Politikk for fremtidens industri

For ikke så veldig mange år siden var "industripolitikk" noe jeg tror mange oppfattet som et litt gammeldags begrep. De som brukte ordet mest tok til orde for en defensiv motreaksjon mot at industriproduksjon flyttet til land med lavere kostnadsnivå, som Kina og Vietnam, og ba om at staten på et eller annet vis skulle motvirke globaliseringen gjennom forbud, inngrep, statlige oppkjøp elle andre varianter av proteksjonisme som skulle sikre at ting fortsatte som før.

Mens mange av oss andre beskrev dette som en tilbakeskuende og nostalgisk politikk, med en helt urealistisk stor tro på at staten kan analysere seg frem til og plukke ut industrielle vinnere. Og hevdet gjerne at Norges fremtid i stedet ligger i det kunnskapsintensive, det digitale og det automatiserte - i fremveksten av ulike IT-tjenester, ikke i tradisjonell industri.

Nå, noen år senere, virker denne motsetningen mellom "tradisjonell" arbeidskraftskrevende industrier og "moderne" digitale og kunnskapsintensive næringer ganske oppkonstruert. Den har nok aldri vært særlig sann heller, for Norges såkalte "tradisjonelle" industrier innenfor for eksempel havbruk, metallproduksjon og annen energikrevende produksjon basert på norske energifortrinn har alltid lyktes fordi de ikke har vært særlig tradisjonelle, men tvert imot vært både kunnskapsintensive og teknologiintensive. Det er nettopp i møtet mellom Norges naturlige fortrinn innenfor råvarer og energi, og våre kompetansemessige fortrinn og evne til å ta i bruk ny teknologi, at vi har lyktes aller best.

Og det spennende nå er at nettopp denne koblingen av fortrinn plasserer Norge i en svært gunstig posisjon nå når verden skal inn i "det grønne skiftet" der vi frikobler utslippsvekst fra økonomisk vekst og utnytter den fornybare energien og teknologier for å avkarbonisere energi og materialer og til å bygge nytt og lønnsomt næringsliv basert på det vi kan best. Det er en rekke spennende planer om batterifabrikker, hydrogenproduksjon, datasentre og annen grønn og energikrevende industri, og der Norge har noen viktige konkurransefortrinn når det gjelder både tilgjengelig og ren energi, ledige arealer, en svært god digital infrastruktur, både i form av fiberkabler inn og ut av landet og gode fibernett og mobilnett i landet.

Og ikke minst har vi et høyt tillitsnivå i samfunnet, politisk stabilitet og gode rammebetingelser for næringslivet.  Ikke i form av en hyperaktiv stat som skal overta og fortrenge initiativer fra privat sektor, men myndigheter sentralt og lokalt som legger til rette for dette næringslivet.

Høyre har beskrevet sin politikk for fremtidens industri i form av et sett konkrete løfter til næringslivet om innretningen av rammebetingelsene, og noen nye tiltak. Her står det om sentrale rammevilkår som skattepolitikk og viktigheten av markedsadgang, særlig gjennom EØS-avtalen som sikrer Norge deltagelse i EUs indre marked. Listen med løfter beskriver også  hvordan satsing på nødvendig infrastruktur, både satsingen på samferdsel og den digitale grunnmuren, skal fortsette. 

Og det beskrives hvordan satsing på flere fagarbeidere, styrking av høyere utdanning og, ikke minst, deltagelse i store europeiske forsknings- og innovasjonssatsinger som en helt sentral forutsetning for at norsk næringsliv skal ha de nødvendige rammebetingelsene for å lykkes. Og kanskje aller viktigst for mange når det gjelder konkrete prosjekter er hva myndighetene kan gjøre for å få ned saksbehandlingstid og oppstykkede prosesser der man må forholde seg til mange myndigheter parallelt, og få på plass et "hurtigspor" for nye store industrietableringer,