Enige om "leave", men ikke om noe mer

Det var dessverre "leave" som vant den britiske folkeavstemningen om EU. Det er trist både for UK og for Europa av mange grunner, men noe av det som er mest sjokkerende er at det virker som de mest toneangivende på nei-siden egentlig ikke hadde tenkt på at de kunne vinne. Og derfor virker fullstendig uforberedt på de må ta ansvar for det som skal skje videre.

I artikkelen "Brexiters’ very different visions of post-EU Britain" skriver Financial Times om en del politiske hovedsaker der det er en avgrunn mellom synspunktene til ulike ledere på nei-siden, og der det er høyst uklart hva veien videre er. Ja, de gikk i noen tilfeller til valg på stikk motsatte krav om hva Storbritannia skal gjøre etter at de har meldt seg ut av EU.

Det beste eksemplet på dette er i innvandringspolitikken. Valgdagsmålingene viser at de innvandringsskeptiske i overveldende grad stemte for utmelding. Nigel Farage gjorde motstand mot innvandring til hovedsak i sin kampanje, men likevel hevdet Boris Johnson og noen (få) næringslivsledere som støttet "leave" at innvandringen fra utenfor EU vil kunne gå opp med en utmelding fordi man da vil unngå en forskjellsbehandling mellom EU-borgere og andre som vil til Storbritannia. Ja, at det til og med kunne være snakk om åpne grenser for arbeidsinnvandring fra alle land. Jeg har imidlertid på følelsen at gjennomføringen av en mer liberal innvandringspolitikk er noe Boris vil vente med ganske lenge. I mellomtiden påstår han at UK kan få adgang til EUs indre marked uten å akseptere fri bevegelse av personer som en del av pakken, Problemet er at det ikke virker som noen av EU-lederne er enige med ham.

Et annet eksempel der vinnerne er minst like uenige med hverandre er holdningen til handelsavtaler som sikrer mer frihandel. Etter en utmelding må UK erstatte dagens EU regler med nye bilaterale avtaler på alle mulige områder som nå er dekket av EUs felles handelpolitikk. For mange britiske konservative handler det om å lage enda mer frihandel enn det i dag er mellom EU og handelspartnerne, også der dette innebærer ensidig fjerning av handelshindringer og toll. Mens det for andre EU-motstandere, ikke minst i industribyene i nord, har handlet om å innføre beskyttelsestiltak for stålindustri og annet konkurranseutsatt næringsliv for å redusere konkurransen med lavkostland. Det er lett å si at man skal forhandle nye og bedre handelsavtaler, men temmelig vanskelig hvis man er helt uenig i om det skal være mer eller mindre frihandel i de avtalene.

Et tredje eksempel er synet på offentlige reguleringer, et område der UK utmerker seg ved å ha mindre omfattende reguleringer enn mange andre, for eksempel når det gjelder regler om arbeidstid og arbeidsmiljø. For mange britiske konservative har dette alltid vært en viktig grunn til å være skeptiske til EU, men i valgkampen var de svært forsiktige med å gjøre endringer i sosiale rettigheter til et sentralt tema. Men nå som de har vunnet, og har full frihet til å fjerne EU-reguleringer, hva er det egentlig de skal forandre? Hva er det konservative EU-motstandere og Labours venstreradikale EU-motstandere skal bli enige om? Og vil noen i det hele tatt ta et lederskap på dette området? Eller var det ikke helt alvorlig ment?

Aftenposten har oversatt the Guardian-kommentator Nick Cohens artikkel "Du har løgnere, og så har du Boris Johnson og Michael Gove" til norsk. Han skriver blant annet:

"Det ekte gapet i Storbritannia er ikke mellom London og nord, Skottland og Wales eller de gamle og de unge, men mellom Johnson, Gove og Farage og velgerne de bedro. Hvilket eventyr vil tjene dem nå? På torsdag vant de gjennom å love å redusere innvandringen. På fredag sa Johnson og den EU-skeptiske ideologen Dan Hannah at tallet på utlendinger som kommer til Storbritannia, ikke vil bli redusert. Allede fedag var pundet på det laveste gjennom 30 år, og Daily Mail-leserne på ferie i utlandet lærte å ikke tro på det de leser i avisene."

Det rare nå er at de som vant folkeavstemningen ser ut til å gå på en form for autopilot der de fortsetter å klage på regjeringen for å ikke være forberedt på et nei-flertall, Men statsminister David Cameron gjorde det eneste han kunne gjøre etter å ha tapt folkeavstemningen, han gikk av. Da er nei-siden nødt til å ta ansvar og formulere en alternativ politikk.

I Labour var problemet at ledelsen, som i prinisippet var på ja-siden, nesten ikke bidro i kampanjen. Mange syntes partilederen hørtes ut som han egentlig var mot medlemskapet. Derfor er det nå opprør mot Jeremy Corbyn og omkring 10 medlemmer av hans skyggeregjering har trukket seg fra jobben i dag. 

På toppen av det hele har skottene, som ble truet med at de måtte ut av EU hvis de meldte seg ut av Storbritannia, funnet ut at de må ut av EU hvis de blir i Storbritannia. Og har gjort det helt klart at de har tenkt å bli i EU, slik folket i Skottland med klar margin har gitt uttrykk for i en folkeavstemning, enten det skjer gjennom et veto mot britisk utmelding eller det skjer gjennom at et uavhengig Skottland blir medlem i EU. Det blir i hvertfall interessante tider fremover.