Tillit til virksomheter - og norske særegenheter

Dinamos internasjonale samarbeidspartner Edelman la fram sitt Edelman Trust Barometer på et frokostmøte i slutten av forrige uke. Jeg hadde gleden å være med i et panel som kommenterte resultatene, og fikk derfor anledning til å reflektere litt over hvorfor ulike institusjonstyper nyter så ulike grad av tillit , og hvordan Norge plasserer seg i det internasjonale bildet.

Tillit, eller "trust" som det heter på engelsk, har fått langt større oppmerksomhet og betydning det siste tiåret. I dag er det slik at ikke bare myndigheter og medier er opptatt av at de må ha tillit i befolkningen, også næringsliv og frivillige organisasjoner er mer avhengig av bred tillit. Det er ikke nok å ha støtte fra sine eiere. Tillit i omgivelsene er viktig i forhold til kunder og partnere, og det er viktig for å rekruttere unge talenter. I bransjer der man er avhengig av konsesjoner, tildelinger, reguleringer eller budsjettvedtak kan tilliten i omgivelsene være helt avgjørende for ditt "licence to operate".

Edelmans undersøkelse måler ikke befolkningen generelt, men opinionsledere og beslutningstagere. De som har høyere utdanning og leser aviser, og som har mest innflytelse. Undersøkelsen sammenligner denne gruppen på tvers av 23 land og måler tillit til myndigheter, NGOer, media og næringsliv. De internasjonale resultatene finner en her.

Når det gjelder Norge så er det et par ting som er spesielle og som en legger merke til når en ser på grafen over. Norge har for det første en veldig stor tillit til myndighetene. Hele 74 prosent stoler på offentlige myndigheter i Norge. Det kan man jo mene er veldig bra, det er sannsynligvis et uttrykk for at myndigheter i Norge er rimelig kompetente og ukorrupte, og at forventningen til at de behandler folk rettferdig er stor. Slik er det ikke i alle land. Men det er vel lov til å ha litt blandede følelser i forhold til den helt ekstreme tilliten folk har til staten i Norge.

Når det gjelder mediene er situasjonen en ganske annen, tilliten i Norge er helt nede i 28 prosent. Helt i bunnen sammen med de mediekyniske befolkningene i USA og UK, og langt under for eksempel Sverige eller Italia. Selv om media generelt scorer lavt i alle land, er Norge betydelig lavere enn de fleste. I motsatt enda av tillitskalaen finner vi tilliten til de frivillige organisasjonene, som generelt er høy og økende i mange land, men som er spesielt høy i Norge med 72 prosent tillit

Hva så med næringslivet? Her skiller Norge seg ut i negativ retning, med bare 44 prosent som har tillit, ikke fullt så dårlig som tilliten til mediene, men likevel lavere enn gjennomsnittet for alle land. Norge har for eksempel en motsatt profil av Italia. I Italia har 64 prosent tillit til næringslivet og 45 prosent her tillit til myndighetene. I Norge har 44 prosent tillit til næringslivet og 74 prosent tillit til myndighetene. Det mest bekymringsfulle med tallene for tillit til bedrifter er hvor lav tillit norske opinionsledere har til næringslivet i andre land, særlig land langt borte med raskt voksende økonomier, som Kina, Russland og Brasil.

Men bakgrunnstallene viser også noen veldig interessante variasjoner når det gjelder tilliten til ulike bransjer og til ulike roller i bedriftene. Teknologibedrifter nyter størst tillit, 69 prosent har tillit til teknologibedrifter. Det er langt foran reiseliv som er på andreplass, og veldig mye bedre enn finanstjenester, legemiddelindustri og mediebedrifter som er nederst på rangeringen. Dessuten er det slik at fagfolk og eksperter har langt større tillit enn konsernsjefer, ja faktisk er tekniske eksperter og akademisk ekspertise vurdert som "extremely credible" i enda større grad enn myndighetspersoner.

Hva er det så bedrifter selv kan gjøre for bygge tillit? I noen grad blir man jo påvirket av holdningen til andre i samme sektor, men det er likevel den enkelte virksomhet som må bygge sitt omdømme. Jeg tror disse funnene og tallene illustrerer ganske godt at en bedrift må prøve å gjøre to ting samtidig. Det ene man skal gjøre er å løfte fram ekspertene og fagfolkene og la dem fortelle om det de driver med. Blogger og nettsider gir helt andre muligheter enn før til å vise frem hva virksomheten kan, og som denne undersøkelsen viser så er fagkunnskap og teknisk ekspertise noe av det som gjør at man får mer tillit. Da gjelder det å sørge for at kunnskapen man besitter synliggjøres utad og ikke forblir godt bevarte hemmeligheter.

Det andre man må gjøre er å vise hvilken betydning virksomheten har for samfunnet rundt. Hvilke verdier man skaper for andre. Her er det mye å lære av NGOenes kommunikasjon, de er flinke til å vise at de har mål som er større enn seg selv. Og selv om NGOer og bedrifter gjerne har ulike hovedmål, er det nok i økende grad slik at vi alle blir avkrevd svar på hva vi bidrar med i samfunnet. Også bedrifter må forklare hvordan de påvirker samfunnet. Kunnskapsbedrifter har en fordel her fordi de fleste har mye å fortelle om og mye å være stolte av, enten de er forskere, konsulenter, designere eller it-bedrifter. De bidrar alle til å utvikle ny kunnskap eller til å spre kunnskap som løser store og små problemer i verden. Utfordringen er å fortelle om det også.

En fullstendig presentasjon med de ulike tallene og grafene om Norge finnes her. En kortversjon med noen av figurene er her. Det er som sagt et interessant materiale.

Om ledere, tid og multitasking

I siste utgave av McKinsey Quarterly er det en interessant artikkel om "information overload" og de problematiske sidene ved "multitasking". Artikkelen peker på noe som er ganske opplagt: at den nye elektroniske virkeligheten, i det siste spesielt tilgang til epost på mobiltelefon og bruk av sosiale medier, går ut over muligheten til å rydde plass til sammenhengende tid brukt på refleksjon, kreativitet og de virkelig vanskelige oppgavene virksomheter står overfor.

Det er mange fordeler med for mye informasjon fremfor for lite informasjon. Men det er noe med måten all denne informasjonen møter oss i hverdagen, og måten vi organiserer oss for å håndtere den, som truer lederes mulighet til å jobbe produktivt med de viktigste oppgavene. McKinsey Quarterly skriver:

"For all the benefits of the information technology and communications revolution, it has a well-known dark side: information overload and its close cousin, attention fragmentation. These scourges hit CEOs and their colleagues in the C-suite particularly hard because senior executives so badly need uninterrupted time to synthesize information from many different sources, reflect on its implications for the organization, apply judgment, make trade-offs, and arrive at good decisions. The importance of reserving chunks of time for reflection, and the difficulty of doing so, have been themes in management writing for decades."

Hva er det ledere i store virksomheter gjør i praksis for å klare å håndtere det enorme og kontinuerlige behovet for korte samtaler, møter, reiser til kunder og avdelinger, middager med viktige relasjoner, behovet for å holde seg oppdatert og svare på telefoner, epost og andre andre elektroniske medier - og i tillegg rydde tid til å tenke noen sammenhengende tanker om strategi, organisasjon og fremtiden? I følge artikkelen har mange ledere i praksis to arbeidsdager, en vanlig arbeidsdag og en arbeidsdag "før, etter og innimellom":

"Many senior executives literally have two overlapping workdays: the one that is formally programmed in their diaries and the one “before, after, and in-between,” when they disjointedly attempt to grab spare moments with their laptops or smart phones, multitasking in a vain effort to keep pace with the information flowing toward them."

Artikkelen slår fast at det ikke er mulig å skru klokken tilbake og avskaffe de hjelpemidlene som gjør oss mer mobile og fleksible, og skaffer oss så mye bedre muligheter for samhandling, informasjonsinnhenting og oversikt. Utfordring er å ha noen retningslinjer som del av en personlig strategi, og helst også en bedre virksomhetskultur, for hvordan man skal bruke informasjonsverktøy på en klokere måte. I mange virksomhetskulturer er det mest heroiske man kan gjøre å drive med multitasking. Problemet i følge artikkelen er at effekten ofte er redusert produktivitet. Og det er ikke spesielt lurt å dyrke en bedriftskultur og en arbeidsetikk som gir dårligere resultater, da bør man heller bygge en kultur som fremmer andre holdninger og arbeidsformer. McKinseys foreslår tre områder der det bør handles på bakgrunn av noen viktige erkjennelser:

"First, we need to acknowledge and reevaluate the mind-sets that attach us to our current patterns of behavior. We have to admit, for example, that we do feel satisfied when we can respond quickly to requests and that doing so somewhat validates our desire to feel so necessary to the business that we rarely switch off. There’s nothing wrong with these feelings, but we need to consider them alongside their measurable cost to our long-term effectiveness. No one would argue that burning up all of a company’s resources is a good strategy for long-term success, and that is equally true of its leaders and their mental resources.

Second, leaders need to become more ruthless than ever about stepping back from all but the areas that they alone must address. There’s some effort involved in choosing which areas to delegate; it takes skill in coaching others to handle tasks effectively and clarity of expectations on both sides. But with those things in place, a more mindful division of labor creates more time for leaders’ focused reflections on the most critical issues and also develops a stronger bench of talent.

Finally, to truly make this approach work, leaders have to redesign working norms together with their teams. One person, even a CEO, cannot do that alone—who wants to be the sole person on the senior team who leaves the smart phone behind when he or she goes on vacation? Absent some explicit discussion, that kind of action could be taken as a lack of commitment to the business, not as a productive attempt to disconnect and recharge. So we encourage leaders and their teams to discuss openly how they choose to focus, filter, and forget; how they support each other in creating the necessary time and space to perform at their best; and how they enable others, throughout the organization, to do the same. This conversation can also be the right starting point for a deeper look at the information and technology needs of all the company’s knowledge workers."

Jeg tror personlig at arbeidsform og evnen til å drive multitasking kan være ganske individuell. Noen trives bedre med en kombinasjon av fragmentering og kompleksitet enn andre. Kanskje er det også slik at de som vokser opp i dag med internett over alt får et annet forhold til informasjonsoverskuddet enn tidligere generasjoner og vil være bedre rustet til å håndtere det. Men dette er problemstillinger jeg vil tro nesten alle ledere, og mange andre kunnskapsarbeidere med komplekse arbeidsoppgaver, vil kjenne seg igjen i. Hvordan skal en leder prioritere sin tid når man får informasjon om omtrent alt og kan blande seg inn i omtrent alt. Er det blitt for fristende å gjøre for mye selv og alt på en gang? Og dermed frata seg selv viktige muligheter til å overlate ansvaret til noen andre, ta et skritt tilbake og reflektere og konsentrere seg om større og viktigere utfordringer, ting som ikke egner seg for saksbehandling i sanntid men er av en slik karakter at det bare er lederen som kan ta ansvaret.

Nå vil de fleste ledere jeg kjenner si at det å trekke seg tilbake og være mindre synlig i hvert fall ikke er noen mulighet, kravet fra organisasjonen er at ledere skal kommunisere mer både innad og utad, og være virksomhetens ansikt utad.  Det er naturligvis helt riktig. Men utfordringen er å ta disse kravene til synlighet og kommunikasjon på alvor, men samtidig ha en arbeidsform som gjør at ledere og kunnskapsmedarbeidere med store nettverk og komplekse ansvarsområder bruker mer av sin tid der det har størst verdi. Den balansen er ikke spesielt lett å finne.

Om å forstå Kina

De siste prognosene sier at Kinas økonomi  vil passere USAs økonomi allerede i 2020 og overta som verdens største land målt i BNP. Det blir første gang i moderne tid at et ikke-vestlig land er det mektigste i verden. Hva er det som kjennetegner det nye og mektige Kinas syn på seg selv? Hva er de viktigste forskjellene på måten Kina ser på seg selv som stat og hvordan andre store land definerer seg selv Martin Jacques fra The Guardian mener at Kina definerer seg helt annerledes enn vestlige stormakter og snakker om de tre byggestenene som kjennetegner Kinas forståelse av seg selv: Hva det er som definerer hva landet er, synet på statens rolle og på holdningen til etnisk mangfold.

Til Brussel for å møte ESA

Tidligere denne uken var jeg på en rask tur til Brussel sammen med en liten delegasjon fra Abelia og NHO, samt den private skolekjeden Akademiet som driver videregående skoler seks steder i Norge. I Brussel besøkte vi EFTA Surveillance Authority (ESA), organet som er satt til å overvåke at EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein overholder sine forpliktelser i forhold til EUs indre marked.

Grunnen til at vi var hos ESA var for å argumentere for at de må følge opp en klage vi har sendt om den norske stats diskriminering av utleiere av lokaler til private videregående skoler. Mens de som leier ut til offentlig videregående skoler kan trekke fra inngående merverdiavgift, har ikke de som leier ut til private skoler samme mulighet i dagens mva-regelverk. Noe vi mener innebærer ulovlig statsstøtte i henhold til EUs statsstøtteregler og regler om ikke-diskriminering. Dette rammer ikke bare utleiere av eiendom, i neste omgang rammer det skolene som må betale høyere husleie i markedet. Skoler har klasserom og bruker stor plass, så det er en betydelig merkostnad.

En kortversjon av hva saken handler om kan man finne her på Abelias webside, den er fra mars i fjor, det var da klagen ble sendt. Mva-regler, mva-kompensasjon og frivillig mva-register er kompliserte saker. Men de som måtte være interessert i å lese hele begrunnelsen for klagen og hvorfor vi mener dette er ulovlig statsstøtte kan lese selve brevet vårt til ESA her. For alle som driver private videregående skoler i leide lokaler er dette en viktig problemstilling. Disse skolene er omfattet av privatskoleloven og får statsstøtte til driften, men grunnlaget statsstøtten beregnes ut fra tar ikke hensyn til mva-kostnaden. Det finnes så vidt jeg vet noen parallelle problemstillinger med konkurransevridning i forhold til utleie til private også på andre områder der det offentlige også leverer tjenester, som barnehager og omsorg, så det er en viktig sak for mange virksomheter som bidrar til utdannings- eller velferdstjenester i samfunnet.

Reisen var for øvrig også en grei påminnelse om at det ikke er så langt til Brussel. Faktisk ikke lengre enn at det er fullt mulig å unngå overnatte og likevel reise på helt greie tidspunkter på døgnet. Avreise med fly fra Gardermoen på morgenen var 08.15 og ankomst Brussel 10.15. Vi hadde et halvannen times møte hos ESA kl 11.30 - 13.00. Og tok fly tilbake til Oslo allerede 14.20 som ble forsinket, men egentlig skal lande i Oslo 16.25. Da ble det ikke tid til å gjøre noe annet enn å sitte i møte, men det var til gjengjeld en svært effektiv måte å få snakket med de vi skulle og presentert saken.

Obama: Innovasjon, forskning og konkurranseevne er svaret

Barack Obama holdt i natt den årlige State of the Union Address. En tale som skal handle om de store og viktige spørsmålene. For eksempel hvordan USA skal skape ny vekst og flere arbeidsplasser. Hele første del av talen handler om hva et land må gjøre for å lykkes i en kunnskapsøkonomi. Hvordan USA kan lykkes i konkurransen i en tid der Kina har verdens kraftigste datamaskin og er vertskap for verdens største private forskningsfasiliteter for solenergi. Og svaret til Obama er at USA må "out-innovate, out-educate and out-build the rest of the word". Here er en "enhanced" YouTube versjon av hele talen:



New York Times har laget en oversikt over hvor ofte en del nøkkelord er brukt i alle State of the Union-taler siden 1934. Obama nevner innovate 11 ganger, noe som er ny rekord og han nevner jobs 31 ganger. Det er ganske interesssant å se hvordan lederen i verdens mektigste land bruker denne talen til å fortelle at kunnskap, innovasjon, forskning og utdanning er viktigst av alt. Disse analysene hører vi alt for sjelden i norsk politikk, dessverre. Hele første del av talen handler om betydningen av å ha et sterkt og mer innovativt næringsliv, blant annet disse avnittene som er like relevante for Norge som for USA:

"We know what it takes to compete for the jobs and industries of our time. We need to out-innovate, out-educate, and out-build the rest of the world. We have to make America the best place on Earth to do business. We need to take responsibility for our deficit and reform our government. That’s how our people will prosper. That’s how we’ll win the future. And tonight, I’d like to talk about how we get there. The first step in winning the future is encouraging American innovation. None of us can predict with certainty what the next big industry will be or where the new jobs will come from. Thirty years ago, we couldn’t know that something called the Internet would lead to an economic revolution. What we can do -- what America does better than anyone else -- is spark the creativity and imagination of our people. We’re the nation that put cars in driveways and computers in offices; the nation of Edison and the Wright brothers; of Google and Facebook. In America, innovation doesn’t just change our lives. It is how we make our living. 

Our free enterprise system is what drives innovation. But because it’s not always profitable for companies to invest in basic research, throughout our history, our government has provided cutting-edge scientists and inventors with the support that they need. That’s what planted the seeds for the Internet. That’s what helped make possible things like computer chips and GPS. Just think of all the good jobs -- from manufacturing to retail -- that have come from these breakthroughs. Half a century ago, when the Soviets beat us into space with the launch of a satellite called Sputnik, we had no idea how we would beat them to the moon. The science wasn’t even there yet. NASA didn’t exist. But after investing in better research and education, we didn’t just surpass the Soviets; we unleashed a wave of innovation that created new industries and millions of new jobs.

This is our generation’s Sputnik moment. Two years ago, I said that we needed to reach a level of research and development we haven’t seen since the height of the Space Race. And in a few weeks, I will be sending a budget to Congress that helps us meet that goal. We’ll invest in biomedical research, information technology, and especially clean energy technology – an investment that will strengthen our security, protect our planet, and create countless new jobs for our people."

Obama snakket deretter mer om betydningen av å være ledende på energiforskning og om betydningen av å ha gjennomgående høy kvalitet i skolesystemet, både i toppen og i bredden. Etter hvert kom Obama også inn på betydningen av å modernisere offentlig sektor, både for å spare penger og redusere budsjettunderskuddet, noe USA er nødt til å gjøre, men også for  skape en offentlig sektor som fungerer i internettalderen:

"We live and do business in the Information Age, but the last major reorganization of the government happened in the age of black-and-white TV. There are 12 different agencies that deal with exports. There are at least five different agencies that deal with housing policy. Then there’s my favorite example: The Interior Department is in charge of salmon while they’re in fresh water, but the Commerce Department handles them when they’re in saltwater. I hear it gets even more complicated once they’re smoked. 

Now, we’ve made great strides over the last two years in using technology and getting rid of waste. Veterans can now download their electronic medical records with a click of the mouse. We’re selling acres of federal office space that hasn’t been used in years, and we’ll cut through red tape to get rid of more. But we need to think bigger. In the coming months, my administration will develop a proposal to merge, consolidate, and reorganize the federal government in a way that best serves the goal of a more competitive America."

Det er ikke blitt lettere for Obama å få igjennom politikken sin med det flertallet som nå sitter i Representantenes Hus. Men det er forhåpentligvis slik at både demokrater og republikanere kan samles om hovedprioriteringene i denne talen, tiltak som fremmer innovasjon, forskning og konkurranseevne i næringslivet og modernisering av offentlig sektor.

Forelesning i Ole-Johan Dahls Hus

I dag var jeg så heldig å være gjesteforeleser hos Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det foregikk i et stort auditorium som heter Simula i det splitter nye Ole-Johan Dahls Hus (tidligere kjent som IFI 2), som ligger i Gaustadbekkdalen, rett ved siden av Forskningsparken og Ciens-bygget til miljøforskerne. Og like ved ligger Rikshospitalet og Blindern, med alle sine forskere og studenter. Et utrolig spennende område der skjer mye forskning og undervisning som skal legge grunnlaget for fremtidens næringsliv.

Jeg fikk en omvisning i bygget av instituttleder Morten Dæhlen i dag. Det er et moderne, utrolig flott bygg, og vanvittig stort. I nordenden er det ti etasjer i "tårnet" og på toppen der sitter blant annet doktorgradsstudenter og bioinformatikere. Bildet viser hovedinngangen som ligger i sørenden av bygget, der de i dag var i gang med å montere kunstverkene som har stått utstilt på Universitetsplassen.

De ansatte jeg snakket med i dag var veldig opptatt av at de nå for første gang er samlet og kan se hverandre. Informatikerne har hatt et fag i mange år. Nå får de også et miljø. Digi.no har laget en flott reportasje med mange bilder om hvordan de 28 250 kvadratmeterne til 250 ansatte, rundt 1300 studenter og en prislapp på 1,6 millarder kroner ser ut. IFI er blitt UiOs største institutt og har nå fått et av verdens mest moderne universitetsbygg. Og den offisielle åpningen blir, symbolsk nok, på universitetets 200-årsdag 2. september.

Med et så flott bygg følger både større synlighet og mer ansvar. Ansvaret handler om å være blant de ledende i verden på forskning og undervisning om informasjonsteknologi. Men også ansvar for å bygge samarbeidsrelasjoner mot næringsliv og andre fagmiljøer, som life science og genteknologi, utdanningvitenskap, mediefagene og samfunnsfagene, områder der en bruker informasjonsteknologi i stadig større grad, og der det nettopp i grenseflatene mellom fagene ligger nye muligheter for å utvikle kunnskap og få til innovasjon.

Hva snakker man om når man holder gjesteforelesning for så mange unge kloke hoder som kan mye mer enn man kan selv om teknologi? Jeg snakket om hvordan samfunnet vårt, i møtet med globalisering og eldrebølge, trenger mer innovasjon dersom vi skal løse velferdsoppgaver og skape nytt kunnskapsbasert næringsliv. Informasjonsteknologien gir oss elektronikk, programvare, nettverk, sensorer, roboter, samhandlingsplattformer og visualiseringsverktøy som er innovasjoner i seg selv, men også utgjør selve teknologiplattformen for mer innovasjon. De muliggjør nye tjenester, nye prosesser, nye organisasjonsformer og nye forretningsmodeller. Innenfor områder som helse og omsorg og miljøvennlige energi- og transportløsninger, er it en avgjørende forutsetning for å jobbe smartere og bruke ressursene bedre.

Emnet heter Informatikkens verden (INF 0105) og er et nytt emne i bachelorprogrammet for førsteårsstudenter. Instituttleder Morten Dæhlen har blogget om emnet på Dærnt's Corner. En blogg som anbefales på det sterkeste. Mortens blogg gir både innsikt i hva som skjer innenfor forskningen og et interessant innblikk i hva en leder av at stort og viktig universitetsinstitutt er opptatt av.

Espen Eckbo som it-utvikler Ragnar Hoff

Denne legendariske videoen med Espen Eckbo som it-utvikler Ragnar Hoff, med ansvar for utviklingen av billettsystemet Flexus, ble laget til Javazone 2009. Den har vært umulig å spore opp på nettet en stund, men nå ser jeg at noen igjen har lagt den ut på YouTube, til glede for oss alle:



Det finnes også noen andre fantastisk morsomme varianter av it-ansvarlige skapt av Espen Eckbo, blant annet driftsansvarlig Rhino Thue, som ser på alle andre i bedriften som "motarbeidere". Og Dag Hoff, en annen og betydelig blidere it-ansvarlig, men som også sliter litt med å kommunisere.

Statoil skyter i været på Fornebu

Bildet til høyre er Statoils utbygging på Fornebu, slik det ser ut fra vestsiden av Aker Solutions kontorbygg når man ser ned mot Rolfsbukta og Oslofjorden. IT Fornebu ligger utenfor bildet til høyre, mens Telenor er til venstre.

Dette er tomten der parkeringshuset til Fornebu flyplass var tidligere. Det er revet og innen høsten 2012 skal dette bli et 65 000 kvm stort kontorbygg med plass til rundt 2500 ansatte. Det er Statoils forretningsområder for leting og for E&P internasjonalt som det er besluttet at skal være på Fornebu. De kommer til å få en av de flotteste beliggenhetene og utsiktene over fjorden som det er mulig å oppdrive.

Akkurat nå synes jeg det ligner mer på understellet til en oljeplattform i Nordsjøen enn på et kontorbygg. Ganske fascinerende å sammenligne med understellet til Troll A, Statfjord A eller Sleipner A (første versjon av akkurat det understellet forsvant i Gandsfjorden i 1991). Man kunne nesten være fristet til å tro at det skal monteres et plattformdekk på toppen, men i følge tegningene skal det snart bli et moderne og flott kontorbygg.

Vinterstemning på Storøya

Foto: Paul Chaffey, Flickr

Det var mye folk på tur på Storøya i det flotte været søndag. Så fint vær at man fikk en følelse av påskestemning. Storøya ligger i forlengelsen av Fornebulandet på vestsiden. Jeg har tidligere blogget om hvor bra dette området egner seg til sykkelturer og bading om sommeren, men det passer helt utmerket til å gå på tur om vinteren også. Man kan ikke kjøre helt ut, men for eksempel ta utgangspunkt i veien ut mot Storøyodden fra Storøya grendesenter, der det er parkeringsmuligheter.

Nettet av gangveier er brøytet både på Fornebulandet og utover på Storøya, så det er ikke noe problem å komme seg fram . Og for skifolket er det en maskinpreparert skiløype rundt Storøya. Det er naturligvis veldig flatt i forhold til marka, og byr derfor ikke på de helt store utfordringene. Men til en kort tur passer det fint. Og selvfølgelig fint for små barn og andre som foretrekker at det ikke er alt for bratt.

Ytterst på Storøyodden ved badeplassen ligger det en kiosk. Kiosken er søndagsåpen kl 11-15 i vinter fordi et par skoleklasser ved Hundsund Ungdomsskole skal finansiere sin tur med de hvite bussene til Polen, og derfor selger boller, vafler, sjokolade og kaffe (det nøyaktige vareutvalget kan nok variere litt fra gang til gang). Og som man kan skimte på bildet over så var det i dag satt ut noen behagelige stoler i solveggen. Det virket som om tilstrømningen av kunder var veldig bra i det flotte været i dag. En søndagstur til Storøya i vinter kan derfor anbefales, av flere grunner.

Game changers: Larry Page og Sergey Brin

I Bloombergs dokumentarserie på nett TV om "game changers" er selvsagt Larry Page og Sergey Brin med, de to gründerne som startet Google. De møttes for første gang på Stanford University så sent som i 1995 og etablerte Google i 1998. Google har det siste tiåret redefinert hvordan vi skaffer oss og organiserer informasjon. Kjernen i virksomheten er verdens mest brukte søkemotor, men gjennom en kombinasjon av egen innovasjon og oppkjøp av andre oppstarstsbedrifter med geniale ideer, står Google i dag som eier av tjenester som YouTube, Gmail, Google Maps, Picasa, Google Earth, Blogger, Google News, Google Books, Google Translate, Google Scholar, Google Patents og ikke minst mobilplattformen Android.

Denne uken ble det kunngjort at Larry Page, en av de to gründerne, tar over som konsernsjef i Google etter Eric Schmidt. Alle tre i ledelsen er med videre, men det skal visstnok bli tydeligere hvem som tar beslutningene. Begrunnelsen er at beslutningsprosessen er blitt for tung og komplisert, og at Google nå skal bli mer som en kjapp gründerbedrift igjen. Da er det jo interessant å se litt på historien bak:

Trender som gjør at universitetene må omstille

Hvilke tunge trender i samfunnet er det som vil påvirke høyere utdanning så sterkt i årene som kommer at det kan kreve store endringer? Det var et av spørsmålene møteleder Gudmund Hernes stilte oss som satt i panelet på forskningsministerens Kontaktkonferanse tirsdag. Jeg tror det i hvert fall er tre ting universitetene og høyskolene vil preges sterkt av og må ta hensyn til:

For det første er det det forholdet, som jeg også er inne på i Aftenpostens omtale av konferansen i dag, at høyere utdanning blir mye viktigere for privat sektor enn før. Det har vært kraftig vekst i antall personer som tar høyere utdanning i mange år, men mye av dette har skjedd fordi offentlig sektor har ekspandert så mye. Departementer, direktorater og kommuneledelser trenger folk med høyere utdanning. I dag har 52 prosent av alle ansatte i offentlig sektor høyere utdanning, mens bare 25 prosent i privat sektor har det. Litt forenklet kan man vel si at ingeniørene og siviløkonomene gikk til privat sektor, resten gikk til offentlig sektor. Dette er under rask forandring, og er blant annet beskrevet i en rapport fra Kunnskapsdepartementet jeg har blogget om før. Fremveksten av flere kunnskapsbedrifter innenfor en rekke ulike bransjer, kombinert med at eksisterende næringsliv  blir stadig mer kunnskapsintensivt, gjør at behovet for høyt utdannet arbeidskraft i private bedrifter vil øke kraftig. Og da må universiteter og høyskoler tilby utdanning av høy kvalitet som er mer relevant for den typer jobber det blir flere av.

Den andre trenden er at det samtidig med økt etterspørsel etter flere høyt utdannede i privat sektor vil være en kraftig vekst i etterspørselen etter kompetanse i helse- og omsorgssektoren. Dette er særlig knyttet til den såkalte eldrebølgen. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500 000 personer (rundt 20 prosent av de 2,5 millionene som er i arbeid i Norge). I følge Kunnskapsdepartementets tall vil behovet være på ytterligere et sted mellom 83 000 og 166 000 personer innen 2030. Av disse skal mellom 48 000 og 100 000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Det media og politikere ofte omtaler som et behov for flere "varme hender" er med andre ord et stort behov for mer kompetanse, eller om man vil, flere "kloke hoder". Kampen om de kloke hodene vil øke. Og forventningen  hos politikere og i samfunnet ellers vil være at universiteter og høyskoler skal løse dette problemet både for privat sektors behov og for helse- og omsorgsektoren. For hva skal vi med stadig flere universiteter hvis de ikke leverer det samfunnet trenger mest av alt?

Den tredje trenden er en akselererende globalisering som gjør at konkurransen om å være en attraktiv region for ambisiøse studenter, forskere og bedrifter vil øke ytterligere. Globalisering og digitalisering gjør at informasjon og kunnskap er langt mer tilgjengelig enn før. Kunnskap som tidligere var utilgjengelig eller veldig dyrt å få tak i, og ga de som satt på kunnskapen en god inntektsmulighet, er i dag bare et google-søk unna og helt gratis. Det betyr ikke at all kunnskap blir gratis og tilgjengelig for alle, men det betyr at kravet om at man kommer til bordet med noe unikt, og som andre ikke kan kopiere så lett, vil øke. Høy kvalitet også i internasjonal målestokk er ikke lenger et høyt ambisjonsnivå, men et minimumskrav innenfor mange utdanninger. Og ofte er ikke det nok heller, man må i tillegg tilføre noe innovativt og distinkt, som for eksempel utradisjonelle tverrfaglige kombinasjoner, entreprenørskapstrening eller kombinasjoner av teori og praksis som skiller seg ut. Noen kan velge å ha som strategi å investere tungt i forskningsinfrastruktur i form av laboratorier og forskningsutstyr som holder et så høyt nivå at det trekker til seg forskere og studenter fra hele verden. Poenget er at man må gjøre noe annet enn alle andre. Da må man prioritere noe og velge noe annet bort.

Ingen av disse trendene er spesielt skremmende hvis man som universitet eller høyskole har tenkt å være best på det man driver med og å ha en tydelig strategi som gjør at man kan komme dit. Både kampen om de kloke hodene og globaliseringen gir de beste universitetene flere muligheter. De som vil slite er alle som ikke har en strategi som som gjør dem best på noe område, men stadig får beskjed gjennom søkertall til studier og forskningsevalueringer om at de er langt nede på listene. Den politiske utfordringen er ikke å redde de dårlige. Den handler om å finne de mekanismene, økonomiske og andre, som belønner universitetene og høyskolene som gjør de nødvendige omstillingene.

Game changers: Jon Stewart

Bloomberg.com har laget en ny serie med dokumentarprogrammer på nett TV om folk som har redefinert bransjen de jobber i, og bidratt til å forandre verden. Det er folk fra både politikk, kultur, næringsliv og teknologi som er disse "game changers". Første film handlet om Mark Zuckerberg fra Facebook og andre om Steve Jobs, og som en kan se på denne samleoversikten er det så langt laget syv programmer om veldig interessante folk.

Her er historien om hvordan Jon Stewart med sitt "Daily Show" har redefinert hvordan man dekker nyheter og politikk i TV, og gjennom det er blitt en av de mest innflytelsesrike personene i USA: