Olje og tallblindhet

Det er både positive og negative sider knyttet til det å være en så stor oljeprodusent som Norge. Jeg tilhører dem som mener det er flere fordeler enn ulemper. Å tenke seg at Norge ville klart seg bedre om vi ikke hadde funnet olje virker nokså fjernt. Og selv om den såkalte "tosporsøkonomien" skaper noen problemer for enkelte andre deler av næringslivet, er det mange som drar nytte av det høye aktivitetsnivået og teknologiutviklingen i oljesektoren.

Oljesektorens store etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse har også en blandet effekt. Den øker kostnadene for annet næringsliv, men det bidrar også til at omstillingen fra lavproduktive til høyproduktive virksomheter i næringslivet går langt raskere og mer smertefritt enn mange andre steder i Europa. Dessuten er oljenæringen både kunnskapsintensiv og teknologiintensiv, og bidrar godt til verdiskapingen i annet næringsliv, blant annet i norske it-bedrifter, konsulentvirksomheter og forskningsinstitutter.

En bekymring jeg imidlertid synes det er grunn til å ha når det gjelder omfanget av norsk oljevirksomhet er at den ser ut til å ha en uheldig virkning på tallforståelsen vår, og skaper forvirring om hva som er mye. En milliard er for eksempel 1000 ganger mer enn en million, og er fryktelig mye penger. Anslaget for oljeinvesteringene i 2013 er på 208 milliarder kroner, en økning fra 180 milliarder i 2012 og 146 milliarder i 2011. Det er en så sterk vekst og så store tall at det er fare for at man blir helt tallblind. og slutter å forstå hva som foregår. (Faguttrykket for tallblindhet, matematikkens svar på dysleksi, er i følge Wikipedia dyskalkuli og blir beskrevet som "vanskeligheter med å forstå størrelsen av abstrakte mengder.")

La meg ta tre relativt ferske eksempler, et negativt og to positive for bransjen, fra gjennomføringen av noen store prosjekter som knapt har hatt medieomtale i det hele tatt.

En stor negativ sak, men som i forhold til størrelsen på problemet har fått forbausende lite omtale i riksmedia, er den nye Yme-plattformen som pryder forsiden på Teknisk Ukeblad over. Dette er egentlig et gammelt felt som er ble bygget ut i 1996 og nedstengt i 2001, men nå skulle gjenåpnes med en helt ny plattform til 4,8 milliarder kroner. Den har i stedet kostet 14 milliarder. Problemet er, slik Stavanger Aftenblad beskriver i artikkelen "En grøsser fra Nordsjøen", at plattformen ikke ser ut til å tåle været i Nordsjøen. Derfor er plattformen forlatt før den i det hele tatt er tatt i bruk og risikerer å ende opp som skrapmetall. Å forlate en innretning det har kostet 14 milliarder kroner å bygge er ganske spesielt, særlig når en tenker på at det spesielle skattesystemet på sokkelen gjør at skattebetalerne betaler mesteparten av regningen. Jeg vil tro at regningen fort kan bli en del større også.

En enda større sak målt i penger, men en positiv nyhet, er utbyggingen av Aasta Hansteen-feltet utenfor Nord-Norge. I følge E24 er prosjektets budsjett 60 milliarder kroner, noe som gjør det til det 8. største feltet på norsk sokkel gjennom tidene, på linje med Aasgard-utbyggingen. Bare Troll. Ekofisk og Gullfaks har vært vesentlig dyrere målt i løpende kroner. Aasta Hansteen-feltet skal bygges ut med verdens største Spar-plattform med et skrog som er 200 meter høyt, nesten dobbelt så høyt som Oslo Plaza. Dette er et stort og teknologisk svært krevende industriprosjekt i internasjonal toppklasse, og et viktig prosjekt for Nord-Norge. Det skulle man ikke tro når man leser den minimale mediedekningen.

Tredje eksempel er en virkelig gladnyhet. Det handler om prosjektet Teknisk Ukeblad kåret til Årets ingeniørbragd 2012 (der jeg var med i juryen), et gasskompresjonsanlegg på havbrunnen ved Åsgardfeltet som dekker et areal stort som en liten fotballbane )70 x 40 meter) og er 20 meter høy. Det er Statoil og Aker Solutions som står bak denne teknologien for å øke gassmengden som kan utvinnes fra Åsgardfeltet kraftig. Med dette anlegget tar man også enda et skritt i retning av å flytte alt som er på en oljeplattform ned på havbunnen. Investeringen er på omkring 15 milliarder kroner og den økte gassmengden som skal utvinnes tilsvarer 280 millioner fat olje. Hvis alt går etter planen skulle dette gi et solid overskudd og mye penger i statskassen.

En Yme-plattform til 14 milliarder eller et gasskompresjonsanlegg på havbunnen på Åsgard til 15 milliarder kan kanskje virke lite i forhold til de totale oljeinvesteringene på over 200 milliarder, men det kan være greit å minne om at det er like mye som bevilges til politiet og påtalemyndigheten i 2013 (13,6 mrd) og nesten dobbelt så mye som Norges Forskningsråds årlige budsjett. En Aasta Hansteen-utbygging til 60 milliarder kroner er dobbelt så mye som vi bruker på universiteter og høyskoler i Norge i 2013 (27,5 milliarder) og også betydelig mer enn staten bruker i året på vei og jernbane (35,4 milliarder) og forsvaret (42,2 milliarder). Det kan være greit å bruke noen slike sammenligninger for å forstå hvor store tall det er snakk om i olje-Norge.

Litt komisk fra Aasrud

Hvis Fornyingsminister Rigmor Aasrud var korrekt sitert i Dagens Næringsliv dagen etter NHOs årskonferanse for litt over en uke siden (dessverre bare på papir), argumenterer hun for at it-næringen i fremtiden vil få samme plass i norsk økonomi som oljevirksomheten har i dag. Det er fint at Aasrud har tro på norsk it-nærings rolle og muligheter, men når hun fremstiller det som om regjeringens politikk er i ferd med å føre oss dit, er det både feil og litt komisk.

Særlig komisk er det når hun i følge DN trekker frem det norske skattenivået, høy kjøpekraft og en aldrende befolkning som forhold "som gjør at Norge har en unik mulighet innenfor denne bransjen". Det er mulig Aasrud ikke er klar over det, men de fleste land vi konkurrerer med har et lavere skattenivå enn Norge. Og i den grad en aldrende befolkning er en fordel når det gjelder en ikt-næring, er mange andre land i samme situasjon. At høy kjøpekraft er en fordel når befolkningen skal kjøpe nettbrett og smarttelefoner er riktig, men dette er hardware som lages i utlandet og som ikke skaper noen sterk norsk it-næring. Det er nemlig forskjell på å designe og utvikle varer og tjenester og å konsumere dem.

It-næringen og oljeindustrien har flere ting felles. Blant annet er de begge kunnskapsintensive og innovative næringer som konkurrerer om å tiltrekke seg unge talenter, særlig de som er dyktige innen realfagene. Det er dessuten et tett samarbeid mellom disse næringene fordi oljeindustrien er inne i en stor omstilling der ikt får en stadig mer sentral plass i de løsningene som gjør at oljeselskapene finner mer olje, produserer mer olje fra feltene de finner og utvikler integrerte og fjernstyrte driftsløsninger på tvers av feltene. Uten hjelp fra en avansert it-næring og en svært it-intensiv leverandørindustri ellers, der mye av kompetansen finnes i Norge, ville det vært umulig å ha en så konkurransedyktig oljevirksomhet i Norge.

Men det er også en hel del viktige forskjeller mellom oljesektorens plass i norsk økonomi og den plassen it-næringen har. En del av dette skyldes rammebetingelser. For at ta noen av de viktigste:

For det første har myndighetene alltid vært opptatt av at vi må være helt sikre på at vi forvalter den enorme oljeformuen vi har fått i gave på en god måte for hele samfunnet og har derfor laget en omfattende pakke av reguleringer, konsesjonsregler og incentiver som stimulerer høye investeringer på sokkelen. Oljebransjen har til og med sitt eget departement. Skattesystemet er innrettet slik at staten selv tar en stor del av investeringene og tar selv en stor risiko, både på oppsiden og nedsiden, gjennom skattesystemet. En komponent i dette skattesystemet er de spesielle skattereglene for "oljemygger" som gjør at de også har glede av at staten tar store deler av investeringene, selv om de ennå ikke er i skatteposisjon. Det er ikke laget noen tilsvarende rammebetingelser som er særskilte for it-bransjen, som for eksempel et skatteincentiv for "it-mygger" eller andre små forskningsbaserte bedrifter med vekstpotensiale.

For det andre er det en betydelig forskjell på den offentlige forskningsatsingen mellom de to bransjene. Norske myndigheter har, med rette etter min mening, satset tungt på forskningsprogrammer som er relevante for olje og gassindustrien. Vi har dessverre ikke sett noen tilsvarende offentlig satsing på ikt-forskning, selv om det foregår mye ikt-forskning finansiert av i næringslivet i Norge. Fordi it-næringen er spesielt kompetanse- og forskningsintensiv, ville det være veldig logisk å satse på å løfte forskningsinnsatsen i denne bransjen dersom Aasruds ambisjon er at ikt-næringen skal bli vår nye oljenæring. Men det har ikke skjedd. Aasruds Fornyingsdepartement (FAD) er blant de som bruker svært lite penger på å finansiere forskning.

For det tredje kunne man stimulert utviklingen av norsk it-næring ved å ta tak i de innovasjonsutfordringer og -muligheter som finnes i offentlig sektor, og der ikt er en viktig del av løsningsbildet. Oljeformuen er en gave til landet i form av naturressurser. Det å utvinne dem krever investeringer i infrastruktur, forskning og innovasjon, og kan i grunnen bare løses hvis det også finnes et kunnskapsbasert og internasjonalt konkurransedyktig næringsliv i Norge som flytter grensene for hva som er mulig. Eldrebølgen er en gave til landet i form av mennesker som blir stadig eldre. Det å tilby gode helse- og omsorgstjenester med en stadig eldre befolkning krever også investeringer i infrastruktur, forskning og innovasjon dersom vi skal klare jobben. Og den kan bare løses hvis det finnes et kunnskapsbasert næringsliv i Norge som flytter grensene for hva som er mulig. Men så langt er det ingen stor norsk satsing på innovasjon innenfor norsk helse- og omsorgssektor.

Rigmor Aasrud er statsråd i det departementet som i selve navnet sier at oppgaven er å "fornye" offentlig sektor. Hun kan derfor bidra sterkt til å stimulere norsk ikt-næring, og gjøre ambisjonsnivået mer likt det man har for oljebransjen, hvis hun vil. Men foreløpig er det ingen ting i politikken som tyder på at dette er noe mer enn et litt komisk utspill.

Outsourcing, offshoring og reshoring

Here, there and everywhere er en kjent sang laget av The Beatles i 1966, men i denne sammenhengen handler det om outsourcing og offshoring, og måten bedrifter organiserer virksomheten sin på tvers av landegrenser. Det er The Economist som nok en gang har laget en svært leseverdig special report over mange sider, og i tillegg oppsummerer konklusjonene i en lederartikkel med den megetsigende tittelen Welcome Home.

Artiklene tar utgangspunkt i et par eksempler på at bedrifter flytter arbeidsplasser, som tidligere var outsourcet til lavkostland, tilbake til USA. Det ene eksemplet er Lenovo som skal produsere Thinkpad-PCer i North Carolina, den første produksjonen av PCer i USA på mange år. Lenovo er for sikkerhets skyld en kinesisk bedrift som for for noen år siden kjøpte IBMs PC-virksomhet, men som flytter produksjon fra Kina til USA. Det andre eksemplet er General Electric som skal flytte en rekke outsourcede it-prosesser fra New Dehli i India til Michigan i USA, og slått fast at de skal knytte flere slike funksjoner tettere opp til konsernledelsen.

Er vi vitne til en ny trend der strømmen snur og at det som tidligere ble "offshoret" nå skal "reshores" tilbake til hjemlandet? Svaret er i følge The Economist: Tja, i den forstand at man ikke kan svare et enkelt ja eller nei  på spørsmålet. Det er litt ulike faktorer som trekker i forskjellige retninger. Og det er slett ikke sikkert at de jobbene som flyttet ut er de samme som de som kommer hjem igjen. Dessuten er det er forskjell på USA og Europa og det er forskjell på varer og tjenester, men felles for mye av dette er at automatisering, digitalisering og software påvirker antall arbeidsplassene og innholdet i jobbene mer enn outsourcing har gjort, i følge The Economist.

Hovedgrunnen til at man vurderer offshoring til lavkostland annerledes nå enn bare for noen få år siden, og at noe til og med hentes hjem, er at kostnadsforskjellen har blitt mye mindre. Lønnsnivået i India og Kina har, heldigvis for de som jobber der, hatt en sterk vekst, mens industriarbeiderlønninger i USA har stått mer eller mindre stille. Når det i tillegg er slik at kampen for å få tak i kompetente ansatte er knallhard, og det er veldig mange i India og Kina som skifter jobb ofte, blir det mer attraktivt enn før å produsere i USA. I avsnittet om "Coming home" har The Economist en del interessante eksempler og analyser rundt dette, men de slår samtidig fast at det er grunn til en viss nøkternhet i konklusjonene.

Når vi ikke allerede nå skal slå fast at flyttingen av arbeidsplasser fra vesten til Asia er over og at alle gradvis vil komme tilbake, er det flere gode grunner til dette, sier The Economist. For det første vil det også med mindre lønnsforskjeller mellom lavkostland og høykostland fortsatt være slik at man legger virksomhet nær markedene sine, for å redusere transportkostnader og komme i bedre inngrep med kundene i produktutviklingen sin. Og de fleste fremtidige kundene bor som kjent i Asia, slik at vi må regne med at mange jobber lokaliseres dit også i fortsettelsen, av markedsmessige grunner.

For det andre er det ikke sikkert at noe som skjer i USA også må skje i Europa. Europeiske bedrifter har i mye mindre grad outsourcet tjenester eller offshoret produksjon (noe som kan være en del av forklaringen på at krisen i Europa er større), slik at det heller ikke er så mange jobber som kan flyttes hjem og skape nye arbeidsplasser.

For det tredje er det ikke nødvendigvis slik at et lavere antall offshorede jobber i Kina og India automatisk gir like mange flere jobber i USA eller Europa. Mange av de minst kompetanseintensive jobbene innenfor både industri og tjenesteproduksjon er blitt erstattet av teknologi, for eksempel en industrirobot eller et stykke progravare som tar seg av automatisert kundeservice på nett. Automatisering og digitalisering, som the Economist har noen gode eksempler på, gjør det lettere å "reshore" dit man la ned virksomheten for noen år siden, men det er fordi teknologien man investerer i koster det samme uansett hvilket land man er i. Det blir ikke flere industriarbeidsplasser av å erstatte arbeidskraft i Kina med industriroboter i USA

Og for det fjerde, og det er kanskje det viktigste, så har den globale konkurransen om å tiltrekke seg arbeidsplasser og næringsliv flyttet seg inn i de forsknings- og kunnskapsintensive delene. Automatisering, digitalisering og innovasjon gjør at overskuddet av folk uten høy nok kompetanse øker, mens det er et økende behov for høyt utdannede kunnskapsarbeidere. Det er et lands evne til å bygge opp, tiltrekke seg og beholde tilstrekkelig kompetanse som vil drive en "reshoring". Og i denne konkurransen om å ha tilstrekkelig kapasitet når det gjelder forskning, innovasjon og utdanning av kunnskapsarbeidere har både Kina og India tenkt å delta for fullt. The Economist skriver i siste del av dette spesialbilaget at:

"In a recent report on global manufacturing, McKinsey said that in the near future the world is likely to have too few high-skilled workers and not enough jobs for low-skilled workers. Companies’ decisions on where to locate will increasingly be driven by where they can find the skilled workers they need. In 2011 a survey of 2,000 American companies found that 43% of manufacturing firms took longer than six months to fill some of their vacancies. The United States has a particular problem because it is producing too few college graduates and too many high-school dropouts. In Japan, four-fifths of companies have problems finding technicians and engineers. As a result, many firms will be unable to reshore because they cannot find workers with the right skills."

Det er mye man kan være bekymret for her i landet, for eksempel høye kostnader. Men hvis denne analysen er korrekt bør vi være aller mest bekymret for at vi ikke trekker til oss enda flere kunnskapsarbeidere fra utenfor Norge og for at skolen vår og universitetene våre ikke holder den kvaliteten som er nødvendig for å produsere fremtidens arbeidskraft - både innenfor viktige yrkesfag og akademiske fagdisipliner som er etterspurt i arbeidslivet. Norges er dyrest. Er man dyrest har man ikke noe annet valg enn å også være best, hvis man har tenkt å konkurrere.

Nettbrett tynt som papir

Queeens University i Ontario, Canada og bedriften Plastic Logic har laget en prototype på et nettbrett som er like tynt og fleksibelt som et stykke papir. Og i stedet for kjører alle applikasjonene sine på et brett, er PaperTab laget slik at flere skjermer virker sammen. Queens University skriver på nettsiden sin at:

"Watch out tablet lovers – a flexible paper computer developed at queen’s university in collaboration with plastic logic and intel labs will revolutionize the way people work with tablets and computers. The papertab tablet looks and feels just like a sheet of paper. however, it is fully interactive with a flexible, high-resolution 10.7” plastic display developed by Plastic Logic, a flexible touchscreen, and powered by the second generation intel® coretmi5 processor. instead of using several apps or windows on a single display, users have ten or more interactive displays or “papertabs”: one per app in use."

Det er som en ser i videoen under fra Plastic Logic en forholdsvis tidlig prototype, men man ser at den virker som den skal: Dette er nok en teknologisk utvikling vi kommer til å høre mye mer om fremover.

 

Kampen om telefonkiosken

Det har vært mange protester mot forandringer opp igjennom historien som i ettertid har vist seg å være nokså meningsløse fordi konsekvensene man var redd for aldri ble noe problem. Jeg skal ikke forsøke meg på å kåre en vinner i konkurransen om den mest absurde protesten mot forandring, men den jeg selv husker best var et innslag på Dagsrevyen på 90-tallet da et lokalsamfunn bestemte seg for at Telenor ikke skulle få ta vekk telefonkiosken deres. De lenket fast telefonkiosken med kjettinger til fire digre steiner slik at den ble umulig å fjerne.

Litt research på nettet forteller at denne telefonkiosken står der fortsatt. Stedet er Bjørke i Ørsta kommune, med 225 innbyggere, og året var 1997. De som lenket fast telefonkiosken brukte den neppe så ofte selv. Det hadde helt sikkert fasttelefon og sannsynligvis også mobiltelefon. Man kunne forstått at noen protesterte mot å miste en telefonkiosk i 1987, men i 1997 var mobiltelefoner blitt såpass utbredt i Norge, etter at GSM var lansert i 1993, at telefonkioskene ikke ble brukt lenger. Fra å ha hatt 6000 telefonkiosker på det meste i Norge, sluttet Televerket å produsere telefonkiosker i 1995 og de fleste ble fjernet. Men av kulturpolitiske grunner ble det besluttet å frede 100 telefonkiosker over hele landet.

Den eksplosive veksten i antall mobiltelefoner og mobilabonnementer på 90-tallet er en viktig del av norsk velstandsutvikling. Myndighetene er opptatt av måle hvor mange som har tilgang til en viktig ny tjeneste i perioden der den når ut til stadig flere. I mellomkrigstiden målte Statistisk Sentralbyrå utbredelsen av lyspærer, komfyrer og vannklosetter. På 1970-tallet var det tv-apparater. På 90-tallet var det mobiltelefoner. Men på et tidspunkt er det plutselig slik at alle har det, og det blir en uviktig indikator.

Publikasjonen "Nøkkeltall om informasjonssamfunnet" fra 2004 slo fast at: "Ved utgangen av 2004 var det flere mobiltelefonabonnement enn personer i Norge." Grafen på  side 50 viser at det fra å ha vært under 500 000 mobilabonnenter i Norge i 1993 var kommet opp i 2 millioner allerede i 1997. Telefonkiosken som skulle være selve symbolet på en nødvendig samfunnsinfrastruktur og et kommunikasjonsverktøy norske bygder var helt avhengige for å ha kontakt med resten av verden, var plutselig blitt en museumsgjenstand på grunn av en teknologisk utvikling som skapte et mye bedre alternativ.

En av  telefonkioskene som ble fredet var den som ble lenket fast i Bjørke. Den har fått navnet Prillar-Guri og har også en egen blogg laget av lokale entusiaster. Historien om denne etter hvert så berømte telefonkiosken fikk enda et nytt kapittel i 2009 da Lina Eide og NRK kom på besøk og laget et innslag til "Norsk attraksjon" der de gjenskapte  kampen om telefonkiosken på Bjørke i 1997:

Er innovasjonstakten lavere enn før?

På forsiden av siste nummer har The Economist bilde av et helt vanlig vannklosett. Spørsmålet de stiller der og i en lederartikkel inne i bladet er ganske enkelt om vi noen gang vil finne opp noe like nyttig igjen: "Will we ever invent anything this usefull again?" Problemstillingen oppsummeres slik i lederartikkelen:

"Governments, universities and firms together spend around $1.4 trillion a year on R&D, more than ever before. Yet nobody recently has come up with an invention half as useful as that depicted on our cover. With its clean lines and intuitive user interface, the humble loo transformed the lives of billions of people. And it wasn’t just modern sanitation that sprang from late-19th and early-20th-century brains: they produced cars, planes, the telephone, radio and antibiotics. Modern science has failed to make anything like the same impact, and this is why a growing band of thinkers claim that the pace of innovation has slowed."

Selv om dagens PCer, smarttelefoner, flatskjermer og genteknologi er imponerende saker, spørs det om de er like viktige drivere av økt produktivitet som elektrisiteten, bilen, telefonen og vannklosettet for 100 år siden. Vi investerer stadig mer i forskning og innovasjon, men blir det gradvis mindre effekt av disse investeringene? Hvis det virkelig er slik at innovasjonstakten i dag er lavere enn den var for 100 år siden så har det store konsekvenser for sysselsetting og velstandsutvikling. Dette er en debatt som også tas opp i boken Race Against the Machine, en bok jeg blogget om i fjor og som The Economist også omtaler i sin hovedartikkel "Has the ideas machine broken down?"

Drøftingen er svært interessant og svaret er ikke opplagt. The Economist konkluderer likevel med at den underliggende endringstakten i dag er høyere i dag enn for 100 år siden, blant annet på grunn av den enormt raske teknologiske forbedringshastigheten i mikroprosessorer, båndbredde og annet ikt-utstyr og programvare. Moores lov predikerer en vesttakt der ytelsen blir doblet minst annenhvert år. Når vi ikke opplever at innovasjonstakten og forbedringene er like raske som før, kan det i følge The Economist ha med flere ting å gjøre.

For det første er det slik at effekten av teknologisk innovasjon kan gå litt i rykk og napp. Fordi det er en underliggende eksponenttell vekst, virker de første fordoblingene i ytelse veldig beskjedne, mens det over tid blir stadig større effekt (slik det var med belønningen til han som oppfant sjakkspillet og skulle ha et riskorn for første rute på brettet, to for andre, fire for tredje osv. Allerede på syvende rad skal han ha hele verdens årlige produksjon av ris i belønning). På et tidspunkt når man en "kritisk masse" i form av lav nok pris og høy nok ytelse til at det setter i gang en kjedereaksjon av forbedringer.

For det andre virker noen sektorer mer resistente enn andre mot produktivitetseffekter av ikt-investeringer. Mens ikt-næringen selv, og etter hvert også industri, varehandel, transport og andre næringer effektiviserer som et resultat av mer bruk av teknologi, er det vanskeligere å se slike effekter innenfor helse, omsorg og utdanning. Og fordi disse sektoren blir stadig større, bremser manglende innovasjon her den gjennomsnittlige innovasjonstakten i hele samfunnet. Men slik behøver det ikke å være i fremtiden. Det er nettopp i innretningen og organiseringen av velferdstjenester noen av de mest spennende innovasjonsmulighetene ligger.

Høyere lønn og billigere varer

At Norge for tiden er selve lykkelandet i internasjonal sammenheng er det vel neppe særlig tvil om. Hvor mye som skyldes flaks og hvor mye som skyldes dyktighet kan man diskutere, men resultatet er i hvert fall en levestandard som ligger blant de aller høyeste i verden og en lønnsvekst på minst fire prosent i året over flere år.Til tross for dette har vi omtrent ingen prisstigning. Ja, i følge Aftenposten faller prisene på mange viktige varer og tjenester.

Aftenpostens artikkel er basert på denne tabellen fra Statistisk Sentralbyrå som viser prisendringer fra desember 2011 til desember 2012 på ulike varer og tjenester. Mens gjennomsnittlig prisvekst er på 1,4 prosent dekker dette en fascinerende stor variasjon mellom ulike varer og tjenester. Mens mobiltjenester ble 6,2 prosent billigere ble restaurantbesøk 3,8 prosent dyrere og posttjenester 6 prosent dyrere.

Så kan man jo spørre seg om hvordan det kan være slik at lønnsveksten kan være så mye høyere enn prisvesten i Norge når vi vet at lønn har så stor betydning for bedriftenes kostnader og konkurranseevne. Svaret er at lønn betyr mye, men norsk lønnsnivå betyr ikke like mye for alle. Det er særlig to strategier man kan velge for å frikoble prisene på det man selger fra den norske lønnsveksten. Vi ser gode eksempler på begge i denne statistikken, og noen er sannsynligvis også en form for kombinasjon:

For det første importerer vi lavere priser i form av høy import av billigere varer produsert i utlandet. Dette gjelder særlig mobiltelefoner og annet teleutstyr, der prisfallet har vært på hele 9,2 prosent. Også annen elektronikk, verktøy til hus og hage, husholdningsapparater og klær har falt i pris siste året. Detter er varer som i liten grad produseres i Norge, slik at vi ikke har arbeidsplasser som rammes av den stadig sterkere konkurransen, mens vi nyter godt av de lavere prisene. Samme type effekt ser vi for feriereiser som har falt 2,1 prosent i pris siste året.

For det andre kan man investere i mer teknologi og automatisere produksjonen. Ved å produsere mer med færre ansatte blir virksomheten mer teknologi- og kapitalintensiv og mindre arbeidsintensiv, noe som også bidrar til å frikoble prisveksten fra den norske lønnsveksten. Det beste eksemplet på dette i statistikken er teletjenester, der prisene har falt med 6,2 prosent siste år. Dette er en sektor der det investeres mye i ny infrastruktur for tiden, dels for å levere stadig raskere og bedre tele- og medietjenester på nettet og dels for å henge med i priskonkurransen. Det som er litt overraskende at en stadig mer automatisert finanstjenestenæring ikke opplever tilsvarende prisnedgang, men hadde en prisvekst på 5,4 prosent.

Mest overraskende av alt er det kanskje at matvarer har en prisnedgang på 0,2 prosent. Det er ikke fordi norske bønder og slaktere har gått ned i lønn, men ser ut til å skyldes en kombinasjon av de to tidligere nevnte effektene i andre deler av verdikjedene. Importert mat blir billigere på grunn av økt konkurranse, på samme måte som andre importerte varer blir billigere. I tillegg ser det i følge Aftenposten ut som produktiviteten i dagligvarehandelen øker, sannsynligvis som en kombinasjon av investeringer i teknologi og andre innovasjoner. Det gjør at prisene til forbrukerne har gått ned til tross for høyer priser i leddene foran butikkene.

I gleden over at inntektene våre vokser mens mange varer blir billigere, kan det være greit å minne om at det ikke må fortsette slik i all evighet. Grunnen er enkel: En veldig viktig bidragsyter til den importerte prisnedgangen (og at norske arbeidsplasser blir utkonkurrert i de samme bransjene), er en kronekurs som det siste året har styrket seg med i gjennomsnitt 3,7 prosent mot andre valutaer. Høyere kronekurs fører til billigere importvarer, men er skadelig for de delene av næringslivet som konkurrerer på pris internasjonalt. Og siden vi lever av vårt arbeid og det vi selger, og ikke av å kjøpe ting på salg, er det grenser for hvor frikoblet priser og lønninger kan bli.

Historien om visuelle effekter

I 1902 sendte Georges Méliès et romskip rett i øyet på mannen i månen. Det var i filmen "A trip to the Moon", og helt siden da har visuelle effekter vært en viktig del av filmhistorien. I dette korte foredraget, som er hentet fra nettstedet TED.com forteller Don Levy om hovedprinsippene bak bruken av visuelle effekter, og viser noen gamle og noen ganske ferske eksempler fra filmhistorien for å illustrere hvor langt den teknologiske utviklingen har kommet:

Energi og kunnskap

Jeg pleier av og til å si at uansett hva spørsmålet er så er svaret vanligvis kunnskap. Det er mulig det er å overdrive litt, men forbausende ofte er det slik at når vi diskuterer temaer som tilsynelatende handler om andre ting enn kunnskap og kunnskapspolitikk, så viser det seg at kjernen i problemet som skal løses forutsetter en satsing på ny kunnskap eller mer kunnskap.

Slik var det også i dag på NHOs Årskonferanse 2013, der temaet var energi og energipolitikk. Der er det mange interessante temaer å diskutere som tilsynelatende ikke har med kunnskapspolitikk å gjøre, for eksempel hva vi skal gjøre med Norges store kraftoverskudd i årene som kommer (skal vi bygge nye kabler for å eksportere den eller skal vi bygge ny industri innenlands som skal bruke overskuddkraften til å smelte aluminium og eksportere ren norsk energi i fast form? Eller kan vi gjøre begge deler samtidig?). Men også slike veivalg handler om kunnskap, på flere måter.

For det første må naturligvis energipolitikken være mest mulig kunnskapsbasert og utnytte kunnskapen og forskingen vi har om hvordan fremtidens teknologier og løsninger vil se ut. For det andre, og det er nok enda viktigere, så vil en norsk energiklynge ha større frihetsgrader til å velge nye strategier dersom den har investert tilstrekkelig i kunnskap og kompetanse til å klare vanskelige omstillinger av teknologisk eller markedsmessig art. Det som særlig slo meg i løpet av dagen var hvordan stort sett alle bedriftene som var på scenen, og som jobber med noen av energibransjens aller mest krevende fremtidsutfordringer i ulike deler av verdikjeden, sa at det aller viktigste for deres fremtid er investeringene samfunnet gjør i kunnskap og forskning.

Den lille paneldebatten mellom Helge Lund i Statoil, Svein R. Brandtzæg i Hydro og Christian Rynning-Tønnesen i Statkraft var prisverdig klar på behovet for å styrke oss på alt fra realfagskompetanse i skolen til det å ha universiteter i toppklassen. Særlig Helge Lund understreket dette. Og Eva Dugstad fra IFE, som vi også er så heldige å ha som styremedlem i Abelia, hadde en flott gjennomgang om hvorfor verdensledende anvendte forskningsmiljøer i Norge er nødvendige bidragsytere til både innovasjon i eksisterende næringsliv og nye bedrifter i energisektoren.

Årskonferansen hadde også besøk av Elisabeth Harstad fra DNV Kema i Nederland. Hun har tidligere ledet Abelias forskningsutvalg og argumenterte for strategiske forsknings- og teknologisatsinger, der også Norge må bidra, for å løse Europas energi- og klimautfordringer. Også Siemens, Snøhetta og Rainpower var på scenen og snakket om hvordan Norge bør ha ambisjoner om å være globalt ledende på smart energi, det vil si både smart energiproduksjon, smarte nett og smarte anvendelser av energi, der vi bruker kunnskap og teknologi til å unytte ressursene bedre. Alle disse foredragene kan de som ikke hadde anledning til å være til stede i dag se på video på NHOs konferansesider.

Og selve høydepunktet man i hvert fall burde få med seg er Hanne Serine Finstad og hennes unge forskere i Forskerfabrikken, som hjelper nye generasjoner teknologer og forskere, og lærerne deres, til å få enda mer kunnskap om fysikk, kjemi og biologi.

Gammel Dansk blir norsk

Etter at konkurransemyndighetene i Danmark og Tyskland har sagt sitt, har vin- og spritprodusenten Arcus fått kjøpe opp De Danske Spritfabrikker med tilhørende merkevarer Aalborg Akvavit, Brøndums, Gammel Dansk og Malteserkreuz. Prisen er omlag 755 millioner kroner og selger er Pernod Ricard, en annen utenlandsk bedrift, så utenlandsk eierskap er man i grunnen vant til å ha.

Det at Gammel Dansk blir norsk er selvfølgelig en nyhet som kan være til oppmuntring for patriotiske nordmenn, så nettavisen E24 har hatt et stort forsideoppslag (bildet til venstre) om saken i dag. Men i ettermiddag endret de plutselig overskriften til "Nå har Gammel Dansk blitt Svorsk". Det kan jo virke som den nordiske stedsansen har sviktet i løpet av dagen når man ikke kan fastslå om noe er norsk eller svensk, men dette tilfellet kan man ha en viss forståelse for usikkerheten.

Saken er den at Arkus, som som var en del av Vinmonopolet frem til midten av 90-tallet, er et ektefødt barn av EØS-avtalen. EU-reglene om monopoler og konkurranse førte til at Arcus måtte skilles ut i 1996. I 1998 vedtok Stortinget også å privatisere Arcus-gruppen. Og i 2005 kjøpe det svenske børsnoterte private equity-selskapet Ratos 83 prosent av aksjene i Arcus-gruppen, noe som i sin tid første til store medieoppslag om at akevitten ble flagget ut av Norge.

Er så Arcus norsk, svensk - eller kanskje svorsk, slik E24 antyder? Ratos, den store eieren, er definitivt svensk, med et stort innslag av familieeierskap. Men det at eierne er fra utlandet betyr ikke at et selskap slutter å være norsk hvis hovedkontoret fortsatt er i Norge og de løpende operasjonelle og strategiske beslutningene tas i Norge, selv om styrets sammensetning naturligvis også avspeiler eierskapet. Arcus har hovedkontor og produksjonslokaler på Gjelleråsen, i Nittedal kommune. Det burde sånn sett være innenfor rammen av det korrekte å skryte av at Aalborg Akavitt og Gammel Dansk er norsk.

EU-kommisjonens digitale to-do liste

EU-kommisjonen har mye å ta tak i av ulike problemer for tiden, men det virker som om den såkalte Digitale Agendaen for Europa. som opprinnelig ble lansert i 2010, fortsatt har stor oppmerksomhet. Kommisjonen gjorde i desember et oppfølgingsvedtak om "new digital priorities for 2013-14", som blant annet inneholder en digital to-do liste med syv nye punkter.

Grunnen til at EU-kommisjonen prioriterer den digitale agendaen høyt er en økende bekymring over at man ikke utnytter mulighetene den digitale økonomien skaper. Digitalt innhold og tjenester er underlagt ulike nasjonale regler og virkemidler, og EU er i dag svært langt fra å være noe felles indre marked på det digitale området. EU-kommisjonen er bekymret for at Europa, som har hatt den globale lederrollen på mobiltelefoni, nå er i ferd med å bli en digital sinke. EU-kommisjonens vedtak slår fast at:

"Europe's past reputation as the 'mobile continent' is rapidly waning, as delaying allocation of mobile spectrum in the EU are holding back the opportunities created by new mobile services. The Digital Single Market remains fragmented, with public service infrastructures and online commerce still being determined by national territories. Investment in public and industrial research, development and innovation is falling well short of the target."

Dokumentet slår samtidig fast at mulighetene for å skape ny vekst, nye bedrifter og nye arbeidsplasser er stort dersom Europa klarer å realisere en felles strategi:

"The digital economy is growing at seven times the rate of the rest of the economy, but this potential is currently held back by a patchy pan-European policy framework. (...) Full implementation of this updated Digital Agenda would increase European GDP by 5%, or 1500€ per person, over the next eight years, by increasing investment in ICT, improving eSkills levels in the labour force, enabling public sector innovation, and reforming the framework conditions for the internet economy. In terms of jobs, up to one million digital jobs risk going unfilled by 2015 without pan-European action while 1.2 million jobs could be created through infrastructure construction. This would rise to 3.8 million new jobs throughout the economy in the long term."

EU-kommisjonen beskriver deretter hvilke områder som krevet oppmerksomhet og hva slags tiltak som må gjennomføres for å kunne realisere en slik ambisiøs målsetting, og foreslår en konkret "to-do liste" på syv punkter som skal gjennomføres i 2013-14. 

Det første punktet på listen er tiltak for å øke de private investeringene i infrastruktur for fast og mobilt bredbånd, gjennom å forbedre regelverk og sørge for at det blir mer forutsigbart for aktørene i næringslivet. Det andre punktet handler om utbygging av en offentlig digital tjenesteinfrastruktur, blant annet gjennom det nye virkemidlet Connecting Europe Facility. Kommisjonen har også beregnet at ulike e-government-tiltak kan redusere de offentlige administrasjonskostnadene med 15-20 prosent og at elektroniske innkjøpsprosesser kan spare 100 milliarder euro i året.

Tredje område er å satse på kompetansehevende tiltak slik at de ledige it-jobbene som trenger kvalifiserte ansatte kan fylles. Fjerde punkt handler om cyber-security og hvordan vi må bli bedre til å beskytte oss mot angrep. Og femte punkt handler om behovet for å gå igjennom og modernisere lov- og regelverket for opphavsrett og andre immaterielle rettigheter.

Sjette punkt handler om å ha en strategi for cloud computing, og å bruke offentlig sektors store innkjøpsmakt til å utvikle dette markedet til å bli verdens største marked i nettskyen. Og syvende og siste punkt handler om å lage en industristrategi for mikro- og nano-elektronikk som skal gjøre det mer attraktivt å investere i slike bedrifter i Europa og mer attraktivt å for bedrifter utenfra å komme til Europa for å drive sin forskning og utvikling.

170 milliarder tweets skal arkiveres

Når fremtidige generasjoner skal lære om vår tid vil de i tillegg til historiske arkiver og biblioteker nå også få muligheten til å søke i arkivet over alle oppdateringer, såkalte "tweets", som er postet på Twitter siden 2006. Det skal være snakk om 170 milliarder tweets totalt, like mange som det finnes nettsider på internett og et antall som øker med en halv milliard om dagen.

Det er derfor en en formidabel mengde data det er snakk om å organisere. De som skal gjøre jobben er The Library of Congress i USA. De skriver (i følge et oppslag på C-net):

"Twitter is a new kind of collection for the Library of Congress but an important one to its mission. As society turns to social media as a primary method of communication and creative expression, social media is supplementing, and in some cases supplanting, letters, journals, serial publications, and other sources routinely collected by research libraries."

I følge Fast Company har Library of Congress en avtale fra 2010 med Twitter om å få adgang til historiske tweets. Den gang var det bare sendt 21 milliarder tweets i hele Twitters levetid siden 2006, men nå har Library of Congress fått overført 150 milliarder nye tweets som er sent siden 2010. Og veksttakten øker stadig. 

Diskene som inneholder de to kopiene av alle disse meldingene tar 133 terrabytes med plass. Plassen er faktisk ikke det største problemet, for oppdateringer på Twitter består av tekst og er på maks 140 tegn. Problemet er å gjøre databasen tilgjengelig og søkbar på en fornuftig måte, slik at man kan bruke den til noe praktisk. Fast Company beskriver utfordringen slik:

"The library has experience with large digital collections. It regularly archives, for instance, websites, government databases, and policy events. But Twitter is new territory. “It’s not only very large,” Dizard says. “It’s expanding daily and at an increasing velocity. The variety of tweets is high.” Not even Twitter, which employs some of the best engineers in Silicon Valley, has attempted to create a searchable archive of tweets. That’s partly because the commercial demand for historical access pales in comparison to that for real-time advertising. But the massive server space and resources such a project would consume are certainly another factor. Jamie de Guerre, VP Product at Topsy, a private company that provides some access to the Twitter archive, compares the task of indexing Twitter to indexing the entire Internet."

Library of Congress følger med i tiden, noe de også viser gjennom å ha en egen blogg der de skriver om aktuelle prosjekter de jobber med. På bloggen kan man også finne informasjon om det store Twitter-prosjektet.