Positive og negative landsmøtetaler

The Economist har gjort en ganske innovativ analyse av landsmøtetalene til USAs presidentkandidater gjennom de siste 36 årene. De har tatt for seg alle landsmøtetalene de to presidentkandidatene har holdt på de store partienes landsmøter fra 1980 og frem til 2016, i alt 20 taler, og sett på hvor mange positive og hvor mange negative ord det er setning for setning gjennom hele talen.

Bakgrunnen er den enorme kontrasten det var i toneleiet mellom Hillary Clintons tale og Donald Trumps taler i år. Clinton snakket om et USA lykkes og som er mulighetenes land, mens Trumps hovedtema var krise og problemer. Men hvordan pleier det egentlig å være i slike taler rett før et valg?

Den historiske analysen viser at landsmøtetaler stort sett pleier å balansere det positive og negative underveis, slik Hillary Clinton gjorde i sin landsmøtetale i år, men noen presidentkanditater har opp gjennom historien ligget høyt over nullinjen og vært langt inne i positivt terreng i store deler av talene sine, som Ronald Reagan i 1984, både Bill Clinton og George Bush i 1992, George Bush jr i 2004 og Barack Obama i 2008. Donald Trumps tale er i følge denne analysen det store unntaket av de 20 landsmøtetalene ved at den stort sett var negativ i språkbruken. De få positive delene av talen, helt mot slutten, handlet om Trumps egen familie. The Economist skriver:

"By this metric, Mr Trump delivered the most negative speech in recent memory, warning that America was “at a moment of crisis”. (His speech only became sunnier near the end, as he shifted his focus to his family.) In contrast, Mrs Clinton gave one of the most level-headed speeches of the past four decades, choosing to stay mildly and uniformly positive."