Ny Kindle klar i slutten av august

For noen dager siden blogget jeg om hvor fantastisk bra Amazon Kindle fungerer når man skal lese mye bøker i ferien, for eksempel i sterkt sollys og på steder der det ikke er mulig å lade etter noen timers bruk. Eller rett og slett når man ikke vil dra med seg kilovis med papir. Og nå har Amazon nettopp sluppet nyheten om at de oppgraderer til en ny tredjegenerasjons Kindle som kommer i slutten av august. Den skal bli enda bedre til nettopp de tingene som gjør Kindle bra i utgangspunktet:

For det første blir den enda litt mindre og lettere enn før, men med samme størrelse på selve skjermen. Det gjør at den veier under 250 gram, mindre enn en paperback. For det andre får den lengre batterilevetid, fire uker uten behov for lading hvis man har WiFi avslått. For det tredje får skjermen bedre kontrast og blir enda lettere å lese i sollys. Alle disse tingene er blant Kindles største konkurransefortrinn i dag, men strategien er tydeligvis å forbedre det som fungerer best ytterligere. Jeg tror det er smart av Amazon å satse nettopp der, og ikke etterligne multifunksjonsbrett eller smarttelefoner.

Men det er mer. Nå introduserer Amazon trådløs nettverkstilkobling (WiFi), noe som gjør det mulig å selge en utgave med både WiFi og 3G og en billigere utgave med bare WiFi, på samme måte som Apple gjør med iPad. Kindle i ren WiFi versjon vil bare koste 139 USD, og jeg vil tro mange ikke trenger 3G i tillegg, siden dette i motsetning til en iPad ikke er en maskin som er egnet til nettsurfing. Men selv om man betaler 50 dollar mer og får 3G dekning i 100 land er en Kindle likevel betydelig billigere enn en iPad, der den billigste versjonen koster 499 USD hos Apple i USA. Det kan også nevnes at Kindle nå kommer i to farger (svart og hvit), mens den tidligere bare var hvit. Og at lagringskapasiteten øker fra 1,5 GB til 4 GB, noe som gjør at det er plass til hele 3500 bøker.

Jeg tror ikke verken netbook pc, smartelefoner eller iPad vil bli mindre viktige på grunn av Kindle, men de vil brukes til andre ting, og er i større grad multifunksjonsverktøy, mens et lesebrett brukes til å lese. Man må også huske på at det for prisen av en iPad er mulig å utstyr en famile på fire eller fem med hver sin Kindle. Hvis man er opptatt av at barn skal ha tilgang på bøker og at det å lese bøker på engelsk i ung alder er en god investering, så er det utrolig flott med en bokhandel der 420 000 bøker er tilgjengelig også for norske kunder. I følge Amazon koster over 150 000 av disse bøkene under 6 dollar og mange nye bestselgere koster typisk under 12 dollar, eller godt under 100 kroner. Alt dette gjør at Kindle og andre billige og brukervennlige lesebrett ikke lenger er fjern fremtid, men raskt er i ferd med å bli en viktig del av bokbransjens nåtid

Derfor er et av vår tids største mysterier hvorfor ikke norsk bokbransje forlengst er i gang med å posisjonere seg i forhold til det som er i ferd med å skje. Norge har en en befolkning som er blant verdens mest tilpasningsdyktige når det gjelder å bruke informasjonsteknologi både i arbeidsliv og privat. Vi ligger nær verdenstoppen i pc-bruk, nettbankbruk og bruk av sosiale medier. Det er ingenting som tilsier at nordmenn vil være mindre interessert i å lese ebøker enn folk i andre land. Men utrolig nok er det ikke mulig å finne norske bøker blant 630 000 titler på Amazon. Noen katastrofe for oss lesere er det jo ikke, vi kan jo lese andre ting. Men for forfattere og forlag kan det rask bli et stort problem når man ikke er der leserne er.

Problemet bokbransjen står overfor, i likhet med ganske mange andre bransjer, handler om forretningsmodeller. Om hvordan de måtene man gjorde ting på før i tiden ikke fungerer lenger på grunn av en ny konkurrent med en helt ny forretningmodell, gjerne muliggjort av en digital teknologi. Som nettaviser, digital foto eller mp3-spillere. Og problemet man da ofte får er at aktøren som trues innser at noe må gjøres, men i stedet for å bytte forretningsmodell så prøver man å videreføre sin gamle måte å gjøre ting på innenfor rammen av ny teknologi. Det går sjelden bra, noe jeg sikkert kommer tilbake til her på bloggen fremover. Men i mellomtiden kan man jo lese Seth Godins tanker om Kindle. Han mener at selv Amazon ikke går langt nok når det gjelder å satse på disruptive forretningsmodeller, og har noen forslag. Amazons siste lansering er et skritt i riktig retning, men Seth Godin er ikke helt fornøyd.

Super Mario Galaxy 2

Ingen ferie er komplett uten en solid dose spill. I sommer kan alle eiere av en Nintendo Wii hygge seg med et helt nytt Super Mario spill, Super Mario Galaxy 2. I følge de store spillnettstedene Gamespot og IGN er dette et at de beste spillene som noen gang er laget, og det er lett å være enig i at det er veldig bra.

Noen lever kanskje fortsatt i den villfarelsen at Mario-spill er barnespill som ikke kan spilles av godt voksne mennesker. Barnslige er de jo, i den forstand at Mario-spill er positive og fulle av humor, uten andre bekymringer enn at prinsessen i soppriket blir bortført av en den onde skilpadden Bowser (historien er ganske lik fra gang til gang) og må reddes av Mario og vennene hans. Men rent spillteknisk er ikke dette enkle barnespill, her er det en rekke krevende utfordringer som krever masse tid og evne til å løse oppgaver. Det tar dagevis å komme seg igjennom hele, hvis man noen gang får tid til å fullføre og klarer alle utfordringene. Selv er jeg vel omtrent halvveis, og i tvil om jeg noen gang vil klare enkelte av banene. Og det er akkurat som det skal være med et godt spill.

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å forklare veldig inngående hva spillet går ut på. Alle som har spilt Mario-spill vet at det rett og slett ikke lar seg beskrive i tekst, det må oppleves. Men kort fortalt så er det en del planeter ute i verdensrommet Mario besøker, og på disse er det tilsammen noe sånn som 120 ulike "baner" der man skal slå fiender, samle mynter og andre ting, og få en stjerne i belønning når oppgaven er løst. Noen av banene avsluttes med et stort monster, en "boss", som skal beseires for at man skal komme videre. Et ganske vanlig konsept i alle typer plattformspill. Det spesielle med Mariospillene er den utrolige kreativiteten som ligger i utformingen av oppgavene. Det er rett og slett gøy å gå løs på, og man blir stadig forbløffet over innovasjonsevnen. Her i Norge har Dagbladet gitt spillet terningkast seks og VG har gitt det fem på terningen, på grensen til seks.

For de som er interessert i de mer kommersielle resultatene til ulike spillkonsepter kan det jo nevnes at ganske mange av de bestselgende spillene i historien er Mariospill. Nintendo har siden starten i 1981 gitt ut over 200 ulike Mario-spill som tilsammen har solgt i anslagsvis 222 millioner eksemplarer. Det gjør Mario til det bestselgende game-franchiset i historien, foran Nintendos Pokemon som har solgt 200 millioner spill siden 1996, særlig på de håndholdte konsollene Gameboy og Nintendo DS. Til sammenligning har The Sims i alle varianter solgt 125 millioner spill, Fifas fotballspill fra Electronic Arts har solgt 68 millioner siden 1993 og Warcraft-franchiset til Blizzard har solgt 19 millioner spill.

Bøker og ferie - den ultimate testen av Kindle

Jeg har vært en lykkelig eier av en Amazon Kindle siden oktober i fjor og er veldig fornøyd. Men den store testen på om dette fungerer kommer naturligvis når man skal på ferie til utlandet. To uker sommerferie i år er tilbrakt i Monte Gordo på Algarvekysten i Portugal, noen få kilometer fra grensen til Spania. Og for første gang er et lite lass med bøker erstattet med en 300 grams Kindle med plass til 1500 bøker.

For mitt vedkommende er det ikke noe krav at sommerferien skal bestå av masse bevegelse. Mye sol og en fin badestrand holder lenge. Men et ufravikelig krav hvis man skal være i ro er tilgang til bøker. Og satser man på lesebrett blir det helt avgjørende at det kan leses i sterkt sollys på en badestrand og at det holder en lang dag uten lading - og gjerne i flere dager. Og ikke minst at nedlasting av aviser og bøker over mobilnettet fungerer uten den type kostnader du får om du laster ned noen megabyte til mobiltelefonen din. For å ta det i tur og orden:

Lesbarhet i sollys: I motsetning til en laptop eller en mobiltelefon som det er ubehagelig å lese i sterkt sollys, er en Kindle helt suveren i sterkt lys. Den er svært behagelig å lese, og har i motsetning til en vanlig bok den fordelen at du selv kan stille inn skriftstørrelsen til det som passer for akkurat deg. (Jeg har også med en lett 10 tommers Acer netbook på sommerferie, etter at det begynte å dukke opp trådløse nettverk på hotellene til en fornuftig pris, er dette nyttig både til blogging og til å følge med på nyhetsbildet. Men skjermen er ikke veldig lesbar i sollys).

Batterilevetid: En hel dag på stranden er null problem, en Kindle kan gå i mange dager uten lading.  I motsetning til en pc-skjerm eller mobilskjerm som bruker strøm til belysning, har ikke Kindle noe lys og trenger derfor ikke strøm til å vise tekst, Det er bare når du blar den bruker litt strøm. For å spare ytterligere med strøm er det lurt å skru av 3g-forbindelsen når du ikke har behov for den til å laste ned noe. Jeg ladet et par ganger i løpet at to uker, men jeg tror den kunne gått i nesten to uker med intensiv bruk uten lading. Dette gjør at en Kindle er veldig mye mer fleksibel enn en netbook som kanskje holder i 3 timer uten lading eller en smartmobil som kanskje holder en dag. Et annet praktisk poeng er at Kindle har en micro-usb kontakt til lading, samme standard som etter hvert tas i bruk på nye mobiltelefoner. Det gjør det lettere å holde orden på laderne, et ikke helt trivielt problem i en familie der antall PCer, mobiler, spillkonsoller, kameraer, netbooks og iPoder er høyt og økende.

Nedlasting av bøker og aviser: Noe av det praktiske med en Kindle er at distribusjonen av bøker og aviser er inkludert i prisen, uansett hvor i verden du er. Det gjør at du ikke trenger å bekymre deg over kostnader for flytte data i 3g-nettet, slik du må med mobiltelefonen. Har du plutselig lyst på en ny bok kan du laste den ned på badestranden, og i løpet av et minutt er den levert. Og har du et abonnement på New York Times eller Financial Times, så kommer det en ny avis hver dag selv om du er på ferie. Det hadde ikke gjort noe om norske aviser også var tilgjengelig på denne måten, men frem til de kommer får vi klare oss med de engelskspråklige.

Leseopplevelse: Bøker på papir er veldig robust teknologi. Derfor er noe av det viktigste ved et lesebrett å ikke ødelegge det som fungerer godt med papirboken. Og slik sett fungerer Kindle ypperlig, det er et forholdsvis enkelt brukergrensesnitt som etterligner papirformatet på en god måte, uten å tilføre distraherende ting. Det er positivt at du kan justere skriftstørrelsen. En ting som fungerer litt dårligere på en Kindle er muligheten til å bla fram og tilbake, det er ikke like lett å "se" på boken hvor du leste noe du vil oppfriske. Sidenummereringen er erstattet med en slags linjenummerering som ikke er helt intuitiv. Til gjengjeld er det positivt at du kan understreke og raskt finne tilbake til alt du har understreket (og viske det ut igjen). Og du kan søke i boken. Noe av det aller mest nyttige er at hvis du flytter markøren foran et ord så får du opp en amerikansk-engelsk ordbok som forklarer hva ordet betyr. Selv for oss som leser engelsk daglig er dette et nyttig verktøy. For barn som skal oppmuntres til å lese flere engelske bøker er dette noe som virkelig bidrar til å gjøre det lettere å kaste seg over en ny bok.

På tvers av enheter: Amazon ser nok på seg selv som en bokhandel primært, og ikke en hardwareprodusent. Det gjør at du ikke er låst til å bare bruke Kindle, du kan installere kindlesoftware på pc, mac, iPad og smarttelefoner (iPhone, Blackberry og Android). Du kan også laste ned bøkene du har kjøpt hos Amazon til flere ulike enheter samtidig. Og fordi bøker tar lite plass er det rikelig med plass til 1500 bøker på et vanlig 2 gigabyte minnekort i en mobiltelefon.

Nå får Amazon av og til litt kritikk fordi de har valgt et proprietært  filformat der du for eksempel ikke kan flytte bøker du har kjøpt til andre produsenters lesebrett. Enhetene du benytter må ha Kindles programvare være registrert som autoriserte via kontoen din på hjemmesiden til Amazon. For min del synes jeg dette er et helt greit kompromiss mellom fleksibilitet og behov for kontroll med opphavsrettsbeskyttelse, men det er en litt annen modell enn for eksempel i iTunes bruker. I motsening til iTunes kan du ikke like lett flytte filer mellom enheter selv. Til gjengjeld er det ikke noe problem om du mister eller ødelegger en dings med filene, det er bare å laste ned biblioteket på nytt fra Amazon.

Jeg ser også at Kindle er blitt litt billigere siden jeg kjøpte den for USD 259 i oktober i fjor. Nå er prisen nede i USD 189 for den utgaven som er best egnet til å ta med seg ut på reise. Neste år blir det nok flere i familien som satser på Kindle fremfor å slepe med seg et lass med papir. Men er det ikke et stort problem at man ikke får tak i norske bøker og aviser? Egentlig ikke. Jeg ville helt sikkert lest en del på norsk hvis det var tilgjengelig, men det er interessant hvor lett det er å klare seg uten når norske innholdsleverandører har valgt å ikke være med.

Lang musikk til lange feriedager (12)

Da tidenes beste norske låt ble kåret av P3s lyttere i 2005 var det To fulle menn med Jokke og Valentinerne som gikk til topps. Fullt fortjent, for Joachim Nilsen var på sitt beste Norges beste låtskriver og hadde flere sanger høyt oppe både på P3s liste og andre tilsvarende kåringer. Så for alle som liker muntre sanger om øl, paranoia og pengeproblemer er en samleplate med Jokke perfekt til iPoden en varm sommerdag på stranden.

Den første samleplaten med Jokke og Valentinere heter Spenn og kom i 1995, rett etter at bandet var oppløst. Den har 24 låter, stort sett alle de mest kjente låtene fra glansdagene. Men til en mer omfattende fordypning en dag man har god tid vil jeg heller anbefale den mye større samleplaten Prisen for popen som ble utgitt i 2002, fikk gode anmeldelser, og inneholder hele  45 låter. 

Grunnen til at Prisen for popen er så mye lengre er at den i tillegg til alle Jokke og Valentinernes mest kjente sanger også har med en sanger fra etter at bandet ble oppløst i 1994/95, blant annet er sanger fra Joachim Nilsens soloalbum Nykter (1996) og Jokke med Tourettes to album Trygge Oslo (1997) og Billig Lykke (1999) med. I tillegg er det med fire sanger som ble spilt inn rett før Jokke døde i 2000, sanger som aldri kom med på noe ordinært album. I denne perioden på andre halvdel av 90-tallet var slitasjen stor og albumene veldig ujevne, men her finnes også noen av de aller sterkest og beste låtene Joachim Nilsen skrev. Låter som Aldri stol på en fyllik, For pen, Bestevenner og Verdiløse menn. Og ikke minst Narkoman, en av de fire låtene som aldri var utgitt. Det kan virke som tekstene gradvis ble mer alvorlige og mer desperate. Denne samleplaten er en bra måte å få med seg hele historien, også de senere kapitlene.

Ellers er naturligvis også alle de mest kjente låtene til Jokke og Valentinerne med, sanger som Hvis jeg var deg, To fulle menn, Øl, Action, Sola skinner, Gutta og NRK-sportens vinterkjenningsmelodi Her kommer vinteren. Også den herlige St Olavs Plass 1, en sang som ble laget i 1988 til Bellonas støttealbum Norske Utslipp, men ikke finnes på noe ordinært album. Jeg har også veldig sans for Ta meg med, en av de to sangene May Irene Aasen synger på det siste albumet, og som viser en litt annen side av bandet.

Sangene på Prisen for popen er ikke i kronologisk rekkefølge, men det gjør ikke så veldig mye. Dette er en glimrende samleplate som er godt egnet både for gamle fans og for nysgjerrige  om ønsker å finne ut mer om hva dette egentlig handlet om. Albumene til Jokke var såpass ujevne, særlig på slutten, at dette er en perfekt måte å få med seg høydepunktene. Jeg finner den ikke som mp3-album verken hos iTunes eller noe annet sted, men Platekompaniet har den som dobbel CD til 80 kroner.

Gjør internett oss dummere?

Er det slik at internett gradvis forandrer måten vi tenker, lærer og bruker hjernen vår? At trangen til å hele tiden surfe etter nyheter, sjekke mail, sende en sms og skrive oppdateringer på Facebook går utover evnen til å lese en hel bok? I så fall er du ikke alene, i følge Nicholas Carrs bok The Shallows - What The Internet is Doing to Our Brains. Vi opplever dette fordi bruk av internett gjør at hjernen vår fungerer annerledes enn før.

Det er mange velsignelser ved internett, noe Nicolas Carr vil være blant de første til å skrive under på, men det å gjøre mennesker klokere er ikke blant dem. Det å være god til å søke på nettet er nyttig, men ikke det samme som å ha mye kunnskap.Tvert imot er det slik at måten vi i dag bruker nettet er preget av multitasking og konstante avbrytelser, noe som har påvirket vår evne til det Carr beskriver som dyp tenking og dyp lesing, aktiviteter som er viktige for hvordan vi flytter informasjon vi tar imot fra "arbeidsminnet" til langtidsminnet. Og det er denne flytteprosessen i hjernen, og hvordan den påvirkes av måten vi bearbeider informasjon og kunnskap, som er hovedtemaet i boken.

Nicholas Carr er ingen gammeldags teknologiskeptiker, han har skrevet glitrende bøker om ikt tidligere, blant annet Does IT Matter? og The Big Switch som begge beskriver sentrale makrotrender når det gjelder internett og teknologibruk. The Shallows tar et skritt videre og ser på hvordan hjernen vår påvirkes av teknologiene vi bruker. For det er slik, sier Carr, at hjernen aldri er ferdig utviklet. De delene av hjernen som brukes mest aktivt utvikler seg videre og får prioritet, mens det som ikke stimuleres vil forfalle. Dette skjer ikke bare hos barn, moderne forskning viser at alle menneskehjerner påvirkes av stimulanser og endringer i omgivelsene. Hjernen er et forbausende fleksibelt organ. Enhver ny teknologi, spesielt intellektuelle teknologier som klokker, kart, regnemaskiner og bøker, har endret måten menneskehjernen fungerer, fordi dette er verktøy som hjelper hjernen sortere, analysere, beregne, artikulere og dele kunnskap. Og derfor er det ikke annet enn  helt naturlig at den kraftigste av disse teknologiene, den nettilkoblede datamaskinen, må påvirke måten vi bruker hjernen vår på en helt fundamental måte.

Er så dette bra eller dårlig? Nicholas Carr er prisverdig fri for moralisering og passer seg for å si at alt var bedre før. Han dokumenterer veldig godt at den historiske epoken der vi har fordypet oss i skiftlig tekst og drevet med dyp lesing er ganske kort. Det var ikke før i middelalderen man innførte kapitler, syntaks og mellomrom mellom ordene, slik at det ble mulig å lese slik vi gjør det i dag. Og først rundt 1450 kom Gutenbergs trykkemaskin, en forutsetning for at flere enn noen få kunne bedrive "dyp lesing". Og det har vi fortsatt med fram til ganske nylig. Så det er med andre ord ikke slik at internett nå river oss løs fra det som er en naturtilstand. Perioden med trykte bøker og biblioteker med lesesaler har tross alt vært ganske kort og menneskehjernen er ganske god til å reagere på distraksjoner og avbrytelser. En av grunnene til at menneskeheten har klart seg så bra i kamp mot naturkrefter og rovdyr av ulike slag er nettopp av hjernen er innrettet på å dele oppmerksomheten på mange ulike ting. Dessuten er mennesker sosiale og forfengelige vesener, og liker å følge med på hva andre driver med. Hjernen har derfor ingen problemer med å trives med tung bruk av internett. Men Carrs sentrale poeng er at dette er nødt til å gå ut over noe annet. Og det det går ut over er aktiviteter som krever fordypning og konsentrasjon. Det å ha tilgang på fakta er ikke nødvendigvis er det samme som å ha mye kunnskap. Det å beherske multitasking er ikke nødvendigvis det samme som å kunne mestre komplekse problemer.

The Shallows er en tankevekkende bok som går grundig til verks og tar opp flere interessante problemstilliner knyttet til hvordan teknologien forandrer oss. Blant annet hvordan ikke bare den trykte boken, men også den lineære bokens glansdager kan være over når nettets muligheter for hyperlenking og interaksjon med leseren gjør at vi vil få helt nye medieprodukter. Noen nettentusiaster mener at det ikke er noe stort problem, for ingen vil savne Tolstojs Krig og Fred likevel. Jeg er ikke så sikker. Og uansett er det en svært viktig diskusjon Nicholas Carr reiser om de negative sidene ved å bruke stadig mer tid online.

Lang musikk til lange feriedager (11)

Turen er kommet til verdens fremste låtskriver, Bob Dylan, mannen som har satt standard for hvordan man skriver en god rockelåt og inspirert alle senere låtskrivere. Men hvordan velge materiale fra en artist som har holdt på i 50 år og bare i 1962-65 skal ha skrevet 237 sanger? Det sikreste valget til en dag på badestranden med Bob Dylan er å ta med 3 CD-utgaven av den siste og største "best of" samlingen som ganske enkelt heter Dylan og kom i 2007. Her er alt man skal forvente å finne på en samleplate med over 50 av de mest kjente låtene.

Jeg har i stedet valgt å fordype meg i The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare and unreleased) 1961-1991. Den er utgitt i 1991 og inneholder 58 ulike låter, som var fordelt på tre CDer. Den vakte enorm oppsikt da den kom, hele 44 av sangene her hadde aldri vært utgitt i noen versjon tidligere. De øvrige 14 sangene er i en helt annen versjon enn den som tidligere er utgitt. Men selv om alt her er uutgitt er det ikke en typisk restsamling med sære låter. Det meste av dette kunne vært gitt ut på et ordinært album. Ja faktisk er en del av materialet her bedre enn det som kom på albumene, spesielt på slutten. Vi får ta det i tur og orden:

Første disk har 21 sanger (og et dikt) spilt inn i 1961-63, men ikke er utgitt før, ting som ikke fikk plass på albumene. Dette er Bob Dylans aukustiske folkemusikkperiode, og vi finner perler som Let Me Die In My Footsteps, Rambling, Gambling Willie, Who Killed Davy Moore? og Moonshiner. Og så er det enkle pianoversjoner av tidligere utgitte When The Ship Comes In og The Times They Are A-Changing.

Andre disk har 20 sanger spilt inn i 1963-1974. Her er alternative versjoner av Like a Rolling Stone og Subterrenian Homesick Blues, begge dårligere enn de som endte på album. Men det er også nydelige låter som ikke er utgitt før på som Farewell Angelina, She's Your Lover Now og Wallflower. Og masse annet. Og så er det en helt fantastisk versjon av I Shall Be Released sammen med The Band fra The Basement Tape Sessions, en sang som ikke kom med på albumet da og først ble utgitt her i The Bootleg Series.

Tredje disk er 16 sanger fra 1974-1989. If You See Her, Say Hello og Tangled Up In Blue er langsommere og svært hørbare versjoner av sanger fra albumet Blood On the Tracks i 1974. Seven Days er en stor og uutgitt høyenergi livelåt. Og så kommer perlene tett i tett mot slutten: You Changed My Life, Angelina og Someone's Got a Hold of My Heart. Deretter låter som på mystisk vis ble utelatt fra albument Infidels i 1983, Tell Me og Foot of Pride. I den kategorien er også Blind Willie McTell, som må være en av Bob Dylans beste sanger gjennom tidene. Til slutt kommer to andre sterke låter, en alternativ og bedre versjon av When the Night Comes Falling From the Sky fra Empire Burlesque og Series of Dreams som ikke kom med på Oh Mercy i 1989.

Hadde sangene på den tredje disken vært gitt ut som et ordinært album fra Dylan og ikke en samling spesialiteter, ville det vært helt der oppe ved siden av de mest kjente. Slik det er nå kan kjennerne ha sin store hemmelighet nesten i fred. Men ikke helt. Den koster kr 169 som mp3 album både hos Platekompaniet og iTunes.

The Greatest Trade Ever

Det har etter hvert kommet mange bøker om finanskrisen og dens ofre, inkludert både store banker og hele land. Men som da George Soros spådde det britiske pundets kollaps i  1992 og tjente en milliard dollar på Black Wednesday, er det også denne gangen noen få som har gått motstrøms og tjent penger på å se det som kom. Gregory Zuckermans bok The Greatest Trade Ever handler om noen av disse litt spesielle investorene som trodde at det amerikanske boligmarkedet ville falle sammen og fant måter  å plassere et veddemål.

Den som satset og vant mest var hedgefondforvalter John Paulson. I 2007 hadde fondene hans en gevinst på 10 millarder dollar og Paulson personlig har tjent 4 millarder dollar på disse handlene, den største gevinsten en enkeltperson har hatt.på en handel på Wall Street. Fra å drive et lite og ikke veldig vellykket hedgefond som spesialiserte seg på fusjons- og oppkjøpskandidater er Paulson i dag en av USAs 50 rikeste personer fordi han var overbevist om at boligprisene i USA var sterkt overvurderte og at bankenes uansvarlige utlån til boligkjøpere måtte føre til at boblen ville sprekke.

Boken handler om Paulson, Jeff Greene, Michael Burry (som også Michael Lewis skriver om i The Big Short), Greg Lippman i Deutsche Bank og noen få andre ganske spesielle personer som gikk  motstrøms. Ingen av dem var spesialister på eiendomsinvesteringer, for alle som var det hadde modeller som fortalte at dette ville gå bra. Derfor var det ikke spesielt enkelt å overbevise noen om at boligprisene i USA kunne begynne å falle eller at de store investeringsbankene var så eksponert for usikret boliggjeld at hele deres eksistens stod i fare. Enda vanskeligere var det å finne produkter å investere i for den som ville tjene penger på at markedet skulle ned, men boken gjør en god jobb i å beskrive instrumentene som disse investorene brukte for å kjøpe "forsikringer" på at store deler av gjelden ville bli misligholdt.

John Paulson har fått en del kritikk fordi han har tjent så vanvittig mye penger på at andre havnet i gjeldskrise. Og kritikken mot han i UK har vært sterk fordi fondene hans tjente 280 millioner pund på å shorte britiske bankaksjer i 2008. Han er også blitt nevnt i saken amerikanske myndigheter har reist mot Goldman Sachs for å legge til rette for shortsalg av obligasjoner der de som investerte i obligasjonene ikke var tilstrekkelig godt informert om den råtne kvaliteten på lånene. Men John Paulson er ikke blitt siktet for noe ulovlig i denne saken.

Bokens forfatter Gregory Zuckerman er journalist i Wall Street Journal og et lite sammendrag av boken er på websiden deres.

Lang musikk til lange feriedager (10)

En riktig godbit å kose seg med på iPoden en varm og lang dag på stranden er The Cure: Join the Dots - B-sides and Rarities. Samlingen inneholder hele 70 sanger, og som tittelen sier er dette b-sider og ting som ble liggende igjen i skuffen. Ofte er det en grunn til at ting ble lagt i skuffen, så man bør ha et åpent sinn og et forhold til The Cure fra før for at dette skal fungere. Nybegynnere bør heller satse på noe annet, for eksempel de to singelsamlingene Staring at the Sea (1986) og Galore (1997).

Join the Dots handler som sagt om b-sider og dekker hele perioden 1978-2001.Den fysiske versjonen av samlingen består av fire CDer  med sangene i strengt kronologisk rekkefølge. Det kan være greit å tenke med utgangspunkt i inndelingen på de fire CD platene (også om man har mp3-versjonen):

Disk 1 er 22 låter fra perioden 1978-1987, glanstiden da de gikk fra å debutere som et litt naivt popband, via tre stadig mer depressive album (Seventeen Seconds, Faith og Pornography, det var i denne perioden jeg oppdaget dem), så full stilendring og inn i en ny fase med popsingler som Let's go to Bed, The Lovecats og The Walk. Før de så ender opp med det melodiøse albumet Head on the Door. Noe av det forunderlige er at da det hele ble så depressivt at man trodde det var slutt (Robert Smith sang "Doesn't matter if we all die" på åpningssangen One Hundred Years på Pornography), så oppstod det en helt ny og lettere kreativitet. The Pitchfork beskriver denne perioden, i sin svært grundige og lesverdige anmeldelse, slik:

"...Smith went decidedly mental for two full years. Within 18 months, he'd recorded two danceable synth hits ("The Walk" and "Let's Go to Bed"), their biggest-ever UK hit (the Parisian jazz-pop lark "The Lovecats"), an acid-soaked full-length album called Blue Sunshine with Steve Severin of Siouxsie and The Banshees (under the name The Glove), as well as The Cure's worst album to that point (1984's world-weary drug disaster The Top). On the sly, he was in Siouxsie and The Banshees the entire time, for their psychedelic 1984 album Hyæna and the overwrought double-live LP that prefaced it, 1983's Nocturne. You'd expect nothing from the B-sides of such a chaotic time, but as it happens, a few of them are among Smith's finest moments."

De gode b-sidene det her siktes til er særlig Lament og Just One Kiss. Og her er også The Exploding Boy som skulle være tittellåt på albumet Head on the Door fra 1989, men ble ganske uforklarlig kuttet ut og gjort til en b-side fordi den lignet for mye på In Between Days. Veldig mye annet bra er det også.

Disk 2 inneholder 18 låter fra perioden 1987 til 1992 og åpner med b-sider fra singler fra dobbelalbumet Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me. Dette må ha vært en ekstremt produktiv periode, for i tillegg til å lage dobbeltalbum var det åpenbart masse låter til overs, og noen av dem er minst like bra som låter på albumet, låter som Breath, A Chain of Flowers og Sugar Girl. Og her er remixer av albumlåter som Hey You og How Beautiful You Are. Deretter kommer b-sidene til singlene fra albument Disintegration (1989), The Cures mest suksessfulle periode kommersielt, med singler som Lullaby, Lovesong og Fascination Street. Og til dem var det tihørende b-sider som var meget bra, som 2 Late og Fear of Ghosts. I tillegg er det en morsom cover av The Doors Hello I Love You og flere andre bra ting.

Disk 3 har 15 låter fra perioden 1992-1996. Mye bra, men svakere enn de to første diskene. Det begynner bra med b-sider fra perioden da de ga ut albumet Wish, The Twilight Garden, Play, Halo og The Big Hand. Og så er den en bra cover at Jimmy Hendrix Purple Haze. Samt Burn fra filmen The Crow og Dredd Song fra filen Judge Dredd. Samt en morsom cover av Bowies Young Americans. Ellers er det litt opp og ned.

Disk 4 har 15 låter fra perioden 1996-2001 og er klart svakest. Ikke så rart med tanke på at The Cure ikke laget særlig gode album etter Wish i 1992, da blir ikke restmaterialet bra heller. Men det er i hvert fall verdt å høre på den aukustiske remixen til Maybe Someday fra albumet Bloodflowers. Og lurt å få med seg More Than This fra X-Files, The Album og en cover av Depeche Modes World in My Eyes. Ellers sitter ikke  låtene fra denne perioden, og remixene av gamle ting finnes i bedre versjoner andre steder.

Men det er som sagt bare en litt svak avslutning på det som totalt sett er en meget sterk samling restmateriale fra The Cures lange og mangfoldige virke. Jeg har ikke funnet denne på iTunes, men hos Platekompaniet har mp3-versjonen den utrolig hyggelige prisen 79 kroner. 

Lang musikk til lange feriedager (9)

Dagens bidrag i sommerens musikkserie er Echo and The Bunnymen: Crystal Days, et enormt box set med 69 låter utgitt i 2001. Hos Platekompaniet koster den kr 299 i mp3-versjon. Hvem Echo and the Bunnymen er? Svaret fortjener et lite tilbakeblikk:

Sånn omtrent sommeren 1984 stod kampen om å være det post-punk inspirerte bandet som skulle ta skrittet videre og bli megastore stadionrockere mellom U2 og Echo and the Bunnymen, med Simple Minds som utfordrere. De fleste ville vel gå så lang som å si at Echo and the Bunnymen på det tidspunktet lå an til å bli størst. Deres fjerde album Ocean Rain er et av tidenes beste album (Simple Minds hadde nettopp gitt ut Sparkle in The Rain og U2 kom senere i 1984 med The Unforgettable Fire, så konkurransen var hard).

Problemet var at Echo and the Bunnymen ikke klarte å følge opp, neste album kom først i 1987 og var en nedtur, mens U2 ga ut The Joshua Tree. Echo and the Bunnymen gikk i oppløsning. U2 ble verdens største rockestjerner. For nye generasjoner introverte og svartkledde musikkfans kom det dessuten nye band å like på den tiden, som The Smiths og Jesus and Mary Chain. Men vokalist Ian McCulloch har nok aldri helt tilgitt at det er Bono og ikke han som spiller golf med Barack Obama.

Nå skulle historien om Echo and the Bunnymen mye senere også få sin andre episode. I 1997 gjorde de comeback etter gjentatte oppfordringer fra fansen, og siden det har det blitt fem nye album. Men fanskaren er nok primært restene av de som fulgte bandet på 80-tallet, og som fortsatt synes de er noen hakk kulere enn U2. De ble aldri størst, men har hatt en viktig rolle som inspirasjonskilde for mange senere band, som The Killers, Coldplay, Radiohead og Arcade Fire.

Derfor er denne samleboksen interessant. Det er ikke en samling rariteter for de som har alt fra før, men rett og slett et forsøk på å samle alt det beste av albumlåter og singler, og noen liveopptak, fra hele perioden 1979-1999 i en felles samling. Det betyr at den brå nedturen på slutten av 80-tallet også er med, men først og fremst er dette en solid samling med meget gode låter fra et meget bra band. Skal man fremheve noe må det være sangene fra albumene Heaven Up Here (1981) og Ocean Rain (1984), sanger som All My Colours, Show of Strength, The Killing Moon og Ocean Rain. Jeg har dessuten sans for flere av sangene de skrev etter combacket, jeg tror særlig Rust og What Are You Going To Do With Your Life? ville vært store hitlåter for bandet hvis de hadde kommer midt på 80-tallet og ikke 15 år senere.

Echo and The Bunnymen var dessuten opptatt av å spille coverlåter av de rette artistene live, blant annet The Beatles (Bunnymen er også fra Liverpool), Rolling Stones, The Doors, Velvet Underground og Bob Dylan. De har litt varierende kvalitet, men disse liveopptakene fant gjerne veien til b-sidene på 12 tommers maxisingler som var det store midt på 80-tallet. Denne samleboksen avsluttes med flere av disse coverlåtene, blant annet bra versjoner av Heroin og Run, Run, Run av Velvet Underground, Paint it Black av Rolling Stones, In The Midnight Hour av Wilson Pickett og It's All Over Now, Baby Blue av Bob Dylan. Enda en grunn til at dette en boks det er verdt å få med seg.

Djevelens kasino

The Devils Casino av Vicky Ward er ikke boken man leser for å få det store overblikket over finanskrisen. Men det er en veldig god bok om hvordan en av de store aktørene, Lehman Brothers, ble skrudd sammen som den store utfordreren. og hvordan de ble feid over ende da ledelsen ikke forstod - eller var klar over -rekkevidden av risikoen de tok på seg.

Hvorfor var det Lehman som ble til USAs største konkurs og ikke Goldman Sachs, Morgan Stanley eller Merril Lynch? I følge boken kom Goldman Sachs konsernsjef Lloyd Blankfein selv med forklaringen i en telefonsamtale med Lehmans konsernsjef Dick Fuld, der han sa:

"There was a flood coming; Bear (Stearns) was on the first floor of the building and you were on the second. We were on the fifth. The flood got stopped before it reached the fifth floor."

The Devils Casino er skrevet i samme type sjanger som "The Smartest Guys in the Room" som handler om Enron-kollapsen. Hovedpoenget er å beskrive den spesielle kulturen og personlighetene på toppen som både kan skape og skade et gigantisk globalt konsern. I begge tilfeller med katastrofale resultater. Boken starter fortellingen på 80-tallet da det tradisjonsrike Lehman Brothers ble kjøpt opp av American Express og retailmegleren Shearson, og hvordan en liten gruppe ledere bestemte seg for å sloss for å beholde Lehman.

Hovedpersonene, i tillegg til konsernsjef Richard Fuld, er en gruppe på fire personer som hver dag kjørte bil sammen fra Huntingdon, Long Island til kontoret på Manhattan og kalte seg The Ponderosa Boys, etter TV-serien Bonanza. Disse fire var de mest sentrale både i å få tradingvirksomheten i Lehman Commercial Paper Inc. (LCPI) til å overleve som en egen kultur innenfor American Express, og drev i praksis en virksomhet ingen av eierne hadde helt oversikt over. Og da American Express ble lei og spant ut Lehman igjen i 1994 var det Richard Fuld som sammen med The Ponderosa Boys skapte det nye Lehman Brothers som ønsket å utfordre Goldman Sachs, men som på spektakulært vis gikk under 15. september 2008.

Boken har fått mye omtale for beskrivelsen av de frustrete fruene til toppene i Lehman, og noen av de merkelige ritualene i selskapet. Dette er også en ganske god beskrivelse av ulike kulturer som eksisterer side om side innen bank- og finansverdenen, ofte innenfor samme selskap, der det mellom investment banking, aksjehandel og "fixed income" kan være en kulturell avgrunn. Bankfolkene som gir finansielle råd til konsernsjefer ser naturligvis ned på "arbeiderne" som driver med massesalg av standardiserte volumprodukter, som obligasjoner. Men det var volumproduktene som vokste på 90-tallet og generert de enorme inntektene. Og  og det var folk med denne kulturen, folk fra helt vanlige kår som hadde jobbet seg oppover, som plutselig satt på toppen av Lehman. Smarte folk med tilsynelatende sunne verdier, men som gjorde ting som la grunnlaget for historiens største konkurs i september 2008.

Vicky Ward har før øvrig en nettside som lenker til all omtalen boken har fått i ulike medier, både TV og på nett. Og hos Vanity Fair kan man lese kapitlet fra boken om Lehmans Desperate Housewives.

Lang musikk til lange feriedager (8)

Som annonsert i går her på bloggen skal jeg skrive om noen flere "box sets", samlealbum som er så lange, gjerne 50 sanger eller mer fra samme artist, at de er godt egnet til full fordypning en dag på stranden.

Turen i dag er kommet til en virkelig godbit, Siouxsie and the Banshees: At the BBC som ble utgitt i 2009, men har materiale som er fra helt tilbake til 1977 og frem til 1988. Til sammen er det 55 låter fra alle bandets BBC-opptredener hos John Peel, samt noen andre radioprogrammer og flere liveopptak, i den kronologiske rekkefølge opptakene er gjort (noe som gjør at et par av låtene er med to ganger, fra ulike radioprogrammer).

Siouxsie and the Banshees dukket opp som et slags "art-punk" band i London i 1976/77, men mens de fleste andre var døgnfluer, overlevde  Banshees som band i rundt 20 år. Og bandet var vel aldri typiske punkere rent musikalsk. De har senere fått æren for å være en av de sentrale grunnleggerne av post-punk. Sannheten er vel at de i løpet av karrieren var innom forbausende mange ulike sjangre. Etter min mening et av de mest undervurderte bandene fra post-punk perioden, med utgivelser som i motsetning til mye annet fra 80-tallet, holder seg godt også.

Og denne samleutgivelsen kan absolutt anbefales sterkt den også, men helst til dem som har et forhold til Siouxsie and the Banshees fra før. Dette er ikke en "best of" samling, men en samling med litt råere versjoner av låtene. Mange av hitlåtene er med, som Hong Kong Garden, Arabian Nights, Cities in Dust og The Wheel's on Fire, i herlige versjoner. Men de etter min mening aller sterkeste låtene her er noen av de som også i utgangspunktet er litt råere og tyngre tilgjengelige, som Metal Postcard, Overground, Voodoo Dolly og Pulled to Bits. Med 55 låter er det naturligvis litt opp og ned med både innspillingskvalitet og mye annet, men alt i alt er dette veldig bra, i hvert fall for de som har hørt disse sangene før. Fordi dette er en ganske spesiell utgivelse fra litt spesielt band, gjør nybegynner lurt i å begynne andre steder først. For eksempel ved å skaffe seg det utmerkdede dobbelsamlealbumet The Best of Siouxsie and the Banshees eller gå løs på et par av de tidlige albumene, som Kaleidoskope og Juju.

Albumet kan kjøpes i mp3 versjon hos Platekompaniet for kr 129. Men i dette tilfellet får man en svært verdifull bonus hvis man satser på den fysiske boksen, for i tillegg til 3 CDer er det også en DVD med. Den har ikke jeg sett, jeg satser jo på iPod og uteliv i feriene, men anmeldelsene tyder på at det verdt å investere i versjonen med DVD som selges hos Platekompaniet for kr 229. (oppdaterig:  iTunes versjonen er også kommet på plass og koster kr 139.)

Sommerblogging

Hva gjør man med bloggen i ferien? Sølvi Suongir spør på sin blogg om man bør ta pause, kjøre redusert aktivitet eller fortsette som før Eller kanskje dra noen repriser fra tidligere høydepunkter?

Nå er det vel aller viktigst for virksomheter å ta stilling til dette, men også for personlige bloggere må man gjøre seg opp en mening om hvor aktiv man skal være i en periode der lesertallene er mye lavere enn ellers. Problemet er at virksomheter som forsvinner fra sosiale medier i lengre perioder kan risikere å miste trofaste lesere.

Selv har jeg tenkt å blogge i sommer, men med litt redusert hyppighet, og definitivt om temaer som egner seg best for rolige ferieuker, som musikk, fotball, bøker og dataspill. I fjor startet jeg en føljetong i syv deler om Lang musikk til lange feriedager som jeg har ambisjoner om å fortsette. I fjor var jeg innom The Ramones, The Pogues, Smashing Pumpkins, The Clash, Johnny Cash, Abba og David Bowie, artister som alle har laget noen enorme samlealbum - noen med "best of" andre med mer obskure saker - som holder en helt dag på en iPod på en badestrand. I år har jeg foreløpig en ambisjon om å skrive om noen herlige samlebokser fra The Cure, Echo and the Bunnymen og Siouxsie and the Banshees (hun har faktisk gitt ut to slike enorme samlebokser), og kanskje noe Bob Dylan og noen andre spennende ting jeg har kommet over.

Sommeren handler dessuten også om spill og bøker, så jeg blir nok nødt til å skrive noe om Super Mario Galaxy 2 når jeg etter hvert får tid til å gå litt dypere inn i materien. Det virker så langt svært lovende. Og så har jeg begynt å lese The Devils Casino av Vicky Ward. Den handler om Lehman Brothers vei til kollaps for to år siden og virker som en virkelig god fortelling om Wall Street forut for finanskrisen.

Fotball og ledelse av primadonnaer

Gårsdagens to kvartfinaler i VM, mellom Tyskland-Argentina og Paraguay-Spania, demonstrerte igjen at det er forskjell på det å ha gode spillere og det å ha et godt lag.

Selv har jeg for eksempel håpet at Argentina ville nå langt i VM, men jeg har ikke regnet med at de ville gjøre det, først og fremst fordi jeg ikke har trodd på Maradonas lederegenskaper. Selv om et lag har noen av vedens beste spillere er det ikke godt nok dersom stjernene ikke spiller godt sammen. Primadonna er et begrep som noen ganger blir brukt negativt om store stjerner som dyrker sitt fag og sin perfeksjonisme. Men det er ikke negativt med store stjerner, det er de som trekker publikum til forestillingene og som kan prestere det helt magiske og geniale. I en fotallkamp kan en stor stjerne utgjøre forskjellen. Men det er på fotballbanen som på operascenen, primadonnaens kunstneriske prestasjoner må fungere innenfor rammen av det laget som helhet skal prestere, ellers vil stjernene komme i veien for laget de er en del av.

Jeg har tvilt på Maradona som leder. At han fungerer godt i medgang er åpenbart, men jeg har vært spent på hvordan han ville fungere når laget lå under 0-2 i en avgjørende kamp. Svaret fikk vi i går. Da Klose la på til 2-0 ramlet Argentina sammen etter å ha sett ut som et vinnerlag i store deler av kampen. Det var ingen trener der da som klarte å tilføre ekstra magi. Sannsynligvis fordi det er helt andre egenskaper enn de Maradona har som skal til for å få et helt lag til å overvinne en krise.

Heltene i fortellingen om fotball som lagspill så langt er Tyskland og Paraguay. Tyskland fordi de viser at fotball fortsatt er et lagspill og at man ikke trenger å ha de største stjernene for å spille godt som et lag. Og stikk i strid med alle historiske erfaringer spiller Tyskland effektiv og vakker angrepsfotball. Angrepet starter i det de vinner ballen ved egen sekstenmeter og så går det i en rask bevegelse helt fram til avslutning ved målet i den andre enden. Jeg kommer aldri til å holde med Tyskland, men jeg har stor respekt for det de nå holder på med. Tyskland viser at effektiv fotball ikke må være defensiv. Den andre helten er Paraguay som har gjort det Italia pleier å gjøre på sitt beste i store mesterskap. Kanskje kynisk, og uten tvil defensivt. Men veldig effektivt. Uten en eneste stor stjerne har Paraguay en organisering uten ball som nesten løp selveste Spania (som bare har superstjerner) i senk. Hver gang en spansk midtbanespiller fikk ballen var det tre eller fire mann som la press på spilleren med ballen. De spanske stjernene virket ganske forvirrede. Men de holdt bare nesten, for Spania og David Villa ser ut til å score hver gang de bytter ut Fernando Torres.

Skal vi unngå at Tyskland vinner VM ligger håpet i en VM-finale mellom Nederland og Tyskland. En herlig revansje for det uforglemmelig triste tapet i 1974 da et av verdens mest spennende fotballag gikk i veggen mot tysk maskinfotball. Dagens utgave av Nederland kan klare det det Johan Cruyff og Rob Rensenbrink ikke fikk til.

Universitetene som gir høyest avkastning

- Utdanning lønner seg, heter det. Men er det riktig? Hvor mye får man egentlig igjen for å ta en lengre utdanning? Og hvor stor er forskjellen i "return on investment" på ulike universiteter?

Det finnes faktisk noen som har regnet på dette. Et amerikansk selskap som heter PayScale har laget en omfattende utregning av hvor stor avkastning man får i løpet av en 30-års periode med utdanning fra ulike amerikanske unversiteter. Tabellen er fra en artikkel i Wall Street Journal som beskriver resultatene i denne undersøkelsen og konkluderer med at:

"Average student loan debt among graduating seniors in 2008 was $23,200, but research has revealed that college graduates earn more than those with just a high-school diploma. And the unemployment rate for those with at least a bachelor’s degree was 4.7% in May, compared to 9.7% for the nation as a whole and 10.9% among high-school graduates who didn’t attend college. The Massachusetts Institute of Technology topped the list with a 12.6% annual return on investment, totaling $1,688,000 over 30 years. The California Institute of Technologycame in second with a $1,644,000 ROI — also 12.6% annually, and Harvard University ranked third with a 12.5% ROI, totaling $1,631,000."

MIT er som en ser øverst på listen dersom en rangerer etter totalavkastning etter 30 år, foran CalTech og Harvard. Måler man derimot årlig prosentvis RoI er det flere av de offentlige skolene som kommer høyt på listen (lavere investering gir høyere prosentvis avkastning) Hele PayScales liste over Return on Investment (RoI) for 852 universiteter i USA kan en lese her.

Litt om metode: Det er ikke bare skolepenger som er med, men også kostnader knyttet til kost og losji, bøker og annet undervisningsutstyr. Det gjør at en får ganske interessante og sammenlignbare tall mellom privat og offentlig høyere utdannings avkastning for studenten. Og når vi er inne på målemetode: Det er viktig å merke seg at det som sammenlignes er college degrees, som i USA handler om første graden man tar innenfor høyere utdanning. Og helt konkret er det personer som bare har bachelorgrad som sammenlignes, de som senere har tatt mastergrader eller doktorgrader er ikke med. Og som man ser av tallene er den årlige avkastningen av fire års høyere utdanning god, i gjennomsnitt. Det ville være spennende om noen laget tilsvarende tall for Norge.