Kampen for langbølgesenderen på Kløfta

NRKs nettsider om Kløftasenderen

I går var radioteknologi tema for en debatt i Stortinget. Det er naturligvis ikke første gang. Jeg ble i går minnet om en spørretime i februar 1995, for snart 22 år siden, da Arne Haukvik fra Senterpartiet tok opp sin bekymring for hva som ville skje da radiosenderen på Kløfta skulle legges ned og langbølgen ville forsvinne, slik at FM ble igjen som eneste alternativ. Han stilte følgende spørsmål til kulturminister Åse Kleveland:

"Langbølgesendaren Oslo Kringkaster, Kløfta, vart nedlagd 2. januar 1995 etter ordre frå NRK. Denne avgjerda er av mange grunnar uforståeleg. Driftskostnadene var små, og seinast i fjor vart det investert 1,5 millioner kr i m.a. reserverør. Kan statsråden få vurdert denne saka på ny, da mange lyarar har fått dårlegare mottakstilhøve?"

Statsråd Kleveland kunne forsikre at hun mente at en forutsetning for NRKs posisjon som allmennkringkaster er at mottaksforholdene for radiolytterne er så gode som mulige og at lydkvaliteten på FM var bedre enn langbølge, men at hun innså at det alltid vil være noen utfordringer knyttet til innføringen av ny teknologi:

"Jeg innser imidlertid at overgang til nye sendesystemer kan skape mottakingsvansker i overgangsfasen. Men jeg forutsetter at overgangen fra bruk av Kløfta-senderen til FM-sendinger ikke skal utelukke noen lyttere fra å motta Norsk rikskringkastings sendinger, men i stedet gi de samme lytterne radiosendingene med bedre teknisk kvalitet."

I medlemsbladet til Norsk Radiohistorisk Forening fra 1995 kan man også lese synspunktene til en radioingeniør som mente at FM-signalene ikke fungerer så godt i bil, slik at langbølgen var å foretrekke. Langbølgesenderen på Kløfta erstattet forøvrig i sin tid langbølgesenderen på Lambertseter i Oslo som hadde 150 meter høye master som ble bygget i 1929 og tatt ut av drift i 1954, da Kløftasenderen ble tatt i bruk. Men tårnene på Lambertseter ble stående til tidlig på 70-tallet. På Lambertseter er det fremdeles en vei og et stort borettslag som heter Langbølgen. 

Nå gikk verden videre også uten langbølgesenderen på Kløfta, og sett i ettertid må vi vel medgi at lydkvaliteten ikke var spesielt god. Ikke var det stereolyd heller. Men det er kanskje også verdt å å minne om at selv om bytte av radioteknologi av og til har laget litt bølger i den politiske debatten, er det ingen ting sammenlignet med hvor vanskelige debatter det har vært om fjernsyn. Jeg har tidligere blogget om den spesielle norske TV-debatten, der det allerede ved innføringen av fjernsyn, som kom sent i Norge, var slik at statsminister Einar Gerhardsen måtte understreke at det ikke var noen grunn til å være redd fjernsynet da han holdt tale ved åpningen av NRK i 1960:

"Mange har vært engstelige for at fjernsynet skal komme til å gripe forstyrrende inn i familelivets rytme og vaner (...) En har vært særlig redd for at barna skal bli så opptatt av fjernsynet at de forsømmer både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft. Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet".

Men aller mest politisk støy ble det da NRK fant ut at de skulle sende i farger. Dagbladet gikk imot fargefjernsyn på lederplass. Det samme gjorde mange andre aviser. Men den 10. desember 1971 vedtok Stortinget med 94 mot 34 stemmer at fargefjernsyn skulle innføres men bare som en prøveordning i første omgang. De som stemte mot farger på TV var Senterpartiet og Venstre, samt noen enkeltrepresentanter fra KrF og Arbeiderpartiet. Fargefjernsyn var i følge flere av disse kritikerne mer umoralsk enn TV i svart-hvitt fordi man så mye lettere kunne forveksle TV-bildene med virkeligheten når bildene kom i farger. Noe som fikk saksordfører Einar Førde til å gi følgende legendariske karakteristikk av motstanderne av farger på TV: "Me får finna oss i at synda hev kome til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar ".