At dagens utfordringer er annerledes og krever en annen regional organisering enn på 1800-tallet er ganske opplagt for de fleste. Man var for eksempel ikke så opptatt av bilveier og busstilbud den gang og det har, for å si det forsiktig, skjedd en hel del både når det gjelder samferdselsinfrastruktur og utdanning. Det har i nyere tid vært gjort flere forsøk på å endre den regionale inndelingen i Norge, men det er synd å si at det har vært spesielt vellykket. Den forrige rødgrønne regjeringen prøvde, men kom aldri i mål med de nye regionene.
Derfor er det et historisk dokument regjeringen nå har lagt frem i form av en stortingsmelding og en ny struktur og nye oppgaver for regionene. Der slås det blant annet fast at:
"Regjeringen mener at landet bør deles inn i om lag ti nye folkevalgte regioner. Da vil funksjonelle områder kunne ses i sammenheng som grunnlag for samfunnsutviklingen. Større regioner vil legge til rette for brede fagmiljøer med kapasitet og kompetanse til å ivareta både nåværende og fremtidige roller og oppgaver. Ti regioner vil styrke potensialet for samhandling og dialog mellom regionale statlige myndigheter og folkevalgte regioner."
Meldingen har fått gledelig stor mediedekning og det har kommet mange positive reaksjoner, blant annet i lederartikler i Aftenposten om "Regionalisering er en stor sjanse" og i VG om "Fylkeskommunene bør legge ned seg selv", men også i store regionaviser som i Adressa i Trøndelag og i Nordlys i Nord-Norge, den siste under overskriften "Fylkeskommunenes tid er omme". Dette bekrefter at vi i stedet for å beholde en utdatert fylkesstruktur nå har en unik mulighet til å skape slagkraftige regionale enheter som kan håndtere noen regionale samfunnsutvilingsoppgavene det er naturlig å løse på et regionalt nivå. Alt tyder på at vi snart kan si farvel til en struktur som har vært fastfrosset siden midten av 1800-tallet fordi regionene selv og et bredt flertall i Stortinget ønsker endringer.
Det er slik jeg vurderer det en bred støtte til hovedretningen i en regionreform, men det kommer gjerne to innvendinger til det som er lagt fram, fra litt ulike politiske hold. Den ene innvendingen stiller spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt trenger dette regionale nivået. Til det er det å si at de to regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har hatt som sitt primæralternativ å bare ha to forvaltningsnivåer, stat og kommune, men det synet er det ikke flertall for i Stortinget. Og når Stortinget, etter hvert enstemmig, som en viktig del av forutsetningen for å gjennomføre en kommunereform, har vært helt tydelige på ønsket om å ha et folkevalgt regionalt forvaltningsnivå, er det slik at regjeringen følger dette opp. Når vi er enige om at vi skal ha dette nivået er det helt nødvendig å gi det en annen struktur en dagens fylker for at det skal kunne løse dagens og morgendagens utfordringer. De skal ikke være "overkommuner" som blander seg inn i tjenesteproduksjon eller forvaltningsoppgaver kommunene har ansvar for, men tar seg at oppgaver det er mer naturlig å løse regionalt.
Den andre innvendingen er at meldingen er tynn når det gjelder hvilke nye oppgaver som skal tilføres de nye regionene. Det er delvis riktig. Det er noen forslag om å overføre flere oppgaver fra staten, men for at regionene skal kunne overta enda flere samfunnsutviklingsoppgaver må vi først få på plass en struktur som gjør det mulig. Da dagens kommunestruktur ble fastsatte på 1960-tallet og vi gikk fra 750 til 450 kommuner var det ikke slik at de umiddelbart fikk mange nye oppgaver. Dagens mange og store oppgaver innenfor blant annet helse- og velferdstjenester, barnehager og arealplanlegging er noe som har vokst frem etter hvert, og i tråd med at samfunnet har endret seg, men der kommunene hadde en struktur og organisasjon som gjorde det mulig. Men etter hvert har oppgavene blitt så mye større at det i økende grad har utfordret kommunestrukturen, og vi er derfor i full gang med å gjennomføre en ny kommunereform tilpasset de utfordringene vi vil ha fremover.
Slik må det også bli i fortsettelsen både i kommunene og i regionene. Verken kommuneinndeling eller regional inndeling er mål i seg selv, men virkemidler for å løse viktige samfunnsoppgaver. For regionene vil det for eksempel være viktig å være store og slagkraftige nok til å trekke til seg nytt næringsliv, tale regionens sak og få gjennomslag for sine prioriteringer nasjonalt, og i noen tilfeller også internasjonalt. Planen nå er at en ny inndeling vil bli diskutert og vedtatt i dagens fylkeskommuner i løpet av høsten 2016, endelig vedtatt i Stortinget våren 2017 og gjennomført fra 1. januar 2020, samtidig med at den nye kommunestrukturen også trer i kraft de fleste steder.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar