Team Me

Team Me fra Elverum var en noen år blant de aller mest spennende nye bandene innenfor norsk pop og rock. Så vidt jeg vet ble de dessverre oppløst på slutten av 2015. Men etter en travel uke med mye reising, der jeg har tatt mye tog og rukket å besøke Skien, Lillehammer, Drammen og Tønsberg, tenkte jeg at akkurat dette er det fint å høre på en fredags kveld.

Dette er et klipp fra Vevo dscvr, som omtaler seg selv som "...the place to catch live performances, interviews and more from up and coming artists. From pop to indie and dance to urban, dscvr will bring you fresh and hottest new artists."

Milliardgevinster fra 14 nye digitaliseringsprosjekter

Forrige gang jeg blogget om medfinansieringsordningen for statlige IKT-prosjekter var i april i fjor da ordningen var helt ny. Da hadde åtte prosjekter fått 75 millioner kroner i støtte fra ordningen, med en beregnet samfunnsøkonomisk gevinst på 3,8 milliarder kroner for samfunnet.

Nå er prosjekter i medfinansieringsordningen igjen i media. Nå har 14 nye digitaliseringsprosjekter fått tilskudd på til sammen 111 millioner kroner. I følge Difis oversikt over prosjektene som får støtte i 2017 har de en samlet samfunnøkonomisk lønnsomhet (netto nåverdi over 10 år) som er beregnet til 6,5 milliarder kroner. Og minst like interessant: Det er en mulig innsparing over offentlige budsjetter på vel 3 mrd. kroner. De må levere gevinstrealiseringsplaner innen 23. mai får å få endelig tilsagn om penger.

Det er mange interessante prosjekter på listen over de som har fått foreløpig tilsagn. Direktoratet for Byggkvalitet skal tilrettelegge for at kommunale plan- og eiendomsdata lettere kan brukes i selvbetjeningsløsninger. Direktoratet for e-helse har et prosjekt som har som mål å unngå bomturer i hjemmetjenesten ved at brukerne får beskjed om når besøkene kommer. IMDI skal lage et nytt nasjonalt tolkeregister. NAV skal sammen med kommunene digitalisere søknadene om økonomisk sosialhjelp. Politidirektoratet skal lage en ny og moderne nettløsning for politiet.no. Og Brønnøysundsregistrene har søkt om penger til et prosjekt som ytterligere digitaliserer de offentlige innkjøpsprosessene ved at det lagets en nasjonal tjeneste for å håndtere dokumentasjonsbevis. Bare for å nevne noen av de nye prosjektene.

Gjennomgående for mange av prosjektene som nå får støtte i medfinansieringsordningen er at staten tar et større ansvar for digitaliseringen i kommunene. Dette ble omtalt i stortingsmelding 27, Digital Agenda for Norge, som en ny og viktig del av arbeidet med å styrke digitaliseringen i offentlig sektor. I flere av årets prosjekter vil kommunene få de største gevinstene av tiltakene. I KMDs pressemelding om de nye prosjektene sier Jan Tore Sanner at:

"– Jeg er glad for at mange av årets prosjekter vil skape en enklere hverdag for innbyggerne, enten det er raskere byggesaksbehandling eller bedre kontakt med hjemmehjelpen. Digitale løsninger gjør det mulig å gi innbyggerne raskere og bedre tjenester, sier Sanner. Det er et stort potensial for å digitalisere tjenester og jobbe smartere i kommunal sektor. Når staten tar et større ansvar for digitaliseringen kan vi øke tempoet på omstillingen også i kommunene, sier Sanner."

Klimagassutslippene går ned for første gang

Klimagassutslippene i Norge har nådd toppen og vil for første gang i historien gå nedover. Det viser de prognosene som er laget i forbindelse med utarbeidelsen av den nye perspektivmeldingen og som ble vist frem i dag av statsministeren, finansministeren og partilederne i regjeringens to samarbeidspartier.

Vi kan slå fast at politikk virker, også klimapolitikk. Prognosene viser at de ulike tiltakene som allerede er gjennomført, og tiltak som er vedtatt og skal gjennomføres, gjør at vi er på god vei mot målene som er fastsatt i klimaforliket fra 2008. Grafen til høyre viser hvordan prognosen for utslippene i 2020 ser ut nå sammenlignet med Kyoto-avtalens utgangspunkt i 1990 og sammenlignet med utslippene i det siste året med rød-grønn regjering.

Og om man synes denne grafen forenkler det hele litt for mye, og man vil se en mer fullstendig fremstilling, har denne presentasjonen fra Finansdepartementet mange fine grafer med oversikter over de totale klimagassutslippene i Norge og også noen fine oversikter over nedgangen i utslipp i transportsektoren fordi vi fører en politikk som har sørget for at veldig mange bruker utslippsfrie biler. I dagens pressemelding om de nye prognosene er det særlig fire årsaker som fremheves som forklaring på at utslippene går nedover raskere enn vi tidligere har trodd:

"Flere forhold bidrar til at Norge nærmer seg målet:

- Befolkningen tar i bruk nullutslippsbiler i en langt større grad enn tidligere antatt. Det har kommet nye modeller med lengre rekkevidde. Elbilfordelene i avgiftssystemet er videreført og engangsavgiften lagt ytterligere om i miljøvennlig retning. Gjennom Enova har regjeringen bidratt til hurtiglademuligheter mellom de store byene.

- Anslaget for utslipp fra oppvarming av bygg er nedjustert med nesten én million tonn CO2-ekvivalenter på grunn av forbud mot fyring med fossil olje.

- Det har vært en markert nedgang i utslippene fra innenriks sjøfart og fiske. Nedgangen henger blant annet sammen med overgang til mindre utslippsintensive drivstoff og bruk av ny teknologi.

- Utslippene av HFK, blant annet fra kjøleanlegg, ventes å avta raskere som følge av et nytt EU-direktiv. I tillegg har nedleggelsen av gasskraftverket på Mongstad også betydning."

Mange i opposisjonen og i miljøbevegelsen har kritisert regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet i fjor høst, fordi prognosene har vist at utslippene ville fortsette å øke i flere år fremover til tross for alle de nye tiltakene. Nå når de nye prognosene viser at tiltakene virker, og at vi er på god vei mot klimamålene, får vi håpe at de er mulig å gi regjeringen og stortingsflertallet noe mer skryt. For som statsminister Erna Solberg sa i dag er dette viktige og svært gode nyheter:

"– Da vi kom i regjering, var avstanden til klimamålet på åtte millioner tonn. Mange mente dette var umulig å nå. Tre år senere er vi nærmere enn noen gang, og avstanden anslås nå til tre millioner tonn. Dersom den vedtatte opptrappingen av biodrivstoff regnes med, anslår vi at avstanden til klimaforlikets ambisjon for 2020 er nede i om lag to millioner tonn. Det er svært gode nyheter og det viser at regjeringens politikk virker, sier statsminister Erna Solberg."

Nye tall for antall ansatte i staten

For noen dager siden kom det oppdaterte tall som viser hvor mange ansatte det er i departementer, direktorater og i øvrig statsforvaltning. Tallene viser at antall ansatte i departementene har gått ned, mens veksten i sentralleddet i direktoratene er lavere enn før.

De nye tallene og kategoriseringene stammer fra en helt fersk analyse Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjort som en oppfølging av analysen som ble lagt frem i august i fjor med tall for perioden 2009-15. Nå foreligger det også nye tall for utviklingen fra 2015 til 2016 og som Difi skriver om her på sine nettsider.

Difi har blant annet sett på tallene for den sentrale delen av statsforvaltningen, det vil si departementene og sentralleddet i direktoratene. De skriver dette om utviklingen fra 2015 til 2016:

"Når vi justerer for omorganiseringer, hadde direktoratene samlet en vekst fra 2015 til 2016 på 444 ansatte, mens departementene reduserte antall ansatte med 17. Dette gir en vekst på 2,7 prosent for direktoratene og -0,4 prosent for departementene. I oktober 2016 var det 17 192 som arbeidet i direktoratene og 4 601 i departementene."

Det er i følge Difis analyser av utviklingen i de enkelte virksomhetene er det endringer i fire av de over 60 direktoratene som forklarer nesten hele veksten på 444 personer fra 2015. UDI har hatt vekst på grunn av flere asylankomster, Direktoratet for e-helse har i forbindelse med opprettelsen fått nye oppgaver, Statens Vegvesen har fått en større arbeidsmengde og Tolldirektoratet har fått et høyere ambisjonsnivå.

Det er i alt i underkant av 170 000 ansatte i staten når vi ikke tar med helseforetakene eller de statseide selskapene. Det store flertallet av disse statsansatte jobber ikke i departementer eller i sentralleddet i direktoratene, men er ansatt i en annen virksomhet som utfører ulike forvaltningsoppgaver eller leverer offentlige tjenester. De er for eksempel politifolk, universitetsforskere, fengselsbetjenter eller ansatte i forsvaret - eller de jobber med en annen oppgave regjering og Storting har bestemt at de skal gjøre.

På noen områder er det slik at at oppgavene kan utføres mer effektivt enn i dag, for eksempel ved å bruke digitale verktøy. Da kan effektivisering føre til at det blir færre ansatte enn før. På andre områder er det en politisk ambisjon om å øke innsatsen gjennom å ha flere folk. Det viktige da er at veksten kommer på områdene som er politisk prioritert og det er meningen at det skal være vekst. I KMDs pressemelding som ble laget da de nye tallene kom slås det fast at det er det som skal vokse som vokser:

"Tallene viser at regjeringens arbeid med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor gir resultater. Vi har modernisert og digitalisert flere tjenester, fjernet tidstyver, forenklet planprosesser, og gjennomført en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform. Dette legger et godt grunnlag for ytterligere effektivisering i årene som kommer, sier Jan Tore Sanner. Ifølge undersøkelsen øker antall ansatte mest på prioriterte områder i ytre etater som politi (+1 482), jernbane (+501), vei (+485), og fengsler (+213) fra 2013 til 2016. Departementene er slanket med 50 ansatte. Veksten i sentraladministrasjonen (departementer og direktorater) er redusert fra 1375 i perioden 2009 til 2013 til 866 i inneværende periode."

Bortgjemte musikalske perler (63)

Vel, ikke helt bortgjemt. Sangen "I Want Your Love" var på toppen av VG-listen i Norge og nummer fem i UK i juni1988, men den er sannsynligvis ganske bortglemt i dag. Bandet er Transvision Vamp, et energisk pop-punk band med Wendy James frontfigur. De hadde sine glansdager i 1988 og 89, før folk mistet interessen og bandet gikk i oppløsning i 1991, etter tre album. Men den mest kjente singelen deres fortjener å bli hentet frem fra det store arkivet på YouTube:

Tillitsbasert ledelse

I uken som gikk har jeg vært med som innleder på to store møteplasser om styring og ledelse i offentlig sektor. Først var det statens egen topplederkonferanse der hovedtema var hvordan vi gjennomfører gode og vellykkede omstillingsprosesser i en tid der behovet for endringer øker. Og torsdag hadde FAFO sin årskonferanse der tillit og tillitsbasert ledelse var hovedtema.

Og dette henger naturligvis sammen. En av styrkene vi har i Norden er at vi i utgangspunktet har stor tillit både til hverandre og til ulike samfunnsinstitusjoner. I arbeidslivet gjør dette at vi ikke trenger å bruke like mye tid og krefter på å kontrollere hverandre som i samfunn der tilliten er svakere.

Eva Grinde skrev svært godt om dette med tillit i forholdet mellom ledelse og ansatte i offentlig sektor i Dagens Næringsliv for et par uker siden da hun tok et lite oppgjør med de som påstår at Norge har innført noe svært få klarer å definere hva er og som omtales som "New public management". Hun skriver:

"I en artikkel i DN mandag skriver Kuvaas sammen med partner i Great Place to Work Norge Tron Kleivane og tidligere divisjonsdirektør for administrasjon i Helsedirektoratet Bård Mossin Olesen, at Norge bør gjøre som Sverige: Forkaste New Public Management som system og gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. Her ligger det innbakt flere tvilsomme premisser. For det første at NPM er et spesifikt styringssystem som Norge har innført. For det andre at «bruk av mål- og resultatstyring, kontroll og rapportering», ikke lar seg kombinere med tillit. For det tredje er det langt fra klart hvordan Sveriges «tillitsreform» skiller seg fra norske politikeres selverkjennelse og arbeid på dette feltet særlig etter 22. juli-rapporten."

Hun har helt rett i alt dette. Vi kan ikke avskaffe noe vi aldri har innført. Men det er fullt mulig å ha både dårlig styring og dårlig ledelse uten at vi behøver å sette på ideologiske merkelapper som tåkelegger mer enn de oppklarer. Eva Grindes artikkel tar opp flere eksempler på det som kan oppfattes som overdreven detaljstyring. Men hvis noen har for mye detaljstyring trenger vi ikke påstå at det skyldes såkalt new public management når det egentlig skyldes den enkelte virksomhet selv, eller den politiske styringen av dem. 

Artikkelen Eva Grinde kritiserer (og som også er bak en betalingsmur hos DN) er et ganske typisk eksempel på en avsporing av gode og viktige debatter om tillitsbasert styring og ledelse. Det er en tilbakevendende påstand om at tillit i arbeidslivet står i et motsetningsforhold til det å være opptatt av mål og resultater. Det kan umulig være tilfelle. Her synes jeg diskusjonen på FAFOs årskonferanse om tilltsbasert ledselse i offentlig sektor ble konstruktiv og god, blant annet fordi den trakk inn erfaringene Danmark har gjort med ulike ledelsesmodeller i offentlig sektor. Det de i dag kaller "tillitsreformen" i offentlig sektor i Danmark bygger på syv prinsipper, der det første er:

"Styring i offentlig sektor skal fokusere på mål og resultater."

Og det er jo også ganske naturlig at det er en klar sammenheng mellom mål, resultater og tillit. Det er er når det er åpenhet om målene og når man leverer det man har lovet at forutsetningene for tillit er best.

Nytt arbeidsgiverråd i staten

Den kanskje aller viktigste forutsetningen for at kunnskapsintensive virksomheter skal levere gode tjenester, ta veloverveide beslutninger og holde et høyt kvalitetsnivå når de leverer det de har lovet, er at de har den nødvendige kompetansen. Man må rekruttere unge, kloke hoder, i konkurranse med andre arbeidsgivere, man må tilby attraktive arbeidsoppgaver og -vilkår og man må tilpasse seg endringer i omgivelsene - og evne å omstille når det er nødvendig.

Slik er det også i statlige virksomheter. Man må være en attraktiv og moderne arbeidsgiver i et mangfold av ulike virksomheter som har litt ulike behov. Det må være en sammenheng mellom den enkelte virksomhets roller og utfordringer, og den arbeidsgiverpolitikken staten har.

For at staten skal bli bedre i stand til å forstå og ta hensyn til virksomhetenes behov og utfordringer som arbeidsgiver, er det nå etablert et nytt arbeidsgiverråd, ledet av direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, med 15 toppledere i ulike statlige virksomheter som medlemmer. Arbeidsgiverrådet skal gi råd til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen i staten. Jan Tore Sanner sier i sakens anledning at:

"– Virksomhetene i staten er ulike og mangfoldige. Opprettelsen av arbeidsgiverrådet i staten skal bidra til at arbeidsgiverpolitikken i større grad er basert på virksomhetenes behov og utfordringer og det skal styrke vårt arbeid med å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere, sier Sanner."

Vedtektene for det nye arbeidsgiverrådet sier at det skal bidra aktivt i utviklingen av den statlige arbeidsgiverpolitikken, blant annet i sentrale forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, i utforming av regelverk og i prioriteringen av ulike arbeidspolitiske tiltak og satsinger. Dessuten skal rådet drøfte viktige problemstillinger ved utøvelse av arbeidsgiverrollen i staten og gi samordnede tilbakemeldinger, Disse vedtektene kan en lese her. Og pressemeldingen fra KMD om det nye arbeidsgiverrådet er her.

Verdens lykkeligste land

Norge har nå inntatt førsteplassen på den FN-støttede World Happiness Report 2017. Dette er en kåring som vi ikke bare er opptatt av her i Norge, men som gjerne får ganske stor internasjonal oppmerksomhet. Som her på BBCs nettsider der de skriver om "Happiness report: Norway is the happiest place on Earth".

BBC skriver dette om kriteriene som brukes når man kårer de mest lykkelige og minst lykkelige blant 150 land:

"It mainly relies on asking a simple, subjective question of more than 1,000 people every year in more than 150 countries. "Imagine a ladder, with steps numbered from 0 at the bottom to 10 at the top," the question asks. "The top of the ladder represents the best possible life for you and the bottom of the ladder represents the worst possible life for you. On which step of the ladder would you say you personally feel you stand at this time?" The average result is the country's score - ranging from Norway's 7.54 to the Central African Republic's 2.69. But the report also tries to analyse statistics to explain why one country is happier than another. It looks at factors including economic strength (measured in GDP per capita), social support, life expectancy, freedom of choice, generosity, and perceived corruption."

I Norge er vi vant til å være på eller nær toppen av mange slik internasjonale kåringer av hvilke land det er best å bo i. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde regnet med at Norge skulle innta toppen på akkurat denne målingen av lykke, ganske enkelt fordi det kunne virke som danskenes særegne kombinasjon av materiell velstand, høy grad av tillit, nordisk velferdsmodell og en noe mer liberal lovgivning og lavere priser på enkelte populære mat- og drikkevarer, er den perfekte kombinasjon for å gå til topps i en lykke-kåring. Men denne gangen ble det Norge som havnet øverst.

På nettsiden til World Happiness Report 2017 kan man lese mer om hvorfor landene er plassert der de er i rangeringen. Norge har rykket opp fra 4. plass i fjor til førsteplass i år, mens Danmark er dyttet fra første ned til andre plass. Deretter følger Island, Sveits, Finland, Nederland, Canada, New Zealand, Australia og Sverige. De nordiske landene gjør det som vanlig veldig godt i slike rangeringer, og rekkefølgen i toppen er så tett at det skal lite til for å endre på rekkefølgen neste gang.

Men hva er det som gjør at Norge klarer å gå til topps akkurat når oljeprisen akkurat nå når oljeprisen har gått ned? Rapporten har en teori om når oljeprisen svinger er det nettopp evnen vi har hatt til å tenke langsiktig om forvaltning av oljeformuen, der vi har vært flinke til å spare penger til dårligere tider, som er en del av svaret:

"Norway has jumped from 4th place in 2016 to 1st place this year, followed by Denmark, Iceland and Switzerland in a tightly packed bunch. All of the top four countries rank highly on all the main factors found to support happiness: caring, freedom, generosity, honesty, health, income and good governance. Their averages are so close that small changes can re-order the rankings from year to year. Norway moves to the top of the ranking despite weaker oil prices. It is sometimes said that Norway achieves and maintains its high happiness not because of its oil wealth, but in spite of it. By choosing to produce its oil slowly, and investing the proceeds for the future rather than spending them in the present, Norway has insulated itself from the boom and bust cycle of many other resource-rich economies. To do this successfully requires high levels of mutual trust, shared purpose, generosity and good governance, all factors that help to keep Norway and other top countries where they are in the happiness rankings."

Beste spill noen gang?

For kort tid siden ble Nintendos nye konsoll Nintendo Switch lansert og samtidig ble det også sluppet noen nye spill. Det mest etterlengtede av disse var det nye Zelda-spillet The Legend of Zelda: Breath Of The Wild.

Jeg blogget om det forrige Zelda-spillet som kom i 2012, The Legend of Zelda: Skyward sword her, et fantastisk bra spill. Men det nye spillet er mye større og mer variert. Jeg har spilt i mange timer, og har på følelsen at jeg bare såvidt har begynt. Det er et spill som alene forsvarer innkjøpet av en ny spillkonsoll. I stedet for å prøve å forklare hva det handler om deler jeg heller spillnettstedet Gamespots video der de anmelder spillet og viser hvordan det foregår:

St Patrick's Day

Irer over hele verden feirer St. Patrick's Day i dag, 17. mars. Og i anledning dagen er det naturligvis vanlig å lage spillelister, som denne i dagens The Sun. Det å finne irsk musikk som passer til en god fest er ikke særlig vanskelig. Men jeg tenker vel at The Irish Rover, særlig denne versjonen The Dubliners spilte inn sammen med The Pogues i 1987, alltid passer:

507 000 er ansatt i en kommune

Ved utgangen av 2016 var det i alt 507 000 sysselsatte i norske kommuner. Det er 1,9 prosent flere enn på samme tid i 2015. I tillegg var det 49 000 sysselsatte i norske fylkeskommuner, omtrent det samme som i 2015.

Går man inn i Statistisk Sentralbyrås ferske tall for antall ansatte i kommunesektoren vil man se at det er ganske stor forskjell på antall sysselsatte og antall årsverk, blant annet fordi det i noen sektorer er mange ansatte som velger å jobbe deltid. Skal man sammenligne aktivitetsnivået på tvers av sektorer og med andre deler av arbeidslivet er det derfor mest nøyaktig å bruke tall for antall årsverk. Årsverkstallene viser at det var 380 447 avtalte årsverk i kommunene i 2016, en vekst på 2,5 prosent, og 42 900 årsverk i fylkene, en vekst på 0,4 prosent.

Innenfor offentlig sektor er kommunesektoren klart størst, betydelig større enn både statsforvaltning, helseforetak og fylkeskommuner. Men hvilke områder er det som dominerer innenfor kommunal sektor? Her viser tallene at det er helse- og omsorgstjenester som er størst, med 165 269 årsverk. I løpet av 2016 var det en vekst på over 5200 årsverk, eller 3,3 prosent. I grunnskolen er det 124 224 årsverk, en vekst på 2278 årsverk, eller 2,3 prosent. Så hvis noen lurer på hvor den gode økonomiske veksten i kommuneøkonomien de siste årene er blitt av, så er den viktigste delen av svaret flere årsverk i kommunal eldreomsorg og flere årsverk i grunnskolen.

Så er det også viktig å nevne en liten bekymring. Tallene viser at det nå er 51 648 årsverk i kommunal administrasjon. Det er en vekst på hele 3,9 prosent fra året før. I fylkeskommunene er det 5356 administrative årsverk, en vekst på 5,8 prosent fra året før. Her må man sikkert ta noen forbehold når det gjelder kategoriseringen av ulike stillinger, men det er uansett viktig at det økte handlingsrommet kommunene har fått brukes til bedre tjenester til innbyggerne, ikke som økt vekst i byråkratiet. Det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder hvor mye de satser på å forenkling og på innovasjon, og i hvor stor grad de tar i bruk digitale verktøy. Det er fortsatt en stor jobb å gjøre.

Ti nye sentre for fremragende forskning

For 16 år siden ble det etablert et viktig nytt virkemiddel, Sentre for fremragende forskning (SFF), for å løfte norsk grunnforskning opp på internasjonalt toppnivå. Ordningen sikrer en langsiktig og forutsigbar finansiering ved at de sentrene som pekes ut mottar omkring 15 millioner kroner i året i ti år.

I dag ble det pekt ut 10 nye forskningsmiljøer som får status som Senter for fremragende forskning. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier i sakens anledning at:

"– Vi har som mål at Norge skal få flere verdensledende fagmiljøer. For å få det til må vi gi våre beste forskere fleksibel, langsiktig finansiering som gir rom for å satse dristig. May-Britt og Edvard Moser hadde mange års SFF-finansiering før de fikk Nobelprisen i medisin i 2014. Derfor er vi glade for at ti nye sentre for fremragende forskning nå kan starte opp. De vil styrke Norges status som forskningsnasjon, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

At denne ordningen bidrar til å løfte flere norske forskningsmiljøer til et høyere internasjonalt nivå er det liten tvil om. Det er flere grunner til dette. Det ene er som nevnt den gode langsiktige finansieringen, der et forskningssenter er sikret ganske mye penger i hvert år i 10 år. For det andre er det hard konkurranse mellom mange gode prosjekter. Man konkurrerer på tvers av fagdisipliner og geografisk tilhørigheter, og denne gangen var det 150 søknader om å bli SFF. De ble i første runde redusert ned til 34 som konkurrerte frem til andre runde der det til slutt ble 10 vinnere. For det tredje er SFF en ordning som oppmuntrer til samarbeid på tvers av institusjonsgrenser. Det gjør at de beste forskerne finner sammen og kan kombinere styrkene fra flere gode fagmiljøer.

Det er spennende prosjekter som har vunnet konkurransen om om bli SFF denne gangen. Jeg kan jo nevne Folkehelseinstituttet som forsker på hvordan helsen til foreldre og barn påvirkes av endringer i familiestrukturer og fruktbarhet, for eksempel det at foreldre er eldre enn før. NTNU har et prosjekt som har som mål å" "skape en revolusjon i lavenergi kommunikasjonsteknologi for et energieffektivt samfunn" ved å forske på materialer som kan brukes til signaloverføring. Universitetet i Oslo skal forske på hvordan kreftceller kan "reprogrammeres" til å bli ufarlige. Og UiO har et senter som i følge omtalen: "skal utvikle et "Organ på brikke", en ny teknologi som kan bidra til helt ny forståelse av kroppens organer og hvordan ulike behandlingsformer virker.". Norges Handelshøyskole skal forske på sammenhengen mellom ulikhet og hva vi oppfatter som rettferdig og urettferdig. Bare for å nevne noen av de ti.

Det er bare å gratulere disse flotte forskningsmiljøene med ny status som sentre for fremragende forskning.

Sosialdemokratisk kollaps

Det er en veldig interessant artikkel på Aftenpostens nettsider om nedturen mange europeiske sosialdemokratiske partier opplever om dagen. Selv om det sikkert er noen årsaker som er unike i enkelte land, er det såpass mange fellestrekk mellom de sosialdemokratiske nedturene at det har fått et felles navn: Pasokifisering, et fenomen jeg blogget om her for litt over et år siden.

Da tok jeg utgangspunkt i en artikkel i svenske Aftonbladet om hvordan de polske, skotske og greske sosialdemokratiske partiene ble utradert sist det var valg, mens de danske, finske, tyske, britiske og spanske sosialdemokratene er dyttet ut av de gamle lederrollene sine. Siden da har nedturen spredt seg videre.

I Frankrike vant sosialistpartiet presidentvalget sist. Nå ligger partiets kandidat på fjerde plass i meningsmålingene med omkring 15 prosent oppslutning. På Island fikk sosialdemokratene 5,6 prosent ved forrige valg. Og i Nederland har PvdA omkring 8 prosent i meningsmålingene rett før valget. Aftenposten skriver:

"Fallet til arbeiderpartiet i Nederland har vært kraftigere enn i de fleste andre europeiske land, men føyer seg inn i en bredere trend. Siden 1980-tallet har oppslutningen om sosialdemokratiske partier i Sør- og Vest-Europa falt fra 31,3 til 21,5 prosent, viser nye tall fra Simon Hix, professor ved London School of Economics. Hix er i gang med et stort forskningsprosjekt som ser på partisystemer og partier over tid. – Støtten til de store sosialdemokratiske partiene har falt markant, og det politiske landskapet blir mer og mer fragmentert. Det går i den retningen vi ser i Nederland mange steder, sier Hix. Også de tradisjonelle partiene på høyresiden har sett oppslutningen gå ned, understreker han. – Men det virker som de i større grad har klart å koordinere seg rundt ett enkelt parti. Situasjonen fremstår ikke like akutt som på venstresiden, sier Hix."

Dette siste poenget er etter mitt ganske viktig. Venstresiden pleier ofte å gi den liberale og frihandelsvennlige høyresiden skylden for fremveksten av populistiske og proteksjonistiske partier. Visstnok fordi den tradisjonelle høyresidens politikk har vært mislykket. Men velgerne er ikke enige i det. Som Simon Hix sier til Aftenposten har de tradisjonalle partiene på høyresiden stort sett klart seg langt bedre enn sosialdemokratene har.

Kåre Willochs tale til Høyres landsmøte

Det har gått over 30 år siden Kåre Willoch gikk av som statsminister. Han har rukket å bli 88 år, men har veldig mye klokt å si om dagens politiske utfordringer. Noen på venstresiden har ved ulike anledninger levd i en villfarelse om at Kåre Willoch har konvertert og med økende alder blitt stadig mer rød og grønn. Jeg blogget i fjor om hans bok "Strid og samarbeid" der han har mye fornuftig å si om hvorfor han fremdeles er til høyre i politikken og mener at det er partiet Høyre som er best egnet til å lede Norge i en tid som nye løsninger og viktig omstilling.

I helgen hadde vi besøk av Kåre Willoch på Høyres landsmøte og han holdt en av landsmøtets beste og viktigste taler. Og brukte innlegget til å forklare hvorfor det er så viktig at Høyre sitter i regjering de neste fire årene.

Programbehandling i Høyre

Denne helgen er det landsmøte i Høyre der omkring 1300 endringsforslag, tilleggsforslag og dissenser til partiprogrammet for neste stortingsperiode blir behandlet.

Selv har jeg hatt gleden å ha vært med på dette arbeidet i over to år, fra programkomiteen ble utpekt for to år siden, og la fram både et førsteutkast og et andreutkast til program basert på en stor innspillsprosess, og til den redaksjonskomiteen som jobber under landsmøte for å sortere ulike endringsforslag. Mye av arbeidet har handlet om å ta imot innspill fra organisasjoner og enkeltpersoner, og også reise ut og besøke bedrifter, organisasjoner og offentlige virksomheter som ikke vanligvis er først i køen når det gjelder å sende inn høringssvar og forslag, men som har funnet nye og spennende løsninger som det er verdt å lytte til og lære av.

Nå under landsmøtet får denne programbehandlingen mye oppmerksomhet i media. Det er ikke så veldig merkelig. Når det største regjeringspartiet lager et politisk program med sakene som skal gjennomføres de neste fire årene så betyr det noe hva som blir vedtatt. Det er mye som står på spill og  det er derfor ikke overraskende at det er et stort engasjement.

Dette er norsk partidemokrati på sitt aller beste. Det er valgte delegater fra lokallag og fylkeslag over hele landet som i fire dager diskuterer, stemmer over og avgjør hvilken politikk som skal gjennomføres i neste stortingsperiode. Og det er velgerne som til slutt avgjør om den samlede politikken i partiprogrammet har så stor støtte at den blir gjennomført. Slik Høyres program nå er blitt tror jeg det er det gode sjanser for at velgerne vil mene at dette er en politikk de ønsker at skal gjennomføres.

Fordi Høyres programprosess munner ut i et program som, med velgernes hjelp, har så stor betydning for norsk politikk i årene som kommer, har vi kalt dette arbeidet for "Norges viktigste politiske verksted". På denne nettsiden har vi samlet viktige lenker, informasjon og videoer om arbeidet som er gjennomført.

Glasstak-indeksen

I anledning kvinnedagen og den stadig aktuelle diskusjonen om hvor likestilt samfunnet vårt egentlig er blitt, kan det være greit å minne om The Economists glasstak-index (The glass-ceiling index) som de sist oppdaterte før 8. mars  i fjor. Da skrev de dette om hva rangeringen viser:

"To mark the United Nations’ International Women’s Day on March 8th, we present our “glass-ceiling index” which aims to reveal where women have the best chances of equal treatment at work. It combines data on higher education, labour-force participation, pay, child-care costs, maternity rights, business-school applications and representation in senior jobs. We've also included paternity rights as an additional measure this year. Studies show that where new fathers take parental leave, mothers tend to return to the labour market, female employment is higher and the earnings gap between men and women is lower. Each country’s score is a weighted average of its performance on ten indicators. Unsurprisingly, the Nordic countries—Iceland (a newcomer to our index), Norway, Sweden and Finland—come out top overall."

Indikatorene som brukes i denne indeksen er utformet for å si noe fornuftig om tilstanden i ulike land når det gjelder kvinners muligheter til og deltagelse i utdanning, lønnet arbeid, politikk og ledende posisjoner i næringslivet. Den sier også noe om foreldrepermisjoner og barnehagekostnader. Norge ligger på andreplass på rangeringen rett bak Island og ikke overraskende dominerer Norden den øverste delen av tabellen. Litt mer overraskende er det kanskje at Ungarn og Polen havner rett bak Norge, Sverige og Finland og at også Frankrike ligger høyt. Blant land som ender under OECD-gjennomsnittet finner vi blant annet USA, UK, Nederland, Irland, Sveits og Japan.

Rekkefølgen i rangeringen jeg har nevnt her er den som er laget av The Economist selv basert på en vekting av de har gjort av de ulike indikatorene. I nettutgaven er det derimot er en interaktiv versjon der man selv kan justering på vektingen, for eksempel ved å øke eller redusere betydningen av hvor viktig det er med fødselspersmisjoner for mødre eller fedre, hvor viktig ulikhet i utdanning og deltagelse i arbeidslivet er eller hvor mye det betyr at det er høy kvinnerepresentasjon i bedrifters styrer. Ved å skru på de ulike indikatorene påvirker man også rekkefølgen og man man lage sin egen liste basert på hva man mener er viktigst. En spennende måte å skape interesse for et viktig tema.

5 258 000 innbyggere i Norge

Det var ved årsskiftet 5 258 000 innbyggere i Norge. Det er 44 300 flere enn for et år siden. Befolkningsveksten er fortsatt stor, men veksten i 2016 var den svakeste siden 2006. Det kan vi lese ut av SSBs årlige befolkningsstatistikk. De skriver dette om endringene fra året før:

"Folketalet vaks med 44 300 i fjor, noko som er 3 850 mindre enn i 2015. Dette er den svakaste veksten i folketalet sidan 2006 og meir enn 20 000 lågare enn i toppåra 2011 og 2012. Meir utvandring til utlandet er hovudårsaka til den avtakande veksten. Nettoinnvandringa frå utlandet minka med 3 700 samanlikna med i 2015. Det vart registrert 66 800 flyttingar til Noreg frå utlandet, noko som var 500 færre enn året før. 40 700 utvandra, 3 200 fleire enn i 2015. Dette er det største talet for utvandring som noko sinne er registrert."

Dersom vi dekomponerer befolkningsveksten i dens ulike bestanddeler ser vi at det i 2016 ble født 58 900 barn, det døde 40 700 personer, det innvandret 66 800 personer til Norge og det utvandret 40 700 fra Norge. Folkerike fylker som Oslo, Rogaland og Hordaland hadde mindre vekst i folketallet enn i 2015. I Oslo var veksten på 8 400, mot 10 700 i 2015. Rogaland hadde en vekst på 1 800 som er mer enn en halvering fra 2015. Akershus hadde den sterkeste veksten i folketallet i landet med 9 800. Det var høyere enn året før.

Mens alle fylkene hadde et innvandringsoverskudd i fjor var det seks fylker som også hadde et overskudd av innenlandske flyttinger:

"Alle fylka hadde positiv nettoflytting frå utlandet, og seks fylke hadde òg positiv innanlandsk nettoflytting. Både i absolutte tal og prosentvis var den samla nettoinnflyttinga størst i Akershus. Fylket er i ei særstilling når det gjeld innanlandsk nettoinnflytting. Akershus hadde ei innanlandsk nettoinnflytting på 5 700. I høve til folketalet var nettoinnflyttinga frå utlandet størst i Finnmark og Sogn og Fjordane. Som einaste fylke hadde Rogaland negativ nettoflytting dersom vi ser på innanlandsk og utanlandsk flytting under eitt. Fødselsoverskotet hjå rogalendingane var likevel stort nok til at det vart vekst i folketalet."

Når vi ser på kommunetallene ser vi at det bortsett fra Oslo var sterkest befolkningsvekst i Trondheim med 3111, Bærum med 1660, Bergen med 1164 og Fredrikstad med 1164 flere personer. Størst nedgang var det i Åsnes med minus 127, Sola med minus 114 og Hadsel med minus 73. Flest barnefødsler var det i Oslo med 10 042, Bergen med 3551, Trondheim med 2330  og Stavanger med 1724.

Det ble som jeg blogget om ved forrige kvartalsskifte født barn i alle norske kommuner i 2016, men i noen måtte de vente til over sankthans før nyttårsbarnet kom. Det ble født svært få barn i noen kommuner. I Modalen og Fedje i Hordaland og i Træna i Nordland ble det bare født et barn i 2016. Norges minst kommune, Utsira i Rogaland, hadde to barnefødsler, men en netto befolkningsvekst på bare en innbygger totalt, slik at folketallet økte fra 200 til 201 innbyggere. To barnefødsler i 2016 var det også i Engerdal, Vevelstad og Røst, mens det ble født tre barn i Rømskog, Røyrvik og Namsskogan.

Et siste poeng: Befolkningen i Norge blir stadig eldre. Ved utgangen av 2016 var 545 022 innbyggere i Norge mellom 67 år og 79 år. Det er hele 39,2 prosent høyere enn for ti år siden. Det er 220 980 innbyggere over 80 år i Norge. Dette er bare 1,3 prosent mer enn for ti år siden, men dette er en gruppe som snart vil vokse mye. De eldste blant de eldre vil i årene som kommer bli betydelig flere.

Et samfunn med høy tillit

Aftenposten har i en serie artikler den siste tiden vært på jakt etter den norske misnøyen med eksperter og eliter, spesielt den mistilliten folk i utkantene har til politikere i hovedstaden. Og naturligvis har de funnet noen som ikke er helt fornøyd.

Det som er enda mer interessant er at da Aftenposten presenterte en undersøkelse for et par uker siden som skulle kvantifisere denne misnøyen i artikkelen "Disse grafene viser hvem som føler seg dårligst representert på Stortinget", så er det mest slående hvor fornøyde folk er. De grafene de har laget viser at folket har et helt greit forhold til sine politikere.

Vi kan jo sammenligne Stortinget med kongressen i USA. I følge meningsmålingene på nettstedet realclearpolitics.com om "congressional job approval" er det nå slik at omkring 25 prosent er positive og 65 prosent negative til jobben kongressen i USA gjør. Det gir en negativ differanse på omkring 40 prosentpoeng. Aftenpostens undersøkelse av tilliten til Stortinget her i Norge viser at det bare er er omkring 25 prosent som føler at deres meninger og verdier bare i ganske liten grad eller svært liten grad er representert på Stortinget. Litt flere mener at deres meninger og verdier er representert i ganske stor eller i svært stor grad, mens omkring 40 prosent er nøytrale. Det samme høye tillitsnivået i Norge har også vært framtredende også ved andre slike undersøkelser, som Edelman Trust Barometer.

Og minst like interessant er det at Aftenpostens undersøkelse heller ikke beviser at det er noen utbredt misnøye på bygdene. Tvert imot er det slik at det høye tillitsnivået i landet generelt er omtrent like høyt i norske landkommuner som i norske byer, i følge denne undersøkelsen. Aftenposten skriver:

"Ser man på dem som føler at de i liten grad er representert, er det lite som tyder på at dette er et opprør som kommer fra bygda. Det er nesten like mange som kommer fra en landkommune som storbykommune føler at deres meninger og verdier i liten grad er representert på Stortinget. Dette svarer altså 29 prosent av dem som er fra landkommuner. Tallet for storbykommuner er 24 prosent. - Det er en marginal forskjell, mener Aarebrot."

Virtuell brannslukking

Jeg fant et fint oppslag i Dagens Næringsliv på nett som forteller om hvordan Arve Aasmundseth, som en gang for flere år siden var min kollega i Abelia, har kommet et langt skritt videre med sin lille gründerbedrift. Bedriften har i følge DN gjort en avtale med Securitas om et produkt som gir deg trening i å slukke en brann.

Det den lille norske oppstartsbedriften Real Training har utviklet og som Securitas tar i bruk, er VR-briller med programvare som gjør at man kan trene på brannslukking i en realistisk situasjon. Da slipper man å dra ansatte ut av kontoret for å trene utendørs på å slukke brann innendørs. Dagens Næringsliv skriver:

"Securitas har inngått en eksklusiv avtale med det norske oppstartsselskapet Real Training, for å drive brannopplæring i virtuell virkelighet, og de håper å gjøre dette til et internasjonalt produkt for Securitas. Opplæring er et av områdene der virtuell virkelighet (vr) spås en stor fremtid, og det finnes allerede en mengde programmer, innen alt fra kirurgi til trygg håndtering av elektrisitet med høy spenning."

Jeg skal være varsom med å spå hvem som lykkes og ikke lykkes i dette markeder, men jeg tenker at disse gründerne har rett i at når hardwarekostnadene går ned så handler det mer og mer om å lage programvare til utstyr som allerede finnes i markedet. Også på andre områder har vi sett at svært dyre og spesiallagede simulatorer som brukes til opplæring er blitt erstattet av PCer, spillkonsoller og nettbrett.

Nå når VR-briller som gir realistiske 3D-fremstillinger av virkeligheten, finnes til en overkommelig pris i markedet, er det ikke overraskende at dette blir en plattform for ulike opplærings- og treningsprogrammer. Jeg tror at HMS-området, med det behovet som finnes der for opplæring og trening på sikkerhet og beredskap uten at det tar uforholdsmessig mye tid og ressurser, er et svært spennende område for nye virtuelle løsninger. Securitas har laget en YouTube- video som forklarer mulighetene på en god måte:

Historisk god kommuneøkonomi

Kommunenes økonomiske resultater i 2016 er de beste på mange år. Driftsresultat er på mellom 4,2 og 4,4 prosent, mot et resultat på 3,2 prosent i 2015. I en pressemelding i dag fra KMD skriver vi at:

"Driftsresultatet i kommunesektoren i 2016 forventes å bli over 4 prosent, viser en undersøkelse som KS har gjort. I 2015 var driftsresultatet 3,2 prosent. Bortsett fra 2006, som også var et år med sterk skattevekst, er resultatene de høyeste i sektoren på 2000-tallet."

Det er kommunenes interesseorganisasjon KS som i forkant av årets første konsultasjonsmøte med regjeringen har gitt sin vurdering av den økonomiske situasjonen i kommunene. Tallene er basert på KS regnskapsundersøkelse. I forbindelse med presentasjonen av den i dag sa styreleder Gunn Marit Helgesen at:

"- Vi ser at kommunene bruker de ekstra pengene på en ansvarlig måte, til å styrke det økonomiske fundamentet for kommunesektoren. Mye plasseres i fond for å være rustet for fremtidige investeringsbehov og mulige renteøkninger. Det er viktig i en sektor med sterk gjeldsvekst som følge av investeringer og stadig bedre tjenester. Jeg er glad for å registrere at kommunene i tillegg til å levere bedre tjenester til innbyggerne, også fortsetter arbeidet med nødvendig effektivisering og omprioritering, sier Helgesen."

Den bedrede kommuneøkonomien de siste to årene i hvert fall tre årsaker. Det første og viktigste handler om at regjeringen og flertallet i Stortinget har prioritert vekst kommunesektoren høyt i statsbudsjettene. Det hender opposisjonspartiene hevder at kommunene er "sulteforet" og opplever "nedskjæringer". Disse tallene viser at slike påstander er ren skivebom. Tvert imot har kommunene fått større mulighet til å styrke kvaliteten på viktige velferdstjenester innenfor blant annet eldreomsorg og skole.

Den andre årsaken til bedre kommuneøkonomi er at skatteinntekter ble høyere enn forutsatt både i 2015 og 2016. Dels fordi nedturen i norsk økonomi ble litt mindre alvorlig enn fryktet. Mange bedrifter og næringer utenfor oljesektoren har klart seg godt selv om oljesektoren har hatt en nedtur. Og dels fordi det også har vært noen ekstraordinære skatteinntekter som skyldes tilpasninger til skattereformen som Stortinget har vedtatt. Inntekter som er kommet som en slags bonus på toppen av de andre inntektene, men som man ikke kan regne med at vil gjenta seg over tid.

Den tredje årsaken til at mange kommuner opplever et større driftsoverskudd er at de selv har tatt ansvar og gjennomført ulike effektiviseringstiltak. For eksempel ved å gå over til sikker digital post og ved å gjennomføre andre digitaliseringstiltak som kutter kostnader. Fordi kommunene er rammefinansiert beholder de selv gevinstene når de effektiviserer og kan bruke disse på å bedre tjenestetilbudet i kommunen, fjerne eiendomsskatt eller betale ned på gammel gjeld som ellers vil gitt mindre handlingsrom i fremtiden.

Samarbeid med sosiale entreprenører

Vi har en stor offentlig sektor i Norge med mange ulike velferdstjenester og sosiale overføringer. Men noen problemer er av en slik karakter at det offentliges mange sektorer, forvaltningsnivåer og etater kommer til kort, for eksempel fordi utfordringene ikke passer inn i måten vi er organisert eller fordi problemene løses bedre med en annen type kompetanse eller organisasjonsmodell enn den stat og kommune har.

Det er her de sosiale entreprenørene kommer inn. Det er virksomheter som har en sosial og samfunnsmessig målsetting, men de bruker ofte forretningsmessige logikk og metoder for å levere resultatene de skal. Gründerne er ofte folk med erfaring fra offentlig sektor, men som ser at de kan få til mer og samarbeide bedre på tvers ved å jobbe på en annen måte. Sosiale entreprenører er gjerne også innovatører, i den forstand at de tilbyr en helt ny måte å løse et problem på.

Velferdssamfunnet vårt står nå overfor noen nye utfordringer, med lavere oljeinntekter og større utgifter til helse og omsorg etterhvert  som befolkningen blir eldre. Vi har en godt utbygget velferdsstat, der særlig kommunene her en sentral rolle, men det ikke alle utfordringer vil klarer å løse like godt. Derfor må offentlig sektor samarbeide med andre der det gir bedre løsninger, både frivillig sektor, private tjenesteleverandører og sosiale entreprenører.

Og fordi den siste gruppen ikke er så godt kjent har Kommunal og moderniseringsdepartementet denne uken gitt ut heftet "Veier til samarbeid - Sosiale entreprenører som samarbeidspartnere i offentlig sektor – eksempler og idéer", et inspirasjonshefte som har konkrete råd, tips og eksempler om hvordan kommunene kan samarbeide med sosiale entreprenører. Jan Tore Sanner skriver dette i forordet til heftet:

Vi trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Nye ideer der entreprenører kan fylle tomrom i velferdssamfunnet vårt – der det både skapes arbeidsplasser og bedre muligheter for flere. For kommunene kan sosiale entreprenører være et viktig tilskudd til innovasjonen og nyskapningen i tjenestene. Mange kommuner og statlige virksomheter kan være usikre på hvordan de skal gå fram. Hvordan får vi kontakt med sosiale entreprenører? Hvordan skal vi formalisere samarbeidet? På samme måte hører jeg at det kan være krevende for de sosiale entreprenørene å finne frem i offentlig sektor. Hvem tar beslutninger? Hvem kan vi fortelle ideen vår til? Jeg håper dette heftet kan gi begge parter større forståelse for hverandre, og gi muligheter for felles utvikling videre.

I arbeidet med dette heftet har det vært samarbeidet med kommuner som har erfaringer med denne type samarbeide for å løse oppgaver og med sosiale entreprenører som har fått anledning til å prøve seg. Begge parter har hatt mange nyttige innspill og råd til hva vi skulle omtale. Inspirasjonsheftet beskriver hva kommunene kan gjøre for å komme i gang med samarbeid med sosiale entreprenører, det beskriver ulike samarbeidsformer man kan bruke, hvordan man bør bruke offentlige anskaffelsesprosesser, kilder til finansiering og hvordan sosiale entreprenører finner frem i kommunen. 

Det er et eget interessant kapittel om metoder for å måle effekten av tiltakene man setter i gang og et kapittel om myter om offentlige anskaffelser, som beskriver at det å samarbeide med det offentlige ikke behøver å være så kompliserte som man tror. Og hele veien er det mange gode eksempler fra hele landet på samarbeid som allerede finnes mellom kommunene og sosiale entreprenører.