl i Dagbladet kaller den en betalingsterminal. Det tror jeg er et godt bilde, og en ganske attraktiv modell for de som produserer musikk, film og journalistikk de i dag sliter med å ta betalt for. Jeg er i likhet med Omdahl egentlig litt tvilende til om vanlige aviser er så godt egnet for en slik hybridmodell, en slags mellomting mellom papir og nettavis. Nyheter er bedre på nett, der de er lenkbare og søkbare.

Men for tidsskrifter, TV-serier, filmer og nye multimedieprodukter som gir bilder og video en sentral plass, er dette en veldig spennende plattform. Mens Kindle har noen fortrinn når det gjelder å være en plattform for vanlige bøker (Mashable har skrevet om Kindles styrker og svakheter), er iPad helt overlegen når det gjelder foto og video.

Jeg tror ikke det som vil avgjøre suksessen til iPad er om den kan erstatte en PC. Det avgjørende for en slik mediedings er om den får noen "killer apps" vi bare må ha. Slik iPod hadde iTunes, med tilgang til omtrent all musikk i verden fra egen PC. Og slik iPhone tilbyr 30 000 (rettelse: 140 000) nedlastbare apps som bare er tilgjengelig på iPhone. For å bli like stor må iPad gi brukerne tilgang til noe de ikke har i dag. Da blir det en virkelig "game changer". Men her antar jeg at det kommer flere nyheter i tiden som kommer.

Kinesisk forskning vokser mest

Financial Times har i dag en svært interessant artikkel om veksten i forsking i de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) målt i form av publiserte artikler i anerkjente vitenskaplige tidsskrifter. Det er Thomson Reuters landanalyser som er grunnlag for analysen.

Det er kraftig vekst i grunnforskning flere steder, men det er Kina som i følge disse tallene virkelig imponerer med sin vekst. Siden 1981 er Kinas publisering 64-doblet. Financial Times skriver:

"China has experienced the strongest growth in scientific research over the past three decades of any country, according to figures compiled for the Financial Times, and the pace shows no sign of slowing. Jonathan Adams, research evaluation director at Thomson Reuters, said China’s “awe-inspiring” growth had put it in second place to the US – and if it continues on its trajectory it will be the largest producer of scientific knowledge by 2020."

Verden har vel begynt å venne seg til at Kina er verdens største produsent av industrivarer og elektronikk. De er blitt verdens største utslipper av CO2. Men å styre mot å bli verdens største produsent av forskning plasserer Kina i en annen og høyere divisjon. For det er forskjell på å dominere en konkurranse om ha størst industriøkonomi og å dominere en konkurranse om å ha størst kunnskapsøkonomi.

Nå er det selvsagt flere ting en vitenskapelige publiseringer som betyr noe for evnen til å oppnå resultater på andre områder. Man skal for eksempel også få til gode innovasjonsprosesser. Også selve kvaliteten på forskningen i Kina, Brasil og India er variabel. Men de er i ferd med å styrke seg kraftig også kvalitetsmessig. Det vises blant annet gjennom andelen artikler som har internasjonale medforfattere:

"Although its quality remains mixed, Chinese research has also become more collaborative, with almost 9 per cent of papers originating in China having at least one US-based co-author. Brazil has also been building up a formidable research effort, particularly in agricultural and life sciences. In 1981 its output of scientific papers was one-seventh that of India; by 2008 it had almost caught up with India.At the opposite extreme is Russia, which produced fewer research papers than Brazil or India in 2008."

Styrkeforholdet i verden er i ferd med å endres, også når det gjelder forskning. Vi er blitt vant til at nesten alle de beste universitetene i verden er i USA, med et par europeiske utfordrere. Om ti år tipper jeg det er noen kinesiske universiteter blant de aller beste. Og at India og Brasil er de nye utfordrerne. For de norske universitetene betyr dette at det er enda flere man må slå for å klatre på rankinglistene. Mens det for studentene og for næringslivet er mye å glede seg over i denne utviklingen.

Eksplosiv vekst for mobile apps

Alle som eier en iPhone har sett det. Vi andre føler oss litt utenfor fortsatt. I april i fjor feiret Apple sin nedlasting nummer en milliard av et program til iPhone på hjemmesiden. Og allerede i september passerte de to milliarder.

Dette markedet for å laste ned små programsnutter til mobiltelefon, såkalte "mobile apps" er i ferd med å eksplodere. Spillapplikasjoner er størst, men her er det både sosiale medier til mobilen og en rekke andre nyttige ting. Og i prinsippet kan hvem som helst produsere en helt ny vinnertjeneste og selge den gjennom en "App-store", som for eksempel Googles Android Market.

I følge en ny analyse fra Gartner vil denne bransjen omsette for 6,8 milliarder USD i 2010 og over 21 milliarder USD i 2013. Det er flere interessante forhold i disse analysene. For det første er det slik at over 80 prosent av det vi laster ned er gratis. Og denne gratisandelen vil øke. Likevel vil omsetningen øke kraftig. I dag er det slik at reklamefinansierte apps i dag bare utgjør en liten del. I 2013 mener Gartner reklamefinansiering vil utgjøre 25 prosent av omsetningen.

Et annet viktig kjennetegn ved denne bransjen er at den er veldig preget av "long tail". Det er masse små programvareutviklere som tjener nesten ikke noe. Og noen få store. I øyeblikket omsettes 99,4 prosent av mobile apps hos Apples iTunes.

Men hva betyr så dette for mobilbransjens fremtid? De nye applikasjonsbutikkene er utvilsomt viktige, men vil de forandre på styrkeforholdet mellom de ulike aktørene i bransjen? Mellom de som lager telefoner, de som utvikler software og de som leverer nettverkstjenester? Forfatter og blogger Robert X. Cringely går så langt som å hevde at til tross for stadig flere aktører, er det bare tre virkelig store spillere som vil dominerer softwareplattformene.

"The smart phone marketplace will consolidate around three operating systems — Android, Blackberry, and OS X. Though there will be some ups and down in the market and the complete transition will take longer to complete than my usual 12-month timeline, Symbian, Windows Phone, and every other smart phone OS that isn’t from Apple, Google, or RIM, are likely to die or be reduced to insignificance.None of these platforms expect to die, but that’s the way it is with these things. You don’t expect to lose until you’ve lost, generally."

Grunnen til dette er i følge Cringely at dette ikke lenger vil handle om hardware, men om software. Og selv om det er slik at mange av aktørene gjør begge deler, er det i følge Cringely forskjell på "a hardware company that does software" på den ene siden, og i følge Cringely: "Apple is a software company that sells its products in an expensive hardware box".

Hva med Microsoft, som jo er store på nettopp software? I følge Cringely ligger Microsofts mulighet i å være på lag med en av de tre store. Siden Microsoft ikke vil velge en allianse med Google vil de i følge Cringely motvillig bli alliert med Apple. Eller, hvis de velger å være enda et hakk dristigere kan Microsoft kjøpe kanadiske RIM, de som lager Blackberry og i dag er en betydelig aktør i markedet for businessmobiler.

Jeg er ikke i stand til å ta stilling til disse prognosene. Kanskje er det slik at Cringely med sin it-bakgrunn overvurderer smarttelefonenes betydning for totalmarkedet. USA er tross alt ikke hele verden, og markedene ser litt annerledes ut i de markedene mobilsalget vokser raskest. Men at programvare, mobilt bredbånd og nye tjenester er i ferd med å omforme mobilbransjen er det ingen tvil om. Ting skjer raskt og da er det alltid noen kort som skal deles ut på nytt. Apple og Google som Cringely tror vil vinne var ikke en gang i mobilbransjen før ganske nylig.

Sammen med disse nye plattformene har det kommet en helt ny programvareindustri med små underleverandører av mer eller mindre nyttige mobile programmer. Mashable kan for eksempel fortelle oss om 9 essential iPhone apps for cat lovers, 10 best iPhone apps for dog lovers og 10 essantial iPhone apps to avoid dating disasters.

Er det Apples plate som skal redde de gamle mediene?

Ingen klarer å skape så store forventninger i forkant av sine produktlanseringer. Kanskje ikke så rart når man har iPod og iPhone på samvittigheten. Men i år er det flere rykter og høyere forventninger enn noen gang.

Selv har Apple på karakteristisk vis vært ganske tause. De har sendt ut en litt kryptisk invitasjon til en pressekonferanse på onsdag med illustrasjonen til venstre og "Come see our latest creation".

Men det "alle" ser ut til å vite er at dette er tidenes dings. En kombinert leseplate til ebøker, læreverktøy, musikkspiller, spillmaskin, medieavspiller til film og stort sett alt annet. Og naturligvis i farger i motsetning til Kindle. Brukergrensesnittet er i følge ryktene en slags forstørret iPhone. Hva den skal koste er det litt ulike spådommer om, men den blir ganske dyr i forhold til Kindle, kanskje rundt 600 USD. Noen mener den vil koste så mye som 1000 USD.

En grunn til at mediene er så enormt opptatt av denne leseplaten er at man håper dette er dingsen som skal redde avisbransjen ved å tilby en fungerende betalingsløsning for lesing av digitalt innhold. Nå styrer jo ikke Apple dette alene. For å kunne tilby andres innhold må man først ha på plass avtaler med mediehus, forlag, filmstudioer og plateselskap. Ryktene går om at Apple har snakket med HarperCollins (som er en del av News Corp) om bøker og snakket med McGraw-Hill og Hachette om lærebøker. Og de har helt sikkert snakket med mange innen aviser, film og TV også. Og når alternativet er stadig mer Google, kan det se ut som mange vil snakke med Apple.

Ryktene sier også at Apple planlegger å lage iTunes ute i nettskyen, slik at også Apples mediespillere kan få streamet musikk til dingsen slik Spotify gjør. Og at Apple har vært i samtaler om musikkindustrien og dette i det siste. Cnet News melder at det er mulig, men ikke sannsynlig at disse planene blir lansert allerede på onsdag.

Og så må jo dingsen ha kontakt med mobilt bredbånd, i følge ryktene snakker Apple med både AT&T og Verizon. Hva dette betyr for verden utenfor USA sies det ingenting om i disse ryktene, kanskje blir det som med iPhone at den kommer litt senere til resten av verden. Noen har begynt å regne på hva Apple kan tjene på leseplaten dersom den lykkes. Selger Apple fem millioner enheter kan det generere inntekter på tre milliarder dollar, i følge Apple Insider:

"Anticipation for an Apple Tablet (expected Jan 27) resembles that of Moses bringing down the 10 Commandments," Abramsky wrote. "Despite high expectations, we believe Apple plans to redefine portable computing -- as the Mac redefined the PC -- by 'creating' desire for a new converged portable device with innovative touch/gestures -- with iTunes content. A 'Hit' could provide a possible new growth engine for Apple."

Nå er det noen som mener at selve platen ikke er helt klar enda og at salget til kunder ikke vil begynne før i juni. Jeg antar at Steve Jobs og Moses skiller lag akkurat her, for Moses hadde nok tavlene med de ti bud klare allerede under lanseringen. Men hvis Steve Jobs redder medieindustrien blir han nok tilgitt for akkurat det.

Et viktig senatsvalg og en baseball-brøler i Massachusetts

Tirsdag kveld foregår det et uvanlig viktig valg i Massachusetts for å fylle den ledige plassen etter Ted Kennedy i Senatet. De aller fleste av de siste meningsmålingene sier at det blir republikansk seier i noe som burde vært demokratisk walk-over.

San Francisco Chronicle har funnet 10 grunner til at dette er et veldig, veldig viktig valg. Kort oppsummert handler det for det første om at dette er en av de mest demokratiske delstatene i landet. Ikke siden 1972 har Massachusetts valgt en republikansk senator, og den plassen som nå skal fylles har tilhørt Kennedy-familien siden 1952. Samtlige ti medlemmer av US House of Representatives fra Massachusetts er demokrater. Så det er litt forståelig dersom demokratenes kandidat Martha Coakley har tatt litt lett på oppgaven.

For det andre er dette et valg som kan endre styrkeforholdet i senatet og frata Obama støtten fra de nødvendige 60 medlemmene som skal til for å slippe å forhandle med republikanerne. Det er med andre ord et valg som kan velte Obamas helsereform. Og alle andre større saker han vil ha igjennom og som er kontroversielle. Allerede litt over et år ut i Obamas presidentperiode kan rammebetingelsene hans endres helt.

Og ironisk nok har man dette valget fordi demokratene endret loven i 2004 for å hindre at det skulle utpekes en republikansk senator (Tore Sandvik minner om dette poenget på bloggen sin). Da var senator John Kerry presidentkandidat og Mitt Romney guvernør. Og normalt er det jo guvernøren som utnevner en ny senator i perioden fram til neste valg hvis plassen blir ledig. Men demokratene i Massachusetts endret loven fordi de ikke ville gi Romney mulighet til å utnevne en republikansk senator. Og dobbelt ironisk blir det hvis republikaneren som eventuelt blir valgt i Ted Kennedys sted skal være den som sørger for å velte selve helsereformen, Ted Kennedys store prosjekt.

Når demokratene ser ut til å kunne tape en av sine sikreste plasser i senatet har det nok litt med Obama og nasjonale stemninger og gjøre. Men det har nok enda mer med en serie blundere kandidaten Martha Coakley har gjort.

Den mest spektakulære tabben til Coakley var å kalle to profilerte republikanere, Rudi Guiliani og Curt Schilling for "Yankee fans" i et radiointervju. Sportsmetaforer slår naturligvis godt når de treffer. Men de kan være veldig destruktive når de avslører at den som kommer med dem ikke kan noe som helst om sport. At Rudi Guiliani er stor tilhenger at New York Yankees (her snakker vi baseball) og ofte observert i karakteristisk NY-caps er godt kjent. Her er Martha Coakley på trygg grunn.

Problemet er at baseballstjerne, blogger og republikaner Curt Schilling ikke akkurat er noen "Yankees fan". Han har siden 2004 vært en av de største stjernene i Boston Red Sox, og var med på å vinne The World Series i baseball i 2004 og 2007. Stort større idrettshelter har man ikke i Massachusetts. Da Boston Red Sox vant World Series i 2004 var det 86 år siden sist de vant. Mange mente at de var rammet av "The Curse of the Bambino" etter at Babe Ruth ble solgt til New York Yankees i 1919. Men denne forbannelsen ristet Red Sox som sagt av seg i 2004 da de slo St Louis Cardinals i finalen. Og de kom til finalen ved å vinne over nettopp New York Yankees 4-3 over syv kamper etter å ha ligget under 0-3. Det er første gang i historien et lag har klart å snu 0-3 til 4-3. Curt Schilling var en av en av de største heltene.

Dette er ikke en liten og perifer sportslig begivenhet. Vi snakker om noe alle i Boston vet, slik alle i Norge vet at det var Oddvar Brå som brakk staven. Er man politiker fra Trondheim eller Bergen holder man orden på hvem som spiller for Rosenborg og hvem som spiller for Brann. Pinlige feil på dette området er ikke å anbefale, verken i Norge eller i USA. Obama rykket inn i helgen, i valgkampens siste fase for å avverge et alvorlig nederlag. Men det spørs om det var for sent.

Næringslivet forsket mer i 2008

Bedriftene brukte mer penger på forskning i 2008, tross finanskrise. Totalt brukte bedrifter med over ti ansatte 19 milliarder kroner på forskning og utvikling. Det er en økning på 9,2 prosent fra 2007. Tar vi også med bedrifter med 5-9 ansatte ble det forsket for til sammen 20,5 milliarder i næringslivet i Norge i 2008.

Det er Statistisk Sentralbyrå (SSB) som har lagt fram nye tall for forskning i næringslivet. Det de fremhever som den mest interessante trenden er hvordan den tjenesteytende delen av næringslivet stadig får en viktigere rolle også når det gjelder forskning i bedriftene:

"Tjenesteytende næringer utførte FoU for nesten 8,5 milliarder kroner i 2008, en økning på 17,6 prosent sammenliknet med 2007. Til sammenlikning var industriens FoU-kostnader 8,6 milliarder kroner, men dette er bare 3,7 prosent høyere enn i 2007. Industriens andel av næringslivets FoU-kostnader er 45,5 prosent i 2008. Tjenesteytende næringer bidrar med 44,6 prosent og andre næringer (inkl. olje- og gassutvinning) med 9,9 prosent. Det er også de tjenesteytende næringene som bidrar mest til næringslivets økning i utførte FoU-årsverk med en vekst på 15,4 prosent fra 2007 til 2008. I industrien var det kun en marginal oppgang. Dette har ført til at det nå er flere utførte FoU-årsverk i tjenesteytende næringer enn i industrien."

Det er også verdt å merke seg at forskningen i næringslivet i all hovedsak blir finansiert av næringslivet selv, med bidrag fra bedrifter i samme konsern og andre private kilder. Staten bidrar bare med 7,6 prosent av finansieringen. Og selv i finanskriseåret 2008 holdt andelen næringlivet selv finansierte seg på et høyt nivå. I følge SSB:

"Foretakene dekket selv 75 prosent av egenutførte FoU-kostnader i 2008. Det innebærer en nedgang på 1 prosentpoeng fra året før. Foretakene i de tjenesteytende næringene økte sin egenfinansieringsgrad med 2,1 prosentpoeng, til 73,7 prosent. For industriforetakene var utviklingen omvendt. De dekket 75 prosent gjennom egenfinansiering, en nedgang på 3,2 prosentpoeng. Samlet offentlig finansiering av næringslivets FoU utgjør 7,6 prosent. Bidraget fra SkatteFUNN-ordningen utgjør 2,5 prosentpoeng av dette. Øvrig finansiering dekkes i hovedsak av eksterne private kilder, inklusive foretak i samme konsern. Finansiering fra utlandet utgjør 11 prosent."

Det er nok for tidlig å sette to streker under svaret på hvordan finanskrisen har påvirket forskning og innovasjon i bedriftene. Men det vi i hvert fall ser er at en kunnskapsbasert tjenestesektor som vokser uansett, får en enda viktigere relativ betydning som en konsekvens av finanskrisen. Retningen på endringene er den samme, men det skjer enda raskere enn ellers. I antall FoU-årsverk i næringslivet er tjenestesektoren nå blitt større enn industrien. Og det vil i enda større grad være slik at det er den kunnskapsbaserte tjenestesektorens innovasjonskraft vi må stole på når det gjelder fremtidig verdiskaping i Norge.

Teknologisektoren friskner til

Er verdensøkonomien i ferd med å friskne til? Og hva er det i så fall vi kan bruke av indikatorer når vi skal forsøke å finne gode svar?

En ganske treffsikker målestokk på tilstanden i verdensøkonomien er salget av bærbare PCer. Og siden Intel lager ca 80 prosent av alle prosessorer som brukes i PCer, er kvartalsresultatet til Intel i følge Bloomberg alltid verdt å følge med på hvis man skal vurdere utsiktene fremover:

"Intel’s report kicks off two weeks of earnings by the largest U.S. technology companies, including International Business Machines Corp., Google Inc. and Microsoft Corp. Intel supplies more than 80 percent of the world’s PC processors, making its sales a barometer of computer industry demand."

Torsdag kveld kom Intel med resultatene for 4. kvartal 2009 og med nye forventninger for 1. kvartal 2010. Og det var både gode resultater og svært optimistiske forventninger Intel kom med. I følge Financial Times:

"Intel gave a boost to the technology sector on Thursday, predicting a better year after fourth-quarter growth in sales of its chips was almost double the norm.The chipmaker beat analysts’ expectations with profits of $2.3bn, 875 per cent higher than a year ago, when Intel made $234m in the teeth of the recession and a failing order book."

Intel rapporterte forøvrig også at de vil bruke 4,8 milliarder USD på nye fabrikker og produksjonsutstyr i 2010. Og 6,2 milliarder dollar skal brukes på forskning og utvikling. Det siste er et ganske stort tall, nesten det dobbelte av det norsk næringsliv bruker på forsking til sammen. Så en viss optimisme burde det i hvert fall være grunnlag for.

Tata Nano kommer til Detroit

Mellom 11. og 24. januar arrangeres The North American International Auto Show i Detroit, Michigan. Dette er bilindustriens Mekka, i hvert fall var det situasjonen frem til ganske nylig. Men stemningen er ikke helt som før nå når GM er konkurs og Chrysler er kjøpt av italienere (og det er andre modeller enn bilmodeller hos Chrysler som har fått mest oppmerksomhet i New York Times bilblogg).

Den største stjernen av alle kommer også til Detroit, men ikke til bilutstillingen. I følge New York Times skal Tata Nano vises fram noen kilometer unna, på Detroit Science Center. Dette er bilen indiske ingeniører har skapt og som skal koste rundt 15 000 kroner i den enkleste utgaven. I følge Times of India skal en amerikansk versjon av Tata Nano lanseres i 2013.

På NHOs årskonferanse for noen dager siden sammenlignet Fredrik Hären bildet av Ratan Tata foran Tana Nano med bildet av Sputnik, fordi det markerer starten på en helt ny æra. Andre har sammenlignet det hvordan T-Forden transformerte bilindustrien for 100 år siden. Kanskje er begge sammenligninger overdrivelser. Men det ser ikke ut som mange tør å le av indiske ingeniører for tiden. Og skulle noen lure på hva Tata Motors ellers driver med, så eier de for eksempel Jaguar og Land Rover, som ble kjøpt fra Ford i 2008.

Mahindra, et annet indisk teknologiselskap, sier de vil gjøre det samme i flyindustrien som Tata gjør i bilindustrien. De skal lage små og billige fly. I følge Financial Times for et par dager siden:

"Mahindra, which last month acquired two Australian aviation companies - Gippsland Aeronautics and Aerostaff Australia - is planning to begin manufacturing two to 18-seater light aircraft for India that will be cheaper to buy and run than foreign brands and will be adapted for the country's tough conditions."Our dream is to be the Embraer of India," Hemant Luthra, president of Mahindra Systech Sector engineering arm, said in an interview."

Nå kan det være på sin plass å nevne at Embraer som her nevnes som et forbilde verken er nord-amerikansk eller europeisk. Embraer som med sine 17 000 ansatte er en av verdens største flyprodusenter, har sitt hovedkontor i São José dos Campos i Brasil. Og det tror jeg kanskje er et viktig poeng. Når India skal konkurrere om en lederrolle innenfor bilindustri og flyindustri er det slett ikke sikkert det er USA og Europa de vil være mest opptatt av å sammenligne seg med. For produktene som skal vinne kunder i de nye vekstmarkedene blir ikke laget der, men i Korea, Indonesia, Kina og Brasil, og i India.

Nok en bra årskonferanse i NHO

"- Alle var der", som det gjerne heter. Og både når det gjelder form og innhold var NHOs årskonferanse i forrige uke blant de beste noensinne. Det er etter hvert blitt helt normalt at for eksempel statsministeren skryter av NHOs evne til å lage gode konferanser og sette næringspolitikk på dagsorden hvert år i begynnelsen av januar.

Nytt av året er hvor aktivt sosiale medier ble benyttet underveis til å dele det som skjedde med alle de som ikke var blant de 1300 i Operaen. I fremste rekke her var Terje Venold i Veidekke, som både deltok i en samtale på scenen om medeierskap og sosiale medier og selv blogget om årskonferansen på egen blogg både før (her) og etter (her og her) konferansen. Jeg synes han på en svært god måte fikk frem hvorfor gode måter å involvere egne ansatte, kunder og omgivelsene er så viktig for moderne og innovative bedrifter. Noe blant annet Dagens Næringsliv skrev om.

Videoene fra konferansen som er lagt ut på nettet gjør det også mulig å trekke frem noen andre høydepunkter som det er mulig å kikke på i ettertid. Jeg vil særlig anbefale:

The Economists sjefsredaktør John Micklethwait hadde en brilliant oppsummering av finanskrisen og hvor veien går videre, under sitt personlige slagord "paranoid optimism". The Economist lager forsider som tar tidsånden så på kornet at de fleste plansjene han brukte som illustrasjoner var forsider fra hans eget blad. Og Sofie Mathiassen var også svært god da hun beskrev Norges utfordringer etter finanskrisen, og advarte næringslivet mot å bli mer opptatt av lobbyvirksomhet hos næringsministeren enn av å selv tjene penger i markedet.

Forsker Erling Røed Larsen fra SSB snakket om hvorfor produktivitet er (nesten) alt. Og fikk blant annet fram at dersom Robinson Crusoe hadde jobbet like mye som gjennomsnittsinnbyggeren i Norge ville Robinson arbeidet bare to timer hver dag. Det ville neppe gått så bra. Hvis det skal gå bra å øke levestandarden i Norge uten å arbeide mer, er vi helt avhengige av å være mer produktive.

Og en stor personlig favoritt jeg har er Fredrik Härén. En svenske som bor i Singapore og som på 15 minutter fikk frem hvorfor Asia er så godt posisjonert i konkurransen med vesten. For det første kan de mer om forandring enn oss fordi de selv har opplevd mye mer forandring. For det andre kan de mer om oss enn vi kan om dem. De kan mye om vestlig kultur, i likhet med oss, fordi denne er tilstede over alt i verden. Men i motsetning til oss kan de også mye om sin egen kultur. Denne kunnskapen om flere kulturer er et stort konkurransefortrinn. Og for det tredje mener Hären at asiatene, i hvert fall potensielt, er mer kreative enn vi er i Europa, fordi de er så gode til å ta i bruk kunnskap utviklet av andre. Noen kaller det å stjele ideer fra andre. Hären mener at stort sett all innovasjon handler om å bruke gamle ideer på nye og smartere måter, slik at evnen til å bruke andres kunnskap en viktig egenskap.

Det er merkelig hvordan politiske stemninger kan snu. Da det var valg for omtrent et halvt år siden var det fortsatt slik at løftene som kostet mye penger satt svært løst. Nå snakker alle om store og krevende innstramninger. At det ikke vil bli rom for mer offentlig utgiftsvekst. Om at utfordringen nå er å jobbe smartere, dels ved å øke produktiviteten og dels ved å øke innovasjonstakten. For alternativet til å jobbe mye mer er å jobbe mye smartere. Slik sett traff innholdet på NHOs årskonferanse godt i forhold til det som nå beskrives som Norges største utfordringer.

Kvinner og arbeid

The Economist kaller det en stille revolusjon. I årets første nummer skriver de i en lederartikkelen at kvinner i løpet av kort tid vil utgjøre flertallet av arbeidsstyrken i USA. Og at dette er trenden i hele den rike verden:

"At a time when the world is short of causes for celebration, here is a candidate: within the next few months women will cross the 50% threshold and become the majority of the American workforce. Women already make up the majority of university graduates in the OECD countries..."

Det har skjedd noe når gamle ærverdige The Economist kritiserer USA for å å ikke tilby nok barnehageplasser eller gunstige permisjonsordninger som gjøre det enklere å både jobbe og få barn:

"America could invest more in its children: it spends a lower share of its GDP on public child-care than almost any other rich country, and is the only rich country that refuses to provide mothers with paid maternity leave. Barack Obama needs to measure up to his campaign rhetoric about “real family values”."

The Economist beskriver her noe viktig. Velferdsordninger som stimulerer til høyere og ikke lavere yrkesdeltagelse er god næringspolitikk. Eldrebølgen gjør at vi trenger enda mer kompetanse og arbeidkraft. Derfor er høy yrkesdeltagelse blant kvinner et av de viktigste konkurransefortrinnene et land kan ha. Og enda bedre blir det hvis vi utformer ordninger som gjør det attraktivt for unge talenter fra andre land å komme til Norge for å arbeide eller forske, og ha med familien sin. Land som ikke har forstått betydningen av å oppmuntre til likestilling og høy yrkesdeltagelse blant kvinner pådrar seg et stort problem, noe The Economist også er inne på:

"Millions of women have been given more control over their own lives. And millions of brains have been put to more productive use. Societies that try to resist this trend—most notably the Arab countries, but also Japan and some southern European countries—will pay a heavy price in the form of wasted talent and frustrated citizens."

Dette betyr ikke at allerede gode velferdsordninger alltid skal utvides ytterligere. Velferdsordninger koster penger og må kunne bæres av næringslivet og skattebetalerne. Vi må derfor finne en riktig balanse. Det sentrale er om ordningene fremmer eller hemmer deltagelse i arbeidslivet, noe jeg har prøvd å si noe om i en sak Dagsavisen hadde på trykk tirsdag.

I en litt lengre artikkel som går en del grundigere inn i trendene i ulike land skriver the Economist (jeg er usikker på om denne lenken virker uten et abonnement) at på tross av store ulikheter mellom ulike lands barnehagedekning og permisjonsordninger, er trenden over alt at mange flere kvinner vil jobbe. Overgangen fra industrisamfunn til kunnskaps- og tjenesteøkonomi gir også kvinner mange flere muligheter i arbeidslivet enn før. Kvinnene er i flertall på de fleste av de områdene som er i vekst, både innen utdanning og i arbeidslivet. Og kvinner er i jobber som er mindre rammet av finanskrise. The Economist skriver:

"The trend towards more women working is almost certain to continue. In the European Union women have filled 6m of the 8m new jobs created since 2000. In America three out of four people thrown out of work since the recession began are men; the female unemployment rate is 8.6%, against 11.2% for men. The Bureau of Labour Statistics calculates that women make up more than two-thirds of employees in ten of the 15 job categories likely to grow fastest in the next few years. By 2011 there will be 2.6m more women than men studying in American universities. Women will also be the beneficiaries of the growing “war for talent”. The combination of an ageing workforce and a more skill-dependent economy means that countries will have to make better use of their female populations. Goldman Sachs calculates that, leaving all other things equal, increasing women’s participation in the labour market to male levels will boost GDP by 21% in Italy, 19% in Spain, 16% in Japan, 9% in America, France and Germany, and 8% in Britain."

Det er ikke bare land som skal øke konkurranseevnen ved å lage ordninger som gjør det mer attraktivt å være yrkesaktiv. Også bedriftene skal slåss om de kvinnelige talentene. Og det må bedrifter gjøre ved å tilrettelegge for at karrièreutvikling og organisering av arbeidet gjør det mulig å kombinere familie og jobb dersom de skal være attraktive. Artikkelen i The Economist har en del interessante internasjonale eksempler på hvordan bedrifter gjør det lettere å kombinere lederjobber og et familieliv. En gruppe tiltak handler om å bruke ikt til å tilrettelegge for mer fleksibel arbeidstid, for eksempel ved å bruke hjemmekontor. En annen gruppe tiltak handler om måter å organisere karriereløp i kunnskapsbedrifter. Denne kampen om de kloke hodene vil prege og forandre arbeidslivet i årene som kommer.

Den krevende reisen fra forskning til bedrift

I en kunnskapsøkonomi blir avstanden mellom næringsliv og forskning kortere. Forskningsbasert kunnskap spiller en stadig større rolle for alle slags bedrifter, fordi et høyt kostnadsnivå og mer global konkurranse krever høyere innovasjonstakt og mer spesialisering.

Men en del bedrifter er enda tettere på forskingen og gjør mer enn å anvende forskningsbasert kunnskap utviklet av andre. Noen bedrifter har egne forskere som utvikler helt nye produkter og teknologier. Noen bedrifter bestiller forskning fra institutter og universiteter, og bruker denne direkte i sine innovasjoner. Og noen bedrifter og venturekapitalister overvåker ledende grunnforskningsmiljøer med sikte å være de beste til å finne "the next big thing" og utvikle det videre.

Hvordan man utvikler en kunnskapsbedrift fra et forskningsresultat til å bli et selskap som kan konkurrere med de beste internasjonalt er hovedtemaet på en spennende konferanse 14. januar som Tove Cecile Viebe står bak og som Abelia og Innovasjon Norge samarbeider om.

Noe av det utfordrende med forholdet mellom forsking og næringsliv er at det ikke er en lineær prosess på den måten at man først finner opp noe helt nytt i en forskerverden og så flytter det over i en bedriftsverden der dette nye skal kommersialiseres for at bedriften skal vokse seg stor. Bedrifter og investorer som skal lykkes med forskningsbasert innovasjon må finne gode måter å leve i et vedvarende samspill med strategiske forskningspartnere. Kvaliteten på nettverket man er en del av og kvaliteten på forsknings- og innovasjonsprosessen man får til er det avgjørende for om man lykkes på sikt.

Det er bioteknologivirkomhetenes utfordringer og verdikjeder som er utgangspunktet på denne konferansen, men flere av problemstillingene er aktuelle også for bedrifter innen for eksempel ikt, miljøteknologi og materialteknologi, andre deler av næringslivet som lever i et tett samspill med forskningsmiljøene.

Jeg kan jo nevne tre utfordringer jeg synes er spesielt spennende å diskutere hvis vi har ambisjoner om at Norge skal ha en ledende rolle når det gjelder det å utvikle mer forskningsbasert næringsliv:

For det første er det spørsmål om de overordnede rammebetingelsene for å få til mer forskningsbasert innovasjon i Norge. Vi snakker om næringsklynger og kunnskapsklynger, men hvordan virker de egentlig? Hva er det som gjør at noen steder lykkes med denne typen innovasjon og ikke andre? Kan for eksempel myndighetene bidra til å stimulere mer forskningsbasert næringsliv gjennom insentiver som fremmer bestemte klyngesatsinger? Dette vil blant annet Torger Reve snakke om når han forteller om prosjektet "Et Kunnskapsbasert Norge", og bruker dette som utgangspunkt for å vurdere Norges muligheter innen bioteknologisk basert verdiskaping.

For det andre er det en stor utfordring å få til et verdiskapende samspill mellom konkrete forskere, gründere og kapitalister. Bedrifter og universiteter skal naturligvis være ulike, men de må samarbeide. Nettopp forskjelligheten skaper noen spennende muligheter. I en moderne kunnskapsøkonomi er næringslivet mye mer avhengig av gode universiteter og forskningsmiljøer enn før. Og ikke et hvilket som helst forskningsmiljø, det må være både veldig godt kvalitetsmessig og det man gjør må være relevant for bedriften, ellers finner man samarbeid et annet sted. Dette gjør også universitetenes konkurransesituasjon annerledes enn før. Vi er dessuten mer avhengig av investormiljøer som forstår seg på forskning. Men hva gjør de beste i verden for å få til dette samspillet, og hva vi kan gjøre for å få til mer i Norge?

Et tredje veldig interessant spørsmål noen av innlederne vil berøre på konferansen er hva som kreves av styrer og ledere i denne typen forskningsbaserte virksomheter, i form av kompetanse, rolleforståelse og strategier. Både det at stadiene i bedriftens utvikling er så spesielle og det at man er så avhengig av helt bestemte partnerskap med andre typer aktører skaper behov for tenke nøye igjennom hva man vil bruke styret sitt til og hva slags sammensetning et godt styre skal ha. Her kommer blant annet Stein Holst Annexstad, styreleder i Algeta, Grete Sønsteby, konsernsjef i Scatec, Jan Alfheim fra Clavis Pharma og tidligere næringminister Ansgar Gabrielsen til å dele sine erfaringer.

Noe av inspirasjonen bak dette seminaret er høstens avtale på fem milliarder kroner mellom det norske selskapet Algeta og den tyske legemiddelgiganten Bayer. Noe som har gjort at aksjekursen har tidoblet seg i løpet av fjoråret. En norsk gründerbedrift med 40 ansatte og utspring i forskningsmiljøet ved Radiumhospitalet som viser at det er mulig å lykkes med forskningsbasert nyskaping også i Norge. Og om noen lurer, så er det fortsatt plass på konferansen og mulig å melde seg på.

New Super Mario Bros. Wii

Denne juleferien har blitt brukt til å spille to nye Mario-spill på husets Nintendo Wii. Det ene spillet er Mario & Sonic at the Olympic Winter Games, et spill der opp til fire spillere konkurrerer i Mario-versjonen av OL-øvelser som alpint, hopp, skøyter, ishockey og curling. Litt varierende kvalitet på spillene, men mye her er veldig bra. Morsomme konkurranser som passer for både barn og voksne.

Men det virkelig geniale nye spillet som kom rett før jul er New Super Mario Bros. Wii. Her snakker vi gammeldags 2D Super Mario der du beveger deg sidelengs mot høyre, akkurat som da Mario dukket opp på spillehallene i 1983 i Mario Bros. (i 1985 kom Mario på spillkonsoll til hjemmet for første gang, bundlet med konsollen Nintendo Entertainment System i spillet Super Mario Bros.).

På midten av 90-tallet ble Mario i likhet med andre spillhelter tredimensjonal (i Super Mario 64), så det var god grunn til å tro at vi hadde sett en flat Mario for siste gang tidlig på 90-tallet (naturligvis med unntak av at noen av de gamle konsollspillene ble gitt ut på nytt i oppgraderte utgaver for de håndholdte spillkonsollene).

Men i det siste har sannelig gode gamle 2D Mario dukket opp igjen, først i DS-spillet New Super Mario Bros. i 2006 (som har rukket å bli det femte mest solgte spillet gjennom alle tider) og i år i New Super Mario Bros. Wii. Dette er klassisk Mario i den forstand at kontrollene stort sett er helt enkle, man beveger seg sidelengs, stort sett mot høyre, og så hopper man fra plattform til plattform og over fiender. Men likevel er ikke spillet gammeldags i det hele tatt, men noe av det mest innovative som er laget. Det mest spesielle er at flere kan spille samtidig i det samme spillet. Her kan opp til fire spillere spille samme bane samtidig, og ikke som konkurrenter, men ved å være med på et lag som hjelper hverandre komme levende igjennom. Det er ganske krevende, for alle på laget må bevege seg samtidig, man når man lærer seg å samarbeide og hjelpe hverandre, så er dette et utrolig morsomt spill.

Og som alltid med Mario-spill er spillet både stort og ganske vanskelig å komme igjennom. Så her får man også mye spill for pengene målt i antall timer underholdning. Og som sagt er dette morsomt både for Mario-veteraner og for nye generasjoner.