En fortjent fredspris til EU

The Telegraph: De 10 mest kontroversielle vinnere

Det er naturligvis ikke helt ukontroversielt at EU får fredsprisen. Særlig fordi det skjer på et tidspunkt der store deler av Europa sliter ved lav vekst og høy statsgjeld. Nei til EU raser mot utdelingen sammen med sine allierte på ytre europeiske høyrefløy i Dansk Folkeparti, Geert Wilders i Nederland og UK Independence Party.

Jeg mener at en fredspris til EU er fullt fortjent og på høy tid. Skal man kritisere noe må det være at det har tatt alt for lang tid. EU har tross alt holdt på med sitt fredsprosjekt i over 50 år og kunne godt ha fått en Nobelpris på 50-tallet, da EU hadde startet jobben med å integrere økonomiene i Vest-Tyskland, Italia  og Frankrike, slik at disse landene ble så innvevd og avhengige av hverandre at det ville bli umulig å gå til krig mot hverandre igjen. Eller på 80-tallet da innføringen av EUs indre marked gjorde at integrasjonen tok enda et stort skritt fremover.

Det er vært en del merkelige fredsprisutdelinger opp gjennom historien og definitivt en del der man kan stille spørsmålstegn ved om de er i tråd med intensjonen i Alfred Nobels testamente, om de har noe med fred å gjøre. Jeg mener at en fredspris til EU må karakteriseres som en av de mest relevante og riktige tildelingene som har vært noen gang. Europa har gjennom flere hundre år opplevd en serie grusomme kriger og konflikter. På 1900-tallet skulle man tro at forbrukersamfunn, industrialisering, økt velstand og parlamentariske demokratier ville føre til mer diplomati og mindre krig, men det motsatte skjedde. Det var på første halvdel av 1900-tallet at Europa hadde sine aller blodigste kriger.

Europa opplevde at det ikke var tilstrekkelig med økt materiell velstand i befolkningen og nasjonalstater med parlamentariske demokratier. Kreftene som jobbet for økt fragmentering, mer autoritære styresett og konflikter med naboene ble for sterke. Det ble nødvendig med mer integrasjon, slik at kostnadene ved å ødelegge for naboen ble mye større og gevinstene ved å jobbe for felles løsninger på problemene ble langt større enn kostnadene. Denne tankegangen om å integrere økonomi og politikk ble også brukt for å støtte opp under en demokratisk utvikling i land som Hellas, Spania og Portugal. Og det er den samme oppskriften som ble fulgt i den raske og vellykkede integreringen av øst-Europa i EU, også dette et av verdens største fredsprosjekter.

Så kan man naturligvis si at timingen er svært dårlig, at EU har så mange problemer at det virker veldig ironisk å gi en pris til EU akkurat nå når demonstranter sloss med politiet i Madrid og Aten. Jeg er uenig i dette og synes timingen er svært god. Nobelprisen har ofte vært delt ut til vinnere som fortsatt har vært inne i krevende prosesser der prisen har bidratt til mer oppmerksomhet og til å gi et ekstra dytt i riktig retning. Slik er det også med EU. Det er store utfordringer i mange europeiske land og EU er dypt involvert når det gjelder å bidra til løsninger som gjør at man kan få orden på statsfinanser og verdiskaping.

En fredspris til EU minner oss om at det å avskaffe EU eller svekke arbeidet  EU gjør for samarbeid og felles spilleregler ikke er noen løsning. Det er viktigere enn på lenge at EU får fortsette med sitt fredsprosjekt.