Medlemskap i arbeidsgiverorganisasjoner

Det er høysesong for partene i arbeidslivet, med lønnsoppgjør og kongresser. SSB kom med årets tallslipp om medlemsutviklingen i 2024 for arbeidslivets parter, og jeg skrev her på bloggen om hvordan antall medlemmer i fagforeningene har utviklet seg de siste årene. Men hvordan er det på arbeidsgiversiden? Vokser NHO og Virke når fagorganiseringen øker? Eller er det slik at det er andre grunner som gjør at man blir med i en arbeidsgiverorganisasjon? Og hvordan er styrkeforholdet arbeidsgiverorganisasjonene i mellom, og mellom alle foreningene internt i NHO?

Som sagt skrev jeg på bloggen om at arbeidstakerorganisasjojnene LO, Unio, Akademikerne og YS øker i medlemstall, og de vokser både i offentlig og i privat sektor. Veksten hos Akademikerne, som har medlemmer med lengst utdanning, er relativt sett sterkest. Det har ikke blitt umoderne å være fagorganisert blant ansatte med lang utdanning og mer lokal og individuell lønnsfastsettelse. Det er tvert imot slik at man kan velge mellom forskjellige organisasjoner som mener ulike ting, blant annet har de ulikt syn på om lønn skal fastsettes sentralt og likt, eller fastsettes lokalt og mer individuelt. 

Så er spørsmålet: Er det en tilsvarende vekst på arbeidsgiversiden? Der private bedrifter i alle næringer, offentlige tjenesteleverandører og frivillige organisasjoner slutter opp om arbeidsgiverorganisasjoner mer enn før? 

De fire hovedorganisasjonene

De fire store hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden er NHO, KS, Virke og Spekter, i den rekkefølgen. I følge SSBs ferske tall fra utgangen av 2024, er NHO klart størst med 866 000 ansatte i medlemsbedriftene ved utgangen av 2024. I 2014 var det 625 000 ansatte, så der har vært god vekst. Det kan se ut som NHOs vekst de siste ti årene skyldes flere medlemsbedrifter, men i noen grad også flere ansatte hos eksisterende medlemmer. KS er Norges nest største arbeidsgiverorganisasjon med 514 000 ansatte.som jobber i  kommuner og fylkeskommuner. Her skyles veksten fra 461 000 ansatte i 2014 at det har blitt flere ansatte i kommunene, for der er ikke blitt flere kommuner.

Hovedorganisasjonen Virke, som særlig organiserer virksomheter innen handel, og mange tjenestesektorer, har 305 000 ansatte i sine medlemsbedrifter, mot 220 000 i 2014. God vekst er det der også. Mens Arbeidsgiverforeningen Spekter, som først og fremst har har statlig eide sykehus som medlemmer, men også andre store statlige foretak som Posten Norge, Vinmonopolet, Avinor, Bane Nor, Innovasjon Norge og NRK som medlemmer, har 254 000 ansatte, opp fra 201 000 i 2014. Jeg tipper veksten særlig handler om at det har blitt flere ansatte i sykehusene, mens man i noen grad lekker offentlige eide, men konkurranseutsatte bedrifter, til de private arbeidsgiverorganisasjonene. 

Under en den største av disse fire hovedorganisasjonene, NHO, er det flere underliggende, men i noen grad uavhengige foreninger, omtrent på samme måte som de fire hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden har tilkyttede fagforeninger. Men på arbeidsgiversiden er det bare NHO som under sin paraply har en slik konføderasjonsmodell med delvis selvstendige foreninger under seg. Det er 18 organisasjoner som på NHO-språket kalles landsforeninger og som har helt egne styrer, administrasjon, vedtekter og økonomi, men der medlemmene er forpliktet til å betale en medlemskontingent til både NHO og en landsforening. Man kan ikke velge bort NHO-delen og heller ikke være direktemedlem i NHO uten å være i en landsforening. Disse landsforeningene i NHO kommer jeg tilbake til. 

Det finnes finnes det også noen få helt separate arbeidsgiverforeninger som har vært der i mange år, og som mener at de klarer seg fint utenfor de fire store og forhandler sine egne tariffavtaler med de landsomfattende fagforeningene på arbeidstakersiden. Maskinentreprenørenes forening (MEF) og Private Barnehagers landsforbund (PBL) er eksempler på slike helt uavhengige arbeidsgiverorganisasjoner, mens Finans Norge er et eksempel på at noen som var utenfor de fire store har valgt å bli en den av NHO som en ny landsforening.

Måter å telle på

Et lite metodisk poeng før jeg dykker videre ned i tallene. Statistisk sentralbyrå (SSB) har tall for både antall bedrifter som er medlemmer i arbeidsgiverorganisasjoner og for antall ansatte i disse bedriftene. De har også et eget tall for "antall ansatte i tariffbundne bedrifter" det vil si antall ansatte i bedrifter som er kjennetegnet ved at de har en eller flere tariffavtaler med arbeidstakerorganiasjoner (men der det ikke nødvendigvis er slik at alle de ansatte er med i en fagforening). 

Jeg har valgt å bruke antall ansatte i bedriftene som målestokk for størrelse når jeg sammenligner. Det gjør at arbeidsintensive bransjer blir større enn kapitalintensive og/eller teknologiintensive bransjer som olje/gass, havbruk, energi og finansnæring, og denne rangeringen vil avvike fra både verdiskapingsstatistikker og eksportstatistikker som gjerne plasserer olje- og gassnæringen på topp. Men det er nå sånn organisasjonene er opptatt av å måle styrke og gi representasjon. 

Det er også verdt å merke seg at statsforvaltningen som rettssubjekt, med sine departementer, direktorater, tilsyn, vesen og verk, ikke har noen egen arbeidsgiverorganisasjon. Kommunene og statlige selskaper har det, i for av KS og Spekter, men ikke statsforvaltningen. De bruker statens personaldirektør som holder til i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til å forhandle avtaler med arbeidstakerorganisasjonene for hele statlig forvaltning. Og så finnes det noen fellestjenester på arbeidsgiversiden i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som statlige virksomheter kan benytte for å få hjelp, bygge kompetanse og utvikle seg som gode arbeidsgivere.

NHOs landsforeninger

Men tilbake til tellingen av hvem som er størst og viktigst i norsk arbeidsliv på arbeidsgiversiden. De hvite radene i tabellen over er organisasjoner som tilhører NHO-fellesskapet, noen med NHO i navnet, som NHO Reiseliv og NHO Byggenæringen, og noen med helt andre navn, som Norsk industri og Abelia. Men de er alle på lik linje under den samme NHO-paraplyen og kalles "landsforeninger". Noen av disse landsforeningene har dessuten underliggende bransjeforeninger med egne styrer, men for å ikke komplisere ting ytterligere, lar jeg det ligge nå. NHO er også den eneste av organisasjonene i privat sektor som har egne regionforeninger med ansatte på lokale kontorer og regionale styrer rundt om i landet, som gjerne tar opp viktige felles saker for næringslivet i regionene, på tvers av NHO-bransjene.

Det er i alt 18 landsforeninger i NHO-fellesskapet som samarbeider med NHO og med hverandre der man har felles interesser, men som i praksis også konkurrerer om synlighet og gjennomslag, og ikke så rent sjelden om medlemmer. Med hele 18 landsforeninger hjelper det å være blant de store som betyr noe. Da får man inn mest kontingent, har flest ansatte og blir best representert i NHOs styrende organer. 

I NHO er Norsk Industri aller størst med 151 000 ansatte i bedriftene, opp fra 136 000 i 2014. Norsk Industri er en del av frontfaget med Fellesforbundet i LO, noe som også er en viktig grunn til å være store sammenlignet med andre næringer. Nærmest følger NHO Service og handel, en forening med 116 000 ansatte hos medlemmene. De var 83 000 i 2014, så det har åpenbart gått bra der også. Mens industibedrifter stort sett er organisert i NHO og Norsk Industri, er det mer konkurranse om medlemmer i handel- og tjenestenæringene. NHO Service og handel konkurrerer derfor med Virke om medlemmer, men begge har også muligheter for å rekruttere flere uorganiserte og små bedrifter.

På NHOs interne ligatabell følger NHO Byggenæringen på tredjeplass med 86 000 ansatte, opp fra 72 000 i 2014. I byggenæringen er det mange underliggende bransjeforeninger for ulike deler av verdikjeden, og selv om det er vekst har det også vært litt avskalling ved at Norsk Eiendom og Byggmesterforbundet har gått ut. Det er også slik at deler av verdikjeden, som arkitekter og rådgivende ingeniører helt eller delvis er i andre næringsorganisasjoner, utenfor NHO. Dessuten har byggenæringen viktige teknologidrevne endringsprosesser og aktører i verdikjeden som ikke ser på seg selv som del av den tradisjonelle byggebransjen, så her er det mye ugjort når det gjelder å fremstå som en sterkere og mer samlet og slagkraftig næring. 

Bransjeglidning og fremvoksende næringer

Abelia har inntatt fjerdeplassen i NHO og har hatt en veldig solid vekst fra 43 000 ansatte i 2014, rett etter at jeg sluttet som leder der, til 78 000 i dag. NHO Reiseliv, der blant annet hoteller og serveringssteder er medlemmer, har også vokst bra, fra 46 000 ansatte i 2014 til 65 000 i dag. Det samme gjelder den spennende nyskapingen NHO Geneo, en organisasjon for private og frivillige helse- og omsorgsleverandører, inkludert sykehjem, sykehus, legemidler og barnehager, som har medlemsbedrifter med 50 000 ansatte og er nummer seks i størrelse av NHOs landsforening. De burde ha gode utsikter til å vokse videre i en tid der både demografi- og teknologiutvikling skaper behov for endringer. Videre nedover NHOs interne ligatabell finner vi næringsmiddelbedriftene i NHO Mat og drikke, tidligere en ganske fragmentert bransje organisatorisk, men der både privateide og landbrukseide matvareprodusenter, inkludert kjøtt, melk, pizza, bakevarer, øl, brus, sjokolade og alt mulig annet (men ikke fisk) har funnet hveandre i en større enhet. 

NHOs støste nyvinning, sammen med nevnte NHO Geno er at Finans Norge har blitt med. De var tidlige den største arbeidsgiverorganisasjonen på utsiden av de store, men er nå blitt en viktig organisasjon innenfor NHO. Finansnæringen i Norge er veldig teknologintensiv. Det er 46 000 ansatte i medlemsbedriftene, opp fra 39 000 i 2014. Med tanke på hvor mye automatisering og effektivisering det hvar vært så er dette en imponerende vekst. Selv om mange rutinejobber er automatisert vekk, og penger i det daglige stort sett er digitale, så er det vekst og utvikling i den mest kompetanseintenvise og spesialiserte delen av næringen, der verdiskapingen er aller størst.

Videre nedover listen finner vi NHO Elektro som organiserer elektrobedriftene, og Offshore Norge, der oljeselskapene og andre som har  ansatte på offshoreinstallasjoner er med, med egne tariffavtaler, med noe over 40 000 ansatte. Litt lenger bak er Norsk Bilbransjeforbund, Sjømat Norge, Fornybar Norge og NHO Luftfart. Det finnes landsforeninger og bransjeorganisasjoner for det meste i NHO. Utfordringen er ikke å finne en forening som passer for eksisterendde næringer som har vært der en stund, men heller å omstille seg enda mer og raskere for å fange opp nye fremvoksende bedrifter som ikke føler seg helt hjemme i eksisterende bransjestukturer, eller som migrerer inn i nye områder. og er vanskelige å plassere i de gamle bransjeinndelingene. 

Her er det viktig å nevne at Virke har valgt en annen modell enn NHO med en mer enhetlig organisasjonsmodell, uten formaliserte og selvstendige landsforeninger med egen kontingent, egne styrer og egne ansatte. Men Virke må også ta hensyn til at bransjer er forskjellige og kan ha behov for noen egne møteplasser, blant annet fordi det er noen rammebetingelser og kampsaker man ikke har felles med de andre. Man må prøve å arbeide sammen om i bransjen sin. Virke har noe de kaller bransjeområder som en slags møteplasser og talerørsvirksomhet organisert ganske løst og fleksibelt, slik at man kan prøve ut hva som fungerer og ikke fungerer, og tilpasse seg etterspørselen. Uten å være ekspert på dette, tror jeg også Virke bruker et mer menybasert medlemsskap der man i større grad kan sette sammen sin egen pakke av tjenester og nettverk, også på tvers av tradisjonell bransjetenking.

Jeg skal ikke våge meg på noen spådom om hvilken organisasjonmodell om er best egnet når man både skal ta vare på det som virker i dag, og sørge for kontinuitet og gjenkjennbarhet, men også være forberedt på endringer som kommer, og som man ikke fullt ut vet hva er. 

Utenfor de fire store

På arbeidsgiversiden er det som tidligere nevnt noen uavhengige arbeidsgiverorganisasjoner som ikke ser ut til å ønske å være del av et større fellesskap, men trives med å være for seg selv. Størst av disse er Maskinentreprenørenes forbund (MEF) og Private Barnehagers Landforbund (PBL), med henholdsvis 36 000 og 33 000 ansatte i medlemsbedriftene. Begge har vokst fra ca 27 000 ansatte i 2014. I hvert fall PBL konkurrer med NHO og Virke om å organisere samme barnehagebransje. Hadde MEF og PBL vært landsforeninger i NHO ville de ligget mellom Offshore Norge og Norsk Bilbransjeforbund i størrelse. Neste uavhengige arbeidsgiverforening på listen er Norges Lastebileierforbund med 22 000 ansattte. Så kommer Samfunnsbedriftene, som organiserer kommunalt og interkommunalt eide virksomheter, med 17 000 ansatte og Norges Rederiforbund med 16 000 ansatte i sine medlemsvirksomheter. 

Hvor går veien videre for arbeidsgiverdelen av det organiserte arbeidslivet? Jeg tror det er gode muligheter for at medlemsveksten fortsetter i en tid der arbeidsgiverorganisering ikke hovedsaklig er en defensiv motreaksjon mot at ansatte organiserer seg, men fordi det er mange fordeler knyttet til å være med i en arbeidsgiverorganisasjon i form av juridisk støtte og andre medlemstjenester, i form av gode møteplasser for ledere, HR-ledere og folk på jakt etter nye samarbeidspartnere, og i form av en mulighet til å påvirke viktige rammebetingelser.

Grunner til å være arbeidsiverorganisert

Når bedrifter velger å være organisert i arbeidsgiverorganisasjoner handler det for i mange bransjer om et ønske om kollektive tariffavtaler og at det finnes noen som tar seg av sentrale forhandlinger og holder orden på rammeverk og praksis rundt lønnsfatsettelse. Også IA-avtaler, bransjeprogrammer, HMS-samarbeid, felles oppærings- og utviklingsprosjekter, og andre ting som partene har funnet ut at blir bedre av at man gjør ting sammen tilhører dette partssamarbeidet, som gjerne omtales som en del av den norske-, eller nordiske modellen.

Men det finnes en hel del andre grunner til å være organisert i en arbeidgiverorganisasjon som ikke har så mye med parter, tariffavtaler eller fagforeninger å gjøre. Ganske mange bedrifter er i dag med i næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjoner uten at bedriften verken har fagorganiserte eller tariffavtaler. Medlemmene får likvel juridisk og arbeidsrettslig bistand som en del av medlemskapet og kan få hjelp til å håndtere omstilling, nedbemanninger og permitteringer når det er vanskelige tider, eller veiledning når man skal forstå arbeismiljølovens bestemmelser på ulike områder, for eksempel arbeidstidsbestemmelelser. Det er dyrt å gjøre feil, og det er en god forsikring å ha advokater man ringe og spørre om hjelp, eller få tilgang til advokat i en rettslig prosess, som en del av et medlemskap.

Dessuten er man en del av et fellesskap som arbeider for bedre næringspolitiske rammebetingelser for egen og andre virksomheter i samme næring, og for næringslivet og arbeidslivet totalt sett. Gjør organisasjon man er medlem i en god jobb så er det bra for bedriften, næringen og for landet. Men får tilgang til areaner for læring, erfaringsdeling og faglig påfyll, noe skal gir en bedrift en god pakke med verdiøkende tjenester og nettverk til en fornuftig pris, dersom man utnytter mulighetene. 

Nye utfordringer og innovasjonsbehov

Helt uten skjær i sjøen er det jo likevel ikke for arbeidsgiverorganisasjonene fremover. Det at et medlemsskap er en totalpakke av tjenester, og ting som gir verdi mer indirekte, og som man betaler for en gang i året, skal sammenlignes med mer spesialiserte og spissede tjenester i markedet der man betaler for det man trenger, og bruker. Og selv om en totalpakke med flere ting kan virke fornuftig, er utfordringen for de store arbeidsgiverorganisasjonene å være relevante nok i møte med raskere omstillingstempo, mer bransjeglidning, flere aktører som ikke passer helt inn i tradisjonelle strukturer, mer teknologidrevet omstilling, mer profesjonelle og spesialiserte investorer og eiermiljøer, og mer og statig mer internasjonalisering. 

Det er ikke nok å være ekspert på politikk og arbeidslivsparter, og ta seg av det for medlemmene, hvis rammebetingelser blir skapt andre steder enn på Stortinget og i forhandlinger med LO. Hvordan ser de verdiøkende bedriftsarenaene ut da? Hvis mediebedrifter bare møter andre mediebedrifter, energibedrifter bare møter andre energibedrifter og ikt-bedrifter bare møter andre ikt-bedrifter, og dyrker sin egen fortreffelighet, vil man sikkert stimulere selvfølelsen, men spesielt verdiøkende og nyskapende blir det ikke for ledere og ansatte i bedriftene som er mer opptatt av at kundene, partnerne og investorene deres er andre steder. Som organisasjon må man i større grad viser at man er viktig for flere enn egen bransje, for andre i næringlivet, for det offentlige, og som brobygger mot forskning og utdanning. Man må vise at man er en viktig del av løsningen på viktige samfunnsutfordringer. Og det vil nok kreve en hel del innvasjon og nytenking for å få til det.

Disclaimer: Jeg må skyte inn her at jeg ikke er helt nøytral når det gjelder dette med organisasjoner i arbreidslivet. Jeg var leder i Abelia i 12 år og er godt over middels begeistret for at bedrifter tilhører det organiserte arbeidslivet, og er med i organisasjoner som bidrar til en enklere hverdag og gir muligheter til å påvirke hvoredan fremtiden blir. Jeg har også vært styreleder i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR). Og som rådgiver i Halogen har jeg vært med på spennende og viktige strategi-, fremsyns- og omstillingsprosjekter med blant annet NHO Reiseliv, NHO, NHO Geneo, NHO Reiseliv, Næringslivets Sikkerhetsråd og Eier- og forvalterforum (EFF). Og dermet også veldig opptatt av at organisasjonene må følge med i tiden og klare å omstille seg og tjenestetilbudet sitt i trakt med endringene og behovene i virksomhetene de organiserer. De må være relevante for framvoksende bedrifter og bransjer som utfordrer gamle strukturer og evne å sette viktige samfunnsutfordringer på dagsorden.

Ny forvaltningslov etter 60 år

Stortinget skal snart vedta en ny "Lov om saksbehandllingen i offentlig forvaltning", bedre kjent som Forvaltningsloven. Det er kanskje den viktigste loven som regulerer forholdet mellom stat og kommune på den ene siden, og innbyggere og virksomheter på den andre siden. Det er denne loven som gir bestemmelser om hvordan offentlig forvatning behandler saker og tar beslutninger, og fastslår rettigheter, plikter, fremgangsmåter og retten til å klage.

Forvaltningsloven har også bestemmelser om habilitet, delegering, taushetsplikt, og veiledningsplikt. Den nye loven har dessuten tatt inn bestemmelser om automatisert saksbehandling og automatiserte avgjørelser og rydder i forholdet mellom informasjon som skal deles og det som ikke skal deles. Det er selvfølgelig ikke slik at forvaltningsloven er den eneste viktige loven som regulerer forholdet mellom myndigheter og private, vi har omfattende bestemmelser i plan- og bygningloven, lov om offentlige anskaffelser og i en rekke sektorlover, men det er forvaltningsloven som gjelder generelt, og der det ikke finnes bestemmelser i andre lover.

Denne nye forvaltningsloven kommer etter at Forvaltningslovutvalget ble nedsatt tilbake i 2015 og  overleverte sin innstilling til Justisdepartementet i 2019. Deretter fulge en høring,  og Justisdepartementets lovproposisjon ble behandlet i statsråd i april 2025. Ting tar tid, men nå ligger lovforslaget i Stortinget, klar til å bli komitébehandlet, diskutert og vedtatt før sommeren. 

En snart 60 år gammel lov

Dagens forvaltningslov ble vedtatt i 1967, i et samfunn som på viktige områder, var veldig forskjellig fra dagens Norge. Ikke minst var offentlig forvalting annerledes både i omfang, i hvor store oppgaver den hadde ansvar for, hvor presist innbyggernes rettigheter var beskrevet, og hvordan forvaltningen er organisert. I innledningen til stortingsproposisjonen beskriver departementet endringene slik:

"Både samfunnet generelt og offentlig forvaltning har gjennomgått betydelige endringer siden gjeldende forvaltningslov ble vedtatt for snart 60 år siden. Fremveksten av velferdsstaten, den tilhørende økningen i rettighetslovgivning og økt regulering av næringsvirksomhet har hatt betydning for forvaltningens oppgaver og hvilke typer saker den behandler. Mens den gjeldende forvaltningsloven hovedsakelig er utformet med tanke på saksbehandling i statlig forvaltning og hierarkiske forvaltningsorganer, er en rekke oppgaver de siste tiårene overført til kommunene. I statsforvaltningen fattes et betydelig antall vedtak i dag av kollegiale organer, særlig  klagenemnder, og av forvaltningsorganer som i større eller mindre grad er uavhengige av departementene og regjeringen. 

Folkerettslige forpliktelser, særlig menneskerettighetene og EØS-regelverket, kan påvirke både forvaltningens oppgaver, organisering og saksbehandling. Endelig gjør utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi det stadig enklere å søke frem, innhente og spre informasjon, og å automatisere saksbehandlingen. Digitaliseringen gir muligheter for en effektivisering av saksbehandlingen til gode både for partene i forvaltningssaken og samfunnet som helhet, samtidig som den medfører spørsmål om det er behov for endringer i eksisterende saksbehandlingsregler eller innføring av nye regler for å ivareta rettssikkerhet og personvern i en digital forvaltning." 

Virkeligheten har løpt foran loven 

Det er derfor gode grunner til å modernisere lovverket som regulerer saksbehandlingen i offentlig sektor, blant annet for å få reglene i tråd med praksis som allerede finnes, som enten er regulert i ulike sektorlover, eller ikke er nedtegnet i det hele tatt fordi det bare er bare blitt sånn. Samfunnet offentlig forvaltning opererer i har også andre krav og forventninger om rettsikkerhet og likebehandling knyttet til velferdstjenester, innsyn og klagemuligheter, og veiledning og kommunikasjon, enn det som var situasjonen da dagens lov ble vedtatt i 1967.

Lovproposisjonen har som et viktig premiss at dagens forvaltningslov har fungert godt på mange områder, selv om teknologier og kommunikasjonskanaler stat og kommue bruker har endret seg. Da handler det særlig om at verdier og prinsipper som fungerer, og som ligger til grunn for offentlig forvaltnings oppgaveløsing, skal ligge fast. Det samme gjelder lovens tydeliggjøring av ansvar, roller og krav til forklaringer og til kommunikasjon med innbyggerne. Man skal ikke reparere det som virker. Det er derfor en hel del "forandre for å bevare"-tenking i det nye lovforslaget. 

Mye i den gamle loven blir videreført, noen ganger med moderniserte formuleringer. Noen steder lovfestes praksis som har utviklet seg over tid, og fungerer, men ikke er lovfestet. Så er det noen andre  problemstillinger som er nye i den nye loven. Ting som digitale arbeidsprosesser og automatiserte beslutninger har fått egne nye paragrafer. Og kollegiale og uavhengige forvaltningsorganer som har vokst frem, og som er eller ikke er lovhjemlet i ulik sektorlovgivning, er kommet inn med egne paragrafer i forvaltnignsloven nå. Proposisjonen sier at:

"Lovforslaget bygger også i stor grad på strukturen i gjeldende lov, med egne regler for behandlingen av enkeltvedtak og forskrifter, og generelle regler for all virksomhet som drives av forvaltningsorganer. Det foreslås å regulere flere spørsmål som i dag følger av ulovfestet rett, herunder regler om delegering, ugyldighet, vilkårslæren og myndighetsmisbrukslæren. Det foreslås også nye regler om organiseringen og saksbehandlingen i kollegiale organer og om uavhengige organer i statsforvaltningen."

Lovproposisjonen er lang, på 503 sider totalt, med selve lovteksten helt til slutt. Den nye loven er på 100 paragrafer i alt, og i kapitlet før lovvedtaket er det kommentarer til de enkelte paragrafene. Ellers er det kapitler om forholdet til Grunnloven, om andre lands forvaltningsrett, lovens nedslagsfelt, forvaltningens avtaler og eierrådighet, forvaltningens veiledningsplikt, automatiserte avgjørelser, nedtegningsplikt, prinsippene for delegering av myndighet, regler for habilitet, taushetsplikt og informasjonsdeling, og rammer for forvaltningens skjønnsutøvelse, utredningsplikt, medvirkning, vedtaksform og klagebehandling. Dette er helt sentrale temaer i et åpent og moderne demokratisk samfunn, og slik sett fungerer denne proposisjonen godt både som lærebok og som opplagsverk om hva som gjelder, og hvorfor.

Automatiserte avgjørelser

Området der det er er mest nytt, og der virkeligheten har løpt lengst og fortest uten at forvaltningsloven har fulgt med, gjelder "Automatisert saksbehandling og automatiseringe avgjørelser", som også er navnet på kapittel 8 i lovproposjonen. Om forholdet mellom dagens virkelighet og dagens forvaltningslov skriver regjeringen at:

"De fleste forvaltningsorganer benytter i dag datasystemer i saksbehandlingen. Noen systemer brukes som støtte til saksbehandlingen, for eksempel til å innhente og utveksle informasjon, utføre analyser eller bearbeidelser av informasjonen, eller på andre måter forberede grunnlaget for en avgjørelse. Andre systemer kan brukes til å treffe avgjørelser fullt ut basert på automatisert behandling. Den gjeldende forvaltningsloven inneholder verken generelle regler om automatisert saksbehandling eller regler om forvaltningens bruk av automatiserte avgjørelser, det vil si avgjørelser som forvaltningen treffer basert på automatiserte operasjoner i datasystemer. Forvaltningsloven har heller ingen spesifikke regler som retter seg mot utviklingen, innholdet, bruken eller dokumentasjonen av de datasystemene som forvaltningen benytter ved automatisert saksbehandling."

At det ikke er egne regler i forvaltningsloven er ikke er det samme som at bruk av digitale systemer er helt uregulert i dag. Både forvaltningslovens generelle prinsipper og bestemmelser gjelder uansett og er i prinsippet teknologinøytrale. Dessuten er bruk av digitale systemer regulert i en hel del sektorlovgivning, i personopplysningsloven, i likestillings- og diskrimingsloven og i annet relevant lovverk, og slike bestemmelser kommer inn stadig flere steder. Mye har også kommet til etter at Forvaltningslovutvalget kom med sin lovutredning. 

Lovproposisjonen nevner flere slike lover som hjemler automatisert saksbehandling, blant annet arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4 a, utdanningsstøtteloven § 20, Statens pensjonskasseloven § 45 b, SI-loven § 6 a, skattebetalingsloven § 3-5, bidragsinnkrevingsloven § 22b, skatteforvaltningsloven § 5- 11, tollavgiftsloven § 8-5, vareførselsloven § 7-15, lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs § 21 a, fiskerpensjonsloven § 29 a, folkeregisterloven § 9-4, pasientjournalloven § 11, universitetsog høyskoleloven § 9-8, utdanningsstøtteloven § 20, vegtrafikkloven § 43 b, utlendingsloven § 83 a og integreringsloven § 41.

De nye paragrafene om automatisering

Derfor er det et behov for nye bestemmelser også i forvaltningsloven, og dette foreslås løst gjennom tre nye paragrafer i den nye loven, § 11, 12 og 13. Paragraf 11 i den nye loven slår ganske enkelt fast at saksbehandling og beslutninger kan gjøres automatisert når nødvnendige lovhjemler og hensyn til forsvarlig saksbehandling er på plass:

§ 11 Automatisering av saksbehandlingen

(1) Et forvaltningsorgan kan automatisere saksbehandlingen, herunder treffe avgjørelser automatisert, såfremt kravene som ellers stilles til saksbehandlingen oppfylles. 

(2) En avgjørelse kan ikke treffes automatisert dersom det rettslige grunnlaget som avgjørelsen bygger på, er til hinder for det.  

(3) Forvaltningsorganet kan ikke uten særlig hjemmel treffe automatiserte avgjørelser som er omfattet av personvernforordningen artikkel 22. 

(4) Kongen kan gi forskrift om utvikling og bruk av systemer til automatisert saksbehandling og om innholdet i slike systemer. Kongen kan også gi forskrift om automatiserte avgjørelser, herunder om adgang til å treffe avgjørelser omfattet av tredje ledd på bestemte saksområder.

Paragraf 12 i den nye loven omhandler offentlig digital saksbehandlings forhold til artikkel 22 i EUs personvernforordning som omhandler avgjørelser som "i betydelig grad påvirker fysiske personer", der det i EU-forordningen i utgangspunktet er et generelt forbud mot automatiserte beslutninger, men samtidig åpner for at man i nasjonal lovgivning kan gi regler som tilltater automatiserte beslutninger når bestemte forutsetninger er oppfylt. Og det er disse vilkårene som er ganske utførlig omtalt i lovens § 12, og også utførlig drøftet i lovproposisjonen, i noe jeg synes er en ganske kronglete og tunglest tekst. Det har nok med at EUs GDPR-forordning heller ikke er verdens mest tilgjengelige lovtekst.

Paragraf 13 er derimot kort og lettlest, og noe av det viktigste og mest interessante som står i den nye forvaltningsloven. Der slås det fast at det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer skal dokumenteres, og være offentlig tilgjengelige dersom ikke særlige hensyn taler imot. Dette er en bestemmelse som fikk en del motforestillinger i høringen fra etater som mente at dokumentasjon av rettslig innhold i et digitalt system både kan være uklart og utgjøre unødig ekstrarbeid, og kanksje vanskelig å kommunisere i en form som er forståelig for allmenheten. Men departementet har heldigvis ikke hørt på dette og har gått for en prinsippielle åpenhetslinje der vi skal få forklart hvordan det som er "i den svarte boksen" viker. 

§ 13 Dokumentasjon av det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer

(1) Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer. Dokumentasjonen skal offentliggjøres, med mindre særlige hensyn taler mot det. 

(2) Kongen kan gi forskrift om dokumentasjon og offentliggjøring etter første ledd. 

Det blir spennende å se hvordan denne paragrafen vil følges opp i praksis. Når blir den første dokumentasjonen publisert? Hvordan vil den se ut? Og, ikke minst. er det mulig å dokumentere hva som egentlig er inne i boksene i noen av de eldste og mest proprietære datasystemene som brukes i forvaltningen? 

Taushetsplikt, personvern og datadeling

En rekke pragrafer i forvaltningsloven handler om å trekke opp grenser for hva som er taushetsbelagt, av personvernhensyn, eller av andre grunner. Her er det både spørsmål om hva som kan deles og ikke deles, og hvem man eventuelt kan dele opplysningene med. Informasjon som er samlet inn av det offentlige kan selvfølglig brukes til det formålet det er samlet inn for å brukes til, men hva kan man dele med andre forvaltningsorganer? Hva er sensitive personopplysninger som ikke kan deles? Hva er egentlig forretningshemmeligheter det er knyttet taushetsplikt til? Og hva skal til for at forskere skal få tilgang til persondata det ellers ikke er åpenhet om?

Vel, dette er komplekse grensedragninger. Noen helt nye prinsipper er det ikke snakk om, de er i stor grad videreført, men det er både opprydninger, klargjøringer og erkjennelser av at både samfunnet og bruken av ulike teknologiske verktøy må tas hensyn til. En nyttig bestemmelse i den nye loven slår fast en del ting som ikke er underlagt taushetplikt, i paragraf 31.

§ 31 Taushetsplikt om personlige forhold  

(1) Opplysninger om noens personlige forhold er taushetsbelagte. 

(2) Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om fødselsnummer eller nummer med tilsvarende funksjon, statsborgerskap, bosted, postadresse, e-postadresse, telefonnummer, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted, med mindre opplysningene avslører et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten, opplysninger som er kjent i offentligheten på en slik måte at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort, eller opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for.

I § 32 som omhandler taushetsbelagte forretningshemmeligheter, er det på samme måte slått fast at opplysninger som ellers er offentlig tilgjengelige, eller vedtak som er fattet overfor virksomehten, ikke er forretinghemmeligheter. I § 34 er det en lang opplistning av unntak fra taushetsplikt og deling av personopplysninger, der det første punktet et "opplysninger deles etter samtykke fra den det gjelder". Et annet punkt gir unntak fra taushetsplikt når "opplysninger deles med andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver som er lagt til avgiverorganet". Det er også unntak for "kontroll med forvaltningen" og "statistisk bearbeidning", og det samme gjelder ved informasjon om lovbrudd og ved fare for liv og helse.

For oss som er noe mer enn middels opptatt av hvordan data og datadeling kan bidra til både bedre beslutninger, en mer effektiv forvaltning, og til bedre sammenheng på tvers av sektorer når man skal løse komplekse problemstillinger i folks liv, eller mer generelt, er det også interessant å lese ny § 35. Den sier noe om deling av ellers taushetsbeslagte opplysninger "der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvaltningsorganer" og "der det finnes et etablert samarbeid mellom forvaltnigsorganer og selvstendige rettssubjekter", som gjør deling av data mulig der det ellers ikke er tillat. Så skal ikke jeg prøve meg på å definere hva "etablert samarbeid" er akkurat her.

Enkeltvedtak og forskrifter

Forvaltningsloven, både den gamle og den nye, har etablert et skille mellom enkeltvedtak og andre typer avgjørelser i forvaltningen, som er definert som "forskrifter". Dette skillet er også avgjørende for hvilke deler av forvaltningsloven som gjelder for saksbehandlingen. Begrepet "enkeltvedtak" er definert i § 2 første ledd bokstav b som "et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer". Eksempler på det er tildeling av økonomiske ytelser, tildeling av tjenester, tillatelser eller bruk av tvangsmidler. Det aller meste av forvaltningsloven handler om saksbehandlingen av slike enkeltvedtak.

På den annen side har vi "forskrifter", som har et eget kapittel på slutten, og som i den nye loven er definert som "En avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt er bestemmende for rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av private personer". Dette er med andre ord mer generelle regler og så forskjellig fra enkeltvedtak at det sikkert kunne vært håndtert i en egen lov, men i motsening til de andre nordiske landene har vi i Norge plassert forskrifter i samme lov som enkeltvedtak. Er en forskrift i lovens forstand det samme som det som heter "forskrift"? Nei, ikke helt, sier lovproposisjonen, det kan være en forskrift selv om den ikke heter forskrift. 

Ja faktisk kan et stykke programvare som inngår i et datasystem som brukes til å saksbehandle og beslutte ting basert på et juridisk reglverk betraktes som en forskrift:

"Utvalget legger til grunn at det er mest nærliggende å karakterisere programmene og tolkningsanvisningene som instrukser dersom de ikke er ment å være rettslig bindende. Hvis programmene eller tolkningsanvisningene derimot er rettslig bindende, mener utvalget at de må betraktes som forskrifter. Departementet vil her fremheve at forskriftsbegrepet er materielt. Det er innholdet i programmet som er avgjørende for om det er å betrakte som en forskrift."

Forvaltningsloven, andre lover og utredningsinstruksen 

Tiltak som forandrer på noe som får konsekvenser for personer og virksomheter, skal utredes. Det følger av Utredningsinstruksen, som nylig ble oppdatert, og som jeg har skrevet om her på bloggen flere ganger. Det følger også av forvaltningsloven som stiller krav om utredning av ulike tiltak som iverksettes av offentlig forvaltning av typen generelle tiltak, som i loven omtales som forskrifter. Er det da blitt slik at Forvaltningsloven spenner bein på utredningsinstruksen ved å stille andre andre krav eller rett og slett gå i veien og lage forvirring? Nei, tvert imot er det heldigvis slik at lovproposisjonen flere steder understreker behovet for å samordne forvaltningslovens begrepsbruk med kravene som står i utredningsinstruksen, men på et mer overordnet nivå. I § 94 i lovforslaget står det:

"Før et forvaltningsorgan fastsetter en forskrift, skal det sørge for at saken er forsvarlig utredet. Forvaltningsorganet skal blant annet utrede behovet for forskriften, alternativer til forskriftsregulering og hvilke virkninger forskriften vil ha for allmenne og private interesser. Omfanget av utredningen skal tilpasses sakens betydning og behovet for en rask avgjørelse."

Det er en kort og konsis syntese av noe av det viktigste i utredningsinstruksen, der man må vurdere behovet (Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?) og utrede ulike alternative måter å løse problemet på (Hvilke tiltak er relevante?). Man skal også vurdere virkninger på allmenne og private interesser, som stemmer godt med spørsmål 4 i utredningsinstruksen. Kostnader og samfunnsøkonomiske gevinster er ikke nevnt spesielt, men er naturligvis en del av det som må vurderes.

Avslutningsvis er det viktig å minne om at en ny forvalningslov ikke kan fungere alene. Den virker sammen med andre lovverk, ikke minst andre sentrale systemlover for forvaltningens virkemåte, som offentligloven, arkivloven (som også ligger i Stortinget til behandling akkurat nå) og personopplysningsloven. Det er også varslet at regjeringen vil komme med nye lover om deling av data og om offentlige anskaffelser. Vi står også foran en implementering av sentrale EU-regler i norsk lov, som Digital Markets Act, Digital Services Act og AI-Act, som alle må få en tydelig myndighetsforankring og koordinerende tilsyn på norsk side. Det hele henger sammen, og den nye forvaltningsloven er en sentral del av dette arbeidet

Medlemskap i fagorganisasjoner

Det er høysesong for arbeidslivets partner nå, med lønnsoppgjør på rekke og rad og ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Og selvfølgelig også en mye medieomtalt LO-kongress som startet i dag.

Men hvordan står det egentlig til med arbeidstaker- og arbeisgiverorganisasjonene i Norge? Er fagforeningsmedlemskap blitt litt gammeldags, slik at det organiserte arbeidslivet taper de terreng til ikke-medlemskap? Eller er det sånn at noen vokser, mens andre taper terreng? Og er det sånn at det i realiteten bare er antall pensjonsistmedlemmer som øker, slik at det etter hvert blir flere pensjonister enn yrkesaktive i fagbevegelsen?

SSBs årlige medlemsstatistikk

Alle disse spørsmålene finnes det heldigvis gode svar på. Hvert år på denne tiden kommer Statistisk sentralbyrå (SSB) med statistikk som forteller hvor mange medlemmer arbeidstaker- og arbeisgiverorganisasjonene hadde ved utgangen av året før, i dette tilfellet ved utgangen av 2024. Ferske tall, med andre ord. Og fordi LO-kongressen åpnet i dag skal jeg begynne med arbeidstakersiden, så kommer jeg tilbake til listen over arbeidgiverorganisasjoner senere i uken.

Jeg har laget tabellen oppe til høyre ved å bruke statistikkbanken til SSB, og valgt å bruke kategorien yrkesaktive medlemmer i stedet for totalt medlemstall, som også inkluderer pensjonistene og sikkert også noen studenter. Statistikk fra SSB som skiller ut yrkesaktive medlemmer går såvidt jeg kan se tilbake til 2016, så jeg har valgt å sammenlikne 2016 med 2024 for å finne trender. 

De radene som er markert i gult i tabellen over er hovedorganisasjonene i arbeidslivet, det  vil si LO, Unio, Akademikerne og YS, som er paraplyorganisjoner over andre fagorganisasjoner, samt et par fagforeninger som er utenfor disse hovedsammenslutningene. Alle de øvrige (hvite rader) er fagorganisasjoner som hører inn under de fire hovedsammenslutningene, for eksepel Fagforbundet, Fellesforbundet og Styrke som er en del av LO, mens for eksempel Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund er en del av Unio, og Tekna og Den norske legeforeningen er del av Akademikerne. De to på listen som er utenfor de fire store er Norsk ingeniørorganisasjon (NITO) og Lederne, men det finnes også noen andre mindre, som Norsk Journalistlag og Farmaceutene.

LO er størst, Akademikerne vokser mest

Av de fire hovedorganisasjonene er LO klart størst med 661 000 yrkesaktive medlemmer, en økning fra 589 000 i 2016. De tre andre er mer jevnstore, Unio  har 287 000 yrkesaktive medlemmer, Akademikerne 224 000 og YS har 163 000. Alle har hatt en god økning de siste årene og aller mest Akademikerne som har økt fra 155 000 i 2016. Med pensjonistmedlemmene er tallet naturligvis høyere for alle (LO har da 1 027 000 medlemmer og UNIO har 401 000). Men jeg velger som nevnt å sammenlikne antall yrkesaktive medlemmer, som sannsynligvis betyr mest når det gjelder makt og innflytelse.

Ser vi på organisasjonsnivået under hovedsammenslutningene så er det slik at Fagforbundet er klart størst med 237 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 215 000 i 2016. Fagforbundet er dominerende i kommuesektoren og der er det som kjent vekst i oppgavemengden og flere ansatte. Nest størst i LO er Fellesforbundet som dominerer i industrien, med 119 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 89 000 i 2016. Dette tallet inluderer noen transport- og kabinansatte som har kommet til, med det er god vekst ellers også. I LOs univers følger deretter Handel og Kontor med 59 000, Styrke med 57 000, Norsk Tjenestemannslag (NTL), som organiserer i staten, med 34 000 og El og It-forbundet med 32 000, på de neste plassene.

I Unio er Utdanningsforbundet, og Norsk Sykepleierforbund de klart største foreningene, og de er i vekst, med henholdsvis 127 000 og 94 000 medlemmer i 2024. Utdanningsforbundet er så stort at det bare er Fagforbundet i LO som er større. Så har Forskerforbundet 21 000 og Politiets Fellesforbund 14 000 yrkesaktive medlemmer. Hos Akademikerne er det Tekna som er klart støste forbund med 85 000 medlemmer. Legeforeningen har 31 000, Econa har 19 000 og Norges juristforbund har 18 000 medlemmer. I YS er det Delta, som organiserer i kommunesektoren, som er største fagforbund, med 51 000 medlemmer. Parat har 35 000, Finansforbundet 25 000 og Negotia har 18 000. I YS er det særlig Delta og Parat som har vokst siden 2016.

Her må jeg for ordens skyld også nevne Norgens Ingeniørorganisasjon (NITO), som ikke tilhører noen av hovedorganisjonene, men som har imponerende 81 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 60 000 i 2016. 

Offentlig og privat sektor

Mange av fagforeningene i Norge organiserer medlemmer som tilhører bestemte yrker og bransjer som bare finnes i privat sektor, eller medlemmer i virksomheter som bare, eller i all hovedsak, finnes i offentlig sektor, som lærere, sykepleiere og politifolk. Andre fagforeninger, som Akademikernes foreninger for ingeniører, jurister og økonomer, eller Parat i YS, har medlemmer i både offentlig og privat sektor. Og derfor er det også litt vanskelig å lese ut av disse tallene fra SSB om det først og fremst er i offentlig eller privat sektor veksten i fagforeningsmedlemskap de siste årene er sterkest.

Det vi vet er at organisasjonsgraden i utgangspunktet er svært høy i stat, kommune og helseforetak, slik at når antall ansatte øker så øker også antall fagforeningsmedlemmer mer eller mindre automatisk. Men disse tallene, og spesielt tallene for foreninger som bare finnes i privat sektor, tyder på at det  er en god vekst i antall organiserte ansatte også i privat sektor. En annen indikator på hvordan det organiserte arbeidslivet utvikler seg er hvordan det går med organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden. Men det kommer jeg tilbake til om et par dager.

Et britisk politisk jordskjelv

Daily Telegraph om valget

Er det britiske topartisystemet i ferd med å bryte sammen? Og hva kommer i så fall i stedet, et partisystem med tre, og kanskje flere, mellomstore partier som svinger kraftig i oppslutning og enda mer i mandatuttelling? 

Ved forrige parlamentsvalg vant Labour en suveren valgseier i antall mandater, men uten å gå så veldig mye frem i antall stemmer (de fikk 33,7 prosent). Seieren skyldtes særlig at stemmer på høyresiden ble splittet mellom de konservative og Nigel Farage sitt parti Reform UK, som fikk 14,3 prosent av stemmene, men bare fem mandater, mens Liberaldemokratene fikk 12,2 prosent av stemmene og hele 65 mandater. 

Noe som viser at tilfeldigheter og taktisk stemmegivning kan gi både ganske store og ganske rare utslag, og at det ikke nødvendigvis skal så mye til for at flertallet tipper og blir dramatisk forskjellig. I det engelske lokalvalget i forrige uke så vi effektene av dette, og kanskje et forvarsel på et nytt politisk landskap i Storbritannia.

Gjennombrudd for Nigel Farage

Valgpakken denne gangen, ved valget som ble gjennomført 1. mai, bestod for det meste av regionalvalg i typisk konservative og liberale distrikter i England, noen direkte ordførervalg, samt et suppleringsvalg til parlamentet i en av Labours sikreste valgkretser, Runcorn and Helsby. Og for å ta det siste først. Med historiens knappeste margin, bare seks stemmer, vant Reform dette suppleringsvalget og fikk inn et nytt parlamentsmedlem. Derfor viser Farage seks fingre på bildet på forsiden av The Telegraph. En ordentlig ubehagelig skrell for Labour som hadde et forsprang på 34,8 prosentpoeng ved parlamentsvalget i juli 2024.

Men selv om valgnatten ble ubehagelig for Labour, så ble den helt skrekkelig for det konservative partiet. I de 23 regionalforsamlingene der det var valg hadde Tory-partiet flertall i 16 før valget, Labour hadde flertallet i et distrikt og det var ingen som hadde eget flertall i tre. Toryene tapte alle 16 og Labour sin ene. Etter valget har Reform UK rent flertall i 10, mens Liberaldemokratene har flertall i 3. I de øvrige 10 har ingen flertall. Reform UK vant valget i Derbyshire, Kent, Lancashire, Lincolnshire, Nottinghamshire, Staffordshire, Doncaster, North Norhamptonshire, Durham og West Northamptonshire. Liberaldemokratene vant flertall i Oxfordshire, Cambridgeshire og Shropshire.

Det var også seks direktevalg på ordførere. Reform UK vant også to av disse, i Hull & East Yorkshire og i Greater Lincoldshire der tidligere parlamentsmedlem for toryene Andrea Jenkins vant en klar sier for Reform. Og Reform UK tapte såvidt ordførervalget i Doncaster mot Labours kandidat, men har soom nevnt rent flertall i regionalforsamlingen.

Protestvalg eller varig endring?

Er det gamle topartisystemet dødt? Eller er dette et typisk protestvalg der man stemmer på fløypartier, og mot både nåværende og tidligerre regjeringesparti, når det ikke har like stor betydning som ved et nasjonalt valg? Vi vet jo at i både Skottland og i Nord-Irland, og i noe mindre grad i Wales, er slik at det tradisjonelle topartisystemet ikke virker lenger. Men kan det også skjer i England? Ser man på meningsmålingene så kan det faktisk virke slik. I You Govs siste meningsmåling for Sky News og The Times er Reform UK det største partiet med 26 prosent oppslutning, Labour har 23 pst, Tory har 20 og Liberaldemokratene har 15 pst. Ikke akkurat topartisystem.

Hva skyldes så dette sammenbruddet? Her ligger vel det store paradokset. Misnøye med egen økonomi og landets økonomiske utvikling forklarer mye, i tillegg til at Reform UK vinner stemmer på innvandringsmotstand. Men paradokset er at det økonomiske uføret Storbritannia har opplevd de siste årene skyldes Brexit, utmeldingen av EU. Og det virker som partiet og lederne som stod i spissen for EU-motstanden og lykkes med å melde landete ut av EU, er de samme som vinner velgere på de skadelige effektene av utmeldingen. Og like paradoksalt er det at meningsmålingene viser at et flertall av britene helst vil bli medlem i EU igjen, med omkring 50 prosent ja mot 35 prosent nei. 

Det er ikke lett å bli optimist av dette. Det lille snevet av optimisme må handle om at økt politisk fragmenting kan løfte fram behovet for en ny og mer proposjonal valgordning som kan dempe konkurransen om å være mest mulig provinsiell og polariserende, og åpne for at moderate og internasjonalt orienerte holdninger blir bedre representert.

De største forskningsområdene

Hva forsker vi mest på i Norge dersom vi summerer FoU-innsatsen på tvers av næringslivet, universitetene og forskningsinstituttene? Svaret er informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Statistisk sentralbyrå (SSB) har presentert nye tall om driftsutgifter til FoU i 2013, og skriver at:

"Tallene for 2023 viser at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er det aller største området, med nesten 31 milliarder kroner til FoU. Dette utgjør mer enn en tredjedel av de totale driftsutgifter til FoU i Norge. Det er særlig i næringslivet at IKT er et stort teknologiområde, med mer enn 26 milliarder kroner, noe som utgjør 55 prosent av det totale FoU-omfanget for næringslivet."

Så kan man lure på hva et som menes med et "forskningsområde", og hvordan det skiller seg fra inndelinger i sektorer, slik offentlige anvarsområder er inndelt, eller bransjer, slik næringslivet gjerne kategoriserer seg selv.  Svaret er at at denne indelingen i forskningsområder er hentet fra Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og omfatter to typer områder. Det ene er de fire grunnleggende teknologiområdene IKT, bioteknologi, nanoteknologi og nye materialer. Det andre er forskningstemaer som helse og omsorg, energi, miljø, klima, havbruk, marin osv, som delvis ligner på sektor eller bransjeinndelinger, og delvis ikke. I FoU-sammenheng gir det mening å legge vekt på at man forsker på IKT, på klima eller på nye materialer, uavhenig av hvilken sektor forkningsresultatet eller innovasjonen skal anvendes i.

IKT, helse og energi

IKT er det suverent største forskningsområdet i Norge. Med næringslivet som klart største bidragsyter med over 80 prosent av aktiviteten. De to andre FoU-områdene som skiller seg ut som rimelig store, begge med driftsutgifter på over 10 milliarder kroner i året, er helse og energi. Helse utmerker seg ved å ha en helt annen sammensetning når det gjelder utførende aktører, for her er det universitets- og høyskolesektoren, eller mer presist universitetssykehusene, som er den størte bidragsyteren. SSB skriver:

"Blant temaområdene er helse og omsorg det største forskningsområdet, med nesten 16 milliarder kroner i 2023, eller om lag 17 prosent av det totale FoU-omfanget i Norge. Universitets- og høgskolesektoren står for om lag 9 milliarder kroner av FoU-aktiviteten innenfor helse og omsorg, noe som i stor grad skyldes bidrag fra universitetssykehusene. Det nest største temaområdet er energi, med en samlet ressursinnsats på omkring 13,5 milliarder kroner, eller om lag 15 prosent av det totale FoU-volumet i Norge. Det er næringslivet som står for den største andelen av FoU-aktiviteten innenfor energi, med om lag 9,5 milliarder kroner."

De tre områdene IKT, helse og omsorg, og energi, utmerker seg også ved at de har vokst mest i volum i toårsperioden fra 2021 til 2023. IKT hadde en vekst på 4,8 milliarder kroner, mens helse og omsorg og energi vokste med henholdsvis 2,4 og 2,0 milliarder kroner. Størst blant de noe mindre forskningsrområdene er bioteknollogi, miljø, klima, havbruk, maritim og nye materialer, som alle har det felles at næringlsivet er viktigste utførende sektor. 

Kunstig intelligens

En viktig forklaring på at IKT-forskningen vokser, og etter hver også vil vokse innenfor universitets- og instituttsektoren, er den økte FoU-innsatsen rettet mot kunstig intelligens. SSB skriver i sin artikkel at:

"Når vi ser nærmere på veksten innenfor IKT, ser vi at økningen i FoU-utgiftene i stor grad har vært på forskningsområdet kunstig intelligens, som økte med nesten 70 prosent nominelt fra 2,7 milliarder kroner i 2021 til nå å utgjøre 4,5 milliarder kroner. Det største forskningsområdet innen IKT er imidlertid programvare, brukergrensesnitt og tjenester."

De siste SSB-tallene er fra 2023 og det er grun til å tro at en enda større del av IKT-forskningen har handlet om kunstig intelligens i 2024. Og i midten av juni kunngjøres de nye forskningsrådsfinansererte forskningssentrende for KI. Det er nå 19 søknader igjen som deltar i en finalerunde, og som i juni skal bli 4-6 mye forskningssentere med flerårig finansiering pekes ut. Men det er vel grunn til å tro at det helt utenom forskningsrådsfinansierte sentre vil være en rekke næringslivsfinansierte FoU-prosjekter der kunstig intelligens er en sentral del.

 Offentlig innovasjons- og omstillingsbehov

Vi må enda et stykke lenger ned på listen for å finne andre  typiske offentlige tjentetemaer enn helse på listen. Største av disse er utdanning, foran velferd og en sekkepost med navnet "offentlig sektor for øvrig". Men så har ikke offentlige tjenester, verken i stalig eller kommunal regi, vært spesielt forsknings- og innovasjonsintenvise. Universitatssykehusene som unntaket. Med de omstillingsutfordringene vi står foran nå spørs det vel om ikke offentlige velferdstjenestere også trenger et sterkere forsknings og innovasjonsløft.

Trump, US dollar - og Skrik

Kan det være slik at Donald Trump til stross for kaos og selvskading, likevel vil tvinge igjennom sin versjon av hvordan verden bør se ut? Der USA tar igjen for mange tiår med urett MAGA hevder er begått av europeere, canadiere og meksikanere?

Selve fortellingen om at USA blir dårlig behandlet av alle andre i internasjonal handel er er naturligvis komplett absurd, verdens mest verdifulle selskaper er tross alt amerikanske, og produktivitetsveksten der har vært svært god de siste årene. Dessuten er US dollar verdens i særklasse foretrukne reservevaluta. Men det er definitivt slik at Trump går langt når han ønsker å få viljen sin igjennom både på hjemmebane og i bilaterale relasjoner til andre land gjennom høye tollsatser og ved å true med å fjerne militære sikkerhetsgarantier

Kan Trump lykkes? Når helgens The Economist har Edvard Munchs "Skrik" på forsiden, med et dollartegn som munn, og en lederartikkel som heter "How a dollar crisis would unfold - If investors keep selling American assets, a grim fate awaits the world economy", er det fordi sjansen for at kan gå fryktelig galt er stor. The Economist mener at  nedsiden for USA er veldig mye større enn oppsiden ved det Trump har satt igang fordi det kan forstyrre helt grunnleggende tillitsmekanismer i vi baserer internasjonal handel og betaling på, hva si stoler på når vi kjøper og selger varer og tjenester.

Trumps problem er dessuten at det ikke er mulig å tvinge igjennom full lydighet til USAs plan gjennom politiske og militære midler fordi det ikke er nok å overtale eller presse verdens regjeringer og politikere. Det er markedet, det vil de de som kjøper og selger valuta, aksjer, rentepapirer, varer og tjenester, som i siste omgang avgjør om det er tillit til USAs økonomi og dollaren, ikke politikere. The Economist skriver at:

"All this has created a risk premium for American assets. The shocking thing is that a full-blown bond-market crisis is also easy to imagine. Foreigners own $8.5trn of government debt, a bit under a third of the total; more than half of that is held by private investors, who cannot be cajoled by diplomacy or threatened with tariffs. America must refinance $9trn of debt over the next year. If demand for Treasuries weakens, the impact will quickly feed through to the budget, which, owing to high debts and short maturities, is sensitive to interest rates."

Det er med andre ord slik at USA kan tillate seg et større budsjettunderskudd enn andre og litt mer uansvarlighet fordi US dollar er hele verdens reservevaluta og et lavere rentenivå enn det som ville vært tilfellet om det vare var en "vanlig" valuta. Men kan det tenkes at det går så galt at det ikke lenger vil være tilfelle? At dollaren ikke har denne posisjonen som førstevalg?

"A currency is only as good as the government that backs it. The longer America’s political system fails to grapple with its deficits or flirts with chaotic or discriminatory rules, the more likely will be a once-in-a-generation upheaval that pushes the global financial system into the unknown. Wherever things settled, the greenback’s diminished role would be a tragedy for America. True, some exporters would benefit from a weaker currency. But the dollar’s primacy reduces the cost of capital for everyone, from first-time homebuyers to blue-chip firms."

Lederartikkelen er åpen for alle, men for de som vil gå enda mer i dybdenm, og abonnerer på The Economist, er det også en slik artikkel, som heter "How Trump might topple the dollar?".

Norsk mediebarometer 2024

Artikler om Norsk medebaromenter

Det har nettopp kommet en ny utgave av Norsk Mediebarometer. Det er en publikasjon som kommer hvert år fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og måler hva slags innholdsmedier befolkningen bruker og hvor mye tid vi bruker på dem. Den siste heter Norsk Mediebarometer 2024.

Jeg har skrevet om denne fine rapporten fra SSB omtrent hvert år her på bloggen siden jeg begynte i 2009. Det er interessant å se tilbake på hva jeg tenkte og skrev i 2009, eller i 2011 eller 2015, for å ta noen gode eksempler fra tiden der papiravisene stupte, internett- og PC-bruk var litt stort, smartelefonene var på vei opp, mens lineær TV holdt seg godt.  Allerede i 2009 nevnte SSB sosiale medier, spesielt Nettby og Facebook, som av SSB ble omtalt som nettsamfunn". 

I 2009 oppga 7 prosent at de brukte internett på mobilen daglig, mens det i 2015 var 68 prosent, en helt enorm samfunnsendring. Når historikere skal slå fast når i verdenshistorien folk planet nesen i mobiltelefonen, så var det i disse årene det skjedde. Det var også i 2015 tiden vi bruke på internett passerte tiden vi brukte på å se på TV. Men samtidig var det fortsatt slik i 2015 at 42 prosent hadde lest en papiravis og 67 prosent hadde sett på lineær TV. I 2015 brukte vi i gjennomsnitt 127 minutter daglig på internett hver. I 2024 bruker vi 275 minutter på internett. Men hva bruker vi alle disse ekstra minuttene på? Det er særlig dette SSB har blitt bedre til å fortelle om i det siste.

De nye kanalene

Disse årlige barometrene dokumenterer hvor mye som har endret seg og fortsatt endrer seg. Det som slår meg når jeg ser tilbake på egne blogger og på nyhetssakene som har blitt laget, både i SSBS egne nyhetsoppslag og andre mediers nyheter basert på mediebarometer-tallene, er at sakene har handlet mest om mediene som er på vei ned. Papiraviser, ukeblader, tidsskrifter, kino, og etter hvert lineær TV og radio. 

Det som har kommet opp av nye innholdstyper og mediekanaler har i mye mindre grad fått omtale, med blitt kategorisert som "bruk av internett" eller "bruk av sosiale medier". Men hvilke sosiale medieplatformer er de største, og i hvilke aldersgrupper? Hvilke typer innhold hører folk på når de hører en podcast? Hvor finner folk nyheter? Hvilke strømmetjenester for TV-serier, film og musikk er mest populære? Det har statistikkene sagt alt for lite om..

Men dette er i endring nå. Bildet over er tatt fra SSBs nettsider og viser flere av nyhetsoppslagene som er laget basert på Norsk mediebarometer. En av dem kan fortelle om at "Dette er de mest populære sosiale mediene". Ja, for hva er de mest populære kanalene, og er Facebook på vei ned? Grafen til venstre kan fortelle oss at Facebook er størst, med 62 prosent av befolkningen som daglige brukere, men på vei nedover, Snapchat har 56 prosent daglig bruk, Instagram 46 prosent, YouTube har 27 prosent og TikTok har 24 prosent. Med store aldersmessige variasjoner naturligvis. Til sammenlikning var det 15 prosent som leste en papiravis en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent leste en nettavis. Også her er det store aldersforskjeller.

Strømmetjenester

Et annet tema vi får vite veldig mye mer om nå på SSBs nyhetssider er tilgang til og bruk av strømmetjenester. En artikkel heter "9 av 10 nordmenn abonnerer på strømmetjeneter", noe som er utrolig høyt. i 2020 var det slik at 71 prosent av befolkningen hadde tilgang til minist et abonnement, i 2024 hadde det økt til 90 prosent. 42 prosent av befolkningen ser på strømmede filmer eller serier en gjennomsnittsdag, 13 prosent ser på nyheter og 10 prosent på sport.

En annen artikkel heter "Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge". Den siste tar for seg hvor mange i Norge som har tilgang på ulike betalte strømmeabonnementer. Her er Netflix størst med 69 prosent, så kommer TV2 Play med 48 prosent, Viaplay med 36 prosent, MAX med 34 prosent og Disney+ med 23 prosent. Nordmenn bruker mye penger på strømming. En annen interessant statitikk i samme sak trekker inn en sammenligning med de som ikke krever et abonnement, det vil si NRK. Vi får vite at når det gjelder daglig bruk av strømmetjenester så er Netflix størst med 22 prosent, NRK TV har 15 prosent  og TV 2 Play har 14 prosent. 

Videoklipp og podcaster

Selv om kategoriene i Norsk mediebarometer har vært imponerende stabile opp gjennom årene, og også måler medieforbruk på tvers av om det er "gamle" eller "nye" måter å se på TV på, høre musikk på, eller lese nyheter på, er det noen fenomener som rett og slett er nye, Sosiale medier/nettsamfunn var en slik for noen år siden. Digitale spill er en annen som kom i 2015. Og siden 2022 er det en egen statistikk som viser tiden vi bruker på "videoklipp", definert som:

"Videoklipp omfatter alt fra kortfilmformater som for eksempel YouTube Shorts, Instagram Reels og TikTok, til lengre videoer på for eksempel YouTube, Twitch og andre videoklippnettsider. Tallene inkluderer ikke strømming eller nedlasting av filmer, serier eller sport, eller direktesendt nett-TV," 

Og det er ikke uten grunn at dette er blitt en egen kategori, for hele 56 prosent av befolkningen så på videoklipp en gjennomsnittsdag i 2024. Det varierer med alder. 80 prosent av de mellom 9 og 15 år ser videoklipp daglig, og blant personer mellom 16 og 24 år er andelen 85 prosent. Youtube er største med 32 prosent daglige seere, mens Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat alle har mellom 18 og 23 prosent, men med store aldersforskjeller og TikTok som klart størst bland de unge.

Hva så med Podcast, en kategori som dukket opp i statistikken til SSB fra 2016? Har vi tid til det når vi konsumerer som mye annet medieinnhold? Artikkelen "Her hører vi mest på podcast" forteller at 18 prosent hører på podcast en gjennomsnittsdag (I alt 63 prosent hører daglig på lydmedier som ikke er lineær radio, men musikk dominerer). Det er omkring like mange som benytter seg av betalt podcastinnhold som av gratis innhold. Blant de unge er det 7 av 10 som betaler og blant de eldre er det motsatt. Det er Spotify og NRK som brukes av flest podcastlyttere, med en andel blant lytterne på henholdsvis 53 og 33 prosent, men også YouTube, Podme og Apple er aktører med over 10 prosent andel. Grafen over forteller at det er at bra tematisk mangfold i det som høres på.

Men hva blir det neste store? Internett passerte lineær TV i tidsbruk i 2015. I dag bruker vi internett 275 minutter hver daglig, mens vi ser lineær TV 71 minutter. Men så gir ikke disse kategoriene helt samme mening lenger, for også de lineære TV-signalene kan gå over internett og konsumeres i sanntid via NRK-app eller en TV2-app. Nye kategorier oppstår og noen gamle kategorier gir mindre mening å skille. Det mest interessante for de som skaper og distribuerer innhold er å prøve å forstå hva som vil være stort om 5 år eller om 10 år, og posisjonere seg for det. Vil utviklingen gå langsommere? Jeg tviler sterkt på det. Det vil helt sikkert være noen nye kategorier i Norsk mediebarometer 2035 det er vanskelig å forestille seg i dag.

Nok en uke med selvskading fra Donald Trump

Det har vært enda en uke med destruktiv selvskading av amerikansk økononomi, signert Donald Trump. Og nok en helg der Donald Trump er på forsiden av The Economist, heller ikke denne gangen er det på den hyggelige måten.

Forsidetittelen er "The Age of Chaos" og lederartikkelen har overskriften "Trump’s incoherent trade policy will do lasting damage", med en ingress som lyder "Even after his backtracking, the president has done profound harm to the world economy." 

The Economists analyse er at til tross for at Donald Trump i løpet av uken har utsatt innføring av toll mot mange land, og inviterer til å forhandle først, så er dette likevel snakk om det størte selvpåførte sjokket mot USAs økonomi i historien. Tidligere innført toll gjelder fortsatt. Minimumssatsene på 10 prosent gjelder også. Og det er på ingen måte over:

"The scale of the shock to global trade set off by Mr Trump is still, even now, unlike anything seen in history. He has replaced the stable trading relations which America spent over half a century building with whimsical and arbitrary policymaking, in which decisions are posted on social media and not even his advisers know what is coming next. And he is still in an extraordinary trade confrontation with China, the world’s second-biggest economy."

USA vs Kina

The Economist tar også for seg påstanden om at Kina i lang tid har brutt de grunnleggende intensjonene og spillereglene i internasjonal handelspolitikk ved at den kinesiske staten gir støtte til selskaper gjennom kapitaltilførsler, subsidier og lån på andre betingelser enn markedsbaserte. I EU/EØS-regelverket ville dette vært ulovlig statssøtte. Den kritikken har USA rett i, og det er helt riktig også av andre land å reagere mot det, men fremgangsmåten Trump har valgt er skadelig for alle, og særlig for USA selv:

"Both sides’ tariffs are causing deep economic harm; they may also raise the risk of a military showdown. A more promising route for America was to marshal its allies into a free-trade bloc large enough to force China to change its trade practices as the price of admission. This was the strategy behind the Trans-Pacific Partnership, a trade deal that Mr Trump binned in his first term. Scott Bessent, the treasury secretary, talks of doing a trade deal with allies and approaching China “as a group”. But now that it has bullied its allies and reneged on its past deals, America will find they are less willing to co-operate."

USAs tollhistorikk

De som abonnerer på The Economist vil i tillegg til lederartikkelen, som er åpen for alle, også kunne lese en god artikkel om hvordan USA også tidligere i historien har drevet med en del selvskading i form av høy toll på utenlandsk vareimport, riktignok ikke så brått og brutalt som nå. Det skriver de om i artikkelen "Despite the pause, America’s tariffs are the worst ever trade shock". En av Donald Trumsp store helter fra historien er William McKinley som var president 1987-1901, og kjent for å øke tollsatsene mot andre land for å beskytte USAs industri. Men selv McKinley var forsiktig sammenlignet med Trump:

"The Dingley Act of 1897, which McKinley signed into law, gave the president power to cut tariffs if trading partners acquiesced to America’s demands. By comparison with today’s policies, McKinleyism was weak tea. From the start to the end of McKinley’s presidency the effective tariff rate on America’s imports rose from 21% to 29%. Today’s administration is overseeing an increase of twice the size."

Norges største universiteter

Hvilke universiteter og andre høyere utdanningsinstitusjoner er Norges største målt i antall studenter? Og hvordan ser struktur og størrelsesforhold ut sammenlignet med situasjonen for 10 år siden? Det har skjedd flere store forandringer.

Det er Statistisk sentralbyrå (SSB) som offentliggjør disse tallene årlig, og tallene for utgangen av 2024 kom for omkring en uke siden. Totalt var det da 302 000 studenter i høyere utdanning, mot 255 000 i 2014. Forholdet mellom kvinner og menn blant studentene, omkring 60 prosent kvinner og 40 prosent menn, har vært ganske stabilt de siste ti årene.

Går vi tilbake til 2014 var Universitetet i Oslo Norges største universitet, slik det hadde vært helt siden etableringen i 1811. I 2014 hadde UiO 27 000 studenter. På andreplass var NTNU med 23 200 studenter og deretter fulgte Handelshøyskolen BI med 19 900 studenter og Høyskolen i Oslo og Akershus med 18 500 ganske tett på. Deretter fulge universitetene i Bergen, Tromsø, Agder og Stavanger på rekke og rad på plassene fra 5 til 8, med fra 15 000 ned til 10 000 studenter, og deretter høyskolene i Buskerud og Vestfold, Sør-Trøndelag. Bergen, Hedmark og Telemark. Den støste private høyskolen bortsett fra BI var Høyskolen Campus Kristiania med tre fakulteter og omkring med omkring 3 400 studenter i alt.

Største universitet i 2024 er NTNU

Mye er blitt annerledes i 2024 både når det gjelder hvilket universitet som er det største, hvordan strukturen ellers ser ut etter flere fusjoner i sektoren, og også hvordan det private høyskolelandskapet er i endring. For å ta det i tur og orden:

I 2024 er ikke Universitetet i Oslo lenger størst, og har ikke vært det på flere år. Klart størst i dag er NTNU med 42 600 studenter, og undervisningssteder i Trondheim, Ålesund og Gjøvik. UiO er på andreplass på listen med 26 077 studenter, litt færre enn de hadde i 2014. Universitetet OsloMet har rykket opp på en tredjeplass med 22 700 studenter, en god økning fra 2014 da de het Høyskolen i Oslo og Akershus. Og også Handelshøyskolen BI har vokst, men er nå på en fjerdeplass med 21 200 studenter. Universitet i Bergen holder på femteplassen og har økt til 19 600 studenter.

Men deretter er det ganske store forandringer siden 2014, med noen helt nye navn på listen. Sjette størst er Universitetet i Sørøst-Norge med 17 300 studenter. Høgskulen på Vestlandet, også den en sammenslåing, er på 7. plass med 16 500 studenter. Deretter følger UiT - Norges arktiske universitet med 16 100 studenter og Universitetet i Innlandet med 14 300 studenter på 8. og 9. plass. Først som nummer 10 finner vi Universietet i Agder med 13 900 studenter og først som nr 12 finner vi Universitetet i Stavanger med 13 200 studenter. Og mellom disse to, på plass nr 11 har Høyskolen Kristiania kommet inn som en ny og raskt voksende privat høyere utdanningsvirksomhet, med universitetsambisjoner.

Vekst gjennom konsolidering, og spesialisering

En viktig ting som har skjedd siden 2014 er at en rekke relativt brede, men små, høyskoler har slått seg sammen i større miljøer, enten med eksisterende universiteter (NTNU og Tromsø), eller i nye konstellasjoner som sammen har søkt om og blitt universiteter. Universitetet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og Universitetet Innlandet er eksempler på dette. Man har de samme undevisningsstedene som før, men fagmiljøene blir styrket. Dessuten er det flere digitale tilbud og kombinasjoner av digitale og samlingsbaserte studieopplegg. Også blant de private har det vært en tilsvarende bølge av sammenslåinger til Høyskolen Kristiania og VID vitenskapelige høyskole. 

Samtidig har noen høyskoler rendyrket rollen som spesialiserte vitenskapelige høyskoler. Det gjelder blant annet Norges handelshøyskole (NHH), Arkitekt- og designhøyskolen (AHO), Norges idrettshøyskole, Politihøyskolen, Norges musikkhøyskole og Kunsthøyskolen i Oslo. Man kanskje si at også NMBU i noen grad har en slik rendyrket rolle, men de har universitet i navnet. BI har så langt latt universitetsambisjonene ligge og kategoriseres som en vitenskapelig høyskole. Kanskje fordi skolene de konkurrerer med hjemme (NHH) og ute i verden gjerne omtales som Business schools, eller handelshøyskoler, enten de er tilknyttet et universitet eller ikke.

De som tilsynelatende taper er de som verken styrker seg gjennom å vokse i størrelse eller gjennom spissing og rendyrking av profilen. Det er fortsatt høyskoler i Østfold, Molde og Volda, mens 16 andre som var med som egne høyskoler i statistikken i 2014 ikke lenger er der i 2024 fordi de er blitt en del av større universiteter eller høyskoler. Jeg vil tro at det samme kan skje med de tre siste.

Neste 10 år

Hva kan ellers skje av endringer de neste 10 årene? Vil vi ha omtrent den samme strukturen som i dag? Vi de som vokser mest vokse videre? Eller kan vi regne med nye strukturendringer og konsolideringer? Jeg gjetter at de mest arbeidslivnære utdanningene, både statlige og private, som har vokst godt de siste årene både gjennom fusjoner og gjennom å tilby fleksible og digitale undervisningstilbud rettet mot voksne som er i arbeiddslivet, vil vokse videre. Både fordi de treffer et stedig større marked for etter- og videreutdanning og de er flike til å følge med på hva et arbeidsliv i endring etterspør, men også fordi de har gode kompetanse på vekst og stukturendringer.

Det vil naturligvis også være en viktig plass for de tradisjonelle "breddeuniversitetene" av typen UiO og UiB, men de må nok i større grad finne ut om de først og fremst skal være "brede", eller i større grad rendyrke en profi som forskningsuniversiteterl. Kanskje skal de ikke være mest opptatt av å være størst, men mest opptatt av å være best? Best i betydningen best på å være forskningsuniversitet med høy produksjon av mastergrader, doktorgrader, publieringspoeng og god uttelling i EUs og Forskningsrådets konkurransebaserte areaner for fremragende forskning, men mindre opptatt av lavere grader og brede profesjonsutdanninger. 

Kanskje kan vi oppleve at et utenlandsk forskningsuniversitet etablerer en fillial i Norge der de trekker på lærekrefter og digitale undervisningstilbud i andre land. Eller kanskje et norsk universitet går i allianse med og inviterer inn en internasjonal samarbeidspartner? Det er neppe slik at det blir mindre endringer de kommende 10 årene enn enn det har vært de siste 10 årene.

Donald Trumps selvskading

Donald Trump er på forsiden på The Economist igjen, og ikke på den bra måten. Selvfølgelig er han det etter den totalt selvdestruktive og temmelig vilkårlige innføringer av høye tollsatser mot alle USAs handelspartnere. "Liberation Day" kalte Trump denne dagen. "Ruination Day" er navnet The Economist har gitt denne markedagen, med en tilhørende lederartikkel de har kalt "President Trump’s mindless tariffs will cause economic havoc." Der skriver de at:

 "It’s hard to know which is more unsettling: that the leader of the free world could spout complete drivel about its most successful and admired economy. Or the fact that on April 2nd, spurred on by his delusions, Donald Trump announced the biggest break in America’s trade policy in over a century—and committed the most profound, harmful and unnecessary economic error in the modern era."

The Economist, som har en lang og stolt historie når det gjelder å argumentere for global frihandel, og mot toll og handelshindringer, er helt opprørt over hvordan Donald Trump ikke forstår at den øknomomiske depresjonen i mellomkrigstiden skydtes datidens ødeleggende høye toll, og ikke fravær av toll. De skriver at:

"Almost everything Mr Trump said this week—on history, economics and the technicalities of trade—was utterly deluded. His reading of history is upside down. He has long glorified the high-tariff, low-income-tax era of the late-19th century. In fact, the best scholarship shows that tariffs impeded the economy back then. He has now added the bizarre claim that lifting tariffs caused the Depression of the 1930s and that the Smoot-Hawley tariffs were too late to rescue the situation. The reality is that tariffs made the Depression much worse, just as they will harm all economies today. It was the painstaking rounds of trade talks in the subsequent 80 years that lowered tariffs and helped increase prosperity."

 

Dommen fra markedet

Hva er så dommen fra markedet når det gjelder det Donald Trump holder på med, og markedsdommen over Donalds Trumps presidentperiode så langt? Grafen til venstre viser at dommen har vært hard. Det har rett og slett ikke gått særlig bra fra janauar og frem til nå. Trump kan true og trakkassere både allierte, venner og mostandere både i USA og internasjonalt, og satse på at han får trunget igjennom viljen sin, men markedet får han ikke gjort noe med. Når markedet oppdager selvskading og inkompetanse, blir man straffet.

Og akkurat det er i ferd med å skje nå. Mens det de siste årene har vært slik at amerikanske aksjeindekser  har prestert langt bedre enn de europeiske, fordi USAs selskaper, blant annet de store tech-selskapene, har gjorte det bra, har det den siste tiden vært slik USAs akjemarked har falt etter hvert som Trump har kunngjort innføringen av nye handelshindringer. Mens er hardt kritisert Tyskland har plutsetselig fremsttått som mer attraktivt for investeringer, også fordi de nå vil trappe opp sine forsvarsinvesteringer.

Norges første KI-skandale

Offentlig sektor i Norge har fått sin første store KI-skandale, og den er av det temmelig spektakulære slaget. Det ble Tromsø kommune som klarte å få den posisjonen ved å publisere en rapport om kunnskapsgrunnlaget for en ny skole og barnehagestruktur i kommunen, og hadde med en referanselisten som viste til flere kilder ikke finnes i virkeligheten. De var oppdiktet av kunstig intelligens.

NRK Troms og Finnmark kan fortelle at det av 18 oppgitte kider i dokumentet bare er syv som tar seg oppspore, og skriver videre at:

"I mars publiserte Tromsø kommune et dokument på 120 sider som vurderer konsekvensene av å slå sammen flere skoler og barnehager. Torsdag ble det oppdaget av mange av kildene i dokumentet ikke finnes. Av 18 oppførte kilder i dokumentet, kan bare syv av dem spores opp, skriver avisen iTromsø. En av referansene i dokumentet er en bok med tittelen «Kvalitet i skolen: Læring, trivsel og relasjoner». Thomas Nordahl, professor i pedagogikk, er listet opp som en av forfatterne til boken. Problemet er at denne boken ikke er skrevet, sier Nordahl til iTromsø."

NRK skriver at kommunen vil sette igang en gransking av det som har skjedd med hjelp fra eksterne, og der er jo bra. Rapporten finnes for øvrig på kommunens nettsider og kan leses her. Den er på litt over 100 sider og de nevnte referansene er på side 117 og 118.

Masterstudenter og myndigheter

Hvis det var en student som skrev en masteroppgave, og fant opp flere kilder som ikke finnes i virkeligheten, så tror jeg alle vil være enige om at det er an svært alvorlig form hvor juks. Det ville selvsagt resultert i at oppgaven ble underkjent og helt sikkert en utestengelse fra utdanningsinstitusjonen i en periode. Slik må det nødvendigvis være fordi det handler om et grovt tillitsbrudd.

Hvis et offentlig forvaltningsorgan jukser med kilder for forskningsbasert kunnskap, og dikter opp forskningsrapporter for å understøtte en bestemt konklusjon i sin saksbehandling, ja da er det i hvert fall ikke mindre alvorlig enn om en student gjør det. Et forvaltningsorgans beslutning kan ha store konsekvenser og trenger et godt og korrekt kunnskapsgrunnlag. I dagens polariserte samfunnsdebatt er det sannsynligvis viktigere enn noen gang at vi ikke finner på fakta eller dikter opp kilder til fakta, men baserer oss på gode kilder og anerkjente metoder for å fremskaffe kunskap. Utredningsinstruksen kan si en del viktig og fornuftig om gode måter å skaffe beslutningsgrunnslagen man trenger.

KI er ikke et mål, men et verktøy

Så er det er spørsmålet om det blir annerledes når en teknologi og ikke et mennske gjør slike feil. Er det mindre grovt at KI påstår noe som ikke er sant enn at mennesker gjør det? Slik kan det naturligvis ikke være. Men merkelig nok var digitaliserings og forvaltningsminister Karianne Tung raskt ute og kommenterte Tromsø kommunes rapport i en post på Linkedin som åpner slik:

"Tromsø Kommune brukte kunstig intelligens som hjelpemiddel i en rapport – det gikk ikke helt etter planen. Kommunen skal ha ros både for å ta i bruk teknologien, men også for å være åpne og reagere raskt når det viser seg at feil har blitt gjort."

Den måten å reagere på må jeg innrømme at jeg ikke helt forstår. Med tanke på at rapporten fra Tromsø kommune hadde alvorlige feil virker det ganske malplassert å benytte anledningen til å rose dem for å ta i bruk en bestemt teknologi? Det viktige uansett teknologi og verktøy er å være sannferdig og fremstille fakta riktig. Vi må ikke bli så entusiastiske når det gjelder å ta i bruk KI at vi setter viktige utredningsprinsipper og forvaltningsprinsipper til side, eller ser gjennom fingrene når det gjøres alvorlige feil.

Den nylig fremlagte digitaliseringsstrategien til regjeringen har et litt mystisk mål om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens i 2025. Akkurat hvorfor dette så viktig kommer ikke klart frem. Jeg har derfor et forslag om at vi heller har som mål at bruk av kunstig intelligens og andre digitale teknologier i offentlig sektor, også til å skrive rapporter, skal skje for å forbedre utredningskvaliteten og styrke og kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget. Hvis noen verktøy oppnår det motsatte, så lar vi være å bruke dem.

KI-retningslinjer

Jeg åpnet dette blogginlegget ved å skrive at Tromsø kommune har begått Norges første store KI-skandale. Men strengt tatt er ikke dette noen KI-skandale, men en rapport som inneholder alvorlige feil og som ikke burde vært utgitt med disse feilene. Feil som burde bli avdekket helt uavhengig av om rapporten er skrevet en KI, som har diktet opp kilder, eller av et menneske som har funnet på kilder som ikke finnes i virkeligheten. 

Både digitaliseringsministeren og Tromsø kommune som skal granske denne saken, sier nå at de er veldig opptatt av å fortelle om regningslinjer for bruk av KI som det er viktig å følge, og i Tromsø skal de undersøke om de ikke ble fulgt. Ministeren har til og med laget seg syv retningslinjer på en flippover (det er godt å se at de fortsatt har noen sånne i departementet). Jeg er helt enig i at det er viktig å ha gode retningslinjer for bruk av nye teknologier og tjenester. Også retningslinjer som berører prinsippielele og etiske problemstillinger ved teknologibruk. Men i dette tilfellet er det sannsynligvis retningslinjene for den menneskelige innvolveringen og kvalitetssikringen som ikke har vært fulgt.