onsdag 28. desember 2016

Super Mario Run

2016 var året det skjedde mye rart i internasjonal politikk. Når det gjelder spill var det derimot et svært godt år med mange interessante utgivelser.

Mest oppmerksomhet fikk Pokemon Go, som en periode i sommer fikk mer eller mindre hele verden ut på pokemonjakt. En annen og minst like spennende utgivelse var Civilization VI som kom helt mot slutten av året. Det er ikke lett å overgå tidligere versjoner av Civilization, men det mener jeg de har klart ved å holde fast på grunnkonsepet, men innføre noen viktige nyskapinger. Det må jeg blogge om snart.

Men dagens blogginnlegg handler om et annet spill som kom helt mot slutten av året, rett før jul. Det er Super Mario Run for iPhone og iPad,  det første Super Mario-spillet i historien som kan spilles på noe annet enn Nintendos egne TV-spillkonsoller og håndholdte enheter. Det gjør at Super Mario Run har et enorm mye større marked enn tidligere Super Mario-spill. Allerede første uken ble appen lastet ned noe sånn som 40 millioner ganger. Nå er det riktignok gratis å spille de første brettene og hvor mange som har betalt kr 109 for å spille hele spillet er vel ikke offentliggjort, men det er nok ikke så rent få det heller.

Hvordan er så denne iPhone versjonen (som jeg spiller på en iPad) sammenlignet med andre Mario-spill? Mye er faktisk helt gjenkjennelig for lidenskapelige Mario-spillere fordi det er hentet fra tidligere spill. Nå foregår riktignok mange nyere Mario-spill i 3D (som Super Mario Galaxy-spillene), men Super Mario Run er et klassisk 2D Mario-spill (som New Super Mario Bros. Wii som jeg blogget om her) der Super Mario løper fra venstre mot høyre, men ofte må opp i høyden, hoppe på plattformer i luften eller gå i tunneler under bakken. Fiendene han må banke opp underveis er også kjente og kjære.

Men et par viktige ting er annerledes enn det vi er vant til. Fordi det ikke er noen knapper eller styrespake på en iPhone er det langt mer begrenset hva man kan gjøre av bevegelser. Trykker man på skjermen hopper Mario. Men det at man ikke styrer retning betyr at han alltid løper mot høyre, uten av man må styre han dit og uten at man kan stoppe han eller få han til å løpe til venstre. Det at Mario løper og gjør en del andre ting helt av seg selv er ganske uvant, og det begrenser for eksempel muligheten til å gå tilbake på brettet og finne ting man ikke fikk med seg. Det at man bare kan gi en kommando begrenser selvsagt også hvor avanserte brett man kan lage, men det er likevel utrolig hvor mye de har fått til med denne begrensningen.

En annen forskjell er at det ikke er så mange nivåer å spille seg igjennom. Det er 6 "verdener" med tre brett og et boss-brett i hver, i alt 24 "levels" som skal beseires. Det gjør middels erfarne spillere i løpet av noen få timer, langt raskere enn i Mario-spillene som er laget for Nintendo DS, som har langt flere "levels". Men så koster disse også en god del mer enn de 109 kronene man betaler for å spille seg gjennom Super Mario Run. Så hvis man er på jakt etter en morsom og relativt ukomplisert spillopplevelse er dette et godt alternativ.