Reisedager i KMD

Etter tre år i regjering kan man kanskje begynne å snakke om tradisjoner. Og en av våre viktigste tradisjoner i politisk ledelse i KMD er å reise rundt i landet på fylkesvise konferanser og presentere statsbudsjettet for rådmenn og ordførere i alle landets kommuner.

Disse besøkene til alle fylkene gjør vi ikke bare en gang i året, men to. Både vår og høst, på møter arrangert av fylkesmennene og KS. Nå på høsten foregår møtene dagene rett etter at statsbudsjettet er lagt frem. Hovedtema er naturligvis de delene av statsbudsjettet som betyr mest for kommunene, men vi snakker også om utviklingen de siste årene og utsiktene for inneværende år. Og på våren er det kommuneproposisjonen det handler om, der de ytre rammene for nest års statsbudsjett trekkes opp. Og naturligvis også inneværende års reviderte budsjett.

I løpet av de tre årene med H/FrP-regjering har jeg vært i nesten alle fylkene på disse konferansene og noen steder har jeg vært mange ganger. På møtene er det vanlig at KS gir sine synspunkter på de fremlagte budsjettene, mens kommuneøkonomiansvarlige hos fylkesmennene gir et overblikk over utslagene for de enkelte kommunene. I tillegg er det naturligvis spørsmål og kommentarer til oss som innleder om budsjettet og det er også vanlig at noen av kommunene forteller om hvordan budsjettet vil påvirke deres tjenestetilbud og -kvalitet. Dette er veldig nyttige innspill til oss som jobber med kommunepolitikk og kommuneøkonomien i statsbudsjettet.

Nå i oktober har jeg vært i Molde for å møte kommunene i Møre og Romsdal, i Steinkjer for å møte kommunene i Nord Trøndelag og i Fredrikstad for å møte kommunene i Østfold. Der har jeg i tillegg til å innlede om statsbudsjettet lyttet til synspunkter og lært om situasjonen i kommuner med noen felles utfordringer, men også noen ganske store forskjeller i både geografi og størrelse..

Bildet over er av rådmann Dag Willen Eriksen i Hvaler kommune i Østfold som snakker som hvordan de påvirkes av statsbudsjettet. På samme møte fortalte også ordførerne i Aremark og Hobøl om sin kommuneøkonomi og hvordan den påvirkes. Stortinget vedtok i vår endringer i kommunenes inntektssystem for å bringe inntektene bedre i samsvar med de reelle kostnadene den enkelte kommune har, noe som slår ulikt ut for kommunene og påvirker neste års budsjett. Dessuten er ser vi nå hvordan de gode incentivene for kommuner som har valgt å slå seg sammen begynner å slå ut.

Men den aller beste nyheten for kommuneøkonomien kommer allerede i år. For i tillegg til over fire milliarder i nye frie inntekter på budsjettet for 2017 er det slik at kommunene vil få 3,8 milliarder mer i skatteinntekter allerede i 2016. Det gir kommunene et betydelig større handlingsrom enn det de kunne regne med bare for et halvt år siden.

Lokalpolitikerne vil også ha færre kommuner

Hvis vi skulle tro de mest kronisk negative avisene har fylkesmennenes forslag til kommunesammenslåinger knapt en eneste støttespiller blant lokalpolitikere i norske kommuner. Omtrent daglig er det intervjuer med noen som er kritiske og avisenes kommentatorer påstår at prosessen mangler forankring og er udemokratisk.

Men er det virkelig slik at nesten alle lokalpolitikere er negative? For å få et mer kunnskapsbasert svar på dette spørsmålet er det svært interessant og nyttig å lese hva de 1245 lokalpolitikerne som er spurt av Kommunal Rapport i en representativ undersøkelse mener om fylkesmennenes anbefalinger om kommunesammenslåinger.

Her er det viktig å huske på at fylkesmennene ble bedt om å gjøre to ting i sine anbefalinger: For det første er de bedt om å komme med råd om hvilke sammenslåinger som bør besluttes i Stortinget i denne perioden, slik at de nye kommunene kan etableres innen 1.januar.2020. Det gjelder også eventuelle anbefalinger om sammenslåinger som omfatter kommuner som ikke selv har gjort vedtak om dette, men der en kommune for eksempel blokkerer en ønsket større regional løsning.

Det andre fylkesmennene ble bedt om å gjøre var å vurdere om hvilke sammenslåinger som ikke er aktuelle nå, men som bør komme på litt lengre sikt, ut fra en vurdering av en mer ideell kommunestruktur der man tar hensyn til demografisk utvikling, arbeidsmarked og transportmønster, hvordan fagmiljøene i kommunene vil kunne løse oppgavene fremover og andre forhold som vil påvirke muligheter og handlingsrom i kommunene.

Og Kommunal Rapports lokalpolitikerpanel svarer at fylkesmennene har lagt seg på et riktig nivå i sine anbefalinger på begge områder. På spørsmålet "Synes du fylkesmannen i ditt fylke har foreslått for få, akkurat passe eller for mange sammenslåinger per 1. januar 2020?" svarer hele 58 prosent at fylkesmennene enten har foreslått for få eller passe mange sammenslåinger. Bare 31 prosent svarer at de foreslår for mange sammenslåinger. I Venstre svarer hele 43 prosent at det er for få sammenslåinger og 37 prosent at det er passe mange. I både Høyre og FrP er det over 75 prosent som mener det er for få eller passe mange. I KrF er det 68 prosent som mener det samme. Men også i Arbeiderpartiet mener 51 prosent at det er foreslått for få eller passe mange sammenslåinger, mens bare 36 prosent av Arbeiderpartiets lokalpolitikere mener det er for mange.

Når det gjelder spørsmålet "Synes du fylkesmannen i ditt fylke har foreslått for få, akkurat passe eller for mange sammenslåinger på lang sikt?" er situasjonen nesten akkurat den samme. Totalt svarer 54 prosent at de synes fylkesmennene foreslår for få eller passe mange sammenslåinger. Bare 33 prosent mener de foreslår for mange, selv om mange av fylkesmennene har foreslått betydelig færre kommuner i sitt fylke enn i dag. Også her er det slik at det både i Høyre, FrP og Venstre er over 70 prosent som mener det er for få eller passe mange sammenslåinger på lang sikt. I KrF er tallet 62 prosent, mens bare 21 prosent i KrF mener det er foreslått for mange sammenslåinger på lang sikt. I Arbeiderpartiet mener 48 prosent at det er for få eller passe mange sammenslåinger, mens 36 prosent mener at det er for mange. Ja, det er faktisk bare lokalpolitikerne i SP, SV og MDG som mener at fylkesmennene går for langt i sine forslag

Denne undersøkelsen viser med andre ord at det er bred politisk støtte til de anbefalingene fylkesmennene kommer med om flere sammenslåinger. Den avkrefter ettertrykkelig at det er slik at fylkesmennene har overkjørt lokaldemokratiet. Og den bekrefter at et bredt flertall mener det har vært helt riktig å sette dette på dagsorden og vedta endringer i dagens kommunestruktur i denne stortingsperioden.

197 land enige om historisk klimagassavtale

Nei, denne gangen er det ikke snakk om utslipp av CO2, men om de langt sterkere klimagassene HFK (hydrofluorkarboner) som brukes i kjøledisker og air condtition-anlegg verden over, og der bruken er økende. Noen av disse HFK-gassene virker flere tusen ganger sterkere som klimagasser enn CO2.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen deltok på vegne av Norge på møtet i Kigali, Rwanda der avtalen som forplikter 197 land til å gjennomføre tiltak som begrenser utslipp ble signert på lørdag. Han karakteriserer avtalen som den enkeltavtalen til nå som vil gi størst globale utslippsreduksjoner overhodet. På departementets nettside kan vi lese følgende beskrivelse av betydningen av avtalen.

"Foreløpige beregninger tyder på at avtalen vil redusere utslipp tilsvarende omtrent 65 milliarder tonn CO2, sammenliknet med forventet vekst. Dette er det samme som 1200 år med norske klimagassutslipp."

Dette tilsvarer for øvrig omkring to års globale klimagassutslipp, og det er med andre ord en svært positiv global nyhet. Akkurat nå er saken et hovedoppslag i nettutgaven til New York Times. De skriver følgende om hvordan denne avtalen er annerledes enn Paris-avtalen om klimagassutslipp som ble undertegnet nylig og som snart vil tre i kraft.:

"HFCs represent just a small percentage of greenhouse gases in the atmosphere, but they function as a sort of supercharged greenhouse gas, with 1,000 times the heat-trapping potency of carbon dioxide. And while the Paris pledges are broad, they are also voluntary, often vague and dependent on the political will of future world leaders. In contrast, the Kigali deal includes specific targets and timetables to replace HFCs with more planet-friendly alternatives, trade sanctions to punish scofflaws, and an agreement by rich countries to help finance the transition of poor countries to the costlier replacement products."

De minner også om det fascinerende forhistorien til dette avtaleverket om KFK og HFK-gassene, som ikke handler om FNs klimapanel, men om et helt annet avtaleverk, Montreal-protokollen som ble undertegnet i 1987 for å tette hullet i ozonlaget over Antarktis. Selv om det ikke var hensikten opprinnelig, har Montreal-protokollen hatt stor betydning for reduserte klimagassutslipp, ved å fjerne klorforbindelsene KFK fra atmosfæren. Men også erstatningsproduktene, som ikke ødelegger ozonlaget, har en negativ klimaeffekt. Og siden man allerede hadde et avtaleverk om denne type gasser er det dette forhandlingsrammeverket som også er blitt brukt for å få på plass HFK-avtalen i Rwanda denne uken. The Economist skriver dette om sammenhengen mellom ozonlag og drivhusgasser:

"Scientists had discovered more than a decade earlier that CFCs release chlorine into the stratosphere as they decompose—depleting ozone—and are also powerful greenhouse gases. Thanks to the treaty, the equivalent of some 135 billion tonnes of carbon-dioxide emissions were avoided, saving the ozone layer from complete collapse by the middle of this century. This week officials from around the world, led by America and China, are meeting in Rwanda to make a deal that would extend the Montreal Protocol to cover hydrofluorocarbons (HFCs), which were introduced to replace CFCs. Why? 

HFCs don’t deplete the ozone layer but they still contribute hugely to global warming, as scientists discovered in the decades after their introduction. The average atmospheric lifetime for most commercially used HFCs is 15 years or less whereas carbon dioxide can stay in the atmosphere for more than five centuries. But, like CFCs, HFCs cause a greenhouse effect between hundreds and thousands of times as powerful as carbon dioxide. Total emissions of HFCs are still relatively low. But they are rising by 7-15% a year as people in hot countries, such as Brazil and India, become richer and buy air-conditioning units."

Jeg tenker at dette er et godt eksempel på at det er grunn til en viss optimisme både på vegne av teknologiens og forskningens evne til å få frem alternative produkter. Og det er også et eksempel på at det er mulig å oppnå resultater gjennom gode globale avtaler om utslippskutt.

Rogue One - andre trailer

I august da det ble sluppet en trailer blogget jeg om at det kommer en ny Star Wars-film rett før jul. Filmen heter "Rogue One - A Star Wars Story" og er ikke en del av den nye trilogien som begynte med "The Force Awakens", men en enkeltstående film uten episodenummer. For noen dager siden ble det sluppet en ny trailer som ikke akkurat senker forventningene:



Og for å gjenta meg selv fra bloggen i august: Handlingen i Rogue One foregår rett i forkant av den opprinnelige Star Wars-filmen fra 1977, som senere fikk tilleggstittelen "Episode IV - A New Hope", der Luke Skywalker, Prinsesse Leia, Han Solo og Darth Vader dukket opp før første gang. Også denne traileren forteller oss at Darth Vader gjør comeback i denne filmen.

HiOA og Simula etablerer Senter for digitalisering

Olav Lysne forteller om Senter for digitalisering

Onsdag fikk jeg være med på lanseringen av noe jeg tror kan bli en spennende og viktig nyskaping innenfor IKT-utdanning på høyt nivå i Norge. Det er Høyskolen i Oslo og Akershus og Simula Reasearch Laboratory som står bak en ny sentersatsing som skal omfatte både utdanning og forskning, men som særlig utmerker seg med en arbeidslivsnær profil. Det er professor Olav Lysne som er påtroppende leder for det nye senteret.

Noen vil helt sikkert mene det er overraskende at et spisset internasjonalt toppforskningsmiljø som Simula, med en sterk posisjon innenfor akademisk forskning og en svært høy suksessrate på søknader til EUs forskningsprogrammer, skal samarbeide med en høyskole som har sin styrke i praksisnær høyere utdanning innenfor sykepleie, lærerutdanning og ingeniørfag, i nær kontakt med arbeidslivet i regionen, men med en lav produksjon av akademisk forskning.

HiOA og Simula påstår at det nettopp er denne kombinasjonen av helt ulike styrker som gjør at det nye senteret vil dekke samfunnsbehov ingen andre dekker. I Norge vil det være et økende behov for IKT-kompetanse på høyt nivå i mange yrker og bransjer i årene som kommer. Det skal digitaliseres i helse- og omsorg, skole, byggenæring, energibransje og offentlig forvaltning, alle områder der Høyskolen i Oslo og Akershus har en viktig rolle som utdanningsinstitusjon. Fakultetet for teknologi, kunst og design utdanner dessuten allerede it-ingeniører og IKT-utdanningen inngår i et fakultet som har kompetanse på design og designdrevet innovasjon.

Kombinert med Simulas solide forskningposisjon, internasjonale nettverk og erfaring med innovasjon og forskningbasert nyskaping, kan dette bli veldig spennende. I invitasjonen som gikk ut til pressen i forkant av lanseringen sier de dette når de beskriver ambisjoner de har for denne satsingen:

"Simula og HiOA tar grep og samler nå to av Norges sterkeste utdannings- og forskningsmiljøer innenfor anvendt IKT-kunnskap i et høyteknologisk senter. Målet er å levere flere høyt kvalifiserte kandidater på bachelor, master og ph. d.-nivå, i tillegg til forskning på høyt nivå i bruk av IKT. - Vi er inne i en tid der samfunnet skriker etter høy IKT-kompetanse, og det er stort behov for å koble slik kompetanse opp mot arbeids- og næringsliv, sier rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Curt Rice. Rektor Curt Rice er svært glad for samarbeidet med Simula Research Laboratory om det nye senteret for digitalisering. – Simula er virkelig en suksesshistorie i Norge. De har et sterkt fagmiljø, og er blant de aller sterkeste når det kommer til å hente hjem forskningsmidler fra EU, og til å publisere forskning. Når vi går sammen med dem er det for å koble de beste kreftene i landet innen arbeidslivsnær digitalisering og IKT, sier Rice."

Det er også interessant å se at denne satsingen ikke kommer som resultat av en politisk vedtatt satsing eller en ny post på statsbudsjettet. Initiativet skjerr innenfor rammen av dagens struktur og finansiering av forskning og høyere utdanning i Norge, der det finnes et handlingsrom og muligheter til å gjøre nye og spennende ting på tvers av institusjoner og fagmiljøer. Noen ganger krever dette at man gjør mindre av noe annet. Men viktigst at alt så krever det initiativtagere og ledere som ser hvor handlingsrommet er og utnytter mulighetene som finnes. Aslak Tveito, direktør ved Simula, sa i sin tale på lanseringsarrangementet at dette først og fremst handler om folk. Folk som vil gjøre noe nytt sammen og som klarer å samarbeide på en slik måte at 1+1 i dette tilfellet blir mye mer enn to. Derfor blir det veldig spennende å følge med på fortsettelsen.

Er Donald Trump inspirert av Citizen Kane?

Spillefilmen Citizen Kane fra 1941, der Orson Welles både var regissør, produsent og spilte hovedrollen, blir ofte omtalt som verdens beste film. Den handler om aviskongen Charles Foster Kane som bygger opp sitt medieimperium, men også har ambisjoner om politisk makt og stiller til valg for å bli guvernør i staten New York.

Filmen inneholder en valgtale Charles Foster Kane holder i Madison Square Garden og som han bruker til å gå til angrep på sin motstander Jim W. Gettys for hans løgner og skurkaktigheter. Ja, talen avslutter med at Kane erklærer at det første han vil gjøre etter at han blir valgt er å utnevne en egen statsadvokat for å få sin politiske motstander stilt for retten, dømt og fengslet. I talen sier han:

"Here's one promise I'll make, and boss Jim Gettys knows I'll keep it: My first official act as Governor of this State will be to appoint a Special District Attorney to arrange for the indictment, prosecution, and conviction of Boss Jim W. Gettys!"

Det er nettstedet Wellesnet som peker på den oppsiktsvekkende likheten mellom hovedbudskapet til Charles Foster Kanes tale i filmen og Donald Trumps budskap i den siste presidentvalgsdebatten.. Kanskje er det her Trump har hentet inspirasjonen til budskap og taktikk i debatten mot Hillary Clinton? Det skal visstnok være Trumps favorittfilm, men det er jo nokså ironisk hvis han har latt seg inspirere av anti-helten i en film fra 1941 med et veldig tydelig budskap mot autoritære og diktatoriske tendenser i næringsliv og politikk.

Her er et videoklipp fra filmen med talen der Charles Foster Kane sier at han foreløpig ikke har så mange valgløfter, men han lover at han skal få anklaget og dømt sin politiske motstander.

Handlingsplan mot antisemittisme

Er det virkelig nødvendig å ha egne tiltak mot jødehat i Norge i 2017? Tok ikke det problemet slutt en gang for alle etter andre verdenskrig? Dessverre er ikke problemet borte. Det er slik at fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder er et vedvarende og stort problem i vår del av verden. Vi må derfor ta ansvar for å bekjempe antisemittismen.

Dette ble vi minnet om bare for noen dager siden da et medlem i den svenske riksdagen fra partiet Sverigedemokratene hadde fått det for seg at jødene kontrollerer svensk massemedia. Hun fremmet derfor et lovforslag om at ingen famile eller etnisk gruppe skal kunne eie mer enn fem prosent av media. Målet med forslaget var å begrense mediemakten til Bonnier-slekten, en svensk familie med jødiske røtter som har drevet bokhandlere, forlag og aviser i Sverige i snart 200 år. Det var et forvirret lovforslag fullt av faktiske feil, men det problematiske er at det minner mye om konspiratoriske analyser som har en lang og lite ærerik historie i Europa.

Flere steder i Europa opplever den jødiske befolkningen enda mer alvorlige trusler mot liv og helse. I regjeringens nye Handlingsplan mot antisemittisme 2016-2020, som ble presentert forrige søndag, omtales den dagsaktuelle situasjonen slik:

"På 2000-tallet har det vært ulike voldelige handlinger rettet mot jøder og jødiske mål flere steder i Europa. Eksempler er terrorangrepet mot det jødiske museet i Brussel i 2014, og mot en kosherbutikk i Paris i 2015 umiddelbart etter attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo. En jødisk mann, som sto vakt ved synagogen i København, ble drept samme år. De ansvarlige for flere av disse handlingene har sagt eksplisitt at de ønsket å ramme jøder. Enkelte har også begrunnet handlingene i konflikten mellom Israel og Palestina, for på den måten å fremstille jøder i Europa som ansvarlige for staten Israels politikk. I Norge har det også vært angrep på jødiske mål. I 2006 ble det kastet en brannbombe mot synagogen i Trondheim, og samme år ble synagogen i Oslo beskutt med automatvåpen. De jødiske gravlundene i Oslo og i Trondheim har også blitt utsatt for hærverk med nazi-symboler. Både i Norge og i andre europeiske land har det i flere år vært nødvendig å sette inn ekstra sikkerhetstiltak både rundt synagoger og jødiske institusjoner."

Handlingsplanen har en beskrivelse av både historie og nåtid for den lille jødiske minoriteten i Norge. Hvordan jøder som ble forfulgt andre steder i Europa bosatte seg i Norge på 1800 tallet. At det under andre verdenskrig ble deportert 773 jøder fra Norge til masseutryddelsesleire og at bare 38 av de som ble deportert overlevde. 1200 jøder flyktet til Sverige under krigen. Den jødiske befolkningen i Norge i dag består av omkring 1500 personer, mens det i Sverige er omkring 18 000 og i Danmark rundt 6000. Handlingsplanen forteller også om jødisk identitet og hvordan den jødiske minoriteten lever i Norge i dag.

Initiativet til en handlingsplan kom gjennom et forslag fremmet av Kristelig Folkeparti i Stortinget om å be regjeringen lage en handlingsplan mot antisemittisme. Det ble vedtatt av et enstemmig Storting og handlingsplanen som ble presentert forrige søndag er resultatet av regjeringens oppfølging av vedtaket. Handlingsplanen inneholder 11 konkrete tiltak under flere departementers ansvarsområder. 

Flere av tiltakene handler om å øke kunnskapen om omfanget av antisemittiske holdninger og handlinger i samfunnet,. blant annet registrering av antisemittisme som motiv for hatkriminalitet, gjennomføring av holdningsundersøkelser hvert femte år om folks holdning til jøder og andre minoriteter og et støtte til forskning på gruppebaserte fordommer. 

Men det er ikke nok å skaffe mer kunnskap. Vi må også bruke kunnskapen vi har til å gjennomføre aktive tiltak. Regjeringen vil derfor videreføre satisingen på "jødiske veivisere" et spennende prosjekt der unge norske jøder besøker videregående skoler for å vise mangfold blant jøder i Norge, spre kunnskap og bidra til å redusere fordommer. Jødiske veivisere er inspirert av ordningen med samiske veivisere. Det skal også lages nye læringsressurser rettet inn mot lærere i skolen og lærerutdanningen som målgruppe. Og skoleprosjektet Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme (Dembra) skal styrkes.

Noe av utfordringen med dagens antisemittisme er at den spres i andra kanaler enn tidligere, særlig i ulike sosiale medier. Derfor er det særlig grunn til å få mer kunnskap og oversikt over hva slags holdninger og påstander som kommer til uttrykk både i tradisjonelle medier og i nye sosiale medier. Derfor skal Kommunal og moderniseringsdepartementet lyse ut midler i 2017 til et pilotprosjekt som skal følge med på antisemittisme i media og på internett.

Her er handlingsplanen omtalt på KMDs nettsider. Og her er selve handlingsplanen i pdf-versjon.

Charlie Rackstead med flere norske klassikere

De siste ukene har det vært to gode og en dårlig nyhet om mitt norsk-amerikanske favorittband, Charlie Rackstead and the Stickelsbergen Ramblers. Bandet med multikunstneren Rune Nilsen fra "Lønsj" i NRK radio i spissen. Jeg blogget om dem i fjor på denne tiden og la ut en video med "Here comes the winter", countryversjonen av Jokke og Valentinernes "Her kommer vinteren",

Den ene gode nyheten er at jeg endelig har fått sett dem live, på et arrangement på fredag der de ikke spilte en full konsert, men en håndfull låter. I tillegg til "Here comes the winter" spilte de blant annet "I'm the one you know", "Life's a bitch" "Charlie" og "Splitter Pine".  Det var rett og slett veldig gøy å se dem på ordentlig og ikke bare se på TV. En hyggelig prat med Rune Nilsen fikk jeg også.

Men der minnet han meg om det som er den dårlige nyheten: Etter at de spiller på Rockefeller i Oslo førstkommende fredag, og noen få andre heldige steder i Norge, så er det helt slutt. For som de sier; "Behind every successful country musician is a wife who works back home. That's why we're heading back home to Sticklesbergen soon. But not before we've played one last concert in The Capitol!"

Den andre gode nyheten er at de akkurat har sluppet sitt andre album, "More Norwegian Classics", Der ytterligere 10 klassiske norske poplåter er utsatt for en konvertering til amerikansk country-versjoner. Her er en av låtene i et klipp fra konsertopptak NRK har lagt ut på YouTube, "Metallic White":

Statsbudsjettet 2017 - en leseguide

Hvordan finner man ut hva som egentlig står i statsbudsjettet? Den dagen budsjettet legges frem er det jo ikke særlig lett å forstå hva som er viktig når opposisjonspolitikere overgår hverandre i kritikk og interesseorganisasjoner stort sett snakker om at de vil ha mer penger til akkurat den ene saken de er opptatt av. Men hvordan finner man ut hvordan helheten ser ut? Om Norge blir rikere eller fattigere? Om oljefondet vokser? Om hva regjeringen gjør for å modernisere offentlig sektor? Hvordan skatteetaten skal organiseres i fremtiden? Hvor mye penger som brukes på barnevern? Hvor inntektene kommer fra? Og om hva som skjer med de områdene du er interessert i, men media og særinteresse-organisasjoner nesten aldri nevner?

Mediedekningen er gjerne mer opptatt av spillet om budsjettet enn innholdet i budsjettet. Mange savner nok en bredere og dypere analyse av hvilke utfordringer vi som samfunn skal løse på lang sikt, Og analyser av sammenhengene mellom det som foreslås i statsbudsjettet og hva slags politiske svar vi trenger  på lang sikt, for arbeidsmarkedet, skolen, velferdsteknologi, det grønne skiftet og det næringslivet vi skal leve av etter oljen. Nå er det jo ikke slik at dette er analyser som mangler i Statsbudsjettet. Tvert imot er det både i Nasjonalbudsjettet i Gul Bok og i de enkelte fagdepartementenes budsjettproposisjoner ganske mye gode analyser av ressursbruk og resultater, men det er nok mange som ikke er klar over dette.

Sannsynligvis er også for få klar over at de selv kan lete seg frem til alle de delene av statsbudsjettet som beskriver det de er mest interessert i, og lese det selv. Statsbudsjettet er ikke et dokument som bare politikere i Stortinget og i regjeringen og lobbyister har tilgang til. Internett er blitt oppfunnet og gir absolutt alle har tilgang til akkurat de samme dokumentene som politikerne har når de skal vedta statsbudsjettet.

Men hvor skal man begynne? Det som kan være et godt sted å begynne er samlesiden om Statsbudsjettet regjeringen har laget med lenker til alle budsjettdokumenter, med vedlegg og pressemeldinger. Dette kan være et bra sted å få oversikt over hva som finnes. Her kan man også klikke seg inn på hvert enkelt departement og finne både budsjettproposisjonen, ulike vedlegg og dokumentasjon og en rekke pressemeldinger som forklarer hovedprofilen i budsjettet.

For de som ikke vil hoppe rett inn i et fagdepartements sektorområde, men vil lese oppdaterte analyser om de store sammenhengene i økonomien og de langsiktige utfordringene i samfunnet er det Nasjonalbudsjettet 2017 som gjelder. Det er her regjeringens overordnede politikk beskrives. Det er et kompakt dokument på litt over 150 sider med mye fine grafer og tabeller, som går igjennom utsiktene for norsk økonomi. beskriver hovedtrekkene i den økonomiske politikken og tar for seg endringene i skatte og avgiftspolitikken i 2017. Så har den noen temakapitler som i år tar for seg tiltak for økt produktivitet i samfunnet og en mer effektiv offentlig sektor, overvåkning og tilsyn i finansmarkedet og hva Norge gjør for å oppfylle FNs bærekraftsmål som ble vedtatt i fjor. Før det hele avsluttes med et kapittel om forvaltningen av statens pensjonsfond. 

Er det tallene på utgiftssiden i statsbudsjettet man er på jakt etter, på et overordnet nivå og på tvers av departementer, er det gule dokumentet kjent som "Gul bok", proposisjonen om Statsbudsjettet 2017, man må lese. På de første 90 sidene finner man tekstomtalen av selve statsbudsjettet og leser man side 7-14 helt innledningsvis får man et konsentrert sammendrag av hovedprioriteringene i alle departementene, samt en beskrivelse av innholdet i tiltakspakken for økt sysselsetting. Deretter kommer en gjennomgang av de ulike fagdepartementenes budsjett, med omkring en side pr departement. Dette er en ganske effektiv måte å få oversikt på. 

Fra side 55 i Gul bok finner man også noen gode oversikter over hvordan utviklingen har vært over flere år for statsbudsjettet utgiftsside på ulike områder. Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning øker fra året før, men ofte gir det mer innsikt å se på utviklingen over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser av tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og ikt-prosjekter som går over flere år, binder ressurser over flere år og redusere fremtidig handlefrihet.

Kapittel seks handler om hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført. Akkurat det handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger er ikke det samme som et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er vedtatt og effekten av tiltaket når det er ferdig, som avgjør om et tiltak er vellykket. Kapittel syv inneholder særskilt omtale av en del ulike temaer det er viktig å orientere Stortinget om, blant annet ulike tiltak for å skaffe bedre informasjon og mer kunnskap om ressursbruken i staten. Det er omtale av produktivitetskuttet (ABE-reformen) i statlige virksomheter, tiltak for bedre informasjon om ressursbruk, tiltak for administrativ effektivisering i departementene og flere andre tverrgående temaer.

Og så finnes det naturligvis en proposisjon om inntektssiden i statsbudsjettet som heter Skatter, avgifter og toll 2017. Den får ofte langt mindre oppmerksomhet enn utgiftene, men i år er jo denne ekstra interessant når vi både gjennomfører en skattereform, innfører en ny finansskatt og også innfører nye grønne avgifter og kompensasjonsordninger for bruk av bil. Her er det mye detaljer og denne proposisjonen er på over 350 sider.

For mange er det likevel ikke disse overordnede tingene et statsbudsjett handler om, men innholdet i et sektorbudsjett eller rett og slett enkeltsaker. Man finner det enkelte departements budsjett både via departementenes hjemmesider og via regjeringens samleside. Er man for eksempel opptatt av kommuneøkonomien i 2017 kan men lese KMDs pressemelding om at regjeringen styrker kommuneøkonomien med 4 milliarder kroner i 2017, i tillegg til at årets inntekter blir mye høyere enn tidligere beregnet på grunn av økte skatteinntekter. Er man opptatt av digitalisering er det lurt å lese pressemeldingen om 1,2 milliarder til nye digitale satsinger. Ønsker man et mer utfyllende bilde bør man også se på  KMDs budsjettproposisjon. Men det finnes mer, også innenfor KMDs område. Et populært dokument blant kommunepoltikkens selverklærte nerder er vedlegget som viser alle effektene av kommuneinntektssystemet på en enkelte kommune, det såkalte Grønt hefte, KMD har også laget et nettsted, Kommunedata, der man kan klikke seg frem til masse nyttig informasjon om kommunenes inntekter.

Fordi bevilgninger til samiske formål kommer fra flere ulike departementer er det laget et hefte som gir en samlet oversikt over bevilgninger til samiske formål i statsbudsjettet. Nytt av året er en egen oversikt over bevilgningene kongehuset mottar over statsbudsjettet. Noen journalister har tidligere hatt problemer med å summere disse tallene og derfor hevdet at dette holdes hemmelig. For å imøtegå slike vrangforestillinger kan det være  nyttig med en enkel oversikt som viser at det brukes 248,2 millioner kroner på Kongehuset.

De som er mer enn bare middels politisk interesserte i en sektor vil imidlertid ikke nøye seg med å lese bare pressemeldingene og presentasjonene, men vil også lese budsjetteksten og forslagene på det aktuelle området. Hvert departement lager hvert år sin egen budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett og som Stortinget vedtar kapittel for kapittel utover høsten, Alt dette er tilgjengelig på nettet, for eksempel Samferdselsdepartementets budsjett, Kunnskapsdepartmentets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, som alle har interessante beskrivelser av utfordringer som skal løses både på kort og lang sikt og målene de arbeider etter, i tillegg til selve budsjettallene.

I tillegg har noen departementer laget vedlegg der forslag uttypes, mens andre bruker anledningen til å vise til interessante nettsteder, rapporter eller andre ting sektoren bruker som verktøy i arbeidet. Kunnskapsdepartementet har for eksempel foreslått et nytt og mer resultatstyrt inntektssystem for universiteter og høyskoler. Samferdselsdepartementet har lagt inn prosjektene sine på et kart og har også mye pedagogisk grafikk som kan lastes ned. Det finnes en fylkesvis oversikt der de viktigste forslagene i statsbudsjettet på tvers av departementene er beskrevet på fylkesnivå. Er man for eksempel utenom det vanlige opptatt av samferdselssprosjekter i Møre og Romsdal kan man lese om det i fylkesoversikten for Møre og Romsdal.

Det er med andre ord ikke mangel på interessant lesestoff å kaste seg over de neste dagene.

Elektronisk helsekort for gravide

Noen ganger slipper det ut noen gode nyheter om hva som kommer i et statsbudsjett litt i forkant. For noen dager siden blogget jeg om satsingen på digitale domstoler, en satsing som både vil spare tid, kutte kostnader og bedre rettssikkerheten. Og for en uke siden blogget jeg om hvordan en ny digital komponent kan automatisere mer av byggesaksbehandlingen, avsløre feil i byggesøknader og spare milliardbeløp i kommunene og byggenæringen,

En annen satsing som det er varslet at kommer er elektroniske helsekort for gravide. Det kunne TV2 fortelle dette for noen dager siden. I en oppfølgersak skriver tidsskriftet Dagens Medisin at dette er et digitaliseringsprosjekt som i flere år har vært etterspurt både av helsepersonell og de gravide selv. Dagens Medisin skriver:

"Hvert år er det 60.000 kvinner gravide som til sammen har cirka 720.000 konsultasjoner. Dagens helsekort skrives for hånd og det er den gravides ansvar å ha helsekortet med ved alle relevante møter med helsetjenesten. Når noen glemmer kortet, fører det til problemer. Elektronisk helsekort for gravide har lenge vært etterspurt fra både helsepersonell og den gravide selv. Allerede for ti år siden varslet myndighetene en digital løsning."

I statsbudsjettet for 2017 er det satt av penger slik at dette kan gjennomføres. Det digitale helsekortet erstatter et papirbasert helsekort som har vært omtrent uendret siden 1984 og som de gravide har vært nødt til å ta med seg på kontroller og annen kontakt med helsesektoren. Dagens papirkort innebærer en risiko for at sensitive personopplysninger kan havne på feil sted om helsekortet kommer bort.. For helsepersonell er det i dag slik at de måtte fylle ut samme opplysninger både i papirskjemaet og i sitt elektroniske journalsystem. Det papirbaserte formatet kan også gjøre det vanskelig å få tak i opplysninger for andre i helsesektoren som trenger den.

Det nye elektroniske helsekortet er ikke noe man trenger å med seg i lommen eller i vesken, men informasjon som er tilgjengelig på nettet og kan hentes frem når man trenger dem, også for helsepersonell som har tilgang og har behov for opplysningene. Dette gjør at personopplysninger kan sikres mot at uvedkommende får innsyn på en langt bedre måte og at man vet hvem som har tilgang. Helsekortet vil dessuten kunne hente relevante data fra ulike kilder og dermed kunne ha mer informasjon enn de papirbaserte kortene, og gi den gravide enda bedre oversikt over egne helseopplysninger. Et godt eksempel på hvordan digitalisering bidrar til å skape en enklere hverdag.

Globaliseringen må forsvares

Frihandel og globalisering er for tiden utsatt for harde angrep fra både venstrepopulister og høyrepopulister. Donald Trump er en av frontfigurene og vil si opp flere av USAs handelsavtaler med andre land. Det normalt frihandelsvennlige Storbritannia skal snart forlate EUs indre marked. Og i Norge krever nå Trygve Slagsvold Vedum nå at Norge skal melde seg ut av EØS.

Felles for de fleste som nå vil at det skal bli vanskeligere å flytte varer over landegrenser, vanskeligere å investere penger i andre land og vanskeligere for arbeidsinnvandrere å slippe inn, er at de skaper et inntrykk av at frihandel og globalisering er noe bare de rikeste personene og de største bedriftene tjener på, mens flertallet, og særlig de fattigste, taper.

Siste nummer av The Economist tar et grundig oppgjør med denne måten å tenke på. I sin lederartikkel "Anti-globalists - Why they're wrong" tilbakeviser de myten om at frihandel og globalisering er noe flertallet taper på. Nå har for så vidt The Economist tatt et kontinuerlig oppgjør med proteksjonisme helt siden avisen kom ut for første gang i 1843 og redaktør James Wilson skrev om datidens proteksjonistiske "Corn Laws" at:

"They are, in fact, laws passed by the seller to compel the buyer to give him more for his article than it is worth. They are laws enacted by the noble shopkeepers who rule us, to compel the nation to deal at their shop alone."

Historien har vist at det er nødvendig å minne om dette igjen og igjen. I et en lang artikkelserie om fordeler og ulemper ved globaliseringen er The Economist innom mange ting, blant annet effekten av migrasjon, hva økt import fra Kina gjør med arbeidsmarkedet i andre land og hvordan kapitalbevegelser over landegrensene påvirker oss. De slår fast at det er mange utfordringer knyttet til til alt dette og det er mange som opplever et sterkt press for å omstille. Men det er en myte at det er de rikeste som tjener på dette. De rikeste er mange steder rike nettopp fordi det er for mye beskyttelse og for lite fri konkurranse. Forskning viser at de som tjener mest på frihandel over landegrensene er de minst velstående forbrukerne. The Economist skriver:

"A study by Pablo Fajgelbaum of the University of California, Los Angeles, and Amit Khandelwal, of Columbia University, suggests that in an average country, people on high incomes would lose 28% of their purchasing power if borders were closed to trade. But the poorest 10% of consumers would lose 63% of their spending power, because they buy relatively more imported goods. The authors find a bias of trade in favour of poorer people in all 40 countries in their study, which included 13 developing countries."

Økt konkurranse fra lavkostland har også en positiv effekt på innovasjon og på næringslivets investeringer i forskning fordi mer konkurranse innenfor lavteknologiske varer og tjenester tvinger bedriftene til å finne nye og mer kunnskapsintensive nisjer der det er høyere lønnsomhet. Noe som gir høyere produktivitet i økonomien som helhet:

An in-depth study of European industry by Nicholas Bloom, of Stanford University, Mirko Draca of Warwick University and John Van Reenen of the LSE found that import competition from China led to a decline in jobs and made life harder for low-tech firms in affected industries. But it also forced surviving firms to become more innovative: R&D spending, patent creation and the use of information technology all increased, as did total factor productivity.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er ting som er vel og bra når man snakker om samfunnet og økonomien som helhet, men for den enkelte som blir direkte berørt, og kanskje mister jobben på grunn av konkurranse fra utlandet, så er det liten trøst at det øker produktiviteten i samfunnet. Og det er naturligvis helt riktig. The Economist er også veldig tydelig på at en vellykket omstilling krever at vi bruker mer ressurser på å hjelpe folk inn i annet arbeid, spesielt gjennom utdanning og kompetanseheving og bruker offentlige budsjetter til å støtte opp om investeringer på områder som gjør omstillingen enklere å få til. 

I avslutningskapitlet "Saving globalisation - The reset button" peker The Economist på noen politiske innsatsområder som fungerer langt bedre enn proteksjonisme hvis man er opptatt av langsiktig sysselsetting og vekst, og som må kombineres med arbeid for mer globalisering og frihandel. Det første er det The Economist kaller "demand management", som handler om å investere mer i infrastruktur og vedlikeholdstiltak som både bedrer produktiviteten i samfunnet, men også bidrar til sysselsetting og kompetanseutvikling under en omstilling, slik vi har gjort i Norge når vi har økt investeringene i samferdsel og i forskning. 

Det andre vi må gjøre er å satse på tiltak som får folk tilbake i jobb så raskt som mulig, blant annet ved å satse på utdanning og kompetanseutvikling. Og det tredje er å føre en aktiv konkurransepolitikk, slik at små bedrifter får muligheten til å slippe til og store bedrifter alltid er blir nødt til å skjerpe seg. Det er dette omstilling handler om. Å beskytte seg mot konkurranse nasjonalt og internasjonalt for å slippe unna endringer kan virke fristende på kort sikt, men proteksjonisme er en helt umulig strategi på lang sikt hvis vi ønsker å opprettholde dagens levestandard og velferdsnivå.

Vi satser på digitale domstoler

En veldig hyggelig nyhet kom i slutten av forrige uke i Stavanger Aftenblad. Justisminister Anders Anundsen lettet litt på sløret om statsbudsjettet for 2017 og kunne fortelle at det det nå kommer en storsatsing på digitalisering av domstolene.

Nå er bare litt av artikkelen tilgjengelig for de som ikke abonnerer på Aftenbladet, men saken videre handler blant annet om de erfaringene som ble gjort i den store Acta-saken i 2014 der man testet ut bruk av digitale dokumenter rettsalen og har regnet ut at dette sparte fire uker i retten (her er en artikkel fra Advokatbladet som omtaler de ulike gevinstene).

Jeg har hatt gleden av å delta på flere møter og og seminarer med ledelsen i domstolsadministrasjonen om hva som er gjort og hva som gjenstår når det gjelder digitalisering av domstolene, og jeg blogget om det i april i år. Statsbudsjettet vil, i følge justisministeren, følge opp det gode arbeidet som er satt i gang og gjøre det mulig å realisere planene om digitalisere saksgang og dokumenter. De samlede kostnadene over seks år til digitalisering av domstolene er beregnet til rundt 200 millioner kroner. 28 millioner kroner kommer i neste års statsbudsjett. I tillegg kommer det 26 millioner kroner til bedre digital kommunikasjonen mellom domstolene, politi, påtalemyndighet og Kriminalomsorgen.

Så er det sikkert noen som tror at dommere og advokater er litt gammeldagse folk som helst ikke vil endre så mye og som trives best med de papirbaserte og langsomme måtene  gjøre ting på, slik at det blir en kraftig oppoverbakke å innføre nye arbeidsformer. Det er ikke mitt inntrykk i det hele tatt, tvert mot. Jeg har ved flere anledninger hørt en entusiastisk ledelse som ser store muligheter for å forenkle og forbedre, både arbeidshverdagen for de som jobber innenfor ulike deler av denne kjeden, men også for alle andre som er avhengige av at rettssapparatet fungerer godt.

I dag er det noen ganger er slik at 20 prosent av tiden i norske rettssaler brukes til å bla i papirer. Det betyr at man i noen av de største sakene sitter i flere uker og blar i papirer. Med dagens papirbaserte kommunikasjon brukes det i hver enkelt sak 20 dager bare til å få avviklet postgangen før man kommer i gang. Og når sakene kommer opp til hovedforhandling i retten har partene med seg kofferter fulle av ringpermer med dokumenter på papir, inkludert utskrifter at ting som som i utgangspunktet var digitale, men som må "avdigitaliseres" for å kunne brukes.

Der er derfor store effektivitetsgevinster å hente ut ved å digitalisere domstolene. Gevinster som dels hentes ut av domstolene selv, men i enda større grad tilfaller andre som sparer tid og penger på at denne kjeden fungerer effektivt som politi, påtalemyndighet, advokater, kriminalomsorgen, og ikke minst vanlige innbyggere. Og gevinstene handler ikke bare om å spare penger, men om å bruke digitale verktøy på en slik måte at rettsikkerheten blir bedre når man får bedre oversikt og får behandlet sakene raskere.

Domstolsadministrasjonen har i sitt arbeid med å digitalisere domstolene også vært flinke til å få frem at dette ikke bare er et isolert digitaliseringsprosjekt for domstolene, men at deres digitalisering er helt avhengig av å samhandle med den samme digitale infrastrukturen, eller "felleskomponentene" som brukes i resten av offentlig sektor dersom hele den digitale kjeden skal virke. De trenger pålogging via ID-porten, de bruker ulike tjenester i AltInn, de skal sende brev via sikker digital post og de vil ta i bruk en felles løsning for e-signaturer som gjør det mulig å signere dokumenter digitalt. Ved å satse på disse fellesløsningene bidrar vi til å gjøre digitalisering mulig på en rekke ulike områder i samfunnet, blant annet digitale domstoler.