Hva stemmer naboene til Englands mest kjente fotballklubber?

Politisk geografi er interessant. Og nå når engelskmennene har lagt valget midt i serieinnspurten i Premier League er det jo nærliggende å studere hva velgerne i valgkretsene med de mest kjente fotballarenaene stemmer.

For å begynne på toppen så står kampen om seriegullet når to runder gjenstår mellom Manchester United og Chelsea. Uniteds Old Trafford ligger i kretsen Stretford & Urmston litt sør for Manchester sentrum. Dette er en forholdsvis sikker Labour krets. Chelseas hjemmebane Stamford Bridge ligger i kretsen Chelsea & Fulham, en svært sikker Tory krets som også inneholder Fulham FCs hjemmearena Craven Cottage.

Når det gjelder de øvrige ni lagene i toppen kan vi begynne i nordenden av London. Her finner vi Arsenal på Emirates Stadium som ligger i kretsen Islington North og Tottenham på White Hart Lane som ligger i kretsen Tottenham. Begge er rimelig sikre Labour-kretser. Drar vi til Liverpool finner vi Liverpool FC på Anfield Road i kretsen Liverpool Walton, en krets som har vært solid Labour siden 1964. Everton spiller på Goodison Park i samme valgkrets. Manchester Citys nye hjemmebane er City of Manchester Stadium som ligger i kretsen Manchester Central, også dette en sikker Labour krets. De siste to lagene i toppen holder begge til i Birmingham, Aston Villa spiller på Villa Park, i valgkretsen Birmingham Ladywood, der Labour ser ut til å bli størst foran LD. Birmingham City FC spiller på St Andrews i valgkretsen Birmingham Hodge Hill, som har stemt Labour siden 1950 og vil gjøre det også i år, men også der er de liberale med i kampen.

Ser vi på de øvrige lagene i Premier League er bildet omtrent det samme. Det er flest gode fotballag i Labour-kretser, men det er noen unntak, og noen steder blir det kamp. Sunderlands Stadium of Light ligger i kretsen Sunderland Central, en krets der Labour er favoritt, men der Toryene ikke er helt sjanseløse. Et stykke lenger sør finner vi Hull FC som spiller på KC Stadium i Hull West & Hessle, en solid Labour-krets.

I Lancashire-regionen har det alltid vært mange toppkluber, også utenfor Liverpool og Manchester. Blackburn Rovers spiller på Ewood Park i Blackburn, en Labour-krets der Jack Straw tar gjenvalg. Wigan spiller i Wigan, en krets som har vært Labour siden 1918. Burnley spiller på Turf Moor i Burnley en krets der Labour ser ut til å kunne tape plassen til Liberal Democrats. Og Boltons nye hjemmebane Reebook Stadium ligger i Horwich i valgkretsen Bolton West der Toryene er favoritter til å vinne plassen fra Labour.

Lenger sør finner vi Stoke City, som spiller på Britannia Stadium i kretsen Stoke-on-Trent South der Labour er favoritt til å vinne. West Ham spiller på Upton Park, Boleyn Ground, ikke i West Ham, men i kretsen East Ham i London, en ultrasolid Labour-krets. Og til slutt er det forlengst nedrykksklare Portsmouth som spiller på Fratton Park i kretsen Portsmouth South der Liberal Democrats ser ut til å bli størst.

Nord for grensen holder de to beste klubbene i den skotske ligaen til i Glasgow. Katolske Celtic spiller på Parkhead i kretsen Glasgow East der det blir kamp mellom Labour og Scottish Nationalist Party (SNP). Protestantiske Rangers holder til på motsatt side av byen, på Ibrox Park i Glasgow South West. Her vinner Labour. Vi kan med andre ord konstatere at velgerne som bor rundt de største fotballklubbene ikke er helt representative for befolkningen som helhet.

Oppdatering 20.05: Terje Melheim har på kommentarplass gjort meg oppmerksom på en litt pinlig sak. Jeg har glemt Wolverhampton Wanderers. Pinlig fordi  Wolves var det første laget jeg noen gang holdt med i en tippekamp, og derfor er en gammel favoritt. Dessuten er det et gammelt storlag som geografisk hører hjemme i West Midlands, like vest for Birmingham. De tre kretsene i byen var alle Labour før valget, men Wolves hjemmebane er i kretsen Wolverhampton South West, den ene kretsen i byen som skiftet farge og ble konservativ ved valget, med 691 stemmers margin.

Oppdatering II: Når det gjelder øvrige endringer i forhold til mandatfordelingen før valget så ble Burnley vunnet av LibDem (fra Labour), mens Bolton West ble holdt av Labour med bare 92 stemmers margin over Tory. Den kretsen er et godt eksempel på hvilke ytterligere velgeroverganger som måtte skjedd dersom Toryene skulle vunnet rent flertall.

Om Hellas, EU og gjeting av katter

Dagens dårlige nyhet i finansmarkedene var at S&P har nedgradert Hellas kredittverdighet til "junk status". Noe som betyr at renten på den greske stats lån er så høy at de ikke har noen realistisk vei ut av dette på egenhånd. Som Wall Street Journal skriver så er valgmulighetene som gjenstår svært få. Hellas vil før eller senere bli satt under administrasjon av EU, IMF eller begge.

Et interessant spørsmål når dette utfallet egentlig er gitt, er hvorfor det skal ta så vanvittig lang tid å komme opp med den pakken som skal redde Hellas? Og siden dette er ting IMF har kompetanse på og gjør relativt ofte og raskt, hvorfor driver EU og roter til dette og også skal redde Hellas?

Financial Times har en kritisk og tankevekkende analyse av dette mystiske forholdet mellom EU og IMF. FT skriver først om fordelene ved å få lån fra IMF:

"One, you get cheap loans. The interest rates for an IMF stand-by arrangement currently start at a reasonable 1.26 per cent for small amounts and go only a couple of percentage points higher. Two, you import the policy credibility of the IMF’s brand. You can quibble about the “conditionality” attached to fund lending, but its arrival in a crisis-racked capital is rarely followed by a wild public spending spree. Three, you gain a valuable political shield to deflect public anger. It is easier for a government to slash public spending or raise interest rates by shuffling off responsibility to the fund than it is to claim original authorship. If you don’t like being unpopular, get the IMF to do it for you. They’ve been doing it a long time and they’re good at it."

Men her ligger også nedsiden. Den dagen du ber IMF komme innrømmer du at du har tapt. Det er sannsynligvis derfor EU har insistert på å sette sammen sin egen pakke. Det skulle bidra til at Hellas ikke taper ansikt. Problemet er at EU ikke har de instrumentene og den beslutningsprosessene som skal til. Noe som i følge FT har ført til at Hellas får alle ulempene i en IMF løsning, men foreløpig ikke ser noe til fordelene.

"Repeated inconclusive meetings of European finance ministers; public squabbling over lending conditions; debates about the role of the IMF; doubt, even, whether bail-outs are permitted by EU and national law. A bizarre diversion halfway into talk of creating a European Monetary Fund completed the picture of an exercise in cat-herding. The delay and confusion has made default more likely and squandered the benefits of IMF involvement."

Å gjete katter er som kjent ikke spesielt enkelt og gir erfaringsmessig ikke noe godt resultat. Hensikten har nok vært å vise europeisk handlekraft og samhold. Resultatet har vært omtrent som det må bli når det ikke finnes verken virkemidler eller enighet, et sant kaos som ennå ikke er over:

"Even now, approving the loan in each of the 16 eurozone states will take another week. Adherence to constitutional niceties is admirable, but this is a debt crisis in the capital markets of the 21st century, not the Congress of Vienna. If it takes nearly three months to get agreement in the eurogroup, then the eurogroup should not be leading a financial rescue. The house is burning down, and the eurozone is sitting around debating the constitutionality of calling the fire brigade or filling a bucket of water."

Og som sagt haster det å få på plass en løsning for Hellas. Etter dagens nedgradering av kredittverdigheten steg renten Hellas må betale for et toårig lån til 15 prosent. Det er enda høyere enn Venezuelas 11 prosent rente og Argentinas 8,8 prosent, to av landene i verden det for tiden er mest risikabelt å låne penger til.

Talenter innen matematikk og musikk

Forrige lørdag konkurrerte 39 finalister i Albertkonkurransen, en matematikkonkurranse for elever i førsteklasse i videregående skole. Det er Det Norske Veritas (DNV) som arrangerer denne konkurransen som også er støttet av Abelia, som et tiltak for å bidra til å støtte og motivere unge mennesker som liker matematikk og vil satse litt ekstra for å bli gode.

Når DNV og Abelia arrangerer denne årlige konkurransen er det fordi vi er bekymret over det synkende antallet elever som velger full fordypning i realfagsmatematikk i videregående skole og over at det faglige nivået slik det er blitt målt i TIMSS også ser ut til å ha falt. Det kunnskapsbaserte næringslivet trenger langt flere med matematikk og annen realfagsutdanning i årene som kommer. Både dybdekunnskap innen matematikk og matematikk i kombinasjon med for eksempel kreative fag vil være viktig for innovasjonsevnen i bedriftene.

Albertkonkurransen er et positivt tiltak for å oppmuntre de unge talentene som vil satse litt ekstra på å utvikle seg innen innenfor matematikk. Derfor var det flotte premier til vinnerne. Og det ble velfortjent omtale i flere av landets lokalaviser, Østlandssendingen og i Teknisk Ukeblad.

Men det var ikke bare matematikkens talenter som ble verdsatt i helgen. I Operaen ble den store internasjonale Menuhin Competition arrangert, med unge fiolintalenter fra hele verden i skarp konkurranse. Barratt Due Musikkinstitutt imponerte stort med flere finalister, et godt eksempel på hvordan et dedikert fagmiljø som jobber systematisk og langsiktig kan oppnå store ting. I forbindelse med konkurransen ble det også arrangert en paneldebatt om utvikling av talenter der jeg deltok sammen med Jarle Aambø fra Olympiatoppen, Ole Petter Ottersen fra Universitetet i Oslo, Erik Birkeland fra Norges Musikkhøgskole og Stephan Barratt-Due. Det ble en bra diskusjon, men litt hemmet av at det ikke var med noen i debatten som gikk tydelig mot å satse på å gi talenter innen ulike områder bedre utviklingsmuligheter. Regjeringen var blitt spurt om å delta i debatten, men det var ingen derfra som kunne stille.

Som jeg har nevnt før her på bloggen så synes jeg idretten er et viktig forbilde når det gjelder hvordan man systematisk bygger en kultur og et apparat som grunnlag for prestasjoner i verdensklasse. Idretten har klart å få stort sett hele nasjonen til å støtte opp om det arbeidet de gjør, det er et folkekrav at det skal satses systematisk på eliteidrett for at Norge skal vinne gull i OL. Men idretten er også et viktig forbilde når det gjelder lederutvikling, treningsopplegg og ikke minst forskning og kompetanseutvikling. Skal vi utvikle talenter og hevde oss i internasjonal konkurranse må vi vite mer om hvilke treningsmetoder og hva slags utstyr som fungerer best. Spørsmålet er om det ikke er andre områder, som er minst like viktige for samfunnet, som kunne nyte godt av en slik kultur for å få frem prestasjoner i verdensklasse.

Bygg et tårn med spaghetti, hyssing, teip og en marshmallow

Dette fascinerende foredraget fra Ted.com handler om en forholdsvis enkel øvelse i teambuilding. Et lag med fire personer har 18 minutter på seg til å bygge det høyeste tårnet de klarer med 20 spaghettipinner, en meter hyssing, en meter teip og en marshmallow som må festes på toppen. Øvelsen er testet på ulike grupper som økonomer, ingeniører og barnehagebarn. Det er stor forskjell på prestasjonene mellom ulike team , og resultatene er kanskje ikke helt som man skulle tro.

Beyond Facebook

Her er et morsomt foredrag om hvorfor og hvordan Farmville, Mafia Wars, Guitar Hero og Nintendo Fit er blitt så store suksesser, og hvordan spill og virkelighet konvergerer. Mange gode refleksjoner om hvordan virkeligheten trenger inn i spillene - og hvordan spill vil prege virkeligheten.

;

Finn flyets posisjon akkurat nå

I disse litt usikre tider der vi ikke helt vet om flyene går eller ikke, kan det være greit å vite at det finnes en tjeneste som heter www.flightradar24.com som viser flybevegelser i sanntid over hele Europa. De siste dagene har det vært ganske tomt, men i dag ser vi at det er mange fly i luften.

Rent teknisk er det enkelt og brukervennlig. Tjenesten kjøres i nettleseren og det enkelte flys posisjonsdata er lagt inn i et kart fra Google Maps. Her kan man zoome inn på et lite område eller se på det store bildet. Klikker man på et fly i kartet kommer det opp en mengde informasjon om flytype, flyselskap, flyrute, hastighet, hvilken høyde flyet har osv. Flightradar24 beskriver selv teknologien og tjenesten slik:

"Flightradar24.com shows live airplane traffic from different parts around the world. The technique to receive flight information from airplanes is called ADS-B. That means the Flightradar24.com can only show information about airplanes equipped with ADS-B transponders. Today about 60% of the passanger airplanes and only a small amount of military and private airplanes have an ADS-B transponder. Flightradar24.com has a network of about 100 ADS-B receivers around the world that receives the information from airplanes with ADS-B and sends this information to a server, and then displays this information on a map on Flightradar24.com. Only airplanes within the coverage area of the 100 receivers are visible."

Denne tjenesten ble startet i Sverige i 2007. Det er en typisk dugnadsbasert sak på internett der flere brukere må bidra for å fremskaffe data. For å ta imot signalene fra transponderne i flyene må man ha personer på bakken over hele Europa med mottakere. Og Flightradar24 vil gjerne at flere bidrar, spesielt i sør-Europa for å få mer fullstendig dekning over hele Europa.

Dette er egentlig et ganske godt eksempel på hvordan tilgjengeliggjøring av data kan legge grunnlaget for innovative tjenester som setter sammen data på nye og interessante måter.

Absurd motstand mot private helsetilbud

At den sittende regjeringen ikke er spesielt begeistret for private innslag innen helse- og omsorgstjenester er ingen nyhet. Men noen ganger blir denne motstanden mot private innslag så irrasjonell og så skadelig for tilbudet til pasientene at det fremstår som temmelig absurd.

Dagsrevyen hadde tirsdag kveld en svært instruktiv reportasje om hvordan staten nå betaler for operasjoner på et privat sykehus i Danmark fordi den er imot å la et privat sykehus i Norge som står klar til å ta imot pasienter ta ansvaret.

Det saken gjelder er hjerteflimmer, noe 65 000 mennesker i Norge har. 2500 av disse trenger en såkalt ablasjonsbehandling, et inngrep i hjertet som stiller en del krav til både kompetanse og utstyr ved sykehuset som skal gjøre jobben. Den årlige tilveksten er på 600-800 nye personer. Men det er bare kapasitet til å behandle 280 pasienter i året ved norske sykehus, og derfor ventetiden i dag på  2-3 år. Helsedirektoratet har sett på saken og anbefaler at en bygger opp ny behandlingskapasitet slik at en kan behandle 1000 pasienter (1400 prosedyrer) pr år. Det virker jo lurt.

Men så begynner det å bli interessant. For den private Feiringklinikken sier at de kan dekke dette behovet hvis de får lov av staten. Og de kan komme i gang i løpet av noen måneder. Noe av bakgrunnen for dette er at medisinsk teknologi gjør fremskritt og tradisjonell hjertekirurgi slik Feiringklinikken har drevet med tidligere er på vei ned. Men de har kompetansen og fasilitetene som skal til. Men det vil ikke regjeringen. Den vil heller bygge ut kapasiteten på de statlige sykehusene. Det tar flere år og i mellomtiden bruker staten 150 000 kroner pr pasient på å kjøpe behandlingstilbud på det private HjerteCenter Varde i Danmark. Helt sikkert et bra sykehus, men hvorfor er den rødgrønne regjeringen i Norge for å bruke private tilbud i Danmark, men mot at samme tjeneste kan kjøpes hos private tilbydere her i Norge?

Nå er det vanskelig å hevede at Feiringklinikken er spesielt kommersiell, den er drevet at LHL, en frivillig organisasjon for hjerte- og lungesyke. Den er dessuten svært populær blant pasienter og pårørende, noe som gjør at politikere fra alle partier alltid lover å støtte Feiringklinikken hver gang det er valgkamp. De tør vel ikke annet. Men ellers i året er det betydelig mindre å hente, selv om det virker helt innlysende at det nettopp på dette området ville være riktig å bruke en privat aktør.  Men i stedet for å gi et privat norsk  kompetansemiljø mulighet til å bygge opp et behandlingstilbud i Norge som samfunnet har stort behov for, velger regjeringen å kjøpe private sykehustjenester i Danmark. Det er vanskelig å forstå.

Blir utviklingsland ledende på innovasjon?

The Economist stiller i sist nummer spørsmål ved om utviklingsland ikke bare har tatt ledelsen i forhold til lave kostnader, men at de også er i ferd med å bli ledende i forhold til kreativitet og innovasjon. I en lederartikkel skriver de:

"Over the past five years China’s annual growth rate has been more than 10%, and India’s more than 8%. Yet even these figures understate the change that is taking place. Emerging countries are no longer content to be sources of cheap hands and low-cost brains. Instead they too are becoming hotbeds of innovation, producing breakthroughs in everything from telecoms to carmaking to health care. They are redesigning products to reduce costs not just by 10%, but by up to 90%. They are redesigning entire business processes to do things better and faster than their rivals in the West. Forget about flat—the world of business is turning upside down."

Disriptiv innovasjon er viktig i denne analysen, ikke minst disruptiv innovasjon som tar sikte på å etablere eller redefinere forretningsmodeller. Mens noen bedrifter er flinke til å lage nye og flotte produkter, har forretningsmodellinnovasjon som mål å redefinere spillereglene i en bransje, legge ned bransjer og skape den første bedriften i helt nye bransjer:

"Just as Henry Ford and Toyota both helped change other industries, entrepreneurs in the developing world are applying the classic principles of division of labour and economies of scale to surprising areas such as heart operations and cataract surgery, reducing costs without sacrificing quality. They are using new technologies such as mobile phones to bring sophisticated services, in everything from health care to banking, to rural communities. And they are combining technological and business-model innovation to produce entirely new categories of services: Kenya leads the world in money-transfer by mobile phone, for example."

I et langt spesialbilag med flere artikler går The Economist dypere inn i dette temaet og trekker frem flere spennende eksempler på hva som skjer nå i flere utviklingsland. Her skriver de om en innovasjon når det gjelder virksomhetsmodellen for sykehus som driver med hjerteoperasjoner, og om utvikling av nye vannfiltre i India. Å beherske forskningsbasert og kunnskapsbasert verdiskaping krever naturligvis at man har rikelig tilgang på kloke hoder. Man må eksempelvis utdanne nok ingeniører, kjemikere, biologer og it-folk. Men satsningen på å få flere til å velge disse utdanningene ser ut vil å være vel så vellykket i India og Kina som i vesten. The Economist skriver:

"Emerging countries in general, and China and India in particular, boast a huge number of relatively cheap brainworkers. Between them these two countries produce twice as many people with advanced degrees in engineering or computer sciences as the United States every year (more if you allow for the fact that 50% of American engineering degrees are awarded to foreigners, most of them Indians or Chinese). This is one of the main reasons why Western companies have started to move their R&D activities to the emerging world—and why companies such as Infosys and Huawei are challenging the Western giants."

Jeg tror dette er viktige analyser. Vi må gradvis vende oss til at land som Kina, India og Brasil ikke bare tilbyr lavere kostnader. De tilbyr også høyt utdannet arbeidskraft og de tilbyr i stadig større grad et innovativt klima der man kan etablere en avdeling for forskning og utvikling. Og som Fredrik Hären som besøkte NHOs årskonferanse i januar understreket så godt, så kan de unge kunnskapsarbeiderne i disse utviklingslandene mye om to kulturer, både sin egen og den vestlige. De vet derfor langt mer om oss enn vi vet om dem. The Economist viser også hvordan det blir stadig vanligere at bedrifter i utviklingland kjøper opp bedrifter i vesten. Ikke for å kutte kostnader slik det er når bedrifter i vesten kjøper bedrifter i utviklingsland, men for å skaffe seg kompetanse de ikke har:

"What is much more important to them is to acquire the skills, brands and distribution channels that will enable them to join the club of world-class companies. In many ways this is “reverse M&A” to complement reverse innovation: instead of Western companies buying cheap manufacturing in the developing world, emerging-market companies are buying sophisticated corporate machinery in the West."

Lederartikkelen og spesialbilaget (som jeg er litt usikker på om man kan lese i fullstendig versjon uten et abonnement) kan som sagt anbefales.

Helt åpent valg i Storbritannia

Liberaldemokratenes partileder Nick Clegg gjorde en så god figur i den første partilederdebatten at det ser ut som han har klart å tegne hele det politiske kartet i England på nytt, i hvert fall foreløpig. I følge BPIX sin måling for Mail on Sunday er liberaldemokratene nå blitt det største partiet (CON 31% (-7), LAB 28% (-3), LDEM 32% (+12).

I en annen måling YouGov har gjort for the Sun lørdag er liberaldemokratene nest størst, rett bak de konservative (CON 33% (-4), LAB 28% (-3), LDEM 30% (+8). Samme rekkefølge er det i målingen Comres har gjort for Sunday Mirror i dag (CON 31%(-4), LAB 27%(-2), LDEM 29%(+8). En god oversikt over alle målingene den siste tiden og hvordan det har endret seg de siste dagene finner en her i The Telegraph.

Problemet er at ingen helt vet hvordan et slikt valgresultat med tre jevnstore partier vil slå ut i antall mandater. Valgordningen, der den med flest stemmer i hver enmannskrets vinner, gjør det ganske vanskelig å regne seg fram til hvordan et tredje stort parti vil påvirke fordelingen. Sannsynligvis vil Liberaldemokratene få dårlig betalt i form av mandater selv om de får like mange stemmer som de andre, fordi stemmene deres er mer jevnt fordelt over hele landet. Men ingen vet helt sikkert.  LiberalDemoratene har ikke vært størst i noen meningsmåling siden en måling i 1985 da de het The Alliance. Og i et virkelig valg har de ikke vært jevnstore med de andre to store partiene siden 1923. Siste liberale statsminister i Storbritannia var David Lloyd George som gikk av i 1922.

Prognosen og figuren over er hentet fra Times Onlines utmerkede valgsider og er bettingselskapet Ladbrokes prognose fra lørdag. Her har de konservative rent flertall, men med knappest mulig margin. I The Telegraph er det bettingselskapet Betfair som har laget en litt annen variant av en slik flertallsprognose der de sier at sjansen for et "Hung Partilament" er 55 prosent, sjansen for at de konservative får flertall alene er 41 prosent og  sjansen for at Labour får flertall alene er 4 prosent.

Oddscheckers oversikt over de ulike bettingselskapenes odds viser det samme. Det mest sannsynlige akkurat nå er at ingen av partiene får rent flertall, men oddsen for at de konservative får rent flertall er bare marginalt dårligere hos flere av bettingselskapene. Det må bety at de tror at "Clegg-effekten" avtar etter hvert og at de konservative vil vokse såpass mye at de kan komme rett i nærheten av den oppslutningen som trengs. Alt tyder på at 6. mai blir en lang og spennende valgnatt.

Katla - Eyjafjallajøkuls sinte storesøster

J.R.R. Tolkien konstaterte i The Hobbit at: "It does not do to leave a live dragon out of your calculations, if you live near him."

Den islandske journalisten Iris Erlingsdottir minner oss om faren ved å ha drager i nærheten i The Huffington Post. Dragene er islandske vulkaner som potensielt kan gjøre veldig mye mer skade enn å stanse flytrafikken i et par dager:

"The 934 AD lava flow from the Eldgjá fissure system unleashed the largest flood of basalt on the planet in historic times. The Laki eruption in 1783 had the largest outflow of lava since then. It emitted fluoride that poisoned half of Iceland's livestock, resulting in a famine that killed approximately a quarter of Iceland's population, and thrust vast quantities of sulfur dioxide into the atmosphere, directly causing many deaths in Western Europe, and contributing to several years of extreme weather in Europe. It is often credited as an indirect cause of the French Revolution."

Det ekspertene er redd for nå og som kan forandre situasjonen vesentlig, er et vulkanutbrudd i Katla. Glasiolog Helgi Björnsson sier til Iceland Review Online at:

“The maximum flow in glacial bursts caused by Katla can be fifty or one hundred times more voluminous than what we have seen flow out of Gígjökull [an Eyjafjallajökull glacial tongue]. When the flood comes you better make a run for it,” Björnsson told mbl.is. Katla is hidden underneath the Mýrdalsjökull icecap.“There are eruption channels between Eyjafjallajökull and Katla and magma could shoot into the Katla volcano. Katla might only need a nudge,” Björnsson said."

Alle som kan sin Astrid Lindgren vil huske at Katla er dragen som bor i Katlagrotten og som må nedkjempes av Brødrene Løvehjerte Karl og Jonathan. Men Katla er også en vulkan på Island som har sovet en stund, en av de to "sinte søstrene". Katla har historisk har hatt et stort utbrudd en gang hvert 40-80 år, siste i 1918. Alle de tre siste gangene den mye mindre Eyjafjallajøkull har hatt utbrudd har også Katla hatt et utbrudd. BBC skriver om the two so called Angry Sisters, Hekla og Katla:

"The most ominous thing about Eyjafjallajoekull is that its eruptions have historically preceded eruptions by one of Iceland's most feared volcanoes, Katla. Fortunately, Katla, one of the two so-called Angry Sisters, has shown no sign of unusual activity in 2010. Katla is located under the vast Myrdalsjoekull glacier. One of the highest volcanoes in Europe at 1,512m (4,961 ft), its crater has a diameter of 10km. Any eruption would raise fears of major flooding due to the melting of the glacier.Its last major eruption occurred in 1918, with a smaller eruption in the 1950s. Historically, it tends to erupt every 40-80 years."

Iris Erlingsdottir skriver dette om sjansene for at Katla skal eksplodere:

"Each of the previous three Eyjafjallajökull eruptions since Iceland's settlement (920, 1612, and 1821-23) has been followed by a major Katla eruption. Maybe Katla will explode, and maybe it won't. Maybe the new volcano will continue to grow, like Parícutin, until it towers over the landscape, but maybe it will just fizzle out over the next few months. There are simply some events over which we have no control."

Nå er det jo ikke slik at man skal gå rundt og regne med at det kommer katastrofer. Ekstremtilfellene, det vi kaller "black swans", kommer jo nesten aldri. Men det kan være greit å være klar over at de kan inntreffe. Slik som The Year Without a Summer som inntraff i 1816 etter det største vulkanutbruddet de siste 1600 årene i Mount Tambora i Indonesia, et utbrudd der asken førte til lavere temperaturer og omfattende sultproblemer over hele kloden.

Norsk Mediebarometer 2009

Det er ikke alltid lett å se endringene når vi er midt oppe i dem, men ser vi 15-20 år bakover i tid ser vi lettere at veldig mye er forandret. Og at noen av de aller største endringene har skjedd innen mediebruk og kommunikasjonsteknologi.

Statistisk Sentralbyrå ga for noen dager siden ut Norsk Mediebarometer 2009, en publikasjon på 90 sider (html, pdf) full av tall som viser nordmenns medievaner fra midten av 90-tallet og frem til nå, brutt ned på ulike medieplattformer, innholdstyper, kjønn, alder osv. Det er ganske formidable endringer på noen områder, mens andre ting har en utrolig overlevelsesevne.

Perioden vi snakker om her, fra midten av 90-tallet rett før internett kom for fullt, og fram til i dag er lenge nok til at en teknologi kan bevege seg fra å være det nye store alle unge må ha og til noe nesten bare gamle folk bruker. CD spilleren var en gang stor blant de unge. I dag er det i aldergruppen 44-66 år CD spilleren er mest populær. I gruppen 16-24 år hører 38 prosent på CD på en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent hører på MP3-spiller, 65 prosent hører lydfiler på PC og 62 prosent streamer lydfiler fra internett. Disse to siste måtene å høre musikk på er først blitt målt av SSB de siste to årene, men likevel har de allerede har rukket å bli størst.

TV-mediet har en meget sterk posisjon, 80 prosent ser TV hver dag. Men det er i dag de eldste som ser mest TV. Og oppslutningen om kanalene endrer seg, særlig blant de yngre. NRK ble sett av 58 prosent daglig i 1994, mens de tre NRK-kanalene til sammen bare samler 46 prosent av befolkningen nå. Og det er bare blant de over 45 år NRK er størst. I aldersgruppen 16-24 år ser 15 prosent NRK hver dag, mens 40 prosent ser TV2, 22 prosent ser TV Norge, 23 prosent ser TV 3 og 28 prosent ser andre kanaler. Blant de under 15 år har "andre kanaler" hele 46 prosent av seere, noe jeg antar er Disney Channel, Cartoon Network osv.

Aviser på papir er en medieplattform som i enda større grad opplever et generasjonsskille. 65 prosent av befolkningen leder aviser hver dag, mot 85 prosent i 1994. Men mens det i gruppen over 67 år er ganske små endringer, der leser 82 prosent aviser i 51 minutter daglig, så er det i aldersgruppen 16-24 år slik at bare 46 prosent leser aviser daglig og de leser bare i 10 minutter. 83 prosent i denne aldersgruppen leste aviser daglig i 1994. Det er svært vanskelig å finne noen lyspunkter for papiraviser i disse tallene. Når Norske Skog sier at det europeiske avispapirmarkedet kommer tilbake igjen etter nedturen under finanskrisen så tar de feil. Problemet er ikke finanskrisen. Problemet er at unge mennesker har sluttet å lese papiraviser.

Mens avisene faller har internett hatt en eksplosiv vekst. I 1997 var 7 prosent på internett en gjennomsnittsdag, i dag er tallet 73 prosent. Og det er kraftig vekst i nettbruken i alle aldersgrupper, sterkest i aldergruppen over 67 år der det fortsatt er rom for vekst. På en gjennomsnittsdag bruker 62 prosent av oss e-post og 67 prosent leser nyheter på nett. I tillegg bruker 39 prosent nettsamfunn som Facebook og Nettby daglig. I aldersgruppen 16-24 år bruker 70 prosent nettsamfunn daglig. Til sammenligning er det som nevnt bare 15 prosent i denne aldergruppen som ser NRK daglig.

Det er som sagt noen kraftige endringer. Medieplattformer man ikke en gang kunne måle statistisk for 4-5 år siden fordi de ikke fantes, er nå blitt store fenomener som fortrenger papiraviser og TV. Og på vei opp har vi internett på mobiltelefon (syv prosent brukte det daglig i 2009) og sosiale medier. Samtidig er det fascinerende å se hvordan noen gode gamle teknologier tross alt holder stand. Flere leser bøker enn før (27 prosent daglig), en større andel av befolkningen går på kino (fordi langt flere enn før over 67 år går på kino i løpet av året), og selv tekst TV klarer seg forbausende bra. Hele 25 prosent av oss bruker fortsatt tekst TV daglig, selv om man skulle tro internett hadde forvist det til Teknisk Museum.

Opera Mini til iPhone

Fra og med i dag 13. april kan man laste ned en Opera Mini nettleser til iPhone i App Store i iTunes. Utklippet til venstre er fra iTunes USA der Opera Mini nå topper listen over mest populære apps. Og brukerne kommenterer svært aktivt, det er 211 sider med 2228 tilbakemeldinger fra brukerne i skrivende stund. Det er som alltid delte meninger, men flertallet ser ut til å være veldig fornøyd. Og de er særlig fornøyd med hvor rask Opera Mini er.

For Opera er selvsagt dette gode nyheter, iPhone er en viktig mobilplattform som blir enda viktigere med iPad. Aksjekursen til Opera gikk opp 3,6 prosent på en ellers dårlig dag på børsen, et klart tegn på at markedet mener at dette er viktig. Operas suksess bør også kunne være til inspirasjon for andre norske kunnskapsbedrifter og softwarebedrifter. Det viser at det er mulig å være lokalisert i Norge og konkurrere med de beste i verden, selv man verken eier olje, vannkraft eller fisk, men er helt avhengig av kreativiteten og hjernekraften hos sine ansatte.

Men noe av det aller mest interessante med dagens nyhet er at Apple slipper til en konkurrerende nettleser i sitt økosystem. Jeg ser at Opera kommenterer at de hadde ventet dette. Jeg trodde sannsynligheten var ganske stor for at Apple ville si nei i frykt for å slippe inn en aktør som konkurrerer direkte med Apples egen innebygde nettleser. Nettlesere jo ikke bare nettlesere, de er plattformer for andre typer tjenester og innhold, blant annet reklame, så det er ikke helt uproblematisk å si ja til en konkurrent. Nettstedet Mashable skriver i dag at "Hell Has Frozen Over" og at de synes dette var en svært uventet beslutning:

"We don’t know what debates occurred among Apple’s App Store team after Opera submitted Opera Mini for review, but we’d sure like to know. We did not expect the app to be approved by Apple, based on its rejection of other apps in the past that shared functionality with the iPhone’s built-in apps."

Desto mer gledelig er det både for Opera og brukerne av iPhone at det ble slik. Mer om saken kan man lese hos blant annet CNN, New York Times, The Guardian, PC Word, Wired, Gizmondo og The Independent. Som en ser er flere av disse kommentatorene overrasket over dagens beslutning.

Sykdom, helse og sosiale medier

New York Times skrev rett før påske en veldig interessant artikkel om veksten i bruken av sosiale medier blant mennesker med kroniske sykdommer eller funksjonshemninger. Artikkelen starter slik:

"A former model who is now chronically ill and struggles just to shower says the people she has met online have become her family. A quadriplegic man uses the Web to share tips on which places have the best wheelchair access, and a woman with multiple sclerosis says her regular Friday night online chats are her lifeline."

New York Times skriver at Pew Internett nettopp har offentliggjort en rapport som forteller at mens det blant kronisk syke er færre som har tilgang til internett (62 prosent mot 81 prosent i den voksne befolkningen generelt i USA), er det mer sannsynlig at disse kronisk syke skriver en blogg eller deltar i diskusjoner online, og da særlig om temaer som har med helse å gjøre. På side 17 i rapporten er det en tabell som viser at rundt 70 prosent av befolkningen i USA har lett etter informasjon om en bestemt sykdom på internett. Og så mange som 30 prosent har for eksempel lett etter informasjon på internett om stress, angst og mental helse.

For veldig mange er sosiale medier blitt en viktig del av det å få råd og tips, holde sosial kontakt og mestre livssituasjonen. New York Times skriver:

“If they can break free from the anchors holding them down, people living with chronic disease who go online are finding resources that are more useful than the rest of the population,” said Susannah Fox, associate director of digital strategy at Pew and author of the report."

Det at sosiale medier er godt egnet til å både bygge sosiale nettverk og til å utveksle råd og tips som er nyttige for kronisk syke gjør at det er vokst fram en rekke store og små nettsteder i USA som fungerer som en slags Facebook-lignende nettsamfunn for kronisk syke, og i noen tilfeller et slags Facebook, Wikipedia, chat og YouTube kombinert.

Mest kjent er kanskje Patientslikeme.com som har rundt 50 000 aktive brukere. Det er et nettsted der pasienter deler en rekke data og informasjon om seg selv slik at man kan sammenligne seg selv med andre og utveksle erfaringer. Nettstedet tjener penger på å selge aggregerte pasientdata til kommersielle aktører. Det ble startet av brødrene Ben og James Heywood i 2005 etter at Steven, en tredje bror, hadde fått ALS, og de hadde behov for å finne mer informasjon som sykdommen og komme i kontakt med andre som var i samme sitasjon.

Et annet nettsted som også har som mål å la pasientene dele sine data med andre er CureTogether. Det ble startet i 2008 og har 8000 brukere. De er nevnt i flere medier og blogger som eksempel på fenomenet crowdsourcing, der brukere deler data om seg selv. Blant annet har både Wall Street Journal og Boing Boing artikler der CureTogether er nevnt som eksempel.

Et annet og veldig imponerende nettsted er HealthCentral. Dette er et omfattende nettsted der man finner informasjon om en rekke ulike kroniske sykdommer og plager. Det er ulike communities, det er fagfolk som svarer på spørsmål og det er et videobibliotek med korte videosnutter med fakta og tips. I tillegg er det råd om mat og kosthold, det er informasjon om ulike legemidler, det er et helseleksikon og det er forskjellige nettbaserte verktøy, blant annet for å få svar på hva ulike symptomer kan bety.

Omfattende og profesjonelt er også Alliance Health Networks som egentlig er seks ulike nettverk som folk som plages av diabetes, søvnproblemer, leddgikt, ryggsmerter, migrene og kroniske smerter. Her er det aktive diskusjonsgrupper, produktanmeldelser og videoer. Bare på Diabetics Connect er det over 150 000 brukere, så dette er et virkelig stort nettsted som er kjennetegnet av et høyt aktivitetsnivå i diskusjonsforaene.

Men i tillegg til de store er det en underskog at tusenvis av Facebooksider, blogger og små nettsteder, gjerne drevet av pasienter eller pårørende selv. Som My Invisible Disabilities Community, et nettverk for personer med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer som ikke synes så godt. Business Week har tidligere laget denne oversikten over ulike sosiale medier med pasienter og funksjonshemmede som målgruppe.

Og jeg kom over denne oversikten, Hospital Social Network List, over sykehus i USA som er aktive i sosiale medier. Den viser at 382 har Facebooksider, 280 har egen YouTubekanal, 470 har Twitterkonto og 82 sykehus har blogg. Det er med andre ord ikke bare pasienter som tar i bruk sosiale medier, også helsesektoren selv er i ferd med å ta noen viktige skritt inn i dette området, i hvert fall i USA. Jeg tror dette er utviklingstrekk som vil påvirke måten vi organiserer helsesektoren på i svært stor grad, enten den offentlige helsesektoren selv er med eller ikke.

Retningslinjer for bruk av sosiale medier

Mange virksomheter er i ferd med å ta de første små skrittene inn i sosiale medier. Men så er man usikker på om man våger å slippe det helt løs, og lurer på hva man skal ha av regler og retningslinjer hvis man skal sette i gang for fullt.

En bedrift eller offentlig etat møter noen andre og litt mer kompliserte problemstillinger enn privatpersoner som blogger eller er på Facebook. En virksomhet må tenke igjennom hvem som skal skrive på vegne av virksomheten. Og om grensene for hva man kan si og ikke si skal nedfelles i noen egne kjøreregler for dem som snakker på vegne av bedriften. Er det for eksempel temaer man ikke bør snakke om? Kan det oppstå situasjoner der en må konsultere noen andre før man svarer?

Jeg fikk et tips og en lenke til en presentasjon NetCom har lagt ut på Slideshare om retningslinjer for bruk av sosiale medier. Det er en enkel og veldig pedagogisk måte å bygge noen felles kjøreregler på innad i bedriften som jeg tror andre kan ha nytte av å se på. Den sier noe om at det er bra for bedriften at de ansatte bruker sosiale medier, men at de må huske hvor de jobber. Så har den en oppsummering i form av 8 kjappe prinsipper. Deretter går de litt dypere inn i hvorfor bedriften bruker sosiale medier, hvem i bedriften som har ansvaret for ulike oppgaver, hva slags kommentarer man skal svare på og hvordan man skal svare.

NetCom er veldig tydelige på enkelte ting, blant annet at de ansatte skal opptre under fullt navn og fortelle hvor de jobber, og at de ikke sier negative ting om andre bedrifter og produkter. Og de er også veldig tydelige på at det er noen temaer man ikke diskuterer åpent, for eksempel børssensitiv informasjon og interne omorganiseringer.

Noe av poenget er jo å finne denne balansen mellom hva som kan kommenteres fritt, og hva som er underlagt andre regler. Akkurat hvilke grenser man bør sette kan sikkert variere litt fra virksomhet til virksomhet. Men jeg tror NetComs måte å gjøre dette på kan være et bra forbilde.

Rosabloggerne tar skattedebatten

Når man ser de høye lesertallene til noen av de såkalte rosabloggerne blir man lett imponert, men kanskje også litt forbauset. Noen jenter fra 14-årsalderen og litt oppover, som stort sett skriver om seg selv, klærne sine, festene og vennene, har lesertall som i følge Nettavisens liste over de 100 største bloggene er betydelig høyere enn mange av lokalavisene i Norge.

I følge blogg.no og blogglisten.no har 14 år gamle Emilie "Voe" Nereng over 70 000 lesere pr dag, men også bloggere som Ida Wulff og Ulrikke Lund har etablert seg som skriveføre bloggere med svært høy trafikk. Mange følger dem og mange skriver kommentarer. Fordi disse bloggene er proppfulle av reklame, får man tro at det gir bra med inntekter til den som skriver. Ganske imponerende å bygge opp næringsvirksomhet basert på at man skriver om det man holder på med.

Men så er det tydeligvis slik i denne bransjen at de mest populære rosabloggerne får tilsendt produkter i posten fra ulike leverandører av klær, sminke og andre varer, i håp om at de skal bli omtalt. De kaller det "gaver", men fordi ingen gir bort varene sine til tenåringer uten at de oppnår noe med det, er det ikke helt unaturlig at skattemyndighetene i følge Dagbladet interesserer seg for saken og forlanger at inntekt i form av varer eller tjenester blir innrapportert som lønn. Et prinsipp jeg tror de fleste skjønner. Det ville jo føre til mye rar avlønning om man kunne få en ferietur, bil. sykkel eller en pc i "gave" fra arbeidsgiver og slippe skatt på den måten.

Men blant rosabloggere har dette med skatt på "gaver" tydeligvis slått ned som en bombe. Ida Wulff er rystet og har tatt opp saken i bloggen sin:

"Visste dere at hvis dere er på et arrangement og mottar en goodiebag med et blad, en lipgloss og en flaske vann, så skal dere i følge reglene skatte av det? For meg vitner dette om ren, norsk grådighet. Jeg betaler av og til 40.000 kroner i skatt og moms per måned, og at jeg i tillegg skal betale skatt hvis jeg mottar en shampoo i posten kjenner jeg at dette begynner å irritere meg litt."

Det er litt vanskelig å skjønne hva hun mener med moms her, det er noe alle betaler hver gang vi kjøper noe. Når det gjelder skatt så kan man vel kanskje innvende at folk som betaler 40 000 kroner i måneden i skatt har en ganske hyggelig inntekt. Men la nå det ligge. Det mest fascinerende er at det er kommet 93 kommentarene til dette innlegget (så langt) og nesten alle kommentatorene gir støtte til kampen mot skattlegging av rosabloggernes gaver. Noen gullkorn fra rosabloggernes skattedebatt:

Nora: "Det høres jo helt tragisk ut hvis du og andre store bloggere må betale skatt for det der! :O Og.. Ingen andre betaler for å motta gratis gaver i posten, så hvorfor må man gjøre det bare fordi man får mer pga en blogg? Og som du sier: Du får dem ofte for å skrive om det på bloggen, såeh.. Er helt på ditt parti i den saken hvertfal! :)"

Jada: "Tåpelig at det må skattes av gavene/produktene dere får… Om noen sender de til dere fordi DE vl det - bør heller de skatte av det.. Uansett så trodde jeg man kunne motta gaver for en viss sum uten å skatte for det?!?! 100.000 eller noe sånt???!!!"

Karoline: "Jeg synest Norge legger seg borti alt for mye. Altså dere får SPONSET ting, sponsing skal jo ikke skattes? Da må vell alle idrettslag og skoler betale skatt for ting de får SPONSET ? Norge blir bare grådigere og grådigere for hvert år! Snart må vi vell betale for å gå ut døra."

Ingvild Oline: "Jeg synes det er helt idiotisk at bloggere skal måtte skatte for gaver.. Det er jo ikke en inntektskilde. Så kan man jo snakke formueskatt, da..men jeg må ærlig innrømme at jeg synes formueskatten er litt hull i huet det og."

Ida: "Dette er helt nytt for meg, og når jeg leser det blir jeg helt sjokket. Hvis man må skatte for gaver må man jo betale for det. Betale for en gave! Det går ikke an å skatte en halv sjampo liksom. Helt idiotisk."

Og så er det omkring 90 innlegg til, stort sett i samme sjanger, men der en og annen enslig røst prøver å forklare hvorfor "gaver" fra bedrifter er skattepliktig. Hysterisk morsom skattedebatt i forhold til den som foregår på Stortinget. Men den kan kanskje tyde på at skattemyndighetene må jobbe litt mer for å nå fram til alle med noen av de grunnleggende prinsippene og begrepene i skattesystemet vårt.

Oppdatering 17. april 2010: VG Dine penger skriver nå at Skatteetaten har tatt tak i behovet for mer informasjon om skattereglene hos en del bloggere som blir sponset. Det er lagt ut litt enkel og klargjørende informasjon om inntekter fra blogging på Skatteetatens nettsider, i form av spørsmål/svar om blogg og skatt. Det er positivt at de har fanget opp kunnskapsbehovet og reagert så raskt.

There's no one as Irish as David Cameron

Som en oppfølger til perler som Theres's noe one as Irish as Barack Obama og An Irishman invented Rock'n Roll har the Corrigan Brothers nå kastet seg inn i den britiske valgkampen. Og da heter naturligvis sangen There's no one as Irish as David Cameron.

Litt drahjelp fra Irland kan ha hjulpet, de siste meningsmålingene tyder i hvert fall på at David Cameron har vind i seilene. UK Polling Report Polling Average gir de konservative 38 prosent og Labour 30 prosent. De siste to målingene fra YouGov/Sun og Optimum/Express gir de konservative en ledelse på ti prosentpoeng. Og bettingen antyder en like klar konservativ triumf, både Ladbrokes valgnettsider og Oddscheckers oversikt over flere bettingselskapers odds viser at et rent konservativt flertall er mest sannsynlig. Nest mest sannsynlig er det at ingen får rent flertall. Satser du derimot på at Labour får rent flertall får du omkring 10 ganger innsatsen tilbake.