Inform@fon

I mars 1999 hadde IT-avisen en ordentlig teknologisk gladnyhet. Under overskriften "Multimedietelefonen er her" skrev de:

"Telenor starter nå utprøvingen av ”Inform@fon”, en ny multimediatelefon, som skal gi store muligheter til forretningsfolk på reise. Med denne løsningen tilbyr Telenor vanlig telefon, e-post, faks, internett og tilkobling til egen PC i en og samme løsning. Brukerne kan betale med vanlige telekort og kredittkort."

Denne såkalte multimediatelefonen ble, for å si det forsiktig, ingen stor suksess. Og sett i etterpåklokskapens klare lys er det ikke så veldig vanskelig å se at denne klumpete saken, som lignet mistenkelig på datidens telefonautomater, ikke akkurat ville ta av. For hvilket marked var det egentlig den skulle dekke? I 1999 hadde 61 prosent av befolkningen fått seg en mobiltelefon og resten var i ferd med å kjøpe. Behovet for å sende telefax var ikke i vekst. Internett derimot var i eksplosiv vekst, men det var PCer og ikke automater som dette som fungerte best.

Innovasjonsprofessor Clayton Christensen kaller dette fenomenet, der man putter nye og potensielt disruptive teknologier inn i gårsdagens løsninger, for "cramming". Det er mange eksempler på det opp igjennom historien, for eksempel forsøk på å få oss til å kjøpe e-bøker i bokhandler eller å levere digitale bilder i fotobutikken for kopiering til papir. Problemet er at det ikke alltid er så lett å se hvordan de nye forretningsmodellene som virkelig utnytter den nye teknologiens muligheter kommer til å se ut. De som knekker koden er ofte er noen andre enn bedriftene som dominerte den gamle måten å gjøre det på. 

Nå kom jo etterhvert internett til telefonen og operatører som Telenor har fått både nye muligheter og nye utfordringer, men dagens telefon med internett ser litt annerledes ut enn inform@fon gjorde. Og de som fant ut hvordan det skulle gjøres, som Apple, Samsung og Google, var ikke akkurat de vi i 1999 trodde ville dominere verken telefoni eller internett i verden.

Skuddene i Sarajevo i 1914

Rammen rundt da den østerriksk-ungarske tronfølger Franz Ferdinand og hans kone Sophie ble skutt i Sarajevo 28. juni 1914 var nokså spesiell, både politisk og mer praktisk. Aftenposten skriver i dag under overskriften "Skuddene i Sarajevo: Tidenes dårligste sikkerhetsopplegg" at::

"Med tanke på sikkerhetstiltakene rundt offisielle personer i dag, virker historien fra 1914 helt absurd. Arvingen til et av Europas største riker var på besøk i et område der alle visste at det krydde av terroristgrupper."

Det var minst fire terrorister som stod langs ruten med bomber. Tre klart ikke å kaste bomben sine, den fjerne kastet den på erkehertugens bil, men slik at den skled ned på veien igjen og rammet bilen bak. Da serberen Gavrilo Princip fikk muligheten til å skyte Franz Ferdinand var det nokså tilfeldig, etter at bilen til Franz Ferdinand først hadde endret kjørerute og deretter kjørt feil.

I dag har vi det privilegiet at vi vet hvilke enorme konsekvenser dette attentatet fikk for hele Europa de neste fire årenene og i flere tiår etter dette da Europakartet ble tegnet helt på nytt . Det kunne ikke journalistene som dekket saken dengang vite. Men også da hadde mange en følelse av at dette var en begivenhet som hadde storpolitiske konsekvenser. Aftenposten hadde mordet på sin forside dagen etter og  Morgenbladet skrev en helside, som de har gjengitt i nettutgaven nå i forbindelse med 100 års-jubileet. For 100 år siden skrev Morgenbladet dette, under overskriften "Den østerrigske Tronfølger og hans Gemalinde myrdet" om selve attentatet og om den dagsaktuelle lokale politiske konteksten på Balkan:

"I Sarajevo, Bosniens Hovedstad, skulde den østerrigsk-ungarske Tronfølger og hans Gemalindre overvære en Tropperevue og delta i en Række Festligheter, som var arrangert til Ære for Fyrsteparet i Anledning av dets første Besøk i den nye Provins, som blev indlemmet i Riket i 1908, en Begivenhet, som Erkehertug Franz Ferdinand i første Række sikkert hadde git Støtet til.

Høit har Agitationens Bølger gaat i Bosnien og Herzegovina siden Indlemmelsen, som slog en Strek over de storserbiske Drømme om, at de bosniske Brødre engang skulde samles til det serbiske Rike, og Forbitrelsen mot Østerrige fik øket Fart paa Grund av den Holdning, som Dobbeltmonarkiet indtok under de siste Balkankrige. Mordet paa Tronfølgeren er derfor sikkert nok Utslag av en opfanatisert politisk Meningsforvildelse, som har grepet store Lag av Befolkningen."

Europa hadde på det tidspunktet ikke opplevd noen stor krig siden Napoleonskrigene 100 år tidligere. Det østerriske keiserdømmet hadde bestått enda lengre. Mot slutten av artikkelen i Morgenbladet 29. juni 1914 reiser de noen spørsmål som viser at de sommeren 1914 kunne ane at en ny og mindre fredelig dagsorden ville dominere europeisk politikk, men de kunne naturligvis ikke drømme om hvor hvor fullstendig istykkerrevet Europa ville bli de neste fire årene:

"Hvordan Fremtiden nu vil forme sig, og hvilket Præg den nye Tronfølger vil sætte paa den nærmeste Fremtids Politik, det aner ingen. Men Verdens Sympati samler sig i dypt Vemod om den alderstegne Monark, hvis Liv har været mættet av saa megen tung og blødende Sorg. I den Sympati høines også Kjærligheten i hans eget Folk, og den kommer sikkkert nu til at slaa ham sterkere imøte end nogensinde før. Den vil binde dette evig urolige Folk med de mange indbyrdes stridende Folkeelementer kraftigere sammen om den gamle Keisers Person.

Men naar han engang er borte, da vil det vise seg meget snart, om Donaumonarkiet har faat en ny Hersker, som formaar at holde sammen et Rike, som i fremtrædende Grad savner Betingelserne for Rikssamhold og statslig Enhet i Kraft av Nationalitetsprincipet."

Veien til VM-finale

I alt 32 lag som startet VM-turneringen er nå redusert til 16 lag. I den prosessen er europeiske storheter som Spania, Italia og England dessverre slått ut, og veien frem til finale for de som er igjen er blitt litt klarere. Heretter er det vinn eller forsvinn, og det er ingen ny trekning mellom hver runde så vi vet allerede nå at lagene på venstre side og lagene på høyre side av skjemaet ikke kan møtes før i en eventuell finale. Vi kan derfor oppleve Tyskland-Argentina i finalen (som i 1986 og 1990) eller Tyskland-Nederland (som i 1974), men ikke Brasil-Frankrike (som i finalen i 1998), Brasil-Tyskland (som i 2002) eller Argentina-Nederland (som i 1978), fordi disse lagene er på samme side i trekningen.

Av de åtte lagene på venstre side i trekningen er fire tidligere verdensmestere (Brasil, Uruguay, Frankrike og Tyskland) mens det på høyre side bare er en tidligere mester (Argentina). Den høyre siden av trekningen virker kanskje hakket enklere, men vi må huske at Nederland har vært i tre VM-finaler og vant alle kampene i gruppespillet og at også Belgia virker sterke etter tre seire i gruppespillet.

Det kan være interessant å studere skjemaet og spekulere litt i hvordan de 16 lagene skal bli 4 semifinalister i løpet av de to rundene som spilles i dagene som kommer. I øvre venstre hjørne har vi den kanskje tøffeste gruppen med fire gode sør-amerikanske lag, Brasil, Chile, Colombia og Uruguay. Jeg er spent på første kamp mellom Brasil og Chile. Og så tror jeg kanskje Colombia er bedre enn et Uruguay uten Suarez. Jeg tror det blir spennende, men holder Brasil som favoritt til nå semifinalen.

Motstander i semifinalen blir enten Frankrike, Nigeria, Tyskland eller Algerie. Også dette er en spennende gruppe lag som tidvis har gjort det svært godt i gruppespillet. Jeg holder Tyskland som knapp favoritt til å nå semifinalen av disse fire, kanskje etter et klassisk oppgjør Tyskland-Frankrike i kvartfinalen, men håper egentlig at de to afrikanske lagene møtes i en kvartfinale.

På øvre høyre del av trekningen står det mellom Nederland, Mexico, Costa Rica og Hellas, lag som, til dels litt overraskende, gikk videre på bekostning av blant annet Spania, Italia, Kroatia og England. Her tror jeg vinneren av den første kampen mellom Nederland og Mexico også vil vinne neste kamp og gå hele veien til semifinale. Jeg holder Nederland som favoritt til å klare det, men vi må huske på at Mexico bare har sluppet inn et mål og gikk videre med to seire og en uavgjort fra en veldig sterk gruppe.

Siste semifinalist vil komme fra gruppen nederst til høyre i skjemaet, Argentina, Sveits, Belgia og USA. Også her er det et par overraskelser, kanskje særlig at USA gikk videre fra sin gruppe på bekostning av Portugal og Ghana. Går alt som forventet får vi en spennende kvartfinale mellom Argentina og Belgia. Jeg holder Argentina som favoritt til å gå til semifinalen så lenge Messi er i form, men som lag er nok Belgia minst like gode.

Går alt slik jeg tipper (men det gjør det jo aldri i Fotball VM) så blir det Brasil-Tyskland og Nederland-Argentina i semifinalene. Det gir mulighet for reprise på finalene i både i 1974, 1986 og 1990. Men det er også et par andre muligheter. En av disse er en VM-finale verden har drømt om flere ganger, men som det foreløpig aldri har blitt noe av, en finale mellom Brasil og Argentina. Neymar mot Messi. Akkurat det hadde ikke vært så dumt i år.

Overlevering av HelseOmsorg21

Det var en topptung forsamling, med statsminister Erna Solberg, helseminister Bent Høie og statssekretærer fra tre andre departementer, som satt benket for å ta imot strategien fra HelseOmsorg21 på Rikshospitalet onsdag. Jeg satt også på første rad på vegne av KMD. Dokumentet som ble overlevert er den første helhetlige forsknings- og innovasjonsstrategien for helse og omsorg som er laget i Norge.

Det er et omfattende og imponerende dokument på 150 sider som har fått tittelen HelseOmsorg21 - Et kunnskapssystem for bedre folkehelse. Hovedarbeidet er gjort av en strategigruppe under ledelse av John-Arne Røttingen, men bak den har det foregått en stor dugnad med deltagere fra næringsliv, kommuner, universiteter, sykehus og departementer. Forhåpentligvis har også selve prosessen med å få fram dokumentet skapt noen nye arenaer for samspill på tvers av en del alt for rigide sektor-, fag- og bransjegrenser.

Strategien gir ikke endelige svar på alle utfordringer, og må følges opp med konkretisering og handling, men det er noen interessante analyser og forslag på flere sentrale områder. Strategien etterlyser et helhetlig kunnskapssystem og peker på flere områder der det er "brudd" i koblingene som gjør at systemet i dag ikke henger godt nok sammen slik at vi ikke får utnyttet ressursene godt nok. La meg nevne to:

 Det ene utfordringen er den svake koblingen mellom kommunesektoren, som er den viktigste leverandøren av velferdstjenester til befolkningen, og de mest sentrale forsknings- og innovasjonsaktørene som universitetene og virkemiddelapparatet. Mens spesialisthelsetjenesten driver mye med forskning opplever kommunesektoren at det er stor avstand til forskningen ved både universiteter, sykehus og forskingsinstitutter. Det er heller ikke noe virkemiddelapparat som er satt opp for å fremme innovasjon i kommunale tjenester. Rapporten har noen interessante ideer om hvordan vi kan fremme mer forskning, innovasjon og kompetansebygging i kommunene og bygge disse kunnskapsbroene sterkere, men uten at det bygges opp egne forskningsavdelinger i 428 kommuner.

Den andre utfordringen det er grunn til å nevne er at at samspill for mer innovasjon og forskning i helse og omsorg er annerledes enn i oljebransjen eller i byggenæringen ved at den private delen er mye svakere. Det finnes naturligvis et næringsliv der, i form av ulike leverandørbedrifter og forskningsbaserte bioteknologi- og medtech-bedrifter, men det finnes ikke noe naturlig lokomotiv. Bedriftene er små og svake i forhold til en stor offentlig sektor som selv leverer de fleste tjenestene. Utfordringen er å avklare hva slags rammebetingelser som trengs for å skape en sterkere og mer innovativ privat sektor på dette området. Det gjelder både rammebetingelser for forskning og utdanning, men vel så viktig er det å tydeliggjøre hvor private får slippe til og hvordan for eksempel fritt brukervalg for pasienter eller satsing på mer innovasjon i offentlige anskaffelser kan bidra til å skape nye muligheter.

Et omfattende dokument med forslag til tiltak på mange ulike områder er krevende å følge opp hvis det ikke passer inn i noen politiske prosesser som allerede er der. Heldigvis er det slik at regjeringen har satt igang flere større prosesser der innspillene fra HelseOmsorg21 passer naturlig inn og kan bli fulgt opp. Satsingen på økt ansvar og sterkere kompetansemiljøer i kommunene og bedre koblinger mellom kommunene og forsknings- og innovasjonsaktørene passer svært godt sammen med ambisjonene i kommunereformen. Koblingene til næringslivet vil bli fulgt opp i flere sammenhenger, blant annet i arbeidet med å forenkle og forbedre regelverket for offentlige anskaffelser. Og innspillene om høyere kvalitet på forskningen innenfor helse og omsorg passer både tematisk og tidsmessig godt sammen med arbeidet med en langtidsplan for forskning og høyere utdanning som skal legges frem til høsten av Kunnskapsdepartementet.

Ny eierskapsmelding

Regjeringen jobber godt og legger frem mange viktige saker for tiden. En av disse er en ny stortingsmelding fra Nærings- og fiskeridepartementet om Et mangfoldig og verdiskapende eierskap. Den trekker opp hovedprinsippene for statens eierskap i ulike virksomheter, men har også mye klokt å si om rammebetingelser for privat eierskap i Norge.

Den viktigste forskjellen mellom denne nye eierskapsmeldingen og de som kom fra forrige regjering er at det nå slås tydelig fast at maktspredning og bedre rammevilkår for privat eierskap er et hovedmål for regjeringen. Statlig eierskap er ikke noe mål i seg selv, men kan være viktig i en del tilfeller for å oppnå noen samfunnsmessige mål. Begrunnelsen og innretningen på eierskapet vil variere fra selskap til selskap, men kapittel 8 i meldingen slår fast 10 gode prinsipper for hvordan staten skal forvalte sitt eierskap over alt der den er eier.

En bra ting ved denne stortingsmeldingen er at den minner om at verden er i stadig endring og at statens forhold til selskapene den eier også må være basert på at ting er i endring, teknologisk og markedsmessig, og at det som var en begrunnelse for å eie noe før kan være mindre aktuelt i dag. Derfor kan det oppstå behov for å selge seg helt eller delvis ut av statseide selskaper, i erkjennelsen av at ting kan ha endret seg på en slik måte at private er bedre egnet til å være eiere slik situasjonen er nå.

For å tydeliggjøre begrunnelsene for statlig eierskap, og vurdere hvorvidt disse har endret seg over tid, er de statlige virksomhetene delt i fire ulike kategorier. I kategori 1 finner vi selskaper der staten utelukkende har forretningsmessige mål med eierskapet. Derfor er spørsmålet om staten skal forbli en eier i disse selskapene også gjenstand for en løpende forretningsmessig vurdering og det vil være aktuelt å selge seg helt ut dersom noen er interessert i å kjøpe til riktig pris.

I kategori 2 finner vi selskaper som har forretningsmessige mål, men der det i tillegg er et mål å beholde hovedkontor og hovedkontorfunksjoner i Norge. For å oppnå dette må staten ha en eierandel på minst en tredjedel av aksjene. Dette er årsaken til at det vil kunne være aktuelt å selge noen aksjer i Telenor og Kongsberggruppen. I dag eier staten litt over 50 prosent av begge disse selskapene, noe som er langt over det som er nødvendig.

Kategori 3 består av selskaper der staten i tillegg til å ha forretningsmessige mål med eierskapet også har noen andre spesifikt definerte samfunnsmessige mål. Fordi selskapene har forretningsmessige mål vil de sektorpolitiske målene vil normalt bli ivaretatt gjennom reguleringer, konsesjoner eller andre politiske virkemidler, slik at det forretningsmessige ikke forstyrres. Men med selskaper så ulike som NSB, Posten Norge, Statkraft og Argentum Fondsfinansi denne kategorien, ser en jo at dette må vurderes konkret fra selskap til selskap.

Kategori 4 består av selskaper der formålet med statens eierskap ikke er forretningsmessig, men sektorpolitisk. Selskapene eies gjerne av et fagdepartement og er redskaper for å nå bestemte politiske mål. Eksempler på slike virksomheter er NRK, Norsk Tipping og Innovasjon Norge. Det er en stor og mangfoldig gruppe virksomheter og noe av utfordringen her er å vurdere om det fortsatt er slik at virksomheten er et egnet sektorpolitisk instrument, eller om situasjonen er endret slik at virksomheten skal flyttes til en annen kategori. Et godt eksempel på flytting er Ambita AS (tidligere Norsk Eiendomsinformasjon) som er flyttet til kategori 1 etter at det for en tid tilbake ble åpnet for konkurranse i markedet der selskapet har sin virksomhet.

 I kapittel 9 i meldingen er det en nyttig gjennomgang av selskapene i alle de fire kategoriene med en beskrivelse av selskapenes formål og virksomhet, en beskrivelse av statens mål med sitt eierskap og en kommentar der det er planer om å gjøre endringer. Det er nyttig informasjon for alle som er opptatt av hva de statlige virksomhetene egentlig driver med og om regjeringen har tenkt å gjøre endringer i det statlig eierskapet.

BNP i europeiske land

EUs statistikkbyrå Eurostat har lagt frem oppdaterte tall for hvor stort BNP pr innbygger er i ulike europeiske land. De nye tallene er omtalt på nettsidene til Statistisk Sentralbyrå (SSB). Ikke hele Europa er dekket, men de landene som leverer data til Eurostat, hvilket vil si at de aller fleste er med, også land utenfor EU.

BNP-tallene er prisjustert, noe som betyr at de er justert for at det er forskjeller i hvor mye du får kjøpt for pengene i ulike land. Uten prisjusteringen ville et land som Norge med høyt kostnadsnivå fremstått som enda rikere, men det gir et riktigere bilde å også ta hensyn til hvor langt pengene rekker når man skal måle hvor velstående et land er.

Tallene viser at Norge er det nest rikeste landet i Europa med et BNP pr innbygger som ligger 91 prosent over gjennomsnittet av EUs 28 medlemmer. Våre naboer i Sverige ligger 27 prosent over EU-snittet og Danmark 25 prosent over. Rikest i Europa er Luxembourg som ligger 164 prosent over EU28. Men i Luxembourg, med en befolkning litt mindre enn Oslo, lyver tallene litt fordi relativt mange arbeidstagere jobber i Luxembourg, men bor i et naboland. De bidrar til BNP, men inngår ikke i nevneren når man deler verdiskapingen på antall innbyggere. På tredjeplassen bak Norge følger Sveits som ligger 58 prosent over EU28.

Setter man det gjennomsnittlige BNP i EUs 28 medlemsland til 100 ligger Tyskland på 124, Storbritannia på 106, Frankrike på 108 og Italia på 96. Kriserammede Spania er på 95, Portugal på 75 og Hellas på 75. Av de nye EU-landene er Polen på 68, Litauen på 74, Romania på 54 og Bulgaria på 47. De to siste har med andre ord et BNP pr innbygger som er halvparten av gjennomsnittet i EU28, og på samme nivå som Tyrkia.. Det er noen ikke-medlemsland som har et enda lavere BNP pr innbygger. Bosnia, Albania, Serbia og Makedonia er nede i omkring en tredel av gjennomsnittet i EU og en sjettedel av det norske BNP-nivået.

Noen få europeiske land er ikke med i tallene. I følge tall fra andre kilder ville i hvert fall Ukraina og Moldova plassert seg enda litt lenger ned på listen hvis de hadde vært med. De som vil grave dypere vil finne en tabell som viser prisjustert BNP pr innbygger i alle landene som er med i Eurostats tallmateriale her. Og mer materiale finner man på Eurostats engelskspråklige nettsider.

Inge Jan Henjesand ny rektor på BI

I dag var jeg til stede på en flott seremoni på Handelshøyskolen BI i Nydalen i forbindelse med innsettelse av ny rektor. Tom Colbjørnsen, som har vært rektor på BI i åtte år, overlot rektorkjedet til Inge Jan Henjesand. Formelt begynner ny rektor 1. august, men markeringen av skiftet foregikk som sagt i dag og Inge Jan Henjesand holdt en tale der han beskrev kunnskapssamfunnets utfordringer og BIs rolle som en av landets største kunnskapsinstitusjoner i den endringene som skjer.

Jeg synes det er veldig spennende at Inge Jan blir rektor på BI. Han har vært i sentrale lederstillinger der før, blant annet som en del av Torger Reves team da han var rektor frem til 2005, så han kjenner både virksomheten og mange av menneskene der godt, og det virket på meg som veldig mange på BI var glade for å få han tilbake. Det er derfor grunn til å gratulerer både Inge Jan og BI med valget.

Når jeg blogger om dette er det ikke bare fordi BI har fått ny rektor, men fordi Inge Jan i de litt over seks årene han har vært borte fra BI har jobbet i Abelia, der jeg var leder frem til i oktober i fjor da jeg ble statssekretær. I 2008 hadde jeg behov for å styrke ledergruppen i Abelia for at organisasjonen skulle kunne vokse og utvikle seg videre, Inge Jan var klar for nye utfordringer, og jeg ansatte han som leder for det næringspolitiske og kunnskapspolitiske arbeidet. Der var han blant annet med på å dra i gang det store forskningsprosjektet "Et kunnskapsbasert Norge" som ble ledet av Torger Reve og han bygget opp bransjefora som  utviklet og fremmet næringspolitikk for flere kunnskapsbransjer.

Men i tillegg til å være opptatt av høyere utdanning, forskning og næringspolitikk, brenner Inge Jan særlig for kunnskapsledelse, det vil si hvordan ledelse utøves i organisasjoner der medarbeiderne er høyt utdannede fagpersoner og vanligvis kan mer om problemene som skal løses enn lederne på toppen. Dette betyr ikke at vi skal slutte å lede, men at lederskapet må skape større handlingsrom for den enkelte ansatte og være mer tillitsbasert. Lederne må peke ut retning, bygge kultur, skaffe ressurser, bygge partnerskap og foreta prioriteringer. Dette skaper noen interessante spenninger og utfordringer, blant annet mellom fag og ledelse og mellom daglig drift og innovasjon, som det er viktig å ha et bevisst forhold til.

Inge Jan var med på å bygge opp noen spennende møteplasser for diskusjoner om hva som kjennetegner god kunnskapsledelse i tiden vi jobbet sammen i Abelia og det blir spennende å se om han følger opp det sporet. Med BI fagkompetanse på organisasjon og ledelse burde det i hvert fall være store muligheter for å lage noen nye spennende møteplasser der teoretisk kunnskap møter praktikerne i næringsliv og offentlig sektor.

Interessant nok har Hilde Wibe, som kom inn i Abelias ledergruppe samtidig som Inge Jan i 2008 som del av den samme styrkingen, og fortsatt jobber der, nettopp gitt ut en ny bok om ledelse som heter "Å skape mening - en refleksjonsbok for ledere og medarbeidere.". Den har jeg foreløpig ikke lest, og jeg får komme tilbake til den her på bloggen når jeg får lest den, men det er i hvert fall veldig morsomt å se at gamle kolleger nå gjør nye og spennende ting og vi er flere som bruker erfaringene og kunnskapen fra den perioden vi jobbet sammen til å gå løs på noen nye utfordringer.

Om digital deltagelse

For noen dager siden blogget jeg om en ny rapport om behovet privat og offentlig sektor har for avansert ikt-kompetanse, det vil si folk med en ikt-utdanning på minst mastergradsnivå. Men i et stadig mer digitalt samfunn er det ikke bare avansert spisskompetanse som er viktig. For mange er utfordringen knyttet til å ha såpass mye helt grunnleggende ikt-kompetanse at vi klarer å bruke private og offentlige nettsider og bruke det innholdet som ligger på nettet.

I forrige uke var jeg med på lanseringen av en ny rapport om digital deltagelse, som heter "Ikt-bruk i befolkningen og barrierer for digital inkludering". Den er laget at SIFO på oppdrag fra Deltasenteret i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Rapporten er egentlig ikke en egen undersøkelse, men en sammenstilling av fakta og kunnskap fra en rekke andre undersøkelser som er laget de siste årene og som belyser bruk og ikke-bruk av ikt i samfunnet. Til sammen gir rapporten et meget interessant og godt kunnskapsgrunnlag for å vurdere hva som kan gjøres for å øke den digitale deltagelsen.

Litt forenklet kan man si at rapporten sammenstiller fakta om tre hovedproblemstillinger. Den første finner vi i kapittel 2 som ser på befolkningens tilgang til pc-er, mobiltelefoner, nettbrett og bredbånd, og på hvor mange som bruker innhold og tjenester på nettet. Dette er noe som er undersøkt ganske grundig av både SSB og i andre spørreundersøkelser og der vi også vet ganske mye om utviklingen over tid. Generelt må jo si at den digitale deltagelsen er veldig høy i Norge og har økt kraftig de siste årene, men det er en del forskjeller på både bruk av ulike tjenester og ikke-bruk av internett i ulike deler av befolkningen.

Andre problemstilling er dekket i kapittel 3 og handler om digital mestring og digital kompetanse i befolkningen. Her får vi vite mer om hvor mange som er på ulike digitale kompetansenivåer, hvor mange som mener de burde øke sin digitale kompetanse og hva de oppgir som hindringer for å delta mer og oppgradere sin digitale kompetanse. Interessant nok er det blant de som er ikke-brukere veldig få som oppgir økonomiske grunner til at de ikke deltar, mens mange oppgir manglende behov eller manglende interesse for å bli mer digitale. Blant de med et høyere kompetansenivå er det særlig manglende tid som blir brukt som begrunnelse for å ikke lære mer. Undersøkelsene har også interessante oversikter over hvordan folk foretrekker å skaffe seg nye ferdigheter og ny kunnskap.

Problemstilling nummer tre er tema for kapittel 4 og handler om ikt-bruk og ikke-bruk i sårbare grupper i befolkningen. Her gjør rapporten et lite dypdykk i flere undersøkelser som er laget tidligere om funksjonshemmede og ikt, innvandrere og ikt, de utenfor arbeidslivet og ikt. og eldre og ikt. Det er et ganske spennende og variert bilde disse undersøkelsene presenterer, med noen store utfordringer, men også med en virkelighet som er slik at ikt-baserte verktøy har fått en sterk posisjon i noen av disse gruppene, for eksempel som hjelpemiddel for økt deltagelse for funksjonshemmede eller som et verktøy for arbeidsinnvandrere som holder kontakt med familie der de kommer fra. I Deltasenterets pressemelding om rapporten oppsummerer de inntrykket av vår digitale deltagelse slik:

"Kunnskapsoppsummeringen viser at ulike grupper i befolkningen har ulike forutsetninger for digital deltakelse. For eksempel er innvandrere mindre digitalt aktive enn befolkningen ellers, mens barn av innvandrere er like digitalt aktive som andre. Personer med nedsatt funksjonsevne deltar i stor grad på nivå med normalbefolkningen, bortsett fra gruppa blinde og svaksynte. Andre grupper i befolkningen som utfordres i digitaliseringsprosessen er særlig eldre over 70 år, trygdede og andre utenfor arbeidslivet. Et annet funn i kunnskapsoppsummeringen fra Sifo er at «folk flest» gjerne lærer seg ting på egenhånd eller ved hjelp av familie, venner, bekjente eller kolleger framfor å gå på kurs."

Football's coming home (2)

Forventningene til England har vel vært litt mer moderate enn de pleier å være før store mesterskap og 1-2 mot Italia var ikke helt uventet. Men selv om det naturligvis er skuffende å tape en åpningskamp var spill og sjanser i denne kampen sik at den godt kunne vært vunnet. Et Italia som leder er nesten umulige å score mot og det unge engelske laget var ikke så langt unna å klare det. Så, tross tapet, kan kampen gi inspirasjon for resten av gruppespillet.

Og som vi husker fra "Three Lions" med Baddiel, Skinner and the Lighning Seeds er det alltid håp om at landslaget kan reise seg etter skuffelsene:



Dette er 1996-utgaven av sangen, en uoffisiell supportersang laget til Englands EM på hjemmebane der det gikk så forbausende bra, med exit i semifinalen på straffer, at det ble laget en ny utgave av sangen til VM i 1998. Den blogget jeg om her. Og i 2010 under VM blogget jeg om de ulike versjonene av Three Lions, med innlagte videoklipp. Uansett hvordan det går med England i EM eller VM er dette tidenes beste fotballsang, nettopp fordi det handler om håpet og skuffelsen - og håpet om at neste gang blir det helt annerledes.

Fornye, forenkle og forbedre i UK

Torsdag hadde jeg gleden av å være med på en konferanse om digitalisering i regi av it-leverandøren Steria. Jeg var der for å innlede om hva vår regjering gjør på dette området, men jeg fikk også mulighet til å lære mer om hva de gjør i UK for å fornye, forenkle og forbedre sin offentlige sektor.

Det var Ed Welsh fra Cabinet Office, et stort departement for reform av statsadministrasjonen, ikke helt ulikt KMDs rolle i Norge, som fortalte om hva de har satt i gang av initiativer og tiltak etter at den britiske koalisjonsregjeringen tok over i 2010. Det slo meg da jeg hørte Ed Welsh at utfordringene vi har i offentlig sektor i vår del av verden er veldig like. Og fordi britene har holdt på med et systematisk moderniseringsarbeid i noen år nå er det lurt å hente både erfaringer og inspirasjon derfra.

Enheten Ed Welsh jobber i heter Efficiency and Reform Group og har ansvaret for mange av de tverrgående initiativene som skal bedre offentlig sektors evne til å levere resultater og utnytte ressursene bedre. Nettsidene deres beskriver 9 hovedområder der regjeringen skal fornye, forenkle og forbedre, 9 policies about Government efficiency, transparency and accountability, der et hovedområde Ed Walsh sin enhet følger opp heter Transforming government services to make them more efficient and effective for users

Denne overskriften inneholder flere ulike tiltak for å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor og som man kan lese mer om her. Et av områdene heter Making government services and information simpler, clearer, faster og gjennomføres av et team som heter Government Digital Service og som har sin egen blogg her. Andre tiltaksområder under denne hovedoverskriften i fornyings- og forenklingsarbeidet i UK heter Reforming public bodies to make them more efficient and effective, using continuous improvement methods in government, sharing services across government og increasing the quality of public services with commercial models and public service mutuals. 

Det kan se ut som mye flotte ord og begreper, men klikker men på disse nettsidene det er lenket til vil man se at det lenkes videre til ulike planer og rapporter som beskriver utfordringer og redegjør for resultater, og der hele tilnærmingen er at det skal være stor åpenhet og gjennomsiktighet i arbeidet. I stedet for å være preget av detaljstyring av omfattende rapportering av tiltak og mål, er tilnærmingen preget av at dette handler om å finne smartere måter å organisere seg på for å utnytte ressursene bedre og bygge kompetanse.

Et annet av de ni hovedområdene heter Creating an exceptional civil service - less bureaucratic and more skilled, digital and unified og inneholder mange interessante ambisjoner og tiltak for å heve kompetansen og øke kvaliteten på statlig forvaltning og tjenesteproduksjon. Som i Norge blir det understreket at det handler mye om å bygge en kultur for en mer tillitsbasert styring og ledelse.

Et tredje av de ni hovedområdene heter Helping government departments improve their efficiency and performance to save the taxpayer money, og beskriver ulike tiltak som bidrar til en bedre utnyttelse av skattebetalernes penger, gjennom tiltak som hindrer sløsing og feil, men også tiltak som bidrar til bedre ressursutnyttelse gjennom smartere informasjonssystemer og arbeidsprosesser.

På samme måte som hos oss i Norge er det de enkelte fagdepartementene i UK som har hovedansvaret for å gjennomføre reformer, iverksette effektiviseringstiltak og jakte på tidstyver i sin sektor. Et slikt tydelig sektoransvar er helt nødvendig for å oppnå resultater. Men dersom sektorene bare jobber hver for seg og ikke evner å samarbeide og samordne på tvers får vi ugjennomtrengelige siloer som utnytter mulighetene dårlig. Derfor er er det også viktig at noen tar ansvaret for å se helheten i dette arbeidet og støtter opp om omstillingen i sektorene. Som hos oss  ligger dette ansvaret i Storbritannia i et departement og hos noen kompetente team som har et særlig ansvar for å støtte opp om god ledelse, fornying, forenkling og digitalisering på tvers i statsforvaltningen.

Behovet for avansert ikt-kompetanse

Tirsdag var jeg vertskap for et lite miniseminar om Norges fremtidige behov for avansert ikt-kompense. Der var det statssekretærer fra tre departementer, Bjørn Haugstad fra Kunnskapsdepartmentet, Dilek Ayhan fra Nærings og fiskeridepartementet og undertegnede som fikk presentert og overlevert en ny rapport fra Damwad og Samfunnsøkonomisk analyse om Dimensjonering av avansert IKT-kompetanse.

Rapporten er omtalt på nettsidene til Kommunal- og Moderniseringsdepartementet der det blant annet står:

"Utredningen (...) anslår en betydelig økning i antall sysselsatte med IKT-utdanning i tiden fremover, fra 17 000 i 2000 til 55 000 i 2030. Med dagens utdanningstakt vil det offentlige og næringslivet mangle mer enn 10.000 personer med avansert IKT-kompetanse i 2030. Dette stiller krav til at langt flere enn i dag starter og gjennomfører en IKT-relatert utdanning på høyt nivå, i følge rapporten."

En styrke ved rapporten er at den bruker Statistisk sentralbyrås modellverktøy slik de også brukes i andre analyser av arbeidsmarkedet, slik at man ikke får sektorresultater som er helt løsrevet fra alt annet, men som tar hensyn til andre forhold i samfunnet (som at ulike sektorer påvirker hverandre og ikke alle sektorer kan vokse samtidig). De ser både på tilbudet av ny arbeidskraft ved å fremskrive dagens utdanningstrender og på etterspørselssiden ved å se på behovet for personer med ikt-utdanning i ulike bransjer og i offentlig sektor. 

Avansert ikt-kompetanse vil si utdanning på minst master-nivå, men innenfor ulike fagdisipliner og på 23 ulike utdanningsinstitusjoner i Norge. De fleste av disse er innenfor ingeniør- og realfag, men det er også avanserte ikt-utdanninger innenfor andre fagdisipliner, som samfunnsfag og humanistiske fag. Et funn som blir pekt på i rapporten er at virker som det er et økende gap mellom tilbud og etterspørsel etter gode tverrfaglige ikt-utdanninger på høyt nivå.

Rapporten avsluttes med noen anbefalinger, særlig når det gjelder utdanning og forskning, der jeg tror at dette materialet kan funger godt som kunnskapsgrunnlag i de politiske prosessene Kunnskapsdepartementet er i gang med når det gjelder struktur for høyere utdanning og forskning. og det er noen anbefalinger som passer godt inn i det arbeidet vi i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet er i gang med når det gjelder å løfte ikt-kompetansen hos ledere i offentlig sektor.

Rikets tilstand for offentlig ikt

Rikets tilstand, i følge Difi

I forrige uke arrangerte Difi sin store Digitaliseringskonferanse i Operaen med over 900 deltagere. Der ble det lagt frem en rapport om "Rikets tilstand: Digitalisering i offentlig sektor", som rett og slett er en vurdering av hvor langt vi er kommet både når det gjelder fellesløsninger, brukere og tjenester for borgere og næringsliv. Gjennomgangen viser at ting går i riktig retning, men at det på flere områder er en stor jobb som gjenstår.

Mest fornøyd er Difi når det gjelder fellesløsninger, og mener at situasjonen er god. Det er fordi mange av de offentlige felleskomponentene som flere virksomheter i offentlig sektor skal dele viser en svært positiv utvikling. ID-porten har økt antall tjenester fra 238 til 437 fra 2012 til 2013 og antall transaksjoner har økt fra 27 millioner til 40 millioner. Elektronisk faktura (EHF) har en voldsom vekst i år. I mars 2013 var det 134 622 transaksjoner. I mars 2014 var det 650 715 transaksjoner.

Overfor næringslivet har AltInn en solid posisjon som utvikles videre. Første halvår 2014 har transaksjonsmengden i AltInn økt med 15 prosent i forhold til samme periode i fjor. Og når det gjelder kommunesektoren har tjenesten Svar Ut nå blitt tatt i bruk i 35 kommuner, mens ytterligere 50-60 kommuner planlegger å ta den i bruk ganske snart. Årets store nyhet er den digitale postkasseløsningen for sikker kommunikasjon med innbyggerne som fra høsten blir tatt i bruk av flere offentlige virksomheter.

Når det gjelder tjenester sier Difis vurdering av rikets tilstand at situasjonen fortsatt bare er middels. Mye er imidlertid bra. Rapporten nevner flere eksempler på nye tjenester som er lansert og arbeidsprosesser som er forenklet ved at skjemaer er slått sammen til en felles arbeidsprosess. Om dette siste skriver Difi at:

"Målet med digitaliseringen er blant annet å forenkle prosesser for innbyggere og næringsliv. Snarere enn å etablere flere digitale tjenester ved å sette strøm på papirbaserte prosesser bør det være et mål å redusere antallet tjenester og dermed redusere byrden på innbyggere og næringsliv. Ved å tenke nytt og utnytte teknologiens muligheter kan man forenkle på en måte som gir bedre brukeropplevelser, sparer ressurser i offentlig sektor og gir bedre datakvalitet. Det finnes flere gode eksempler på dette:

• Sjøfartsdirektoratet har slått sammen 51 papirskjema til 1 digital tjeneste gjennom å lage en samhandlende tjeneste i Altinn (sertifikat for sjømenn).
• EDAG gjør 5 skjema for 3 etater til én innsending gjennom en å etablere en samhandlende tjeneste
• SSB kan fjerne 48 skjema for bedrifter ved å gjenbruke Selvangivelse for Næringsdrivende som sendes til Skattedirektoratet gjennom å splitte innsendingen i Altinn."

Når Difi likevel bare gir karakteristikken middels er det fordi det fortsatt er alt for mange offentlige virksomheter som ikke har kommet lenger enn å ha nedlastbare skjemaer på nettsidene sine, som må printes ut og sendes i posten. 30 prosent av de statlige virksomhetene svarer at dette er situasjonen i deres virksomheter i dag. I kommunene er sannsynligvis den andelen enda høyere. EUs eGovernment Benchmark plasserer Norge på en 9. plass på tjenestetilgjengelighet.

Når det gjelder brukernes mulighet og kompetanse til å ta i bruke nye digitale løsninger er Norge i en bra situasjon, men Difi velger også her å nøye seg med å bruke betegnelsen middels, fordi det fortsatt er både store forbedringsbehov og -muligheter. At 3,3 millioner nordmenn bruker nettbank og omtrent like mange har brukt ID-porten for å logge seg på offentlige tjenester er veldig bra. Men det er samtidig slik at en del innbyggere ikke ønsker å være på nett (135 00 husholdninger har valgt å ikke være koblet til internett) og noen opplever at det kan være vanskelig å bruke tjenester på nettet.

Derfor vil det suksess når det gjelder digitalisering i tiden som kommer være helt avhengig av at tjenestene lages slik at innbyggerne opplever dem som enklere å bruke enn personlig fremmøte eller papirbaserte skjemaer. Vi digitaliserer ikke fordi det er et mål i seg selv, men for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Om det virkelig oppleves som en forenkling er det bare brukerne som kan avgjøre. Derfor er det helt avgjørende å ta utgangspunkt i brukernes behov når vi skal forbedre oss fremover. Når neste utgave av Rikets tilstand for digitalisering i offentlig sektor kommer vil det være et enda bredere indikatorsett som brukes for å vurdere status. Det blir spennende å se hvor store forbedringer vi klarer å få til.

Kan fotball bli enda større?

Fotball VM er en nyttig og god påminnelse om hva som er verdens i særklasse største idrett målt i publikumsinteresse. FIFA har 209 medlemmer mens FN har 193 medlemsland. TV-sendingene fra Premier League i England når 643 millioner husstander. De 20 største fotballklubbene i verden omsatte i følge Deloitte for 44 milliarder kroner i 2013.

Man regner med at mer enn halvparten av jordens 7,2 milliarder mennesker vil se i hvert fall litt av Fotball VM på TV i løpet av den neste måneden. Og da skulle man jo kanskje tro at vi er i nærheten av en øvre grense der det ikke kan bli så mye større. Men fotballinteressen er fordelt slik i verden at det faktisk er en forbausende stor oppside hvis det blir satset riktig. Dette er tema i The Economists briefing denne uken om "Football - A game of two halves".

Det er nemlig slik at fotballgale Brasil, arrangøren av årets VM i fotball, er verdens femte største land. I de fire landene i verden som er større enn Brasil: Kina, India, USA og Indonesia, er det fortsatt mye å gå på når det gjelder fotballferdigheter og -interesse. Det er rammebetingelsene for fotball i disse store landene som er hovedtemaet i denne interessante briefingen.

Kort oppsummert har India og Indonesia har aldri vært i et VM i fotball. Mens 6 millioner indere så finalen i Fotball VM i 2010 er det omkring 400 millioner indere som ser på TV når landslaget i cricket spiller viktige kamper. India er nok det av de fire største landene i verden der fotball har lengst vei å gå før det blir virkelig stort. I Kina er interessen mye større, ikke minst for europeisk seriefotball. Kina var med i VM i 2002, men tapte alle tre kamper i gruppespillet og det vil kreve mye hardt arbeid før landslag og klubblag holder høy internasjonal standard. Det virker som om de lykkes bedre med å få frem stjerner i individuelle idretter enn i lagidretter, men det satses hardt på fotball i Kina.

USA er det store landet der fotballen har best vekstbetingelser for tiden. Publikumstallene på de hjemlige seriekampene ligger et stykke bak baseball og amerikansk fotball, men er faktisk litt over ishockey og basketball. Økt interesse for fotball skyldes blant annet demografi. Spansktalende i USA er som spansktalende ellers i verden interessert i fotball og innvandring fra Latin Amerika bidrar til både flere spillere og mer publikum. Dessuten er USA med i årets fotball VM. Dessverre tapte USA kampen i FIFA om å arrangere Fotball VM i 2022 etter en svært tvilsom prosess der Qatar til slutt ble vinner.

En opprydning i FIFA for å fjerne inntrykket av korrupsjon og grådighet ville være bra for fotballen både i de nevnte landene, men også der fotball står sterkt fra før. Akkurat det er temaet i lederartikkelen i ukens The Economist om "Beautiful game - Ugly business", som også er vel verdt å lese.

Belgiske outsidere

Valgvinner Bart de Wever fra de flamske nasjonalistene som ble største parti ved valget i Belgia 25. mai, sa triumferende at "Vårt kompliserte land er blitt enda mer komplisert". Derfor kan det virke litt rart at D2 stiller spørsmålet om dette rare lille landet, som gjerne bruker over et år på å stable på beina en regjering og der den mest mest kjente personen i utlandet er romanfiguren Hercule Poirot, kan vinne Fotball VM?

Dagens Næringslivs fredagsbilag D2 er verdt å lese nettopp fordi de noen ganger stiller slike spørsmål som virkelig betyr noe. Over flere sider med  reiseskildring og dypdykk i belgisk fotball på fredag kom D2 frem til at svaret er at: ja, Belgia er ikke den aller største favoritten, men en sterk outsider til å vinne VM i Brasil som begynner om noen dager. Et land som ikke henger sammen politisk eller språklig, og aldri blir enige om noen ting, har klart å få frem tidenes stjernelag med profiler som Eden Hazard, Vincent Company, Romelu Lukaku, Marouane Fellaini, Thomas Vermaelen og Adam Januzaj (som kunne velge mellom flere landslag, men valgte Belgia). I kvalifiseringen spilte Belgia så godt at de var det første landet som kvalifiserte seg til VM.

Sportsjournalistikk er normalt en rimelig overfladisk sjanger, der banalitetene sitter tett. Og det er jo synd når en vet at det er få ting som er bedre egnet til å forklare politikk, kultur, samarbeidsrelasjoner og konflikter enn fotball. De som vil utforske dette temaet nærmere kan jo for eksempel lese boken "How football explains the world" av Frankling Foer som jeg blogget om her i 2011. D2s artikkel om de belgiske outsiderne er et eksempel på hvordan fotball kan forklare verden, eller i dette tilfellet, hvor man skal begynne å lete etter forklaringer på det tilsynelatende uforklarlige som har skjedd med det belgiske fotballandslaget.

Vi går nå inn i noen uker med vegg-til-vegg fotballdekning  i media og vil få forhåndsomtale og kampreferater døgnet rundt. Det trenger vi egentlig ikke, for vi kan jo se på kampene. Det vi trenger er flere artikler som prøver å i finne svaret på hvordan ting egentlig henger sammen. Og hvordan fotball kan forklare verden.

Finner ingen mastersyke

Et lands utdanningsnivå blir gjerne sett på som selve nøkkelen til økt produktivitet og høyere leve-standard. Ikke minst gjelder dette adgangen befolkningen har til høyere utdanning, og i hvor stor grad den faktisk blir benyttet av flere enn enn akademikernes barn. Derfor har det vært rimelig bred enighet om at en viktig forutsetning for Norges fremtidige suksess i en global kunnskapsøkonomi handler om at mange må ta høyere utdanning og at kvaliteten på studiene som tilbys må være høy

Da kan det virke litt merkelig når noen, blant annet ledende personer i NHO, hevder at vi lider av en "mastersyke", der for mange i Norge tar unødvendig lange høyere utdanninger. Tanken om at vi kaster bort ressurser på utdanninger som er unødvendig lange i forhold til innholdet i jobbene man får etterpå er interessant. Så interessant at den verdt å undersøke, for det er jo unektelig uheldig hvis mange unge mennesker går rundt og kjeder seg på jobben fordi de er overkvalifiserte. Dessuten kunne vi funnet andre og viktige ting vi kunne brukt disse pengene på.

Heldigvis er det mulig å undersøke om det virkelig er tilfelle at det finnes en "mastersyke" i Norge. Det er minst to måter å gjøre dette. Den ene er å se på selve tallene for tilbud og etterspørsel etter høyere utdanning som minst er på mastergradsnivå. Den andre er å spørre de nyutdannede som kommer ut i arbeidslivet om de opplever at de er overkvalifisert til jobben de har fått. Begge innfallsvinkler tyder på at vi slett ikke har noen "mastersyke" i Norge. For å ta det i tur og orden:

I noen av utspill om "mastersyken" kan man få inntrykk av nesten alle unge er i ferd med å ta mastergrader for tiden, og at bachelorgrader ikke er attraktive. SSBs utdanningsstatistikk viser imidlertid at det bare er 7,7 prosent av befolkningen over 16 år som har en mastergrad, mens 22 prosent har en høyere utdanning på mindre enn fire år. I aldersgruppen 30-39 år har 14 prosent en lang høyere utdanning, mens 32 prosent har en kort høyere utdanning. 

Når NHOs kompetansebaromenter forteller at en av ti bedrifter svarer at de vil ha et stort behov for ansatte med mastergrad om fem år så samsvarer jo det ganske godt med at omtrent en av ti i den yrkesaktive befolkningen har en mastergrad. Dessuten må vi huske på at NHOs medlemsbedrifter ikke er fullt ut representative for arbeidsmarkedet, hverken slik det er i dag eller slik det vil være om noen år. Næringslivet er i stadig utvikling og mindre produktive og mindre kunnskapsintensive bedrifter blir stadig utkonkurrert av mer produktive og mer kunnskapsintensive bedrifter, både innenfor eksisterende næringer og ved at nye næringer vokser frem og erstatter gamle. Dessuten har vi et stort offentlige arbeidsmarked der andelen med høyere utdanning er høyere enn i privat sektor. Spesialisthelsetjenesten og utdanningssektoren er store sektorer hvor det er behov for å rekruttere mange med både mastergrader og doktorgrader fremover.

Den andre indikatoren det er verdt å utforske er om det er slik at de som har fullført mastergraden sin føler seg overkvalifiserte i forhold til det faktiske jobbinnholdet i jobbene de begynner i. Her gir NIFUs kandidatundersøkelse 2013 som undersøker hva studentene gjør et halvt år etter fullført mastergrad noen interessante svar. På side 109 i rapporten stilles spørsmålet "Er "mastersyken" et reelt problem?", og finner at antall som er mistilpasset har vært stabilt lavt de sisten årene. NIFU skriver at:

"Som nevnt innledningsvis har ulike aktører, spesielt i næringslivet, uttrykt bekymring for at det utdannes for mange med «feil» kompetanse. Det har vært hevdet at Norge karakteriseres av såkalt «mastersyke»; det er for mange som tar en mastergrad, og mange begynner i jobber der det ikke er behov for så høy kompetanse. Det at kandidatene stort sett finner seg jobb, og at omfanget av alvorlig mismatch totalt sett er lavt i en situasjon med økte kandidattall, indikerer at bekymringen for at unge tar for mye – og feil type – utdanning er overdrevet. Det er også viktig å minne om at det vi har målt, er situasjonen et halvt år etter eksamen, det vil si et tidspunkt der mange fortsatt er i en søkefase med hensyn til det å finne seg en relevant jobb."

NIFUs rapport minner også om at selv om det ikke er noe generelt eller økende problem med mange overkvalifiserte til jobber i Norge kan det være slik at på noen fagområder er et for lite arbeidsmarked til at alle får jobber som står i forhold til kompetansen de har, mens det samtidig kan være slik at det på andre fagområder er for få med tilstrekkelig utdanning, slik at det er mange som egentlig er underkvalifiserte til arbeidet de gjør. Og i følge NIFU skiller Norge seg mest ut fra andre land ved at vi mangler kvalifisert arbeidskraft på noen viktige områder:

"Det er heller ikke slik at Norge skiller seg ut med en spesielt høy andel overutdannede i den yrkesaktive befolkningen. I den internasjonale PIAAC-undersøkelsen (OECD, 2013), der det benyttes en «vid» definisjon av overutdanning, har Norge en andel overkvalifiserte på 20 prosent, som er om lag som gjennomsnittet på 21 prosent. Underutdanning kan imidlertid også være et problem; Norge har en høyere andel som er underkvalifiserte for jobben (ca. 16 prosent) enn gjennomsnittet (ca. 13 prosent)."

Aftenposten har skrevet om NIFUs kandidatundersøkelse 2013 her, Og så kan man naturligvis også gå til NIFUs egne nettsider og lese det de selv fremhever som sine viktigste funn. Selve kandidatundersøkelsen som pdf på 138 sider er her.

Ikke helt enkle offentlige skjemaer

Overgangen fra offentlige skjemaer på papir til digital selvbetjening på nett er en viktig del av å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Men det er ikke nok at et skjema er digitalt. Det må også være mulig å forstå spørsmålene som blir stilt og det må være lett å fylle det ut dersom vi skal nå målet om en enklere hverdag.

Derfor er det flott at Forbrukerrådet har kastet seg over offentlige skjemaer på nett for å finne ut om de bidrar til forenkling og forbedring, eller om de rett og slett er tungvinte tidstyver for innbyggerne som må fylle dem ut. Jan Tore Sanner fikk overlevert en rapport om Digitale offentlige skjemaer - digitale, men moderne? I anledning overrekkelsen fikk Jan Tore, med velvillig bistand fra en herværende statssekretær, også prøvd seg på å fylle ut et skjema for å motta barnetrygd. Som denne NRK-videoen viser gikk ikke det særlig bra. Men en morsom video ble det i hvert fall..

Forbrukerrådet har sett på 39 ulike digitale skjemaer fra seks statlige etater og byggesaksskjemaer fra 75 forskjellige kommuner. Skjemaene er blant de vanligste og viktigste for mange innbyggere og ligger på nettsidene til Skatteetaten, Politiet, Statens Veivesen, NAV, Kartverket og Tollvesenet. Forbrukerrådet har testet hvert enkelt skjema, men i stedet for å gå igjennom alle enkeltvurderinger har de heller valgt å lage en rapport som peker på noen viktige prinsipper for design av skjemaer på nett og trekke frem noen enkelteksempler på hvordan dagens offentlige digitale skjemaer lever opp til dette. Man kan vel si at resultatet er ganske blandet.

Forbrukerrådet har satt opp fire kriterier for sin vurdering av digitale offentlig skjemaer. Det første kriteriet er åpenhet, definert som muligheten til å se på et skjema på et offentlig nettsted uten å måtte identifiserer seg først. Tanken er at man ikke skal måtte legge igjen personopplysninger på et nettsted hvis man bare leter etter informasjon, men ikke sender inn et skjema. Det andre kriteriet er tilgjengelighet, definert som muligheten til å faktisk sende inn skjemaet på nettet i stedet for å skrive det ut på en printer og sende i posten. Flere av skjemaene i undersøkelsen kan ikke sendes inn elektronisk.

Det tredje kriteriet er relevans, definert som at det offentlige virksomheter spør om er relevant for det man søker om eller den oppgaven som skal gjøres. Det er en tidstyv å spørre om opplysninger man ikke skal bruke til noe eller opplysninger en offentlig virksomhet allerede har. Rapporten har noen eksempler på skjemaer der Forbrukerrådet mener man spør om opplysninger som ikke er relevante. Det fjerde og siste kriteriet er språk, definert som ord og uttrykk som er vanskelige å forstå, at det man spør om ikke er særlig godt forklart eller at spørsmålsstillingen rett og slett virker utdatert og ikke i takt med samfunnsutviklingen.

Forbrukerrådets rapport tar som nevnt utgangspunkt i noen helt enkle kriterier et skjema på nett bør oppfylle og er ingen oppskrift på hvordan man skal gå frem for å få til alle sider av digitalisering av offentlige tjenester. Det å omstille fra papir til digitalt innebærer ofte både krevende it-prosjekter og organisasjonsendringer. Men det Forbrukerrådet minner oss om er at det aller viktigste er brukerne. Det er brukernes opplevelse som avgjør om en forenkling er vellykket eller ikke.