Veien til lønnsom og grønn hydrogenproduksjon

Det virker som det ganske bred enighet om at hydrogen vil spille en viktig rolle som en energibærer som kan erstatte hydrokarboner. Ikke nødvendigvis i biler, og på andre områder der batterier som lades ved hjelp av fornybare energikilder er et mulig og lønnsomt alternativ, men hydrogen vil være viktig på mange andre områder.

Ikke all hydrogenbruk er miljøvennlig. Det er avhengig av hvordan hydrogenet produseres, Den vanligste måten, å skille ut hydrogen fra naturgass (såkalt grått hydrogen) innebærer fortsatte utspill av CO2. Skiller man ut og lagrer CO2 fra naturgassen har man såkalt blått hydrogen, et langt bedre alternativ. og fremvoksende industri der Norge har muligheten til å spille en viktig rolle. Denne utslippsfrie hydrogengassen kan også brukes til å produsere utslippsfri ammoniakk som kan være mer egnet som drivstoff i skip enn ren hydrogen.

Men en viktig utslippsfri konkurrent til blå hydrogen er hydrogen produsert gjennom elektrolyse av vann, såkalt grønn hydrogen. Den er riktignok bare utslippsfri hvis den produseres med elektrisitet fra fornybar elektrisitetsproduksjon, for eksempel, vann-, vind- eller solkraft. Og her har jo også Norge noen interessante muligheter. Utfordringen er pris, som blant annet er en konsekvens av virkningsgrad. Hvis for mye energi går tapt i omdanningsprosessen blir det vanskelig å konkurrerer. 

Derfor var det interessant å lese i The Guardian om forskning som bidrar til et enormt sprang i effektiviteten i elektolyseprosessen, og løfte energikonverteringen fra dagens 75 prosent til hele 95 prosent. Et Australsk forskningsprosjekt kan være et bidrag til forskjellen på ulønnsom og konkurransedyktig hydrogenproduksjon på den grønne måten. De skriver:

"Australian researchers claim to have made a “giant leap” in lifting the efficiency of electrolysers, bringing forward the time when green hydrogen will be competitive with fossil fuels as an energy source. Hysata, a company using technology developed at the University of Wollongong, said its patented capillary-fed electrolysis cells achieve 95% efficiency, meaning little wastage, beating by about one-quarter the levels of current technology."

En milliard til tre hydrogenprosjekter

Den statlige virkemiddelaktøren Enova har delt ut en milliard kroner til tre store prosjekter som skal ta Norge og verden et skritt nærmere fremtidens lavutslippssamfun.  Felles for de tre prosjektene er at det handler om å kutte utslipp fra industri og at bruk av hydrogen er er den sentrale klimaløsningen.

Prosjektet som mottar mest penger, 482 millioner kroner, er "Barents Blue Ammonia Plant" i Hammerfest-området i Finnmark som skal bruke naturgass fra Snøhvit og benytte eksisterende infrastruktur på Melkøya til å produsere ammoniakk. Forskjellen på dette anlegget og annen amoniakkproduksjon er at CO2en fra fra naturgassen ikke skal slippes ut, men lagres i et karbonlager. 

Yara Internationals prosjekt på Herøya mottar 283 millioner til et industriannlegg som skal bruke "grønt" hydrogen og ammoniakk i kunstgjødselproduksjon. Her er det ikke snakk om å bruke naturgass til å produsere hydrogen og ammoniakk, men å bruke vannkraft til elektrolyse av vann. I pressemeldingen skriver de at:

"Demonstrasjonsanlegget vil produsere nok grønn hydrogen til å lage 20.500 tonn ammoniakk per år. Det tilsvarer mellom 60.000-80.000 tonn mineralgjødsel. Om prosjektet lykkes vil det kunne være utgangspunktet for fullskala grønn ammoniakkproduksjon som neste skritt. Både grønn gjødsel og grønn ammoniakk til drivstoff for skip er mulige bruksområder."

Det tredje prosjektet som mottar støtte fra Enova, inntil 261 millioner kroner, er TiZir Titanium and Iron, eid av franske Eramet, som skal erstatte kull med hydrogen i smelteverket i Tyssedal som produserer titandioksidslagg og høyrent jern. Målet er at prosjektet skal erstatte 85 prosent av kullforbruket med hydrogen. Ikke bare i Tyssedal, men bruke teknologien som utvikles til å gjøre det samme andre steder verden over.

Politikk for fremtidens industri

For ikke så veldig mange år siden var "industripolitikk" noe jeg tror mange oppfattet som et litt gammeldags begrep. De som brukte ordet mest tok til orde for en defensiv motreaksjon mot at industriproduksjon flyttet til land med lavere kostnadsnivå, som Kina og Vietnam, og ba om at staten på et eller annet vis skulle motvirke globaliseringen gjennom forbud, inngrep, statlige oppkjøp elle andre varianter av proteksjonisme som skulle sikre at ting fortsatte som før.

Mens mange av oss andre beskrev dette som en tilbakeskuende og nostalgisk politikk, med en helt urealistisk stor tro på at staten kan analysere seg frem til og plukke ut industrielle vinnere. Og hevdet gjerne at Norges fremtid i stedet ligger i det kunnskapsintensive, det digitale og det automatiserte - i fremveksten av ulike IT-tjenester, ikke i tradisjonell industri.

Nå, noen år senere, virker denne motsetningen mellom "tradisjonell" arbeidskraftskrevende industrier og "moderne" digitale og kunnskapsintensive næringer ganske oppkonstruert. Den har nok aldri vært særlig sann heller, for Norges såkalte "tradisjonelle" industrier innenfor for eksempel havbruk, metallproduksjon og annen energikrevende produksjon basert på norske energifortrinn har alltid lyktes fordi de ikke har vært særlig tradisjonelle, men tvert imot vært både kunnskapsintensive og teknologiintensive. Det er nettopp i møtet mellom Norges naturlige fortrinn innenfor råvarer og energi, og våre kompetansemessige fortrinn og evne til å ta i bruk ny teknologi, at vi har lyktes aller best.

Og det spennende nå er at nettopp denne koblingen av fortrinn plasserer Norge i en svært gunstig posisjon nå når verden skal inn i "det grønne skiftet" der vi frikobler utslippsvekst fra økonomisk vekst og utnytter den fornybare energien og teknologier for å avkarbonisere energi og materialer og til å bygge nytt og lønnsomt næringsliv basert på det vi kan best. Det er en rekke spennende planer om batterifabrikker, hydrogenproduksjon, datasentre og annen grønn og energikrevende industri, og der Norge har noen viktige konkurransefortrinn når det gjelder både tilgjengelig og ren energi, ledige arealer, en svært god digital infrastruktur, både i form av fiberkabler inn og ut av landet og gode fibernett og mobilnett i landet.

Og ikke minst har vi et høyt tillitsnivå i samfunnet, politisk stabilitet og gode rammebetingelser for næringslivet.  Ikke i form av en hyperaktiv stat som skal overta og fortrenge initiativer fra privat sektor, men myndigheter sentralt og lokalt som legger til rette for dette næringslivet.

Høyre har beskrevet sin politikk for fremtidens industri i form av et sett konkrete løfter til næringslivet om innretningen av rammebetingelsene, og noen nye tiltak. Her står det om sentrale rammevilkår som skattepolitikk og viktigheten av markedsadgang, særlig gjennom EØS-avtalen som sikrer Norge deltagelse i EUs indre marked. Listen med løfter beskriver også  hvordan satsing på nødvendig infrastruktur, både satsingen på samferdsel og den digitale grunnmuren, skal fortsette. 

Og det beskrives hvordan satsing på flere fagarbeidere, styrking av høyere utdanning og, ikke minst, deltagelse i store europeiske forsknings- og innovasjonssatsinger som en helt sentral forutsetning for at norsk næringsliv skal ha de nødvendige rammebetingelsene for å lykkes. Og kanskje aller viktigst for mange når det gjelder konkrete prosjekter er hva myndighetene kan gjøre for å få ned saksbehandlingstid og oppstykkede prosesser der man må forholde seg til mange myndigheter parallelt, og få på plass et "hurtigspor" for nye store industrietableringer,

Sterk vekst i fornybar energiproduksjon

Pandemien har redusert energietterspørselen i verden med omkring 4 prosent sammenlignet med nivået før koronaen tok tak. Det legger også en demper på investeringene i ny produksjon. Likevel er det sterk vekst i en del av energimarkedet. Tross pandemi og lavere forbruk er det bygget ut rekordmye fornybar energiproduksjon globalt, spesielt solceller og vindkraft.

The Economist refererer til nye tall fra IEA og beskriver et investeringshopp på 45 prosent for ny fornybar energi, en produksjon som er like stor som all energiproduksjonen i Tyskland. Nå skyldes noe av dette brå hoppet at subsidier i noen land ble avviklet eller redusert, men det er likevel slik at man venter at fjorårets høye investeringsnivå vil holde seg fremover. The Economist skriver:

"Renewable-energy generation grew at its fastest rate in two decades, according to a new report by the International Energy Agency (IEA), an intergovernmental forecaster. New renewable-energy capacity grew by 45% last year, adding an extra 280GW to the world supply—more than the entire energy-generation capacity of Germany."

Så er det likevel slik at det trengs enda mer vekst i den fornybare energiproduksjonen for å bidra til en reduksjon i den ikke-fornybare produksjonen. Når verden nå skal ut av krisen vil transporten og forbruket gå kraftig opp igjen. Mer av vekten enn før vil være grønn og fornybar energi, men det vil trengs en enda større omlegging før det blir slik at det fornybare tar helt over. Det skal både mer forskning og teknologiutvikling, og mer investeringer i solcelleanlegg, vindkraft, hydrogenproduksjon, batterier og andre fornybare energikilder og distribusjonsteknologi for at det skal begynne å skje.