2017: Mikrobryggerienes år i Europa

Man kan si mye bra om 2017. En av tingene The Economist peker på er den kraftige veksten antall mikrobryggerier. I en tid der ølsalget i Europa har flatet ut, og salget av øl i de mest øltørste landene faktisk har falt de siste årene (de drikker stadig mer vin), selges det stadig mer øl fra mikrobryggerier. The Economist skriver:

"But beneath this seemingly uneventful surface, change is, well, brewing: smaller and craft producers have been gaining market share at the expense of established brands. During the past six years, the number of microbrewing businesses in Europe has nearly tripled, surpassing the 7,000 mark for the first time in 2016."

Mens det for 10-15 år siden virket som om forbrukerne fikk stadig mer avanserte vinvaner, og satt pris på mangfold og særpreg, ble ølet mer og mer likt og kjedelig. Og de store globale kjedene kjøpte opp flere og flere slå lokale bryggerier. Men, som The Economist peker på, har dette endret seg kraftig. Bare i Storbritannia er det nå blitt 2200 mikrobryggerier. Og som kartet over viser er det på de britiske øyer, i Norden, i Sveits og i Tsjekkia det er flest mikrobryggerier i forhold til folketallet. Verden går fremover. 

Norske bedrifter henter innovasjonspenger i EU

EU-programmet Horisont 2020 er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram. En del av dette programmet er innrettet mot små og mellomstore bedrifter. I følge en gladsak på Innovasjon Norges nettsider hevder norske bedrifter seg godt i konkurransen om disse EU-midlene til forsknings og innovasjon:

"12 bedrifter har hentet 210 millioner kroner i støtte til fase 2 i SMB-programmet i Horisont 2020 i år. Det er en dobling fra i fjor, og viser at Norge hevder seg godt i EUs «Champions League» for små og mellomstore bedrifter. - Norge gjør det i år like bra som Storbritannia, Irland og Sverige, og bedre enn Finland, Nederland og Israel, sier direktør for privat og offentlig innovasjon, Mona Skaret."

Nyhetssaken på Innovasjon Norges nettsider omtaler flere spennende norske bedrifter som har kommet igjennom nåløyet og får tilgang til EU-midler i SMB-programmet i Horisont 2020. det gjelder Trondheimsbedriften Signicat som er ledende i Norden på elektronisk identifisering. Signicats tjenester gjør det mulig å bekrefte identitet ved hjelp av e-ID eller digital verifisering av papir-ID. 

Drammensbaserte Piql tilbyr ultrasikker, langtids-datalagring på film, der data verken kan hackes, manipuleres eller slettes.  De sier dette om hva de vil gjøre med EU-støtten:

- Teknologien, utviklet med støtte fra Eurostars og SMB-programmet, Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge, er allerede på plass. Med denne finansieringen fra EU vil vi kunne gå til markedet med tjenester som er solid forankret i kundens behov, sier Rune Bjerkestrand, administrerende direktør i Piql.

Tocircle Industries AS i Glomfjord utvikler og produserer kompressorer og turbiner, som blant annet anvendes i næringsmiddelindustrien til fritering og tørking og kan gi store besparelser i energibruken. Og de skriver om Kolberg Caspary Lautom som har produksjonsvirksomheten i Horten og skal utvikle YawSTOP, en enhet som  kobles til heisekraners løftekrok for rotasjon og posisjonering av hengende last og gjør løfteoperasjoner tryggere og mer effektive.

Norge deltar i dette EU-programmet på linje med EUs medlemsland. Det betyr at norske bedrifter kan søke, delta i konkurransen og motta støtte på samme måte som bedrifter i EU. I dette SMB programmet er det to faser. I fase 1 kan bedrifter motta 50 000 euro til markedsavklaring. De omtalte bedriftene har fått støte i fase 2 i programmet, som innebærer at de kan motta inntil 2,5 millioner euro går til gjennomføring og testing. Nåløyet er trangt, men som vi ser klarer norske bedrifter seg godt i konkurransen om disse forsknings- og innovasjonsmidlene.

500 milliarder i offentlige innkjøp

Offentlig sektors samlede kjøp av varer og tjenester fra private bedrifter har for første gang passert 500 milliarder kroner. Det utgjør omkring 17 prosent av BNP. Det viser Statistisk Sentralbyrås nye statistikk. De skriver at:

"I statsforvaltningen vokste de totale innkjøpene med i underkant av 6 prosent. Blant sektorene i staten med sterkest vekst var Jernbaneverket, Politietaten og Kriminalomsorgen. I tillegg var investeringene betydelige i universitetssektoren, blant annet som følge av utbyggingen i forbindelse med samlokaliseringen av Veterinærinstituttet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet."

Ser vi litt grundigere på tabellen med hovedtallene ser vi at statlig forretningsdrift utgjør 75 av disse milliardene. Det inkluderer 63 milliarder i oljesektoren der deler omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. I 2013 stod oljesektoren for 76 milliarder.

Selve den offentlige forvaltningen kjøpte varer og tjenester for 425 milliarder kroner i 2016,. Statlig forvaltnings andel av dette var 206 milliarder kroner, noe som blant annet skyldes investeringer i jernbane, politi, fengsler og styre byggeprosjekter i høyere utdanningssektoren.  

Kommunesektoren har hatt god økonomisk vekst de siste årene, del på grunn av økt kommunerammer på statsbudsjettet og dels på grunn av høyere skatteinntekter. Dette slår også ut i at kommunenes kjøp av varer og tjenester øker. SSB skriver:

"Bruttoinvesteringene i kommunal og fylkeskommunal forvaltning økte med om lag 12 prosent fra 2015 til 2016. Dette bidro til at veksten i de samlede innkjøpene i hele offentlig forvaltning oversteg 6 prosent i samme periode. Det var særlig på områdene vannforsyning, institusjoner i pleie og omsorgssektoren, kommunale boliger og kultur- og idrettsbygg at veksten i investeringene var sterk."

Samordning av innsigelser blir fast ordning

Det har siden 2013 blitt gjennomført forsøk med å samordne statlige etaters innsigelser mot kommunale planvedtak ved mange av fylkesmannsembetene. Denne samordningen blir nå en varig ordning og vil gjelde hele landet når 18 fylkesmannsembeter blir 10.

Når kommunene lager sine arealplaner etter plan- og bygningsloven er det slik at 21 statlige instanser har såkalt innsigelsesmyndighet og kan protestere på vedtaket. Ordningen med innsigelse skal sikre at nasjonale interesser blir ivaretatt i kommunale planer. Eksempler på slike begrunnelser er miljøinteresser,  hensyn til vei, jernbane, jordvern eller sikkerhet og beredskap.

Hvis det ikke blir enighet mellom kommunene og myndigheten som fremmer innsigelsen blir saken endelig avgjort av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Dette er en viktig mekanisme som sikrer at viktige nasjonale interesser blir ivaretatt, men hvis statlige sektormyndigheter er overivrige risikerer vi at svært mange saker løftes til departementet. Det bidrar til å svekke lokaldemokratiet. Dessuten er det slik at mange slike saker bidrar til mer byråkrati og fører til at det tar lengre tid å gjøre viktige beslutninger. 

Et av flere tiltak som er gjennomført for å sikre at innsigelsesprosesser er så raske og effektive som mulig, og ikke brukes unødig og tar for lang tid, er forsøk med samordning av statlige innsigelser som har vært gjennomført siden 2013. Fylkesmennene har hatt som oppgave å samordnet innsigelser innenfor eget ansvarsområde og fra statlige etater som Statens vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket, Forsvarsbygg og NVE. 

Fylkesmennene har også fått myndighet til å avskjære innsigelser som ikke er tilstrekkelig begrunnet. Målet med samordningsforsøket har også vært å få til et bedre samarbeid mellom kommunene og statlige myndigheter. Evalueringer viser at forsøket har bidratt til dette.

Regjeringen innfører nå dette som en fast ordning fra 2018. Ordningen gjelder i første omgang de 11 fylkesmennene som har deltatt i samordningsforsøket. Dette er fylkesmannen i Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust- og Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. I tillegg omfattes Nord-Trøndelag og dermed det nye sammenslåtte Trøndelag av den faste ordningen fra 2018. 

Fylkesmennene i Hedmark, Oslo og Akershus, Østfold, Sogn og Fjordane og Finnmark vil bli omfattet av ordningen fra 2019 når den nye strukturen for fylkesmannsembetene er på plass og 18 fylkesmenn blir til 10.

Sia: Everyday is Christmas

Det er mange kjente artister som har gitt ut album med julemusikk i løpet av karrièren. Det er langt mindre vanlig at disse julealbumene inneholder annet enn gamle klassikere. Men av og til prøver noen seg med helt nye julesanger. Og slik er det med australske Sia som i høst ga ut julealbumet Everyday is Christmas. Der er samtlige 10 sanger er skrevet av Sia selv og Greg Kurstin. Første singel fra albumet var "Santa's Coming for Us"

The World Cup of Christmas Songs

Vi har fått et resultat i World Cup of Christmas Songs. Det kom i stand da Twitter allierte seg med programleder Richard Osman og har gjennomført The World Cup of Christmas Songs for å få folkets hjelp til å kåre verdens beste julesang.

32 låter kvalifiserte seg til turneringen. De spilte gruppespill med åtte grupper med fire sanger i hver der de to beste gikk videre. Så en ny runde med fire grupper med fire sanger. der de to beste gikk videre. Deretter kvartfinale, semifinale og finale. I det andre gruppespillet forsvant klassikere som Happy X-mas (War is over), Santa Claus is Coming to Town, Rocking Around the Christmas Tree og Driving Home For Christmas. 

Kvartfinalene begynte med en irsk duell der The Pogues vant en knusende sier over Bob Geldorfs Do They Know It's Chrismas. Last Christmas vant over White Christmas,  Mariah Careys All I Want For Christmas is You vant over Winter Wonderland og Wizzards I Wish it Could Be Christmas Every Day slo, svært overraskende, ut Slades Merry X-mas Everybody., begge fra 1973.  I to svært jevne semifinaler slo Pogues ut Wizzard mens George Michaels "Last Christmas" vant med et nødskrik over Mariah Careys All I Want For Christmas is You.

En million stemmer ble avgitt underveis for å få fram de to finalistene. Og i en svært jevn finale vant The Pogues "Fairytale of New York" med 51 prosent av stemmene over "Last Christmas". Et helt utmerket resultat i en konkurranse med mange gode kandidater. Her er vinneren:

Christmas Duets med Elvis

Elvis Presley bør man lytte til når man feirer jul. Han spilte inn en rekke klassiske julesanger i versjoner som fortsatt fungerer helt utmerket.

Men det som er litt spesielt med Elvis og jul er at et av hans mest kjente julealbum, "Christmas Duets", kom ut i 2008, over 30 år etter at han døde. Det er ikke snakk om gamle innspillinger av duetter som er hentet frem fra arkivet, for flere av artistene var ikke en gang født da Elvis døde. Det de gjorde var å spille inn låtene på nytt i studio med de kvinnelige vokalistene og nye musikere, og så la de opptakene av Elvis originale vokalspor inn.

I et tilfelle, "Blue Christmas" med Elvis Presley og Martina McBride laget de en video der hun ble klippet inn i et gammelt konsertopptak (jeg blogget om den her). Carrie Underwood er blant artistene som ikke var født i 1977 da Elvis døde, men hun er også med på platen. Her er "I'll Be Home for Christmas"

Nedgang i klimagassutslipp

Norske klimagassutslipp faller. I en ny statistikk på Statistisk Sentralbyrås nettsider ser vi at utslippene var en prosent lavere i 2016 enn året før og seks prosent lavere enn toppåret 207 De skriver på nettsiden at:

"Det ble i 2016 sluppet ut totalt 53,3 millioner tonn klimagasser fra norsk territorium. Dette er drøyt 1 prosent mindre enn året før og bekrefter utviklingen i de foreløpige tallene som ble publisert i mai. Veitrafikk hadde den største utslippsreduksjonen fra 2015 til 2016 med 3,6 prosent. Også for olje- og gassutvinning, industri og energiforsyning var det en nedgang, mens det var en økning for øvrige utslippskilder."

Det vi må huske på her er at vi produserer stadig mer varer og tjenester. Når det er en absolutt nedgang i utslippene i en tid der norsk økonomi vokser betyr det at utslippene pr produsert enhet faller enda raskere. I en egen tabell fra SSB kan vi se at mens verdiskapingen målt i BNP er 104 prosent høyere i 2016 enn i 1990 mens sysselsettingen i årsverk er 37 prosent høyere. I denne perioden er den såkalte utslippsintensiteten for klimagasser, det vil si hvor høye utslipp målt i CO2-ekvivalenter vi har pr BNP-enhet, 55 prosent lavere i 2016 enn i 1990. Og utslippsintensiteten for klimagasser har falt med 2,6 prosent fra 2015 til 2016.

Det er med andre ord ikke slik at økonomisk vekt automatisk gir høyere utslipp av klimagasser. Norge er blant landene som viser at denne sammenhengen er blitt brutt. En grønnere vekst er ikke bare mulig, det skjer i virkeligheten også.

Kommune-Kari og Digifrid

Jeg har en teknologispalte på Etterbørs-sidene i Dagens Næringsliv omkring hver åttende fredag. Sist fredag var temaet mitt automatisering, roboter og kunstig intelligens. Og om dette er i ferd med å ta jobbene våre. Her er det jeg skrev:

Våre nye digitale medarbeidere

Tidligere i år begynte Digifrid å jobbe som saksbehandler i Bergen kommune. Litt senere begynte Kari å svare på spørsmål fra innbyggerne i Sandefjord om kommunens tjenester. Det spesielle med disse to nye medarbeiderne er at de ikke er mennesker, men programvarebaserte roboter.

Kari og Digifrid er begynnelsen på en teknologisk utvikling som vil gi store muligheter for bedre informasjon, bedre tjenester og mer effektivisering. Sandefjord kommunes kommune-Kari treffer man øverst på kommunens nettside. Hun svarer på tekstbaserte spørsmål. Da jeg spurte: "Hva slags spørsmål kan du svare på?", svarte hun umiddelbart: "Du kan spørre meg om det meste, men jeg svarer best på spørsmål om kommunale tjenester". I praksis vil hun hjelpe deg med å finne frem til faktiske opplysninger, men vise deg hvor du finner rett nettsted, avdeling eller søknadsskjema. Det vil spare mye tid for både innbyggere og ansatte.

Dette er del av en større trend der roboter overtar og effektiviserer arbeidsoppgaver. I vareproduksjon kan programmerbare industriroboter og 3D-printere utføre stadig mer avanserte oppgaver. Det nye er at kontorroboter gjøre stadig mer komplekse ting innenfor informasjonssortering og saksbehandling.

Er dette noe å være redd for? Før man blir alt for urolig er det lurt å huske på at det ikke er nytt at vi stoler mer på datamaskiner enn på mennesker når viktige ting skal fastsettes. Maskiner holder orden på pengene våre i banken, hva vi skal betale i skatt og hvor mye vi skal ha i pensjon. Vi ville vært mye mer urolige om noen satt på et kontor og regnet på dette manuelt.

Det nye nå er at programvarebaserte roboter er flinkere enn før til å finne mønstre og sette sammen data fra ulike kilder. Mye taler for at maskinene er minst like overlegne her. Mennesker glemmer ting og sliter når det kommer for mye informasjon på en gang, mens datamaskinene har en helt annen evne til å huske alt de har lært, gjengi det raskt og presist og presentere resultater på en pedagogisk måte, for eksempel gjennom fine visualiseringer.

Er dette kunstig intelligens? I følge den ferske boken til Andrew McAfee og Eric Brynjolfsson, "Machine Platform Crowd", er svaret både ja og nei. Datamaskiner er egentlig stokk dumme. Det er to måter å lære dem opp. Den ene er å programmere inn all kunnskapen slik at de ved å bruke enorme datamengder og algoritmer kan sette sammen det som er lagt inn, men de vil ikke kunne noe mer enn de har lært. Det er slik Digifrid, Kari og de fleste av dagens roboter virker. Raskt, presist og imponerende, men med noen klare begrensninger.

Den andre måten å få kunnskap inn i en datamaskin er at den lærer opp seg selv, ved å prøve ut nye ting og finne ut hva som virker. Sjakk-datamaskinen AlfaZero, en slektning av Googles DeepMind brukte fire timer på å lære å spille sjakk, og slo nettopp den regjerende verdensmesteren Stockfish 8 over 100 partier. Den gamle mesteren hadde mest regnekraft og var proppfull av historiske sjakkdata. Den nye mesteren har mer menneskelige egenskaper, i den forstand at den lærer av sine feil. Men den lærer mye raskere enn mennesker. Og på mange områder, som sjakk og andre komplekse regelbaserte spill, er den helt overlegen når det gjelder hvor raskt den kan lære og hvor god den kan bli. Derfor vil denne teknologien både true arbeidsplasser og gi oss noen store etiske utfordringer.

Jeg er likevel optimist. Nettopp i behovet for nye typer samspill mellom mennesker og maskiner ligger det muligheter. Maskinene trenger mennesker minst like mye som mennesker trenger maskinene. De må håndtere etikk, samfunnsansvar og prioriteringer. De er håpløse når det gjelder kroppsspråk, ironi og budskap som er skrevet mellom linjene. De kan håndtere stor kompleksitet, men ikke den type kompleksitet en menneskehjerne behersker best.

Vi gjør derfor lurt i å bruke maskinene til det de gjør bedre enn oss. Da må vi også utvikle kompetansen til våre menneskelige medarbeidere slik at vi blir gode lærere og samarbeidspartnere for Digifrid, Kari og de andre digitale hjelperne våre.

Nordisk, baltisk og europeisk digitalisering

Som nevnt her på bloggen for noen dager siden var jeg i Brussel i uken som gikk for å innlede på en stor konferanse som markerte avslutningen på Estlands periode som formannskapsland i EU Hovedtemaet var hva de har oppnådd når det gjelder realiseringen av det digitale indre markedet i EU. Konferansen ble presentert slik på hjemmesiden til arrangøren CEPS:

"Estonia is synonymous with transparent and efficient e-services - and the Estonian Presidency of the European Council aims to accelerate the adoption of a digital Europe. Since June, Estonia has lead negotiations on a series of important digital issues and hosted an extensive range of digital events, culminating in this high level summit in Brussels."

Estland har hatt veldig høye ambisjoner for sitt EU-formannskap på det digitale området og de har også fått til veldig mye av det de hadde ambisjoner om å gjennomføre. På konferansen var både Estlands statsminister Jüri Ratas og EU-kommisjonens visepresident Andrus Ansip blant åpningsinnlederne, og jeg hadde gleden av å være på podiet sammen med dem da konferansen åpnet. Her er en fin sak på regjeringens nettsider om hva som ble diskutert på konferansen. 

Konferansen dekke flere ulike områder der digitalisering er et sentralt tema og Norge var også representert ved skattedirektør Hans Christian Holte som innledet sammen med sin estiske kollega om samarbeid om forenkling og digitalisering av skatteinnkrevingen. Og også det norske e-helsedirektoratet var på konferanseprogrammet. Konferansen ble også støttet av det som kalles EEA Norway Grants, det vil si den støtten EØS-landene gir til økonomisk og sosial utvikling i EU-land, blant annet de baltiske landene. 

Min rolle på konferansen var å snakke om det nordisk-baltiske samarbeidet i Digital North, der vi har planer om å vise vei når det gjelder å gjennomføre digitale forenklinger og forbedringer i praksis, slik det ble omtalt i erklæringen fra Oslo-møtet i april og fulgt opp i et ministermøte for de norske og baltiske digitaliseringsministrene i desember. Leser man EU-landenes Ministerial Declaration on eGovernment - the Tallinn Declaration fra oktober, der Norge også var med, vil man kjenne igjen mange av de samme temaene og målsettingene.

I mitt innlegg vektla jeg blant annet hvordan de nordiske og baltiske landene kan ta på seg lederrollen når det gjelder å gjøre det enklere for innbyggerne i Norden å få tilgang til digitale tjenester på tvers av landegrensene. Blant annet ved å legge rette for at nordiske borgere kan bruke egne sikre elektronisk IDer som pålogging på offentlige nettsteder i andre land. 

Norden har jo lange tradisjoner når det gjelder å fjerne praktiske hindringer for kontakt på tvers av landegrensene. Vi innførte en nordisk passunion, der man slipper å vise pass når man krysser grensene, og et felles nordisk arbeidsmarked allerede på 1950-tallet. Lenge før EU gjorde tilsvarende ting gjennom det indre markedet. I en tid der vi er opptatt av å legge til rette for økt digital kommunikasjon, også på tvers av grensene, er det spennende om vi i Norden og Baltikum kan ha en lederrolle når det gjelder å utvikle og ta i bruk de praktiske og teknologiske løsningene som gjør dette mulig.

Bortgjemte musikalske perler (76)

Bruce Springsteen spør noen ganger publikum om å komme med ønsker om låter. Med den enorme sangkatalogen han har kan det by på både overraskelser og utfordringer. Men enda mer utfordrende er det når noen i publikum ber om å høre en annens sang. Som her i Tyskland i 2013 der noen i publikum ba Springsteen spille Chuck Berrys "You Never Can Tell" fra 1964, en sang som kanskje er aller mest kjent som filmmusikk i "Pulp Fiction" i 1994. Her ser vi hvordan bandet løser oppgaven på en helt imponerende måte:

På verdenstoppen i julemusikk pr innbygger

I julen hører vi på musikk som har med jul å gjøre. Men hvor stor andel av musikken vi kjøper og strømmer er egentlig julemusikk nå i desember? Og hvor i verden er det man er mest glad i musikk som handler om jul?

The Economist har funnet svarene på dette. De har fått statistikk fra Spotify fra 35 land for hva som ble spilt de to månedene frem til første juledag i 2016. Den viser at de 13 mest populære julemelodiene i alt ble avspilt en milliard ganger:

"The 13 most popular Christmas songs on Spotify, a music-streaming service, have amassed 1bn plays between them. The most popular of them, “All I Want for Christmas Is You”, written in 15 minutes and recorded by Mariah Carey in 1994, accounts for 210m of those plays. It has earned over $60m in royalties since its release."

Tallene viser at det er ganske stor variasjon mellom ulike land når det gjelder hvor stor andel av musikken vi hører på som har julen som tema.  Norge og Sverige ligger i den internasjonale verdenstoppen:

"The data demonstrate that music lovers in Sweden and Norway listen to festive tunes most frequently. One in every six songs they streamed on Spotify during December last year received this classification (the list includes some 1,500 Christmas songs performed in English and local languages). By contrast, during the same period in Brazil—a country with a comparable proportion of Christians—just one song in 150 was Christmas-themed."

Ser man på grafen over ser man at det i Sverige (og jeg antar at det er ganske likt i Norge) er slik at det gjennom hele desember er slik at over 10 prosent av alle sanger som strømmes på Spotify har juletema. Og på julaften og i dagene rund er vi oppe i over 20 prosent. Til sammenligning ligger land som Frankrike og Spania på godt under 5 prosent gjennom det meste av desember og kommer bare så vidt over på julaften.

Gode møter i Brussel

I anledning en stor konferanse i Brussel på torsdag som markerer avslutningen på Estlands halvårlige formannskapsperiode i EU (som jeg kommer tilbake til her på bloggen),  brukte jeg onsdagen på å ha en rekke møter med sentrale folk som jobber med oppfølgingen av EUs digitale agenda og gjennomføringen av EUs digitale indre marked.

Norge deltar aktivt i diskusjonene om og utformingen av ulike deler av det digitale indre markedet i EU, noe som gjør at vi alltid blir tatt godt imot og har gode diskusjoner om temaer der vi har felles utfordringer og interesser. Dessuten har vi svært dyktige folk på EU-delegasjonen vår i Brussel som har god oversikt over alt som foregår i EU og ivaretar norske interesser på en utmerket måte, og også er gode til å sette sammen tettpakkede møteprogrammer av høy kvalitet. Trond Helge Bårdsen var derfor til stor støtte og hjelp.

Jeg møtte blant annet generaldirektør Gertrud Ingestad i DG Digit, som har mye av gjennomføringsansvaret når EU vedtar felles digital politikk, Carl-Christian Buhr som er nestleder i kabinettet til EU-kommisær Marya Gabriel som har ansvaret for Digital Economy and Society. Og også et spennende møte med representanter for det påtropppende bulgarske formannskapet EU som tar over fra nyttår og som er opptatt av å følge opp alt det Estland har oppnådd på digitaliseringsområdet. Men jeg møtte også uavhengige kommentatorer og eksperter på det som skjer i EU nå, som norgesvennene Robert Madelin, som har vært i Norge flere ganger da han ledet digitaleringsdirektoratet DG Connect, og William Echikson (til høyre på bildet over) fra den frittstående tenketanken CEPS.

Godt personvern i samferdselssektoren

Datatilsynet har presentert en ny strategi for godt personvern i samferdselsektoren  (her i pdf-versjon). Den er overlevert samferdselsminister Ketil Solvik Olsen, som på departementets nettside sier han mener strategien både er riktig og kommer til riktig tid.

Så vil kanskje den kritiske leser av denne bloggen lure på om det ikke er å overdrive å ha en egen personvernstrategi for samferdsel? Og svaret på det er at, nei, det er store teknologiske endringer i denne sektoren nå at det er lurt å være tydelig på hva utfordringene består i og hvordan vi ønsker å ha det.

Bilene er i ferd med å bli internettilkoblede datamaskiner med hjul, som etter hvert vil kunne kjøre seg selv. Billettene våre på tog og buss og registrering av bompasseringer er digitale, og holder orden på hvor vi er. Og selve byene er i ferd med å bli "smarte", blant annet i den forstand at det i omgivelsene våre er stadig flere sensorer som holder oversikt over trafikk, miljø og mennesker.

Det er veldig mye bra for oss innbyggere ved denne utviklingen, men den vil utfordre personvernet om vi ikke har tenkt igjennom hvordan vi håndterer personopplysninger. Det Datatilsynet anbefaler helt overordnet i sin strategi er at:

"Vi mener at det er et særlig stort potensiale innenfor samferdselsområdet for å benytte teknologien og framveksten av nye digitale løsninger og tjenester til personvernets beste, samtidig som de funksjonelle behovene ivaretas. Derfor er det viktig å ha en aktiv dialog med de sentrale aktørene slik at ny teknologi blir tatt i bruk på en god måte. Datatilsynet vil arbeide for at registreringen av folks ferdsel begrenses til det nødvendige, og at når det skjer en registrering gjøres det så lite inngripende som mulig. Dette skal vi blant annet gjøre ved å kjenne til etableringen av nye prosjekter, sørge for at vi har tilstrekkelig kontakt med de sentrale aktørene, og bidra til at nye tiltak utformes på en personvernvennlig måte."
Det liberale prinsippet om "retten til å være anonym"er vanskelig å ivareta fullt ut i alle sammenhenger, men det å begrense registreringen av hva folk gjør til det nødvendige er i hvert fall et godt utgangspunkt. Kort oppsummert er det dette strategien sier at Datatilsynet vil arbeide for:

• at den enkelte skal kunne bevege seg og foreta reiser uten at det blir foretatt unødvendige registreringer.
• at aktørene i sektoren aktivt benytter teknologien til å ivareta personvernet fremfor å utfordre det.
• at innebygd personvern og personvern som standardinnstilling kommer på plass i sektoren.
• dataminimalisering der det er nødvendig å registrere data om ferdsel som kan knyttes til individer ut fra vektige samfunnsinteresser eller berettigede private eller kommersielle interesser.
• åpenhet og informasjon om hvordan personopplysninger lagres ved ferdsel i samfunnet.
• god og dokumentert informasjonssikkerhet i alle informasjonssystemer som registrerer data om ferdsel som kan knyttes til enkeltindivider.

Bortgjemte musikalske perler (75)

Å forsøke seg på en coverversjon av Bruce Springsteens "Born To Run" fra 1975 er naturligvis risikosport, men det er faktisk flere som har prøvd og klart seg svært godt. Blant annet Frankie Goes to Hollywood, og Amy MacDonald. Og er her en veldig kul versjon med Suzy Quatro. Hun hadde sin musikalske storhetstid midt på 70-tallet, men spilte inn denne coverversjonen på 90-tallet, i en litt senere fase av karrièren.

Om denne videoen egentlig har noe med saken å gjøre vet jeg faktisk ikke, men det er den som følger med på YouTube. Og det er bedre enn ingen video.

Åttitallet vender tilbake (11)

Også Roxette, som virkelig var blant de største på sent 80-tall, har holdt det gående til ganske nylig. Og det til tross for at Maria Fredriksson fikk en kreftdiagnose tilbake i 2002 og måtte fjerne en svulst i hjernen. Men hun og Per Gessle kom tilbake og har gitt ut tre studioalbum og vært på flere konsertturneer etter det. Her er de live i 2012 med "Listen To Your Heart", som ble en suksess i Sverige i 1988 og gikk helt til tops i USA da den ble gitt ut i resten av verden i 1989:

Enklere og billigere å bygge bredbånd og strømnett

I juni blogget jeg om  at forenklinger i regelverket for å grave ned ledninger i grunnen var sendt på høring. Og om hvordan forenklingene kan bidra til å spare milliardbeløp, blant annet for de bedriftene som investerer i bredbåndsnett.

Problemet er at gravekostnadene gjerne utgjør hele 70–80 prosent av kostnadene for fremføring av bredbånd i offentlig vei. Og at det har vært ulik praksis og forskjellige gebyrregimer forbundet med å legge ned ledninger som strøm og bredbånd under veistrekninger i kommunal vei. Dette har gjort det både unødvendig byråkratisk, tidkrevende og dyrt å bygge ut bredbånd, fiber og elektrisitetsnett.

Nå er dette arbeidet med å forenkle reglene og reduserer kostnadene avsluttet og det er besluttet noen viktige endringer i regelverket for ledninger under bakken . Endringer som vil gjøre det både enklere og billigere å bygge bredbåndsnett og strømnett. Det er gjort endringer i det som populært er blitt kalt graveforskriften, og som egentlig heter ledningsforskriften. Regjeringens nettsider omtaler endringene slik:

"Endringene vil gjøre det enklere og billigere å etablere ledningsanlegg som strømnett og bredbånd i hele landet. Samtidig skal endringene bidra til å klargjøre hvilke plikter ledningseiere har i forbindelse med anleggsarbeidene og hvilke kostnader vegmyndigheten kan kreve å få dekket i forbindelse med saksbehandlingen. Det er også lagt stor vekt på å sikre vegens og trafikantenes behov. I regelverket som nå er vedtatt, innføres klarere regler for ledningseieres rett til å legge ledning i offentlig vei. Det blir felles regler for gravedybde, og det legges til rette for moderne gravemetoder som "microtrenching" der dette er mulig."

Endringene i ledningsforskriften skal gjelde fra 1. januar 2018.

Sterk fremgang i norske leseferdigheter

Norge deltar i flere internasjonale undersøkelser som sammenligninger elevenes ferdigheter på ulike områder. Mest kjent fra debatten er PISA og TIMSS, som jeg har blogget om ved et par anledninger før. Tirsdag kom resultatene fra en annen viktig undersøkelse, PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) som sammenligner 10-åringenes leseferdigheter.

Og resultatene i denne undersøkelsen viser at det går rett vei med de norske resultatene. NRKs nettsider skrev dette om fremgangen de siste årene:

"– Jeg har gledet meg til denne dagen, for jeg har gode resultater å komme med, sier forsker Egil Gabrielsen ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger, som presenterer funnene i PIRLS (Progress in Reading Literacy Study). Undersøkelsen måler leseferdighetene til elever på 4. og 5. trinn. Norge fikk dårlige resultater på den internasjonale leseundersøkelsen i 2001 og 2006. I 2011 så man forbedring, og i dag varslet Gabrielsen ytterligere fremgang. Norske elever fortsetter fremgangen både på femtetrinn og fjerdetrinn, og kommer på andreplass i Norden. Bare Finland gjør det bedre. Mens 52 prosent av de norske femteklassingene lå over middels mestringsnivå i 2011, ligger andelen i 2016 på 58 prosent."

En grundigere omtale av disse resultatene kan man finne på Utdanningsdirektoratets nettsider, der det også der en lenke til en PDF-versjon av den norske utgaven av rapporten, med tittelen "Godt nytt! Norske resultater fra PIRLS 2016" . Der kan vi lese at rundt 50 land deltar i undersøkelsen. 8500 norske elever på 4. og 5. trinn har deltatt. Tabellene viser at Norge er blant ladene som gjør det best.

Nytt av året er det at også digitale leseferdigheter er undersøkt. 14 av landene deltok i denne undersøkelsen, og Norge hevder seg helt i toppen. I rapporten skriver de dette i innledningen om norske resultater i ePIRLS-undersøkelsen:

"Norske elever gjør det også svært godt i den digitale leseundersøkelsen ePIRLS, som er ny av året, og som måler lesing på internett. I Norge har 5.-trinnselevene deltatt i ePIRLS. Av de 14 landene som deltok i denne valgfrie tilleggsundersøkelsen, ligger Norge på andre plass, bare forbigått av Singapore. Hele 63 prosent av norske femteklassinger ligger på høyt eller avansert ferdighetsnivå i ePIRLS."

EUs eGovernment-rapport

Som en del at arbeidet med å øke Europas digitale konkurranseevne og realisere et digitalt indre marked i EU, er de opptatt av å måle, sammenligne og beskrive hvor godt landene i Europa gjør det. For kort tid siden kom rapporten "eGovernment Benchmark 2017 - Taking stock of user-centric design and delivery of digital public services in Europe". EU-kommisjonens nettsider sier dette om den digitale tilstanden som kommer frem i rapporten:

"The latest eGovernment benchmark report shows significant improvement on cross-border availability of digital public services and accessibility of public websites from mobile devices in EU Member states. The study also indicates a need for improvement in transparency of public services delivery and use of supporting technology like eIDs or eDocuments."

Rapporten omhandler de 28 EU-landene, men også Norge, Island, Sveits, Montenegro, Serbia og Tyrkia, i alt 34 land. Ikke-EU-landene får ikke være med i alle oversiktene, men rapporten konkluderer innledningsvis slik når det gjelder landene som gjør det best:

"The eGovernment benchmark 2017 report reveals that the top 5 overall performers are Malta, Denmark, Sweden, Estonia and Norway. These countries lead the way forward to fulfil Europe’s ambition of creating a Digital Single Market."

Måten EU-kommisjonen har kommet frem til de ulike analysene og rangeringene i rapporten er å vurdere hvor langt landene har kommet når det gjelder fire ulike hovedområder: Den første er "user centricity", som har med i hvor stor grad offentlige tjenester er brukervennlige. Det vil si om de finnes digitalt i det hele tatt, om de er brukervennlige i utformingen og om de er lett å bruke på mobiltelefon. 

Det andre hovedområdet er "transparency", det vil si at det finnes åpen informasjon om de offentlige virksomhetenes ansvar og virkemåte og informasjon om selve saksprosesssene, for eksempel hvor lang tid det tar å behandle en sak. Her er det også en egen indikator om hvordan myndighetene behandler personopplysninger. Det tredje hovedområdet er "cross border service delivery", som handler om hvor lett det er å bruke offentlige digitale tjenester i et annet land, for eksempel når det gjelder pålogging på nettsteder med eID eller overføring av dokumenter digitalt.

Og det fjerne og siste hovedområdet har de kalt "Key technological enablers", som rett og slett handler om nødvendige teknologiske forutsetninger som eID, e-dokumenter og felles digitale registre er på plass. Her er det interessant at EU har introdusert en ny indikator for om land har på plass en løsning for sikker digital post.

Det er også verdt å merke seg at den utvidede versjonen av hovedrapporten inkluderer omtale i rammetekster av 77 eksempler på "good practice" på det digitale området i offentlig sektor. Fire av disse omtalene i rapporten handler om digitale tjenester i norsk offentlige sektor: Vitnemålsregister for å lette godkjenning av utdanning på tvers av land, digital sykemelding og sykefraværsoppfølging, e-signaturtjeneste for å kunne signere digitalt og samtykkebasert tilgang til data i AltInn, for eksempel ved søknader om boliglån.

En interessant side ved denne undersøkelsen er at resultatene ikke bygger på omtale i offisielle dokumenter eller spørreskjemaer utfylt av myndighetene, men av bruker, såkalte "mystery shoppers" som tester ut de digitale tjenestene anonymt:

"In order to assess all indicators, the current benchmark uses Mystery Shoppers who are trained and briefed to observe, experience, and measure a (public service) process. Mystery Shoppers act as prospective users and follow a detailed, objective evaluation checklist. Mystery Shopping was the method of choice for the assessment of all top level benchmarks under review this year. After the Mystery Shopping exercise, results are validated by Member States. This is an intense collaborative process with participating countries representatives. Member States are included at the start and at the end of the evaluation: at the start in order to validate the sample and to identify key characteristics of the services under assessment; at the end to validate the research results in collaboration with the responsible organisations in a country and possibly correct obvious erroneous findings."

Min lille oppsummering er naturligvis ikke nok for de som virkelig vil grave dypere i dette materialet og studere hvilke land som har kommet langt på de ulike områdene. Derfor noen lenker til mer utfyllende informasjon:

EU-kommisjonens nettside som omtaler undersøkelsen og har lenker til rapportene finnes her. Hovedrapporten på litt over 40 sider i PDF-format er her. En utvidet versjon av rapporten med masse figurer, tabeller og good-practice-eksempler er her. Og en gjennomgang med faktaark for alle landresultatene er her.

Thåström: Bluesen i Malmö

Da Joachim Thåströms nye album Centralmassivet plutselig kom i slutten av september i år, blogget jeg om at han, til tross for den ikke ubetydelige nostalgien rundt Ebba Grön og Imperiet, aldri har vært så jevnt god som han har vært de siste ti årene. Men jeg skrev også at den første videoen som ble gitt ut fra det nye albumet ikke var en av de beste sangene. Det er derimot den sangen som er sluppet på YouTube nå, Bluesen i Malmø.

Arbeidsledigheten fortsetter å falle

Arbeidsledigheten i Norge fortsetter å falle. NAV presenterte tallene for november i dag og skriver på nettsidene sine at:

"Ved utgangen av november var det registrert 64 200 helt arbeidsledige hos NAV, en nedgang på 13 900 sammenlignet med november i fjor. Andelen helt ledige har dermed gått ned fra 2,8 prosent til 2,3 prosent. (...) Ledigheten er nå lavere enn i november i fjor for alle yrkesgrupper. Nedgangen er størst innen ingeniør- og ikt-fag med 34 prosent færre helt ledige, fulgt av industriarbeid med 31 prosent færre."

Fra å ha en krevende situasjon med uvanlig høy ledighet, i hvert fall i deler av av landet, har vi nå hatt fall i ledigheten i mange måneder på rad. Og mange steder er ledigheten på historisk lavt nivå. Dette er også noe mange av dagens nettavisoverskrifter peker på:

Nettavisen: Ledigheten faller for 12. måned på rad - laveste på ni år

Adresssa: Har ikke sett lavere ledighet på 30 år

High North News: Historisk lav ledighet i nord

Dagbladet: Ledigheten videre ned - faller nesten over alt

#Hack4no 2017

I februar 2014 blogget jeg entusiastisk om Hack4no, der jeg deltok på åpningen sammen med Knut Olav Åmås som da var statssekretær i Kulturdepartementet. Den gang var det åpne data fra Kulturrådet, Kartverket, Riksarkivet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet som innovatørene ble sluppet løs på slik at de kunne lage nye tjenester og apper.

Siden da har arrangementet flyttet til Kartverket på Hønefoss og blitt mye større. Over to dager i slutten av oktober var 700 mennesker innom. Det er laget en flott nettside som forteller om alle aktivitetene i løpet av de to dagene. Og her er en oppsummeringsvideo som viser hvordan det ser ut når 700 mennesker møtes for å lage apper, tjenester, spill, kart og droner:



#hack4no ble arrangert av Kartverket og Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) i samarbeid med en rekke teknologivirksomheter og offentlige etater,, og er blitt årets store hackathon med åpne offentlige data i Norge. De offentlige etatene som deltok i år var: Artsdatabanken, Brønnøysundregistrene, Kulturrådet, Meteorologisk institutt, Riksantikvaren, Riksarkivet, Statistisk sentralbyrå, Norsk Romsenter, Oljedirektoratet, Difi, Statens Vegvesen, NVE, NAV og Kartverket.

Slik brukes skattepengene

Statistisk Sentralbyrå har laget noen fine grafiske fremstillinger av hvordan pengene staten henter inn fra skattebetalerne hvert år brukes på ulike formål av stat og kommune. Der finner vi blant annet bildet til høyre som viser størrelsen på ulike offentlige utgifter. Vi ser at alderspensjoner, uføretrygd, sykelønn og andre sosiale ytelser utgjør 40 prosent av de offentlige utgiftene.

Legger vi til helseutgifter, utgifter til utdanning og næringsøkonomiske formål, der samferdsel er klart størst, kommer vi opp i 80 prosent av de offentlige utgiftene. I oversikten ser vi mye interessant, for eksempel at utgiftene til forsvaret er 3,1 prosent av utgiftene, akkurat det samme som brukes på kultur, fritid og religion.

Til et mer grundig dypdykk i statsregnskapet anbefaler jeg statsregnskapssidene på nettet som ligger på nettsidene til Direktoratet for økonomistyring. Har kan man se utgifter fordelt på ulke departementer og formål, men man kan også dykke ned på et langt mer detaljert nivå og finne ut hva slags utgifter det egentlig er snakk om.

How's Life? 2017

Hvor godt har vi det egentlig? Den mest kjente rangeringen av hvilke land i verden det er best å bo i er nok UNDPs Human Development Report, men det finnes også andre interessante rapporter som drøfter og fastsetter indikatorer og måler hvor bra befolkningen har det i ulike land. Nå nettopp kom OECDs rapport "How's Life? 2017". På nettsiden der man finner lenker til rapporten i ulike digitale formater, sier de dette om hva rapporten inneholder:

"How’s Life? 2017 charts the promises and pitfalls for people’s well-being in 35 OECD countries and 6 partner countries. It presents the latest evidence from 50 indicators, covering both current well-being outcomes and resources for future well-being, and including changes since 2005. During this period there have been signs of progress, but gains in some aspects of life have been offset by losses elsewhere. This fourth edition highlights the many faces of inequality, showing that gaps in people’s achievements and opportunities extend right across the different dimensions of well-being. It exposes divisions according to age, gender, and education, and reveals pockets of inequality in all OECD countries."

I tillegg til å sammenligne land når det gjelder blant annet helse, arbeid, utdanning, boforhold og fysisk miljø, har rapporten interessante dypdykk i innvandreres situasjon i de ulike landene og når det gjelder offentlige institusjoners kvalitet og virkemåte. Hvor godt offentlig sektor er i stand til å løse ulike problemer, og hvor mye innbyggere kan påvirke hvordan offentlig sektor er innrettet, er viktig for livskvaliteten i et land. OECDs rapport beskriver det slik:

"The actions of public institutions affect people’s lives, both directly and indirectly, in a large variety of ways: they provide public services, ensure security, support people in the event of unemployment, disability or retirement, and direct major infrastructure investments. In 2014, OECD governments were spending an annual average of around 40% of GDP on taxpayers’ behalf. Given this level of expenditure, how public institutions function, the outcomes they deliver, and the extent to which people feel they have a say in what their government is doing matter crucially for people’s well-being. At the same time, ordinary people also shape the quality of these institutions through their own actions – for example, through voting, using public services and engaging in political debate."

Dette siste er områder det er vanskelig å lage presise indikatorer for, så det er et spennende arbeid som er gjort i forbindelse med denne rapporten. I motsetning til Human Development Index er det ikke noen rangering av de 35 landene verken samlet eller på de ulike deltemaene. Men for de 50 indikatorene er det både laget rangeringer og metoden er grundig dokumentert. Mange sider av de i alt omkring 450 sidene består av grafer, tabeller og statistikk. Og noen beskrivelser av hvilke land som kommer godt og dårlig ut på et mer aggregert nivå finnes også. På side 46 i rapporten finner man en tabell som grupperer indikatorene i 4 grupper: naturkapital, humankapital, økonomisk kapital og sosial kapital. Rapporten sier dette om hvilke land som kommer best ut på disse:

"Overall, Sweden, Norway, Denmark, Finland and New Zealand have the highest number of strengths across all the indicators of resources for future well-being, with a reasonably balanced spread across the four capitals. By contrast, Greece, Portugal, Hungary, the Slovak Republic and Italy have the lowest number comparative strengths, often with some imbalances between the different types of resources."

Fra side 200 og utover i rapporten er det korte landanalyser, i alfabetisk rekkefølge. På side 280 finner man derfor en oppsummering av hvordan de norske resultatene er, og hvor godt det er å bo i Norge sammenlignet med andre land i denne undersøkelsen:

"Relative to other OECD countries, Norway performs very well across the OECD’s different well-being indicators and dimensions. Job strain and long-term unemployment are among the lowest in the OECD, while average earnings and the employment rate are in the top third of the OECD countries. Only around 3% of employees regularly worked long hours in 2016, well below the OECD average of 13%, and full-time employees report having more time off (i.e. time spent on leisure and personal care) than the OECD average. In 2015, the average household net adjusted disposable income was among the highest in the OECD, but household net wealth stood below the OECD average. Housing conditions and many dimensions of quality of life are good in Norway. For example, the homicide rate is very low, and almost 88% of Norwegians report that they feel safe walking alone at night, one of the highest shares in the OECD. Meanwhile, 49% of Norwegians feel that they have a say in what the government does, well above the OECD average of 33%."

Bortgjemte musikalske perler (74)

Dagens bidrag i serien om bortgjemte sanger, fordi de er nesten umulige å finne igjen, er sære coverlåter eller er sanger som ganske enkelt er gått litt i glemmeboken, er Bauhaus singel "She's in Parties" fra 1983. Nå var aldri Bauhus noen stort singel-band, deres største listesuksess var en cover av David Bowies "Ziggy Stardust" fra 1982 (for øvrig den beste coverversjonen av en Bowie-låt noen gang, noe jeg blogget om her). Den neste største var denne. "She's in Parties", som nådde 27. plass på UK-hitlisten. Den er et godt eksempel på at bandet kunne fortjent enda mer oppmerksomhet



Navnet på bandet er tatt fra den tyske kunsthøyskolen Bauhaus i Weimar på 1920-tallet, men bandet Bauhaus var fra byen Northampton i England. Et band om hadde en relativt kort levetid, man rakk å gi ut fire album mellom 1980 og 1983. Siste album kom ut akkurat da de imploderte og medlemmene heller ville forfølge hver sine solokarrierer og nye bandprosjekter . De hadde større suksess som album-band enn som singel-band. Og i ettertid har de blitt kreditert for å ha funnet opp goth-sjangeren, sammen med blant annet The Cure og Siouxsie and the Banshees, og har inspirert svært mange depressive og svartkledde etterkommere.

NTNU på topp i næringslivsforskning

Forskningsrådet og NIFUs store statistikk- og indikatorrapport feirer 20 år i år. Det er her man finner svarene på alt det man lurte på om norsk forskning. Antall forskere, finansiering, publisering og siteringer, fordelt på fagområder og institusjoner. Om internasjonalt samarbeid og næringslivssamarbeid. Og rapporten finnes fortsatt i en tykk trykt papirutgave, men den er selvsagt også lett å finne på nettet.

Noen ganger blir det debatt om innholdet i rapporten og om den gir et riktig bilde av tilstanden. Som en kanskje kunne forvente er ikke rektoratet ved Universitetet i Oslo fornøyd med hvordan de kommer ut på indikatorene som måler hvor godt de samarbeider med andre, og de kritiserer utvalget av indikatorer i et innlegg i Morgenbladet. Og i et meget fornøyelig svarinnlegg i Khrono svarer Sveinung Skule og noen av hans kolleger ved NIFU, som står bak rapporten, at det UiO kritiserer rapporten for å telle faktisk ikke er med, Og det de etterlyser tall på er allerede med. Også rektorer bør lese det de kritiserer før de kritiserer, er det gode rådet som gis.

Indikatorrapporten 2017 er som sagt full av tabeller, grafer og analyser med mye viktig informasjon og kunnskap. Og det er helt sikkert rom for utvikling og forbedringer i fremtidige utgaver. Jeg skal nøye meg med å trekke frem noen interessante statistikker som forteller om universitetenes næringslivsrelevans, som man finner i rapportens kapittel tre om "Kunnskapsdeling og samarbeid".

Her er det med to indikatorer som måler hvor relevante universitetene er for næringslivet. I den ene blir institusjonene bedt å å skjønnsmessig anslå hvor stor andel av virksomhetens FoU-innsats som har næringsrelevans. Med næringsrelevans menes "FoU-virksomhet der resultatene forventes å ha en umiddelbar bruksverdi for næringslivet". Her er NMBU på Ås på topp, der de svarer at 50 prosent av forskningen er næringslivsrelevant. Deretter følger Universitetet Nord og Universitetet i Stavanger. Men som indikatorrapporten peker på er det litt paradoksalt at den oppgitte næringslivsrelevansen er aller høyest der finansieringen fra næringslivet er svært lav

"I den andre enden av skalaen finner vi NMBU, der under 2 prosent av forskningen er finansiert av næringslivet, mens institusjonen selv oppgir at halvparten av forskningen er næringsrelevant."

Jeg har nok mer sans for den andre indikatoren som brukes for å måle dette og som ikke handler om hva man selv tror er relevant for næringslivet, men måler hvor mye penger næringslivet bruker på forskning ved institusjonen.  Når næringslivet er villig til å betale for forskningen kan vi være helt sikre på at næringslivet også er interessert i den, på kort eller lang sikt. Her ser listen litt annerledes ut:

"De siste tallene for 2015 viser at NTNU og Universitetet i Stavanger (UiS) skiller seg ut med en merkbart høyere andel næringslivsfinansiering enn de andre universitetene, dette til tross for at andelen finansiering fra næringslivet har gått noe ned de siste årene. Det reflekterer at både UiS og NTNU har nære relasjoner til forskningskompetente næringer innenfor blant annet industri og olje og gass."

Ved disse to universitetene er over 5 prosent av forskningen finansiert av næringslivet, mens det ved de andre er en lavere andel. Og så må vi også huske på at en medvirkende årsak til at samarbeidet med universitetene om forskning ikke er enda mer omfattende er at vi har en sterk anvendt forskningssektor i Norge som samarbeider tett med kunder både i privat og offentlig sektor. Instituttsektoren har mye lavere offentlig basisfinansiering enn universitetene og høyskolene har, og må derfor skaffe seg kunder som betaler for forskningen. Det ser ut vil å være ganske vellykket. Forskningsinstituttene både oppgir en høy andel næringslivsrelevant forskning og har i følge den nye indikatorrapporten også langt høyere finansiering fra næringslivet:

"Ikke overraskende er andelen næringsrelevant forskning klart størst blant forskningsinstituttene. Her anses nærmere 60 prosent av forskningen som næringsrelevant i 2015. En hovedforklaring er at de teknisk-industrielle instituttene står for mye av forskningen i sektoren, og deres hovedoppgave er å betjene norsk næringsliv med anvendt forskning. Blant instituttene er også næringslivsfinansieringen vesentlig høyere, rundt 20 prosent totalt og hele 37 prosent for de teknisk-industrielle."

Klassetilhørighet og parti

Klassekampen om klassetilhørighet og parti

Jeg har allerede blogget om noen interessante velgerundersøkelser fra valget i september. I dag skriver Klassekampen om en ny og veldig interessant undersøkelse gjort av Ipsos og Tor Bjørklund for Universitetet i Oslo. Den handler om klassetilhørighet og parti.

For noen lesere kan kanskje dette med klassetilhørighet og partipreferanser kreve litt forklaring. Frem til og med valget i 2001 var velgerundersøkelsene opptatt av sammenhengen mellom klassetilhørighet og partivalg. Ikke i "objektiv" forstand slik marxister er opptatt av å definere folk inn i klasser, men ved å spørre om velgerne selv identifiserte seg med en bestemt klasse. Spørsmålet var:

Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene? Hvis ja, hvilken?"

Og historisk har det alltid vært slik at nesten alle velgere som mente at de tilhørte arbeiderklassen har stemt på partier til venstre, særlig på Arbeiderpartiet. I 1965 oppga hele 40 prosent av befolkningen at de tilhørte arbeiderklassen. 64 prosent av både Ap og SF sine velgere svarte at de var del av arbeiderklassen. Bare 5 prosent av Høyres velgere sa det samme. 

Når dette spørsmålet om klassetilhørighet forsvant ut av velgerundersøkelsene etter 2001 var det sannsynligvis fordi det ble oppfattet som litt umoderne og noe som var på vei ut. Andelen som svarte at de mente de tilhørte arbeiderklassen hadde falt til omkring 20 prosent av velgerne, og man spurte jo uansett om utdanningnivå og inntekt. Men etter 16 års pause er det interessant å se hva som har skjedd når dette spørsmålet dukker opp igjen. 

Nå i 2017 har nedgangen i de som mener de tilhører arbeiderklassen flatet ut. Det er fortsatt slik at 20 prosent oppgir at de tilhører arbeiderklassen. Like interessant er det at de som oppgir at de tilhører arbeiderklassen har  en jevnere alderfordeling enn før der det ikke lenger er slik at det nesten bare er eldre velgere som mener dette. Men mest interessant av alt er det at partipreferansene hos disse velgerne er blitt helt annerledes enn før. Klassekampen skriver:

" I 2017 sier nå 32 prosent av Aps, og 19 prosent av SVs velgere at de tilhører arbeiderklassen. Blant Høyre-velgerne er det 14 prosent, og blant Frps velgere 20 prosent."

Dette er en enorm forandring. Fra at klasseidentifikasjon var helt avgjørende for hva man stemte på til at det er blitt en nokså jevn partifordeling. I 1965, da 40 prosent svarte at de tilhørte arbeiderklassen, gjaldt det 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere. men bare 5 prosent av Høyres velgere. I 12017, da 20 prosent svarte, at de tilhører arbeiderklassen gjelder det 32 prosent av Arbeiderpartiets velgere, 20 prosent av FrPs velgere og 14 prosent av Høyres velgere.

Det betyr at regjeringspartiene til sammen har omkring samme antall velgere som sier de tilhører arbeiderklassen som det Arbeiderpartiet har. Og for Høyre betyr det at andelen velgere som sier at de tilhører arbeiderklassen er mer en tredoblet sammenlignet med situasjonen i 1965. I den grad noen påstår at regjeringen står på kapitalens og arbeidsgivernes side mot arbeiderklassen, forteller tallene at velgerne ikke er enige.

Churchills darkest hour

En ny film om Storbritannias traumatiske vei inn i og etter hvert heroiske innsats i 2. verdenskrig under Winston Churchills ledelse er rett rundt hjørnet. Anmeldelsene av "Darkest Hour" i forbindelse med premieren i USA denne uken forteller at vi har noe å se frem til når den kommer på kino i Norge i midten av januar. Rolling Stone skriver under overskriften: "Gary Oldman Gives Us a Fearsome, Oscar-Worthy Churchill" at:

"Gary Oldman is one of the greatest actors on the planet – and he proves it again as Winston Churchill in Darkest Hour, director Joe Wright's rip-roaring take on the celebrated Prime Minister's first tumultuous month in office in May, 1940, when France and Belgium are a whisper away from surrendering to Hitler and Great Britain may be next."

Både Rolling Stone, The Guardian og mange andre anmeldelser er av det positive slaget. Traileren bidrar også til at forventningene er behagelig høye:

Digitaliseringsprosjekter og gordiske knuter

Lenke til Erfaringsrapport 2017 her

Hvordan går det egentlig med digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor? For noen år siden var vel inntrykket mange hadde at statlige ikt-prosjekter vanligvis endte opp hos Riksrevisjonen og hos kontrollkomiteen i Stortinget. Ja, noen foreslo i fullt alvor at det Norge trengte mest av alt var en egen havarikommisjon for offentlige ikt-prosjekter.

En slik havarikommisjon ville ikke hatt så mye å gjøre de siste årene. Prosjektene har gått etter plan. Mange store prosjekter er delt opp i mindre og mer håndterbare deler, der man lettere kan justere kursen og gjøre endringer hvis noe går galt. Innovasjonsgraden er ikke lavere enn før, men hvis man feiler er det bedre å feile raskt og billig. Vi har også brukt tid på å styrke ikt-kompetansen hos toppledere. Og finansieringsmekanismer som medfinansieringsordningen favoriserer i større grad små og mellomstore prosjekter.

Og i stedet for å studere havarier i etterkant har vi vært opptatt av å etablere et Digitaliseringsråd med eksterne medlemmer som kan gi gode råd til virksomhetene som skal gjennomføre digitaliseringsprosjekter før de setter igang for fullt, slik at vi kan stille nødvendige spørsmål og lære av andres erfaringer, og gjøre endringer i tide.

Digitaliseringsrådet ble etablert i januar 2016 og har vurdert statlige digitaliseringsprosjekter  i snart to år. Derfor er deres Erfaringsrapport 2017 svært interessant lesing. Den bekrefter at mye er blitt bedre, blant annet på grunn av Digitaliseringsrådet selv. Men de har synspunkter på flere ting som kan og bør gjøres enda bedre enn i dag. De innleder rapporten med å si dette om arbeidet sitt:

"Digitaliseringsrådet gir støtte til ledere når de skal gjøre strategiske veivalg i sitt digitaliseringsarbeid. Vi har behandlet 26 prosjekter og programmer siden oppstarten i januar 2016. Til sammen har vi gitt 199 konkrete anbefalinger. Ordningen er frivillig, så de som tar kontakt med oss, gjør det fordi de er nysgjerrige på andres erfaringer og åpne for våre innspill. Alle ønsker å lykkes, og vi har møtt veldig mange kompetente og engasjerte virksomhetsledere, IT-ledere og prosjektledere med et sterkt eierskap til prosjektene sine. Samarbeidet med dem har lært oss mye som vi gjerne vil dele med flere, blant annet gjennom denne rapporten."

Prosjektstørrelsen varierer fra ca. 10 millioner til over 600 millioner kroner. Mens den gjennomsnittlige kostnaden for prosjektene er 114 millioner kroner er den gjennomsnittlige gevinsten 394 millioner. De 26 prosjektene er fra 12 departementer, men halvparten av dem kommer fra Næringsdepartementet (NHD) og Justisdepartementet (JD). Rapporten gir noen veldig interessante beskrivelser av hvilke problemstillinger virksomhetene i utgangspunktet ønsker å diskutere med Digitaliseringsrådet, og hvordan rådets anbefalinger ofte kommer på litt andre områder:

"Digitaliseringsrådet har til sammen gitt 199 konkrete anbefalinger til virksomhetene. Behov, mål og løsning er det temaet vi gir flest råd om, slik det også var da vi kom med den første erfaringsrapporten vår. Mer konkret dreier temaet seg om virksomhetene har en klar forståelse av hvem brukerne er, og hvilke behov de har, om de har formulert konkrete mål, og om den nye løsningen bidrar til å oppfylle målene. Nest flest anbefalinger gir vi om prosjektorganisering og -styring. Dette temaet handler blant annet om å organisere prosjektet med klare styringslinjer, roller og ansvar."

Basert på erfaringene så langt gir Digitaliseringsrådet oss også noen mer generelle råd om hvor utfordringene ser ut til å være størst i statlige ikt-prosjekter. De kaller slutten av rapporten "Gordiske knuter i digitaliseringsprosjekter", og beskriver tre slike knuter som de med nødvendig makt og innflytelse må hugge over, slik Alexander den store gjorde det med knuten i Zevs tempel i Gordion i år 334 f.kr.

De tre gordiske knutene Digitaliseringsrådet peker på er for det første vanskeligheter med godt samarbeid på tvers av virksomheter i staten, spesielt når samarbeidet må foregå på tvers av sektorer. Det andre problemet er systematisk arbeid med gevinstrealisering i og mellom virksomhetene som digitaliserer. Og den tredje knuten er hvordan man oppnå reell fornyelse av tjenester og arbeidsprosesser, i stedet for at digitaliseringen opprettholder dagens organisering, forretningsmodeller og prosesser. 

På alle disse områdene kommer Digitaliseringsådet med både gode råd og noen gode eksempler på prosjekter og virksomheter som fått til det som er vanskelig. Men de har også noen klart formulerte synspunkter på hva både virksomhetene og ikke minst departementene må gjøre fremover for å lykkes bedre. Derfor er dette en rapport det er verdt å lese, viktig å diskutere  og nødvendig å følge opp. Det arbeidet begynte allerede da erfaringsrapporten ble lagt frem på et seminar i begynnelsen av oktober.

Her er videoer fra presentasjonene og diskusjonene på seminaret om erfaringsrapporten.

Åttitallet vender tilbake (10)

Det er få ting som er mer 80-tall enn the Pet Shop Boys, som oppstod Londons West End. Men det er urettferdig å sette på retro-merkelappen. Ikke bare har de holdt det gående helt siden første halvdel av 80-tallet, og gjennombruddet med "West End Girls" i 1986, de har stadig vekk vært høyt på listene siden Alle de 13 ordinære albumene de har gitt ut har vært inne på topp 10 i UK, senest i 2016 med albumet Super.

Jeg synes likevel dette klippet fra 2009, da de mottok Brit Awards pris for Outstanding Contribution to Music, måtte være med i denne serien med helter fra 80-tallet som vender  tilbake. Dette er et 10-minutter klipp med kortversjoner av gode gamle hitlåter i rask rekkefølge, der også Lady Gaga og Brandon Flowers fra The Killers bidrar, men først og fremst viser det at Pet Shop Boys fortsatt kan levere:

Bortgjemte musikalske perler (73)

I 1992 ga Shakespeares Sister ut singelen "Stay", med en musikkvideo som ble årets musikkvideo i UK. Den viser to bandmedlemmer som spiller livet og døden og slåss om en mann som er i koma. Dramatiske saker. Dette er ikke musikkvideoen, men en opptreden på BBCs Top of the Pops fra da singelen herjet hitlistene, og vi ser jo at også her er det skjønnheten mot udyret. - livet mot døden:



Shakespears Sisters periode som duo varte bare en kort periode, mellom 1989 og 1993. Både før og etter var dette avhoppet Bananarama-medlem Siobhan Faheys soloprosjekt, men i disse fire årene var Marcella Detroit, som egentlig het Marcy Levy, med. Det ble noen veldig produktive år der de laget to album som ble topp 10 i UK og 6-7 singler, der "Stay" ble listetopp i mange land. Men det at Detroit var hovedvokalist i et band der Fahey skulle være hovedperson ble så problematisk at det endte med at Marcella Detroit fikk sparken like etter. Og flere listetopper ble det aldri.

Ernas tale på Watson Summit

Torsdag ble digitaliseringskonferansen Watson Summit arrangert av IBM, med statsminister Erna Solberg som hovedinnleder. Hun brukte anledningen til å beskrive noen store utfordringer vi møter som et resultat av teknologiske endringer, noen fantastiske nye muligheter vi får til å løse problemer og noen politiske svar som blir viktige.

Hvorfor Watson? Det har ingen ting med Sherlock Holms venn og medarbeider Dr Watson å gjøre, men er en datamaskin i nettskyen som mates med stadig mer data og kan svare på stadig mer avanserte spørsmål, blant annet om medisinske diagnoser. Maskinen er oppkalt etter IBMs første sjef Thomas J. Watson og er mest kjent for å vinne den amerikanske mesteren i Jeopardy i 2011.

Men i denne sammenhengen er det sentrale at fordi datamaskiner som Watson, og tilsvarende fra andre leverandører, som tar i bruk kunstig intelligens, er i nettskyen og kan brukes av helt vanlige bedrifter og av virksomheter i offentlig sektor. Det at man ikke må eie store, avanserte og ekstremt dyre datamaskiner selv, men kan abonnere på datakraft som en tjeneste, er blant de tingene som vil øke omstillingstempoet i omtrent alle bransjer.

Erna Solbergs åpningstale ligger her på regjeringens nettsider. Hun sa blant annet dette om hvor mye som står på spill i møte med de teknologiske endringene:

"Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv. Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet. Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt. Da nytter det ikke å være middels gode. Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre."

Hun pekte på at strategien for å klare denne omstillingen må bygge videre på noe vi allerede er veldig gode til i Norge - å samarbeide:

"En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på. For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge."

Så pekte hun på fire områder der vi må lykkes dersom vi skal klare de teknologiske omveltningene som ligger foran oss. Områder der vi er ganske gode fra før og derfor må bygge videre på det vi gjør i dag fordi vi må bli enda bedre. Det første området er utdanning og kompetanse. Det andre området er rammevilkår for næringslivet. Det tredje området er digitalisering av offentlig sektor. Og det fjerde området er forvaltning og deling av offentlige data. Og for så vidt også private data i den forstand at det også er data om hver enkelt av oss og må håndteres innenfor rammen av god sikkerhet og strenge personvernregler.

Statsministeren avsluttet med å igjen slå fast at digitalisering ikke er målet, men et viktig virkemiddel for å nå de virkelig viktige målene for samfunnet vårt:

"For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet."

Velgerundersøkelsene 2017

Helt siden 1977 har Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning gjennomført valgundersøkelser i forbindelse med stortingsvalg.Omkring to år etter valget har resultatene kommet ut i bokform. I år er det derimot slik at det allerede nå, to måneder etter valget, er presentert noen svært interessante funn om velgerforflytninger mellom partiene siden forrige stortingsvalg, om hvilke saker som var viktigst for velgerne ved valget og om hvilke partier som har størst tillit på ulike saksområder.

Her skal jeg konsentrere meg om tallene som forteller noe om partienes sakseierskap til ulike viktige saker. Sakseierskap handler om hva velgerne svarer når de blir spurt om "hvilket parti mener du har best politikk?" på ulike saksområder. Dette er endrer seg gjerne mellom valg, og disse endringene er ofte en viktig forklaring på hvorfor noen partier går frem og andre partier går tilbake. Har man høyere tillit hos velgerne i saker som betyr mye er sjansen stor for fremgang. For de største partiene er det viktig at denne tilliten er til stede i flere viktige saker samtidig. Da vinner man valg.

Lørdagen før valget skrev Dagbladet om en annen velgerundersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS. Jeg blogget om den her. De nye tallene som nå er presentert av SSB og ISF er ganske like de tallene Dagbladet skrev om i september, så det er grunn til å tro at dette til sammen gir et ganske presist bilde av hvilket parti velgerne mente hadde de beste svarene i ulike saker da de stemte ved stortingsvalget. Et notat fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning sier dette om hovedtrekkene i endringene i sakseierskap ved dette valget:

"Høyre har særlig mye tillit i skole-, helse- og skattepolitikk. Partiet klarte i all hovedsak å holde på tilliten i disse sakene, men andelen som mente at partiet hadde best skattepolitikk sank med åtte prosentpoeng fra 2013 til 2017. Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap i innvandringspolitikken, og andelen som mente at partiet hadde best politikk økte fra 27 prosent i 2013 til 35 prosent i 2017. Arbeiderpartiet tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet, helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk. Selv om over 30 prosent pekte på Ap som partiet med best sysselsettingspolitikk i 2017, er nedgangen fra 2009 dramatisk. Da mente over seks av ti at Ap var best."

Den mest interessante endringen ser vi når det gjelder hvilket parti som har best politikk for økt sysselsetting. Nå ble dette temaet av en eller annen grunn ikke målt i 2013. men i 2009 var det slik at over 60 prosent mente Arbeiderpartiet hadde den beste politikken for flere arbeidsplasser. Nå er tallet 28 prosent, mens Høyre har økt fra 14 prosent til 30 prosent, og har passert Arbeiderpartiet. Jeg tror dette må være en viktig forklaring på valgresultatet.

Skattepolitikken er et annet interessant spørsmål fordi det nødvendigvis må handle om et ideologisk skille der de som svarer at Arbeiderpartiet har den beste politikken vil ha høyere skatter, mens de som svarer Høyre vil ha lavere skatter. Her er utviklingen den at Arbeiderpartiet har falt fra 33 prosent i 2013 til 25 prosent nå, mens Høyre, som også her er størst, har falt fra 34 prosent til 26 prosent. Men her er det også viktig å merke seg at Fremskrittspartiet, finansministerens parti, har økt fra 9 til 14 prosent.

Det resultatet som kanskje har overrasket mest i denne undersøkelsen er synet på hvilket parti som har best miljøpolitikk. Det er her vi finner den eneste store forskjellen mellom denne undersøkelsen og den i Dagbladet. I SSB og ISFs velgerundersøkelse er det flest som svarer at de mener Høyre har den beste miljøpolitikken, opp fra 8 prosent i 2013 til 19 prosent nå. MDG er på andreplass med 14 prosent. Både Venstre og SV har falt, til henholdsvis 9 og 10 prosent, mens Arbeiderpartiet har 11 prosent. 

Når det gjelder andre saksområder kan vi slå fast at i helsepolitikken har Arbeiderpartiet falt fra 35 prosent i 2013 til 27 prosent nå, mens Høyre har økt fra 27 prosent til 28 prosent. I skolepolitikken har Høyre falt fra 35 prosent til 33 prosent, men er likevel klart størst. Arbeiderpartiet har økt fra 23 til 25 prosent. På eldreomsorg er Arbeiderpartiet størst, men har falt fra 28 prosent til 25 prosent. Høyre har økt fra 17 til 20 prosent. I familiepolitikken er det jevnt mellom tre partier, Arbeiderpartiet 21 prosent (tilbake fra 27), Høyre 19 prosent (frem fra 11) og Kristelig Folkeparti 18 prosent (tilbake fra 28). 

Fremskrittspartiet har i følge denne undersøkelsen en spesielt sterk posisjon blant velgerne på to områder. Særlig i innvandringspolitikken der 35 prosent av FrP har den beste politikken, noe som en klar oppgang fra 2013. Og i samferdselspolitikken har FrP høyest tillit med 25 prosent, opp fra 18 i 2013. Høyre har likevel hele 20 prosent mens AP har 17 prosent. Bare på et område er det et annet parti enn Høyre, Arbeiderpartiet eller Frp som skårer høyest på sakseierskap. Det er i distriktspolitikken der 39 prosent svarer at Senterpartiet har den beste politikken, opp fra 35 prosent i 2013. Men det er interessant at Høyre er på en god andreplass på distriktspolitikk med en oppgang fra 11 til 17 prosent, mens Arbeiderpartiet faller fra 16 til 9 prosent.