Korrekturleseren

Det å ha et godt språk er viktig, og i mange sammenhenger vanskeligere å leve opp til. I en tid med nettaviser, liveblogger, Twitter, Facebook og andre publiseringsverktøy krymper tiden man får til å tenke før det man har skrevet er ute i offentligheten til omkring null. Godt språk handler både om å formulere seg klart, tydelig og med en viss stil, men også om å følge alminnelige regler for rettskriving og grammatikk. Man får noen ganger inntrykk av at det siste er blitt helt glemt, men det er faktisk noen igjen der ute som ikke stoler på retteprogrammer, men har ansatt egne korrekturlesere som retter på ord, flytter på kommaer og pirker på grammatikken, og insisterer på at artikkelforfatterne skal følge deres råd. Her er et morsomt foredrag hentet fra TED av Mary Norris, korrekturleser i The New Yorker, et uketidsskrift som fremdeles tar godt språk på det aller største alvor. Med tittelen: "The nit-picking glory of The New Yorker's comma queen":

Ravi synger Eva & the Heartmaker

Da Ravi plutselig dukket opp på Høyres landsmøte forrige helg skapte han et lite mysterium, i hvert fall for meg. For i tillegg til å fremføre noen klassiske Ravi-låter (video av alt her) la han inn en utrolig fin låt tilegnet sin datter, men som var veldig annerledes enn det han har laget ellers og som jeg trodde jeg hadde hørt et sted, men ikke klart å koble til Ravi. Men litt research på YouTube avslørte at det var Eva & the Heartmakers sang "Calling You" og som Ravi hadde omdøpt til "Så kom du". Og de som så siste sesong av "Hver gang vi møtes" på TV2 hadde faktisk sett denne flotte Ravi-versjonen av Eva & the Heartmakers omdøpte "Så kom du":



Og til de som lurer på om jeg ikke kommer til å blogge om regjeringens nye stortingsmelding om Digital agenda som ble lagt frem i dag av to statsråder og fikk en strålende mottakelse, så er svaret ja. Det kommer. I løpet av helgen en gang, Men først litt musikk.

Forventninger til toppledere i staten

I dag var det topplederkonferanse for ledere i staten. Der innledet Jan Tore Sanner og la frem en ny arbeidsgiverstrategi for statlige virksomheter. Han la vekt på at staten skal være en moderne og attraktiv arbeidsgiver som klarer å rekruttere, utvikle og beholde kompetente medarbeidere. Det er en forutsetning for at vi skal klare å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Det tre hoveddelene av den nye strategien handler om de enkelte virksomhetenes roller og ansvar, om den sentrale arbeidsgiverfunksjonen i staten og om det lokale lederskapet og arbeidsgiveransvaret.

I tillegg til å legge frem en ny arbeidsgiverstrategi brukte Jan Tore Sanner sin tale til å snakke om hva han har av forventninger til topplederne i staten. Det ble lagt frem som en sekspunktsliste som bygger på lederplakaten i staten, men utdyper og tydeliggjør noen særlig viktige utfordringer vi er opptatt av at lederne i staten skal ta tak i fremover. Med fallende oljeproduksjon og færre yrkesaktive i forhold til antall pensjonister i årene som kommer må også offentig sektor ta ansvar for omstilling. Vi har et godt utgangspunkt i form av mange dyktige og kompetente medarbeidere, men det er viktig at lederne sørger for at vi prioriterer de riktige tingene.

Denne sekspunktslisten ser slik ut:

1. Fortsett å bygge tillit - ivareta det beste i norsk forvaltningstradisjon. Sikre rettsikkerhet og ha høy faglig kompetanse og integritet. Dette er verdier som aldri blir umoderne. De er viktigere enn noen gang.

2. Vær opptatt av brukerne. Det er innbyggerne, næringslivet og de frivillige organisasjonene vi er til for, ikke oss selv.

3. Fortsett jakten på tidstyver. Vi skal hele tiden jobbe med å fjerne unødvendige prosedyrer og regler. Det vil gi oss mer tid og overskudd til å løse våre samfunnsoppdrag, og bidra til at vi får et mindre byråkratisk byråkrati. Å forbedre små og store arbeidsprosesser, gi medarbeiderne gode arbeidsverktøy, vil også gi mer fornøyde og motiverte medarbeidere. Gode toppledere jobber med kontinuerlig forbedring – litt bedre hver dag.

4. Engasjer deg i arbeidsgiverpolitikken. Den er avgjørende for å sikre at vi kan rekruttere, utvikle og beholde kompetente medarbeidere. Staten må være en moderne og attraktiv arbeidsgiver. Da må vi bl.a. gjøre en bedre innsats med kompetanseutvikling, og sørge for at våre medarbeidere hele tiden får ny kunnskap som gir bedre tjenester.

5. Vis gjennomføringskraft når beslutninger skal iverksettes. Utnytt det handlingsrommet som er der for at ledere skal lede. Sørg for gode beslutningsprosesser som involverer. Ta initiativ til samarbeid på tvers av sektorer når det er nødvendig for at resultatene skal bli bedre og si fra når andre går i veien for et godt resultat. Men ikke skyld på andre når dere har ansvaret og virkemidlene.

6. Ta ansvar for å se fremover. Ressursene må utnyttes bedre. Se etter hvilke områder som kan og bør prioriteres ned for at andre og viktigere oppgaver skal få mer ressurser.
Ta ansvar for virksomhetenes innovasjon, å forstå nye teknologiske muligheter og nye og smartere måter å arbeide på. Ta ansvar for å lære av andres erfaringer og gjør organisasjonen i stand til å håndtere de endringene som kommer. Det handler om å ha rett kompetanse, men det handler også om å ha en kultur om liker og omfavner omstilling og innovasjon.

Velferdsteknologi virker

Det er en veldig interessant sak på nettsidene til tidsskriftet Dagens Medisin om velferdsteknologiprosjektet Velferdsteknologi i sentrum (ViS) som er gjennomført i fire bydeler i Oslo. I forbindelse med et besøk Bent Høie gjennomførte sammen med Trine Skei Grande for noen dager siden mottok han en rapport om resultatene av prosjektet. Dagens Medisin skriver:

"Teknologien som har inngått i prosjektet er trygghetsalarm, medisindispenser og et system som registrerer blodsukker, blodtrykk, kroppstemperatur, lungefunksjon og lignende. Dersom unormale verdier blir registrert, går alarmen i en responssentral der det sitter helsepersonell klare til å kontakte eller rykke ut til pasienten. 

Rapporten konkluderer med at pasientenes bruk av sykehustjenester gått ned etter at de fikk ta i bruk slik velferdsteknologi: Antall polikliniske konsultasjoner har gått ned med 34 prosent, antall innleggelser er redusert med 19 prosent, mens antall liggedøgn har sunket med 33 prosent. Tallene er basert på et utvalg bestående av 95 pasienter. Teknologien har også ført til mindre bruk av hjemmesykepleie: Antall besøk var redusert med 34 prosent, mens tiden pleierne har brukt hos pasientene hadde sunket med 59 prosent seks måneder etter at teknologien ble tatt i bruk. Tallene er basert på et utvalg bestående av 172 pasienter. De økonomiske konsekvensene av denne teknologibruken er ifølge rapporten at bydelene, sykehusene og brukerne selv sparer i gjennomsnitt 73.000 kroner årlig per pasient."

Dette er et en velferdsreform som er ganske unik fordi den ikke medfører høyere kostnader for det offentlige. Tvert imot er det slik at bruk av velferdsteknologi i de fleste tilfeller både gir et bedre tilbud til mennesker som ønsker å bo lengre hjemme ved å ta i bruk teknologi og tjenester som skaper en tryggere hverdag og samtidig sparer samfunnet for penger ved at det koster mindre enn alternativet, som i mange tilfeller vil være institusjonsplass.

Derfor har også Produktivitetskommisjonen interessert seg for velferdsteknologi som strategi for å møte det at befolkningen blir eldre og at flere vil trenge ulike omsorgstjenester. De viser både gjennom en tabell på side 225 i papirutgaven og i teksten i sin andre rapport at de også tror at gevinstene kan bli svært store om vi lykkes. Produktivitetskommisjonen skriver:

"En norsk gjennomsnittskommune har i dag om lag 12 000 innbyggere, tilbyr rundt 100 sykehjemsplasser og har om lag 460 mottakere av hjemmehjelp. En beregning som Ny Analyse har gjort viser at dersom kommunene klarer å tilby tilfredsstillende tjenester hjemme til brukere med et begrenset til moderat behov for bistand, vil gjennomsnittskommunen kunne frigjøre driftskostnader på rundt 25 mill. kroner årlig i 2030 og 55 mill. kroner i 2040 sammenlignet med om den skulle fortsette som i dag. På landsbasis betyr dette årlige besparelser på 23 mrd. kroner i 2040, og at 19 000 flere kan bli boende hjemme i stedet for på institusjon. Tabell 7.3 illustrerer potensielle besparelser med ulike forutsetninger om effekt av velferdsteknologi. Smart bruk av teknologi, kombinert med en tilpasning av arbeidsrutiner, vil bidra til modernisering av tjenestene."

Fremskrivninger av kostnader knyttet til eldreomsorg er ofte litt deprimerende lesning. Men disse eksemplene viser at vi også her har lov til å være teknologioptimister og tenke at det finnes løsninger som er bedre enn dagens løsninger, både for den enkelte og for statsbudsjettet.

Det grønne skiftet

Tina Bru og Henrik Asheim slo til på scenen på Høyres landsmøte i helgen med en liveutgave av sin regelmessige podcast om norsk politikk. Der fikk de besøk av Anders Bjarntes, han som fant opp begrepet "det grønne skiftet". - Uten at kapitalismen bistår oss kommer dette aldri til å gå, sier Anders. Og så snakker han varmt om klimapolitikkens EU-medlemskap. Vel verdt å få med seg:

Nurx - et Uber for legemidler

VGs Camilla Bjørn har skrevet en veldig interessant sak  med overskriften Nordmenn starter helse-revolusjon i USA) om hvordan to norske gründere har etablert et selskap i USA som har laget en mobilapp for at folk kan bestille prevensjonsmidler og noen legemidler og få dem levert hjem på døren. Også Huffington Post (This New App Could Revolutionize The Way Women Get Birth Control) og The Guardian ('Uber for birth control' service to deliver HIV prevention drug Truvada) har skrevet om det.

Selskapet Nurx tilbyr foreløpig tjenestene sine i California og New York, men utvider snart til ytterligere 18 delstater og har også ambisjoner om å komme til Vest Europa etter hvert. Det er viktig å forstå at dette ikke er snakk om vanlig netthandel, men om forenkling av en langt mer komplisert arbeidsprosess der man må ha godkjenning fra en lege for å få tilgang til legemidler. Det de norske gründerne gjør gjennom Nurx er å legge til rette for at denne prosessen kan ordens digitalt, gjennom en elektronisk søknad og kontakt med helseforsikringsselskapet, slik at en lege kan godkjenne søknaden elektronisk og legemidlene kan fraktes ut til kunden. De har ansatt fire leger som behandler de elektroniske søknadene.

Innovasjon har ofte gode betingelser der det finnes hindringer, kostnader og køer som gjør det vanskelig å få løst en oppgave raskt og effektivt. Det amerikanske helsevesenet er sånn sett et sted som egner seg for denne type innovasjoner. Og med en slik plattform som Nurx har utviklet, omtalt av The Guardian som "Uber for birth control" er det mulig å løse flere utfordringer. De skal nå tilby HIV-medisiner online, noe som er litt mer komplisert fordi det krever en blodprøve, men også dette har de i følge Huffington Post tenkt ut løsninger på:

"Nurx’s streamlines the process by allowing patients to request a prescription and fill out a health survey through the app. The information is then reviewed by a doctor, remotely, who will decide whether or not the patient is a good candidate for PrEP. A patient must complete blood tests for HIV and renal function prior to receiving his prescription. But Nurx is experimenting with sending a phlebotomist in an Uber to the patient’s home to draw their blood, making the process as quick and easy as possible."

De beste fortellingene ligger alltid foran oss

I hele vinter har Mudassar Kapur, stortingsrepresentant for Høyre i Oslo, reist rundt i landet på jakt etter eksempler på god hverdagsintegrering. Både i frivillig og i offentlig regi. Jeg var selv på tur sammen med han i Møre og Romsdal og fikk oppleve engasjementet. På landsmøtet nå i helgen holdt han et meget godt innlegg der han delte noen av erfaringene og tankene han har om hvordan utfordringene kan løses:

Tidlig innsats i skolen

Det er landsmøtehelg i Høyre. Det betyr en helt fantastisk anledning til å prate med over 1000 partifeller fra hele landet, men også et viktig politisk verksted der fremtidens politikk diskuteres og skapes. Og når det største regjeringspartiet har landsmøte er det landets viktigste politiske verksted. Det er stortingsvalg i 2017. Grunnlaget for å vinne det valget legges i den politikken som diskuteres og utformes nå.

Et landsmøte åpnes alltid av en tale fra partilederen, Erna Solberg, som også er statsminister. Hun tok opp mange viktige saker, både nasjonale og internasjonale, både politikk som er gjennomført av regjeringen og utfordringer vi må gå løs på fremover. Det er viktig når vi kan vise til konkrete resultater, men det er enda viktigere å bli enige om hva som er viktigst å løse fremover.

Blant disse utfordringene er det at noen av ulike grunner ikke henger med i skolen, ikke får den kunnskapsmessige verktøykassen som kreves og som derfor ofte faller fra i videregående skole eller i høyere utdanning. Erna Solberg brukte mye tid på denne utfordringen og lovet landsmøtet at den neste store satsingen i norsk skole ikke handler om leksefri skolefritid eller skolemat. Den må handle om tidlig innsats for å at færre blir hengende etter og etter hvert risikerer å faller fra. Å finne bedre svar på denne utfordringen er så viktig at jeg like gjerne siterer hele den delen av talen der statsministeren snakket om den neste store satsingen i norsk skole:

"De første årene i skolen er spesielt viktige. Barna skal lære seg alfabetet, knekke lesekoden, lære seg tall og regning. De skal lære seg gode arbeidsvaner og få et godt forhold til skolen og til læring. De som lykkes med det, har mye å se frem til. Men de elevene som allerede her blir hengende etter, risikerer å aldri ta igjen det tapte. For mange faller fra i videregående skole. For mange ender opp utenfor arbeidslivet. For mange får ikke ta del i de mulighetene vårt samfunn kan by på. 

Vi hører ulike partier snakke om at den neste store skolereformen skal være skolemat. Eller skolefritid. Eller leksefri skole. Her står det viktigste veivalget i skolepolitikken i årene som kommer. På Høyres vegne kan jeg si: Vår neste satsing i skolen skal være tidlig innsats på småskoletrinnet slik at færre blir hengende etter. La meg forklare nærmere hvorfor. 

Høyre har gjennomført de to store endringene i skolen de siste årene: Kunnskapsløftet og Lærerløftet. Kunnskapsløftet var et brudd med rekken av reformer som svekket kunnskapsfokuset i skolen. I Kunnskapsløftet la vi vekt på at elevene skulle lære mer. På de grunnleggende ferdighetene, og på å forberede elevene på det kommende kunnskapssamfunnet. Kommunene og fylkeskommunene fikk et større ansvar som skoleeiere. 

Lærerløftet er vi midt inne i. Vi har startet en massiv videreutdanning av lærere. Satsingen er nær tredoblet etter at vi kom i regjering. Og lærerne er ivrige. I år søkte hele 10 627 lærere, noe som var ny rekord igjen. 6 635 av dem fikk ja fra sin kommune. Vi stiller krav om at alle lærere fra 1. klasse har fordypning i fagene de underviser i. Vi legger om lærerutdanningen til en 5-årig masterutdanning og vi skjerper opptakskravene. Vi innfører nye karriereveier og går løs på unødvendig byråkrati og rapporteringskrav. Målet er å heve læreryrkets status, og gjøre det enda mer spennende og attraktivt å bli lærer. Enda bedre lærere er nøkkelen til at alle elever skal få med seg de verktøyene de trenger for å klare seg i livet. Mange har snakket om at læreren er viktigst. Nå har vi en regjering som også gjør noe med det. 

Med Kunnskapsløftet og Lærerløftet legges to viktig grunnstener på plass. Dette er viktige reformer, men ikke tilstrekkelig for å oppnå en skole som skaper muligheter for alle. Den siste PISA-undersøkelsen viser at rundt 1 av 5 elever går ut av grunnskolen med så svake ferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang eller arbeid. For et konservativt parti som vårt, som tar sitt sosiale ansvar på alvor, er det noe vi er forpliktet til å ta tak i. Det å få alle med i de første, viktige skoleårene må derfor være den neste nasjonale satsingen vi gjennomfører. Hvis vi lykkes, kan vi oppnå både mindre frafall og mindre utenforskap. Det vil være et tungt bidrag for å bekjempe økende sosiale forskjeller i samfunnet. Vi må unngå at de som møtte til første skoledag like forventningsfulle og spente som alle andre, ender opp frustrerte og uoppmerksomme ved skolepulten i andre og tredjeklasse. Vi må unngå at skolen for dem betyr nederlag på nederlag. Vi må, kjære landsmøte, skape en skole hvor flere opplever seire og mestring. 

Mulighetslandet Norge starter med å gi alle barn et godt utgangspunkt - en mulighet til å bruke sine evner og talenter. Finland trekkes ofte frem som et land vi bør la oss inspirere av i skolepolitikken. Finland setter inn den ekstra innsatsen de første årene. De forebygger der vi forsøker å reparere. Høyre vil derfor innføre en plikt for skolene til særskilt oppfølging av elever som blir hengende etter. Ikke fordi barna har fått en diagnose. Tvert imot må dette være basert på lærerens faglige skjønn om hvem i klasserommet det er som trenger litt ekstra hjelp for å henge med resten av klassen. Det kan for eksempel skje ved at elevene det gjelder får særskilt undervisning i små grupper i en avgrenset periode. Forskning viser at dette er svært effektivt for elever som begynner å få problemer med å henge med. 

Kjære landsmøte, i skolepolitikken står vi overfor viktige veivalg om hvor vi skal bruke de store pengene. Da kan ikke svaret være skolefritid, skolemat eller leksefri, svaret må være å løfte elevene som tidlig blir hengende etter.

Nye folkevalgte regioner

Dagens norske fylkesstruktur har vært uendret siden 1840-tallet, med et unntak, at Bergen ble en del av Hordaland i 1972. Ellers er grensene fastsatt for mer enn 170 år siden og noen steder i landet, ikke minst på Østlandet, har vi grenser som ble fastsatt av danskekonger på 1700-tallet.

At dagens utfordringer er annerledes og krever en annen regional organisering enn på 1800-tallet er ganske opplagt for de fleste. Man var for eksempel ikke så opptatt av bilveier og busstilbud den gang og det har, for å si det forsiktig, skjedd en hel del både når det gjelder samferdselsinfrastruktur og utdanning. Det har i nyere tid vært gjort flere forsøk på å endre den regionale inndelingen i Norge, men det er synd å si at det har vært spesielt vellykket. Den forrige rødgrønne regjeringen prøvde, men kom aldri i mål med de nye regionene.

Derfor er det et historisk dokument regjeringen nå har lagt frem i form av en stortingsmelding og en ny struktur og nye oppgaver for regionene. Der slås det blant annet fast at:

"Regjeringen mener at landet bør deles inn i om lag ti nye folkevalgte regioner. Da vil funksjonelle områder kunne ses i sammenheng som grunnlag for samfunnsutviklingen. Større regioner vil legge til rette for brede fagmiljøer med kapasitet og kompetanse til å ivareta både nåværende og fremtidige roller og oppgaver. Ti regioner vil styrke potensialet for samhandling og dialog mellom regionale statlige myndigheter og folkevalgte regioner."

Meldingen har fått gledelig stor mediedekning og det har kommet mange positive reaksjoner, blant annet i lederartikler i Aftenposten om "Regionalisering er en stor sjanse" og i VG om "Fylkeskommunene bør legge ned seg selv", men også i store regionaviser som i Adressa i Trøndelag og i Nordlys i Nord-Norge, den siste under overskriften "Fylkeskommunenes tid er omme". Dette bekrefter at vi i stedet for å beholde en utdatert fylkesstruktur  nå har en unik mulighet til å skape slagkraftige regionale enheter som kan håndtere noen regionale samfunnsutvilingsoppgavene det er naturlig å løse på et regionalt nivå. Alt tyder på at vi snart kan si farvel til en struktur som har vært fastfrosset siden midten av 1800-tallet fordi regionene selv og et bredt flertall i Stortinget ønsker endringer.

Det er slik jeg vurderer det en bred støtte til hovedretningen i en regionreform, men det kommer gjerne to innvendinger til det som er lagt fram, fra litt ulike politiske hold. Den ene innvendingen stiller spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt trenger dette regionale nivået. Til det er det å si at de to regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har hatt som sitt primæralternativ å bare ha to forvaltningsnivåer, stat og kommune, men det synet er det ikke flertall for i Stortinget. Og når Stortinget, etter hvert enstemmig, som en viktig del av forutsetningen for å gjennomføre en kommunereform, har vært helt tydelige på ønsket om å ha et folkevalgt regionalt forvaltningsnivå, er det slik at regjeringen følger dette opp. Når vi er enige om at vi skal ha dette nivået er det helt nødvendig å gi det en annen struktur en dagens fylker for at det skal kunne løse dagens og morgendagens utfordringer. De skal ikke være "overkommuner" som blander seg inn i tjenesteproduksjon eller forvaltningsoppgaver kommunene har ansvar for, men tar seg at oppgaver det er mer naturlig å løse regionalt.

Den andre innvendingen er at meldingen er tynn når det gjelder hvilke nye oppgaver som skal tilføres de nye regionene. Det er delvis riktig. Det er noen forslag om å overføre flere oppgaver fra staten, men for at regionene skal kunne overta enda flere samfunnsutviklingsoppgaver må vi først få på plass en struktur som gjør det mulig. Da dagens kommunestruktur ble fastsatte på 1960-tallet og vi gikk fra 750 til 450 kommuner var det ikke slik at de umiddelbart fikk mange nye oppgaver. Dagens mange og store oppgaver innenfor blant annet helse- og velferdstjenester, barnehager og arealplanlegging er noe som har vokst frem etter hvert, og i tråd med at samfunnet har endret seg, men der kommunene hadde en struktur og organisasjon som gjorde det mulig. Men etter hvert har oppgavene blitt så mye større at det i økende grad har utfordret kommunestrukturen, og vi er derfor i full gang med å gjennomføre en ny kommunereform tilpasset de utfordringene vi vil ha fremover.

Slik må det også bli i fortsettelsen både i kommunene og i regionene. Verken kommuneinndeling eller regional inndeling er mål i seg selv, men virkemidler for å løse viktige samfunnsoppgaver. For regionene vil det for eksempel være viktig å være store og slagkraftige nok til å trekke til seg nytt næringsliv, tale regionens sak og få gjennomslag for sine prioriteringer nasjonalt, og i noen tilfeller også internasjonalt. Planen nå er at en ny inndeling vil bli diskutert og vedtatt i dagens fylkeskommuner i løpet av høsten 2016, endelig vedtatt i Stortinget våren 2017 og gjennomført fra 1. januar 2020, samtidig med at den nye kommunestrukturen også trer i kraft de fleste steder.

Pasokifisering (2)

Det er mye oppmerksomhet om veksten ulike høyrepopulistiske partier i Europa opplever, og i noen sør-europeiske land venstrepopulistiske partier, men det er ikke like ofte det blir nevnt hvor mesteparten av disse stemmene kommer fra. At det i all hovedsak handler om en kollaps i de europeiske sosialdemokratiske partienes oppslutning.

Jeg blogget om den såkale pasokifiseringen av sosialdemokratiet i januar, inspirert av en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet. Nå har The Economist en litt lengre briefing om samme tema, under overskriften "European social democracy - Rose thou art sick". Der er det også med noen interessante kart og grafiske fremstillinger av hva som har skjedd i løpet av de siste ti årene. De skriver blant annet:

"Early in this century you could drive from Inverness in Scotland to Vilnius in Lithuania without crossing a country governed by the right; the same would have been true if you had done the trip by ferry through Scandinavia. Social democrats ran the European Commission and vied for primacy in the European Parliament. But recently their share of the vote in domestic (and Europe-wide) elections has fallen by a third to lows not seen for 70 years (see chart 1). In the five European Union (EU) states that held national elections last year, social democrats lost power in Denmark, fell to their worst-ever results in Finland, Poland and Spain and came to within a hair’s-breadth of such a nadir in Britain."

The Economist peker på fire grunner til at dette skjer. For det første at de store velferdsreformene allerede er kjempet igjennom, og har bred oppslutning også i andre partier, mens det ikke er tydelig hva fremtidsprosjektet er. De sosialdemokratiske partiene er mer opptatt av å bevare det som er enn av å gjennomføre reformer. For det andre gjør strukturelle endringer i økonomi og samfunn at varer og tjenester beveger seg fritt over landegrensene og også arbeidstagere er langt mer mobile enn før, noe som gjør at de gamle virkemidlene ikke virker så godt lenger. 

For det tredje har den tradisjonelle historiske rollen som bolverk mot ekstreme ideologier, det store ansvarlige alternativet til kommunister og fascister, gradvis mistet sin relevans og ikke hatt noen betydning etter den kalde krigens slutt. Og for det fjerde har det skjedd en fragmentering av identiteter som gjør at langt færre velgere identifiserer seg med den tradisjonelle arbeiderklassen, heller ikke de de gamle bastionene. The Economist gir flere eksempler fra ulike land, blant annet et interessant eksempel på hvordan sosialdemokratiet lekker i alle ender i Nederland:

"Consider the Netherlands, where support for the centre-left PVDA has collapsed from 25% in the 2012 elections to below 10% today. As René Cuperus, an influential thinker on the Dutch centre left, points out, the party has been losing supporters in the big cities and university towns to D66 (a liberal party of entrepreneurs and professionals) and the environmentalists and libertarians of the Green Party; between them the greens and D66 now get the vote of some four out of five Dutch students. Meanwhile the PVDA’s former blue-collar strongholds in places like Rotterdam have veered towards the Party for Freedom run by an anti-immigrant populist, Geert Wilders, who is seeking to do in the Netherlands what Marine Le Pen of the National Front has done in France."

Det er som sagt verdt å lese hele denne analysen fra helgens The Economist om "Rose thou art sick"

Små IKT-prosjekter med store gevinster

Når Finansavisen over to sider slår opp at åtte ganske små offentlige IT-prosjekter kan spare 3,8 milliarder kroner for samfunnet er det grunn til å sperre opp øynene.

Nå er det riktignok også noen kostnader. Staten bidrar med 75 millioner gjennom den nye statlige medfinansieringsordningen for ikt-prosjekter, de som gjennomfører prosjektene skal bruke et tilsvarende beløp selv og den beregnede direkte innsparingen på statlige budsjetter er på 1,6 milliarder kroner. Man man må jo si at det gir en behagelig god avkastning. Og som nevnt er den beregnede samfunnsøkonomiske gevinsten for disse åtte prosjektene til sammen på formidable 3,8 milliarder kroner.

På DIFIs nettsider kan man lese mer om de åtte prosjektene, som har fått mellom 2,5 millioner og 15 millioner kroner i støtte hver. Det var 36 virksomheter som søkte penger til 44 ulike prosjekter og det var disse åtte som ble vurdert som best. Man kan også lese mer om dette i papirutgaven av Finansavisen i dag og på nettsidene til Digi.no som skriver om at "Offentlig IT-støtte gir ekstrem avkastning". Her er det imidlertid viktig å minne om at disse gevinstene ikke vil komme av seg selv, men krever både en gjennomtenkt plan og en god ledelse og gjennomføringsevne i omstillingsarbeidet som må gjøres for å få hentet ut de lovede gevinstene.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementet er vi veldig fornøyde med at denne medfinansieringsordningen for statlige IT-prosjekter oppnår det vi hadde håpet på da vi la frem statsbudsjettet i fjor høst. Den utløser flere lønnsomme små og mellomstore IKT-prosjekter som ellers ville slitt med å nå opp i budsjettprosessene i de enkelte virksomhetene. Vi har skrevet litt om dette i en pressemelding om saken i dag med overskriften "Åtte nye IKT-prosjekter kan gi milliardgevinst". Der skriver vi blant annet dette om grunnene til at vi stimulerer flere små IKT-prosjekter med høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet:

"Det har lenge vært en utfordring at mange IKT-prosjekter blir forsinket, blir dyrere enn forutsatt eller ikke gir de gevinstene som er planlagt. Det er de største IKT-prosjektene som feiler oftest, og utfordringene gjelder både offentlig og privat sektor. Prosjektene som får tilsagn, vil blant annet gjøre det enklere å søke om voldsoffererstatning, gi raskere ansettelse av helsespesialister og forenkle søknader om patenter, sier Sanner. En ny finansieringsordning for IKT-prosjekter som ble innført 1. januar, skal styrke finansieringen av små og mellomstore prosjekter med stor lønnsomhet og liten risiko. Stortinget har bevilget 75 millioner kroner til den nye ordningen.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har behandlet 44 søknader fra 36 virksomheter. Åtte prosjekter har nå fått tilsagn om støtte. Samlet har disse åtte prosjektene en lønnsomhet på om lag 1,5 milliarder kroner. Medfinansieringsordningen er søknadsbasert og krever at virksomhetene delfinansierer prosjektene. Forutsetningen for støtte er god lønnsomhet og at virksomhetene leverer en forpliktende plan for hvordan de skal oppnå resultater som bedre kvalitet og effektivitet. Virksomhetene som har fått tilsagn, vil nå utarbeide planer for realisering av gevinster innen 15. august i år. Endelige tilsagn om midler blir gitt når gevinstrealiseringsplanen er godkjent i Difi. Innføringen av finansieringsordningen er en del av den nye IKT-politikken som regjeringen om kort tid vil oversende Stortinget."

Om grensejusteringer, ROBEK og aksjer ved kommunesammenslåinger

Det er en stor prosess å slå sammen to eller flere kommuner til en ny kommune. Først og fremst fordi det handler om organisasjoner, som leverer viktige tjenester til innbyggerne og fatter beslutninger i som angår innbyggerne i mange enkeltsaker, slik at det er viktig både for demokratiet og for alle dette angår å gå frem på riktig måte.

Det er inndelingsloven av 15. juni 2001 som utgjør det formelle rammeverket som gjelder ved kommunesammenslåringer. Inndelingsloven er en prosess- og gjennomføringlov for endringer av kommune- og fylkesgrensene og er laget for å løse enkeltsaker. Det er der man finner svarene på hvordan og i hvilken rekkefølge ting skal gjøres. I arbeidet som nå pågår med konkrete kommunesammenslåinger har det imidlertid dukket om noen spørsmål som ikke er avklart så presist som ønskelig i loven og kan skape usikkerhet. Derfor har regjeringen lagt frem en lovproposisjon for Stortinget med noen mindre endringer i inndelingloven det kan være nyttig å være klar over:

Lovendringene som foreslås i Prop. 76 L handler om litt ulike ting. En sak som det har vært viktig å få avklart er mulighetene for å gjøre grensejusteringer i forbindelse med kommunesammenslåinger, Når det skjer kommunesammenslåinger vil det i noen tilfeller være aktuelt å ikke beholde dagens kommunegrenser, men dele en eksisterende kommune. En slik deling kan for eksempel handle om at mesteparten av kommunen går sammen med annen kommune, men at det for en mindre del av kommunen er mer naturlig å slå seg sammen med en annen nabokommune  Dagens lovverk skaper unødig kompliserte prosesser for denne type utfordring. I lovproposisjonens sammendrag står det:

"Departementet gjer framlegg om å endre regelen i inndelingslova § 3 tredje ledd slik at det blir mogleg å justere grensene i samband med ei kommunesamanslåing. Det inneber at dei ulike delane av ein kommune som blir delt og lagt til andre kommunar, kan bli behandla etter ulike reglar. Depar− tementet foreslår at departementet i ein slik delingssamanheng skal kunne fastsetje at ei gren− seendring som gjeld ein mindre del av den opphavlege kommunen (området har ein mindre del av innbyggjarane i ein kommune), kan behandlast etter reglane om grensejustering."

Et annet spørsmål som avklares bedre er hva som skjer med ROBEK-status når en eller flere kommuner med ROBEK-status slår seg sammen med andre kommuner. Lovforslaget avklarer at det ikke automatisk vil være slik at den nye kommunen registreres i ROBEK, men at dette må vurderes i det enkelte tilfellet av fylkesmannen. Der står det i sammendraget i proposisjonen at:

"Kommunelova og inndelingslova har i dag ikkje reglar om korleis ROBEK-status skal handterast ved samanslåingar. Departementet foreslår at den nye kommunen ikkje automatisk skal registrerast i ROBEK sjølv om éin av kommunane var i ROBEK før samanslåinga, men at fylkesmannen får ei tidsavgrensa fullmakt til å melde kommunen inn i ROBEK dersom det framleis er behov for å kontrollere økonomien i den nye kommunen."

Et tredje spørsmål som blir avklart gjennom en lovendring er spørsmålet om hva som skjer med kommunalt eide aksjer ved en sammenslåing, og denne overføringen til en ny eier utløser en forkjøpsrett for andre aksjonærer. Her viser lovproposisjonen til at det ved fisjoner og fusjoner mellom virksomheter i næringslivet normalt ikke utløses forkjøpsrett for aksjer disse eier og at det bør være dette samme kontinuitetsprinsippet som gjelder også for de aksjene sammenslåtte kommuner og fylkeskommuner overtar.

I tillegg er det noen justeringer og presiseringer på noen andre områder som har med prosessene ved kommunesammenslåinger å gjøre. Alle disse, og en lenke til selve lovproposisjonen, finner man på Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettsider.