Samarbeid med sosiale entreprenører

Vi har en stor offentlig sektor i Norge med mange ulike velferdstjenester og sosiale overføringer. Men noen problemer er av en slik karakter at det offentliges mange sektorer, forvaltningsnivåer og etater kommer til kort, for eksempel fordi utfordringene ikke passer inn i måten vi er organisert eller fordi problemene løses bedre med en annen type kompetanse eller organisasjonsmodell enn den stat og kommune har.

Det er her de sosiale entreprenørene kommer inn. Det er virksomheter som har en sosial og samfunnsmessig målsetting, men de bruker ofte forretningsmessige logikk og metoder for å levere resultatene de skal. Gründerne er ofte folk med erfaring fra offentlig sektor, men som ser at de kan få til mer og samarbeide bedre på tvers ved å jobbe på en annen måte. Sosiale entreprenører er gjerne også innovatører, i den forstand at de tilbyr en helt ny måte å løse et problem på.

Velferdssamfunnet vårt står nå overfor noen nye utfordringer, med lavere oljeinntekter og større utgifter til helse og omsorg etterhvert  som befolkningen blir eldre. Vi har en godt utbygget velferdsstat, der særlig kommunene her en sentral rolle, men det ikke alle utfordringer vil klarer å løse like godt. Derfor må offentlig sektor samarbeide med andre der det gir bedre løsninger, både frivillig sektor, private tjenesteleverandører og sosiale entreprenører.

Og fordi den siste gruppen ikke er så godt kjent har Kommunal og moderniseringsdepartementet denne uken gitt ut heftet "Veier til samarbeid - Sosiale entreprenører som samarbeidspartnere i offentlig sektor – eksempler og idéer", et inspirasjonshefte som har konkrete råd, tips og eksempler om hvordan kommunene kan samarbeide med sosiale entreprenører. Jan Tore Sanner skriver dette i forordet til heftet:

Vi trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Nye ideer der entreprenører kan fylle tomrom i velferdssamfunnet vårt – der det både skapes arbeidsplasser og bedre muligheter for flere. For kommunene kan sosiale entreprenører være et viktig tilskudd til innovasjonen og nyskapningen i tjenestene. Mange kommuner og statlige virksomheter kan være usikre på hvordan de skal gå fram. Hvordan får vi kontakt med sosiale entreprenører? Hvordan skal vi formalisere samarbeidet? På samme måte hører jeg at det kan være krevende for de sosiale entreprenørene å finne frem i offentlig sektor. Hvem tar beslutninger? Hvem kan vi fortelle ideen vår til? Jeg håper dette heftet kan gi begge parter større forståelse for hverandre, og gi muligheter for felles utvikling videre.

I arbeidet med dette heftet har det vært samarbeidet med kommuner som har erfaringer med denne type samarbeide for å løse oppgaver og med sosiale entreprenører som har fått anledning til å prøve seg. Begge parter har hatt mange nyttige innspill og råd til hva vi skulle omtale. Inspirasjonsheftet beskriver hva kommunene kan gjøre for å komme i gang med samarbeid med sosiale entreprenører, det beskriver ulike samarbeidsformer man kan bruke, hvordan man bør bruke offentlige anskaffelsesprosesser, kilder til finansiering og hvordan sosiale entreprenører finner frem i kommunen. 

Det er et eget interessant kapittel om metoder for å måle effekten av tiltakene man setter i gang og et kapittel om myter om offentlige anskaffelser, som beskriver at det å samarbeide med det offentlige ikke behøver å være så kompliserte som man tror. Og hele veien er det mange gode eksempler fra hele landet på samarbeid som allerede finnes mellom kommunene og sosiale entreprenører.