Aftenposten på nett har i ettermiddag minnet oss om en morsom reklamefilm fra Tine om "smørmarerittet" som en mesterkokk opplever når han ikke finner smør i kjøleskapet sitt. Slik sett kan man vel si marerittet er blitt til virkelighet for hele Norge. Reklamen er fra 2010, er vist i flere omganger på TV og er også lagt ut på YouTube i høst, litt før smørkrisen traff landet.
Om filmen under kan betegnes som et "smørmareritt" kommer vil litt an på øynene som ser, men den er i hvert fall i en litt annen sjanger. Her er gode gamle John Lydon, bedre kjent som frontfigur Johnny Rotten i Sex Pistols, som spiller engelsk godseier og reklamerer for Country Life Butter:
I følge The Guardian økte salget av Country Life Butter merkbart etter reklamekampanjen, men en del gamle fans blir jo nokså mugne når ungdommens opprørske helter begynner å selge smør. Det er for øvrig ikke bare Johnny Lydon som har fått kritikk for å selge seg til storkapitalen, det skjer stadig vekk, ikke minst når varehusene lager sine reklamefilmer før jul. Sist var det Morrissey som fikk kjeft for at en låt fra The Smiths ble brukt i en julereklame for John Lewis. For øvrig en meget godt laget reklamefilm med en overraskende slutt, men låten er en coverversjon av Please, please, please let me get what I want fra The Smiths og Morrissey skal jo liksom være veldig negativ til det kommersielle.
Men, tilbake til smør. For oss som har holdt fast på meierismør i alle år og ikke latt latt oss avspore av påstander om at vi heller burde spise diverse lettprodukter, har "smørkrisen" hatt den positive effekten at en del utenlandske produkter av utmerket kvalitet nå har kommet i butikkhyllene. Hjemme spiser vi for eksempel utmerket fransk smør for tiden, og kunne godt tenke oss å beholde den muligheten. Og i følge Dagbladet vil importen kunne fortsette en stund for å unngå nye smørmareritt. Kanskje Johnny Rotten snart kan begynne å reklamere for smør på norsk TV også?
onsdag 4. januar 2012
tirsdag 3. januar 2012
Jakten på de beste konsulentene
 |
| Abelias nettsider om konsulentprisene 2012 |
Blant innlederne er Arnhild Dordi Gjønnes fra NHO som skal snakke om konsulentbransjens utfordringer med offentlige innkjøp. Og Torger Reve fra BI som med utgangspunkt i analysene fra Et Kunnskapsbasert Norge skal snakke om konsulentenes rolle som kunnskapsmeglere, nettverksbyggere og "lim" i en moderne kunnskapsøkonomi. Det vil også komme inn et par innledere til i dette programmet som ytterligere vil bidra til å belyse muligheter og utfordringer for konsulentbransjen.
På kveldsarrangementet, rett i forkant av prisutdelingen. vil filosof Lars Fr H. Svendsen, som har skrevet boken Arbeidets filosofi, innlede om hvordan synet på arbeid og arbeidsliv har endret seg ganske radikalt opp gjennom historien. Akkurat det er et interessant bakteppe for en diskusjon om hva dagens endringer i næringsstruktur og overgangen til et mer kunnskapsintensivt og spesialisert arbeidsliv betyr. Er det slik at økt bruk av konsulenter bidrar til å undergrave den norske arbeidslivsmodellen og gjør jobben mindre sikker for flere? Eller er det kanskje slik at bruk av konsulenter er en forutsetning for å lykkes bedre i en kunnskapsøkonomi, både ved at det flytter mer kunnskap mellom virksomheter og bransjer - og ved å muliggjøre mer fleksibilitet for både ansatte og bedrifter?
Det er fortsatt en stund igjen til prisutdelingen og Konsulentdagen, men det er kort tid til fristen for å nominere kandidater. Fristen for å nominere kandidater til årets konsulent og årets konsulentbedrift er allerede 15. januar. Det er lov å foreslå seg selv, men man kan også foreslå dyktige leverandører eller kolleger. Kriteriene som gjelder kan man lese om her. Nominasjonene vil bli vurdert av en meget kompetent jury med adm. direktør Ola Furu fra Capgemini som leder. Med seg har han Hans-Henrik Merckoll som leder konsulentvirksomheten i EDBErgogroup, Per-Egill Frostmann fra IMC Norway, Anne Cathrine Røste fra Konsulentguiden og Øystein Mjelve fra Abelia.
mandag 2. januar 2012
Om USAs nedgang og vei opp igjen
Boken er på 400 sider og kom i september, men det at det har gått noen måneder har ikke gjort den noe mindre aktuell. Nå pleier jeg å synes Thomas Friedman er enda bedre i bloggen sin i New York Times enn i bøkene, bøkene kan bli litt vel utflytende og Friedman er glad i å gjenta sine egne slagord (Hot, flat and crowded) og teorier (The teory of the golden arches), men denne boken er faktisk mer dempet. Kanskje fordi den også er skrevet av Michael Mandelbaum, som har skrevet ti bøker om amerikansk utenrikspolitikk og er professor. Summen blir i hvert fall ganske bra.
Friedman og Mandelbaum bruker begrepet "frustrated optimists" om sin egen posisjon. De tror på USAs potensiale og mener sterkt at USA bør spille en ledende rolle i verden på flere områder, men de mener at mulighetene er blitt rotet bort, særlig i perioden etter at den kalde krigen tok slutt. Problemene oppsummeres i det forfatterne beskriver som "The Big Four":
"And that brings us to the core argument of this book. The end of the Cold War, in fact, ushered in a new era that poses four major challenges for America. These are: how to adapt to globalization, how to ajust to the information technology (IT) revolution, how to cope with the large and soaring budget deficits stemming from the growing demands on government at every level, and how to manage a world of both rising energy consumtion and rising climate threats. These four challenges and how we meet them will define America's future."
Etter å drøfte disse fire temaene: globalisering, informasjonsteknologi, gjeld og miljø, mer konkret og beskrive hva utfordringen består i, ser forfatterne seg tilbake i historien og beskriver hvordan USAs politiske system tidligere har mestret store utfordringer, blant annet ved å investere i grunnleggende utdanning for alle, satse på verdensledende forskning, beskyttet etableringsrett, eiendomsrett og konkurranse, og ført en innvandringspolitikk som stort sett har sørget for å trekke til seg noen av de skarpeste unge hjernene globalt, inkludert å gi muligheten til å starte bedrift i USA.
Thomas Friedman forstår seg på globalisering og teknologi. Han er på sitt beste i de kapitlene i boken som beskriver hvordan kombinasjonen av nettopp disse to driverne er i ferd med å forandre både arbeidsprosesser, forretningmodeller og hele arbeidsmarkedet over hele verden. Boken beskriver hvordan de som mangler kompetansen som skal til for å mestre de nye teknologiske mulighetene faller utenfor og hvordan mer kunnskap er det eneste svaret som hjelper når et land eller et individ skal møte denne nye virkeligheten. Det er i klasserommene et lands evne til å lykkes i den globale konkkurransen avgjøres.
Siste halvdel av boken går dypere inn i forfatternes frustrasjon med måten det politiske systemet i USA virker. De beskriver gjennom en rekke eksempler, både historiske og helt ferske, hvorfor det er blitt stadig vanskeligere å finne samlende og langsiktige politiske løsninger på tvers av partigrensene og stadig viktigere for politikere å befinne seg på en ytterfløy hvis de vil bli gjenvalgt. Partiene er heller ikke hva de en gang var:
"The parties have reversed their historical positions. A generetion ago Democrats stood for progressive change. Now they defend every federal program as if each were sacred. They have become the most conservative force in American politics. (...) The Republicans used to be the conservatives in the original, genuine, European sense, opposed to sudden, rapid shifts in public policy and prudent when it comes to public finances. Now they are the party of fiscal radicalism and recklesness, cutting taxes without reduced spending and thereby pushing the United States even deeper into debt."
En del av denne analysen, som strekker seg over flere sider, er gjennom et morsomt forfattergrep, utformet som en moderne versjon av Alexis de Tocqueville, der han har fått et eget kapittel mot slutten av boken til å beskrive USA slik det er blitt nesten 200 år etter forrige gang han var der. Tocqueville fremstår for øvrig som like intellektuelt begavet som han var i 1835, men mulighetsrommet for unge aristokrater har forandret seg og hans moderne reinkarnasjon er utdannet på en ledende Business School i USA og jobber i et globalt konsulentselskap som lever av å skrive analyser om forretningsmuligheter i ulike land.
Den svakeste delen av boken kommer helt til slutt når forfatterne skal beskrive hvordan de vil administrere sin "sjokkterapi" for å endre de politiske prioriteringene i USA. Det vil de gjøre ved å få frem en partiuavhengig presidentandidat som står for det de beskriver som en radikal sentrumspolitikkk, slik tidligere president Theodore Roosevelt stilte som uavhengig i 1912 og Ross Perot gjorde det i 1992. En slik kandidat er nok en gang dømt til å tape, men dette vil i følge forfatterne likevel være det som trengs for å flytte den politiske agendaen tilbake der den hører hjemme. Jeg synes sammenhengen mellom mål og virkemiddel akkurat her virker litt søkt.
Totalt sett er dette likevel en bok det er verdt å få med seg, særlig på grunn av gode analyser av hvordan samspillet mellom globalisering og informasjonsteknologi gjør at endringene i verden skjer mye fortere enn før og hvorfor investeringer i kunnskap er blitt så mye viktigere for å lykkes. Men også fordi boken forklarer hvordan et politisk system kan komme i skade for å gjøre alt mulig annet enn å finne gode svar på de viktigste utfordringene.
Boken er for øvrig anmeldt, med nokså forskjellige konklusjoner, i både Financial Times, The Independent, Wall Street Journal, The Guardian og Bloomberg.
fredag 30. desember 2011
Clayton Christensen om innovasjon
 |
| Clayton Christensen på Gartners ITxpo 2011 |
Det tar som sagt en time å se på foredraget, men har men litt ledig tid er det definitivt verdt å få med seg Clayton Christensen. Han er etter min mening den mest interessante av alle som forsker og skriver bøker om innovasjon i praksis, først og fremst fordi han er opptatt av å analysere og forklare store og disruptive endringer der små utfordrere klarer å utfordre de store gigantene ved å utvikle helt nye tjenester eller forretningsmodeller som gjør at de kan angripe de etablerte markedslederne "nedenfra".
De som har lest bøker og artikler av Clayton Christensen før vil se at det ikke er noe helt nytt her i forhold til det han har sagt og skrevet tidligere, bortsett kanskje fra noen refleksjoner rundt problemet med å måle fortjeneste i prosent og ikke i absolutte tall (han var også opptatt av dette da han mottok the McKinsey Award 2010 for artikkelen "How will you measure your life?" og også ble intervjuet om det å måle gode resultater). Foredraget hos Gartner ITxpo tar for seg det Christensen kaller fem nøkler som øker sannsynligheten for å lykkes med innovasjon, med en hovedvekt på endringer og innovasjoner innenfor ikt og drevet av ikt. Han er også innom hvordan både helsevesen og universiteter opplever disruptiv innovasjon fordi informasjonsteknologi som i første fase førte til sentralisering, nå muliggjør stadig mer desentralisering.
Det mest imponerende er at Clayton Christensen i det hele tatt står på scenen og holder slike foredrag etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009 og et hjerneslag i 2010 (han skriver litt om helsen sin på nettstedet sitt). Man merker at han noen ganger bruker litt lengre tid på å formulere seg og av og til leter etter riktig ord, men det er uansett et helt strålende foredrag. Jeg har for øvrig blogget om Clayton Christensen et par ganger tidligere, blant annet handlet et av mine første blogginnlegg om at han var i Tromsø i 2008 der han snakket om telemedisin og disruptiv innovasjon i helsesektoren, og vi hadde også en veldig hyggelig lunsjprat. Jeg har også blogget om boken Disrupting Class, som handler om hvordan disruptiv innovasjon kan bidra til at skolen løser sine oppgaver bedre.
torsdag 29. desember 2011
Ulike forventninger til verdensøkonomien
 |
| Regionale forventninger |
De fire faktorene som flest oppgir som begrensende for vekst i hjemlandet det kommende året er lav etterspørsel hos konsumenter, økonomisk uro, land som går konkurs på grunn av statsgjeld og kredittknapphet. Blant faktorene som ikke oppgis som spesielt viktige finner vi høyt rentenivå, økonomiske bobler, konkurranse med lavkostland, proteksjonisme og tilgang til talent. Det at knapphet på kvalifisert arbeidskraft ikke vurderes som et problem av spesielt mange viser hvor forskjellig situasjonen er fra norsk økonomi der talentknapphet nevnes av stadig flere i tilsvarende undersøkelser, særlig i kunnskapsbedriftene.
Det mest interessante i dette barometeret til McKinsey Quarterly er de store regionale forskjellene når det gjelder to på vekst de neste seks månedene. De skriver at:
"However, across regions, respondents’ expectations for the global economy and their national economies have changed substantially since September. Respondents in the eurozone have become slightly less worried. Even larger shifts have taken place in the views of respondents in developed Asia, far more of whom now expect stability rather than improvement in their nations’ economies over the next six months—though they’re more hopeful about the global economy than they were in September. Among respondents in North America, there has been a marked swing from expecting worse to expecting better. Overall, though, respondents are still far gloomier about their countries’ prospects than they were in June, when nearly half expected their economies to improve in the next six months; now, 29 percent expect improved conditions."
Globalt er det bare 29 prosent som forventer vekst i sin region, men det er store variasjoner. I nord-Amerika har andelen som forventer vekst økt fra 27 til 42 prosent siden september. nord-Amerika har en markant endring og har nå forbausende optimistiske ledere. India har en helt motsatt utvikling. Der var 58 prosent positive i september, mens bare 35 prosent er det nå. Også i gruppen Asia-Pacific har det vært en markant nedgang i forventningene til vekst i egen region, fra 43 til 24 prosent. Men i denne regionen er man blitt litt mer positive til de globale utsiktene.
Eurosonens ledere er stabilt pessimistiske, her tror bare 19 prosent på vekst i egen region og troen på global vekst er omtrent like lav. Det positive er at det er færre enn før som tror på en dårligere økonomisk utvikling, 52 prosent tror på en dårligere utvikling i egen region, ned fra 57 prosent i september. Og 45 prosent i Europa tror nå på en dårligere global utvikling, ned fra 53 prosent. På et eget spørsmål om euroens fremtid kommer det frem at et flertall av næringslivsledere mener at euro har hatt en positiv effekt, og enda mer interessant: et flertall av næringslivsledere mener at den pågående krisen vil føre til mer integrasjon, ikke oppsplitting. Her har eurosonens næringslivsledere enda mer tro på at økt integrasjon blir resultatet enn resten.
onsdag 28. desember 2011
10 reasons why The Economist is bloody brilliant
Jeg fant denne presentasjonen på Slideshare som forklarer hvorfor The Economist er "bloody brilliant". Det er det jo bare å slutte seg til.
lørdag 24. desember 2011
Jul og julemusikk
De seks sangene på EPen er: A Great Big Sled (2006), Don't Shoot Me Santa (2007), Joseph, Better You Than Me (2008), Happy Birthday Guadalupe (2009), Boots (2010) og The Cowboy's Christmas Ball (2011). Årets låt er som navnet tyder på, litt country-inspirert. Her er en video. Og kvaliteten er høy også på de øvrige låtene. Ikke akkurat typiske julesanger, men det gjør ingen ting når det er så bra.
Et annet album, som kom i 2009 og som spilles en del i julen, er Bob Dylans Christmas in the Heart, et album som faktisk består av tradisjonelle julesanger av typen Little Drummer Boy, Hark the Herald Angels Sing og O Little Town of Bethlehem. Dylan har en så spesiell stemme og måte å synge på at det blir ganske spesielt. Men det er særpreget og sært på en overraskende bra måte, synes jeg. Mens Bob Dylan bare har spilt inn denne ene juleplaten i løpet av sin lange karriere, har Johnny Cash. gitt ut en rekke juleallbum, stort sett med hans versjoner av klassiske julesanger og salmer. Jeg pleier å sette på Johnny Cash: The Christmas Collection. Der man finner flere av de samme klassiske sangene som hos Dylan, og Johnny Cash har like særpreget i sin måte å fremføre sangene. men liker man Johnny Cash er dette bra.
Nevnes i denne sammenhengen må også Elvis Presley. Jeg spiller ikke han veldig ofte ellers, men også han har en stor produksjon av julealbum. Og mye av det han har gjort er bra. Et av disse er White Christmas fra 2000 som inneholder klassiske gospel og julesanger White Christmas, Blue Christmas og Take my hand precious lord, og en rekke andre. Jeg skrev om julespillelisten min på iPod i julen for to år siden her på bloggen. Det er ikke så store forandringer i øverste del av listen, men noen gå rokkeringer og tilføyelser har det blitt:
1. Fairytale of New York, The Pogues & Kirsty McColl
2. A Snowflake Fell, Glasvegas
5. The Cowboys' Christmas Ball, The Killers
6. The Little Drummer Boy, Johnny Cash
7. Christmastime, Smashing Pumpkins
8. The First Noel, Bob Dylan
9. O Little Town of Bethlehem, Elvis Presley
10. There Will Be Peace in the Valley, Johnny Cash
11. Hark the Herald Angel Sing, Bob Dylan
12. The Bells of St Mary's, Bob B. Soxx & The Blue Jeans
13. Take My Hand Precious Lord, Elvis Presley
14. Silent Night, Holy Night, Mahalia Jackson
15. When You Wish Upon a Star, Louis Armstrong
16. Do You Hear What I Hear, Bob Dylan
8. The First Noel, Bob Dylan
9. O Little Town of Bethlehem, Elvis Presley
10. There Will Be Peace in the Valley, Johnny Cash
11. Hark the Herald Angel Sing, Bob Dylan
12. The Bells of St Mary's, Bob B. Soxx & The Blue Jeans
13. Take My Hand Precious Lord, Elvis Presley
14. Silent Night, Holy Night, Mahalia Jackson
15. When You Wish Upon a Star, Louis Armstrong
16. Do You Hear What I Hear, Bob Dylan
17. I Saw Mommy Kissing Santa Claus, The Ronettes
18. Little Drummer Boy, David Bowie & Bing Crosby
19. Blue Christmas, Elvis Presley
20. Mary's Boy Child, Bony M
18. Little Drummer Boy, David Bowie & Bing Crosby
19. Blue Christmas, Elvis Presley
20. Mary's Boy Child, Bony M
onsdag 21. desember 2011
Velferdsteknologi og telemedisin i UK
 |
| The Telegraph |
"I was very pleased to read recently about the promising results of a programme in the UK which shows the enormous potential if we integrate ICT into health care more deeply. The figures from the study are incredible: showing telehealth, used correctly, can deliver a 20% reduction in emergency admissions, 14% reduction in bed days, an 8% reduction in tariff costs and an incredible 45% reduction in mortality rates. That’s impressive stuff. Imagine what this could mean if we could do it at European level."
Satsingen i UK handler dels om bruk av teknologi i hjemmebasert eldreomsorg, noe vi gjerne omtaler som velferdsteknologi eller omsorgsteknologi i Norge. På engelsk kaller de det telecare. Det handler blant annet om bruk av teknologier som fallsensorer, GPS, døralarmer, timeplaner som varsler om avtaler osv., ting som gjør det lettere å klare seg hjemme lenger for eldre mennesker. Jeg har blogget om dette flere ganger tidligere, blant annet i forbindelse med Velferdsteknologikonferansen i Trondhem i høst og Abelias Arena Ny Omsorg.
Men i tillegg til telecare er britene også opptatt av det de kaller telehealth, eller remote healthcare. Da handler det i tillegg om å bruke teknologi til overvåke og behandle kronisk syke mens de bor hjemme, noe vi vel pleier å omtale som telemedisin i Norge. I den nye britiske satsingen er det tre millioner personer med blant annet diabetes, KOLS og hjertesykdommer som skal følges opp hjemme i stedet for å legges inn på sykehus eller sykehjem The Telegraph bekriver satsingen slik:
Så kan man jo naturligvis hevde at dette er drevet frem av en budsjettkrise i UK og at man gjør det for å spare penger. Det er jo billigere å behandle kronisk syke hjemme enn på et sykehus. Det interessante er imidlertid at man har gjennomført et stort pilotprosjekt med 6191 pasienter som har fått prøve denne typen sensorer og telemedisinsk utstyr hjemme. Resultatet er at man i tillegg til å spare penger også oppnår et oppsiktsvekkende mye bedre helsemessig resultat for pasientene. The Independent beskriver det slik i sin artikkel:
"Early evidence from a trial in Kent, Cornwall and the London Borough of Newham indicates a 45% reduction in mortality - equating to 120 people still being alive who would otherwise have died. There were also significant reductions in emergency admissions (down 21%), planned hospital admissions (down 24%), visits to A&E (15%), days in hospital (14%) and "tariff" costs for treatment (8%). The trial involved 6,191 people in 238 GP practices and was the largest of its kind in the world so far. It focused on the long-term conditions diabetes, chronic obstructive pulmonary disease and coronary heart disease."
Jeg tror dette er et ganske godt eksempel på at økonomiske problemer og behov for å spare penger ikke nødvendigvis må føre til dårligere tjenester. Det kan også utløse innovasjon. Og det kan føre til at vi bruker både arbeidskraft, kompetanse og teknologi på smartere måter enn før. Dette britiske eksemplet viser også at man ikke bare kan spare seg til slike resultater, man må også investere en del i infrastruktur og teknologi først for å muliggjøre disse besparelsene.
For UK handler dette også om en næringspolitisk storsatsing. Britene ønsker å være verdensledende på telemedisin og hjemmebasert omsorg. Life science-sektoren i UK, som består av både helseteknologi, bioteknologi og legemidler, har i følge The Independent 160 000 ansatte i 4 500 bedrifter som omsetter for 50 milliarder pund. Den beste måten å sørge for at denne kunnskapsintensive industrien fortsatt er verdensledende er i følge statsminister David Cameron å sørge for at deres National Health Service (NHS) er ledende på innovasjon. NHS må i følge Cameron være "the fastest adopter of new ideas in the world". Det er ingen dårlig ambisjon for et offentlig helsevesen.
tirsdag 20. desember 2011
Toppmøte om teknologi og talentbehov
 |
| Les mer om toppmøtet på Abelias nettsider |
"Kun it-tinget på et godt år kunne ha konkurrert med toppsjefprosenten blant møtedeltakerne som stimlet seg rundt to langbord på et frokostmøte på UiOs nybygg ved Institutt for informatikk i Oslo denne uka."
For Abelia var målet med denne samlingen tredelt. For det første så ønsket vi å få presentert resultater fra bransjestudiene i forskningsprosjektet Et kunnskapsbasert Norge (EKN) og som er spesielt relevante for it- og kunnskapsbedrifter. Torger Reve holdt en kort innledning der han snakket mest om rapporten Knowledge-based IT and software, men nevnte også om rapporten om Kunnskapsbaserte tjenester og En kunnskapsbasert finansnæring. Disse tre rapportene (en oversikt over alle rapportene og presentasjonene fra prosjektet finner man her) er et viktig kunnskapsgrunnlag for diskusjonen om hvordan vi skal innrette næringspolitikk og kunnskapspolitikk fremover. De nevnte næringene er helt avgjørende bidragsytere til modernisering og innovasjon i resten av samfunnet, ikke minst i de tradisjonelle norske eksportnæringene, men får generelt for lite oppmerksomhet i den politiske debatten om rammebetingelser og virkemidler.
For det andre ønsket vi å vise fram det nye praktbygget til Institutt for informatikk til en viktig gruppe ledere i it-bedrifter, offentlig sektor og noen andre store private bedrifter. Det har vært en ganske godt bevart hemmelighet at Institutt for informatikk (IFI) er UiOs største insititutt, de har vært spredd på masse ulike bygninger, men nå er de svært synlige og samlet i nye flotte lokaler. Morten Dæhlen deltok i diskusjonen med Torger Reve, Fornyingsminister Rigmor Aasrud og styreleder i Forskningsrådet Ingvild Myhre om hvordan vi kan satse bedre og riktigere på IT i årene som kommer.
Det ble også overlevert et felles dokument fra Universitetet i Oslo, NTNU og Sintef med fire konkrete forslag til satsinger på forskning og kompetanse, tiltak som Morten Dæhlen skriver om på bloggen sin. De fire tiltakene handler om høyere it-utdanning, lærerutdanning, it-forskning og såkornfond, og går rett til kjernen av det som er kompetanseutfordringen vår i Norge.
Og for det tredje ønsket vi å legge til rette for en samtale mellom noen av de viktigste aktørene, både i privat og offentlig sektor, som har en rolle når deg gjelder utfordringene vi står overfor. Det er utfordringer som er viktige for hele samfunnet og har betydning langt utover it-næringen, og de inngår også i regjeringens arbeid med en Digital Agenda for Norge. Et av temaene var som nevnt kompetanse, der ressurspersoner som professor Karen Helene Ulltveit-Moe (leder av utvalget bak utredningen om Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet) statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet, Torbjørn Digernes, rektor ved NTNU og Hans-Henrik Merckoll i EDBErgogroup Consulting, supplert av mange andre deltagere i salen, kom med analyser og synspunkter på Norges kompetanseutfordringer og hva slags kompetanse vi vil trenge mer av i årene som kommer.
Et annet tema som ble diskutert mot slutten av møtet var modernisering av offentlig sektor. Der fikk vi god hjelp av blant annet skattedirektør Svein Kristensen, Hege Skryseth fra Microsoft og Kåre Hagen (han som ledet utredningen om Innovasjon i Omsorg) til å beskrive hvordan teknologi og innovasjon kan bidra til å heve kvaliteten på offentlige tjenester og sørge for at vi utnytter kompetanseressursene og pengene mer effektivt. Blant temaene som kom opp i diskusjonen var hvordan man får til god ledelse av slike omstillingsprosjekter der man tar i bruk nye teknologiske løsninger.
Flere av deltagerne ga uttrykk for at det er et behov for slike arenaer der man kan diskutere rammebetingelser mer overordnet og snakke om både erfaringer og fremtidige behov tvers av bedrifter og sektorer. Vi trenger gode møteplasser der kunnskapsbedrifter og myndigheter møtes og lytter til hverandres behov. Det er derfor grunn til å tro at det blir flere slike møter framover.
mandag 19. desember 2011
Farewell, earthlings
 |
| The Economist, 17. juni 2000 |
Om mulig har det bisarre regimet i Nord Korea blitt enda merkeligere siden samtalene i 2000, de har både prøvesprengt atombomber, senket et krigsskip og skutt raketter over grensen, så noen forsoning har det slett ikke blitt. Siste krangel har handlet om et 30 meter høyt juletre som kristne i Sør Korea har satt opp ved grensen og som har ført til at talsmenn for Nord Korea har truet med "unexpected consequensences", noe som i denne konflikten godt kan handle om militære mottiltak.
På en måte, som dessverre har gått hardt ut over befolkningen, har Nord-Korea gjort verden en stor tjeneste. De har stått i spissen for et stort eksperiment der et land rett og slett er blitt delt i to, en kapitalistisk del og en kommunistisk del, slik at man kan se forskjellen. I den ene delen har man praktisert demokrat og markedsøkonomi og i den andre har man praktisert ettpartistat og planøkonomi. De to delene snakker samme språk, har samme etnisitet og kultur og har såvidt jeg vet omtrent de samme forutsetningene fra naturens side. Alt er likt bortsett fra det politiske og økonomiske systemet. Slik at man kan måle effekten av og sammenligne levestandard og velferd mellom to ulike økonomiske systemer.
Øst-Tyskland prøvde noe av det samme eksperimentet fra 1945 til 1989, men Nord Korea har gjort oss den tjenesten å forlenge eksperimentet sitt 20 år lengre, langt inn i kunnskapssamfunnet og informasjons- og kommunikasjonsteknologiens tidsalder. En tid der kull- og stålproduksjon betyr enda mindre og innovasjonsevne og omstillingsevne betyr mer enn på 80-tallet. Resultatet av dette koreanske politiske eksperimentet er sjokkerende klart. I det kapitalistiske Sør-Korea er kjøpekraftjustert BNP pr innbygger rundt 30 000 US dollar, i det sosialistiske Nord-Korea er den anslått til 1 800 US dollar. Det ene systemet leverer med andre ord en velstand til befolkningen som i gjennomsnitt er 17 ganger større pr innbygger enn det andre.
Eksperimenter som dette er selvfølgelig forkastelig rent forskningsetisk og har påført innbyggerne i Nord-Korea enorme lidelser, men slike hensyn tar ikke kommunistiske ettpartistater. Og som nevnt har bivirkningen vært at det på en effektiv måte har skremt mange andre land vekk fra ideen om å gjøre noe lignende. Men nå burde det være mer enn nok empiri. Vi vet godt hva som fungerer og det er all grunn til å tro at Nord-Korea kan få til det samme som Sør Korea bare de skifter økonomisk system. Vi får håpe at bortgangen til Kim Jong Il vil føre til endringer og at den hardt prøvede befolkningen snart kan få ta del i den samme velstanden som deres naboer i sør.
Og for den som måtte lure: Dagens kommentar i The Economist om Nord-Korea har overskriften Farewell, earthlings.
lørdag 17. desember 2011
Katolikker og presidentvalgkamp
 |
| Nine days that changed the world |
En artikkel i New York Times i dag går litt dypere inn i denne materien og hevder at Gingrich ikke har gjort dette bare av bekvemmelighet, men at han både åndelig og intellektuelt føler en sterk tilhørighet, spesielt til den konservative retningen pave Johannes Paul II stod for. Gingrich har blant annet laget en film om Johannes Paul II sitt besøk i Polen i 1979 Filmen heter Nine days that changed the world og er laget av Newt og Callista sammen.
Hos Gingrich Productions kan man for øvrig kjøpe både filmer, bøker og barnebøker med et politisk budskap. Callista Gingrich har blant annet skrevet barneboken Sweet Land of Liberty der elefanten Ellis guider barna gjennom USAs historie. Og Newt har, slik presidentkandidater bør, skrevet flere bøker, både om aktuelle politiske saker, om Lincoln og borgerkrigen og om guds betydning for mennene som skapte USA.
Så stiller naturligvis New York Times spørsmålet om hvordan Gingrich som er så konservativ kan være katolikk når de mest kjente katolske politikerne i USA har vært liberale demokrater, med Kennedy-familien i spissen. Og svaret de gir er blant annet:
"But Mr. Gingrich represents a new kind of Catholic, one very different from the Kennedys, who were Democrats, political liberals and cradle Catholics shaped by the Irish immigrant church. To a Kennedy-era Catholic, divorce was a sin, labor unions were a virtue and anti-Catholic bigotry was a staple in many Protestant circles. Mr. Gingrich is a culture wars Catholic for whom the church seems a logical home for conservative Republicans. Generations removed from the Kennedy years when Catholics predictably voted Democratic, this is a new era in which conservative Catholics and evangelical Protestants have joined forces in what they see as a defining struggle against abortion, same-sex marriage and secularism."
Republikanernes første nominasjonsmøte er 3. januar i Iowa, en stat med et tungt innslag av evangeliske kristne. Det blir spennende å se hvem de liker best av mormoneren Mitt Romney, libertarianeren Ron Paul og den nyskilte og nylig omvendte katolikken Gingrich. Meningsmålingene viser at dette kan bli svært jevnt.
torsdag 15. desember 2011
Eurokrisen beskrevet gjennom forsider
The Economist har hatt 13 forsider om eurokrisen siden mai 2010, noen av dem helt klassiske. De første het Acropolis Now. den siste så langt var Is this really the end? i slutten av november 2011. Underveis har det vært forsider som If Greece goes... og Be afraid. Her kan man bla seg igjennom alle disse 13 forsidene (trykk "next" for å bla):
Også denne uken er det en lederartikkel om eurokrisen, med tittelen "A comedy of euros", der undertittelen er "Britain had a bad summit, but the euro zone had a worse one". Budskapet er ikke spesielt optimistisk:
"Once again Europe’s leaders have failed to solve the euro crisis. The new treaty could easily be killed by the markets or by its rejection in one or more euro-zone country. The EU has suffered plenty of disappointing summits without the sky falling in—a good many of them in the past year. But unlike the marathon dispute over a new constitution, the euro is in a race against time because markets are pushing countries to insolvency. As investors and voters lose faith, the task of saving the single currency grows harder. Sooner or later, the euro will be beyond saving."
Også denne uken er det en lederartikkel om eurokrisen, med tittelen "A comedy of euros", der undertittelen er "Britain had a bad summit, but the euro zone had a worse one". Budskapet er ikke spesielt optimistisk:
"Once again Europe’s leaders have failed to solve the euro crisis. The new treaty could easily be killed by the markets or by its rejection in one or more euro-zone country. The EU has suffered plenty of disappointing summits without the sky falling in—a good many of them in the past year. But unlike the marathon dispute over a new constitution, the euro is in a race against time because markets are pushing countries to insolvency. As investors and voters lose faith, the task of saving the single currency grows harder. Sooner or later, the euro will be beyond saving."
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)