Det handler om at en av de store gevinstene digitaliseringen muliggjør: At vi gjenbruker informasjon og ikke ber folk om å bruke tid på å fylle ut skjemaer og rapportere inn opplysninger offentlige myndigheter allerede har.
Det forenkler hverdagen og sparer mye tid for både innbyggere, næringsliv og ansatte i stat og kommune, men det er ikke alltid helt enkelt å få det til. Flere ting må være på plass. Her er ukens kronkikk.
Det offentlige har fått opp tempoet i digitaliseringen. Men det kommer til å bli krevende å forenkle innbyggernes hverdag ytterligere.
Hvert år kommer det en beretning om rikets digitale tilstand som heter IT i praksis. Årets utgave ble presentert tidligere denne uken av IKT-Norge og Rambøll. Konklusjonen der er at det har skjedd et merkbart positivt temposkifte i offentlig sektors digitalisering. der det særlig er kommunesektoren, som har ligget etter statlig og privat sektor, som har gjort store fremskritt.
Vi må glede oss over at det går rett vei og at den betydelige innsatsen som settes inn i offentlig digitalisering gir resultater. Samtidig er det viktig å erkjenne at de neste skrittene vi skal ta for å forenkle hverdagen for innbyggerne og effektivisere offentlig sektor kommer til å bli enda mer krevende enn det vi har oppnådd så langt.
De som måler hvor langt vi har kommet i å utvikle avanserte digitale tjenester pleier å beskrive utviklingen som en digital "tjenestetrapp", der en virksomhet går fra å ta i bruk enkle og generelle nettløsninger og skjemaer til stadig mer avanserte og individuelt tilpassede tjenestetilbud. Der det ikke er offentlig sektors sektorer og forvaltningnsnivåer som bestemmer hvordan en tjeneste ser ut, men hva den enkelte innbygger eller bedrift trenger.
Helt grunnleggende i en slik måte å innrette digitale tjenester er det EU i sine digitale strategier kaller «Once-only principle», eller på norsk: «Bare en gang-prinsippet». Det handler om at offentlige myndigheter ikke skal spørre folk om noe vi vet fra før.
Da 2,5 millioner mennesker logget på ID-porten 4. april i år for å se på skattemeldingen skal «bare en gang-prinsippet» ha mye av æren for at det er mulig. Mens selvangivelsen for noen år siden var et skjema vi måtte fylle selv, er den nå forhåndsutfylt for oss. Fordi skatteetaten ikke spør ikke om ting de allerede vet er vår jobb ikke lenger å fylle ut, men å sjekke at det stemmer, og å fylle ut hvis noe mangler. Hverdagsdigitalisering på sitt aller beste.
Men det som er en forenkling for brukeren er ofte komplisert for den som skal forenkle. Når vi går fra å bruke bare en gang-prinsippet fra å gjelde et bestemt skjema i en bestemt etat til å være noe som anvendes på tvers av etater og forvaltningsnivåer, er det en langt mer krevende jobb. Men det er en jobb som må gjøres fordi den er en forutsetning for å forenkle rapportering, tilby mer persontilpassede tjenester og fange opp innbyggeres behov så tidlig som mulig.
Det er i hvert fall fire ting som kreves når vi jobber med dette:
For det første må vi ville omstilling og innovasjon. Vi må bygge en kultur for å samarbeide bedre på tvers av organisatoriske siloer. Det hjelper ikke med gode digitale verktøy hvis ikke det er et tydelig ledelsesmessig ønske om å brukerorientere tjenestene.
For det andre må sikkerhet og personvern være innebygget i de teknologiske løsningen for all bruk av persondata. Det er ikke slik at data skal flyte fritt, men tvert imot slik at folk kan følge seg trygge for at opplysninger ikke kan brukes til andre formål enn der det er gitt tillatelse til det gjennom en lovhjemmel. Samtykkeløsninger kan være en bra modell, slik det er når bankere som mottar søknad om boliglån kan slå opp i AltInn for å finne nødvendige opplyninger.
For det tredje må vi rydde i lover og regler slik at disse tilltelsene til å bruke data er på plass. Et eksempel på dette er en lovproposisjon som ble lagt frem for Stortinget 15. mai og som sørger for at myndigheter som har behov for folkeregisterdata for å gjøre jobben sin har et oppdatert lovverk. Det er snakk om 18 ulike lover, alt fra barnehagelov til gravferdslov, som endres for å tilpasse dem til den nye folkeregisterloven.
Og for det fjerde handler det naturligvis også om teknologi. Skal data kunne gjenbrukes på tvers av virksomheter må våre felles it-plattformer og registre legge til rette for det og kunne kommunisere med hverandre. De må være sikre, robuste og ivareta personvernet vårt. Derfor utvikles det et nytt folkeregister. Og det investeres i Brønnsundsregistrene, elektronisk tinglysing, AltInns tjenesteplattform, Husbanken, NAV og en rekke andre virksomheter, slik at det digitale temposkiftet vi nå ser ikke bare er et blaff, men noe som gir store og merkbare forbedringer.
Ikke spør folk om noe du vet fra før
Det offentlige har fått opp tempoet i digitaliseringen. Men det kommer til å bli krevende å forenkle innbyggernes hverdag ytterligere.
Hvert år kommer det en beretning om rikets digitale tilstand som heter IT i praksis. Årets utgave ble presentert tidligere denne uken av IKT-Norge og Rambøll. Konklusjonen der er at det har skjedd et merkbart positivt temposkifte i offentlig sektors digitalisering. der det særlig er kommunesektoren, som har ligget etter statlig og privat sektor, som har gjort store fremskritt.
Vi må glede oss over at det går rett vei og at den betydelige innsatsen som settes inn i offentlig digitalisering gir resultater. Samtidig er det viktig å erkjenne at de neste skrittene vi skal ta for å forenkle hverdagen for innbyggerne og effektivisere offentlig sektor kommer til å bli enda mer krevende enn det vi har oppnådd så langt.
De som måler hvor langt vi har kommet i å utvikle avanserte digitale tjenester pleier å beskrive utviklingen som en digital "tjenestetrapp", der en virksomhet går fra å ta i bruk enkle og generelle nettløsninger og skjemaer til stadig mer avanserte og individuelt tilpassede tjenestetilbud. Der det ikke er offentlig sektors sektorer og forvaltningnsnivåer som bestemmer hvordan en tjeneste ser ut, men hva den enkelte innbygger eller bedrift trenger.
Helt grunnleggende i en slik måte å innrette digitale tjenester er det EU i sine digitale strategier kaller «Once-only principle», eller på norsk: «Bare en gang-prinsippet». Det handler om at offentlige myndigheter ikke skal spørre folk om noe vi vet fra før.
Da 2,5 millioner mennesker logget på ID-porten 4. april i år for å se på skattemeldingen skal «bare en gang-prinsippet» ha mye av æren for at det er mulig. Mens selvangivelsen for noen år siden var et skjema vi måtte fylle selv, er den nå forhåndsutfylt for oss. Fordi skatteetaten ikke spør ikke om ting de allerede vet er vår jobb ikke lenger å fylle ut, men å sjekke at det stemmer, og å fylle ut hvis noe mangler. Hverdagsdigitalisering på sitt aller beste.
Men det som er en forenkling for brukeren er ofte komplisert for den som skal forenkle. Når vi går fra å bruke bare en gang-prinsippet fra å gjelde et bestemt skjema i en bestemt etat til å være noe som anvendes på tvers av etater og forvaltningsnivåer, er det en langt mer krevende jobb. Men det er en jobb som må gjøres fordi den er en forutsetning for å forenkle rapportering, tilby mer persontilpassede tjenester og fange opp innbyggeres behov så tidlig som mulig.
Det er i hvert fall fire ting som kreves når vi jobber med dette:
For det første må vi ville omstilling og innovasjon. Vi må bygge en kultur for å samarbeide bedre på tvers av organisatoriske siloer. Det hjelper ikke med gode digitale verktøy hvis ikke det er et tydelig ledelsesmessig ønske om å brukerorientere tjenestene.
For det andre må sikkerhet og personvern være innebygget i de teknologiske løsningen for all bruk av persondata. Det er ikke slik at data skal flyte fritt, men tvert imot slik at folk kan følge seg trygge for at opplysninger ikke kan brukes til andre formål enn der det er gitt tillatelse til det gjennom en lovhjemmel. Samtykkeløsninger kan være en bra modell, slik det er når bankere som mottar søknad om boliglån kan slå opp i AltInn for å finne nødvendige opplyninger.
For det tredje må vi rydde i lover og regler slik at disse tilltelsene til å bruke data er på plass. Et eksempel på dette er en lovproposisjon som ble lagt frem for Stortinget 15. mai og som sørger for at myndigheter som har behov for folkeregisterdata for å gjøre jobben sin har et oppdatert lovverk. Det er snakk om 18 ulike lover, alt fra barnehagelov til gravferdslov, som endres for å tilpasse dem til den nye folkeregisterloven.
Og for det fjerde handler det naturligvis også om teknologi. Skal data kunne gjenbrukes på tvers av virksomheter må våre felles it-plattformer og registre legge til rette for det og kunne kommunisere med hverandre. De må være sikre, robuste og ivareta personvernet vårt. Derfor utvikles det et nytt folkeregister. Og det investeres i Brønnsundsregistrene, elektronisk tinglysing, AltInns tjenesteplattform, Husbanken, NAV og en rekke andre virksomheter, slik at det digitale temposkiftet vi nå ser ikke bare er et blaff, men noe som gir store og merkbare forbedringer.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar