Postfakta

I Tyskland ble ordet "postfaktisch" nylig kåret til årets ord i 2016. Og Oxford English Dictionary kåret "post-truth" til årets ord på engelsk, og ga det følgende definisjon:

"(Adjective) Relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief"

Dette beskriver en samfunnsutvikling der det er blitt mindre viktig om nyheter og påstander er korrekte og mer viktig at de har emosjonell appell og føles riktige. Timothy Garton Ash skrev en god kommentarartikkel, "What to do when the ‘truth’ is found to be lies" i Financial Times rett før jul der han pekte på hvor dypt problematisk det er for demokratiske samfunn om det ikke lenger spiller så stor rolle hva som er sant. Han skrev:

"Warm narrative prevails over cold fact, feeling over reason. Even when Mr Obama had actually published his birth certificate, Mr Trump declared “a lot of people feel it wasn’t a proper certificate” (my italics). The comedian Stephen Colbert’s satirical concept of “truthiness” has been trumped by Mr Trump. There is, however, no reason to despair. If Orwell and Solzhenitsyn did not surrender in the face of Goebbels and Stalin, it would be pathetic for us to give up now. There are numerous ways in which the post-fact threat can be countered to make 2017 the year of anti-post-fact."

Hva er det så Timothy Garton Ash mener at vi bør gjøre for å etablere en motoffensiv? Han peker på at de "private supermaktene" Facebook, Google og Twitter (omtalt som POPS - privately owned public spaces) har et særlig ansvar fordi algoritmer som utelukkende løfter frem nyhetsartikler basert på hva venner og kjente har likt ikke nødvendigvis bidrar til å fremme faktabaserte nyheter. Det kan tvert imot være en viktig katalysator for falske nyheter. Derfor må disse plattformleverandørene tar ansvar, skriver Garton Ash:

"Until recently the internet companies have been reluctant to face up to this responsibility. They have preferred to present themselves as neutral intermediaries, dedicated only to offering the best “experience” to their “community”. Fortunately, this is beginning to change. This month, Mr Zuckerberg wrote a remarkable Facebook post in which he said: “We’re a new kind of platform for public discourse — and that means we have a new kind of responsibility to . . . build a space where people can be informed. So users can now report what they think is fake news and, if a third party fact-checking organisation agrees, the item will be flagged as problematic. Facebook will also try to prevent fake news being exploited to harvest advertising income.”

Det blir interessant å se hvordan dette ansvaret blir forvaltet i praksis. Forhåpentligvis blir 2017 året der kunnskapsbaserte og faktabaserte nyheter og debatter blir moderne igjen og slår tilbake.

Om tilgjengeliggjøring av offentlige data

Stortinget vedtok i desember i fjor  noen endringer i offentlighetsloven som legger enda bedre til rette for at offentlig informasjon blir gjort tilgjengelig for viderebruk av innbyggere og næringsliv. Dette er nå blitt fulgt opp med nye retningslinjer om hvordan offentlige virksomheter skal gjøre det i praksis.

Hensikten med retningslinjene er ikke bare å gi innbyggere, næringsliv, forskere og andre interesserte tilgang til data fra det offentlige, men også at det gjøres på en mest mulig enkel og praktisk måte. Offentlig innsamlede data er nyttige også for andre enn de som eier dem, og kan brukes i nye sammenhenger. Værdata fra Meteorologisk institutt eller kartdata fra Statens kartverk er eksempler på data som blir mye brukt av andre.

For å tydeliggjøre hva som forventes av offentlige virksomheter, og hva de må ta hensyn til når de legger til rette for viderebruk, har vi laget retningslinjer som konkretiserer hva man skal gjøre. De sier blant annet noe om hva slags data dette handler om og ikke handler om. Noen offentlige data er underlagt taushetsplikt eller inneholder personopplysninger og kan derfor ikke deles fritt. Men ellers er slik at offentlighetsloven vår gir en vid adgang til innsyn. Lovendringen og disse nye retningslinjene endrer ikke på hva som er tilgjengelig, men er opptatt av hvordan det blir gjort tilgjengelig, slik at det bidrar til å fremme åpenhet og innovasjon.

I alt er det i de nye retningslinjene 15 punkter som handler om hvordan det skal gjøres, skrevet i en kort og ganske ubyråkratisk form. Der omtales bruk av standardlisenser, prinsipper for prising (hovedprinsippet er gratis), at data må være lette å finne på nettet, at det ikke skal kreves brukerregistrering for å få tilgang, synliggjøring gjennom data.norge.no, at dataene må være i maskinlesbare og standardiserte formater - og helst kunne brukes av annen programvare via et API, at man bør publisere en oversikt over hvilke data virksomheten forvalter, at man bør tilpasse seg brukernes behov og at man bør gjøre det enkelt å for de som bruker dataene å gi tilbakemeldinger.

Dersom man følger dette, pluss et par ytterligere råd som er med i de nye retningslinjene, blir det straks langt enklere å oppnå den åpenheten og å ta i bruk de innovasjonsmulighetene som ellers blir liggende innelåst.

Stasjonene på Fornebubanen

Det har unektelig tatt tid. Først og fremst fordi det i mange år, og i flere omganger, ble utredet noen helt urealistiske og til dels ganske spinnville alternativer. Blant annet en dobbeltsporet jernbanesløyfe via Fornebulandet. Samt den merkverdige planen om en førerløs automatbane, oppe i luften, som bare skulle gå fra fra Fornebu inn til Lysaker, med en teknologi som virket mer egnet som transportmiddel i et tivoli enn en måte å frakte hundrevis av mennesker mellom hjem og jobb hver dag.

Men nå er det endelig blitt fremdrift. I denne regjeringsperioden har det vært jobbet med det som helt åpenbart er den fornuftige samferdselsløsingen mellom Fornebu og Oslo - en t-bane, En infrastruktur både Oslo og Bærum kjenner godt fra før og som frakter tusenvis av mennesker raskt og effektivt hver eneste dag. Den nye t-banen til Fornebu vil bli koblet sammen med det øvrige t-banenettet på Majorstua. Det blir flere nye stasjoner og rundt noen av disse nye stasjonene på strekningen blir det spennende byutviklingsprosjekter.

Nå når planleggeingen av den nye Fornebubanen nå har kommet langt finnes det også planer for hvordan de nye stasjonene skal se ut. I Budstikka kunne vi for noen dager siden lese om hvordan stasjonene er tenkt utformet, blant annet hvordan t-banedelen er lagt i forhold til andre kollektive transportmidler, slik at de skal fungere som effektive kollektivknutepunkter. Etter Majorstua stasjon vil Fornebubanen gå til Skøyen, Vækerø (en ny stasjon på nordsiden av E18), Lysaker, Arena, Flytårnet (ved Telenor) og Fornebu Senter, som blir endestasjon og driftsbase.

Ved endestasjonen på Fornebubanen ligger også den store tomten i Koksa-området som tidligere var eid av IT-Fornebu og skulle være deres tredje byggetrinn, men som nettopp ble kjøp av Selvaag Bolig for 1,55 milliarder kroner. De ønsker å bygge omkring 2000 nye boliger i området de omtaler som "indrefileten" på Fornebu. Det blir spennende å følge med på dette prosjektet, ikke minst for meg som bor rett på andre siden av veien som går på nedsiden av dette området. Og ja, jeg får om noen år veldig kort vei til t-banen.

Aurora covrer Massive Attack

Den australske radiostasjonen tripple j har et programkonsept der det hver fredag kommer en kjent artist og spiller en sang de liker spesielt godt som er laget av en annen artist. "Like a Version" heter programinnslaget og videoene herfra finner man på Youtube-siden til tripple j. I går var det norske Aurora som var gjest og hun fremførte en nydelig versjon av Massive Attacks sang "Teardrop":



Massive Attack ga ut "Teardrop" i 1998. Den er på deres tredje album "Mezzanine", men kom også som en singel som nådde 10. plass på hitlisten i UK (Albumet gikk til 1. plass). Verdt å merke seg er også at vokalist på originalversjonen av sangen var Elizabeth Frazier fra the Cocteau Twins som også skrev sangteksten selv. Sangen har vært mye brukt i filmer og TV-serier, blant annet ble den brukt som åpningsmelodi i TV serien "House MD"

Bortgjemte musikalske perler (58)

Et av mine virkelige favorittband på 80-tallet var Echo and the Bunnymen. For min del begynte det i 1981, året jeg begynte på videregående skole, da de ga ut albumet "Heaven Up Here". Siden ble det noen flere album og et par konserter. Echo and the Bunnymen kom fra Liverpool og hadde ingen problemer med å se på seg selv som arvtakerne til The Beatles. Jeg har tidligere blogget om kampen mellom U2, Simple Minds og Echo and The Bunnymen midt på 80-tallet om å bli rockens nye globale superstjerner. De som kunne fylle de største arenaene. Den kampen vant etter hvert U2. Men jeg mener fortsatt at Echo and the Bunnymen på sitt beste var best. Og de var blant annet på sitt beste med denne: "All My Colours" (også kjent som "Zimbo" på noen senere samlealbum), en av sangene på "Heaven Up Here"-albumet fra 1981:

Avtale om penger til Fornebubanen

Det ble i dag signert en historisk bymiljøavtale mellom Oslo, Akershus og staten som sikrer finansiering til en rekke viktige samferdselsprosjekter i Osloregionen i årene som kommer. Blant de prosjektene som nå er blitt sikret finansiering er Fornebubanen.

Litt forenklet kan man vi at det er to ting som må være på plass for at et stort samferdselsprosjekt som Fornebubanen skal bli noe man bygger og ikke bare noe man bare snakker om. Det ene som trengs er penger. Det andre er arealer. Begge deler forutsetter politiske beslutninger der flere er involvert og må samarbeide.

Når det gjelder penger til Fornebubanen er som sagt finansieringen avtalt i den bymiljøavtalen som nå er undertegnet. Budstikka skriver dette om hva avtalen konkret innebærer når det gjelder fordelingen av kostnader for selve Fornebubanen:

"Staten og de lokale partene finansierer hver sin halvpart av de resterende 11,2 milliardene. Dette innebærer at staten forventes å bidra med 5,6 milliarder kr. Fra grunneierne langs banetraseen skal det komme 3 milliarder, samt 3,1 milliarder kr i bompengeinntekter gjennom Oslopakke 3. Økte inntekter fra kollektivtransporten bidrar med 450 millioner kr."

Men penger løser ikke problemene med å komme i gang hvis det ikke er arealer å bygge t-banestasjoner på eller ikke er avklart hvordan banen skal samspille med øvrig kollektivtransport på noen av landets mest trafikkerte knutepunkter som Lysaker, Skøyen og Majorstua. Slike avklaringer gjøres i arbeidet med reguleringsplaner som må komme opp til politisk behandling i kommunene og vedtas der før man kan bygge noe som helst. Budstikka har følgende beskrivelse av hva som blir svart når de stiller spørsmål om når det er realistisk å regne med at banen kan være ferdig:

"Heller ikke Ruters utviklingsdirektør Hanne Bertnes Norli fra Jar vil si noe om hva som er et realistisk tidspunkt for ferdigstillelse.Hennes kommunikasjonssjef Sofie Bruun svarer på vegne av henne at det er Oslo kommune som må svare på dette. Heller ikke Byråd for miljø og samferdsel i Oslo vil gi noe årstall for når banen skal stå ferdig før det nye prosjektkontoret er ferdig med sin fremdriftsplan. Reguleringsplanen for Bærums-delen av banen ble godkjent i juni 2015, mens Lysaker stasjon ble vedtatt i 2016. De tre stasjonene i Oslo er Vækerø (helt nytt stasjonssted), Skøyen og Majorstua."

Det er med andre ord slik at det gjenstår litt innsats for å få på plass reguleringsplaner på deler av strekningen. Men arbeidet med å få realisert en t-bane til Fornebu har nå tatt en langt steg videre når avtalen om finansiering er undertegnet i dag som en del av den nye bymiljøavtalen mellom Oslo, Akershus og staten (pressemelding fra Samferdselsdepartementet her). Så kan det også være greit å minne om at bymiløavtalen senere skal utvides til å bli en byvekstavtale som inkluderer et mer forpliktenede samarbeid om arealbruk rundt kollektivknutepunkter (en nytt og viktig verktøy for bedre miljø, boligpolitikk og arealutnyttelse jeg blogget om her for en stund siden).

Arbeiderpartiets kommuneslalåm

Det er mulig Arbeiderpartiet hadde planer om å ligge så lavt i debatten om kommunereform at ingen ville oppdage hva de mener. Eller ikke mener. Eller i hvert fall ikke mener lenger. Men det gikk ikke. Nå virker det som om taktikken har blitt - sannsynligvis ut fra tesen om at angrep er det beste forsvar - å påstå at det er regjeringen som vingler.

Når både Dagens Næringsliv på lederplass, VG på lederplass og Aftenposten på kommentar-plass tirsdag plukker fra hverandre dette forsøket på ansvarsfraskrivelse er det svært bra. Store og krevende nasjonale reformen krever utholdenhet og forutsigbarhet, aller helst fra et bredt flertall, slik at det ikke skapes inntrykk av at det kan bli stadige omkamper om beslutninger som er tatt.

Dagens Næringsliv har dette å si på lederplass, under overskriften "APs reformsvikt", om at Arbeiderpartiets talsmann på Politisk kvarter i NRK Radio på mandag hevdet at det er det borgerlige stortingsflertallet som har vinglet i kommunereformen:

"Dette er rent sludder fra ende til annen. Regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti har stått på samme linje i kommunereformen siden den ble behandlet i Stortinget i 2014. Den gang var også Ap med. Stortingsflertallet vedtok at reformen skulle gjennomføres med «reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser». Men de skrev også: «Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»(...) Formuleringen fra 2014 er en avskrift av Aps partiprogram fra 2013. Der skrev Ap at «enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn». Men dette ble gjort om på Aps landsmøte i 2015. Velgerne ble altså lurt. (...) Det er Ap som har vinglet. Det er Ap som har skiftet syn. Så det er lett å forstå Ap-ordførerne som føler seg sviktet av Støre. Det er de nemlig blitt."

VG har også Arbeiderpartiets slalåmkjøring i kommunereformen som tema for tirsdagens lederartikkel, under overskriften "AP svikter sitt kommuneansvar". Der er de opptatt av at dagens og fremtidens behov for infrastruktur og velferdstjenester gjør endringer helt nødvendige. VG skriver:

"Vi forstår at Jonas Gahr Støre & co. i nåværende situasjon har behov for å gjøre sine hoser grønne overfor Senterpartiet, men denne skilsmissegarantien blir simpelthen for drøy. Dette er en form for ansvarsfraskrivelse som ikke kler et tradisjonelt statsbærende parti, hvor nettopp ansvarlighet og byrden ved å ta upopulære, men nødvendige valg har vært et adelsmerke."

Minst like tydelig er Aftenpostens Trine Eilertsen i sin kommentar "Kommunetåke i Arbeiderpartiet". Den bør leses i sin helhet. Hovedpoenget er at Arbeiderpartiet har gått fra å i posisjon være sterke tilhengere av kommunesammenlåinger, som det ikke ble gjort noe for å få gjennomført, til å å dag være motstandere av kommunesammenslåinger som faktisk blir gjennomført. Heldigvis også av Arbeiderpartiets egne ordførere, som mange steder har tatt lederskapet i krevende politiske prosesser. Problemet i forrige Stortingsperiode var i følge Trine Eilertsen at:

"Hvis den rødgrønne regjeringen hadde fortsatt, ville ingen diskutert kommunereform de siste tre årene. Da hadde det fremdeles vært stortingsflertall for en ny kommunestruktur, men ingen forsøk på å få det til."

Men med regjeringsskiftet vedtok Arbeiderpartiet plutselig en ny politikk fordi Norge fikk en regjering som faktisk ønsket å gjennomføre de nødvendige endringene Arbeiderpartiet har argumentert for i mange år. Trine Eilertsen beskriver det slik:

"Men det ble regjeringsskifte. Og på grunn av regjeringsskiftet endret Arbeiderpartiets analyse seg. Eller, analyse og analyse, fru Blom. Endringen kom ikke som følge av en komplett ny samfunnsanalyse, men som følge av at Høyre/Frp-regjeringen ønsket å gjennomføre en kommunereform. For å vise sin motstand mot reformen - eller var det Regjeringen - valgte Ap å avvise muligheten for å bruke tvang. Det er ingen annen måte å lese det på. For de grunnleggende utviklingstrekkene i Norge endret seg ikke fra Aps landsmøte i 2013 til landsmøtet i 2015. (...) Ingen ny forskning har vist at demografi, mer komplekse tjenestetilbud og endret infrastruktur er uten betydning for kommunenes evne til å løse oppgavene sine i fremtiden."

Og hun konkluderer med at:

"I denne saken plasserer Ap seg i en krisemaksimeringstradisjon. Partiet skaper inntrykk av at kommunereformen er en tvangsreform, der lokalpolitikerne overkjøres i stor stil. Men antallet sammenslåinger ligger neppe langt unna det Ap selv så for seg under landsmøtet i 2013, da partiet fremdeles åpnet for mild bruk av tvang."

Og her er en video som viser hvordan Arbeiderpartiet nå kritiserer regjeringen for en politikk som Arbeiderpartiet selv stod bak frem til helt nylig:

Massive Attack: Safe From Harm

Da Massive Attacks første Album "Blue Lines" kom ut i 1991 skapte det først litt forvirring. Hvilken sjanger var dette egentlig? Det var blandet sammen elementer av soul, R&B, hip-hop, dance, jazz og alternativ rock, med et ganske mørkt stemningsbilde. Senere fikk denne sjangeren et navn: Trip hop, og ble stedfestet til Bristol i England, der Massive Attack holdt til. Her er musikkvideoen til den første sangen på det første albumet, "Safe From Harm":

Nice 'N' Sleazy

Fredag er en bra dag å grave frem gamle musikalske perler fra det store arkivet på YouTube. Jeg tenkte at i dag, med store begivenheter internasjonalt, kunne The Stranglers Nice 'N' Sleazy være et passende bidrag. Uten at man nødvendigvis må gjøre noen kobling til dagens begivenhet i USA for å like den:



Dette klippet er fra Top of The Pops på BBC i 1978 da sangen var ganske høyt oppe på de britiske hitlistene. The Stranglers ble gjerne forbundet med punk-bevegelsen i England mot slutten av 70-tallet, men ble egentlig dannet tidligere og holdt det gående i flere tiår. De tilhørte nok en mindre politisk korrekt del av den alternative musikkbevegelsen, både i sangtekster og oppførsel. Rent musikalsk eksperimenterte de og utviklet seg i stadig nye retninger. Men den særpregede bassen til JJ Burnel vi hører her er et typisk kjennetegn for mye. Jeg mener faktisk at basslinjen på Nice 'N' Sleazy er oppe blant de aller beste i rockehistorien.

Landene med størst og minst risiko

Bloomberg.com har laget en "Global Risk Briefing", med noen interessante oversikter over alle landene i verden, rangert etter hvor høy risiko det er på noen viktige områder.

Her finner man blant annet et kart (til venstre) med de tryggeste landene i grønt og de med høyest risiko for problemer i rødt. Vil man gå litt grundigere til verks i analysen kan man studere Bloomberg Risk Indicators Matrix, en oversikt der landene er rangert etter inflasjonsnivå, arbeidsløshet, finansielle reserver og valutasvingninger.

Men den mest interessante og avanserte rangeringen heter Global Country Risk score og gir en poengsum mellom 0 og 100 basert på 29 ulike indikatorer som lagt sammen.

"The Bloomberg Country Risk Score is a composite of 29 indicators representing financial, economic and political risks facing investors. Risk scores are calculated on a monthly basis and range from 0 to 100, with a higher score indicating less overall risk relative to other countries."

Og på denne listen er Norge helt i topp på listen, med lavest risiko av alle land i verden. På en skala fra 0 til 100 har Norge en poengssum på 96,5. Bak Norge følger Sveits, Sverige , Hong Kong, Tyskland, Danmark, Irland, Japan og Sør Korea, alle med over 90 poeng.

I motsatt ende av skalaen, finner vi de mest utrygge og usikre landene i verden, der det er høy risiko for at ting kan gå enda mer galt. På toppen av listen over land med høy risiko ligger Vensezuena. Deretter følger Tanzania, Nigeria, Honduras, El Salvador, Ghana og Ecuador, alle med godt under 10 poeng på denne indeksen.

Høyres gründerpakke

I forbindelse med lanseringen av 2. utkastet fra programkomiteen til Høyres partiprogram for neste stortingsperiode hadde kulturminister Linda Helleland et fint oppslag i Adressa om Høyres politikk for flere gründerbedrifter.

Tiltakene er hentet både fra programutkastet for neste stortingsperiode, som skal behandles på landsmøtet senere i vår, og fra digitaliserings-dokumentet et utvalg i Høyre har utarbeidet helt nylig. Noen av dem er vel strengt tatt ikke bare gründerpolitikk heller, men gode og fornuftige tiltak for å fremme investeringer og vekst i privat næringsliv generelt, mens andre forslag er mer målrettet mot små gründerbedrifter med store vekstambisjoner.

Blant tiltakene som er viktige for stimulere private til å investere i næringslivet er forslaget om å redusere formueskatten ved å fase ut skatten på arbeidende kapital. Det er ganske merkverdig at vi i dag behandler utenlandske investorer langt bedre enn norske ved de slipper å betale formuesskatt. Og fordi formuesskatt er en type skatt man må betale uansett om bedriften tjener penger eller ikke, er det en skatt som er særlig krevende for de som har investert i tidligfase gründerbedrifter.

Et annet tiltak som nevnes i oppslaget i Adressa, og som de rødgrønne partiene alltid tidligere har vært helt allergiske mot, er bedre skatteregler for opsjoner. Slik at man slipper å betale skatt før man har en inntekt. Adressa skriver:

"For at flere skal bli medeiere i egen bedrift, foreslår Høyre å endre reglene for opsjonsbeskatning. - De ansatte i en nystartet bedrift kan da skrive under på at de får rett til å kjøpe aksjer billigere i stedet for høye lønninger, når bedriften ikke har råd til det. Da kan man i stedet tilby de ansatte en del av kaka, hvis bedriften blir en suksess. I dag står skattesystemet i veien for dette, sier Helleland."

Så er det også foreslått et tiltak som i norsk sammenheng er helt nytt, mens som det finnes varianter av i flere andre land, om som handler om skatteinsentiv for privatpersoners investeringer i tidligfasebedrifter. Programformuleringen lyder:

"Motivere til investeringer i nye bedrifter og arbeidsplasser ved å gi fradrag i skatt for investeringer i oppstartsselskaper."

På samme måte som SkatteFUNN motiverer til og risikoavlaster bedriftenes investeringer i forskning og utvikling, vil et slikt "kapitalFUNN" motivere og risikoavlaste eiere som satser sine private sparepenger på gründerbedrifter. 

Det fjerde jeg vil nevne er at det også i dette programmet legges opp til en økt satsing på næringrettet forskning. Har har det vært en kraftig vekst i denne regjeringsperioden, men programmet sier at det skal satses ytterligere på SkatteFUNN og andre virkemidler for næringrettet forskningsinnsats.

Et femte og siste område jeg vil trekke frem er satsing på kompetanseutvikling hos de som er i arbeidslivet allerede, men som trenger påfyll av mer kunnskap og kompetanse for å klare seg i et arbeidsliv i rask teknologisk endring. En slik satsing på kompetanse vil sannsynligvis også bidra til at flere kan satse på å starte egen bedrift og bli gründere. Programutkastet tar til orde for en stimuleringsordning for virksomheter som investerer i kompetanseutvikling hos sine ansatte, på samme måte som SkatteFUNN gir skattefradrag til de som investerer i forskning. Programformuleringen i det nye programutkastet lyder:

"Høyre vil vurdere en ordning med KompetanseFunn etter modell fra SkatteFunn, hvor bedriftene får kompensert for utgifter til kompetanseheving."

Jeg ser at det nå er flere partier som er opptatt av å være offensive og løfte frem tiltak som fremmer vekst og nyskaping i privat næringsliv i programarbeidet sitt. Det er jo gledelig at det er litt konkurranse igjen om å være opptatt av næringsliv og gründere. Selv er jeg veldig fornøyd med de forslagene Høyre nå har tatt inn i sitt program,

Delingsøkonomiens betydning

Delingsøkonomiens betydning som PDF

For kort tid siden fikk vi i KMD overlevert en ny rapport om omfanget og betydningen til det vi gjerne omtaler som "delingsøkonomi" eller "formidlingsøkonomi", med den ambisiøse tittelen "Delingsøkonomiens betydning for norsk økonomi - i dag og i fremtiden".

Det er en utredning på litt over 80 sider, laget av Vista Analyse som skal hjelpe oss forstå hvordan dette områder ser ut i dag, hva aktørene gjør og hvor stor del av ulike sektorer de omfatter, og gi oss noen vurderinger av hvordan utviklingen vi bli i årene som kommer. Slik at vi har et best mulig kunnskapsgrunnlag for å møte de mulighetene og utfordringene som er i ferd med å komme. Kartleggingen i denne rapporten er derfor et av innspillene til det offentlige utvalget som er satt ned for å komme med anbefalinger om behovet for lov og regelendringer eller andre tiltak til myndighetene.

Det er særlig to ting som jeg synes er bra med denne rapporten, og som jeg tror vil bidra til at kan bli lest av mange som interesserer seg for dette området, både i privat og offentlig sektor. Det ene er at rapporten gjør et godt og spennende forsøk på å lage en oversikt over de delingsøkonomiske initiativene og virksomhetene som finnes i Norge i dag ved å beskrive hvem de er og hva de holder på med. I det innledende sammendraget står det:

"Vi har funnet nesten 50 delingsøkonomiske initiativer i Norge som er aktive per september 2016. Dette er på nivå med identifiserte initiativer i Storbritannia. Listen er kanskje ikke komplett, men den utgjør summen av alle initiativer som vi og ressurspersoner vi har spurt, kjenner til. Figur S.1 gir en oversikt over de om lag 30 initiativene vi har kommet i dialog med og/eller har funnet informasjon om på internettet. De fleste av initiativene er små. Ett firma har registrert seks transaksjoner i 2015. Men 12 firmaer hadde mer enn 5 millioner kroner i omsetning i 2015. Firmaet med størst omsetning kom opp i over 200 millioner kroner".

Et vedlegg som er tatt med i rapporten fra side 57 lister opp navnet på disse virksomhetene som er i gang. Så kan man innvende at det ikke er så lett å vite hvem man skal ha med i slike lister når vi ikke har noen pris definisjon på hva delingsøkonomi er. Men også her er rapporten til hjelp ved at den også har også et eget kapittel som drøfter definisjonen av hva delingsøkonomi er og gjør en kategorisering av ulike typer aktører, både helt nye virksomheter som har oppstått som et resultat av nye digitale plattformer, men også eksisterende virksomheter som har begynt å gjøre nye ting som er relevante i denne sammenhengen. En nyttig ting med en slik gjennomgang er at den sorterer litt i hva som er med og ikke med slik at det blir lettere å vite hva vi diskuterer.

Det andre som er spennende med rapporten er at den gjør et interessant forsøk på å si noe om hvor stor denne delingsøkonomien, eller formidlingsøkonomien som kanskje er et enda mer dekkende samlebegrep, kan bli i fremtiden. Og rapporten slår fast at det kan bli en veldig mye større av økonomien enn i dag:

"Delingsøkonomien utgjorde etter våre beregninger mellom 440 og 570 millioner kroner i omsetning 2015. Vårt beste anslag er 500 millioner kroner, tilsvarende 0,16 promille av totaløkonomien (BNP) i 2015. Anslaget fordeler seg på bolig og eiendom (45 prosent), bil og transport (39 prosent), tjenester (12 prosent) og øvrige (4 prosent). Den største omsetningen finner vi altså innen bolig og eiendom, fulgt av bil og transport. Delingsøkonomien vil etter våre beregninger utgjøre mellom 28 og 57 milliarder i omsetning i 2025. Vårt beste anslag er 42 milliarder kroner. Det betyr med andre ord at delingsøkonomien beregnes å vokse henimot 60 prosent (nøyaktig tall er 56 prosent) hvert år i 10 år fremover. Det største potensialet ser vi innen bolig og eiendom, men også bil og transport har stort potensial. Dessuten tror vi at delingsøkonomien vil spre seg til nye områder, for eksempel helse og omsorg. Størstedelen av veksten skyldes markedsvekst, men delingsøkonomi-initiativene vil også kunne ta markedsandeler fra etablerte aktører. Selv om potensialet er stort, innebærer anslaget likevel at delingsøkonomien bare vil utgjøre en drøy prosent av totaløkonomien (BNP) i 2025. Anslaget ville blitt høyere med en utvidet definisjon, det gjelder også anslaget for 2015."