 |
| The Economist, 17. juni 2000 |
Om mulig har det bisarre regimet i Nord Korea blitt enda merkeligere siden samtalene i 2000, de har både prøvesprengt atombomber, senket et krigsskip og skutt raketter over grensen, så noen forsoning har det slett ikke blitt. Siste krangel har handlet om et 30 meter høyt juletre som kristne i Sør Korea har satt opp ved grensen og som har ført til at talsmenn for Nord Korea har truet med "unexpected consequensences", noe som i denne konflikten godt kan handle om militære mottiltak.
På en måte, som dessverre har gått hardt ut over befolkningen, har Nord-Korea gjort verden en stor tjeneste. De har stått i spissen for et stort eksperiment der et land rett og slett er blitt delt i to, en kapitalistisk del og en kommunistisk del, slik at man kan se forskjellen. I den ene delen har man praktisert demokrat og markedsøkonomi og i den andre har man praktisert ettpartistat og planøkonomi. De to delene snakker samme språk, har samme etnisitet og kultur og har såvidt jeg vet omtrent de samme forutsetningene fra naturens side. Alt er likt bortsett fra det politiske og økonomiske systemet. Slik at man kan måle effekten av og sammenligne levestandard og velferd mellom to ulike økonomiske systemer.
Øst-Tyskland prøvde noe av det samme eksperimentet fra 1945 til 1989, men Nord Korea har gjort oss den tjenesten å forlenge eksperimentet sitt 20 år lengre, langt inn i kunnskapssamfunnet og informasjons- og kommunikasjonsteknologiens tidsalder. En tid der kull- og stålproduksjon betyr enda mindre og innovasjonsevne og omstillingsevne betyr mer enn på 80-tallet. Resultatet av dette koreanske politiske eksperimentet er sjokkerende klart. I det kapitalistiske Sør-Korea er kjøpekraftjustert BNP pr innbygger rundt 30 000 US dollar, i det sosialistiske Nord-Korea er den anslått til 1 800 US dollar. Det ene systemet leverer med andre ord en velstand til befolkningen som i gjennomsnitt er 17 ganger større pr innbygger enn det andre.
Eksperimenter som dette er selvfølgelig forkastelig rent forskningsetisk og har påført innbyggerne i Nord-Korea enorme lidelser, men slike hensyn tar ikke kommunistiske ettpartistater. Og som nevnt har bivirkningen vært at det på en effektiv måte har skremt mange andre land vekk fra ideen om å gjøre noe lignende. Men nå burde det være mer enn nok empiri. Vi vet godt hva som fungerer og det er all grunn til å tro at Nord-Korea kan få til det samme som Sør Korea bare de skifter økonomisk system. Vi får håpe at bortgangen til Kim Jong Il vil føre til endringer og at den hardt prøvede befolkningen snart kan få ta del i den samme velstanden som deres naboer i sør.
Og for den som måtte lure: Dagens kommentar i The Economist om Nord-Korea har overskriften Farewell, earthlings.
Stalin hadde hele tiden et ønske om verdensherredømme, der han stategisk og taktisk gjorde tingene på sin egen måte. Han klarte på dette viset, og i så måte å komme meget godt ut av annen verdenskrig med bl.a halve europa under sitt åk. Men også Nord Korea fikk han i sin hånd (første makthaveren etter 45, dvs bestefaren til den Kim'en som nå har overtatt makten, var intet mindre enn offiser i Stalins hær). Men med en død Stalin (mars 1953) ble det en død over det nordkoreanske erobringsforsøket (stillstand juli 1953). Freden er pr idag: snart 60 år senere, ikke inngått...
SvarSlettVi trengte ikke dette eksprimentet. Det finnes ikke interessant at Nord-Korea har fortsatt i førti år hva venstre siden hyllet i sytti årene.
SvarSlettOg hvilken frekkhet noen av disse viser i dag.
At SV er et miljøparti, eksempel vis.
Hvilke av SV's fyrtårn, har noen sinne hatt omtanke for miljøet?
Ta en tur til øst-Europa og se.
Litt hjernetrim til slutt: Kan noen nevne et eneste produkt som har kommet menneskeheten til gode, og som er utviklet i et tidligere kommunistland?