Når DNV og Abelia arrangerer denne årlige konkurransen er det fordi vi er bekymret over det synkende antallet elever som velger full fordypning i realfagsmatematikk i videregående skole og over at det faglige nivået slik det er blitt målt i TIMSS også ser ut til å ha falt. Det kunnskapsbaserte næringslivet trenger langt flere med matematikk og annen realfagsutdanning i årene som kommer. Både dybdekunnskap innen matematikk og matematikk i kombinasjon med for eksempel kreative fag vil være viktig for innovasjonsevnen i bedriftene.
Albertkonkurransen er et positivt tiltak for å oppmuntre de unge talentene som vil satse litt ekstra på å utvikle seg innen innenfor matematikk. Derfor var det flotte premier til vinnerne. Og det ble velfortjent omtale i flere av landets lokalaviser, Østlandssendingen og i Teknisk Ukeblad.
Men det var ikke bare matematikkens talenter som ble verdsatt i helgen. I Operaen ble den store internasjonale Menuhin Competition arrangert, med unge fiolintalenter fra hele verden i skarp konkurranse. Barratt Due Musikkinstitutt imponerte stort med flere finalister, et godt eksempel på hvordan et dedikert fagmiljø som jobber systematisk og langsiktig kan oppnå store ting. I forbindelse med konkurransen ble det også arrangert en paneldebatt om utvikling av talenter der jeg deltok sammen med Jarle Aambø fra Olympiatoppen, Ole Petter Ottersen fra Universitetet i Oslo, Erik Birkeland fra Norges Musikkhøgskole og Stephan Barratt-Due. Det ble en bra diskusjon, men litt hemmet av at det ikke var med noen i debatten som gikk tydelig mot å satse på å gi talenter innen ulike områder bedre utviklingsmuligheter. Regjeringen var blitt spurt om å delta i debatten, men det var ingen derfra som kunne stille.
Som jeg har nevnt før her på bloggen så synes jeg idretten er et viktig forbilde når det gjelder hvordan man systematisk bygger en kultur og et apparat som grunnlag for prestasjoner i verdensklasse. Idretten har klart å få stort sett hele nasjonen til å støtte opp om det arbeidet de gjør, det er et folkekrav at det skal satses systematisk på eliteidrett for at Norge skal vinne gull i OL. Men idretten er også et viktig forbilde når det gjelder lederutvikling, treningsopplegg og ikke minst forskning og kompetanseutvikling. Skal vi utvikle talenter og hevde oss i internasjonal konkurranse må vi vite mer om hvilke treningsmetoder og hva slags utstyr som fungerer best. Spørsmålet er om det ikke er andre områder, som er minst like viktige for samfunnet, som kunne nyte godt av en slik kultur for å få frem prestasjoner i verdensklasse.
Det er interessant å se idretten som et forbilde. Da bør man også se på områdene hvor idretten har hatt - og har - utfordringer. For eksempel: opp til hvilke årsklasser skal "alle skal med!" gjelde og når går man over til å dyrke eliten og sette andre på reservebenken?
SvarSlettAlbertkonkurransen er sikkert en fin idé - i likhet med Abelkonkurransen, KappAbel og så videre. Vi tåler mer feiring av talenter også i akademiske fag. Og så må vi være oppmerksomme for ikke å havne i den grøfta idretten av og til har havnet...
Jeg ser ikke helt den grøfta. Min erfaring er at barn er veldig klar over at noen er bedre enn andre, selv om voksne ledere og lærere sier at de ikke skal være opptatt av det. De vil gjerne konkurrere. Det å like konkurranse er ikke det samme som å dyrke eliter. Men noen blomstrer tidlig og andre senere, noe som gjør at det også av hensyn til tilfanget av talenter er viktig å mobilisere bredt.
SvarSlettJeg er litt usikker på om det du egentlig sier er at du ikke ser grøfta eller at du mener at grøfta er lett å unngå.
SvarSlettDen grøfta jeg viser til er den som enkelte idrettsmiljøer fra tid til annen har havnet i, hvor de voksne kun er opptatt av å dyrke fram enere, og hvor småbarn som ikke lykkes, ikke får glede seg over leken i idretten men isteden blir sittende på innbytterbenken og forventes å juble over de flinke. Og hvor all lek og moro blir borte for alle.
Vidar Bøe, som ble hedret under forrige idrettsgalla, snakker om at man må fjerne reservebenkene i idretten.
I skolen må vi klare å kombinere gleden over de store prestasjonene med det å glede seg over framgang hos alle. Konkurranser er bra for å hedre de beste prestasjonene, men ikke like velegnede til å få klassens dårligeste til å glede seg over å ha fått til noe han ikke har fått til før (hvis han fortsatt blir sist).