Flere nye sammenslåinger de siste dagene

Da kommunestyret i Naustdal i dag sa ja til sammenslåing, med 20 mot en stemme, var det klart at det blir en stor sammenslåing av Førde, Gaular, Jølster og Naustdal kommuner. Nye Sunnfjord kommune blir Sogn og Fjordanes klart største kommune, med 23 000 innbyggere.

Beslutningene markerer slutten på en lang og krevende prosess der lokalpolitikere fra flere partier og kommuner har vist lederskap og tatt ansvar for å lage en struktur som er bedre tilpasset de utfordringene Norge vil ha i årene som kommer, med lavere oljeproduksjon og langt flere pensjonister i forhold til antall yrkesaktive. Det er disse utfordringene som har gjort at mange kommunestyrer de siste dagene har tatt viktige og fremtidsrettede avgjørelser om å etablere nye og større kommuner.

I dag ble det også vedtatt en stor sammenslåing i Trøndelag, der Orkdal, Agdenes, Meldal og en del av Snillfjord kommune blir nye Orkladal kommune med over 18 000 innbyggere. Her er det for øvrig interessant at innbyggerundersøkelsen i Snillfjord la grunnlaget for en frivillig deling av kommunen i tre deler, der en del går til nye Orkladal, en del går til Hitra mens den siste delen går til Hemne. Og det skjer mer i Trøndelag torsdag. I Fosnes vedtar kommunestyret sammenslåing med Namsos og Namdalseid. Og i Verran vedtas sammenslåing med Steinkjer i kommunestyret.

På et annet kommunestyremøte i dag vedtok Hornindal i Sogn og Fjordane å slå seg sammen med naboen Volda som ligger i Møre og Romsdal. Her har det vært en lang prosess der Ørsta og Volda først takket nei til hverandre. Deretter sa Volda at de ville slå seg sammen med Hornindal, mens innbyggerundersøkelsen i Hornindal sa at de ville slå seg sammen med både Volda og Stryn, Mens befolkningen i Stryn ville slå seg sammen med Hornindal, men ikke med Volda, Det gjorde at Hornindal i dag måtte velge mellom Stryn og Volda, og de valgte å slå seg sammen med Volda.

Det skjer også endringer rundt Ålesund. I går vedtok kommunestyret i Skodje med 13 mot 8 stemmer å slå seg sammen med Ålesund. Så langt er det Skodje, Sandøy og Ålesund som utgjør den nye sunnmørskommunen, men de er åpne for at også andre kommuner kan slutte seg til etter hvert. Samlet folketall i de tre kommunene som har bestemt seg er 53 000, men her kan man som sagt ikke utelukke at flere blir med.

Det er mye mer man kunne si om alle beslutningene som er tatt nå og hva som skal skje fremover. Jeg kommer tilbake her på bloggen med noen flere eksempler, og en oppsummering av hvor langt vi har kommet gjennom denne delen av kommunereformen, i dagene som kommer. Det er mye å glede seg over, men selvfølgelig også en del utfordringer som gjenstår. Derfor har Jan Tore Sanner i dag sendt ut et brev til alle fylkesmennene der han beskriver hvordan fylkesmennene også utover høsten må bidra til at de kommunene som ikke kom helt i mål før sommeren, for eksempel fordi de kom for sent i gang til å ha en god nok prosess eller fordi beslutninger i nabokommuner har endret på forutsetningene, kan bli en del av kommunereformen:

"Jeg vil derfor legge til rette for at kommuner som fatter vedtak etter 1. juli også vil bli omfattet av vurderingene og forslagene i proposisjonen som legges fram for Stortinget våren 2017. For å få til dette, bør kommunene ha fattet sine vedtak innen årsskiftet 2016, slik at de kan bli en del av Stortingets behandling våren 2017. Det er viktig at fylkesmennene har tett dialog med kommunene og departementet for å sikre at alle kommuner som er på vei kommer i mål i tide."

Sterk vekst i bruken av SkatteFunn

Dersom Norge skal mestre overgangen til lavere olje- og gassproduksjon er vi avhengige at næringslivet blir enda mer innovativt og av at mer næringsliv har tette koblinger til forskning. Norge har et av de høyeste kostnadsnivåene i verden og vi kan naturlig nok ikke utkonkurrere andre på pris. Kan vi ikke være billigst må vi være best.

Da er vi avhengig av at næringslivet enten utvikler helt nye produkter og tjenester, ting som kan selges til en høyere pris fordi de løser oppgaven bedre, raskere eller smartere enn dagens produkter gjør, Eller så kan vi automatisere produksjonsprosessene, for eksempel ved å la informasjonsteknologi og roboter gjøre mange av jobbene som mennesker gjorde tidligere. En tredje mulighet er å lage helt nye forretningsmodeller, der man distribuerer og selger varer eller tjenester på helt nye måter..

Uansett krever dette at bedriftene utvikler og tar i bruk ny kunnskap eller anvender kunnskap på helt nye måter. Der er her forskning kommer inn. Bedrifter som stadig skal ligge i forkant av utviklingen vil normalt måtte investere en ganske stor del av omsetningen sin i forskning og utvikling (FoU) for å kunne opparbeide og forvare en slik posisjon i markedet. Det handler både om å drive egen forskning og utvikling, men også om å finne de beste samarbeidspartnerne nasjonalt og internasjonalt i forskningsinstitutter, universiteter, hos leverandører og i partnerbedrifter.

Hvordan er så situasjonen i norsk næringsliv når det gjelder FoU? Tradisjonelt har næringslivets forskning som andel av BNP ligget lavere i Norge enn i nabolandene våre, men nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at næringlivets forskning de siste to årene har vært i kraftig vekst. I en  artikkel om dette på SSBs nettsider skriver Frank Foyn at:

"Norsk næringsliv utførte forskning og utvikling (FoU) for 24,8 milliarder kroner i 2014, som er en økning på 10 prosent fra 2013. Foretakene finansierer i stor grad FoU-aktiviteten med egne midler som dekker vel 75 prosent. Tar vi også med finansiering fra foretak i samme konsern, er andelen nær 90 prosent. Øvrig finansiering er i hovedsak offentlige midler. Inkluderes [SkatteFUNN-ordningen], utgjør offentlige midler nær 8 prosent."

Det har med andre ord vært en oppsiktsvekkende sterk vekst i næringslivets forskningsinnsats, spesielt de siste to årene, og som nevnt her er det slik at over 90 prosent av disse kostnadene blir dekket av næringslivet selv. Den offentlige finansieringen av forskning i næringslivet på 1,8 milliarder kroner består av flere ulike ordninger, men SkatteFunn, en søkbar skattefradragsordning for forskningsprosjekter i bedriftene, er klart viktigst og utgjør nesten 50 prosent av den offentlige støtten til forskning i næringslivet. For bedrifter med under 200 ansatte er SkatteFunn den klart viktigste offentlige finansiseringskilden. Og bruken av SkatteFunn øker sterkt. SSB skriver:

"Det var en sterk vekst i bruk av SkatteFUNN som finansieringskilde i 2014. Tall fra likningsmyndighetene viser at det var i alt 3067 unike foretak som har fått skattefradrag for FoU for regnskapsåret 2014. Samlet faktisk skattefradrag var på 2 112 millioner kroner. Dette er langt mer enn for skatteåret 2013 da skattefradraget utgjorde 1 595 millioner kroner fordelt på 2761 foretak. Økningen på 32 prosent kan til en viss grad ses i sammenheng med det klart høyere grunnlaget for maksimalt skattefradrag; fra totalt 11 millioner kroner i FoU-utgifter i 2013 til 22 millioner kroner i 2014. I tillegg kan økningen tilskrives mer informasjon og promotering av SkatteFUNN i næringslivet de siste årene og tiltak til forenkling av søknadsskjemaene. For 2015 og 2016 er rammene ytterligere økt, henholdsvis til 33 og 40 millioner kroner."

Dette er svært gledelige tall og forklaringer. Når SkatteFunn ble styrket, forenklet og forbedret, og markedsført bedre enn før mot bedriftene, var det fordi vi ønsker flere forskningsprosjekter i næringslivet og at flere bedrifter skal drive med FoU. Dette har også skjedd. Av de 3 067 foretakene som fikk skattefradrag i 2014, var det 688 som ikke hadde brukt ordningen tidligere. 

Det er også viktig å huske på at SkatteFunn og andre offentlige virkemidler for forskning og innovasjon ikke er ment som støtteordninger for aktiviteter som ville skjedd uansett. Det er næringslivet selv som trenger forskningen og som har hovedansvaret for å investere i ny kunnskap og i mer anvendelse av forskningbasert kunnskap. Og som nevnt innledningsvis er det i all hovedsak også næringlivet selv som betaler for sin egen forskning. Det SkatteFunn og andre offentlige ordninger bidrar til er at bedrifter gjør mer enn de ellers ville gjort. SSB skriver:

"Formålet med SkatteFUNN er at ordningen skal utløse ny FoU-aktivitet som ellers ikke ville blitt utført. SSBs tidligere evaluering av SkatteFUNN-ordningen konkluderte med at dette var tilfellet (Rapporter 2008/2). Den gang var maksimalt tak for FoU-utgifter 8 millioner kroner, og ordningen ble mest brukt av mindre foretak. Med de utvidede rammene er ordningen også gunstig for større foretak. Det er likevel forholdsvis få foretak som har samlede FoU-utgifter større enn 22 millioner kroner."

De utvidede rammene for SkatteFunn skaper nettopp utvidede muligheter til å gjøre prosjektene større eller ha rom til å satse på flere prosjekter enn bedriftene ellers ville klart å gjennomføre. Og fordi kunnskap er noe som deles når bedrifter samarbeider med kunder, leverandører, partnere og forskere vil denne kunnskapen også få verdi for flere, og dermed bidra til mer verdiskaping i samfunnet.

Which side are you on?

Lord Ashcrofts valgdagsmåling

En av de mest seiglivede mytene på norsk venstreside er at EU-motstand i Europa handler om motstand mot markedskrefter og er en kamp for miljøvern og likestilling. At EU-motstand er venstre mot høyre, progressive mot reaksjonære, grønne mot grå og global solidaritet mot vestlig egoisme.

Folkeavstemningen i Storbritannia burde for all fremtid ha avkreftet slike myter. I den grad disse dimensjonene har spilt en rolle i folks holdning til om de har stemt for å bli i EU eller melde seg ut av EU er posisjonene helt motsatte av myten norske EU motstandere formidler. Deres motstanderkolleger i andre europeiske land står rett og slett for helt andre verdier.

Jan Arild Snoen har en interessant artikkel i Minerva som tar for seg den demografiske fordelingen mellom EU-tilhengere og motstandere i den britiske folkeavstemningen, som blant annet viser hvordan EU-tilhengerne er sterkt overrepresentert blant unge og studenter, blant innvandrere, i fattige bydeler i London og i utkantene (Skottland og Nord Irland).

Snoen tar også for seg valgdagsmålingen til Lord Ashcroft, basert på 12 000 intervjuer, der han har spurt om hva EU-tilhengere og -motstandere mener om ulike politiske verdispørsmål. Lord Ashcroft var for øvrig nestleder i det konservative partiet fra 2005 og stemte selv for utmelding av EU, så han har ingen bakenforliggende agenda eller noen egeninteresse i å sette EU-motstanderne i et dårlig lys. Og når man spør et representativt utvalg på hele 12 000 velgere er det grunn til å tro at resultatene er rimelig presise.

I målingen er det åpenbart trukket fra de som svarer "vet ikke" og de som svarer nøytralt ("mixed blessing"), uten av vi vet hvor stor andel dette utgjør på de ulike spørsmålene, men det vi vet er forholdet mellom positive og negative svar, Og her er polariseringen svært tydelig i mange spørsmål. Vi kan jo begynne med innvandring, et tema som åpenbart har vært viktig i Brexit-kampanjene og åpenbart splittet velgerne. Her svarer 80 prosent av "leave"-velgerne at de forbinder noe negativt ("a force of ill") med innvandring, mens det blant "remain" er 79 prosent som forbinder noe positivt ("a force of good") med innvandring.

Ser vi på holdningen til feminisme er det 62 prosent som forbinder dette med noen positivt hos "remain", mens det er 74 prosent negative blant "leave". Blant "remain" forbinder 68 prosent "social liberalism" med noe positivt, mens 80 prosent forbinder blant "leave" er negative. Holdningen til "multiculturalism" er enda mer polarisert. 71 prosent blant remain forbinder noe positiv med dette mens 81 prosent blant "leave" forbinder noe negativt med det. Og en lignende splittelse ser vi i holdningen til miljøbevegelsen ("green movement"). Her mener 62 prosent blant "remain" at denne representerer noe positivt, mens 78 prosent blant "leave" forbinder det med noe negativt.

Det er også interessant å se på holdningen til globalisering og teknologi blant tilhengere og motstandere. Blant tilhengerne av å bli i EU forbinder 62 prosent globalisering med noe positivt, mens 69 prosent av motstanderne ser negativt på globalisering. Hva så med holdningen til kapitalismen, det spørsmålet som virkelig burde kunne avgjøre hvordan EU-spørsmålet trekker opp en skillelinje mellom venstreside og høyreside? Vel, i motsetning til de andre spørsmålene der det er klare forskjeller er det ikke mulig å se noe slikt skille her. Både "remain" og "leave" er delt på midten når det gjelder synet på om de ser på kapitalismen som en positiv eller negativ kraft.

I sum små innebærer dette at de britiske EU-tilhengerne er både til høyre og til venstre for den politiske midtstreken, men de er langt mer positive til miljøvern, feminisme, innvandring og globalisering enn EU-motstanderne. Stikk motsatt av det norske EU-motstandere pleier å påstå. Derfor er det heller ikke det minste merkelig at artistene på Glastonburyfestivalen i helgen stod frem på rekke og rad og beklaget utmeldingen av EU og oppfordret de unge til å fortsatt kjempe for Europa. Om gammelraddissen Billy Bragg sang sin 80-talls versjon av "Which side are you on?" vet jeg ikke, men det er vel ikke helt utenkelig at han syntes at den passer særlig godt akkurat nå.

En forferdelig uke for England

Fotball er en lidelse å se på

Det er selvfølgelig grunn til å gratulere Island som har levert sin i særklasse største fotballbragd noen gang. Men jeg tenker at hovedgrunnen til at England ryker ut av EM i fotball allerede i åttendelsfinalen er helt selvforskyldt. Ja, Island var heroiske og imponerte alle, men de ville tapt mot et annet lag enn England. Englands problem er at de mangler både kreativitet og energi. De beste spillerne satt på benken mesteparten av kampen. Hadde England spilt mot Tyskland, Belgia eller Italia ville de blitt rundspilt fordi de er for dårlige.

Og vi har dessverre sett det så ofte før. I store internasjonale mesterskap siden 1982 har England på sitt beste spilt uavgjort i en sluttspillskamp de kunne vunnet og røket ut på staffer mot enten Tyskland, Portugal eller Argentina. Alternativet så vi i dag der de røk ut fordi de ikke klarte å lage verken målsjanser eller mål.

Det har i grunnen vært en begivenhetsrik uke i England, men på verst tenkelige måte. Først melder de seg ut av EU etter en folkeavstemning som aldri skulle vært avholdt og der de ikke har tenkt igjennom hva alternativet er. Noe som fører til at det i begge de store partiene bryter ut borgerkrig. Og så klarer landet som oppfant fotball, som har et av verdens dyreste og mest stjernespekkede landslag å tape mot et landslag med tippeligaspillere og halvprofesjonelle fra en øy med bare 332 000 innbyggere. Og alt dette skjer i løpet av under en uke. Jeg er sikker på at juni 2016 kommer til å bli husket lenge i England.

Enige om "leave", men ikke om noe mer

Det var dessverre "leave" som vant den britiske folkeavstemningen om EU. Det er trist både for UK og for Europa av mange grunner, men noe av det som er mest sjokkerende er at det virker som de mest toneangivende på nei-siden egentlig ikke hadde tenkt på at de kunne vinne. Og derfor virker fullstendig uforberedt på de må ta ansvar for det som skal skje videre.

I artikkelen "Brexiters’ very different visions of post-EU Britain" skriver Financial Times om en del politiske hovedsaker der det er en avgrunn mellom synspunktene til ulike ledere på nei-siden, og der det er høyst uklart hva veien videre er. Ja, de gikk i noen tilfeller til valg på stikk motsatte krav om hva Storbritannia skal gjøre etter at de har meldt seg ut av EU.

Det beste eksemplet på dette er i innvandringspolitikken. Valgdagsmålingene viser at de innvandringsskeptiske i overveldende grad stemte for utmelding. Nigel Farage gjorde motstand mot innvandring til hovedsak i sin kampanje, men likevel hevdet Boris Johnson og noen (få) næringslivsledere som støttet "leave" at innvandringen fra utenfor EU vil kunne gå opp med en utmelding fordi man da vil unngå en forskjellsbehandling mellom EU-borgere og andre som vil til Storbritannia. Ja, at det til og med kunne være snakk om åpne grenser for arbeidsinnvandring fra alle land. Jeg har imidlertid på følelsen at gjennomføringen av en mer liberal innvandringspolitikk er noe Boris vil vente med ganske lenge. I mellomtiden påstår han at UK kan få adgang til EUs indre marked uten å akseptere fri bevegelse av personer som en del av pakken, Problemet er at det ikke virker som noen av EU-lederne er enige med ham.

Et annet eksempel der vinnerne er minst like uenige med hverandre er holdningen til handelsavtaler som sikrer mer frihandel. Etter en utmelding må UK erstatte dagens EU regler med nye bilaterale avtaler på alle mulige områder som nå er dekket av EUs felles handelpolitikk. For mange britiske konservative handler det om å lage enda mer frihandel enn det i dag er mellom EU og handelspartnerne, også der dette innebærer ensidig fjerning av handelshindringer og toll. Mens det for andre EU-motstandere, ikke minst i industribyene i nord, har handlet om å innføre beskyttelsestiltak for stålindustri og annet konkurranseutsatt næringsliv for å redusere konkurransen med lavkostland. Det er lett å si at man skal forhandle nye og bedre handelsavtaler, men temmelig vanskelig hvis man er helt uenig i om det skal være mer eller mindre frihandel i de avtalene.

Et tredje eksempel er synet på offentlige reguleringer, et område der UK utmerker seg ved å ha mindre omfattende reguleringer enn mange andre, for eksempel når det gjelder regler om arbeidstid og arbeidsmiljø. For mange britiske konservative har dette alltid vært en viktig grunn til å være skeptiske til EU, men i valgkampen var de svært forsiktige med å gjøre endringer i sosiale rettigheter til et sentralt tema. Men nå som de har vunnet, og har full frihet til å fjerne EU-reguleringer, hva er det egentlig de skal forandre? Hva er det konservative EU-motstandere og Labours venstreradikale EU-motstandere skal bli enige om? Og vil noen i det hele tatt ta et lederskap på dette området? Eller var det ikke helt alvorlig ment?

Aftenposten har oversatt the Guardian-kommentator Nick Cohens artikkel "Du har løgnere, og så har du Boris Johnson og Michael Gove" til norsk. Han skriver blant annet:

"Det ekte gapet i Storbritannia er ikke mellom London og nord, Skottland og Wales eller de gamle og de unge, men mellom Johnson, Gove og Farage og velgerne de bedro. Hvilket eventyr vil tjene dem nå? På torsdag vant de gjennom å love å redusere innvandringen. På fredag sa Johnson og den EU-skeptiske ideologen Dan Hannah at tallet på utlendinger som kommer til Storbritannia, ikke vil bli redusert. Allede fedag var pundet på det laveste gjennom 30 år, og Daily Mail-leserne på ferie i utlandet lærte å ikke tro på det de leser i avisene."

Det rare nå er at de som vant folkeavstemningen ser ut til å gå på en form for autopilot der de fortsetter å klage på regjeringen for å ikke være forberedt på et nei-flertall, Men statsminister David Cameron gjorde det eneste han kunne gjøre etter å ha tapt folkeavstemningen, han gikk av. Da er nei-siden nødt til å ta ansvar og formulere en alternativ politikk.

I Labour var problemet at ledelsen, som i prinisippet var på ja-siden, nesten ikke bidro i kampanjen. Mange syntes partilederen hørtes ut som han egentlig var mot medlemskapet. Derfor er det nå opprør mot Jeremy Corbyn og omkring 10 medlemmer av hans skyggeregjering har trukket seg fra jobben i dag. 

På toppen av det hele har skottene, som ble truet med at de måtte ut av EU hvis de meldte seg ut av Storbritannia, funnet ut at de må ut av EU hvis de blir i Storbritannia. Og har gjort det helt klart at de har tenkt å bli i EU, slik folket i Skottland med klar margin har gitt uttrykk for i en folkeavstemning, enten det skjer gjennom et veto mot britisk utmelding eller det skjer gjennom at et uavhengig Skottland blir medlem i EU. Det blir i hvertfall interessante tider fremover.

Hva gjør man en kveld i Cleveland, Ohio?

Cleveland, Ohio sett fra fly over Lake Erie

Tilfeldighetene ville det slik at hjemreisen fra OECD-møtet i Mexico, der tilfeldigheten også gjorde at jeg hadde Abelias sjef Håkon Haugli som svært hyggelig reisefølge, ble litt lengre enn planlagt. Vi var begge booket med United Airlines fredag ettermiddag fra Cancun til New York (Newark) og derfra direkte til Oslo, med ankomst lørdag morgen. Men slik gikk det ikke.

At bildet til venstre er av Cleveland, Ohio, og tatt ut av flyvinduet fra over Lake Erie er fordi flyet havnet et helt annet sted i USA enn der man skal være når man skal rekke et tight flybytte i New York. Et par reiseråd jeg har fått veldig ofte fra folk med mye erfaring fra jobbreiser utenlands er a) ikke reis med United Airlines, de er nesten alltid forsinket og du får lite hjelp når ting går galt og b) ikke bytt fly i USA når du reiser mellom to andre land, du må gjennom både passkontroll, sikkerhetskontroll og toll på nytt, og det tar gjerne veldig lang tid.

Jeg tror dette kan være relevante og gode råd, men i dette tilfellet er det ikke sikkert United Airlines kunne gjøre så mye med situasjonen. Vi var i rute inn mot New York da de plutselig sa over høyttaleren at alle fly måtte fly en lang omvei på grunn av lokalt tordenvær over Washington, men at vårt fly ikke hadde nok drivstoff ombord til å fly denne omveien og derfor måtte ned og fylle opp i Clevland, Ohio. Og fordi det tar tid å parkere flyet og fylle tankene, og Cleveland ligger omkring en times flytur fra Newark, lå det i kortene at vi ikke ville rekke flyet vårt til Norge.

Men den virkelig store overraskelsen kom da vi takset ut mot rullebanen igjen og kapteinen sa at han hadde fått beskjed om at de nå vurderte å stenge Newark helt for innkommende fly for kvelden, og at vi derfor måtte parkere flyet og vente. Å ta et annet fly til Europa fra Clevlands internasjonale flyplass er ikke noe alternativ, for derfra går det ingen fly til Europa. Det er da det plutselig går opp for deg at i stedet for å tilbringe natten på flyet til Norge, men i en by i midt-vesten i USA.

Hva gjør man egentlig en fredagskveld i Cleveland, Ohio? Siden verken Håkon Haugli eller jeg hadde vært i Cleveland før, og ikke kunne huske noen fortelle om noen store opplevelser derfra, måtte vi undersøke på internett der vi satt og ventet. Det som fort kommer opp når man søker etter kultur og underholdning i Cleveland er at Rock and Roll Hall of Fame and Museum holder til der. Jeg visste ikke det da jeg tok bildet, men den er plasser på sjøfronten rett mellom flystripen til venstr, som er en liten byflyplass sm heter Burke Lakefront Airport, og den store stadionanlegget som heter First Energy Stadium, og er hjemmebanen til Cleveland Browns.

Cleveland er en gammel stålby i det amerikanske "rust belt", som har merket konsekvensene av globaliseringen og konkurranse fra Kina, men det er i følge omtalen også en levende musikk- og kulturby. Som overraskende nok også har en sterk posisjon innenfor post-punk og annen indie-musikk. I Simon Reynolds bok Rip It Up And Start Again om postpunken 1978-84 er et helt kapittel om bandene Pere Ubo og Devo som kom fra Cleveland og Acron, Ohio.  Og noen år senere ble Nine Inch Nails startet i Cleveland. Å finne en kul rockecafe burde derfor være innen rekkevidde.

Det prosjektet ble det aldri noe av. Mens vi satt i flyet og ventet på en beslutning fikk vi vite at vi var klarert for å landet i New York likvel. Vi rakk ikke flyet vi skulle med til Oslo, men hadde en forbausende rask transfer mellom to terminaler, gjennom toll, passkontroll og sikkerhetskontroll og ble raskt ombooket til London med et svært behagelig United-fly som var i rute. Og dro så videre til Oslo fra Heathrow med SAS lørdag ettermiddag, med ankomst et halvt døgn etter det som var meningen, Mens planene om en kveld på byen i Cleveland, Ohio får ligge i skuffen til en annen gang.

Veien til EM-finalen

EM i fotball har så langt handlet om gruppespill. Mange kamper er spilt, men det er fortsatt 16 lag med i turneringen av de opprinnelige 24. Men det er også en annen og vel så viktig ting som er blitt avklart gjennom gruppespillet og det er hvem som møter hvem på veien til finalen som spilles 10. juli.

Og som grafikken til venstre viser er det noen som har en veldig mye vanskeligere vei til finalen enn andre. Det er nesten slik at alle forhåndsfavorittene har havnet i samme halvdel av trekningen, og tre av dem, Tyskland, Italia og Spania, er i samme fjerdedel, hvilket vil si at bare et av disse tre lagene kan nå en semifinale.

For oversiktens skyld synes jeg det er nyttig å dele lagene i de fire gruppene som kjemper om fire semifinaleplasser. Hvis vi begynner øverst finner vi Sveits, Polen, Portugal og Kroatia. Jeg tenker vel at åttendelsfinalen mellom Portugal og Kroatia blir en veldig interessant kamp fordi vinneren der blir favoritt til å nå semifinale, med gode muligheter til å gå hele veien til finale.

Andre semifinaleplass skal Wales, Nord-Irland, Ungarn og Belgia kjempe om. Alle disse har fått en historisk mulighet, og det ville jo vært gøy om Wales fikk kjempe om en finaleplass i sin første internasjonale turnering, men jeg holder Belgia som klar favoritt her til å gå til semifinale. Og tipper derfor at det enten blir Belgia-Kroatia eller Belgia-Portugal som kjemper om finaleplass. Uten at de møter noen av forhåndsfavorittene på veien.

Hopper vi til siste gruppe finner vi Frankrike, Irland, Island og England. Irland skal revansjere Thierry Henrys hands i en playoffkamp til VM de tapte for noen år siden. Og England skal revansjere torskekrig på 70-tallet og småsparernes tap i Icesave i 2008. Noen synes sikkert det ville være gøy med et oppgjør Irland-Island i kvartfinale som avgjør semifinaleplass, men jeg tenker at det er på tide med en storkamp England-Frankrike i kvartfinale. Og at England vinner og kommer til sin første semifinale siden 1996, da "Three Lions" herjet hitlistene for 20 år siden.

I den mest krevende gruppen som kjemper om en semifinaleplass finner vi Tyskland, Slovakia, Spania og Italia. Her er det veldig vanskelig å tippe en favoritt og uansett er veien til en finale svært krevende. Det hele begynner med en åttendelsfinale mellom Italia og Spania mandag kveld, de to samme lagene som var i EM-finalen for fire år siden. Skal for eksempel regjerende mester Spania komme til finale må de slå Italia i åttendelsfinalen, Tyskland i kvartfinalen, og mest sannsynlig Frankrike eller England i semifinalen.

I den nederste semifinalen er det rikelig med muligheter for historiske, og for noen av oss ganske smertefulle repriser, Vi kan for eksempel få England-Tyskland, som både vil være reprise på semifinalene i VM i 1990 og EM i 1996. Begge ganger vant Tyskland på straffer og vant senere finalen. England bør rett og slett unngå straffekonkurranse. Men vi kan også få et semifinaleoppgjør mellom Tyskland og Frankrike, der det mest legendariske oppgjøret var semifinalen i 1982. Eller vi kan få Italia-Frankrike, en reprise på blant annet EM-finalen i 2000 der Frankrike vant eller VM-finalen i 2006 der Italia vant. Og vi kan få en semifinale mellom Spania og Frankrike, de samme to lagene som spilte EM-finalen i 1984, da Michel Platini var en av målscorerne da Frankrike vant 2-0 sist de spilte EM på hjemmebane.

Et internett for fremtiden

Denne uken deltar jeg på OECDs ministermøte om den digitale økonomien som arrangeres i Mexico. Forrige slike toppmøte var helt tilbake i 2008 i Seoul, så man må jo si det har skjedd en hel del siden sist. Og jeg har mye pent om OECDs bidrag til politikkens kunnskapsgrunnlag på viktige områder som verdiskaping, utdanning, konkurranse og produktivitet generelt og i dette tilfellet digitalisering spesielt, men det får jeg komme tilbake til her på bloggen etter hvert.

Dagens store nyhet på toppmøtet var nemlig en helt ny rapport om internettets fremtid fra Global Commission og Internet Governance. Det er en bredt sammensatt kommisjon ledet av Sveriges tidligere statsminister og utenriksminister Carl Bildt. Det er en rapport det er vel verdt å lese både for myndigheter, næringsliv og interesserte privatpersoner.

Kommisjonens utgangspunkt er at internett er blitt verdens viktigste infrastruktur, der ytterligere en milliard mennesker og 20 milliarder ting vil bli koblet til i løpet av de neste fem årene. Internett er en del av tjenestene vi bruker, infrastrukturen vi er avhengige av og hverdagen vår, på stadig flere områder. Men hvor stabilt, sikkert og åpent er egentlig dagens internett? Og hvor bekymret bør vi være for fremtiden til internett? Skal vi tro kommisjonen bør vi bli mer mer bekymret enn vi har vært. "The future of the internet hangs in the balance", skriver de innledningsvis i rapporten.

Kommisjonen beskriver innledningsvis tre mulige, men svært ulike scenarier: Første alternativ er det et sårbart internett som gradvis fragmenteres og ødelegges av en kombinasjon av kriminell aktivitet og myndigheter som svarer med å overvåke og overregulere, noe som til sammen gjør at internett oppleves som et langt mindre trygt sted. Folk tillit svekkes og bruken stagnerer. Andre alternativ er et ulikhetens internett der noen fortsatt nyter alle fordelene, men mange blir stengt ute fordi de lever i land der regjeringene begrenser tilgangen. Noe som skaper et mer oppsplittet internett med vegger mellom de forskjellige delene. I det tredje scenarioet lykkes vi med å skape den nødvendige åpenheten og tilliten til at internett fungerer for både befolkning og næringsliv, og internett er den fremste driveren av innovasjon ny økonomisk vekst i verden.

Hva er det så som må til for å unngå de to første og oppnå det siste alternativet? Det er dette hoveddelen av rapporten på litt over 100 sider handler om, men kort oppsummert handler det om fire prinsipper. For det første må internett fortsatt være åpent (An Open Internet) både i den forstand at alle har tilgang, at plattformer og protokoller er åpne for alle og at ytringsfriheten respekteres. For det andre må internett være sikkert (A Secure Internet) i den forstand at man er beskyttet mot kriminelle og ondsinnede aktører og vet at opplysningene man legger igjen der går til de som skal ha dem og ikke halt andre.

For det tredje må vi kunne stole på internett (A Trustworthy Internet). Dette handler om at personvernet respekteres og at vi kan stole på at de som bruker personopplysningene våre forteller hva de gjør og ikke gjør helt andre ting med dataene enn det de sier. Og for det fjerde må det være et inkluderende internett (An Inclusive Internet) som både gir den andre halvparten av verdens befolkning muligheten til å koble seg til nettet, men også utnytter teknologiens muligheter til å hjelpe flere til å få tilgang til ulike tjenester. Kommisjonen er også opptatt av at hva slags strategi vi bør ha når internett og annen ny teknologi truer noen av dagenes bransjer og jobber:

The disruption to traditional jobs and skill requirements can create economic hardship and civil discontent. Rather than attempting to preserve old jobs by stifling innovation, governments should help workers adapt to the new economic reality via skills training and educational programs.

Rapporten er som sagt verdt å lese, både fordi den er pedagogisk og inneholder mye bra eksempler og grafikk, men først og fremst fordi den beskriver noen av de største og viktigste internasjonale utfordringene vi må løse.

Lærere betyr mest i skolen

Forrige ukes The Economist har en hovedleder om "How to make a good teacher" og en svært interessant briefing om "Teaching the teachers". Utgangspunktet er erkjennelsen av at det vi tror virker i skolen, som for eksempel færre elever i klassen eller satsing på mer moderne skolebygninger, koster mye, men har nokså liten effekt. Det som virker er gode lærere:

Many factors shape a child’s success, but in schools nothing matters as much as the quality of teaching. In a study updated last year, John Hattie of the University of Melbourne crunched the results of more than 65,000 research papers on the effects of hundreds of interventions on the learning of 250m pupils. He found that aspects of schools that parents care about a lot, such as class sizes, uniforms and streaming by ability, make little or no difference to whether children learn (see chart). What matters is “teacher expertise”. All of the 20 most powerful ways to improve school-time learning identified by the study depended on what a teacher did in the classroom.

Et hovedpoeng i artikkelen er at det å være en god lærer ikke ser ut til å være en medfødt egenskap hos noen få, men først og fremst er noe som kan læres og utvikles, Det er selvfølgelig bra om man får studentene med de beste karakterene til å velge læreryrket, men det er er få steder det slik. Og erfaringer fra flere steder viser at man kan oppnå svært mye ved å satse på å de lærerne man allerede har, gjennom systematisk trening og videreutdanning. Artikkelen viser også til forskningsfunn som . som forteller hvor stor effekt det kan når man lykkes:

Eric Hanushek, an economist at Stanford University, has estimated that during an academic year pupils taught by teachers at the 90th percentile for effectiveness learn 1.5 years’ worth of material. Those taught by teachers at the 10th percentile learn half a year’s worth. Similar results have been found in countries from Britain to Ecuador. “No other attribute of schools comes close to having this much influence on student achievement,” he says.

UK sier ja til EU - i følge spillselskapene

Mens åtte av de ti siste meningsmålingene forteller at det er flertall i Storbritannia for å forlate EU (her er Financial Times Brexit poll tracker), forteller bettingsselskapene noe helt annet. Deres odds sier nokså unisont at det er omkring 66 prosent sjanse for at UK blir i EU og 34 prosent sjanse for at det blir "brexit".

Hva er årsaken til dette store spriket? Og hvem har rett? Jeg skal ikke spekulere så mye i det, men minne om at det er ganske vanskelig å spå stemmegivning ved et EU-valg. Ved vanlige partimålinger kan man spørre hva folk stemte ved forrige valg, og "veie" de svarene man får mot det faktiske resultatet forrige gang folk stemte. EU-valg foregår så sjelden at dette ikke lar seg gjøre. Man kan si ganske mye om hvordan holdningen til EU er i ulike aldergrupper, landsdeler, arbeidslivssektorer og utdanningsnivåer, men det vanskelig å vite hvem som vil faktisk vil stemme på valgdagen og om noen blir ekstra lett mobilisert i en sluttspurt.

Erfaringsmessig er bettingsselskapenes odds såpass treffsikre ved andre valg at det er grunn til å bry seg om dem. Når det er et så stort sprik mellom meningsmålinger og odds som nå heller jeg nok i retning av at det er bettingsselskapene som kommer til å treffe best. De pleier å passe godt på pengene sine og gir ikke bort noe til kundene frivillig. Men dersom man tror at de tar feil er det mulig å tjene noen kroner på det.

Hva sier så oddsen akkurat nå om en mulig "brexit"? Hos oddschecker.com finner man odds i sanntid for 28 ulike spillselskaper, og som man ser er de unisont enige om at Storbritannia blir i EU. Ladbrokes har laget en egen nettside med utviklingen over tid (der grafen over er hentet), en oversikt over hva sannsynligheten er for utmelding av EU akkurat nå og litt nyhetsarikler om hvordan utviklingen er. Og for de som synes det er faglig spennende å grave videre i hvordan det kan være slik at meningsmålinger og odds kan vise så fullstendig ulike resultater, kan bloggen politicalbetting.com  anbefales. Der er det daglige oppdateringer om utviklingen både i meningsmålinge og odds.

Selv er jeg en veldig sterk tilhenger av at Storbritannia skal bli i EU. Dels fordi jeg mener at det er klart best for befolkning og næringsliv i Storbritannia, landet som klarest av alle store EU-land har markert seg som tilhenger av fri handel og frie markeder slik det er utviklet i EUs indre marked, og nyter svært godt av dette, ikke minst innenfor finanstjenester og annen tjenestehandel. Men jeg mener det er enda viktigere for EU og resten av Europa at Storbritannia blir i EU enn det er for britene selv. Et EU uten liberale, markedsorienterte og frihandelsvennlige briter kan bli et dårligere EU. Det er ikke EU tjent med og definitivt ikke Norge, som mer enn de flest nyter godt av at vi har internasjonal frihandel med klare og gode spilleregler . Svaret får vi om under en uke, på torsdag 23. juni. Det blir veldig spennende.

Norge blir billigere

Sett med utenlandske øyne har Norge de siste to årene blitt et billigere land å besøke eller kjøpe varer fra. I 2013 var det generelle prisnivået i Norge 55 prosent høyere enn prisnivået i de 28 EU-landene. I 2015 var prisnivået 37 prosent over EU-nivået. Det kan vi lese i en ny oversikt fra SSB om det norske prisnivået på varer og tjenester i 2015.

Lavere oljepris betyr mindre oljeinntekter til staten og lavere aktivitet i den oljedominerte delen av næringslivet. Men for andre deler av næringsivet er det fordeler. Fordi lavere oljepris gir lavere kronekurs blir norske varer og tjenester billigere når man skal kjøpe dem med euro, dollar eller pund. Norske varer og tjenester er rett og slett blitt mer konkurransedyktige fordi lav oljepris har satt ned prisen på norske kroner.

Men som en ser på grafen over er det ikke slik at alt i Norge er billig sett med utenlandske øyne. Alkohol og tobakk er mer enn dobbelt så dyrt i Norge som EU-gjennomsnittet, mens hotell- og restauranttjenester er 62 prosent dyrere og matvarer er 59 prosent dyrere i Norge enn i EU.

På noen andre områder er prisnivået i Norge ganske lavt. Norske elektrisitetspriser ligger 25 prosent lavere enn energiprisene i Europa. Teletjenester og teleutstyr, møbler, audiovisuelt utstyr og hvitevarer ligger omtrent på EU-nivå. mens klær og sko er omkring 30 prosent dyrere i Norge.

Vi lager kokebok om sosialt entreprenørskap

Tirsdag var vi i Kommunal og moderniseringsdepartementet vertskap for et dialogmøte om sosialt entreprenørskap. Det var en møteplass der kommuner, sosiale entreprenører forskere, organisasjoner og statlige myndigheter møttes for å diskutere hva som skal til for å at offentlig sektor i større grad bruker sosiale entreprenører for å bidra til å løse ulike samfunnsutfordringer.

Noen av de mest krevende utfordringene i samfunnet vårt er kjennetegnet av at verken årsak eller løsninger følger tradisjonelle sektorgrenser i det offentlige. Når ungdom faller fra i videregående skole kan årsakene ligge mange andre steder enn i skolen. Svaret på problemet handler ofte om at flere må samarbeide på tvers av administrative grenser, men når en utfordring ikke har noen klar "eier" risikerer vi at den faller mellom flere stoler.

Selv om det offentlige gjerne sitter med ansvaret for å finne løsninger på ulike utfordringer er det noen ganger slik at frivillig organisasjoner eller sosiale entreprenører har en verktøykasse som er bedre egnet til å finne svar tilpasset hver enkelt "utenfor boksen" enn det statlige og kommunale etater får til. Derfor bør offentlig sektor interessere seg for hvordan sosialt entreprenørskap kan bidra  til at de gjør en bedre jobb for innbyggerne. Vi har tidligere laget et inspirasjonshefte for bruk av frivillighet i kommunene, med både tips og råd til hvordan kommunene skal gå frem og noen gode konkrete eksempler på ting som allerede gjøres i et samarbeid mellom kommuner og frivillige.

Ambisjonen denne gangen er å lage en "kokebok"om bruk av sosialt entreprenørskap i kommunene. I likhet med andre kokebøker skal også denne kokeboken både inspirere og gi konkrete tips og råd, både om hvilket lov- og regelverk som gjelder og tips om hva man bør tenke på og hvordan man skal gå frem konkret. Og siden ekspertene på hvordan man får til dette er kommunene selv og de sosiale entreprenørene, så var hensikten med dialogmøtet å få løftet frem de gode rådene og gode eksemplene tidlig, slik at de som jobber med kokeboken kan lage et enda bedre produkt.

Et verktøy i dette arbeidet er en egen blogg, Kokebokloggen, der det er en video fra innledningene på dialogmøtet og der vi vil legge ut oppdatert informasjon når dette arbeidet går videre.

Attraktive byer, innovative kommuner og digitale suksesshistorier

I dag var Jan Tore Sanner i Bodø og delte ut Attraktiv by - statens pris for attraktiv by og stedsutvikling til Bodø. De ble kåret til vinner blant svært mange kandidater av en uavhengig og meget kompetent jury som både fremhevet satsingen på sentrumsutvikling for å øke byens attraktivitet og konkurranseevne, og prosjektet "Ny by - ny flyplass" som vil skape ny byutvikling i Bodø. Og som vi ser på bildet til høyre er det noen svært fornøyde lokalpolitikere som tar imot prisen.

Hva betyr så priser som dette? Noen vil kanskje si at det er en fare for at det blir for mange av dem slik at det er vanskelig å få med seg alle. På den annen side er priser som dette en svært fin måte å både mobilisere mange til å komme med forslag og å løfte frem og gi oppmerksomhet til de som har gjort en helt spesiell innsats på et viktig område. Og når det gjelder Attraktiv by er det også slik at to tidligere priser i regi av to ulike departementer, Statens bymiljøpris og Statens pris for attraktiv stad, er slått sammen til en felles pris, Noe som øker oppmerksomheten om by- og stedsutvikling.

I slutten av forrige uke var jeg en tur i Arendal på Arendalskonferansen og delte ut kommunesektorens innovasjonspris. I fjor gikk prisen til Sandnes kommune for satsingen på "russisk matematikk", et innovativt opplegg for å øke matematikkferdighetene i skolen. I år var det Bærum kommune som vant prisen, i skarp konkurranse med Sarpsborg og Bergen. Den uavhengige juryen sa blant annet dette om vinneren:

"I juryens begrunnelse går det frem at Bærum kommune utvikler tjenester med utgangspunkt i brukernes behov. Det er tydelig i prosjektet i prosjektet «Digital skolehverdag – nettbrett 1:1» der elevenes behov, og mestringsfølelse er viktig. Kommunen er også langt fremme framme med å ta i bruk ny teknologi i velferdstjenestene. «Smart matleveranse i hjemmetjenesten» gjør eldre i stand til å bestille mat direkte fra stua, enten alene eller sammen med en hjelpepleier. Med «Felles kantinedrift med målgruppene minoritetsspråklige og utviklingshemmede» har kommunen klart å dekke brukernes og sine egne behov med en enkel innovativ løsning."

Noe av det viktigste med disse prisene er å bidra til at gode ideer og arbeidsformer får så stor oppmerksomhet at andre blir nysgjerrige og interessert i å lære mer om de erfaringene som er gjort. Derfor har DIFI laget en ganske bred omtale av prisen på sine nettsider, med lenker til filmklipp som ble laget med de tre finalistene og en omtale av samtlige 44 prosjekter som ble foreslått av 24 kommuner.

Samme dag som innovasjonsprisen ble delt ut i Arendal var det utdeling av DIFIs pris for Årets digitale suksesshistorie, i Oslo konserthus. Også her med en uavhengig, svært kompetent og dessuten helt kvinnedominert jury. 22 kandidater ble nominert. Her gar de også laget presentasjonsfilmer med de tre kandidatene som gikk til finalen. Og vinner av denne høythengende prisen, i skarp konkurranse med Husbanken og Utdanningsdirektoratetet, ble Deichmanske bibliotek på Tøyen som har tatt med seg de unge brukerne sine og utviklet et nytt bibliotek- og utlånssystem. DIFI skriver dette på sine nettsider om vinneren:

"Dagens ungdommer stiller store krav til at ting skjer så friksjonsfritt som mulig. Deichmanske bibliotek, Biblo Tøyen har derfor tatt med seg ungdommen og utviklet et bibliotek- og utlånssystem, som er langt mer effektiv enn de man finner hos de fleste andre biblioteker, ved bruk av RFID for skanning av bøker og droner til varetelling. Deler av løsningen er utviklet av fem gutter mellom 17-18 år."

Som sagt er det ikke meningen at de som vinner slike priser skal lene seg tilbake fordi vi tror at de er ferdige med jobben. Prisene skal inspirere til videre satsing på innovasjon. Dessuten håper vi at mange andre vil ta kontakt for høre mer om hvordan de har tenkt og hva de har gjort for å lykkes. Ofte blir både statlige etater og kommuner beskyldt for å være alt for lite flinke til å se over sektorgrenser og kommunegrenser. Vi lar være å utnytte muligheter og vi gjentar feil som har vært gjort før. Den beste medisinen mot det er å interessere seg mer for hva de som har lykkes har gjort riktig. Det heter at man skal lære av sine feil. Minst like viktig er det å lære av egne og andres suksesser. Derfor vil vi fortsette å løfte frem suksesshistorier og gi noen priser til folk som gjør ekstraordinære ting.

Manic Street Preachers: Together Stronger (C'mon Wales)

Da er EM i fotball i gang med en fantastisk start for Wales. 2-1 over Slovakia i første kamp i sitt første internasjonale mesterskap noensinne. Jeg holder mest med England, men litt med Wales også. Selv om de har et par ordentlig store stjerner i laget, Gareth Bale og Aaron Ramsey, er det jordnære, hyggelig og hardarbeidende spillere som ikke regner med å vinne mesterskapet, men de gir alt for å vinne hver eneste kamp de spiller. Dessuten har de fått Manic Street Preachers til å lage fotballsang for seg. Fotballsanger blir nesten aldri helt bra, men denne er ganske fin:

Bortgjemte musikalske perler (46)

Bob Dylan har nylig fylt 75 år og det må markeres på ulike vis. Egon Holstad i iTromsø har brukt anledningen til å sette sammen en liste med de femten beste Dylan-låtene gjort av andre artister. En meget bra liste der jeg har hørt mye, men ikke alt før. Og så kan man diskutere i det vide og brede om hva som eventuelt mangler.

Uansett tror jeg vel ikke at Siouxsie and the Banshees versjon av "This Wheel's on Fire" er den aller beste coverversjonen av den sangen (de konkurrerer med blant annet The Byrds versjon), men en morsom musikalsk perle er den uansett. Den kom til og med så høyt på hitlistene i UK i 1987 at den ble med på Top of the Pops på BBC.



Et morsomt poeng når det gjelder den Siouxsies innspilling av "This Wheel's on Fire" er at bandet ikke var klar over at dett evar en Bob Dylan-låt da de bestemte seg for å spille den inn til sitt coveralbum "Through the Looking Glass", men trodde en coverversjon med Julie Driscoll fra 1968 var originalen.

På en slik liste over de femten beste Dylan-låtene gjort av andre artister ville jeg garantert hatt med Patti Smiths versjon av "Changing of the Guards" og kanskje Rolling Stones versjon av "Like a Rolling Stone" fra unplugged-albumet "Stripped". Og jeg ville vel vurdert en av Johnny Cash sine mange Dylan-covere. For de som er interessert i å grave mer i coverversjoner av Dylan kan Rolling Stone Magazines spilleliste også anbefales. Her er det i anledning Bob Dylans 75 år tatt med hele 75 coverlåter.

IT-vekstbedrift med hovedkontor i Vik i Sogn

For oss som både er opptatt av a) IT-politikk og digitalisering, b) av at vi får flere gründere som skaper nye vekstbedrifter og c) av at det finnes vekstkraftig næringsliv i hele landet, og ikke bare de største byene, er artikler som den i Hegnar Online om Highsoft fra Vik i Sogn og to sider i Finansavisen på papir litt som kinderegget. Tre viktig ting på en gang. De skriver:

"IT-selskapet Highsoft i Vik i Sogn ble startet opp for rundt ti år siden. Selve aksjeselskapet ble stiftet så sent som i 2011, og det første året tjente selskapet nesten ni millioner av en omsetning på 12 millioner. Siden har alle piler pekt mot månen. Ifølge Finansavisen økte omsetningen i fjor med 46 prosent og endte på 58,7 millioner kroner. Driftsresultatet ble på 42,6 millioner kroner mens årsresultatet endte på 31,6 millioner kroner."

Det er jo riktig imponerende, og understrekes av at det i følge artikkelen er slik at selskaper som Facebook, Microsoft, Visa, Citi og IBM er på kundelisten. Produktene Highsoft utvikler og selger er verktøy for å visualisere på nettsider og i nettskyen, interaktive grafer, kartverktøy, bilder og medieinnhold. Jeg tenker at man må være veldig god og flinke til å stadig utvikle produktene sine videre, dersom man har den type bedrifter på kundelisten.

Så er det dette med Vik i Sogn. Det ligger på sørsiden av Sognefjorden og jeg tror det er få som vil karakterisere det som et stort og sentralt sted, selv internt i Sogn og Fjordane. Det er vel en times tur over fjorden og inn til Sogndal, litt kortere til Leikanger, og en time sørover til Voss i Hordaland. Gründer Torstein Hønsi har en personlig blogg der han driver tung reklame for Vik i Sogn og områdene rundt, inkludert mengder av vakker natur, inkludert fjell og fjorder og også mye severdigheter i form av stavkirke og andre kulturminner. Det er ikke vanskelig å argumentere for at det er et veldig fint sted, men det er imponerende at en bedrift i en så kompetanseintensiv næring klarer å levere så gode resultater og så sterk vekst med hovedkontor i Vik.

24 243 bor i asylmottak

Stortinget behandler for tiden forslag fra regjeringen om en del innstrammingstiltak i asylpolitikken som dels er begrunnet i en betydelig endring i migrasjonsbildet det siste året, men som også handler om å bli bedre i stand til å hjelpe de som virkelig trenger hjelp og har krav på beskyttelse. Den hjelpen bidrar Norge med både i nærområdene og her i Norge.

Men skal vi klare å føre en god debatt om hva som er riktig politikk er det viktig at den er mest mulig kunnskapsbasert og at vi har faktagrunnlaget på plass. Her bidrar Utlendingsdirektoratet (UDI) med en egen statistikkside der de regelmessig publiserer oppdaterte oversikter over hvor mange som kommer til Norge, hvor de kommer fra, hvor gamle de er og hvor i Norge de bor på mottak. Her kan vi lese at det i mai bodde litt mer enn 24 000 personer i norske asylmottak.

En oversikt viser hvilke asylmottak og ankomstsentere som finnes i Norge og hvor mange som bor i hvert enkelt mottak. En annen interessant oversikt viser hvilke land asylsøkerne i mottakene kommer fra. Her ser vi at det kommer asylsøkere fra veldig mange forskjellige land, men at det særlig er seks land som peker seg ut fordi det bor over 1000 fra hver av disse landene i mottak. Øverst på listen finner vi Syria, men 8216 asylsøkere. Deretter følger Afghanistan med 5156, Irak med 2200, Eritrea med 2193, Iran med 1443 og Etiopia med 1258 personer. Det er 1030 statløse i norske mottak. Deretter følger Somalia 800 og Sudan med 472. Det er også en rekke andre land på listen, men antallet personer fra disse er langt lavere.

I en annen statistikk kan vi se hvordan utviklingen i antall asylsøkere i mottakene har vært fra uke til uke, fra januar og frem til i dag Her ser vi at det var totalt 30 319 beboere i mottakene i ulke 1 i år, mens det nå er nede i litt over 24 000. I tabellen ser vi også at at enslige mindreårige asylsøkere (EMA), det vil si personer som oppgir at de er under 18 år og kommer til Norge uten foreldre, utgjør 2796 av de som er i mottak.

Indias satsing på solenergi

Det er en interessant og svært bratt graf i siste nummer av The Economist som illustrerer Indias ambisjoner innenfor solenergi. I stedet for å forplikte seg til absolutte utslippsreduksjoner i Paris-avtaleverket, forpliktet India seg til å redusere utslippsintensiteten, det vil si hvor mye klimagassutslipp et er pr BNP-enhet, med en tredel innen 2030. Det viktigste virkemidlet for å oppnå dette er satsing på solenergi. The Economist skriver:

"Its greenest promise was to install 175GW of renewable power by 2022 (most of it solar). This is an enormous undertaking. In 2014, for example, the world’s entire installed solar capacity was 181GW. The Modi government says the plans are “ambitious but achievable”. The country’s total installed solar power capacity now comes to 5.8GW; to meet its targets it will need to speed up from adding around 4GW a year to adding more than 15GW instead. Mr Modi believes solar power is the “ultimate solution to India’s energy problem”. Of 250m households in India, 56m do not have access to electricity."

Denne uken skal Indias statsminister Narendra Modi besøke Barack Obama i Washington. Man skal ikke se bort fra at klimapolitikk, fornybar energi og hvordan India skal nå sine ambisiøse mål om økt energieffektivitet blir et samtaletema der.

En lov for lavere bredbåndskostnader

Som en som har fulgt bredbåndsdebatten i hvert fall de siste 15 årene, fra en tid der bredbåndet slett ikke var særlig bredt, er det bare å slå fast at mye har forandret seg på kort tid. Først og fremst har teknologien levert, slik at vi får både fast og mobilt bredbånd til priser og hastigheter vi bare kunne drømme om for noen få år siden.

Men også den politiske debatten har endret seg, fra være veldig mistenksom mot leverandørene og kreve ulike offentlige inngrep og til og med statlige nett, via en diskusjon om hvem som var for mest statlige subsidier, til en erkjennelse av at den markedsbaserte og teknologinøytrale politikken har fungert svært godt i Norge. Det investeres for milliarder i tele- og bredbåndsnett i Norge. Offentlige penger kan nok løse noen enkeltproblemer, men de er små i den store sammenhengen.

Hovedutfordringen er å legge til rette for å de private utbyggernes kostnader ikke blir unødvendig høy på grunn av utdaterte reguleringer eller dårlig samordning mellom ulike typer utbyggere eller ulike sektormyndigheter. Eller som Samferdselsdepartementet skrev i en pressemelding på slutten av forrige uke:

Bygge- og anleggskostnader kan utgjøre opp til 80 prosent av de totale kostnadene ved utbygging av bredbånd. Med nye regler om blant annet felles utnyttelse av eksisterende infrastruktur og samarbeid om anleggsarbeid vil utbyggerne kunne få hver krone til å strekke enda lenger. Regjeringen ønsker med dette å bidra til å øke takten i bredbåndsutbyggingen.

Anledningen er at Samferdselsdepartementet har sendt ut på høring et lovforslag om et forslag til ny lov om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Forslaget vil gjennomføre Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2014/61/EU av 15. mai 2014, med tiltak for å redusere kostnadene ved etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon, i norsk rett. På nettsiden til Samferdselsdepartementet kan man lese en utredning fra Oslo Economics og Simonsen Vogt Wiig advokatkontor med en samfunnsøkonomisk analyse og en vurdering av ulike måter å gjennomføre dette EU-direktivet på. Og et høringsnotat med lovforslag fra Samferdselsdepartementet. Fordi samordning på dette området i liten grad er dekket av eksisterende lovverk er det foreslått en ny lov om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. 

Det er i notatet en god gjennomgang av forholdet bredbåndsutbygging har til eksisterende lovverk, blant annet plan- og bygningsloven. de tekniske byggeforskriftene, ekomloven, veiloven og geodataloven. Det er også noen gode økonomiske beregninger og eksempler. Blant annet beskrives det hvordan en meter bredbånd fremført via en eksisterende stolpe koster 22 kroner pr meter, via "trenching" 500 kroner pr meter, med graving i vei med 40 cm overdekning koster det kr 1502 pr meter og med graving i vei med 80 cm overdekning koster det kr 2224 pr meter. Det er betydelige forskjeller, og forteller hvor viktig det er å samordne både gravearbeid og bruk av infrastruktur. 

Og det er altså dette det nye lovforslaget som er sendt ut på høring skal bidra til. De fem nye tingene i lovforslaget som trekkes særlig frem, og som det vil være mulig å kommentere i høringsrunden,er for det første tiltak som regulerer tilgang til eksisterende fysisk infrastruktur, det vil si rettigheter og plikter for få få tilgang til og felles utnyttelse av eksisterende fysiske infrastrukturer av ulike typer, med sikte på en mer effektiv og kostnadseffektiv utbygging av høyhastighetsnett. 

For det andre er det samordning av bygge- og anleggsarbeider, det vil si tiltak som har som formål å sikre utbyggere av høyhastighetsnett rettigheter til å ta del i planlagte bygge- og anleggsprosjekter. For det tredje er det tiltak som sikrer åpenhet og innsyn, det vil si tiltak som sikrer utbyggere av høyhastighetsnett informasjon om hvilke fysiske infrastrukturer som finnes, samt hvilke nye bygge- og anleggsarbeider som er planlagt. For det fjerde gjelder det infrastruktur i bygninger, det vil si tiltak som skal sikre at nye bygninger, og bygninger som gjennomgår renovering, klargjøres for høyhastighetsnett. Og for det femte er det gjort vurderinger om mer forvaltningsorganisatoriske spørsmål knyttet til tvisteløsningsorgan og en sentral informasjonstjeneste.

Høringsfrist er 5. september 2016.

Flere fullfører videregående skole

Statistisk sentralbyrå publiserte en oppmuntrende statistikk i uken som gikk om fullføring og frafall i videregående skole. Frafallet er fortsatt høyt, men nå får utviklingen i riktig retning. SSB skriver på nettsiden sin at:

"Nesten 64 000 elever startet sin videregående opplæring første gang høsten 2010, og inngår i statistikken over gjennomstrømning i videregående opplæring fra 2010 til 2015. 73 prosent av disse elevene fullførte sin videregående opplæring med oppnådd studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år. Andelen som fullfører er den høyeste siden statistikken ble publisert første gang for startkullet 1994, de siste årene har den ligget på rundt 70 prosent. Økningen skjer blant elevene som fullfører på normert tid, denne går opp rundt to prosentpoeng fra 56,4 prosent året før. Samtidig går andelen som slutter, ikke består eller fortsatt er i videregående opplæring naturligvis noe ned."

Så er det fortsatt slik at slike gjennomsnittstall rommer store variasjoner mellom ulike utdanningsprogram, mellom landsdeler og befolkningsgrupper. Kvinner fullfører fremdeles i større grad enn enn menn. 78 prosent av kvinnene og 67 prosent av mennene fullfører i løpet av fem år, begge deler er en forbedring fra året før.

Ser vi på fylkene er det Akershus som har høyest gjennomstrømning i landet, med 79 prosent elever som fullfører i løpet av fem år. I Sogn og Fjordane er andelen nå 77 prosent. I Vestfold går andelen som fullfører på normert tid opp med 6 prosentpoeng fra året før, og samlet gjennomstrømning går opp 5 prosentpoeng til 73 prosent. Hedmark, Oppland og Finnmark opplever også en positiv økning i andelen som fullfører på normert tid, med 4 prosentpoeng. Gjennomstrømningen her er 55 prosent som er lavest i landet. SSB har laget et eget fylkeskart der man kan se situsasjonen i ulike deler av landet.

Når det gjelder de ulike utdanningsprogrammene er det store variasjoner. Situasjonen er i utgangspunktet best innenfor studieforberedende utdanningsprogrammer, og det er også her forbedringen er størst. Den store forskjellen mellom utdanningsprogrammene ligger ikke i at det er flere på yrkesfagene som ikke består, her er det slik at gjennnomsnittet på 7 prosent ikke bestått er omkring det samme på alle utdanningsprogrammene. 

Den store forskjellen ligger i andelen som slutter underveis i utdanningen sin. Mens det bare er 6 prosent som slutter underveis på studieforberedende fag, er det 41 prosent på restaurant- og matfag, og over 30 prosent på teknikk og industriell produksjon, bygg- og anleggsteknikk, design. og håndverk og service og samferdsel. Jeg vil tro noen av disse slutter fordi de ombestemme seg og begynne på andre utdanninger, men uansett årsak er tallet alt for høyt.

Det er med andre ord grunn til å glede seg over en positiv utvikling, men det er fortsatt en stor jobb å gjøre.

Det finnes et liv etter SV

For et par dager siden stod jeg på samme talerstol som Raymond Johansen. Jeg snakket på vegne av regjeringen om en stortingsmelding vi jobber med om by- og regionpolitikk med vekt på hvordan vi løser vekstutfordringer og klimautfordringer, driver god arealplanlegging, utnytter nye teknologiske muligheter og får bygget sterkere koblinger mellom næringslivet i byer og distrikter, Raymond snakket på vegne av hele Oslo-regionen, både blå og røde kommuner, om deres viktigste prioriteringer og hvilke innspill de har gitt oss. Prioriteringer som passer godt sammen med hovedtemaene vi ønsker å gå videre med.

Men vi konstaterte også begge to, da vi møttes igjen på denne måten, at ingen av oss omkring 1988, da jeg overtok etter han som leder i Sosialistisk Ungdom, i våre villeste fantasier ville tenkt på at vi en dag 30 år senere skulle ha de rollene vi har nå, Omtalen vår av de etablerte demokratiske prosessene og instutusjonene, nasjonalt og internasjonalt, og av kvaliteten på samfunnet vi lever i har endret seg en smule, kan man vel si. Vi var nok til og med mindre diplomatiske og mindre samarbeidsorienterte enn dagens venstresosialister. Men vi kom heldigvis, på litt ulike måter, på bedre tanker.

Men nettopp derfor har jeg jo på følelsen at jeg har hørt det før, til og med flere ganger, når Bård Vegar Solhjell torsdag forteller Aftenposten at han skal slutte i politikken, at han ligger til høyre for partiet sitt i mange viktige saker og har blitt tilhenger av norsk medlemskap i NATO og for den internasjonale militære aksjonen for å beskytte befolkningen i Libya. Egentlig litt synd er at han ikke samtidig ble spurt om sin holdning til kommunereform og til EUs rolle i Europa. Jeg tror kanskje han har noen kloke refleksjoner om begge deler nå når han er på vei ut.

Og så tenker jeg på alle de flinke folkene jeg jobbet sammen med i dette miljøet på 80-tallet, som mente de skulle gjennomføre en eller annen variant av et sosialistisk Norge, men som i ettertid har klart seg forbløffende godt i et land som er enda mer preget av markedsøkonomi og konkurranse i dag enn det Norge vi kritiserte. Noen av disse har jeg spist lutefisk sammen oppunder jul omtrent hvert år siden, under mottoet "Alle har en fortid, noen har en nåtid, men det er neppe noen som har en fremtid i SV." Denne selvironiske tilnærmingen til egen rolle og fremtid er en prisverdig kontrast til 68-ernes moralisme. Men det fascinerende er at mottoet har vist seg å være forbusende sannspådd. I denne kretsen er det nok en del partimedlemmer, men mange er i andre partier enn de var da.

En kort, litt for mannsdominert, og ikke på noen måte fullstendig liste over folk jeg kommer på som har klart seg bra i det systemet vi skulle bekjempe, og for alt jeg vet liker både NATO, EU og privat næringsliv svært godt, må inkludere nevnte Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, Thor Gjermund Eriksen, NRK-sjef, Roger Schjerva, sjeføkonom i IKT Norge, Hilde Widerøe Wibe, næringpolitisk direktør i Abelia, Erlend Bjørtvedt, myndighetskontakt i Telenor, Gine Wang-Reese, direktør i Statoils kommunikasjonsavdeling, Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør på Simula, Ove Gusevik, grunnlegger av First Securities og nå leder av corporate finance i Swedbank og Trine Dreyer, gründer i Aurora verksted

Og selvfølgelig en haug med politiske redaktører, journalister og kommentatorer i ulike aviser, som skriver svært godt om både børs og katedral, og av og til skriver bøker også, men aldri om ambisjonen om et sosialistisk Norge; Frank Rossavik i Aftenposten, Terje Erikstad i Dagens Næringsliv, Harry Roger Tiller i Adresseavisen, Are Haram i Finansavisen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, Jan Inge Krossli, Berit Almendingen og Ole Petter Pedersen i Kommunal Rapport og Torgeir Lorentzen, nylig avgått redaktør i Gjengangeren. Bare for å nevne noen. Det er med andre ord bra med andre muligheter for Bård Vegar. Og all grunn til å ønske lykke til.