Mester like bra som master

Tidligere i august presenterte forskningsingsinstituttet NIFU sitt årlige kompetansebarometer laget på oppdrag for NHO. Undersøkelsen kartlegger kompetansebehovet NHOs medlemsbedrifter oppgir at de har de nærmeste årene.

Av mange ting det er nyttig å få vite mer om er det spesielt interessant å se på hvilke utdanningsnivåer bedriftene oppgir av de trenger flere folk de neste fem årene. Mens det er slik at 42 prosent oppgir at de trenger flere ansatte med bachelorgrad og 34 prosent trenger flere ansatte med mastergrad, er det hele 61 prosent som oppgir at de trenger flere ansatte med yrkesfaglig utdanning og 51 prosent trenger flere med fagskoleutdanning.

Behovet for flere fagarbeidere er med andre ord enda større enn behovet for personer med høyere utdanning i NHOs medlemsbedrifter i årene som kommer. Nå er ikke alle bedrifter med i NHO, og bransjefordelingen er ikke fullt ut representativ for norsk arbeidsliv, men det er neppe noen grunn til å tro at det er så mye annerledes om vi spør de øvrige. Det er særlig blant de små og mellomstore bedriftene de oppgir et behov for flere fagarbeidere. NIFU kommentere beskriver dette behovet slik i rapporten:

"Bedriftene som svarte at de i stor eller noen grad har behov for håndverksfag eller personale med fullført videregående opplæring yrkesfaglige programmer, fikk et oppfølgingsspørsmål om hva slags type yrkesfaglig utdanning de har behov for de neste fem årene. Bedriftene kunne her velge mellom ni hovedretninger, og det var mulig å oppgi flere hovedretninger. Det fremgår av figur 2.12 at flest bedrifter etterspør ansatte med utdanning innenfor teknikk og industriell produksjon. Deretter følger bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, og service og samferdsel. I 2016 og 2015 var det flest som etterspurte ansatte med utdanning innenfor bygg- og anleggsteknikk. 

Det må her understrekes at NHOs medlemsmasse ikke er representativ for hele næringslivet i Norge. Resultatene gjenspeiler at en relativt stor andel av NHO-bedriftene inngår i næringer som elektrisitets-/gass-/damp-/varmtvannsforsyning, industri, overnattings- og serveringsvirksomhet, og bergverksdrift og utvinning. Dermed følger det at utdanninger innenfor teknikk og industriell produksjon og bygg- og anleggsteknikk utgjør et stort behov blant NHO-bedriftene, mens for eksempel helse- og oppvekstfag mindre etterspurt."

Flere må velge yrkesfag for at dette kompetansebehovet i arbeidslivet skal bli løst. Vi allerede gjort mye i regjering for å gjøre det mer attraktivt for bedriftene å ta inn lærlinger og for å gjøre de yrkesfaglige utdanningene bedre og mer relevante. Regjeringen og Stortingsflertallet har økt tilskuddet til lærebedrifter med 20 000 kroner per kontrakt, Tilskuddet for å ta inn lærlinger og lærekandidater med særskilte behov, er også økt. Regjeringen har også bestemt at alle statlige virksomheter med over 100 ansatte skal ha lærlinger. Og fra 1. januar 2017 gjelder en lærlingeklausul ved offentlige anbud, noe jeg regner med vi vil se en tydelig effekt av etter hvert.

Men for å dekke etterspørselen må vi gjøre mer. Derfor har Høyre lagt frem et nytt yrkesfagløft nå i valgkampen med flere konkrete tiltak. Her er det konkrete statsministeren og kunnskapsministeren la frem tidligere i august

Hva skal vi gjøre for bedre innhold i yrkesfagene:

• Innføre et nytt, praktisk og arbeidslivsrettet håndverksfag i ungdomsskolen. 
• Gi arbeidslivet og partene større innflytelse over innholdet i yrkesopplæringen. 
• Reformere yrkesfagprogrammene slik at elevene får spesialisere seg tidligere, får mer yrkesrelevant teori og tilbudet matcher behovet i arbeidslivet bedre. 
• Ha en mer praktisk yrkesopplæring og gjøre teorien mer relevant. 
• Gjennomføre et kvalitetsløft i fagskolene og likestille fagskolestudenter med andre studenter. 
• Skape enklere veier for få flere voksne til å ta fagbrev. 
• Jobbe for økt bruk av TAF-modellen i flere ulike yrkesfagretninger.

Hvordan skal vi bedre finansieringen:

• Øke utstyrsstipendet for de dyrere yrkesfaglige studieretningene.
• Ha oppdatert og kvalitetssikret utstyr ved de yrkesfaglige studieretningene.

Hvordan skal vi styrke yrkesfaglærerne:

• Opprette enda flere hospiteringsstillinger den ene veien og lektor II-stillinger den andre veien, slik at vi får en svingdør mellom skolen og næringslivet. 
• Fortsette satsingen på etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere gjennom Yrkesfaglærerløftet.

Hvordan sikrer vi flere læreplasser:

• Øke bruken av vekslingsmodeller, slik at flere elever får relevant praksis også de to første årene av yrkesutdannelsen.
• Fortsette å øke lærlingtilskuddet og ha som mål at det på sikt skal ligge på samme nivå som kostnaden til en yrkesfaglig skoleplass.
• Stille krav om at alle statlige etater og underliggende virksomheter skal ha lærlinger. Målet er at det skal være to lærlinger per 100 ansatte.

Borgerlig vs rødgrønt i moderniseringspolitikken

De siste årene har regjeringen vært opptatt av å fornye, forenkle, forbedre og digitalisere offentlige sektor. Med unntak av noen av strukturreformene, som de rødgrønne nå truer med å reversere etter valget, har opposisjonen vært temmelig stille. Jeg tenker at det ikke er så rart. Når mye positivt skjer og Norge klatrer på internasjonale rangeringer, er det heller ikke så rart av kritikken uteblir.

I juni behandlet imidlertid Stortinget et forslag som plutselig fikk fram noen tydelige ideologiske forskjeller mellom de rødgrønne partiene på den ene siden og alle de fire borgerlige samarbeidspartiene på den andre siden. Det handlet om hvordan offentlig sektor bør slippe til og samarbeide med private der dette gjør at oppgaven blir løst på en bedre måte enn gjennom statlig monopolvirksomhet.

Innstillingen fra Kommunal og forvaltningskomiteen (Innst. 481 S 2016-17) i sin helhet finnes her på Stortingets nettsider. Den kan anbefales. Jeg synes denne tydelige uenigheten mellom borgerlig politikk og rødgrønn politikk når det gjelder strategien for å omstille og modernisere i stat og kommune er såpass interessant at jeg skrev om det i min faste teknologispalte i Dagens Næringsliv som var på trykk på fredag. Her er det jeg skrev der:

"Når staten tar på seg oppgaver som løses bedre av andre

Er det noen forskjell på borgerlig og rødgrønn politikk i måten vi vil gå frem for å digitalisere offentlig sektor? Et forslag som ble vedtatt av Stortinget rett før sommeren viser at det ikke er helt likegyldig hvem som styrer landet.

Venstre fremmet et forslag i Stortinget våren 2017 om å gå gjennom statens organisasjon for å påse at staten ikke begynner å løse oppgaver det allerede finnes gode svar på. For eksempel å utvikle egne it-løsninger der man heller kan kjøpe produkter som allerede finnes i markedet. Eller at staten tar på seg nye oppgaver i direkte konkurranse med bedrifter eller frivillige som allerede gjør den samme jobben.

Det kan være krevende å avklare nøyaktig hvor grensene skal gå for hva offentlig sektor skal gjøre selv, hva den skal bestille og la andre utføre, og hvilke oppgaver det er fornuftig at markedet selv tar seg av.  Men det er viktig å gjøre disse avklaringene. En offentlig sektor folk generelt er svært fornøyde med kan miste tillit hvis den blir for ambisiøs på egne vegne og tar på seg oppgaver som løses bedre av andre.

Derfor er det viktig å ha et kritisk blikk på hvordan vi kan få mer effekt ut pengene ved å benytte ulike former for samarbeid mellom offentlig sektor og næringslivet, som innovative offentlige anskaffelser og leverandørutviklingsprogrammer. Da blir oppgaven vedtatt politisk, men konkurranse mellom private sørger for at det beste tilbudet vinner. Med mer effektiv drift frigjør vi også mer penger som kan brukes på velferd og skole.

Bransjeorganisasjoner som Virke, IKT-Norge og Abelia er svært tydelige på at næringslivet har mye å bidra med når offentlig sektor skal digitalisere og omstille. Når staten og kommunene er krevende kunder bidrar det også til næringsutvikling og norske bedrifter kan konkurrere om tilsvarende oppdrag utenfor Norge.

Flertallet i Stortinget, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gjorde derfor følgende vedtak da saken ble behandlet i juni:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en gjennomgang av prinsipper og retningslinjer for samarbeid mellom staten og private aktører, med siktemål å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private/kommersielle markeder. Gjennomgangen bør være klar i løpet av 2018».

Dette blir fulgt opp av regjeringen og vil gi et verdifullt utgangspunkt for å diskutere hvordan samarbeidet mellom privat og offentlig sektor bør videreutvikles.

Så skulle man kanskje tro at hele Stortinget er enige om at etterspørsel etter nye løsninger i offentlige sektor kan bidra til å stimulere innovasjon og teknologiutvikling i næringslivet. Men slik er det ikke. Noe av det mest interessante i behandlingen av saken var at alle de rødgrønne partiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, stemte imot vedtaket.

Merknaden de rødgrønne partiene har skrevet i saken (Innst. 481 S 2016-17) gir uttrykk for en tydelig ideologisk skepsis mot å samarbeide med private bedrifter når offentlige oppgaver skal løses. De skriver at offentlige anbudskonkurranser og samarbeid med private er en byråkratisk og fordyrende måte å løse oppgaver på, og skriver:

«Disse medlemmene (fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV) mener det tilligger politiske myndigheter å bestemme hvilke samfunnsområder som skal være underlagt offentlig styring og kontroll. Den praktiske gjennomføringen av forslaget vil føre til en betydelig merutgift til konsulenter i tillegg til et betydelig tap av driftseffektivitet i forbindelse med bestilling av oppdrag og påfølgende vurdering.»

I tillegg til å advare mot at konkurranse er fordyrende, skriver de rødgrønne partiene at offentlig sektor bør være forsiktige med å bruke store private leverandører.

Jeg mener det er klargjørende at de tre rødgrønne partiene har en så tydelig formulert skepsis til privat sektor. Og like klargjørende, og positivt, er det at de fire borgerlige partiene står sammen i ønsket om å avklare ansvar og roller og legge til rette for at næringslivet kan samarbeide mer med stat og kommune der det bidrar til bedre offentlige tjenester."

Test av valgomatene

Hvilket parti skal jeg stemme på ved valget? Nå vet jeg for min egen del svaret på det, men for de som ikke vet, er i tvil, eller vil sjekke om de er så enige med partiet sitt som de håper, er det mange valgomater og partitester å velge mellom. Men hvilken partitest er best?

En god valgomat må selvfølgelig gjengi partienes standpunkter på en korrekt måte, noe som kan være litt krevende med tanke på at man må forenkle setninger og avsnitt i partiprogrammene. Men ut over det må den løfte frem noen viktige saker som er egnet til å skille partiene fra hverandre og som er viktige nok for velgerne til at de avgjør partivalg. Det må være mange nok spørsmål til å treffe velgere som er opptatt av ulike saker, og de må kunne finsikte partiene fra hverandre også der det er trangt om plassen (for eksempel finne ut forskjellen på SV og Rødt), men kan ikke så mang spørsmål at man går lei.

Å finne spørsmålene som skiller klart kan være vanskeligere enn det høres ut, blant annet fordi det noen partier har et helt klart standpunkt til og mener er en viktig sak, kan et annet parti ha et ønske om å være litt uklare på. Høyre har for eksempel innført en fraværsgrense for elever i videregående skole. Hva mener Arbeiderpartiet om denne fraværsgrensen? Så vidt jeg vet sier de at de er mot regjeringens fraværsgrense, men for en annen, men ikke definert fraværsgrense. Slike uklarheter er det ikke lett å stille et godt spørsmål i en valgomat. Det samme gjelder saker der det er uenighet om hvor mye penger ønsker å bruke til et formål eller om hvordan man skal veie et formål som koster penger opp mot andre viktige ønsker når vi ikke har råd til alt på en gang. Prioritering mellom saker er ikke lett å avklare i en valgomat.

Jeg synes en god partitest bør si noe om hvem man ønsker som statsminister og gjerne spørre noe mer om regjeringsspørsmålet. Hvem man har tillit til er viktig. En god valgomat spør også om holdning til spørsmål som pleier å skille rødgrønne og borgerlige partier, som mer valgfrihet for innbyggerne når det gjelder helse- eller omsorgstjenester og om det er i orden at også private kan drive barnehager og skoler, i tillegg til det offentlige tilbudet, for å bidra til økt mangfold. Spørsmål som klargjør ulike holdninger til kvalitet i skolen og åpenhet om resultatene i skolen i for eksempel Pisa-undersøkelser er ofte også gode til å få fram slike forskjeller.

Så vil en dagsaktuell valgomat gjerne spørre om innvandring, om den skal øke, reduseres eller være på dagens nivå. Det er et type spørsmål der jeg mener to alternativer blir for lite, det må også være mulig å gi støtte dagens politikk. Den vil spørre om forvarsbudsjettet bør øke til NATOs målsetting. Og den bør definitivt spørre om det er i orden at vi stenger ned all oljeproduksjon i Norge. Og gjerne om ulike tiltak for å få ned klimagassutslipp og lokal forurensning. I tillegg til den miljømessige bærekraften i samfunnet vårt er det også et poeng å avklare hva man tenker om å sikre den økonomiske værekraften over tid, og om vi fortsatt skal holde oss innenfor en streng handlingsregel når det gjelder bruk av oljepenger på statsbudsjettet.

Det bør være spørsmål om skattene bør økes eller reduseres, og spørsmål om støtte til viktige reformer av offentlig sektors organisering for å kunne levere bedre tjenester, som kommunereform, jernbanereform og politireform. Jeg har også sans for at valgomater spør om ideologisk orientering og holdning til internasjonalt samarbeid og handel med andre land. Spørsmål som "vil du avskaffe kapitalismen?", "vil du melde Norge ut av EØS?" og "Mener du at Norge skal melde seg ut av NATO?" hjelper til med å rydde i helt grunnleggende politiske retningsvalg, ikke minst når partier som Rødt, SV og MDG gjør det godt i enkelte meningsmålinger.

Hvordan leverer de ulike partitestene på dette behovet? Jeg synes det i all hovedsak ser veldig bra ut. Den jeg tror leverer aller best på det jeg er opptatt av å ha med er TV2s omfattende partitest. Her kan du trykke på et hjerte hvis du mener en sak er spesielt viktig, og det er mange spørsmål. Den begynner med statsminister og regjeringsspørsmål, tar for seg ideologi og verdier, og er innom en rekke dagsaktuelle saker. Oljeproduksjon, skatt, flyktninger. fritt behandlingsvalg og forsvarsbudsjettet. Jeg bør i følge TV2s test anbefalt å stemme Høyre.

NRKs valgomat er litt enklere, med 24 spørsmål. Den går rett på spørsmål om skattene skal økes og er innom blant annet ruspolitikk, oljepoduksjon, politireform, forsvar, EØS og privat eldreomsorg. En litt spesiell vri i denne er at du kan følge med på om partiene stiger eller synker i kurs underveis når du svarer. Kanskje pedagogisk, men jeg synes det blir litt mindre spennende når man kan justere kursen underveis. Men uansett ble svaret Høyre.

Aftenpostens valgomat har 28 spørsmål og åpner med bistand. Aftenposten har også laget en forklarende tekst med litt relevant informasjon under samtlige spørsmål for de som synes de trenger det, og det kan jo være nyttig for oss alle. Man kan oppgi om man synes en sak er viktig, litt viktig eller ikke viktig. Det spørres om nedstenging av oljeproduksjon, PISA-tester i skolen, NATO og EØS. Og om det er i orden med privat arbeidsformidling. Og her er det spørsmål om både private skoler, jernbanereform og kommunereform. Høyre på meg her også.

Dagbladets valgomat begynner litt omstendelig med ulike personopplysninger og med å spørre om hva du stemte forrige gang. Så går den rett på spørsmål om oljeproduksjonen skal legges ned i løpet av 15 år. Det er i alt 25 spørsmål om valgfrihet i velferdstjenester, skattenivå, velferdsprofitt, mer privatisering av statsbedrifter, midlertidige ansettelser og forsvar. Den er også innom kommunereform og politireform. Den gir mulighet til å gradere om en sak er veldig viktig, viktig eller ikke viktig. Dagbladet er kanskje litt venstreorientert i begrepsbruk og vinkling av flere av sakene. Men jeg blir anbefalt å stemme Høyre likevel.

Nettavisens partitest overforenkler litt i overkant etter min smak, med ja/nei-svar på 28 påstander, Man kan si nei til økte skatter, men ikke om de bør settes ned eller være som i dag. Man kan si nei til flere flyktninger skal få kommer til Norge, men ikke om det betyr at det tar imot færre eller være som i dag. Det er heller ikke mulig å vekte hva man mener er viktigst og mindre viktig hos Nettavisen. Jeg synes noen av spørsmålene i denne blir litt uklare og prøvde meg med litt ulike svar på 2-3 spørsmål. Og fikk tre ulike anbefalinger.

Velgerhjelpen i Budstikka er et eksempel på en valgomat i en lokalavis, med flest nasjonale spørsmål, men noen lokale som er lagt inn underveis. Her begynner de med holdning til regjeringen og er detter blant annet midlertidige ansettelser, eggdonasjon, heldagsskole, fraværsgrense, NATO og EØS. Det er et par lokale spørsmål om boligbygging Asker og Bærum og om ny E18. Og til slutt er det spørsmål om hvem som bør være statsminister. Man kan krysse av om man synes en sak er viktig. Anbefalingen ble Høyre.

VGs superenkle valgomat strider mot det meste jeg har sagt om hva som bør være med i en slik test, men den er likevel ganske kul, og treffer nok ganske godt. Det er bare seks spørsmål, fire for å finne ut om man er på rødgrønn eller borgerlig side, og to for å finne rett parti innenfor blokken. Så enkelt kan det også gjøres. Ved å bare spørre om skatt, privat omsorg, midlertidige ansettelser, olje i Lofoten og asylpolitikk sier VGs test at jeg bør stemme Høyre.

Det er litt varierende  i hvor stor grad disse valgomatene forklarer bakgrunnen for spørsmålene de stiller eller lenker til annet stoff. Jeg tror uansett det er lurt å lese seg litt opp på egenhånd, og helst sammenligne de partiene det er mest aktuelt å stemme på. Vurderer man for eksempel å stemme Høyre er Høyres nettsider et bra sted å finn ut mer om de sakene man er mest opptatt av. Der finner man Høyres partiprogram, det viktigste av alle dokumentene et parti har foran et valg, der ambisjonene for neste stortingsperiode er formulert for alle saksområder. I motsatt enda av skalaen finner man den helt enkle Ti grunner til å stemme Høyre. Og så jeg vil anbefale alle å besøke Erna.no for å lese mer om sakene statsministeren er opptatt av å gjennomføre i neste periode.

Hva koster MDGs oljepolitikk?

"- Det er nok noen i oljenæringen som er redde" var overskriften på et helsides oppslag om MDG i Dagens Næringsliv torsdag. Sannheten er nok heller at de aller fleste av oss bør være redde. Når oljeselskapene betaler hele 78 prosent i skatt er det statens inntekter og velferdsordningene som påvirkes mest hvis MDG får makt.

Torsdag var Miljøpartiet De Grønnes partiledere Rasmus Hansson og Une Aina Bastholm intervjuet i DN og prøvde der å forklare hvordan de skal styre landet uten store deler av statens inntekter. Det litt rare i dette intervjuet er at de prøver å gi inntrykk av vi ikke kommer til å merke noen stor forskjell fordi olje- og gassproduksjonen vil gå nedover uansett. Jeg er redd de tar veldig feil der.

Med dagens politikk går også oljeproduksjonen og oljeinntektene nedover, men vi vil ha oljeproduksjon i flere tiår til. Felt som bygges ut nå vil kunne produsere i 40-50 år, dersom det er kunder som vil kjøpe oljen eller gassen. MDG vil ikke det. Det stiller til valg fordi de vil gjennomføre det som står i partiprogrammet. Og i partiprogrammet for neste stortingsperiode står det at MDG vil:

"Stanse åpning av nye olje og gassfelt på norsk sokkel og starte en gradvis og planmessig utfasing av petroleumsvirksomheten over en 15-årsperiode."

Det var til og med kamp på landsmøtet om dette, og flertallet vill skjerpe tidsplanen og avslutte norsk oljevirksomhet tidligere enn det som opprinnelig var foreslått. Det som står er at full nedstenging av all oljeproduksjon skal være gjennomført om 15 år, men at vi umiddelbart skal la være å åpne noen nye områder for oljevirksomhet, slutte med all oljeleting og umiddelbart stanse alle planlagte utbygginger. Da blir det også full stopp i alle nye investeringer. Og så man i tur og orden stenge ned alle feltene som er i produksjon slik at det er helt stengt i løpet av 15 år.

Det er ikke så vanskelig å finne tall som viser at dette blir svært dramatisk. På to måter. Den ene handler om de pengene som i dag går rett til inn i statskassen. Det gjelder skatte- og avgiftsinntekter, inntekter staten har som eier av andeler på norsk sokkel og inntekter som kommer som utbytte gjennom eierskapet i Statoil. Man kan se her hvor store de ulike delene av oljeinntektene var i 2016 her. Prognosen for 2017 er 179,2 milliarder kroner i netto kontantstrøm fra oljevirksomheten til statskassen. Med MDGs politikk vil i løpet av få år 179 milliarder kroner forsvinne årlig fra inntektssiden på statsbudsjettet, kanskje enda mer. Og kuttene skal vi begynne med nå, på toppen av den nedgangen vi allerede har hatt på grunn av oljeprisfallet.

Men når MDG skal kutte tilsvarende på utgiftssiden, hvor vil de ta vekk 179 milliarder kroner i året? I 2017 koster de regionale helseforetakene (drift og investeringer i sykehusene) 141 milliarder. Vil man ikke kutte der koster høyere utdanning 36 milliarder, politiet 19 milliarder, jernbane 25 milliarder, foreldrepenger 20 milliarder og forskning 35 milliarder kroner over statsbudsjettet, bare for å nevne noen eksempler på steder jeg tror de må kutte. Det kan jo også være et poeng å minne om at omkring 20 milliarder i skattelettelser den borgerlige regjeringen har gjennomført denne perioden er svært beskjedent sammenlignet med det inntektskuttet på 179 milliarder som  MDG går inn for. Men det stopper ikke der.

Den andre dramatiske konsekvensen handler om at oljesektoren i norsk økonomi ikke bare er oljeinntekter til statskassen, men industri og folks arbeidsplasser over hele landet knyttet til oljevirksomheten. Dels de bedriftene som er oljeselskaper, leverandørbedrifter og servicebedrifter i oljenæringen. Og dels alle andre bedrifter som ikke er egentlig oljevirksomhet, men som leverer alle typer varer og tjenester til den norske petroleumssektoren. Hvor mange arbeidsplasser er det? Da jeg blogget om dette i 2015 siterte jeg fra en utredning forskningsinstituttet IRIS i Stavanger har laget for næringslivsorganisasjonen Norsk Olje og Gass i 2015 der de skrev at:

"I 2014 var det rundt 330 000 ansatte i petroleumsrelatert virksomhet, hvorav 186 000 i direkte petroleumsrelaterte virksomheter (operatørselskap og leverandører) og 143 000 i indirekte petroleumsrelaterte virksomheter (leverandører av generelle varer/tjenester som transport, finans osv). Dette tilsvarer nesten 13 % av alle bosatte sysselsatte.(...) Det finnes direkte petroleumsrelatert virksomhet i alle fylker. Fylkene med absolutt sett flest antall ansatte i direkte petroleumsrelatert virksomhet er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Akershus. (...) Fylkene hvor ansatte i direkte og indirekte petroleumsrelatert virksomhet utgjør høyest andel av bosatte sysselsatte, er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Vest-Agder, Akershus, Aust-Agder, Oslo og Sogn og Fjordane."

Og når det gjelder investeringer i oljevirksomhet som er det jo ikke slik at MDG skal trappe det ned over 15 år, de skal stans all leting og all utbygging av nye felt fra nå. I 2017 er det beregnet at det skal investeres 125 milliarder kroner i oljevirksomheten på norsk sokkel, og omtrent like mye i 2018 og årene etter. Dersom disse investeringene ikke kommer vil det få en enorm effekt på både norsk økonomi og på arbeidsledigheten. Vi har jo sett hvordan et oljeprisfall fra 120 dollar til 30-40 dollar har slått ut i at 40-50 000 oljejobber har forsvunnet. Men dette er likevel svært lite sammenlignet med effekten av å brått slutte med all leting og utbygging på norsk sokkel.

Vi vi uansett få en gradvis nedgang i oljeproduksjonen på norsk sokkel som gjør at en del av virksomhetene og ansatte i næringen må omstille til annen noe annet uansett. Det vil bli krevende nok. Men å brått skru av en hel industri med konsekvenser for et par hundre tusen ansatte er noe helt annet. Og færre i jobb betyr også bety lavere skatteinntekter fra både personer og bedrifter, på toppen av nedgangen i de direkte inntektene fra sokkelen.

Det er jo helt legitimt å mene at vi skal avslutte alle oljeinvesteringer på norsk sokkel nå og snart stenge all oljeproduksjon også. Men da bør man også fortelle hvilke utgifter som skal kuttes for å få regnestykket til å henge sammen. Det holder ikke å si at alle skal jobbe litt kortere tid hver dag. Vi blir ikke rikere i Norge av at folk jobber mindre.

Kom nyttårsbarnet før sankthans?

NRK har laget en meget leseverdig nettsak med overskriften "NRK-gjennomgang av nei-kommunene: Preges av forgubbing og fraflytting". Der har de sett på hva som kjennetegner de 257 kommunene som vedtok å si nei til kommunesammenslåing da de ble invitert av Stortinget til å ta "nabopraten" med sikte på å finne noen å slå seg sammen med.

Ikke overraskende er dette mange små kommuner med en større andel eldre innbyggere enn gjennomsnittet og et synkende folketall. I årene som kommer vil utgiftene til eldreomsorg øke enda mer i disse kommunene enn i en norsk gjennomsnittskommune. Og det kan bli krevende å rekruttere nok ansatte til å fylle det økende behovet innenfor kommunale tjenester.

Det mest interessante i nettsaken er ordførerne, fra flere partier, som intervjues ikke legger skjul på at de hadde ønsket seg en sammenslåing for å gjøre kommunen de leder bedre rustet til å rekruttere nye ansatte, bygge gode nok fagmiljøer og levere lovpålagte velferdstjenester. Men det ble for krevende å få tilslutning lokalt til noe de mener er helt nødvendig å gjøre. Ordfører Runa Finborud fra Senterpartiet i Os kommune i Hedmark, partilederens hjemfylke, er ganske modig når hun sier hvorfor hun var for kommunesammenslåing:

"Særlig kommuneøkonomien var viktig. Vi har ikke ressurser til å drive samfunnsutvikling, og de større og mer folkerike kommunene drar fra oss. Vi har komplekse oppgaver og må diskutere realistisk hvordan vi kan ruste oss best mulig for fremtiden"

Når jeg ser uttalelser som dette og denne saken tenker jeg at det er synd NRK ikke laget flere slike informative saker om virkeligheten ute i kommunene mens debatten om kommunereform gikk for fullt. Uansett er det slik at utfordringen i disse kommunene ikke kommer til å gå over . Det er gode grunner til å fortsette med den jobben som er påbegynt med utgangspunkt i analyser som dette. Og nettopp ta utgangspunkt i blant annet en endret befolkningssammensetning og næringsstruktur. Ikke på grunn av politiske vedtak, men folk flytter dit de nye jobbene i privat sektor kommer, ikke minst i tjenestesektoren. Det er ikke Stortinget som bestemmer hvor folk skal bo. Det velger folk selv.

NRK-artikkelen bruker begrepet "forgubbing" når den beskriver utfordringen mange av de minste kommunene i distriktene har. i økende grad Men forgubbing er egentlig å snu det på hodet, for det blir flere eldre over alt i Norge fordi vi som allerede er her og bor der vi bor, blir eldre. Problemet de små kommunene er ikke for mange gamle, men for få unge. Det er alt for få barnefamilier. Og det blir født for få barn.

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om det enorme spennet det er i antall barnefødsler hvert år mellom norske kommuner. I noen kommuner blir det knapt født barn i det hele tatt. Hvis noe av det mest spennende i en kommune er om årets nyttårsbarn blir født før eller etter sankthans forteller det noe om fremtidsutsiktene.

Statistisk sentralbyrå har akkurat publisert en fersk befolkningsstatistikk for første halvår. Den viser at den høye innvandringen vi har hatt i mange år, spesielt fra Øst-Europa,  har avtatt. Det bidrar til at folketallet nå går ned i flere kommuner enn før.

Men i denne sammenheng er det fødselstallene brutt ned på kommunenivå som er tema. Det er et enormt sprik. Av 28 779 fødsler i hele landet i første halvår var det 4816 i Oslo, 1597 i Bergen, 1142 i Trondheim, 834 i Stavanger, 680 i Bærum og 528 i Kristiansand. Og så følger kommunene på rekke og rad. For mange er veksten så sterk at det er en stor utfordring å skaffe barnehageplasser og bygge skoler nok til alle. For andre er utfordringen å ha barn nok til å opprettholde barnehager og skoler.

I to norske kommuner, Rømskog og Etnedal, kom det ikke noe nyttårsbarn i løpet første halvår. I seks kommuner, Utsira, Stordal, Flatanger, Træna, Tjeldsund, og Kvænangen, ble det født et barn. Og i 10 kommuner, Fyresdal, Modalen, Fedje, Midsund, Namsskogan, Fosnes, Leka, Vevelstad, Loppa og Kvalsund, ble det født bare to barn. Nå er det slik at noen av disse kommunene er med i vedtatte sammenslåinger, men det er også flere av disse kommunene som ikke kom i mål. Og som fødselstallene viser får de noen utfordringer i årene som kommer.

Fire milliarder mer enn ventet til kommunene

Onsdag morgen møtes regjeringen til den avgjørende budsjettkonferansen før neste års statsbudsjett skal legges frem for Stortinget i oktober. Og også der er det viktig å ha klart for seg om det er slik at skatteletter som er vedtatt de siste årene rammer velferdsordninger, raserer kommuneøkonomi og bremser infrastrukturutbygging, slik de rødgrønne påtår. Eller om det tvert imot er slik at skattelettelser har vært et av flere bidrag til at vi har vendt nedgang til oppgang og at mye i Norge går bedre enn før.

I Dagens Næringsliv mandag fikk vi presentert noen gladnyheter i form av oppdaterte prognoser for norsk økonomi som er nyttige å ha med seg. De bekrefter at det er mulig å kombinere skattelettelser for innbyggere og næringsliv med satsing på helse, eldreomsorg, skoler og infrastruktur.

"Veksten i skatteinngangen er så sterk at kommunene i år får fire milliarder mer enn ventet. For kommunalminister Jan Tore Sanner (H) er det ett bevis for at Jonas Gahr Støres 15 milliarder i skatteøkning ikke er svaret nå. Før den avgjørende budsjettkonferansen på onsdag og torsdag har DN fått bekreftet at veksten i år og i 2018 er sterkere enn hva regjeringen anslo i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen i mai. Det gjør at Høyre og Frp enda sterkere i troen på at det er rom for ytterligere skattelettelser fremover. Og tilbakeviser Aps påstand om at skatteøkning er nødvendig for å finansiere velferden.

Faste lesere av denne bloggen er jo allerede klar over at kommuneøkonomien i Norge har utviklet seg svært positivt de siste årene. Jeg blogget i mars om dette under overskriften "Historisk god kommuneøkonomi" og siterte da fra en nettsak på KMDs nettsider der vi omtalte undersøkelsen kommunenes interesseorganisasjon KS hadde gjort av utviklingen i kommuneøkonomien i 2016.

"Driftsresultatet i kommunesektoren i 2016 forventes å bli over 4 prosent, viser en undersøkelse som KS har gjort. I 2015 var driftsresultatet 3,2 prosent. Bortsett fra 2006, som også var et år med sterk skattevekst, er resultatene de høyeste i sektoren på 2000-tallet."

Jeg tror man må ha fulgt veldig dårlig med for å påstå at 2016 var et dårlig år for kommuneøkonomi. Men noen er jo notoriske pessimister og vil mene at selv om det går bra nå, kan det gå dårlig til neste år. Men her viser altså de oppdatere prognosene for økonomien og skatteinngangen at kommunenes skatteinntekter blir fire milliarder høyere enn anslaget i vår, til tross for at det er gitt skatteletter. Dagens Næringslivs skriver at:

"Skatteinntektene til kommunene blir i 2017 fire milliarder høyere enn anslaget i vår. Det er cirka like høyt som de frie inntektene pleier å øke. – En form for lottogevinst, sier kommunalminister Jan Tore Sanner. Finansminister Siv Jensen bekrefter også at anslagene for neste år justeres opp: – Utviklingen hittil i år har vært enda sterkere enn vi ventet i mai, og det er utsikter til at veksten tar seg videre opp neste år, sier hun til DN."

Man må være i uvanlig dårlig humør for å mene at dette ikke er bra for kommuneøkonomien i Norge.

Time: Happiest country in the world

Også Time Magazine har fått med seg at Norge i vår ble kåret til verdens lykkeligste land i rapporten World Happiness Report (jeg blogget om det å være verdens lykkeligste land her). De har også laget en kort video om saken:



Men Time spør også hvorfor Norge og de nord-europeiske landene topper denne listen "Norway Is Happiest Country in the World. What's the Secret?", spør de. Og lurer også på hvordan folk kan være så lykkelige når vinteren er så langt og kald.

Time kommer opp med noen svar det er lett å kjenne seg igjen i. Et av dem er av landene i toppen av listen har velutviklede sosiale sikkerhetsnett for de som trenger det mest. Og fordi dette er rike land med konkurransedyktig og eksportrettet næringsliv har de råd til et høyt offentlig utgiftsnivå. Det andre de peker på er det svært høye tillitsnivået i de nordiske landene. Man har tillit til institusjoner og til hverandre. Hvis en fremmed person finner lommeboken din er det en stor sannsynlighet for at den finner den leverer den tilbake. Slik er det ikke over alt i verden.

En tredje ting Time trekker frem er relativt høy jobbsikkerhet og et utviklet partssamarbeid i arbeidslivet, samtidig som vi har ulike arbeidsmarkedstiltak og kompetansetiltak for de som faller utenfor. Det gjør at omstillingen kan skje, samtidig som den enkelte får hjelp til å finne arbeid. Og de nevner språkopplæring for andre tiltak for å integrere innvandrere i arbeidsliv og samfunnsliv spesielt.

Men så nevner Time et siste poeng som jeg synes det er litt vanskeligere å kjenne seg helt igjen i og som handler om at vi på grunn av vårt kalde klima skal ha blitt mer kollektive i tankegangen enn i varmere deler av verden:

"And it turns out that the colder weather and longer nights associated with Scandinavia might actually help bring communities together. "There is a view which suggests that historically communities that lived in harsher weather were brought together by greater mutual support," Helliwell said. "You see this with farming communities as well, who will get together to pull a barn roof up. They don't ask about who's paying what. So the colder climate of the Northern [European] countries might actually make social support easier."

Vi er stiller opp i dugnader og liker frivillighet her i landet, men jeg tenker at de kanskje drar det litt langt når de gjør et stort nummer av at det har med krevende naturforhold og vanskelig klima å gjøre. Man kunne jo like gjerne argumentere for at kulden og avstandene gjør at vi er mer innendørs og har mindre kontakt med andre. Vi lever dessuten i 2017 der dugnader de fleste deltar i handler mer om å stille opp i sameiets vårrengjøring og arrangerer loppemarked for musikkorpset enn å drive kollektivbruk for å beskytte seg mot naturkreftene. Dessuten er vi opptatt av privat eiendomsrett og setter muligheten til å eie egen bolig høyt. En ganske bra kombinasjon.

Nei, regjeringen tapper ikke oljefondet

Jonas Gahr Støre pleier ofte å skrive om Høyre når han skriver leserinnlegg, og slik er det også i Dagens Næringsliv lørdag. For å virkelig understreke at han er mer opptatt av Høyres politikk enn av Arbeiderpartiets politikk har innlegget tittelen: "Det uredelige Høyre".

Jeg tenker vel to ting om dette. Det ene er at det er kanskje ikke er så lurt av en statsministerkandidat å være mer opptatt av andre partiers politikk enn å forklare sin egen politikk. Det andre er at dersom man beskylder andre for å være uredelige er det lurt fremstille faktiske forhold korrekt selv. Eller i hvert prøve å være litt presis. Og i hvert fall ikke skrive det motsatte av det som er virkeligheten.

Jonas Gahr Støre er, fortjenestefullt nok, opptatt av inntekter og utgifter i fremtidige statsbudsjetter. Han argumenterer for at store skatteøkninger er den eneste måten å sørge for ut utgiftene ikke løper fra inntektene, mens regjeringen i følge han driver en underskuddsvirksomhet som finansieres ved å ta penger ut av petroleumsfondet. For å virkelig understreke poenget skriver han at regnestykket til regjeringen bare går opp dersom vi fortsetter å tappe Oljefondet:

"Det regnestykket går bare opp hvis Høyre og Fremskrittspartiet fortsetter å tappe Oljefondet i et skamløst tempo."

Tapper man en formue man eier, for eksempel et stort fond blir verdien mindre når man tar ut pengene og bruker dem på andre ting, for eksempel forbruk. Problemet er at det ikke stemmer slik Gahr Støres påstand er at Oljefondet har vært (skamløst) tappet for penger de siste fire årene. For å finne de korrekte tallene er den beste kilden Norges Banks nettsider der man finner mye informasjon om Oljefondet, også hvordan fondets størrelse endrer seg over tid.

Det er i grunnen veldig enkelt å måle om Oljefondet er blitt større eller mindre de siste fire årene. Det er bare å se på nettsidene til Norges Bank hvordan markedsverdien av fondet har utviklet seg. Man kan for eksempel se tallene fra det siste hele året med rød-grønn regjering, ved utgangen av 2012 og til markedsverdien nå:

2012:  3 816 milliarder kroner
2013:  5 038 milliarder kroner
2014:  6 431 milliarder kroner
2015:  7 475 milliarder kroner
2016:  7 510 milliarder kroner

Akkurat nå er markedsverdien av Oljefondet i følge hjemmesiden 7 695 milliarder kroner. Nå er det viktig å huske på at det er flere ting som påvirker verdien. Hvor mye penger som brukes i statsbudsjettet er en av dem. Et annet forhold er hvor mye oljeinntekter som hvert år kommer inn. Betydelig lavere oljepriser fra 2014 har redusert Norges oljeinntekter mye. For det tredje påvirker verdens aksjekurser verdien av Oljefondet fordi pengene er investert i verdipapirer internasjonalt. Og for det fjerde påvirkes Oljefondets verdi målt i norske kroner av kronekursen. Når kronekursen styrkes i forhold til amerikanske dollar blir verdien målt i norske kroner litt mindre.

Det er med andre ord flere faktorer som gjør at verdien av Oljefondet kan svinge. Men ingen av dem kan forklare Gahr Støres påstand om at regjeringen har "tappet oljefondet i et skamløst tempo". Oljefondet hadde verder for 5 038 milliarder kroner ved utgangen av 2013 og har verdier for 7 695 milliarder kroner nå. Det må man jo si er en pen økning selv om vi har hatt historisk lave oljepriser i det meste av denne perioden.

Jeg tenker at det er svært viktig å være opptatt av balansen mellom inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Og av de utfordringene den siste Pespektivmeldingen fra regjeringen trekker opp når det gjelder lavere inntekter på grunn av lavere oljeproduksjon og økt utgiftsbehov i årene som kommer på grunn av endret befolkningssammensetning. Dette er kanskje den vanskeligste og viktigste utfordringen Norge vil møte fremover.

Det er en utfordring som krever at vi fortsetter å omstille og gjennomføre reformer. I offentlig sektor må vi vri enda mer ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Og i denne debatten må vi også være opptatt av at noen må skape verdiene før vi kan bruke dem på velferd. Vi må ha et skattesystem og et skattenivå som fremmer private investeringer, verdiskaping og vekst. Uten et næringsliv som er konkurransedyktig kommer vi til å bli nødt til å begynne å tappe oljefondet.

Neste periode (2): Tidlig innsats i skolen

Mye er blitt bedre i norsk skole de siste årene og den store innsatsen som gjøres for å videreutdanne lærere øker kvaliteten ytterligere. Men det er dessverre også slik at det går 10.000 elever ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

Skolen skal være en arena for mestring, ikke for nederlag. Det skal ikke være slik at barn som blir blir hengende etter i lese-, skrive- og regneopplæringen. prøver å unngå det som er vanskelig og slutter å rekke opp en hånd. Forskning viser at det er tiltak tidlig i opplæringsløpet som har størst effekt på elevenes læring og personlige utvikling. 

Derfor har Høyre lagt frem 11 konkrete tiltak som skal gjennomføres i vår neste regjeringsperiode. De 11 tiltakene er:

1. Innføre en plikt for skolen til å gi intensivopplæring til elever som blir hengende etter. Hjelpen skal komme når den trengs, ikke når det er for sent.
2. Utvide lærerspesialistordningen og gjøre 3 000 lærere, én på hver barneskole, til spesialister i tidlig lese- og skriveopplæring med økt lønn, frikjøpt tid og faglig ansvar for at flere barn enn i dag lærer å lese og skrive skikkelig.
3. Tilby 2500 lærere plass på en ny videreutdanning i forskningsbasert begynneropplæring.
4. Innføre en nedre grense for skolekvalitet og pålegge skoleeiere som har for dårlige skoleresultater over tid, nasjonal hjelp til å løfte kvaliteten på skolen.
5. Sette i gang en nasjonal dugnad for leselyst og støtte opp med en søkbar tilskuddsordning for "Leselyst". Alle barn bør bli lest for minst en time i uken.
6. Reformere spesialundervisningen og sikre at innsatsen settes inn tidlig i utdanningsesløpet, blant annet gjennom å stille krav om at alle barneskoler skal ha spesialpedagogisk kompetanse.
7. Fortsette å prioritere tiltak mot mobbing og sikre en god implementering av nytt regelverk med nulltoleranse.
8. Sikre 20 minutters matpause for alle elever i barneskolen.
9. Ansette flere barnehagelærere med mål om at halvparten av de ansatte i barnehagen skal være pedagoger.
10. Innføre en kommunal plikt til å "banke dører" – drive oppsøkende virksomhet for å få innvandrerbarn i barnehage.
11. Lovfeste en samarbeidsplikt mellom barnehage og skole for å sikre en god overgang.

Og for de som ikke har sett en statsminister og tre statsråder gjøre et helhjertet forsøk på å gjennomføre "hode, skulder, kne og tå" like koordinert som en barneskoleklasse, er dette NRK-klippet verdt å se på.

Og mer om Høyres kunnskapspolitikk, det som er gjennomført i denne regjeringsperioden og det som er i programmet for neste periode både når det gjelder grunnskole, fagopplæring, høyere utdanning og forskning., er det ytterligere informasjon om her,

Desentralisering av makt

Aftenbladet om flytting av makt

I et glimrende oppslag i Stavanger Aftenblad i dag beskrives det hvordan makt de siste årene er blitt flyttet fra departement og fylkemenn og til folkevalgte i kommunene i saker som virkelig er viktige for kommunene. Senterpartiet har fått et ufortjent rykte som et parti som ønsker mindre sentralisering. Realiteten er at makt på viktige områder er flyttet fra statlige etater til kommunene eller at Senterpartiet og de rød-grønne gikk ut av regjering i 2013.

For lokalpolitikere er det noe av det viktigste å ta avgjørelser i saker som legger grunnlaget for fremtidig vekst og utvikling. Boligbygging, næringsutvikling og samferdsel som er fremtidsrettet. Da handler makt om å ta viktige beslutningene lokalt som gjør kommunen attraktiv for nye innbyggere og nytt næringsliv. Kommunens folkevalgte og administrasjon kan bruke sin lokalkunnskap til å veie ulike og ofte vanskelige, hensyn opp mot hverandre og finne balanserte løsninger. I enkelte saker vil det naturligvis også være nasjonale hensyn man må ivareta, men normalt vil lokalkunnskapen være størst lokalt.

Allerede i Sundvolden-plattformen og fra første dag i regjeringskontorene har vi vært opptatt av å redusere unødvendig statlig detaljstyring og flytte makt vil kommunene. Vi skrev nye retningslinjer om hvordan fylkesmennene skulle sørge for at flest mulig saker blir løst tidlig i prosessene og på et mest mulig lokalt nivå. Terskelen for innsigelser er hevet og fylkesmennene samordner og avskjærer innsigelser som ikke er av nasjonal interesse. Noen saker ankes likevel til departementet for avgjørelse av statlige etater, men også der har vi vært tydelige på at hensynet til lokaldemokratiet ville blitt sterkere vektlagt enn før. I løpet av perioden er det også gjort flere andre endringer i lov og regelverk som til sammen flytter makt fra statlige direktorater til lokale folkevalgte.

Men hva er resultatet blitt? I følge Stavanger Aftenblad har resultatet blitt akkurat det vi har ønsket, med mer desentralisering av makt. "Bråbremser Oslo-makta" er overskriften de bruker. Og i artikkelen står det:

"Ap, Sp og SV overkjørte kommuner i nesten seks av ti konfliktsaker. Nå er situasjonen nærmest snudd på hodet. Det viser nye tall fra Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) om innsigelsessaker der en offentlig etat eller aktør protesterer mot kommunens planer. Tilsynelatende har det skjedd et markant skifte i Erna Solbergs regjeringstid sammenlignet med «Jens Stoltenberg II» fra 2005 til 2013. Den rød-grønne regjeringen til Ap, Sp og SV behandlet 281 innsigelsessaker, regjeringen Solberg har behandlet 109 saker ut juli 2017, ifølge KMD-tallene: 

• Kommuner har under sittende regjering fått ja i 50 prosent av sakene mot 22 prosent under Stoltenberg II.
• De rød-grønne lyttet til innsigelser i 58 prosent av sakene. Tallet har rast til 20 prosent under de blå-blå.
• Kommunene fikk fullt eller delvis medhold i 44 prosent av sakene under Stoltenberg II, mot 79 prosent under Solberg-regjeringen.
• Andelen mellomløsninger har steget fra 20 prosent under Stoltenberg II til 29 prosent med Solberg.

Mens de rød-grønne bidro til å overkjøre lokaldemokratiet med å ta innsigelser til følge, har vi byttet ut det rød-grønne nei-stempelet med et blå-blått ja-stempel, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner"

Alle som studerer tallene ser hvem som har vært mest opptatt av å ta hensyn til lokaldemokratiet. Og det er mulig å slå fast to ting: For det første at politikk på dette området er viktig, og virker. Det betyr noe hvem som sitter i regjering. Og for det andre at regjeringens politikk og det borgerlige firepartisamarbeidet har desentralisert makt, vekk fra statlige etater i Oslo og ut til kommunene. Akkurat slik vi lovet.

Litt teknologipessimisme

Jeg tilhører den teknologioptimistiske delen av befolkningen. Vi som ser noen problemer og utfordringer med teknologiutviklingen, men likevel tror at fordelene er langt større og at de fleste utfordringer kan løses. Men for å få det til må vi også lytte til pessimistene og forstå hvorfor noen ser flere problemer enn muligheter.

Stort mer pessimistisk enn tidsskriftet The Atlantcs artikkel "Have Smartphones Destroyed a Generation?" er det knapt mulig å bli. Essensen i teksten, med tilhørende grafer, er at etter at iPhone kom i 2007 er USAs ungdom mindre sammen med venner, de sover mindre, de er mer ensomme, flere har psykiske problemer, de lærer ikke å kjøre bil, de er sjeldnere på date og de har mindre sex. Disse siste funnene er jo pussige i og med at smarttelefoner vertskap for Tinder, og den slags, moderne verktøy for økt datingeffektivitete, men der hjelper tydeligvis ikke nok.

"A 2017 survey of more than 5,000 American teens found that three out of four owned an iPhone. The advent of the smartphone and its cousin the tablet was followed quickly by hand-wringing about the deleterious effects of “screen time.” But the impact of these devices has not been fully appreciated, and goes far beyond the usual concerns about curtailed attention spans. The arrival of the smartphone has radically changed every aspect of teenagers’ lives, from the nature of their social interactions to their mental health. These changes have affected young people in every corner of the nation and in every type of household. The trends appear among teens poor and rich; of every ethnic background; in cities, suburbs, and small towns. Where there are cell towers, there are teens living their lives on their smartphone."

Det er en lang, interessant og ganske deprimerende artikkel om konsekvensene av at en ungdomsgenerasjon ikke klarer å legge fra seg smarttelefonen. Heller ikke om natten, noe som i følge undersøkelser har fått konsekvenser for hvor mye søvn ungdommen får:

"Many now sleep less than seven hours most nights. Sleep experts say that teens should get about nine hours of sleep a night; a teen who is getting less than seven hours a night is significantly sleep deprived. Fifty-seven percent more teens were sleep deprived in 2015 than in 1991. In just the four years from 2012 to 2015, 22 percent more teens failed to get seven hours of sleep. The increase is suspiciously timed, once again starting around when most teens got a smartphone. Two national surveys show that teens who spend three or more hours a day on electronic devices are 28 percent more likely to get less than seven hours of sleep than those who spend fewer than three hours, and teens who visit social-media sites every day are 19 percent more likely to be sleep deprived. A meta-analysis of studies on electronic-device use among children found similar results: Children who use a media device right before bed are more likely to sleep less than they should, more likely to sleep poorly, and more than twice as likely to be sleepy during the day."

Kanskje er det også slik at dette vedvarende underskuddet på søvn som beskrives er årsak til noen av de andre og enda mer alvorlige problemene som beskrives i artikkelen. Hva er det så mulig å gjøre med dette? Å reversere teknologiutviklingen er ikke ønskelig eller realistisk. Det enkleste er nok heller å klare å legge fra seg telefonen, ikke ha den i soverommet om natten og kanskje til og med skru den av og lese en bok. Det trenger egentlig ikke være så veldig vanskelig.

Neste periode (1): Pasientens helsetjeneste

Her på bloggen har jeg skrevet mye om politikk. Mest om den politikken regjeringen har vært i ferd med å gjennomføre, og etter hvert har gjennomført de siste fire årene. Å blogge om det vi gjør er viktig for å få gode innspill og diskusjon, men naturligvis også fordi der er viktig å fortelle om det som er levert.

I en valgkamp er imidlertid diskusjonen om hva som skal gjøres i neste periode enda viktigere enn å fortelle om hva som er gjort i denne perioden. Og vi har mye vi skal gjøre de neste fire årene. Jeg var så heldig å sitte tett på prosessen der vi har diskutert og vedtatt ny politikk ved å være med både i Høyres programkomite og i redaksjonskomiteen for det nye programmet på landsmøtet. De utspillene og valgløftene  vi kommer med nå i valgkampen er ikke ting som er tatt ut av luften, men tiltaksplaner som bygger på det politiske programmet landsmøtet vedtok i vår, etter en åpen og god programprosess.

Først ute av slike konkretiseringer, i forrige uke, var lanseringen av "10 helseløfter for å skape pasientens helsetjeneste". Dette er dels forbedringer der vi fortsetter jobben regjeringen har begynt på i denne perioden, men det er også noen helt nye tiltak for å få til pasientens helsetjenester. Første punkt i planen handler om at ventetidene skal videre ned. I dokumentet står det:

"Nå behandles pasientene godt over to uker tidligere enn for fire år siden. Én hel måned tidligere for rusbehandling. Høyre vil at ventetidene skal videre ned - i alle fall med ti dager de neste fire årene."

Andre tiltak handler om å lage såkalte "pakkeforløp", det vil si forutsigbare og standardiserte behandlingsopplegg som fjerner usikkerhet, for flere pasientgrupper:

"I 2018 vil vi innføre 8 pakkeforløp for psykisk helse og rus, 6 nye i 2019, og 3 i 2020. I 2018 får Helsedirektoratet oppdrag om å utarbeide pakkeforløp for pasienter med utmattelsessykdommer, smerte-, muskel- og skjelettlidelser."

Tredje løfte handler om å ha en ny type pakkeforløp for pasienter som ikke er så syke at de er på sykehus, men heller ikke er helt friske, kalt "pakkeforløp hjem" som i første omgang skal tilbys kreftpasienter. Fjerde tiltak handler om å gi flere med kreft eller annen alvorlig sykdom økt tilgang til utprøvende behandling og mulighet til å delta i kliniske studier. Femte løfte handler om å fortsette å prioritere rus og psykisk helse. Og sjette tiltak er å utvide retten pasienter har til fritt behandlingsvalg:

"Vi vil fortsette å styrke muligheten til å velge helsetjenestetilbyder selv. Mange gode private tilbud er forbeholdt dem med god råd. Det er usosialt og urettferdig. Derfor vil Høyre utvide fritt behandlingsvalg gjennom å godkjenne flere behandlingsinstitusjoner og behandlinger."

Tiltak nummer syv er å styrke pasient-, bruker- og pårørendeorganisasjonene og bli flinkere til å bruke kunnskapen de har. Det er jo ofte disse som er de virkelige ekspertene på hvordan norsk helsevesen fungerer. Åttende tiltak er å gjennomføre "en innbygger, en journal", det kanskje viktigste for en vellykket digitalisering av pasientens helsetjeneste:

"Vi skal innføre ”Én innbygger, én journal” og få på plass moderne IKT-løsninger gjennom blant annet å finansiere store IKT-investeringer i sykehusene på samme måte som bygg. Vi vil også legge frem et program for ”Pasientens digitale helsetjeneste”, der det blir like naturlig å være i kontakt med og få utført helsehjelp digitalt i fremtiden som det er å være på nettbank i dag."

Nummer ni på listen er mer kunnskap og mer åpenhet om kvaliteten på behandlingen i de ulike delene av helsesektoren. Det gjør vi blant annet ved å innføre en ordning der sykehusene ikke får fullfinansiert behandlingen med mindre de rapporterer fullverdige tall til kvalitetsregistrene. Løfte nummer 10 er å etablere en egen undersøkelseskommisjon som skal følge opp alvorlige feil i helsevesenet. Noe av det viktigste vi gjør er å lære av feil, slik at vi ikke gjør samme feil flere ganger.

En litt større gjennomgang av de 10 helseløftene ligger her på Høyres nettsider. Der er det også lenker til mer informasjon om helsepolitikken mer generelt og hva som er gjort for å redusere ventetider og for å styrke muligheten for å velge helsetilbyder selv.

Erna.no

Erna.no

Erna Solberg har laget en ny nettside med videoer, blogg og litt annet som det kan være verdt å kikke på, enten man vil vite mer om Høyres politiske hovedsaker eller er nysgjerrig på hvem Erna egentlig er.

Nettadressen er erna.no, der hun har hatt en mer eller mindre aktiv blogg i mange år, men der det nå er kommet til masse nytt innhold og det oppdateres daglig, Utseendet på sidene har også fått en total makeover. Den er rett og slett blitt mye kulere. På hovedsiden ligger videoklipp fra Ernas møter med ulike mennesker og noen morsomme klipp fra bak kulissene i valgkampen som man ikke finner noe annet sted. Med hyppige oppdateringer og lett å dele i andre sosiale medier. Nettsiden har også en del som heter "Min historie" der Erna har hentet frem gamle bilder og forteller om sin familie, oppvekst, skolegang, Operasjon Dagsverk, samfunnsengasjement og hvorfor og hvordan hun kom inn i politikken. Den politiske bloggen er fortsatt der, under en egen fane, med Ernas innlegg om aktuelle politiske saker.

Det at statsministeren lager en ny personlig nettside gir jo også en anledning til å reflektere litt om nettsider og sosiale medier som kanal for politisk kommunikasjon, og tenke på hvor mye det har utviklet seg i løpet av noen få år. I dag er det jo så opplagt at politikere er tilstede i slike kanaler at vi nesten ikke tenker over det og vi undrer oss litt over de som ikke er der. Men det er interessant å huske hvor mye hype det var rundt politiske blogger og Facebook og Twitter bare for noen få år siden, da det var langt mindre vanlig, og hvor mye stillere det er nå når det er blitt et helt normalt verktøy.

Når jeg ser bakover i min egen blogg ser jeg at det særlig var inn mot stortingsvalgkampen i 2009 jeg blogget om politikk og sosiale medier. Da hadde Barack Obama vunnet presidentvalget i USA høsten 2008. Hans bruk av internett og sosiale medier i kampanjen fikk en del av æren for at han vant. Mange overdrev sosiale mediers betydning, men det var en viktig ny trend som smittet over til Norge og vi fikk også følelsen av at dette var noe som kunne bli avgjørende, i hvert fall på litt sikt.

I april 2009 blogget jeg om hvilke politikere som hadde egne blogger og fremhevet da KrF og SV som særlig aktive og jeg var litt skuffet over at Høyre, som hadde gjort "blåbloggere" til et begrep, hadde falt litt etter. Jeg var syntes det var synd at Torbjørn Røe Isaksen hadde sluttet å blogge (han begynte igjen før valget). Jeg mente Kristin Clemet kunne bli den perfekte politiske blogger og maste stadig på at hun måtte begynne (det lyktes jeg med). Heidi Nordby Lunde var for lengst en kjent blogger, men ennå ikke en kjent høyrepolitiker (hun har heldigvis både blitt politiker og fortsatt med blogg). Erna nevnte jeg ikke da, men jeg fikk beskjed i kommentarfeltet om at Erna faktisk hadde en blogg, riktignok litt dårlig vedlikeholdt, på erna.no.

Det har skjedd store endringer på de åtte årene som har gått. En endring er at jeg dengang fikk 38 kommentarer på bloggen til innlegget mitt om politikere med blogger. I dag ville jeg ha delt den samme bloggposten via Facebook og nesten alle kommentarene ville kommet der. Men antall lesere på bloggen min er likevel en god del høyere i dag enn det var i 2009. Og en av grunnene er nettopp at jeg deler på Facebook. Så bloggen er blitt viktigere enn noen gang, selv om jeg ikke lenger ser noen påstå at bloggene skal ta over etter "gamle" medier.

I 2009 var vi mer opptatt av Twitter enn vi er nå, selv om færre var på Twitter. Jeg blogget om hvor mange i de forskjellige partiene som var på Twitter, hvor mange meldinger de sendte og hvor mange følgere partienes kontoer hadde. Det tror jeg ikke noen teller lenger. Men delinger og likes og rekkevidde på Facebook, som jeg ikke tror jeg nevnte i 2009, er vi blitt stadig mer opptatt av, selv om kloke folk forteller at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom antall "likes" og hvor mange som faktisk ser det du legger ut.

Hva er det som har endret seg mest fra 2009, bortsett fra at vi tar sosiale medier for gitt og snakker mindre om dem? Den viktigste endringen tror jeg handler om at det er mye mindre tekst og mye mer video. Dette har både med båndbredde og smarttelefoner å gjøre. For åtte år siden var internett veldig tregt. YouTube fantes ikke i det hele tatt før i 2005. Og mobilt internett var ikke bare veldig langsomt, det var også ganske dyrt. I dag er videoinnhold det som vokser desidert raskest på alle medieplattformer, og vi bruker egen smarttelefonen både til å lage video, dele video og se på video. Ernas nye nettside ville ikke fungert i 2009, men jeg tenker at det er godt tilpasset de medievanene vi har fått og den type innhold vi liker å se i dag.

Roadkill

I hovedlederen "The death of the internal combustion engine"  slår The Economist fast at forbrenningsmotoren, der en blanding av luft og hydrokarboner forbrennes og produserer energi som driver en motor, har vært en av historiens største teknologiske suksesser. Ikke minst i transportsektoren der forbrenningsmotoren nå har dominert i over 100 år. Men, skriver The Economist, det går mot slutten:

But its days are numbered. Rapid gains in battery technology favour electric motors instead (...) UBS, a bank, reckons the “total cost of ownership” of an electric car will reach parity with a petrol one next year—albeit at a loss to its manufacturer. It optimistically predicts electric vehicles will make up 14% of global car sales by 2025, up from 1% today. Others have more modest forecasts, but are hurriedly revising them upwards as batteries get cheaper and better—the cost per kilowatt-hour has fallen from $1,000 in 2010 to $130-200 today. 

The Economist skriver også om hvordan ambisiøse politiske målsettinger, avgiftspolitikk, nye reguleringer for å begrense kjøretøy med utslipp og vanskeligere tilgjengelig olje og gass påvirker utviklingen til mindre fossil og mer elektrisk, men de slår fast at den klart viktigste faktoren handler om batterier. Batteriteknologien har gjort store sprang både når det gjelder hvor mye energi som kan lagres (og dermed hvor langt bilen kan kjøre mellom hver lading) og driftskostnadene som har falt kraftig. 

Dette er tema i en egen interessant briefing med overskriften "After electric cars, what more will it take for batteries to change the face of energy?". Den åpner med å minne om at bare en prosent av bilene som ble solgt i verden i fjor var elektriske. 750 000 biler er egentlig ikke spesielt mange når en tenker på alle festtalene og all oppmerksomheten elektriske biler har fått. Det som gjør The Economist og de som lager prognoser på dette området, inkludert OPEC, helt sikre på at elektriske biler vil vinne på sikt er at de er i ferd med å få like lang rekkevidde og også vil konkurrere på pris når det gjelder livsløpskostnader, uten subsidier:

"Many forecasters reckon that the lifetime costs of owning and driving an electric car will be comparable to those for a fuel burner within a few years, leading sales of the electric cars to soar in the 2020s and to claim the majority sometime during the 2030s. China, which accounted for roughly half the electric vehicles sold last year, wants to see 2m electric and plug-in hybrid cars on its roads by 2020, and 7m within a decade. Bloomberg New Energy Finance (BNEF), a consultancy, notes that forecasts from oil companies have a lot more electric vehicles in them than they did a few years ago; OPEC now expects 266m such vehicles to be on the street by 2040."

Dette skyldes den videre utviklingen av det ladbare litium-ionbatteriet som hadde sin første kommersielle anvendelse i 1991 da Sony brukte det i et videokamera. Det ble raskt tatt i bruk i bærbare PCer, mobiltelefoner og all mulig annen elektronikk. Og nå i elektriske biler. Prisene er på rask vei nedover av minst to grunner. Dels handler det om store ressurser som brukes på forskning og utvikling av stadig mer effektive batterier. Og dels handler det om stordriftsfordeler, der de store produsenter som Panasonic (som samarbeider med Tesla), LG, Samsung og flere kinesiske selskaper investerer milliarder i gigantiske nye fabrikker som vil øke verdens batteriproduksjon kraftig. 

Hvordan etterspørselen vil bli vet ingen. I dag er det et overskudd på batterier, men kanskje vil summen av elektriske biler og batterier bruk til lagring av for eksempel solenergi og vind i stasjonær energiforsyning skape en slik etterspørsel som må til. Om disse bedriftene vil finne den nødvendige lønnsomheten vet vi ikke i dag, men for kundene blir dette bra. Økt tilbud betyr lavere priser. Og som The Economist minner om i sin leder, blir det spennende tider fremover:

"Driverless electric cars in the 21st century are likely to improve the world in profound and unexpected ways, just as vehicles powered by internal combustion engines did in the 20th. But it will be a bumpy road. Buckle up.

Colbert synger sitt farvel til Scaramucci

Å beskrive Anthony Scaramuccis rekordkorte karrière i det hvite huset er ikke helt lett. Til å være så kort var den uvanlig begivenhetsrik. Fordi det kanskje er komikerne som vil savne ham aller mest har Stephen Colbert tatt ansvaret for å lever en musikalsk avskjedshyllest.

Minst administrative tidstyver i Norge

Tidligere i denne uken kom jeg over en artikkel i nettavisen til Computerworld om en ny undersøkelse som har sett på hvor mye tid ansatte som jobber på kontor bruker på kjerneoppgavene sine og hvor mye tid de må bruke på ulike administrative oppgaver og tidstyver som sjeler tid fra det vi egentlig skal gjøre. Artikkelen heter "Norske kontorister mest produktive" og kan fortelle at:

"Rutinepregete og byråkratiske oppgaver i tillegg til andre administrative gjøremål stjeler tid fra det som er den primære oppgaven til de fleste som jobber på kontor. En ny undersøkelse viser at blant 11 land verden over kommer norske kontoransatte best ut på produktivitet, i betydningen av at de ansatte her brukes mest tid på sine primæroppgaver. Norske kontorister bruker 81 prosent av tiden sin på primæroppgaver, mens Sverige og Frankrike kommer hakk i hæl med respektive 78 og 76 prosent."

Dette er jo et veldig interessant tema for oss som er opptatt av fjerne flest mulig tidstyver og av å forenkle og forbedre offentlig sektor. Det er it-selskapet Unit4, som har noen av sine røtter i det norske Agresso, bestilt undersøkelsen som er laget av et analyseselskap som heter DJS Research. Jeg har lett litt rundt på nettsidene deres for å finne litt mer om denne undersøkelsen, som er gjennomført ved å spørre 1500 medarbeidere i 11 land om tidsbruk og teknologibruk. Jeg tror det primært er privat sektor de har undersøkt, men det fremgår ikke helt tydelig av omtalen.

På Unit4s nettsider har de en artikkel som oppsummerer funnene og litt klikkbar infografikk Det store bildet er at det i gjennomsnitt er slik at en tredjedel av arbeidstiden til ansatte i de landene som er undersøkt brukes på administrative oppgaver og manuelle prosesser. De skriver:

"On average across all of the countries in this study, office workers spend 552 hours a year completing administrative or repetitive tasks; the equivalent to 69 work days or roughly one-third of the working year. The research shows that the cost of this lost productivity to the service industry in 11 countries is more than $5 trillion USD annually. "

Og så er det som nevnt Norge som kommer best ut av de 11 undersøkte landene:

"The most productive workers from the countries surveyed are in Norway, spending 81% of their time on primary duties, followed closely by Sweden (78%) and France (76%). Respondents in Singapore spend the least time performing the primary duties of their role at 60% but also the least time on repetitive administration."

Undersøkelsen viser ellers en relativt stor oppslutning blant ansatte i de fleste landene om å automatisere og effektivisere ytterligere  for å lette de administrative byrdene. Og interessant nok er Norge blant landene der flest svarer at de synes de mangler verktøy i arbeidet sitt som kunne økt produktiviteten ytterligere. Computerworld skriver:

"Selv om de norske svarene indikerer at produktiviteten er høyest her, befinner de norske svarene seg langt ned på listen når de ble spurt om de hadde de teknologiske verktøyene de trenger for å gjøre jobben så effektivt som mulig. 77 prosent av de spurte her til lands svarte ja på det spørsmålet, mens 18 prosent svarte nei.(...) Nordmennene viste imidlertid stor tillit til teknologer som kan overta gjentatte rutineoppgaver for oss. På spørsmål om i hvilken grad de stoler på at digitale assistenter eller annen programvare kan overta slike oppgaver, svarte 19 prosent av nordmennene at de «definitivt» ville stole på dem, mens 63 prosent svarte at de «sannsynligvis» ville stole på det, slik at 82 prosent av de norske deltakerne viser positiv støtte til dette."

Hvorfor er det slik at vi i Norge ligger på topp når det gjelder produktivitet, slik det er målt her, men likevel synes vi mangler verktøy for å jobbe mer effektivt? Sannsynligvis fordi vi er positive til å ta i til ny teknologi og ser at det er mulig å få til enda større forbedringer dersom vi har de rette verkøyene.

Karsten Warholm vant 400 meter hekk

I kveld er det i grunnen ingen tvil i hva som må på bloggen. Norge har ikke akkurat vært noen global stormakt i friidrett de siste årene og det er ikke akkurat typisk norsk å være best i 400 meter hekk. Så når vi i dag hadde et berettiget håp om medalje og det norske håpet Karsten Warholm like gjerne gikk helt til topps, må det dokumenteres. Dette er en virkelig stor idrettsprestasjon, Og så får vi håpe at flere unge lar seg inspirere til å prøve å bli best i verden:

Samarbeid med NASA om klima i Arktis

Det er et fint oppslag på NRKs nettsider om at "Norge og NASA inngår avtale om klimaovervåkning" . Dette er en spennende nyhet som også Kveldsnytt dekket i går. Kartverket vårt og NASA har skrevet under en avtale om et veldig spennende teknologisamarbeid som blant annet vil styrke klimaovervåkningen i Arktis.

I pressemeldingen vår fra KMD skriver vi dette om samarbeidet:

"NASA og Kartverket signerte i går en ny avtale som skal gi mer fakta om jordkloden. Samarbeidet dreier seg om utvikling og leveranse av ny teknologi som får stor betydning for måling av hav- og isendringer. NASA og Kartverket har gjennom flere år hatt et tett samarbeid. Når NASA nå skal levere et av nøkkelinstrumentene til Kartverkets nye jordobservatorium i Ny-Ålesund, betyr dette en ytterligere styrking av samarbeidet."

Kartverket er nå i ferd med å bygge et nytt jordobservatorium i Ny-Ålesund som blir tatt i bruk i 2018. Fra det nye jordobservatoriet skal Kartverket overvåke jordas rotasjon og bevegelser. Satellittavstandsmåleren som NASA skal levere er utstyrt med laser og kan bestemme satellittenes avstand til jorda. Plasseringen i Ny-Ålesund på 79 grader nord gjør det mulig å følge satellitter over polområdet og vil bety en stor forbedring av satellittdata som brukes til å overvåke hav- og isendringer. Samarbeidet mellom Kartverket og NASA er derfor viktig for overvåkningen av klimaendringer og havnivå i Arktis.

Lavere skatt, høyere skatteinntekter

VG har i dag lansert sin kalkulator der du kan få beregnet hvor mye Jonas-skatt du må betale etter valget dersom Arbeiderpartiet vinner. Argumentet våre politiske motstandere bruker for å begrunne store skatteøkninger pleier å være at det da blir mer penger til ulike offentlige utgifter, mens den borgerlige regjeringens skattelettelser gir mindre penger til offentlige utgifter. Men er det virkelig slik?

Det er naturligvis en sammenheng mellom skattenivå og skatteinntekter, men sammenhengen er ikke alltid slik at en krone mer i skatt gir en krone mer til offentlige utgifter. Det er også avhengig av hvordan man innretter skattepolitikken. Noen ganger kan det faktisk være motsatt. For eksempel fordi en miljøavgift virker så godt at det blir mindre av den miljøskadelige adferden som skal reduseres, og dermed også mindre inntekter. Eller fordi en ny skatt på næringslivet kveler aktivitet eller fører til utflytting av arbeidsplasser fra Norge, slik at resultatet av høyere skatter blir lavere skatteinntekter.

Og motsatt så er det jo slik at lavere skatter for næringslivet kan føre til høyere aktivitet. For eksempel fordi man får råd til ansette flere folk eller fordi virksomhet som var i utlandet flytter til Norge. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å arbeide mer. Da kan skatteinntektene bli høyere selv om skattene er lavere.

Men hvordan er den norske virkeligheten på dette området? Nettavisen E24 hadde en interessant sak om dette for noen dager siden, under overskriften "Ola og Kari Nordmann har fått 18 mrd. i skattekutt - Staten får likevel inn 65 mrd. mer". E24 har gått igjennom skattestatistikken fra Statistisk Sentralbyrå fra 2013 da regjeringen tok over fra de rødgrønne og sammenstilt dette med tallene fra Finansdepartementet som viser hvor store skattelettelser som er gitt. De har blant annet sett på hvordan de store skattelettelser i personskatten som er gitt de siste årene har virket. og E24 slår fast at skatteinntektene fra personskatter er høyere nå, selv om skattenivået er lavere enn i 2013:

"Tallene viser at mens personskattene er kuttet med om lag 18 milliarder kroner, har inntektene fra de samme skattene faktisk økt med 64,8 milliarder kroner. Inntektene fra personskattene var i 2016 11,2 prosent over 2013, og trenden fortsetter i år. Sammenligner man første halvår i år med første halvår 2013, er personskatteinntektene til staten 12 prosent høyere. Det skjer altså samtidig som skattenivået er kuttet.".

Når det gjelder skattene næringslivet betaler er det selvfølgelig slik at skatteinntektene til statskassen har gått ned de siste årene, ikke først og fremst på grunn av skattelettelser, men fordi oljeprisen har falt fra 120 dollar til 30-40 dollar på det laveste. Det har gitt et bortfall på 160 milliarder i oljeskatter sammenlignet med 2013. At regjeringen og Stortinget i en slik vanskelig situasjon for næringlivet har prioritert lettelser i bedriftsbeskatningen har bidratt både til å dempe nedturen for mange bedrifter og å gjøre det mer attraktiv å starte nye bedrifter. Noe som bidrar både til flere arbeidsplasser og til flere bedrifter som kan betale skatten som finansierer velferdsordningene våre. E24 skriver:

"...men tallene «forstyrres» av nedturen i oljenæringen, som har gjort at inntektene fra oljeskattene var 160,4 milliarder mindre i fjor enn i 2013. Totalt har bedriftsbeskatningen blitt kuttet med 6,0 milliarder, ifølge Finansdepartementets tall, mens inntektene i 2016 var 167,4 milliarder lavere enn i 2013. En opptur i oljenæringen igjen vil, sammen med de økte skatteinntektene fra personer, altså kunne gi staten en dramatisk inntektsøkning i årene fremover."

Når det i Høyres partiprogram for neste stortingsperiode står at vi vil "ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået og sikre et bredt skattegrunnlag der alle med skatteevne bidrar" så er det fordi det er mulig å kombinere dette med høye ambisjoner for helse, eldreomsorg, skole og velferdstjenester. Skattepolitikken må naturligvis alltid tilpasses den økonomiske situasjonen vi er i, men det å gjennomføre store skatteøkninger for bedrifter og for de som investerer i å bygge bedrifter er et dårlig svar dersom vi ønsker flere arbeidsplasser og vekst i norsk næringsliv.

C.J. Chivers: The Gun

Sommerferier er en bra tid å fordype seg i litt lengre lesestoff, gjerne bøker. En av de interessante bøkene jeg har lest i sommer er "The Gun" av C.J. Chivers. Så kan man jo lure: Er det virkelig verdt tiden å lese en bok på 500 sider om et automatvåpen? Og svaret er: ja, det er det fordi våpenet det er snakk om er Automat Kalasjnikova 1947, også kjent som AK-47, en av de ytterst få industrielle suksessene som kom ut av Sovjetunionen.

Det er beregnet at det finnes et sted rund 75 millioner AK-47 i omløp i verden, mer enn noe annet våpen. Det har i flere tiår vært det foretrukne skytevåpenet for en rekke av verdens stater, geriljabevegelser, narko-karteller og terrorister. Sannsynligvis har ingen andre skytevåpen tatt livet av så mange som AK-47. Det handler om millioner av mennesker.

Nå handler ikke "The Gun" bare om AK-47, men den åpner med å sette automatvåpen inn i en større kontekst. På 1860-tallet utviklet Richard Gatling the Gatling Gun, en ny type skytevåpen som kunne skyte flere skudd i rask rekkefølge. Neste trinn var the Maxim Gun som tok utviklingen av maskingeværet et skritt lenger og ble et foretrykket våpen i britiske kolonikriger. Boken har noen veldig interessante beskrivelser av hvor stor motstand det var hos konservative militære ledere mot maskingevær de mente var lite anvendelige og holdt fast på bruk av kavaleri med hest og sverd og angrep med bajonett.var mer effektivt. Det var 1. verdenskrigs katastrofale strategier, blant annet Slaget ved Somme der 57 000 britiske soldater ble meid ned i løpet av første dag (det ble over en million døde og sårede totalt i dette slaget).

AK-47 kom som et resultat av lærdommene etter 2. verdenskrig, der russerne mente de lå på etterskudd våpenteknologisk og satte i gang flere hemmelige programmer, blant annet for utvikle atombomber, for å rette på situasjonen. Et av programmene handlet om å lage en ny type automatvåpen som kombinerte de beste egenskapene til rifler, som er treffsikre på lang avstand, og mindre maskingevær har stor ildkraft. Våpenet måtte være lett å ha med seg, bestå av få deler, være lett å sette sammen og være mest mulig vedlikeholdsfritt.

Chivers beskriver grundig denne prosessen der ulike hensyn skulle balanseres og hvordan Sovjetunionen klarte å utvikle et våpen, en våpentype som senere fikk den engelske betegnelsen "assault rifle", der den sovjetiske i en periode var overlegen noe av det vesten brukte. Noe av det mest overraskende i prosessen for å komme dit var at Sovjetunionen gjennomførste en form for innovasjonskonkurranse, der flere team konkurrerte med hverandre om å utvikle det beste konseptet for et nytt automatvåpen. Mikhail Kalasjnikovs team vant konkurransen i 1947, derav navnet AK-47. Den første konkrete anvendelsen av AK-47 var imidlertid ikke i en vanlig krig, men for å slå ned oppstanden i Ungarn i 1956. Og i tiårene etter var det nok få slike væpnede konflikter der den ikke har vært med, ofte på begge sider.

Boken handler mye om hovedpersonen Kalasjnikov og hans livshistorie, og drøfter en rekke kritiske spørsmål om hva som er fakta og myter. Sovjetunionen trengte helter og var ikke nødvendigvis opptatt av om det de fortalte var helt sant. Det var heller ikke helt enkelt å holde orden på hvem som var helter og hvem som var skurker i Stalin-tiden, da oppgjøret med Stalin kom eller da kommunismen ble avskaffet, men Kalasjnikov klarte seg gjennom alt dette og døde først i 2013.

Et av kommunismens store problemer var at den ikke produserte varer ut fra etterspørsel, men ut fra produksjonsmål. Det betød at det stadig ble produsert flere AK-47, ikke bare i Russland men også i DDR, Jugoslavia, Bulgaria, Kina, Albania, og etter hvert også flere andre steder. Våpen ble spredt vidt og bredt til ulike seperatistbevegelser og geriljahærer. Våpeneksport var en del av Sovjetunionens strategi for å vinne verdensherredømme, og et automatvåpen er mye mer praktisk anvendbart i det daglige enn for eksempel en ubåt eller et atomvåpen. Overskuddet fra denne produksjonen ble lagt i enorme lagre. Derfor ble det enda verre da  Sovjetunionen brøt sammen Chivers beskriver hvordan alle disse våpnene som lå på lager ble til en konvertibel valuta for offiserer som kontrollerte lagrene, og ble spredt rundt i hele verden. Våpenoverskuddet etter 40 års sosialistisk planøkonomisk våpenproduksjon er fortsatt med på å holde geriljagrupper verden over med billige våpen.

Et interessant kapittel mot slutten av boken handler om USAs forsøk på utvikle et minst like godt alternativ til AK-47. Det ble jo særlig viktig i Vietnam der man møtte nord-vietnamesiske regjeringssoldater og sør-vietnamesiske FNL-styrker som brukte kinesisk-produserte AK-47. I full fart utviklet USA sitt M-16 automatvåpen, som i prinsippet var et minst like godt våpen, men de første versjonene hadda så store mekaniske problemer at den ble svært upopulær blant soldatene. Mange syntes det var rart at man fortsatt var avhengig av bajonetter 100 år etter at maskingeværet var oppfunnet. Historien rundt denne innkjøpsprosessen og hvordan kritikken først ble underslått og så måtte håndteres politisk, er et interessant stykke politisk historie det også. Og for å dra inn musikken her også: Stan Ridgeway har en vers om frykten når våpenet ikke virker i sangen "Camouflage"

"I was a PFC on a search patrol huntin' Charlie down
It was in the jungle wars of '65
My weapon jammed and I got stuck way out and all alone
And I could hear the enemy movin' in close outside.
Just then I heard a twig snap and I grabbed my empty gun
And I dug in scared while I counted down my fate."