Grønn industrivekst

Det er en fantastisk optimisme i mange deler av landet for tiden når det gjelder muligheter for ny industrivekst. 

Optimismen er ikke tatt ut av luften, men er basert på troen på at vi kan utnytte en kombinasjon av tradisjonelle norske fortrinn innenfor naturressursbaserte og elektrisitetsbaserte industrier og noen høyst moderne og dataaktuelle muligheter når det gjelder grønn omstilling, behov for mer fornybar energi og automatiserte og digitaliserte virksomhetsmodeller. Norge kan ikke konkurrere på å ha et lavt lønnsnivå, men vi kan konkurrere på teknologi, kompetanse, god plass og nærhet til ressursene.

Jeg tror det er få steder der denne optimismen er så fremtredende som i Mo i Rana, der bedriften Freyr har planer om å bygge flere store batterifabrikker og der også andre planer for å bygge ny og grønn industri står i kø. Og det hjelper selvfølgelig at det er vedtatt at det skal bygges ny flyplass og ny dypvannskai i byen.

Da jeg møtte Rana kommune og Nordland fylkeskommune sammen med min statssekretærkollega Raymond Robertsen var det derfor ikke noe snakk om pessimisme og nedgangstider, men problemer knyttet til hvordan man håndterer vekst på en god måte, blant annet når det gjelder boliger og behovet for offentlige tjenester som barnehage og skole når befolkningen kan øke med flere tusen innbyggere. Det kan jo høres ut som et luksusproblem, men utfordringen er at næringslivet har flere muligheter når det gjelder etableringer og kan velge å etablere seg andre steder dersom man ikke fremstår som attraktiv og fremoverlent. Derfor har kommunene en viktig rolle når det gjelder å legge forholdene til rette.

På bildet er vi foran "blåbygget" i Mo Industripark der vi fikk en innføring i planene og mulighetene fremover, vi fikk en omvisning inne på området (som en gang var arealene til Norsk Jernverk, statsbedriften som ble vedtatt lagt ned i 1989), vi besøkte Freyr og vi var også på besøk hos Evry Card Services (nå en del av Tieto Evry) som driver produksjon av identitetskort og bankkort, og tilknyttede tjenester. Fra sitt kontor i Mo i Rana betjener de flere land i Europa og har også døgnåpen kundeservice der du kan henvende deg på flere språk. Kanskje ikke noe man regner med å finne i Mo i Rana, men det er faktisk mulig. Og opphavet til denne at denne europeiske kredittkortvirksomheten finnes der i dag er en vellykket gründerbedrift etablert på 1990-tallet som var så vellykket at den ble kjøpt opp og videreutviklet av noen som var større, som igjen ble kjøpt opp av noen som var enda større og mer internasjonale,

Politikk for fremtidens industri

For ikke så veldig mange år siden var "industripolitikk" noe jeg tror mange oppfattet som et litt gammeldags begrep. De som brukte ordet mest tok til orde for en defensiv motreaksjon mot at industriproduksjon flyttet til land med lavere kostnadsnivå, som Kina og Vietnam, og ba om at staten på et eller annet vis skulle motvirke globaliseringen gjennom forbud, inngrep, statlige oppkjøp elle andre varianter av proteksjonisme som skulle sikre at ting fortsatte som før.

Mens mange av oss andre beskrev dette som en tilbakeskuende og nostalgisk politikk, med en helt urealistisk stor tro på at staten kan analysere seg frem til og plukke ut industrielle vinnere. Og hevdet gjerne at Norges fremtid i stedet ligger i det kunnskapsintensive, det digitale og det automatiserte - i fremveksten av ulike IT-tjenester, ikke i tradisjonell industri.

Nå, noen år senere, virker denne motsetningen mellom "tradisjonell" arbeidskraftskrevende industrier og "moderne" digitale og kunnskapsintensive næringer ganske oppkonstruert. Den har nok aldri vært særlig sann heller, for Norges såkalte "tradisjonelle" industrier innenfor for eksempel havbruk, metallproduksjon og annen energikrevende produksjon basert på norske energifortrinn har alltid lyktes fordi de ikke har vært særlig tradisjonelle, men tvert imot vært både kunnskapsintensive og teknologiintensive. Det er nettopp i møtet mellom Norges naturlige fortrinn innenfor råvarer og energi, og våre kompetansemessige fortrinn og evne til å ta i bruk ny teknologi, at vi har lyktes aller best.

Og det spennende nå er at nettopp denne koblingen av fortrinn plasserer Norge i en svært gunstig posisjon nå når verden skal inn i "det grønne skiftet" der vi frikobler utslippsvekst fra økonomisk vekst og utnytter den fornybare energien og teknologier for å avkarbonisere energi og materialer og til å bygge nytt og lønnsomt næringsliv basert på det vi kan best. Det er en rekke spennende planer om batterifabrikker, hydrogenproduksjon, datasentre og annen grønn og energikrevende industri, og der Norge har noen viktige konkurransefortrinn når det gjelder både tilgjengelig og ren energi, ledige arealer, en svært god digital infrastruktur, både i form av fiberkabler inn og ut av landet og gode fibernett og mobilnett i landet.

Og ikke minst har vi et høyt tillitsnivå i samfunnet, politisk stabilitet og gode rammebetingelser for næringslivet.  Ikke i form av en hyperaktiv stat som skal overta og fortrenge initiativer fra privat sektor, men myndigheter sentralt og lokalt som legger til rette for dette næringslivet.

Høyre har beskrevet sin politikk for fremtidens industri i form av et sett konkrete løfter til næringslivet om innretningen av rammebetingelsene, og noen nye tiltak. Her står det om sentrale rammevilkår som skattepolitikk og viktigheten av markedsadgang, særlig gjennom EØS-avtalen som sikrer Norge deltagelse i EUs indre marked. Listen med løfter beskriver også  hvordan satsing på nødvendig infrastruktur, både satsingen på samferdsel og den digitale grunnmuren, skal fortsette. 

Og det beskrives hvordan satsing på flere fagarbeidere, styrking av høyere utdanning og, ikke minst, deltagelse i store europeiske forsknings- og innovasjonssatsinger som en helt sentral forutsetning for at norsk næringsliv skal ha de nødvendige rammebetingelsene for å lykkes. Og kanskje aller viktigst for mange når det gjelder konkrete prosjekter er hva myndighetene kan gjøre for å få ned saksbehandlingstid og oppstykkede prosesser der man må forholde seg til mange myndigheter parallelt, og få på plass et "hurtigspor" for nye store industrietableringer,

Sterk vekst i fornybar energiproduksjon

Pandemien har redusert energietterspørselen i verden med omkring 4 prosent sammenlignet med nivået før koronaen tok tak. Det legger også en demper på investeringene i ny produksjon. Likevel er det sterk vekst i en del av energimarkedet. Tross pandemi og lavere forbruk er det bygget ut rekordmye fornybar energiproduksjon globalt, spesielt solceller og vindkraft.

The Economist refererer til nye tall fra IEA og beskriver et investeringshopp på 45 prosent for ny fornybar energi, en produksjon som er like stor som all energiproduksjonen i Tyskland. Nå skyldes noe av dette brå hoppet at subsidier i noen land ble avviklet eller redusert, men det er likevel slik at man venter at fjorårets høye investeringsnivå vil holde seg fremover. The Economist skriver:

"Renewable-energy generation grew at its fastest rate in two decades, according to a new report by the International Energy Agency (IEA), an intergovernmental forecaster. New renewable-energy capacity grew by 45% last year, adding an extra 280GW to the world supply—more than the entire energy-generation capacity of Germany."

Så er det likevel slik at det trengs enda mer vekst i den fornybare energiproduksjonen for å bidra til en reduksjon i den ikke-fornybare produksjonen. Når verden nå skal ut av krisen vil transporten og forbruket gå kraftig opp igjen. Mer av vekten enn før vil være grønn og fornybar energi, men det vil trengs en enda større omlegging før det blir slik at det fornybare tar helt over. Det skal både mer forskning og teknologiutvikling, og mer investeringer i solcelleanlegg, vindkraft, hydrogenproduksjon, batterier og andre fornybare energikilder og distribusjonsteknologi for at det skal begynne å skje.