2008 - et år vi kommer til å bruke som målestokk

Det er ikke alle år man umiddelbart husker for noe spesielt, Jeg er helt sikker på at vi kommer til å ha et forhold til 2008 ganske lenge. Og ikke bare fordi Obama ble valgt til president i USA. 

Men kanskje mest fordi 2008 i likhet med 1929 og 1987 var et år der en langvarig vekst og optimisme brått snudde og ble til en dyp krise i aksjemarkedet, boligmarkedet og i realøkonomien. Er vi heldige blir de langvarige effektene mindre enn "krisen i 30-årene" eller "slutten på jappetiden". Jeg tilhører nok de som mener dagens globalisering, utdanningsnivå, teknologi og arbeidsmarkeder vil hjelpe oss komme ut av denne krisen med mindre skade.

Men alvorlig er det. Vi nå kan nå slå fast at Oslo Børs falt 54 % og dermed falt 1233 milliarder i verdi i 2008. Det er et beløp som er litt større enn den norske stats samlede inntekter i løpet av et år. Oljeprisen falt 57 % fra starten av året, men mye mer siden toppen i sommer. FTSE 100 indeksen i London falt 30,9 %, Dax-indeksen i Tyskland falt 40 % og S&P 500 i New York falt 39 %. Fallet i USA er det største siden depresjonsåret 1931.

Vi får håpe vi kan lære av det som har skjedd. The Economist har en tankevekkende sak om hvordan "Generasjon Y", de som er født på 80- og 90-tallet og aldri har opplevd en slik nedgang før, forandrer atferd når de ikke lenger opplever at det er kø for å ansette dem.

Og Washington Post har hatt en veldig bra serie de siste dagene om årsakene til finanskrisen. Bra forklaringer om hvordan ompakkingen av boliggjeld foregikk. Og så er det en serie i tre deler om AIGs helt sentrale rolle som forsikrer av disse gjeldspostene. Røttene til denne avdelingen i AIG går helt tilbake til 80-tallet og er omtalt i "The Beautiful Machine".

Porsche Cayenne indeks

Hvor ille er egentlig finanskrisen? Kan vi måle om det går bedre eller dårligere? Hva skal vi egentlig måle?

En litt spesiell måte å måle effektene av finanskrisen på er "Porsche Cayenne-indeksen". Den gir uttrykk for hvor mange bruktbiler av typen Porsche Cayenne som til en hver tid ligger ute til salg på Finn.no. Indeksen i dag viser 56. Noen dager før jul var Cayenne-indeksen 60. En brå oppgang på denne indeksen er et krisesignal, så vi får følge litt med på denne framover.

Men hva med det store flertallet som ikke eier de dyreste bilene og som heller ikke har tapt masse penger i eiendoms- eller aksjemarkedet? Og som ikke er redd for å miste jobben. Er det slik at forbruket stuper fordi folk er redde for å få dårligere råd i tiden som kommer?

En tur på Sandvika Storsenter i dag avslørte at det i hvert fall var helt ubehagelig stappfullt der. Minst like mange mennesker som rett før jul. Poenget er at finanskrisen rammer oss veldig ulikt. De som mister jobben eller har gått på en smell i boligmarkedet taper masse kjøpekraft. Og det samme gjelder selvsagt de som har tapt mye aksjemarkedet eller levd i en eller annen oppblåst boble som har sprukket. Men det store flertallet i Norge vil i 2009 kunne oppleve en av de største forbedringene i kjøpekraft noen gang i følge SSBs prognoser.

De som har gjennomsnittlig inntekt (ca 400 000 i året) og boliggjeld på en million kan i følge DN og SSB glede seg over en kjøpekraftsforbedring på hele 8,5 % i 2009. Og har du 750 000 i inntekt og to millioner i gjeld blir kjøpekraften 9,7 % bedre i 2009. 

Og grunnen er jo ganske enkel: Lønningene økte med rundt seks prosent i 2008, rentene går kraftig ned og energi blir billigere. Så det er ingen grunn til å være overdrevent bekymret for den gjennomsnittlige norske forbruker. Utfordringen er å få til nødvendig omstilling og innovasjon i konkurranseutsatt næringsliv slik at vi kan skape mer og opprettholde vårt høye velstandsnivå også når markedene i USA og andre steder i verden sliter.

Jeg ser for øvrig at min gode kollega Inge Jan har fulgt Kristin Halvorsens vennlige oppfordring om å shoppe Norge tilbake til gode tider og kringkaster dette på bloggen sin. Han har kjøpt en ny espressomaskin i julegave til seg selv, uten å være påfallende hardt rammet av et ønske om å kjøpe noe billig. Det er bra noen tar ansvar i disse vanskelige tider.

Leseliste for julen

Julen er en bra tid å lese bøker man ikke har tid til å lese ellers, innimellom det som er av famileting, sosiale forpliktelser og fotball på TV. Min leseliste ser for tiden omtrent slik ut (og er som alltid alt for optimistisk i forhold til det man realistisk sett rekker å lese):

Michael Lewis: Panic - The Story of Modern Financial Insanity. Jeg er i gang med denne. En artikkelsamling om hvordan pressen skrev om de økonomiske krisene som har vært fra "Black Monday" i 1987 via dot.com i 2000 og fram til dagens finanskrise. Det er interessant å se tilbake på hvordan tidligere kriser ble beskrevet av media før, under og etter.

Nassim Nicholas Taleb: The Black Swan. Bok om sannsynlighet og hvordan de store begivenhetene som former livene våre er er slik at vi ikke kan se dem på forhånd. Og hvordan man må planlegge for usikkerhet når man ikke kan spå om fremtiden.

Malcolm Gladwell: Outliers - The story of Success. Han er på leting etter fellestrekk hos mennesker som gjør det ekstraordinært godt innen vitenskap, sport, kunst og næringsliv.

The Rough Guide to Conspiracy Theories. En bok jeg fikk til jul. Er vel egentlig et slags oppslagsverk om alle de sprø konspirasjonsteoriene som overraskende mange oppegående mennesker tror på. Som at Bush stod bak 9/11.

Johan Nordberg: Da mennesket skapte verden. Et ideologisk kampskrift for de liberale ideene. Kom på svensk i 2006 og er nå oversatt til norsk og gitt ut av Civita rett før jul.

Og så er det et par andre politiske bøker jeg håper jeg får tid til å lese litt i som er skrevet at engelske forfattere som før var et godt stykke ute på venstresiden, men som på grunn av 9/11, fundamentalisme og litt selvransakelse nå definerer seg på den liberale høyresiden: Nick Cohen: What's Left?. Og Andrew Anthony: The Fallout - How a Guilty Liberal Lost His Innocence.

Og så må jeg vel snart gå løst på Thomas Friedmans Hot, Flat and Crowded. Om globalisering og klimautfordringene.

Kunnskapspakke

Abelia la torsdag fram vår "Kunnskapspakke", det vil si de tiltakene Abelia mener regjeringen bør prioritere høyest når den legger fram sine tiltak mot finanskrisen 26. januar. 

Abelia mener Norge trenger en kunnskapspakke mot krise og vi skriver i brevet som er sendt til statsminister, finansminister, næringsminister og opposisjonspartiene at:

"I enhver vanskelig omstilling blir det også skapt nye muligheter for aktører som har en kombinasjon av finansiell handlefrihet, omstillingsevne og kompetanse. Statens krisepakke må derfor ha som mål å øke handlefriheten, omstillingsevnen og kompetansen. Da Sverige og Finland opplevde alvorlige økonomiske kriser tidlig på 90-tallet valgte staten å satse kraftfullt på forskning, utdanning og innovasjonsfremmende tiltak i næringslivet. Dette bidro til en omstilling og modernisering av næringslivet i våre nordiske naboland, der de ble ledende og fortsatt er ledende i verden på mobil kommunikasjonsteknologi. 

En norsk krisepakke må spille på lag med de ytre omstillingskravene vi møter i en global kunnskapsøkonomi og ikke prøve å motvirke dem. Staten må bidra til å bygge den kunnskapsbasen som kreves for å skape fremtidens næringsliv. Derfor må en krisepakke være en kunnskapspakke og ikke bare økt bruk av penger for å holde hjulene i gang. 

Norge skal ha et annet næringsliv når vi kommer ut av krisen enn da vi gikk inn i den. Skal vi styrke vår internasjonale konkurransekraft må næringslivet som kommer ut av krisen være mer kunnskapsbasert, mer internasjonalt, mer effektivt og mer miljøvennlig enn næringslivet som gikk inn i krisen. Ganske enkelt fordi Norges kostnadsnivå og økonomiske åpenhet gjør at det er nødvendig med en slik strukturendring.

I valget av virkemidler er det også viktig å være opptatt av hvordan man kan styrke aktørene som fremmer kunnskapsmobilitet og langsiktig omstillingskompetanse på tvers av bedrifter og bransjer i Norge. De som tar med seg kunnskap og erfaringer fra en omstilling kan bidra til at andre kan lære av dem. Forskningsinstitutter, konsulentvirksomheter og private høyskoler er på litt ulike måter eksempler på slike kunnskapsmeglere. De bidrar til å spre kunnskap og erfaringer mellom bedrifter og bransjer, og spiller en viktig rolle i å snu en krise til nye muligheter."

Brevet går igjennom fire hovedområder der det er viktig å sette inn omstillingstiltak og lister så opp en del konkrete tiltak innenfor disse fire områdene der det vil være klokt å sette inn innsatsen dersom vi skal øke kompetansenivået og innovasjonsevnen.

- The economy's bad, but it's a good time to innovate

Clayton Christensen, professor ved Harvard Business School, har alltid noe spennende å si om innovasjon. Og i Wall Street Journal er han intervjuet om innovasjon og finanskrise. Christensen mener at finanskrisen kan være fordelaktig for innovasjon i næringslivet fordi mindre penger i bedriftene betyr at de ikke har råd til å la strategiprosjektene gå i gal retning like lenge som før. Det blir mye viktigere å gjøre ting riktig fra start.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg veldig til Clayton Christensens kommende bok "The Innovators Prescription". Den er rett rundt hjørnet og handler om hvordan helsesektoren er overmoden for disruptiv innovasjon når det gjelder å finne nye og mer effektive virksomhetsmodeller.

Og apropos interessante dagsaktuelle kommentarer til finanskrisen. Nouriel Roubini (også kjent som Dr. Doom) er intervjuet i US News & World Report. Essensen i det han sier er vel at han tror vi er omtrent halvveis i den amerikanske resesjonen. Både når det gjelder tid (den vil vare ut 2009) og når det gjelder hvor mye råtne lån som er blitt ryddet unna (halvparten av to billioner dollar): 

"The financial shocks are not over, and the credit losses are going to mount because they are spreading from subprime to prime to credit cards to auto loans to student loans to leveraged loans to municipal bonds to industrial and commercial loans to corporate bonds. We have to take about $2 trillion of credit losses and so far nearly half of it has been recognized. So I see another wave of massive credit losses that is going to worsen the credit crunch."

- Virtually zero

The Times formulerer det slik: "Fed cuts rate to vitually zero".

I en historisk beslutning har The Federal Open Market Committee besluttet at styringsrenten i USA skal settes ned til mellom 0 % og 0,25 %. For alle praktiske formål er det nå nullrente. 

Renten i USA har ikke vært så lav noen gang. Og det er på mange måter en dramatisk beslutning fordi den innebærer at myndighetene i USA er i ferd med å slippe opp for virkemidler. Rentenivået kan ikke settes lavere enn null. Og å bruke finanspolitikken (det at regjeringen pumper inn mer penger) er også vanskelig å fortsette med i det uendelige når USA allerede har veldig høy gjeld.

Den umiddelbare effekten nå i kveld ser ut til å være som en kunne håpe og forvente. Børsene og oljeprisen er kraftig opp. Dollaren går ned. Og det er jo bra. Problemet er hva man skal gjøre hvis dette grepet slutter å virke. Kjøpe stadig flere råtne lån ved å trykke flere pengesedler?

Er Detroit klar for "Bil 2.0"?

Amerikanske skattebetalere skal bruke 15 milliarder dollar på å redde de tre store (General Motors, Ford og Chrysler) fra konkurs. Et vanvittig stort beløp. Men vil det hjelpe?

Thomas Friedman har en interessant kommentar i New York Times om bilidustriens utfordringer. Han mener at Detroit er dømt til å mislykkes. Ikke på grunn av kapital eller teknologi, men først og fremst fordi amerikansk bilindustri ikke forstår den fundamentale endringen i forretningsmodell bilindustrien står foran:

"...our bailout of Detroit will be remembered as the equivalent of pouring billions of dollars of taxpayer money into the mail-order-catalogue business on the eve of the birth of eBay. It will be remembered as pouring billions of dollars into the CD music business on the eve of the birth of the iPod and iTunes. It will be remembered as pouring billions of dollars into a book-store chain on the eve of the birth of Amazon.com and the Kindle. It will be remembered as pouring billions of dollars into improving typewriters on the eve of the birth of the PC and the Internet."

Som eksempel på noen som har skjønt hvordan en forretningsmodell i versjon 2.0 ser ut nevner Thomas Friedman Better Place. De bygger ut en komplett infrastruktur for elektriske biler i Israel og Danmark med både ladestasjoner og batteribyttestasjoner for lengre kjøreturer. Wired hadde en artikkel i går om at Japan har bedt Better Place rulle ut infrastruktur for el-biler.

I bilen versjon 1.0 kjøper du et produkt. I bilen versjon 2.0 kjøper du en tjeneste. Og sannsynligvis er det slike innovasjoner i selve forretningsmodellen som må til for å få mer miljøvennlige løsninger til å fungere.

Helt Chicago

Korrupsjonssaken som nå rulles opp i Illinois er så utrolig at det litt vanskelig å forstå at det er mulig. 

Hovedpersonen er Illinois guvernør fra det Demokratiske partiet Rod R. Blagojevitch. Fordi senator Barack Obama fra Illinois er valgt til USAs neste president er senatsplassen ledig fra nyttår. Det er guvernør Blagojevitch sin  jobb å peke ut en ny senator i den ledige plassen etter Obama. Og kortversjonen er at den godeste Blagojevitch fant ut at han ville auksjonere ut den ledige plassen i sentatet til kandidaten som ville betale ham mest penger. 

Han er også mistenkt for å trenere godkjenningen av Tribune Company sitt salg av baseballag og stadionanlegg hvis de ikke sparket noen spaltister fra Chicago Tribune som skrev ufordelaktig om han selv.

Chicago og Illinois er kjent for å ha USAs mest korrupte politikere. (Det var her Al Capone fikk sitt gjennombrudd). Men denne saken overgår i hvert fall alt i nyere tid.

Minus 533 000 jobber i november

Den kanskje aller viktigste indikatoren på hvor dårlig det står til med verdensøkonomien er sysselsettingstallene i USA. Fredag fikk vi vite at 533 000 arbeidsplasser ble borte i USA i november.

Dette er det største fallet i sysselsetting på en måned siden 1974. Siden september i år er 1,3 millioner jobber blitt borte. Det er sannsynligvis galt å kalle dette en finanskrise lenger. Dette er bråstopp i hele økonomien.

En annen god indikator på hvor raskt alt er snudd på hodet er oljeprisen. I sommer kostet et fat råolje 150 dollar. Nå dupper oljeprisen rundt 40 dollar. Prisfallet siste uke er det største siden gulfkrigen i 1991.

Oslo Børs reagerte som en kunne forvente veldig negativt på lav oljepris og tallene fra USA og falt hele 7,7 % fredag. Man regnet vel med at amerikanske børser også ville falle kraftig. Men i USA gikk S&P 500 opp 3,6 %.

Så kan man jo spørre: Er det ikke logisk at markedet i Norge reagerer veldig negativt på katastrofalt dårlige tall og ulogisk at USA reagerer positivt på de samme tallene? Ikke nødvendigvis. For det første er det jo slik at lavere energipriser er dårlig for Norge og OPEC, men bra for nesten alle andre. For det andre har Norge fortsatt en alt for høy rente i forhold til alle andre. Og for det tredje måler sysselsettingstall en nedgang som allerede har skjedd. Og den store oppgangen i USA fredag kan jo være et tegn på at noen tror at det største fallet nå ligger bak oss.

Innovasjon i krisetider

Må gjøre oppmerksom på en bra kronikk i Dagens Næringsliv som Inge Jan Henjesand og Hilde Widerøe Wibe i Abelia har skrevet. Den handler om innovasjon i krisetider og er i mandagens papiravis. Men den kan også leses her på Abelias hjemmeside.

Som jeg har skrevet litt om tidligere tror jeg måten vi forholder oss til den pågående økonomiske nedgangen vil bety mye for hvor godt rustet vi vil være til å skape det næringslivet, den innovasjonsevnen og den kunnskapen som skal få til ny verdiskaping og vekst.

I dag falt børsene i verden kraftig igjen. Oslo Børs falt 7,7 % og S&P 500 falt 8,9 %. Dette er ikke bare papirverdier som svinger litt, men virkelige formuer og jobber som forsvinner. Og når ting er i fritt fall er det ikke lett å tenke langsiktig infrastruktur-, kunnskaps- og konkurransesevnebygging. Men det er nettopp det vi må prøve å få til.

Temaet på NHOs årskonferanse i januar er nettopp "Krise og konkurranse". Og dit kommer selveste Nouriel "Dr. Doom" Roubini. Blir spennende å høre hans vurderinger.

Krisepakke - Michael Porters oppskrift

David Brooks i New York Times har noen bra synspunkter på forskjellen mellom å putte penger inn i et stort svart hull og å investere i noe som faktisk virker. Akkurat nå roper alle på penger fra regjeringer. Brooks er skeptisk: 

" And it leads to some guiding principles for those designing the $500 billion stimulus plan the next administration seems set on: Don’t just throw more money into the sugar rush. Spend money on projects that will enhance the long-term economic health of the country even without a crisis. Do what you would do anyway, just do it faster."

Dette kan nok være et godt råd for tiltak her i Norge også. Utfordringen er ikke å bruke mest mulig penger fortest mulig. Utfordringen er todelt. Dels handler det om å sikre at bedrifter og privatpersoner får tilgang på kreditt igjen slik at økonomien ikke kveles. Og dels handler det om å investere i ting som har varig verdi og som vi ville investert i uansett - men å gjøre det raskere for å få hjulene i gang. Her er utdanning og forskning særlig viktig, siden utdannning og forskning kan bidra til at vi kommer styrket ut av denne krisen og er generelt viktig for næringslivets omstillingsevne.

Brooks har snakket med Michael Porter om hva han mener om innretningen av krisetiltak: 

"I asked Porter how this short-term crisis might serve as an opportunity to address those long-term problems. First, he said, the Obama team will have to avoid a few temptations: Don’t just try to throw out money as fast as possible to stimulate demand. Don’t spread the spending around too thinly. Don’t try to save jobs that are going to disappear anyway.

Then he threw out a bunch of ideas that could be part of a stimulus package: Send federal money to the states, but make sure a lot of it goes to state universities. There’s going to be increased demand for their services at the same time their budgets are cut. We can’t weaken that link in the social mobility chain. Extend unemployment insurance, but also create vouchers and loans so workers can get the skills they need to move on."

Linken til denne kommentaren fikk jeg fra Greg Mankiws utmerkede øknomiblogg. Han har også en artikkel i NY Times om "What would Keynes have done?".

- We just shorted Merril Lynch

Oliver Stones film "Wall Street" fra 1987 med Gordon Gekkos (Michael Douglas) tale om at "Greed is good" er kanskje den mest kjente oppsummeringen av tidsånden og eksessene på 80-tallet. To andre slike tidsbilder er "The Bonfire of the Vanities", film og bok av Tom Wolfe og "Barbarians at the Gate", en bok om raidet på RJR Nabisco.

Og så var det "Liars Poker" av Michael Lewis fra 1989 som beskriver tiden hans som selger i Salomon Brothers i London. Thomas Friedman har i sin siste spalte i New York Times gjort oppmerksom på at Michael Lewis fortsatt skriver godt og at han nå har skrevet en helt glitrende sak om røttene til finanskrisen.

Artikkelen som er i et tidsskrift som heter Portfolio.com er den mest pedagogiske gjennomgangen jeg har sett av hvordan noen råtne boliglån i USA kan true hele verdens finansmarked. For det er jo litt mystisk at regjeringer over hele verden må trå til med finansielle redningspakker som er mange ganger større enn selve boliggjelden som startet problemet. Eller?

Lewis forteller om investoren Steve Eisman og en liten gruppe investorer som så at subprimesektoren var i alvorlige problemer og begynte å shortselge boliglån, og gradvis oppdaget at problemet var blitt mye større enn de råtne lånene. Så begynte de å nøste og oppdaget at boliglånene ble pakket om og ble innmat i mye større og mer kompliserte pakker. Men der man hele tiden var avhengig at boligprisene måtte gå opp for at korthuset ikke skulle kollapse.

"Hintz wanted to know what Eisman was up to. “We just shorted Merrill Lynch,” Eisman told him. “Why?” asked Hintz. “We have a simple thesis,” Eisman explained. “There is going to be a calamity, and whenever there is a calamity, Merrill is there.” When it came time to bankrupt Orange County with bad advice, Merrill was there. When the internet went bust, Merrill was there. Way back in the 1980s, when the first bond trader was let off his leash and lost hundreds of millions of dollars, Merrill was there to take the hit. That was Eisman’s logic—the logic of Wall Street’s pecking order. Goldman Sachs was the big kid who ran the games in this neighborhood. Merrill Lynch was the little fat kid assigned the least pleasant roles, just happy to be a part of things.".

Hele artikkelen kan som sagt anbefales (Obs! Den er på ni sider).

Lite innovasjon i Innovasjon Norge

Riksrevisjonen har laget en gjennomgang av om Innovasjon Norge oppnår målene. I dagens pressemelding skriver Riksrevisjonen:

"Undersøkelsen viser at bare halvparten av prosjektene som får støtte av Innovasjon Norge, registreres som innovative. Mange av disse har attpåtil en svært liten grad av innovasjon, siden det ofte skal lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovativt. Det er dermed en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå selskapets mål om å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling."

Det er jo en usedvanlig saftig kritikk. De tar også et oppgjør med styringsstrukturen i Innovasjon Norge der 40 ulike eiere skriver 40 ulike oppdragsbrev, noe som gjør det ganske umulig å gjennemføre en enhetlig strategi. Hele rapporten finnes her. Og den har fått ganske bred presseomtale i blant annet Aftenposten, E24, og Dagens Næringsliv.

Aftenposten minner prisverdig nok også om at Abelia i en egen rapport fra i sommer pekte på akkurat de samme svakhetene ved Innovasjon Norges virkemidler som Riksrevisjonen kritiserer. Hyggelig å få støtte fra en slik autoritet på statlig virksomhetsstyring. Det blir interessant å se om Næringsministeren gjør noe med dette problemet i innovasjonsmeldingen hun snart skal legge fram.

Mer forskning i næringslivet i 2007

I følge helt nye tall fra Statistisk Sentralbyrå har næringslivets utgifter til forskning økt ganske kraftig fra 2006 til 2007. I 2007 forsket næringlivet for til sammen 17,5 milliarder kroner. 

I tjenestenæringene var økning på hele 16 prosent fra 2006 til 2007. Næringslivet kjøpte FoU-tjenester for 4,9 milliarder kroner i 2007, en økning på 29 %.

Nå skal man nok ikke overtolke resultatene av slike målinger. Det skjer dessuten mye innovasjonsaktiviteter i norsk næringsliv som ikke fanges opp av statistikkene, spesielt i et land som Norge som har mye innovasjon i ulike råvarebaserte prosessindustrier, men en svakere stilling innenfor noen av de mer grunnforskningsnære teknologiområdene. 

Men tallene kan i hvert fall tyde på at veksten i FoU i norsk næringsliv er høyere enn tilsvarende vekst i EU generelt akkurat nå. Vi får håpe den pågående finanskrisen ikke legger en alt for sterk demper på 2008 og 2009-tallene.  

Vi vil jo gjerne ha forskningens andel av BNP opp fordi det forskes mer og ikke fordi BNP synker.

74 ganger større på nett enn på papir

Ting skjer raskt i mediebransjen og finanskrisen vil nok øke omstillingstakten ytterligere. I England regner man med at avisenes annonseinntekter vil falle hele 21 % i 2009. Nettmedienes annonseinntekter vil vokse med to prosent i 2009 (også det er en kraftig nedgang fra i år hvor inntekten fra nettannonsering har økt med 20 %). TV-reklame i England vil falle med 10 % neste år.

I et par interessante saker i NA24/Propaganda og MediaWeek kan vi lese om utviklingen i forholdet mellom papir- og nettaviser i England. I oktober måned ble The Guardian Online den første nettavisen med 25 milloner unike månedlige brukere. Det betyr at det er 74 ganger så

mange lesere på nettet som det er papiropplag. Topplisten ser for øvrig slik ut:

1. Guardian.co.uk: 25,976,046 - opp 41.11 % fra året før

2. Telegraph.co.uk: 23,208,902 - opp 108.94 % fra året før

3. Mail Online: 21,195,062 - opp 56.64 % fra året før

4. Times Online: 20,474,001 - opp 64.56 % fra året før

5. Sun Online: 17,127,539 - opp 86.29% fra året før

Det er flere interessante trekk ved det britiske nettbaserte mediemarkedet. For det første er nettmedier i UK eksportindustri. Av leserne til de største nettavisene bor en tredjedel av leserne i UK, mens to tredeler bor i andre land. I motsetning til de fleste papirmedier som i all hovedsak selges sine aviser innenlands. Den grundige dekningen av valgkampen i USA får æren for at de britiske nettavisene også har vokst mye mer utenfor UK enn i UK de siste månedene.

For det andre kan det se ut som de engelske tabloidenes klare dominans på papir ikke finnes på nett. På nett er The Guardian og The Telegraph størst. På papir er The Sun og de andre "Red tops" klart størst, men i en klart nedadgående trend. The Sun har omtrent tre millioner i opplag på papir. Det kan virke som noe av det samme skjer i Norge. Selv om Aftenpostens opplag også går ned så faller VG og Dagbladet så mye mer at Aftenposten kan bli Norges største papiravis om to år.

For det tredje er det viktig å huske at det å være største nettavis i et land ikke er det samme som å være største nettsted i et land. I UK er the Guardian Online helt nede på 25. plass i følge Alexas måling av trafikk (dette er ikke helt det samme som unike brukere). Øverst på Alexas liste i UK er Google.co.uk, Facebook, Windows Live, Yahoo,YouTube og Google.com. 

Utviklingen i Norge viser omtrent den samme utviklingen. Sosiale nettverkstjenester, aggregatorer og søketjenester vokser mye mer enn nettaviser med redaksjonelt innhold. Alexas tall plasserer VG.no på 6. plass og Dagbladet.no på 11. plass på listen over Norges mest besøkte nettsteder. Størst i Norge akkurat nå er Google.no foran YouTube, Facebook, Windows Live, Google.com, VG, Yahoo, Finn.no, Nettby og MSN.

Halvfull eller halvtom?

Er nordmenn blitt opptatt av å ha HDTV? Canal Digital (deres nyeste HD-PVR dekoder på bildet) mener ja. De har solgt 150 000 HD-bokser til kabel og parabol til norske kunder. 

RiksTV (som ikke kan tilby HDTV før om mange år) derimot mener nei og "hevder at konkurrentens HD-haussing er et tegn på frustrasjon". Men Svein Ove Søreide i Riks TV har kanskje en noe underlig begrunnelse:

- Teknologimediene skaper ofte inntrykk av at så å si hele befolkningen sitter med en ny flatskjerm på veggen og venter utålmodig på HDTV. Realiteten er at bare drøyt halve befolkningen har skaffet seg flatskjerm så langt. Slike teknologiskifter tar lang tid. Det er overgangen til digital-tv som er det store teknologiskiftet nå, avslutter han.

Bare halve befolkningen? Er ikke det veldig mye? Særlig når det nesten ikke har vært programmer i HD-kvalitet? Tror Riks TV at folk som har flatskjermer (og enda flere vil nok kjøpe til jul i år) og nå også har mulighet til å ta inn flere HD-kanaler heller vil se TV-programmer av lavere kvalitet?

Jeg har stor sans for både det digitale bakenettet og Riks TVs tilbud til alle de som før bare har hatt et par analoge kanaler  å se på. Men det blir ikke lett å konkurrere med Canal Digital, Get og Viasats HDTV satsinger hvis man tror folk ikke er opptatt av TV i HD-kvalitet.

Ny og kraftig nedtur på børsene

Et par ganske skremmende symbolske milepæler ble nådd på børsene i Oslo og New York i dag. Oslo Børs hovedindeks gikk under 200 poeng for første gang siden august 2004. Så sent som i sommer var hovedindeksen i Oslo over 500.

Men situasjonen på børsene i USA er vel så alvorlig. Dow Jones Industrial average falt under 8000 poeng. Et nivå som første gang ble passert fra nedsiden allerede i 1997. Utviklingen de siste fem årene kan man se på grafen til venstre. Stemningen er ekstremt pessimistisk. Selv i dot-com kriseåret 2000 holdt denne indeksen seg stort sett over 10 000 poeng. Og selv i dagene etter 11. september 2001 var Dow Jones aldri under 8200 poeng på sitt laveste.

Hvor ille kan det bli? I hvert fall så ille at NHOs forslag om to prosent lavere skatt til alle er veldig fornuftig. Skal bedrifter og privatpersoner bidra til å øke etterspørselen etter varer og tjenester igjen trengs det noen kraftige virkemidler som treffer mange. Hvis ikke risikerer vi at enda mer egenkapital trekkes ut av markedet og at krisen forsterkes ytterligere.

Det var veldig interessant å høre Kjell Inge Røkkes tanker om finanskrisen på Fafos konferanse om den norske modellen i går. Røkke la stor vekt på å vise hvordan tidligere kriser av denne typen har vart et sted mellom 8 og 24 måneder og at den store utfordringen er å legge grunnlaget nå for å komme styrket ut på den andre siden. I gode tider er det lett å gjøre det godt. Men det er i krisetider det skapes store muligheter for den som er villig til å gjøre modige valg. Røkke ga klart uttrykk for at han ikke hadde tenkt å sitte stille gjennom finanskrisen, men at det er noen nye store muligheter der for en som har ryddet seg handlefrihet. 

- Mange er opptatt av hvor store papirformer som er tapt de siste ukene. Men midt i en krise er ikke det viktigste hva flyet ditt er verdt, men at det har nok drivstoff til å lande trygt der det skal, sa Kjell Inge Røkke. Veldig godt poeng.

EU til tjeneste

Jeg har siden oktober hatt en fast spalte i Dagsavisen hver fjerde mandag. Under vignetten "Blåmandag" er vi et lite knippe skribenter som skriver korte kommentarer om aktuelle saker, med en litt annen innfallsvinkel enn den som stort sett preger Dagsavisen ellers.

Min spalte i dag handler om hvorfor EUs tjenestedirektiv er viktig for både næringsliv og velferd i Norge. Og særlig viktig for det kunnskapsbaserte tjenesteytende næringslivet.  Her er også en link til forrige innlegg for fire uker siden. Da skrev jeg om finanskrisen betyr slutten på kapitalismen, eller om målet er å redde den.

NRK tuller om tjenestedirektivet - Jens raser

Videoen (etter litt reklame først) viser Jens Stoltenberg reagere på NRK Dagsrevyens helt tullete innslag om EUs tjenestedirektiv på onsdag. Der presterte NRK blant annet å påstå at de ansatte i Oslo Sporveier risikerer å bli erstattet av rumenske t-baneførere med rumenske lønninger. Det er mange grunner til at dette ikke kan skje. Den mest åpenbare er at drift av kollektivtransport ikke er en del av tjenestedirektivet i det hele tatt.

Innslaget var så fullt av feil at det reiser en hel del spørsmål både ved NRKs generelle kunnskap om politikk og ikke minst kunnskapen om EU. Sjekk selv her. Helt riktig av Jens å reagere.

- The return of the curvy cucumber

Gladnyhet i pressemelding fra EU-kommisjonen. EU skal ikke lenger blande seg opp i hvordan frukt og grønnsaker ser ut. Og et av de mest berømte argumentene mot norsk medlemskap er borte. Fra kommisjonens pressemelding: 

"This marks a new dawn for the curvy cucumber and the knobbly carrot," said Mariann Fischer Boel, Commissioner for Agriculture and Rural Development. "It's a concrete example of our drive to cut unnecessary red tape. We simply don't need to regulate this sort of thing at EU level. It is far better to leave it to market operators. And in these days of high food prices and general economic difficulties, consumers should be able to choose from the widest range of products possible. It makes no sense to throw perfectly good products away, just because they are the 'wrong' shape."

VG har også skrevet om denne historiske begivenheten.

Obama: Great Expectations

Det har vært en helt eksepsjonell politisk mobilisering. En hel verden har latt seg engasjere av en amerikansk valgkamp i en grad jeg tror at få trodde var mulig. Norske politikere har dratt på pilgrimsreiser til USA i et antall vi aldri har sett før, ikke engang på Kennedys tid.

Hva skjer nå når Obama - det store håpet - faktisk vant? Har han noen sjanse til å leve opp til alle forventningene om store forandringer? Noen refleksjoner:

For det første handler oppsiktsvekkende mange av de norske kommentarene til USAs valg om at Obama er svart. Erik Solheim nevner stort sett bare hudfarge - og Obamas talegaver - i hver eneste kommentar. Det virker ikke som om amerikanerne selv synes dette er hovedpoenget. Og Obama selv er mer opptatt av å bygge broer enn å snakke om hudfarge. Poenget er vel heller at USA har et politisk og økonomisk system som gjør det mulig for en person med Obamas ganske sammensatte kulturelle bakgrunn å både studere juss på Harvard og å bli amerikansk president, og de fleste amerikanere synes dette er selve poenget med USA.

For det andre har jeg aldri opplevd at så mange mennesker fra ytterste venstre til topposisjoner i norsk næringsliv og samfunnsliv støtter samme politiske prosjekt. Det rare er at folk med så ulike oppfatninger i norsk politikk alle tror at Obama er på deres side. Valgvaken på Grand Hotell tirsdag var full av norske politikere og synsere som holdt med Obama nesten alle sammen. Nå er selvsagt gleden over å bli kvitt George Bush stor nesten over alt. Men hva slags "change" blir det som er så bra at alt fra SVere til høyrefolk kan stille seg bak?

Mange må bli skuffet. Blant annet fordi det blir så vanskelig for Obama å leve opp til retorikken. The Economist (som ga Obama sin støtte på forsiden av forrige nummer) skriver på lederplass om Obamas muligheter og begrensninger. Hvis noen lurer på hvor alvorlig økonomiske krisen i USA er og hvor store begrensninger den legger på Obamas handlefrihet vil jeg sterk anbefale denne samlingen av grafer. Kanskje finanskrisen bidro til å avgjøre valget. Den vil i hvert fall legge begrensninger på hva som kan gjøres etterpå.

Så må man huske på at USA fremdeles er USA. Et land med globale sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser som skal forsvares. Obama møter noen enorme utfordringer i utenrikspolitikken. Kort oppsummert:

"If the 200,000 Germans who turned out to cheer Mr Obama in Berlin this summer are anything to go by, he will enjoy terrific global goodwill. But cheering Germans will not send more troops to help in Afghanistan. The world will applaud if Mr Obama closes Guantánamo, the prison that has come to symbolise everything that was wrong with Mr Bush’s “war on terror”. But even if he does, al-Qaeda will not dissolve itself".

Oppdatering søndag kveld: Thomas Freidman har skrevet en glimrende kommentar i NY Times der han spør om hvordan alle i resten av verden som har støttet Obama så sterkt i valgkampen vil stille opp for å hjelpe USA når det virkelig gjelder. Han avslutter slik:

"So to everyone overseas I say: thanks for your applause for our new president. I’m glad you all feel that America “is back.” If you want Obama to succeed, though, don’t just show us the love, show us the money. Show us the troops. Show us the diplomatic effort. Show us the economic partnership. Show us something more than a fresh smile. Because freedom is not free and your excuse for doing less than you could is leaving town in January."

Jeg har for øvrig snakket med Teknisk Ukeblad om Obamas rolle når det gjelder forskning, teknologi og kunnskapsbasert næringsliv, og hvorfor han ikke må innføre nye handelshindringer.

Blogging blir mainstream

"Blogging has entered the mainstream, which—as with every new medium in history—looks to its pioneers suspiciously like death" (The Economist).

The Economist har noen bra refleksjoner om hva som skjer når en medieteknologi blir moden. Noen av pionerene blir litt gretne og synes naturligvis at den gamle frie og idealistiske ånden blir ødelagt. Samtalen mellom de innvidde blir liksom ikke helt som før. Men slik har det alltid vært når nye medieplattformer har suksess. De tas i bruk av flere og de migrerer videre til noe annet enn pionerene trodde.

Nicholas Carr (bildet) har tatt tak i artikkelen i The Economist og gjør sine egne tanker om fremtiden for blogging (Who killed the blogosphere?).

Den økonomiske inngangsterskelen er forholdsvis lav for blogging. Alle med pc og tilgang til internett kan prøve. Men kanskje ikke alle har tid til å skrive eller har noe de vil fortelle. Og kanskje er det slik at mikroblogging fra mobiltelefon til f.eks Twitter vil passe bedre for flere. I følge data fra Technokrati er det startet 133 millioner blogger siden 2002. 94 % av disse er helt borte. 1,5 milloner blogger har vært oppdatert i løpet av den siste uken. Det er jo tross alt ganske mange.

Hvis Larry og Sergey trengte et lån...

Tenk om to nyutdannede Stanford-studenter - Larry og Sergey - kom til banken med en ide om å skape et selskap som skulle hete Google og skulle tjene penger på reklame på internett. Og ba om lån i en bank som nettopp var overtatt av staten.

Ville de få lån? Thomas Freidman tviler sterkt. Og han mener at:

The banks that are surviving the best today, the ones that are buying others and not being bought — like JPMorgan Chase or Banco Santander, based in Spain — are not surviving because they were better regulated than the banks across the street but because they were better run. Their leaders were more vigilant about their risk exposure than any regulator required them to be.

Bottom line: We must not overshoot in regulating the markets just because they overshot in their risk-taking. That’s what markets do. We need to fix capitalism, not install socialism. Because, ultimately, we can’t bail our way out of this crisis. We can only grow our way out — with more innovation and entrepreneurship, which create new businesses and better jobs.

So let’s keep our eyes on the prize. Save the system, install smart regulations and get the government out of the banking business as soon as possible so that the surviving banks can freely and unabashedly get back into their business: risk-taking without recklessness.

Drudge større enn NY Times

Et tema det stadig er grunn til å vende tilbake til er hvor radikalt internett har endret mediebildet. Uten at denne endringen i hva folk faktisk gjør har forandret debatten i media om media så mye. 

Hvor er det folk i USA går for å finne nyheter om politikk på internett? Denne rapporten fra Hitwise viser at i forrige uke - midt i innspurten i den amerikanske valgkampen - var Yahoo News i tet foran cnn.com og msnbc.com.

Hva med avisene? Hvor mange aviser er det på listen over de ti største nyhetsmediene på nett? Bare New York Times som ligger på 7. plass. Det er plassen bak Drudge Report, den retrodesignede linksamlingen som Matt Drudge startet som et nyhetsbrev på mail i 1994 og som en webside i 1997. Det var for øvrig Drudge som avslørte Lewinsky-skandalen i sin tid.

Nå har jeg en mistanke om at målemetoden til Hitwise favoriserer Drudge. Drudge er ikke like høyt opp på andre målinger (kanskje er det færre unike brukere, men flere lojale brukere som stadig kommer tilbake på disse nyhetsbloggene?) Det som i hvert fall er helt sikkert er at politiske linksamlinger og blogger som Huffington Post, Politico, RealclearPolitics og Drudge Report alle har en eksplosiv vekst det siste året. 

Det bør være ganske bekymringsfullt for tradisjonelle medier at det er uavhengige politiske nettsteder som ser ut til å vinne i en tid der interessen for nyheter om politikk er historisk stor.

Og hovedoppslaget hos Drudge akkurat nå? At McCain tar kraftig innpå Obama og ligger såvidt foran den siste dagen i siste tre dagers "tracking poll" fra Zogby/Reuters/C-Span.

Forskning, innovasjon og krisetiltak

Økonomiske krisetider tvinger bedriftene til å tenke mer kortsiktig. Det er færre som vil ta risiko og det er fristende å utsette store innovasjonprosjekter eller it-prosjekter. Noe som kan ramme kunnskapsbedrifter og forskningsvirksomheter spesielt hardt.

Det paradoksale er derfor at nettopp den type kunnskapsintensive bedrifter det bør bli mange flere av i fremtiden for at vi skal mestre omstilling og høyt kostnadsnivå, utraderes i dag fordi vi må kutte kostnader. For å overleve i dag ødelegger vi det vi trenger i morgen.

Kan samfunnet gjøre noe for å hjelpe de langsiktige forsknings- og innovasjonssatsingene gjennom krisen? Abelia, Norsk Industri og Oljeindustriens Lansforening har forumulert noen tanker om hvordan og hvorfor samfunnet bør øke satsingen på forskning i krisetider i en kronikk i Dagbladet i dag.

De samme tre næringslivsorganisasjonene arrangerte også en innovasjonskonferanse i dag på Telenor Expo. Det var en meget interessant dag med engasjerte innlegg fra blant annet Jon Fredrik Baksaas, Eivind Reiten, Arne Bergby, Torger Reve, Sylvia Brustad, Tora Aasland og Odd Einar Dørum. 

Obama: Den mest effektive nettkampanjen noen gang

Et tips fra Tore O. som skriver mye om det amerikanske valget i bloggen sin. Han har en bra sak om Obamas bruk av internett. Tore har en del bra linker og skriver om et selskap som heter Blue State Digital som:

"...har laga teknologien og konseptet for den mest effektive og beste internettkampanjen noen sinne: www.barackobama.com"

Dette er nok helt riktig. Selv om det også er mye annet som favoriserer Obama nå (som for eksempel en ekstremt upopulær George Bush og en krise i amerikansk økonomi) så har Obamas folk vist at de behersker internett. Ikke bare som gammeldags hjemmeside eller portal, men for å bygge nettverk og skape dialog. Og ikke minst for å samle inn mer penger enn noen har klart før i historien.

En veldig bra analyse av de viktigiste elementene i denne internettstrategien er "6 Lessons We Can Learn from Barack Obamas Online Marketing Strategy." der forfatteren går igjennom forside, arkitektur, kanal for informasjon, kobling til sosiale nettsteder, mobil marketing - og ikke minst hvordan Obama gjør det lett å gi penger.

Obama har satt ny rekord i antall personer som har gitt penger til en politisk kampanje, 3,1 millioner personer i alt som har gitt over 600 millioner dollar. En viktig årsak er koblingen mellom Obamas nettsteder og sosiale nettverkstjenester som Facebook, MySpace og Twitter.

En bivirkning av denne suksessen er at noen har begynt å interessere seg for hvem som står bak alle de anonyme kredittkortdonasjonene over nettet.

Og et annet poeng: Det er fortsatt slik at de største pengene kommer fra store givere, også når det gjelder Obama. Til "The Committee for Change" som ble opprettet i juli kan alle som ikke ønsker å være anonyme nettdonorer gi opp til $ 70 000 hver. Det har også vært en stor suksess.