lørdag 3. desember 2016

Flere medforfattere på forskningsartikler

The Economist har i siste nummer sett litt på veksten i antall medforfattere som står bak hver forskningsartikkel som blir publisert. De har sett på data for 34 millioner forskningsartikler på ulike fagområder som er publisert i anerkjente og fagfellevurderte tidsskrifter internasjonalt fra 1996 og frem til i dag. Tallene viser at antall forfattere for hver artikkel har økt i perioden, fra 3,2 til 4,4 forfattere.

Tallene viser imidlertid at det er veldig stor variasjon mellom ulike fagdisipliner. I artikkelen "Scientific papers get more authors", som også har en illustrerende graf, skriver The Economist:

"Between 1996 and 2014 the list of authors of the average physics and astronomy paper stretched by two-thirds, to 6.5 names. The increase was more modest in other disciplines, which had less crowded bylines to begin with. Papers in medicine gained, on average, one additional author for every two. In chemistry and engineering the average list grew by two-fifths. By contrast, there was hardly any change in the arts and humanities."

Nå der det vel, litt forenklet, en god og dårlig grunn til at antall medforfattere vokser. Den gode grunnen er at mens det i enkelte fag er slik at forskning kan være en ganske individuell, og i lange periode temmelig ensom aktivitet, er det i andre fag helt nødvendig at store team jobber sammen for å frembringe resultatene. Det gjelder særlig i fagdisipliner som fysikk, kjemi og medisin. Men det er også ulike tradisjoner når det gjelder hvor stort bidraget må være for å kreditere medforfattere. The Economist skriver:

"Another trend is that the meaning of authorship in massive science projects is getting fuzzier. Particle physics and genomics, both of which often involve huge transnational teams, are particularly guilty here. A paper on the Higgs boson published in 2015 in Physical Review Lettersholds the record, with 5,154 co-authors (listed on 24 of the paper’s 33 pages). It reported on the mass of the boson, a fundamental particle studied in experiments conducted in the giant—and heavily staffed—Large Hadron Collider near Geneva. A genomics paper on Drosophila, a much-studied fruitfly, also published in 2015, has 1,014 authors, most of them students who helped with various coding tasks."

Og her kommer vi til det som er den mer problematiske grunnen til at medforfatterlistene vokser. Fordi publiseringer i anerkjente tidsskrifter kan avgjøre forskeres karrièrer, og i mange tilfeller også har betydning for økonomiske belønninger, både til personer og institusjoner, kan det være fristende å legge til flere navn på listen over forfattere. I artikkelen "Why research papers have so many authors" skriver The Economist at dette har gjort at noen forskere har blitt påfallende mer produktive de senere årene, ikke minst i USA og UK der det har blitt vanlig å legge til navnet på noen kjente toppforskere ved egen institusjon som "gjesteforfattere" :

"That can lead to some researchers becoming improbably prolific. For example, between 2013 and 2015 the 100 most published authors in physics and astronomy from American research centres had an average of 311 papers each to their names. The corresponding figure for medicine, though lower, was still 180. Figures for British universities are more modest but similarly striking. The top century of physicists and astronomers averaged 280 papers each; the top century of doctors, 139 papers.

Forskning er en internasjonal aktivitet. Forskere samarbeider på tvers av landegrenser, publiserer artikler sammen og viktige funn og resultater brukes på tvers av landegrenser. Det gir like stor anerkjennelse for en norsk forsker å publisere i et stort og viktig internasjonalt tidsskrift som for en amerikaner eller tysker. Et eksempel på at denne problemstillingen diskuteres for fullt også i Norge er artikkelen "Medforfatterskap i medisin og helsefag", på nettsiden til De nasjonale forskningsetiske komiteene, der Magne Nylenna skriver at:

"Forfatterskap er et av de mest omdiskuterte og kontroversielle emner i medisinsk forskningsetikk. Beskyldninger om uberettiget forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i medisinsk forskning. I tillegg har uenighet om forfatterskapsspørsmål skapt splid i mange forskergrupper og ødelagt mange vennskap. Flere spørsmål er sentrale: Hvorfor er det så viktig å bli navngitt som forfatter? Hvem (og hva) kvalifiserer for forfatterskap? Når det er flere forfattere av en artikkel, hvilke rekkefølge bør de stå i? Hvem bestemmer egentlig forfatterlisten på en vitenskapelig artikkel?"


Artikkelen gir en fin prinsipiell gjennomgang av hva som bør gjelde, for eksempel hvordan man skal forholde seg til "gift authorship", "guest authorship" og "ghost authorship".  Temaer som først og fremst diskuteres blant de spesielt interesserte, men som har fått betydning for langt flere, i takt med at forskningens betydning i samfunnet blir stadig større.