Trenger vi sosiale entreprenører i verdens rikeste land?

Det er lett å forstå poenget med sosialt entreprenørskap i utviklingsland, for eksempel i form av mikrofinans-institusjoner eller helsestasjoner for mødre og barn. Hvis staten er fattig og det private markedet ikke klarer å levere noe, er det god plass til frivillige aktører og sosiale innovatører.

 Det er også lett å se behovet for andre og bedre måter å finansiere og organisere velferdstjenester i land som er hardt rammet av finanskrise og må kutte i budsjettene. Eller i land med stor sosial ulikhet, men en svakere tradisjon enn den norske for at offentlig sektor skal ta seg av alle problemer. Da kan bedre mekanismer for sosial innovasjon bli en viktig politisk strategi for partier som sloss om regjeringsmakt.

Men hva med Norge? Trenger vi sosiale entreprenører og sosiale innovasjon i "verdens rikeste land"? Er det ikke viktigere å fikse det systemet vi har, å skaffe penger og få offentlig sektor til å fungere bedre, enn å stimulere helt nye leveringsmåter for velferdstjenester? Leser man partiprogrammer, kronikker, politiske blogger og hører på hva politikerne sier, så er det i hvert fall slik at forbedringer i dagens offentlige velferdsapparat får omtrent all oppmerksomhet. Mange oser av skepsis når temaet sosialt entreprenørskap kommer opp, og gir egentlig uttrykk for at det er flott andre steder, men ikke i "verdens rikeste land".

I boken The Power of Social Innovation skriver Stephen Goldsmith om hvorfor sosialt entreprenørskap trengs og hvordan sosial innovasjon ikke er noe man bare gjør i mellomtiden mens man venter på at man skal skaffe nok skatteinntekter og klarer å fikse systemet. Goldsmith har, basert på sine erfaringer som blant annet borgermester i Indianapolis og rådgiver for blant annet borgermester Michael Bloomberg i New York, skrevet om hvorfor enkelte oppgaver er av en slik art at verken markedet eller offentlige velferdsleverandører kan gjøre en god nok jobb. Han mener det er fem strukturelle grunner til at man trenger noen nye typer "market makers" som bidrar til finansiering. Og nye typer "service providers" som organiserer leveransen av tjenester på en annen måte. De fem strukturelle problemene han mener skaper et behov for sosiale entreprenører er:

Irrational capital markets. Nå kan man sikkert diskutere om problemet er at markeder er rasjonelle eller irrasjonelle, men konklusjonen er i hvert fall at rent kommersielle velferdstjenester ikke lykkes på mange av de områdene vi er opptatt av, der det her opplagt at den samfunnsmessige avkastningen av å investere i tiltak er større enn den bedriftsøkonomiske. Helse, omsorg, utdanning og velferd fungerer dessuten ikke i et rent marked, men er innenfor en politisk økonomi med andre risikofaktorer og utfordringer enn i andre typer markeder. Det gjør at man som virksomhet må forholde seg til offentlig politikk og regulering, og kanskje også finansiering.

Poor metrics and causal confusion. Goldsmith peker på at det er så mange ulike og noen ganger overlappende, offentlige aktører at det er vanskelig å se hvem som har ansvar for hva, vanskelig å måle resultater og noen ganger vanskelig å finne ut hva som er årsak og hva som er virkning. Når det er utydelig hvem som har ansvaret for resultatoppnåelse blir det slik at "no one owns failure", skriver Goldsmith. Ingen tar ansvaret for det som faller mellom stolene. Da hjelper det ikke at et land er rikt. Og det er ofte i slike situasjoner sosiale entreprenører dukker opp og etablerer noe konkret, tydelig og målbart, der ingen andre har noe godt svar.

Vertical solutions for horizontal problems. Offentlig sektor består av mange svært kompetente byråkrater og fagfolk. Noe av det offentlig sektor gjør for å bli bedre til å løse oppgavene de er satt til er å dele seg inn i sektorer, avdelinger og fagområder. Det er mange gode grunner til å gjøre det slik, problemet er at dette er en organisasjonsform som ikke er spesielt god til å skape samhandling på tvers. Og når de man skal hjelpe har sammensatte (horisontale) problemer som ikke følger den vertikale sektorlogikken i organisasjonskartene og forvaltningsnivåene i offentlig sektor, blir det problemer med å få tiltakene til å henge sammen.

The curse of professionalism. Noe av kunnskapssamfunnets utfordring er vi utvikler stadig dypere og mer avansert kunnskap på enkeltområder. Det er stadig flere spesialister, både i privat og i offentlig sektor, og disse utvikler en profesjontilhørighet som skaper felles kultur og preger måten man driver problemløsning. Det er naturligvis mye som er veldig bra med det, men det som lider er ofte det tverrfaglige og kreative som kreves for å se ting på helt nye måter. Der alle tenker likt er det mindre innovasjon enn der vedtatte sannheter blir utfordret fra et annet perspektiv. Men å være en "amatør" med en erfaringsbasert kunnskap, kanskje til og med fra brukersiden, som kommer inn i et tungt fagmiljø, er vanskelig.

Not invented here. Å komme fra utsiden med nye ideer til hvordan problemer skal løses er vanskelig. Mange kulturer, og det gjelder også både privat og offentlig sektor, liker bare nye ting hvis de har utviklet det selv. Argumentet er gjerne at "det er sikkert bra, men vi er så spesielle at det ikke passer så godt her". Det er gode grunner til at mange sosiale entreprenører er sterke og taleføre folk som tåler motstand. Men selv om de får litt gjennomslag i første runde er det et stort potensial for politiske omkamper. Derfor må en organisere seg på en slik måte at de nye og innovative ideene ikke blir slått ned med en gang, men får utvikle seg litt på siden av systemet ellers. Akkurat som i private bedrifter som utvikler helt nye tjenester og forretningsmodeller.

Stephen Goldsmiths poeng er med andre ord at det ikke først og fremst er mangel på penger eller mangel på effektivitet i offentlig sektor som gjør at sosialt entreprenørsskap er bra. På noen områder er det slik at det er selve problemene som skal løses som krever nye måter å organisere seg, slik at man får til mer innovasjon og mer brukerorientering. Jeg fant et videontervju med Stephen Goldsmith på bloggen Change We Can Believe in. I samme innlegget ligger også presentasjonen under, en stor og bred gjennomgang fra Ash Center for Democratic Governance and Innovation ved Harvard Kennedy School ved Harvard University.

View more presentations from Dominic Campbell.

Et merkelig partiprogram

I følge Dagbladet er det duket for bitter strid om prinspipper i SV. Det er i så fall ikke noe nytt. Og etter å ha lest raskt igjennom det nye prinsipprogramforslaget er det fort gjort å konstatere at dette er kjente konfliktlinjer, repriser fra 70-, 80- og 90-tallet, mellom en ledelse som mener at regjeringsmakt virker, og en gruppe lettere bisarre museumsvoktere som tror de skriver program for 1930-tallet. For man har et litt spesielt perspektiv når man kaller lærere og sykepleiere for "nye grupper i samfunnnet".

Museumsvokterne er blitt yngre enn før, i gamle dager var de eldre alvorlige menn. Nå er de unge kvinner som er mist like alvorlige. Jeg ser Hege Ullstein i Dagsavisen kaller dem "Moderna Museet", men standpunktene er ikke akkurat moderne. Det skal de for så vidt ha litt ros for. Det er greit at noen fortsatt minner velgerne om hvordan en sosialistisk analyse egentlig ser ut. Men når de foreslår å dele ut det norske pensjonsfondet til utviklingsprosjekter i andre land er det mer virkelighetsfjernt enn innovativt.

Uenigheten mellom fløyene handler om kjente temaer som klasseskiller og klassekamp, regjeringsmakt, frivillige organisasjoner og ytringsfrihet. I bunnen ligger det en viktig uenighet om analyse. Er det slik at venstresiden i regjering og fagbevegelsen har oppnådd store ting som skal forsvares? Eller er det "kapitalkreftene" som er på offensiven og demokratiet svekket, slik at det i beste fall bare er litt pynt på overflaten man oppnår ved å delta i en regjering? I så fall er det ingen grunn til å bli sittende der lenge.

At et venstreorientert parti legger frem et program med standpunkter mange er uenige i er ikke så merkelig. Det kan være klargjørende for den politiske debatten at noen prøver seg på å beskrive hvordan sosialistiske prinsipper egentlig ser ut på 2000-tallet. Det virkelig merkelige med dette programmet er de store temaene det ikke sier noe om. Analysene om tunge trender og sammenhenger som ikke er der, enten fordi SV ikke liker å snakke om det. Eller fordi man har gått glipp av det. Og da tenker jeg særlig på to ting:

For det første er det ikke et ord i programmet om at flertallet av verdens innbyggere har fått det mye bedre de siste tiårene. Og heller ikke noe forsøk på å analysere hvilke politiske og økonomiske endringer i verden som har gjort at levealderen har økt, barnedødeligheten har avtatt, fattigdommen er redusert og levestandarden er høyere. Det er ikke et ord om at kommunismen i Europa er borte og at hele Europa er blitt demokratisk. Eller at det globalt er slik at liberalisering av handelspolitikken, fjerning av tollmurer og åpning for utenlandske investeringer i en rekke lukkede land gitt store positive resultater, ikke minst i land som India og Kina. Globalisering virker. Leser man dette programmet skulle man tro at alt har gått feil vei i verden siden 80-tallet. Den beskriver en verden der pengestrømmene går fra fattige til rike land. Sannheten i dag er at det er klart størst vekst i de fremvoksende økonomiene og at det Kina som går med størst overskudd og USA med størst underskudd. Det betyr jo ikke alt alt er i orden. Eller at det ikke er fattigdom eller uløste utfordringer. Men det er jo dumt å basere politikken på en analyse som sier at det meste går galt når utviklingen på helt sentrale områder går rett vei.

Og for det andre er det ikke et ord om hvordan verdier egentlig skapes i næringslivet. Om entreprenører og gründere som skaper bedrifter og legger grunnlaget for fremtidens næringsliv. Ikke et ord om betydningen av å ha private eiere som tar risiko og investerer egne penger i det håp at de kan skape nye arbeidsplasser og verdier. Det er ikke et mål i næringspolitikken til SV å ha innovative private bedrifter. Målet er i følge programmet at: "Næringspolitikken skal bidra til produksjon av nødvendige varer og tjenester". Jeg antar det må bety en form for planøkonomi der det er staten og ikke bedriftene som bestemmer hva som er nødvendig. Men noen bør spørre Bård Vegard Solhjell hva han egentlig mener med "nødvendige varer og tjenester". Hva er det som skal bort? Og hvem skal bestemme hva vi trenger? Jeg ser at programmet også sier at grunnforskning er bra. Det samme er forskning på velferdstemaer og miljø. Men hva med næringsrettet og anvendt forsking som tar sikte på å skape fremtidens næringsliv. Skal det også velges bort hvis det ikke produserer nødvendige varer?

Omtale av sosial innovasjon i sosiale medier

Jeg var med på deler av en veldig bra konferanse i dag om sosialt entreprenørskap i regi av Krem og diverse samarbeidspartnere, blant annet Abelia. Der fikk jeg gleden av å lede en liten paneldebatt på slutten der Johan Andresen fortalte om Ferds engasjement i sosialt entreprenørskap, Ingrid Stange fortalte om hva slags prosjekter hennes miljø av sosiale investorer går inn i, og vi fikk innspill fra et par aktive og kunnskapsrike internasjonale autoriteter på området. Tania Ellis, som har skrevet bok om sosial innovasjon og Roger Frank, som har bakgrunn fra finansnæringen og driver med mikrofinans i USA.

Tidligere på dagen var det et interessant innlegg av Dag Petter Svendsen i eMind om koblingen mellom sosiale medier og sosialt entreprenørskap. Hvor på norske nettsider og blogger er det omtalt og hvor foregår diskusjonene? Resultatet av denne analysen kan nok være litt overraskende for mange. Både når det gjelder hvem som ikke deltar (for eksempel nesten ingen politikerne) og hvem som er på banen.

Han har også skrevet om konferansen og innlegget sitt på bloggen til eMind. Ganske fascinerende å se hvor man man kan måle hvordan et nytt tema i samfunnsdebatten starter i det små og hvordan det vokser seg større via lenkene mellom aktørene i sosiale medier. Og naturligvis flatterende å være en av "de store" aktørene som er opptatt av temaet sosialt entreprenørskap Det må jo sies at det også har sammenheng med at det er veldig få blogger og nettsteder som har skrevet noe særlig om sosial innovasjon foreløpig. Det vil nok endre seg fremover.

Derfor blir det et republikansk valgskred

Det er valg i USA om en uke i dag, og det kommer til å bli et historisk valgskred for republikanerne. Tidligere borgermester Ed Koch i New York (for demokratene) skriver i dag at han tror det blir en republikansk tsunami, og at han til og med tror republikanerne kan vinne tilbake Senatet. Forklaringen på hvorfor det går så bra for republikanerne og så dårlig for demokratene er entusiasme. I følge USA Today er republikanere mer entusiastiske foran dette valget enn vanlig, demokrater er det ikke:

"Despite across-the-country rallies by President Obama and get-out-the-vote efforts by his allies, only 37% of Democrats and Democratic-leaning registered voters report more enthusiasm than usual about voting, a decline from early in the year. Meanwhile, 63% of Republicans and Republican-leaning registered voters say they are more enthusiastic than usual, the biggest advantage for either party on this key measure in any midterm election since Gallup began asking the question in 1994. Then, Republicans had a 9-point enthusiasm advantage in a year Democrats lost control of the U.S. House and Senate. Now, the enthusiasm gap is 26 points." 

Ulikeheter i nivået på entusiasme er avgjørende for muligheten til å mobilisere. Og den som klarer å mobilisere sine velgere vinner på valgdagen. De mindre entusiastiske blir i mye større grad hjemme. Og siden demokratene allerede i utgangspunktet sliter mer med å få opp valgdeltagelsen blant sine kjernegrupper, ser det ganske mørkt ut hvis disse tallene til USA Today stemmer.

I selve valgkampen slår den labre oppslutningen om demokratenes frontfigurer i Washington ut i at også de lokale demokratiske kandidatene til senatet og representantenes hus tar avstand fra sine ledere, inkludert president Obama. Det tar litt ulike former og er selvfølgelig mest nødvendig for demokratiske kandidater i typiske republikanske områder, i sørstatene og i midtvesten. Men jeg tror aldri jeg har sett noen gå så langt som guvernør Joe Manchin i normalt demokratiske West Virginia som prøver å bli valgt inn i sentatet for demokratene. Det sier en del om stemingen i West Virginia når den fremste demokratiske kandidaten bruker sin valgkampvideo til å skyte hull i Obamas klimapolitikk - helt bokstavlig.



West Virginias senatsvalg er blant flere som i følge meningsmålingene en uke før blir svært jevne. Blant andre spennende oppgjør er det et i Nevada mellom demokratenes leder i senatet Harry Reid mot teaparty-kandidat Sharron Angle. Følge også med på Boxer vs Fiorina i California, Bennet vs Buck i Colorado, Giannolulias vs Kirk i Illinois, Murray vs Rossi i Washington og Sestak vs Toomey i Pennsylvania. Vinner republikanerne seks av disse syv duellene (de vinner mange andre også) har de gått fra å få under en tredjedel av senatet for to år siden til å ha flertall nå.

Priser til effektiv design

Foto: Knut Noer/Oslo Caravan Club

At god design er pent å se på er lett å være enig i. Og vi ser stadig eksempler hva design betyr innenfor møbel-, interiør- og motebransje. Men hvordan er det utenfor disse nisjene? Betyr design noe særlig mer enn litt penere innpakning av produktene for andre bedrifter?

Jeg hadde gleden av å lede prisutdelingen Design Effekt 2010 i uken som gikk. Det foregikk på Næringslivsdagen 2010 i lokalene til NHO. Der var var det vel rundt 300 personer i salen, muligens litt færre slips enn på andre møter, men det var definitivt næringslivsfolk fra en rekke bransjer til stede for å hedre god og effektiv design. Og hele poenget med denne prisen er å fremheve bedrifter som har brukt design og oppnådd målbare resultatforbedringer. Og designerne de har samarbeidet med for å få det til. Hele teamet. Og resultater i denne sammenhengen vil si konkrete og målbare ting, som økt salg og bedre bunnlinje, men gjerne andre målbare resultater innen HMS, internkommunikasjon eller tilfredse kunder.

I alt 12 bedrifter ble hedret onsdag kveld. Alle har gjort en eller flere innovasjoner og hatt design som viktigste virkemiddel i det de har gjort. Og alle hadde oppnådd imponerende resultater. Vinneren av Design Effekt Grand Prix Nille og hele resten av listen over mottakere er her. Nille har en helt imponerende vekst i antall kunder og salg pr kunde etter at de strømlinjeformet uttrykket gjennom et helhetlig designprogram. Men det man også kan se på listen er at flere av vinnerne er forholdsvis små virksomheter som har brukt design til å gjøre enkle men  tydelige og begripelige endringer. På bildet over snakker jeg med leder i Norsk Caravan Club som forteller om behovet for å pusse opp profilen etter at den var blitt litt sliten etter nesten 50 år. Med små ressurser innledet de et samarbeid med Mission Design og de snudde nedgang i medlemstallet til ny vekst i både medlemstall og annonsesalg.

Flere av prismottakerne er produsenter av matvarer som har brukt ny emballasjedesign til å oppnå imponerende snuoperasjoner. For eksempel Lerum som i premium syltetøymarkedet byttet ut tradisjonsrike bestemors syltetøy med Lerums Utvalde. De fikk for øvrig denne prisen samme kveld som Sogndal sikret opprykk til Eliteserienm så det var nok bra stemning i delegasjonen fra Lerum den kvelden. Et annet eksempel på hvordan design ble brukt til å snu nedgang til vekst i en helt annen bransje, er Thon Hotels internettside som de har samarbeidet med Logica for å utvikle. Da jeg snakket kort med de ulike prisvinnerne oppe på scenen var det flere som fremhevet betydningen av at designerne går inn og lærer mye om virksomheten de skal hjelpe og prøver å forstå hva som driver kundene deres. Design er ikke bare pynt på toppen, for mange er det kjernevirksomhet.

Som et godt, men helt annerledes eksempel på hva god design kan gi av positive effekter er kanskje det aller mest tankevekkende eksemplet Posten Norges prosjekt for å bytte ut sine lastbærere. De røde kassene ser kanskje ikke så veldig spesielle ut, men de er konstruert sånn at de tar mindre plass og er lettere å flytte på. Da blir det friskere rygger og færre personskader. Noe som slår ut store besparelser i form av lavere sykefravær. Dessuten utnyttes transportkapasiteten mye bedre med disse kassene, slik at man transporterer mer post og mindre luft. Noe som igjen gir mindre CO2 og partikkelutspill, og lavere transportkostnader. Design er ikke bare pent å se på, det både smart og lønnsomt også. Flere andre gode eksempler på designdrevet innovasjon er det på nettsidene til Norsk Designråd.

Civilization V - tidenes tidstyv

De som er opptatt av strategispill på PC har naturligvis fått med seg dette for lengst, men det kan jo være noen uinnvidde som kan tenke seg å prøve. I slutten av september kom spillet Civilization V, den femte generasjonen av et av verdens største spill gjennom tidene.

Første utgave kom i 1991, så har det kommet nye versjoner i 1996, 2001, 2005 og 2010. Hver nye versjon har dratt nytte av at pc-ene har blitt kraftigere, skjermene større, grafikkortene bedre, men selve grunnkonseptet i spillet har vært uendret hele veien. Det handler om at du er leder for en sivilisasjon, for eksempel England, Russland, Kina eller USA, og som skal vinne over de andre.

Du starter med å bygge din første by i rundt år 3500 f.k og spiller deg forbi vår tid. Du kan vinne gjennom krig og erobring, men også gjennom teknologi, diplomati eller kulturelt hegemoni. Ulike sivilisasjoner vil gjerne velge ulike strategier, og dette bestemmer spilleren selv helt ned på mikronivå: hva man skal bygge, hvilke teknologier man skal utforske, hvor byene skal ligge, hvem man skal samarbeide med osv. Hver generasjon nye spill har hatt noen endringer, i Civilization V har det for eksempel kommet til små bystater man må forholde seg til, i forrige utgave hadde religion en sentral plass, dette er endringer som gjør at det er mening å kjøpe spillet hver gang det kommer i ny utgave. Man vet hva man får, men det er noen helt nye utfordringer som gjør det både vanskelig og underholdende

Hva er det som er spesielt i denne sjangeren strategispill og som gjør at man enten blir hektet eller misliker dem intenst? For det første er spillet turbasert som sjakk og ikke realtimebasert som fotball. Når det er din tur (du kan spille mot motstandere maskinen styrer, men det er også mulig å spille online) tar du den tiden du trenger til å ta beslutninger om hva alle "brikkene" dine skal gjøre, hva byene skal bygge, hva du skal forske frem av teknologier, hvem du skal handle med og hvem du skal ta konflikter med. Det gjør at du velger et tempo som passer deg. For det andre blir hvert eneste spill forskjellig fra det forrige. Ikke som med konsollspill der du er ferdig etter å spilt igjennom en gang. Her kan man spille gang etter gang, og til og med ha samme land og hovedstrategi, men kartet er forskjellig og motstanderne er forskjellige hver gang. Så man blir aldri ferdig.

Det er dessuten mulig å regulere både vanskelighetsgrad og hvor stor din verden skal være. Jo større verden, jo flere motstandere, jo flere ting å holde orden på og jo lengre tid tar det hele. Man kan faktisk holde på i flere uker med et spill. Og det er jo kanskje hovedproblemet med Civilization. VG ga spillet terningkast 6 og skrev i sin anmeldelse "glem søvn, glem mat, glem jobb, glem skole". Som leder i en arbeidsgiverorganisasjon burde man kanskje ikke anbefale noen å spille det, for det er en tidstyv av en annen verden. Du opplever at timene bare renner vekk. Selv har jeg ikke tid til å spille, og har foreløpig bare prøvd litt forsiktig, uten å fullføre en eneste runde. Men man må tvinge seg selv til å sette strek. Jeg har de siste årene møtte noen godt voksne mennesker som forteller at de ikke kan spille denne type spill fordi de vet at de blir avhengige. Så hvis noen der ute ikke skjønner hvordan mennesker kan bli fullstendig hektet på pc-spill, så er dette spillet svaret. Prøv, men vær forsiktig.

Er det mye eller lite forskning i næringslivet?

Er det for lite forskning i norsk næringsliv? Eller er det egentlig ganske mye? Svaret på det spørsmålet er litt avhengig av hvilket perspektiv man har og hva man sammenligner med. Alt er relativt, som det heter.

Som faste lesere av denne bloggen vet så mener jeg at det bør være et politisk mål i Norge at næringslivet forsker mer. Og ulike regjeringen i Norge, også den rødgrønne, har i flere stortingsmeldinger om forskning gitt uttrykk for at dette er et viktig mål. Bakgrunnen for en slik posisjon, at næringslivet i Norge samlet sett burde forske mer enn i dag, har i hvert fall to begrunnelser. Den ene er at det ser ut til å være en klar sammenheng mellom økonomisk vekst og innovasjonsevne i et land og hvor mye næringslivet forsker. Derfor er forskning i næringslivet bra for samfunnet og ikke bare for den enkelte bedrift. Den andre begrunnelsen er at næringslivet i Norge forsker for rundt en prosent av BNP, mens næringslivet i de fleste andre land på vårt levestandardsnivå forsker bortimot dobbelt så mye. Derfor ligger vi etter, som det heter, og bør forbedre oss  dersom vi ikke skal tape i konkurransen om de klokeste hodene og de beste bedriftene.

Men man kan også velge et annet perspektiv, slik Morgenbladet gjør i papirutgaven fredag. Der tar de utgangspunkt i grafen over fra den nettopp utgitte indikatorrapporten til Forskningsrådet, og slår fast at mens forskningen totalt i Norge har økt mye siden 1970-tallet, er det forskningen i næringslivet som har økt mest. Fra å være en tredel av all forskning i Norge (dengang stod instituttene for en tredel og universitetene for den siste tredelen), så utgjør næringslivets forskning 45 prosent av all forskning i Norge. Hvorfor forsker næringslivet så mye?, spør Morgenbladet. Og Frank Foyn i SSB svarer slik:

"Over en litt lengre tidsperiode er det de del av tjenesteytende sektor som forsker mer. Databehandlingssektoren har økt ganske betydelig. Der har vi sammenlignbare data tilbake til 1997, og de viser at innsatsen har økt ganske betydelig, sier Foyn."

Foyn peker på noe helt vesentlig her, at hvor mye næringslivet forsker endres når næringsstrukturen endres. Nå er det også slik at industrien forsker mer enn før, som andel av verdiskapningen har forskningen i industrien økt fra 1,5 prosent på 1970-tallet til 4 prosent i dag. Det har nok mest sammenheng med at industristrukturen i Norge er endret, og at det er blitt færre arbeidsintensive og flere kapital- og kunnskapsintensive industribedrifter. Men likevel er jo industrien i Norge ganske dominert av råvarenæringer, og har mindre elektronikkindustri, mobiltelefonprodusenter, bilindustri og legemiddelindutri enn en del andre land, noe som slår ut negativt i forskningsstatistikken når vi sammenligner oss med Sverige og Finland.

Det er tjenestesektoren som har vokst mest og endret seg mest, og hovedgrunnen til at vi har en så kraftig vekst i næringslivets forskning over tid er at den kunnskapsintensive tjenstesektoren vokser. Forskning i tjenestesektoren har nylig passert forskningen i industrien i Norge, og det at tjenstesektorens vokser raskest er en trend som helt sikkert vil fortsette. Vi må også huske på at deler av denne forskningen er industrirelatert, i den forstand at det for eksempel er programvare og ikt-systemer som bidrar til å gjøre industrien mer effektiv og innovativ enn før i tiden da industribedriftene jobbet i større deler av verdikjeden selv.

Morgenbladet stiller Frank Foyn et annet interessant spørsmål i intervjuet. De spør om det gir mening å være bekymret for at næringslivet forsker for lite? Han svarer:

"Jeg er jo statistiker, så jeg skal ikke ha noen mening om det, men jeg går ut fra at foretakene forsker i den grad det er lønnsomt for dem."

Og det er jo dette som er selve kjernen. Hver bedrift forsker så mye som den må for å få til lønnsomhet. Det er ingen grunn til å kritisere den enkelte bedrift for å forske for mye eller lite. Dersom det er et politisk mål å få næringslivet samlet sett til å forske mer er vi nødt til å endre næringstrukturen i Norge. Først og fremst må vi ha flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter av den typen som forsker mer enn gjennomsnittet. Og dersom vi fortsatt skal ha industri må vi også stimulere til flere bedrifter innen de mer kunnskapsintensive og forskningsintensive nisjene. Vi kan jo ikke konkurrere på lave lønninger likevel.

Så kan man jo selvfølgelig hevde at vi vil komme langt hvis vi har større og bedre insentiver og virkemidler for forskning i eksisterende næringsliv. Og at dersom det blir mer lønnsomt å forske vil også dagens næringsliv forske litt mer. Det er selvfølgelig helt riktig. Men det som er bra med gode virkemidler for forskning, innovasjon og kompetansebygging i eksisterende bedrifter er at de i minst like stor grad vil bidra til å endre næringsstrukturen. Gode insentiver for å forske mer i bedriftene vil jo være enda bedre for de bedriftene som forsker mye enn de som forsker lite. Noen av de bedriftene er ikke skapt enda. Noen er små i dag, men kan vokse med bedre rammebetingelser. Og noen er i utlandet, men kan flytte FoU-virksomhet til Norge hvis de rette norske rammebetingelsene kommer.

Og skulle det skje vil næringsstrukturen endres og forskningen i næringslivet øke. Så konklusjonen på spørsmålet om bedriftene forsker for mye eller for lite er at ingen av delen er riktig. De forsker akkurat passe mye. Hvis man ønsker at næringslivet skal forske mer må man legge til rette for det gjennom virkemidler som stimulerer endringer i næringstrukturen i retning av et mer kunnskapsintensivt næringsliv.

DVD-salget i USA ned 16 prosent hittil i år

Bloomberg Businessweek skriver i dag at salget av DVDer i USA har falt 16 prosent i løpet av årets første ni måneder. Og at selv om  blu-ray-formatet isolert sett vokser kraftig, oppveier ikke dette på langt nær det kraftige totalfallet i salg av film på et fysisk medium. Dette fallet reflekterer to ting, dels har totalmarkedet for kjøp av film og TV-programmer falt med fire prosent, til USD 12.6 milliarder. Men hovedårsaken er at forbrukernes vaner er i rask endring. Businessweek skriver:

"Consumers are adopting new ways of watching films, from online to kiosk rentals, forcing studios such as Walt Disney Co. and Time Warner Inc.’s Warner Bros. to adapt to a shrinking DVD market. Netflix Inc., the online and mail-order movie service, added 1.93 million subscribers last quarter. Blockbuster Inc., the largest DVD rental chain, filed for bankruptcy last month."

De ulike skjebnene til Blockbuster og Netflix er interessante. Blockbuster var verdens største videoutleiefirma og drev utleie fra 4000 fysiske butikker. De gikk konkurs i september etter at salget kollapset. Netflix er en av de store vinnerne, i hvert fall foreløpig. De bygget seg opp som et selskap som sendte ut leie dvd via postordre, men tilbyr i dag også streaming av film til PC, iPad, iPhone, spillkonsoller og set-top bokser. Dessuten er onlinetjenester som Hulu og filmer via iTunes i ferd med å ta av, tjenester som enda ikke er tilgjengelige her i Norge. Og rett rundt hjørnet har vi nye tjenester via Google TV og Apple TV, der slike streamingtjenester av filmer og TV-serier blir apps på TV-skjermen. For eksempel er Netflix en app hos begge.

Ikke i Norge riktignok, for her i landet er det foreløpig svært begrenset med nettsteder der man kan kjøpe eller streame film og TV via nettet. Nå blir sikkert mange skremt av å se at CD-salget i Norge har falt med 60 prosent siden i fjor på samme tid. Men likevel er det er forhåpentligvis bare et tidsspørsmål før rettighetsspørsmål og andre hindringer blir ryddet vekk for at vi får tilgang til både filmer, TV-serier og norske bøker elektronisk. For det er vel ingen som i 2010 tror at de kan redde salget av fysiske produkter ved å hindre at kundene får tilgang til en digital versjon?

Utenriksdepartementets bloggere

Utenriksdepartementet har i høst lansert nettstedet Norge i Verden, en samling blogger skrevet av norske diplomater stasjonert ved ulike utenriksstasjoner rundt om i verden. Nå er ikke norske diplomater blant de mest høyrøstede på egne vegne, så dette initiativet har så langt fått moderat oppmerksomhet i media og på andre blogger, men dette er absolutt noe å følge med på. I dag kan man for eksempel lese generalkonsul Tormod Endresen i Guangzhou sin beretning om en spennende møteplass mellom kinesisk og norsk kultur, og som ikke er avlyst.

Diplomater er kunnskapsrike og analytiske mennesker som gjerne kan skrive også. En egenskap de ikke får brukt til mye annet enn å skrive glitrende notater bare noen få mennesker får gleden av å lese. Derfor er det en veldig god ide å la oss andre ta del i noe av denne innsikten, selv om det selvsagt er slik at enkelte karakteristikker må tilpasses det at man representerer det offisielle Norge og skriver i full åpenhet. Nå er det foreløpig bare seks bloggere på listen, de befinner seg i Guangzhou i Sør-Kina, i Dili på Øst Timor, i Murmansk i Russland. i Dar es Salaam i Tanzania, samt i Madrid, Washington DC (med en blogg om kongressvalget) og i FN-delegasjonen i New York.

Nå kan man jo innvende at dette er litt magert. Ambassadene i våre nordiske naboland mangler, London, Berlin, Moskva, Roma og Paris, og hele resten av Europa utenom Spania mangler. Norges representasjon i EU, Nato, WTO og OECD mangler. Bare for å nevne noe. Men det kan komme etter hvert. Jeg synes det er positivt at man ikke venter til alle er klare, men bare setter i gang med de som vil skrive. Her er det grunnlag for stoff med en vinkling vi aldri vil finne i utenlandske aviser, fordi det her settes i en norsk kontekst, og heller ikke vil finne i norske medier fordi de ikke har de ressursene og den rekkevidden som UD har. Det gjelder særlig saker som ikke er øverst på den internasjonale nyhetsagendaen, og det gjelder jo de fleste.

Bloggene er foreløpig ganske ferske og noen har ikke rukket å skrive så mye, men det er allerede flere gode eksempler på hvordan disse bloggene kan bidra til å opplyse oss om viktige temaer og ha litt andre vinklinger enn de vi ser ellers. For eksempel Madridambassadør Torgeir Larsens bloggpost om nordmenn i den spanske borgerkrigen i går og FN-amabsssadør Morten Wetlands bloggpost om valget av nye medlemmer til FNs sikkerhetsråd i forrige uke. Morten Wetland i New York og Torgeir Larsen som nettopp er blitt ambassadør i Madrid, har begge en meget lovende start som bloggere og fortjener å bli lest av mange. De skriver om interessante temaer med en personlig vri. Forhåpentligvis er konkurranseinstinktet i diplomatiet slik at flere ambassadører lar seg inspirere.

Hva skjer når Nord-Korea kollapser?

Fareed Zakaria, han som tidligere har skrevet The Post American World og nylig har meldt overgang fra Newsweek til Time, har noen interessante refleksjoner i Washington Post om hva som skjer når Nord-Korea kollapser. Det kan jo bli en ganske krevende situasjon for omgivelsene å håndtere når 24 millioner nordkoreanere skjønner at de er er blitt lurt, løyet til og undertrykket i flere tiår, og ikke vil være der lenger.

Når det gjelder den grunnleggende økonomiske helsetilstanden er det nå slik at Nord-Korea har et BNP pr innbygger på USD 1 900 i året, og blir stadig fattigere, mens Sør Korea har en BNP på USD 28 100 og befinner seg i en helt annen liga velstandsmessig. Jeg vel tro dette kanskje er det største levestandardsgapet mellom to naboland noe sted i verden. Jeg har ofte hørt at det er mellom Norge og Russland (Norge har ni ganger høyere BNP pr innbygger enn Russland) men forskjellen mellom Sør-Korea og Nord-Korea er nå blitt betydelig større.

Og siden det handler om to land som deler samme språk og kultur er konsekvensene av et slikt gap i levestandard eksplosive, i hvert fall hvis de i nord finner ut hva de har gått glipp av. Kinas suksess de siste årene, med en BNP på USD 6 600 pr innbygger og høy vekst, gjør at det også kan være ganske fristende for nordkoreanere å flytte den veien hvis de en dag får sjansen. Men en slik folkevandring er neppe en situasjon Kina har noe ønske om å havne i.

I følge Zakaria ligner den politiske situasjonen i Nord-Korea mest på den man hadde i Europa i middelalderen, for eksempel slik William Shakespeare beskriver feidene mellom ulike grener i det engelske kongehuset  i sine skuespill.

"As Christopher Hill, the veteran diplomat who led the U.S. team that negotiated with the North Koreans, pointed out to me in Seoul last week, the situation in North Korea sounds like a story out of medieval Europe. An aging king, who rules in strange ways but with total power, finally names an heir -- his youngest son. The 27-year-old has little experience with arms or government, so his father appoints a regent. The regent is his brother-in-law and, further consolidating the family's tight grip, the king gives his sister a high military rank. That's North Korea today. Kim Jong Il, the country's "Dear Leader," has finally appointed a successor, his son, Kim Jong Eun, and given new powers to his sister and brother-in-law. The Shakespearean drama would be entertaining if it did not portend trouble."

Så stiller Zakaria spørsmålet: hva skjer om det blir gjenforening og det sørkoreanske systemet vinner? Hvordan vil Kina reagere på at nord og sør blir gjenforent, med det sørkoreanske politiske og økonomiske systemet og som en nær alliert av USA? Og med nordkoreanske atomvåpen?

"Does a unified Korea retain its close alliance with the United States? Does it keep the North's nuclear arsenal? Do American troops stay in the country? If the answer to all three questions is "yes," then a unified Korea will be an American ally, with American troops, and nuclear weapons -- sitting on China's border."

Dagens situasjon med et helt irrasjonelt regime i Nord-Korea med atomvåpen som holder befolkningen undertrykket og i fattigdom er en helt uholdbar situasjon. Men det er ikke nødvendigvis slik at alle alternativer til dagens situasjon vil skape mer stabilitet i den delen av Asia. Ustabilitet i Korea smitter fort og vil raskt bli et problem for verdensøkonomien. Så Fareed Zakaria har nok rett i at USA, Kina og Sør Korea burde snakke sammen om hva de gjør med en "black swan" som fremstår som stadig mer aktuell.

Gena og de rødgrønnes allergi mot private

Dagens Næringsliv hadde i papirutgaven fredag og lørdag gode artikler om Gena, et privateid institutt for DNA-analyse. Gena, holder til i Stavanger, har både fått støtte fra Innovasjon Norge og høstet godord og blomster fra daværende næringsminister Sylvia Brustad, som likte å vise at hun satte pris på kvinnelige gründere . Problemet er at de tross topp kompetanse og et moderne laboratorium ikke slipper til i det markedet de er skapt for å betjene, på grunn av rødgrønn allergi mot å slippe til private tilbydere.

Mangel på markedsadgang gjør at selskapets videre eksistens nå er i fare. 90 prosent av kapasiteten blir ikke utnyttet. Jeg synes denne saken er ganske instruktiv når det gjelder hvordan dogmatisk motstand mot private aktører faktisk motarbeider sentrale politiske målsettinger, i dette tilfellet både i forhold til rettssikkerhet og i forhold til innovasjon og entreprenørskap. Nå er Gena et medlem i Abelia, og slik sett er det naturligvis lett å hevde at dette er en helt vanlig sutring fra næringslivet over at man ikke får betalte oppdrag fra staten, at det er helt unødvendig med private fordi det offentlige gjør en mer effektiv og bedre jobb selv. Derfor er kan det være pedagogisk interessant å gå litt dypere inn i denne saken og se på tre forhold som også på et mer generelt grunnlag burde interessere alle som er opptatt av dette samspillet mellom offentlige oppgaver som skal løses, og hvorvidt private aktører kan være minst like godt egnet til å løse dem som offentlige tilbydere.

Det første og kanskje mest interessante spørsmålet er om en offentlig leverandør er bedre egnet til å gjøre jobben, for eksempel ved at den sikrer høyere kvalitet på analysene og derfor bedre rettssikkerhet. I dag har Rettsmedisinsk Institutt (RMI) ved Universitetet i Oslo monopol på rettsgenetiske tjenester. Gjennom en rekke medieoppslag er det velkjent at RMI i tillegg til store ledelsesmessige problemer og interne konflikter, også sliter med å levere analyseresulater innenfor forsvarlig tid. Noe som igjen gjør at tiltalte i straffesaker går fri på grunn av lang saksbehandlingstid og sommel. Gena har moderne utstyr, er i motsetning til RMI også ISO-sertifisert og leverer analyseresultater i løpet av noen dager. De er fullt på høyde kompetansemessig, driver med forskning og underviser i rettsgenetikk ved Universitetet i Stavanger. For rettssikkerheten ville det høst sannsynlig bare være store fordeler ved å bruke et slikt miljø.

Det andre spørsmålet er så om det til tross for at et privat miljø holder høyere kvalitet enn RMI, likvel er slik at dette prinsipielt må være en oppgave det offentlige gjør selv, for eksempel fordi det er knyttet risiko til å la private gjøre denne jobben. Det finnes en del forvaltningsoppgaver i samfunnet som er av en slik karakter at de bør gjøres av forvaltningen selv, men det er jo ikke tilfelle her. Det er jo uansett ikke et departement eller politiet som gjør DNA-analyser i Norge, valget står mellom ulike uavhengige miljøer. I dag er det slik at et av disse, Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo, har monopol, men der de ikke har kompetanse eller kapasitet kjøper staten analysetjenester i utlandet. UDI bruker for eksempel det private Cellmark laboratorium i UK i familiegjenforeningssaker. Økt etterspørsel etter DNA-analyser og kapasitetsproblemer ved RMI vil sannsynligvis gjøre at kjøp av slike tjenester i utlandet til øke i årene som kommer dersom ikke private norske aktører får delta på lik linje med laboratorier i utlandet.

Det andre interessante spørsmålet handler om holdningen til gründere og entreprenørskap, og om en del av staten vet hva andre driver med nå det gjelder å tilrettelegge for mer innovasjon og nyskaping. Gena er etablert i innovasjonsparken iPark ved Universitetet i Stavanger. De er den type forsknnigsbasert gründerbedrift Norge trenger flere av. De har gått penger fra Innovasjon Norge, og både Rogaland fylke og staten gjennom Siva er inne på eiersiden gjennom Rogaland Kunnskpasinvest. Med god grunn, for dette er jo akkurat den type nye kunnskapsbedrifter i det store fremvoksende life science-området vi skal leve av når oljen tar slutt, eller helst litt før. Gena har som en ser på denne nettsiden med medieomtaler vunnet priser og høstet mye ros fra politikere. Ikke så rart kanskje, for kvinnelige gründere innen teknologi- og naturvitenskapene er mangelvare. Da er det jo trist at en annen del av staten gjør alt den kan for at dette selskapet ikke skal lykkes.

Oppdatering 24.10.2010: Jeg er i en mail fra noen ved Rettsmedisinsk Institutt blitt gjort oppmerksom på en liten faktafeil, som ikke har betydning for hovedpoenget her, men som likevel er en feil som bør rettes opp. Saken gjelder UDIs bruk av DNA-analyser i familiegjenforeningssaker. Det er ikke kapasitetsmangel ved RMI når det gjelder denne type analyser som er årsak til at det foregår ved et privat laboratorium i England, men rett og slett det at den jobben er lagt ut på et internasjonalt anbud. Slik det jo skal være når myndighetene i et EØS-land gjør sine innkjøp av varer og tjenester.

Forskningsrådets innovasjonspris til Abilia

Navnelikheten med Abelia er stor, men Abilia er noe helt annet, en teknologibedrift som nylig vant den prestisjetunge innovasjonsprisen til Norges Forskningsråd. Høyst fortjent, for denne bedriften, som egentlig er en samling av tre små gründerbedrifter under en ny felles paraply, har utviklet verdensledende teknologiske hjelpemidler for eldre og funksjonshemmede.

De utvikler og selger produkter innen tre ulike kategorier som alle har det felles at de gjør hverdagen lettere for mennesker med spesielle utfordringer, og som kan gjøre det enklere å for eksempel klare seg selv hjemme og samhandle bedre med andre mennesker. For det første er det varslings- og alarmsystemer som gir beskjed om man faller, får et epileptisk anfall eller trenger assistanse. For det andre er det teknologier som hjelper oss å huske ting og holde orden på tid, for eksempel kalendere, klokker og tidsplanleggere, samt knapper og brytere som er tilpasset folk med nedsatt funksjonsevne. Og for det tredje er det hjelpemidler for kommunikasjon, med det norskutviklede RollTalk i spissen.

Når det gjelder RollTalk så skriver jeg med en viss erfaring, for min sønn Petter på 13 år er en aktiv bruker som mangler evnen til å kommunisere muntlig, men snakker ved hjelp av en Compact RollTalk. Programvaren til den er utviklet  av Igelkompaniet, senere Falck Igel og nå Abilia, og jeg har en mistanke om at det er RollTalk som skal ha hovedæren for at de vant innovasjonsprisen. Det var i hvert fall den som gjorde at Petter og jeg fikk møte Bill Gates i København i 2004, der han snakket om "the magic of software". Den gang hadde Petter en Micro Rolltalk, der hardware var en helt vanlig Qtek (nå HTC) smarttelefon. Fordi smarttelefoner er små datamaskiner må man ikke nødvendigvis snakke i dem, eller engang bruke et simkort, telefonen kan brukes til helt andre spennende ting, for eksempel som talemaskin for funksjonshemmede. Utfordringen er å lage software som virker, og ikke minst er slik at brukere selv, lærere eller familie kan bruke den fleksibelt og utvide både funksjonalitet og ordforråd etter hvert som det kommer nye behov.

Etter hvert kommer det ikke bare billigere smarttelefoner, men også ulike varianter av tablet-PC som burde være ypperlig egnet som hjelpemidler for funksjonshemmede. Teknologiredaksjonen i Wall Street Journal har skrevet en artikkel og laget en video der de kommenterer hvordan iPad kan brukes som hjelpemiddel for folk med talevansker. Men det er som sagt ikke så nytt som WSJ får det til å høres ut, Abilia her drevet med dette lenge. Og med litt drahjelp fra innovative norske kommuner, større forskningsatsing på velferdsteknologi og hjelp fra vårt eksportrettede virkemiddelapparat, kan man vel håpe at dette kan legge grunnlaget for en ny norsk-svensk eksportsuksess også.

Det mangler jo ikke akkurat potensielle brukere rundt om i verden. Eldrebølgen kombinert med trang økonomi i offentlig sektor gjør jo at det er få ting det blir større behov for enn denne type hjelpemidler som kan gjøre hverdagen enklere for eldre og andre med spesielle behov. Men noe av utfordringen er at dette er utstyr som gjerne kjøpes inn etter kommunale vedtak og med offentlige penger, og da er man veldig avhengig av at kommunene er innovative og ser mulighetene denne type teknologi gir. Både kompetanse på hva som finnes av hjelpemidler og evnen til å tenke nytt og innovativt kan nok være litt ujevnt fordelt i norske kommuner.

Og så må jeg skryte av TV2. De har dekket RollTalk i flere omganger og vist fram både mulighetene teknologien gir oss og den innovative bedriften som står bak. Petter var på TV2 Magasinet en lørdagskveld etter at vi var i København og møtte Bill Gates. De har hatt innslag om rullestoler som kan styres med tankekraft og RollTalk. Og nå hadde de nettopp et flott innslag i Frokost TV om innovasjonsprisen, og Synne på 8 år som viser hvordan man bruker RollTalk til å snakke.