Borgerlig vs rødgrønt i moderniseringspolitikken

De siste årene har regjeringen vært opptatt av å fornye, forenkle, forbedre og digitalisere offentlige sektor. Med unntak av noen av strukturreformene, som de rødgrønne nå truer med å reversere etter valget, har opposisjonen vært temmelig stille. Jeg tenker at det ikke er så rart. Når mye positivt skjer og Norge klatrer på internasjonale rangeringer, er det heller ikke så rart av kritikken uteblir.

I juni behandlet imidlertid Stortinget et forslag som plutselig fikk fram noen tydelige ideologiske forskjeller mellom de rødgrønne partiene på den ene siden og alle de fire borgerlige samarbeidspartiene på den andre siden. Det handlet om hvordan offentlig sektor bør slippe til og samarbeide med private der dette gjør at oppgaven blir løst på en bedre måte enn gjennom statlig monopolvirksomhet.

Innstillingen fra Kommunal og forvaltningskomiteen (Innst. 481 S 2016-17) i sin helhet finnes her på Stortingets nettsider. Den kan anbefales. Jeg synes denne tydelige uenigheten mellom borgerlig politikk og rødgrønn politikk når det gjelder strategien for å omstille og modernisere i stat og kommune er såpass interessant at jeg skrev om det i min faste teknologispalte i Dagens Næringsliv som var på trykk på fredag. Her er det jeg skrev der:

"Når staten tar på seg oppgaver som løses bedre av andre

Er det noen forskjell på borgerlig og rødgrønn politikk i måten vi vil gå frem for å digitalisere offentlig sektor? Et forslag som ble vedtatt av Stortinget rett før sommeren viser at det ikke er helt likegyldig hvem som styrer landet.

Venstre fremmet et forslag i Stortinget våren 2017 om å gå gjennom statens organisasjon for å påse at staten ikke begynner å løse oppgaver det allerede finnes gode svar på. For eksempel å utvikle egne it-løsninger der man heller kan kjøpe produkter som allerede finnes i markedet. Eller at staten tar på seg nye oppgaver i direkte konkurranse med bedrifter eller frivillige som allerede gjør den samme jobben.

Det kan være krevende å avklare nøyaktig hvor grensene skal gå for hva offentlig sektor skal gjøre selv, hva den skal bestille og la andre utføre, og hvilke oppgaver det er fornuftig at markedet selv tar seg av.  Men det er viktig å gjøre disse avklaringene. En offentlig sektor folk generelt er svært fornøyde med kan miste tillit hvis den blir for ambisiøs på egne vegne og tar på seg oppgaver som løses bedre av andre.

Derfor er det viktig å ha et kritisk blikk på hvordan vi kan få mer effekt ut pengene ved å benytte ulike former for samarbeid mellom offentlig sektor og næringslivet, som innovative offentlige anskaffelser og leverandørutviklingsprogrammer. Da blir oppgaven vedtatt politisk, men konkurranse mellom private sørger for at det beste tilbudet vinner. Med mer effektiv drift frigjør vi også mer penger som kan brukes på velferd og skole.

Bransjeorganisasjoner som Virke, IKT-Norge og Abelia er svært tydelige på at næringslivet har mye å bidra med når offentlig sektor skal digitalisere og omstille. Når staten og kommunene er krevende kunder bidrar det også til næringsutvikling og norske bedrifter kan konkurrere om tilsvarende oppdrag utenfor Norge.

Flertallet i Stortinget, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gjorde derfor følgende vedtak da saken ble behandlet i juni:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en gjennomgang av prinsipper og retningslinjer for samarbeid mellom staten og private aktører, med siktemål å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private/kommersielle markeder. Gjennomgangen bør være klar i løpet av 2018».

Dette blir fulgt opp av regjeringen og vil gi et verdifullt utgangspunkt for å diskutere hvordan samarbeidet mellom privat og offentlig sektor bør videreutvikles.

Så skulle man kanskje tro at hele Stortinget er enige om at etterspørsel etter nye løsninger i offentlige sektor kan bidra til å stimulere innovasjon og teknologiutvikling i næringslivet. Men slik er det ikke. Noe av det mest interessante i behandlingen av saken var at alle de rødgrønne partiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, stemte imot vedtaket.

Merknaden de rødgrønne partiene har skrevet i saken (Innst. 481 S 2016-17) gir uttrykk for en tydelig ideologisk skepsis mot å samarbeide med private bedrifter når offentlige oppgaver skal løses. De skriver at offentlige anbudskonkurranser og samarbeid med private er en byråkratisk og fordyrende måte å løse oppgaver på, og skriver:

«Disse medlemmene (fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV) mener det tilligger politiske myndigheter å bestemme hvilke samfunnsområder som skal være underlagt offentlig styring og kontroll. Den praktiske gjennomføringen av forslaget vil føre til en betydelig merutgift til konsulenter i tillegg til et betydelig tap av driftseffektivitet i forbindelse med bestilling av oppdrag og påfølgende vurdering.»

I tillegg til å advare mot at konkurranse er fordyrende, skriver de rødgrønne partiene at offentlig sektor bør være forsiktige med å bruke store private leverandører.

Jeg mener det er klargjørende at de tre rødgrønne partiene har en så tydelig formulert skepsis til privat sektor. Og like klargjørende, og positivt, er det at de fire borgerlige partiene står sammen i ønsket om å avklare ansvar og roller og legge til rette for at næringslivet kan samarbeide mer med stat og kommune der det bidrar til bedre offentlige tjenester."