Equinor og Oljedirektoratet 50 år

I dag er det 50 år siden Oljedirektoratet og den norske stats oljeselskap, som i dag heter Equinor, ble stiftet. To av de fire viktigste myndighetsvedtatte institusjonelle søylene i det norske oljeregiment (de to andre, Petoro og Petroleumstilsynet, kom senere). 

I anledning denne 50-årsdagen har en av dagens aktører, Ingrid Sølvberg i Oljedirektoratet, skrevet kronikken "Oljehistorien bygger framtiden" om hvor enorm betydning det som skjedde for 50 år siden har hatt og fortsatt vil ha i den norske modellen. 

På andre samfunnsområder er det jo slik at vi kan snakker om en nordisk modell, der vi lærer av og låner av hverandre i Norge, men når det gjelder gode modeller for å forvalte en olje- og gassressurs, og senere en oljeformue, måtte Norge vinne veien selv. Og det ble en helt annen vei enn den andre oljeøkonomier valgte der kommersielle interesser, offentlige inntekts- og utgiftsbehov, kontroll- og tilsynsbehov, ressursplanleggingsbehov og til og med politiske lederes private økonomier, er sauset sammen organisatorisk og beslutningsmessig.

Kronikken til oljedirektøren er på trykk i Stavanger Aftenblad, som har utstyrt den med fine historiske bilder av sentrale personer i beslutningsprosessen, mange av dem fra Rogaland. Det var få oljeeksperter, men ellers en solid gruppe mennesker som fant ut av ting på tvers av partipolitikk og sektorer (de bygget på en måte en ny sektor basert på kunnskap og erfaringer fra andre sektorer).

Denne gangen er det Oljedirektoratet og Equinor som fyller 50 år, målt i tid fra stortingsvedtaket som opprettet begge samme dag i 1972. En svært viktig milepæl, men ikke den eneste måten å markere starten på det norske oljeeventyret. Det kunne fastsettes tidspunktet riggen Ocean Traveller boret den første letebrønnen på norsk sokkel i juni 1966 på lisens 001, men det pleier å knyttes til lille julaften 1969 da en annen rigg, "Ocean Viking" under svært vanskelige forhold gjorde et stort oljefunn på det som senere ble Ekofisk-feltet. Der produseres det fortsatt olje. Jeg blogget om dette ved 40-årsjubileet i 2009 og ved 50-årsjubileet i 2019.

Ny veileder om klarspråk

Lenke til veilederen her

En viktig egenskap ved et demokratisk og inkluderende samfunn er at offentlige myndigheter kommuniserer på en tydelig og forståelig måte. Både om viktige saker, om hva offentlige sektor gjør og om ulike tilbud og tjenester folk har rett til. Også når disse tjenestene kommer i digitale kanaler.

Min gamle sjef i KMD, Jan Tore Sanner. fant noen ganger grunn til å be departementet sitt om at tekster i stortingsmeldinger og lovproposisjoner, og i pressemeldinger, ble skrevet på "menneskespråk". Og slik ble det jo når statsråden ba om det. En viss langtidsvirkning hadde det nok også.

En tydelig politisk bestilling om klarspråk er et viktig signal og en støtte til de som jobber med dette i departementer, etater og kommuner til daglig. Men i tillegg er det viktig a ha noen gode verktøy som kan gi støtte og veiledning i det løpende arbeidet med å gjøre språket klart og forståelig. 

Noen av mine flinke kolleger i Halogen som jobber med innholdsdesign, har samarbeidet med Digdir om en ny veileder om klarspråk i utviklingen av digitale tjenester. Digitale offentlige tjenester er et stort og viktig område for klarspråkarbeid og denne veilederen bygger videre på ting Digdir, Språkrådet og KS har laget om klarspråk i digitale tjenester. Veilederen sier dette om hva hensikten med den er og hvordan den kan brukes:

"Dei eksisterande klarspråkråda rettar seg i hovudsak mot å skrive tekstar som gjer at at innbyggjarane skal kunne finne, forstå og bruke det dei les. Retningslinjene er mykje brukt, og vart utvikla av Språkrådet, Digdir og KS. Paragraf 9 i språklova pålegg offentlege organ å kommunisere på eit språk som er klart, korrekt og tilpassa målgruppa. Stadig fleire digitaliseringsprosjekt inkluderer difor personar med kompetanse innan klarspråk, for å sikre at tenestene er brukarorienterte og i klart språk. Dei siste åra har også tenestedesign etablert seg som metode i offentleg sektor. Gjennom å kombinere klarspråk med tenestedesign er målet med denne rettleiaren å styrke samspelet mellom dei to kompetansane, og på den måten forbetre heile utviklingsprosessen av digitale tenester."

Veilederen har gode råd og anbefalinger om hvordan man skal gå fram når man jobber med klarspråk i forbindelse med digitale, tjenester. Men her er ikke poenget å bare lese om hvordan man skal gjøre det, men å gjennomføre flere ulike konkrete aktiviteter som bidrar til klargjørende diskusjoner og styrker prosessen for å få et godt sluttresultat. 

Åpning av Nasjonalmuseet

Grunnstensnedleggelse 2016

Jeg gleder meg til å besøke det nye Nasjonalmuseet og har fått inntrykk av at det er en flott opplevelse. Kanskje er det man kan se så stort og omfattende at man må dra flere ganger, men det er jo bare fint.

Bildet til høyre er fra grunnstensnedleggelsen som skjedde i mai 2016. Det var et sterkt toppet damelag som stod for markeringen: Erna, Dronning Sonja og Kronprinsesse Mette Marit, sammen med Statsbyggs sjef Harald Nikolaisen. Og Oslos ordfører Marianne Borgen. 

Og så var jeg jeg der blant de mest prominente på første rad på vegne av KMD, som er Statsbyggs eierdepartement, mens min gode statssekretærkollega Bård Folke Fredriksen var der på vegne av Kulturdepartementet, som er Nasjonalmuseets eier. Akkurat hvorfor vi fikk være supervikarer akkurat den dagen husker jeg ikke lenger, men det var sikkert noen andre viktige arrangementer eller møter som laget kollisjon i kalenderen til noen som kunne vært der, og da ble det oss. Regjeringer må noen ganger praktisere litt "buss for tog", og det går helt fint. 

Da dette flotte arrangementet med høytsvevende grunnstein fant sted i mai 2016 (jeg blogget om det her) fantes det en tidsplan som sa at åpningen skulle skje i løpet av 2020. Den tidsplanen holdt ikke helt, men det har jobbet ansatte i bygget et par år allerede og nå er det også klart for publikum. Nå er det en annen regjering som får klippe snorer og kaste glans, og slik er det jo veldig ofte i store prosjekter. De som står for åpningen er helt andre personer og fra en annen regjering enn den som sørget for vedtaket og stod for det meste av gjennomføringen. Slik må det være. 

Derfor var det fint å se at åtte av kulturministrene som har vært involvert i dette arbeid med det nye Nasjonalmuseet, fra mange ulike regjeringen, var samlet i forbindelse med åpningen. 

Of Monsters and Men: Lonely Weather

Ny musikkviden fra islandske Of Monsters and Men er ute. Den heter "Lonely Weather" og er litt annerledes enn vi er vant til fra den kanten. En rolig låt, som riktignok tar seg litt opp mot slutten, men den mangler det rocke-preget vi har vært vant til. Uvanlig rolig på vokalsiden også. Fin låt, men kanskje ikke blant de som blir stående igjen lengst:

Lorde: Stoned at the Nail Salon

Neida, Lorde, den unge artisten fra New Zealand, er ikke blitt borte. Hun som slo igjennom med et brak verden over i 2013 med singelen "Royals" og var vel bare 16 eller 17 år gammel. Så har det kommet både et par album og flere singler etter det, men ikke med samme grad av hitslistesuksess. Men hun lager bra musikk fortsatt og samarbeider tett med Jack Antonoff, som også er med denne liveversjonen av "Stoned at the Nail Salon.

Avhengighet av utenlandsk arbeidskraft

Til tross for at noen mistet jobben ved inngangen til pandemien og reiste ut av landet, var andelen jobbinnvandrere fortsatt høy ved utgangen av 2020. Statistisk sentralbyrå skriver i sin nyeste statistikk at:

"Andelen arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere blant de sysselsatte i Norge økte fra 2 prosent i 2003 og til 8 prosent i 2020. Viken er fylket der andelen er høyest, noe som kan henge sammen med at det er fylket hvor det er høyest aktivitet innen bygg- og anlegg. I 4. kvartal 2020 var 8,4 prosent av alle sysselsatte i Norge enten utenlandske pendlere eller arbeidsinnvandrere. Dersom vi inkluderer de nordiske  nnvandrere , hvor vi antar at en stor del er arbeidsinnvandrere, er andelen 10 prosent."

Begrepet "jobbinnvandrere" er kanskje ikke så vanlig, men brukes her om summen av arbeidsinnvandrere fra andre land som er bosatt i Norge og utenlandske pendlere som også jobber i Norge, men er bosatt i et annet land minst seks måneder i året. Denne siste gruppen ble særlig hardt rammet under pandemien og SSB har tidligere dokumentert at en av fire jobber som ble borte tilhørte disse ikke-bosatte.

Som grafen over viser er det i Viken fylke andelen jobbinnvandrere er høyest. Der utgjør den 9,9 prosennt av sysselsettingen totalt og 14,1 prosent av sysselsettingen blant menn. Deretter følger Rogaland og Møre og Romsdal. Lavest andel jobbinnvandrere er det i Agder. SSB har også laget en liste over kommuner med flest menn som er jobbinnvandrere. De tre på topp er all verftskommuner i Møre og Romsdal, Hyllestad, Vestnes og Sande, der menn som har jobbinnvandret utgjør henholdsvis 50,5, 40,6 og 35,2 prosent av sysselsettingen blant menn i kommunen.

Flere politiske donasjoner til fløyene i USA

USAs politikere er avhengige av økonomiske gaver fra bedrifter og privatpersoner for å drive valgkamp. I motsetning til i Norge der det meste av partifinansieringen kommer over offentlige budsjetter, og forholdsvis lite fra private, er de fleste pengene private i USA. Og de finansierer driften av de politiske kampanjene på nasjonalt nivå delstatsnivå og lokalt nivå gjennom nominasjonsprosess og i selve valgkampen. 

For å vinne de største og viktigste slagene trengs det veldig mye penger, ikke minst for å betale for TV-reklame. De fleste tror nok at det først og fremst er store bedrifter som betaler mest, men her er virkeligheten langt mer nyansert. Store bedrifter og veldig rike privatpersoner bidrar naturligvis med de største enkeltbeløpene, men noe av et interessante som har skjedd i USA de siste årene er hvordan langt flere personer bidrar med penger. De fleste med små beløp, men summen av alle de små beløpene blir veldig mye penger til sammen. The Economist har sett på tallene og skriver:

"The number of Americans donating to political campaigns is rising rapidly. Economists at Georgetown University, Harvard Business School and Sciences Po, a French research university, analysed 340m individual contributions reported to America’s Federal Election Commission (fec) between 2005 and 2020, or 92% of the total contribution. They found that the number of individual donors increased ten-fold to nearly 20m between 2006 and 2020. Some 30m Americans donated to a political campaign at least once over that period. And 20m—one in 12 adults—did so during the 2020 election cycle.

Det er etter mitt syn en positiv ting at mange flere personer på begge sider av midtstreken bidrar økonomisk til kandidater de støtter. Det som er litt mer urovekkende i følge The Economist er at denne veksten i all hovedsak skjer på partienes fløyer. Radikale demokrater, såkalte "progressives" og Trump-tilhengere blant republikanerne får stadig mer penger å drive valgkamp for, mens sentrumsorienterte kandidater ikke nyter godt av denne mobiliseringen.

Deling av næringslivsdata

Stortingsmeldingen om "Data som ressurs - Datadrevet økonomi og innovasjon" som ble lagt fram av den forrige regjeringen i mars i fjor sier mye klokt om både de økonomiske verdiskapingsmulighetene og den samfunnsmessige gevinsten som ligger i at vi legger bedre til rette for å dele, koble og gjenbruke data. Den pekte også på noen viktige områder der faglige ekspertise og næringsliv må jobbe videre med å beskrive hvordan rammebetingelsene for datadeling ser ut, hva næringslivet bør gjøre selv, hva myndighetene kan gjøre for å legge til rette.

For noen dager siden kom det en slik viktig oppfølging av Stortingsmeldingen. Et ekspertutvalg ledet av Heri Ramampiaro, professor ved NTNU, leverte rapporten "Deling av industridata" til regjeringen. Det er et godt pedagogisk dokument som beskriver ulike scenarier datadeling foregår i, den gir råd til næringslivet om hva man må tenke på og være opptatt å få på plass, den sier kloke ting om standarder og arkitektur for datadeling, og den sier også noe om juridiske og regulatoriske rammer.

Når det gjelder juridiske forhold er rapporten innom både lovverk som regulerer personvern, konkurranse, forretningshemmeligheter og databaser, og understreker hvordan dette rammer inn hva en virksomhet kan og ikke kan gjøre, men som for de fleste tilfeller av datadeling ikke legger spesielt sterke hindringer og begrensninger på hva som er mulig. Det er ikke først og fremst lovverket som er utfordrende, men det å finne gode forretningsmodeller og gode kontrakter som sørger for at viktige ting er på plass. Rapporten slår fast at:

"Innenfor dagens rettslige rammeverk, er det nødvendig med kontrakt for å regulere vilkårene for tilgang til og deling av data. En lisensavtale gir tilgang og rett til å bruke data, i motsetning til en kjøpsavtale som vanligvis brukes om et endelig salg, der selger ikke lenger skal ha rettigheter eller plikter i det som blir solgt. Lisensavtalen fastsetter vilkårene for bruken, og regulerer risiko og ansvar. Dersom Data Act blir vedtatt og gjennomført i EØS og dermed i Norge, forutsetter den at deling av data reguleres i kontrakter/lisenser, men avtalen må respektere og oppfylle kravene i Data Act. Også i fremtiden, vil altså kontrakter være helt sentrale for å regulere deling av data. Det er også fullt mulig å fordele rettigheter og plikter i kontrakten ved å bruke ord som “eierskap” og lignende, men det motsvares altså ikke av noen konkret rettslig posisjon i lovverket."

Arbeidet i EU med et regulatorisk nybrottarbeid for digitale markeder og digitale tjenester som skal sørge for å regulere nok til å hindre monopoldannelser, men ikke så mye at det hindrer innovasjon, er også behandlet. Dette er lovgivning som også gjelder i Norge. Og så beskriver rapporten på en utmerket måte, som sikkert også kan fungere godt som en form for veileider for bedrifter som skal finne sin vei til å ta steget for fullt inn i dataøkonomien, hvordan bedriftene selv, gjennom sine strategier, sin innovasjonskultur, sin delingskultur og sin ledelse, må sette seg selv i førersetet. Rapporten sier i kapittel 7 om "Kompetanse og forankring" at:

"I mandatet til ekspertgruppen er det lagt særlig vekt på tekniske, juridiske og forretningsmessige hindringer knyttet til datadeling. Det er imidlertid også gitt av mandatet at gruppen skal peke på praksis som fremmer deling og verdiskaping med data. Ut over de områder som er dekket over opplever gruppen at også andre, mindre målbare faktorer er av stor betydning for hvorvidt man lykkes med deling – som bedriftskultur, strategi og planlegging, organisatoriske rammevilkår og kompetanse. I dette kapittelet vil vi dele erfaringer fra medlemmene i ekspertgruppa knyttet til kultur og andre organisasjonsmessige rammebetingelser for datadeling i en virksomhet. Dette er på ingen måte ment som en oppskrift som kan følges punkt for punkt, da det dessverre ikke finnes noen one size fits all når det gjelder å utvikle kulturen i en virksomhet. Vi håper likevel at rådene og erfaringene som blir presentert kan inspirere og gi ideer til hvordan man kan jobbe med, og stimulere til, deling av data i en virksomhet."

Og herfra er det en fin flyt over til avslutningskapitlet i rapporten som beskriver fem ulike scenarier for datadeling mellom virksomheter, og hva man bør være særlig oppmerksom på. Fra den enkleste modellen med bilateral datautveksling mellom to bedrifter til en avansert modell med en felles data- og tjenesteplattform som brukes til å utveksle data og levere tjenester til mange bedrifter samtidig. Det finnes derfor ikke et svar som passer for alle. Bransjer er ulike, bedrifter er ulike og det gjelder å finne sin strategi for hvordan data skal bidra til verdiskaping.

Bruce Springsteen: London Calling

 Det er ikke nødvendig å kommentere så mye på dette klippet fra arkivet. Bruce Springsteen spiller "London Calling" på konsert i Hyde Park i 2009:

Kate Bush: Running Up That Hill

Jeg skjønner at det i den populære Netflix-serien "Stranger Things" noen ganger dukker opp gamle 80-tallssanger på kassetter og spiller en avgjørende rolle i handlingen. Dessuten bidrar de til at noen mesterverk fra 80-tallet plutselig og helt uventet topper strømmelistene i dag. 

Og slik er det med Kate Bush mesterverk "Running Up That Hill". Hun var en av post punk-musikkens dronninger, men en ikke spesielt oppmerksomhetssøkende frontfigur. Og ser ut til å trives godt med å ikke synes. Men derfor er det jo fint at nåtidens serieskapere henter frem noen bortgjemte perler fra arkivenes avdeling for 80.talls musikk. Her er Kate Bush i et live-opptak på tysk TV i 1985:

Elbil-omstillingen går for sakte

Det pågår en storstilt overgang fra fossildrevne biler til elektriske biler.  Som grafen til høyre viser er det en kraftig vekst i salgstallene globalt fra 2020 til 2021 Men som den venstre grafen viser er det likevel slik at det med unntak av Norge fortsatt selges flest bensin og dieselbiler i alle land. Endringene skjer ikke raskt nok. The Economist skriver:

"Some countries are transitioning quickly. Nearly nine in ten cars sold in Norway last year were electric, thanks to high taxes on ice cars and decent charging infrastructure. In the past five years the number of evs sold in Europe has grown at an average annual rate of 61%, making it the fastest-transitioning region of the world. Sales in China are speeding up too: last year evs accounted for 16% of total car sales; the Chinese market is so big that these amounted to half of global sales. But America, the world’s second-largest car market after China, is lagging behind. Less than 5% of the cars sold there last year were electric; half of them were made by Tesla. If governments are to meet their climate goals, sales of evs will have to accelerate rapidly. The 16m evs on the road today make up a minuscule share of the world’s 1.2bn mostly fuel-guzzling cars. At current rates the iea expects between 22% and 35% of car sales in 2030 to be electric. At best, by that point just 14% of the cars on the world’s roads will be evs."

LNG som alternativ til russisk gass

Russland stenger ned forsyningene av naturgass til andre europeiske land og kappløpet for å finne alternative energiforsyningskilder pågår for fullt. The Economist har en interessant artikkel om hvordan LNG fra USA og Asia er et ganske brukbart alternativ, ja det har faktisk vært ledig kapasitet:

"To wean themselves off Russian supplies, many European countries are turning to liquefied natural gas (lng) imported from America and Asia. lng imports increased by 47.7% year-on-year in April, and by 19.9% compared with March. This liquid supply must be returned to its gaseous state before it is sent to end users. Until recently Europe appeared to have plenty of processing facilities. It can in theory handle enough lng to replace nearly two-thirds of Russian piped gas. The continent’s import terminals ran at just 45% of capacity in 2021, according to Energy Intelligence, an industry publisher."

Slik er det ikke lenger. Og fordi de fleste eksisterende importterminalene er andre steder (særlig i Spania og UK) enn der behovet er størst (Tyskland, Italia, Polen), vil det kreves store investeringer i tiden som kommer. Men fordi det tar tid å få de nødvendige reguleringsplanene og tillatelsene, og det tar til å bygge, ser mange etter andre og raskere alternativer. For eksempel ved å ta i bruk flytende anlegg for mottak, lagring og regassifisering av LNG. The Economist skriver:

"But building onshore facilities takes time. One quick solution is to lease floating storage and regasification units (fsrus), ships that convert the liquid fuel back into gas. Germany’s government plans to install four in the near future, at a cost of nearly €3bn ($3.2bn). The first project, at Wilhelmshaven on the North Sea, may begin operation within months and will have a capacity of 7.5bn cubic metres per year, equivalent to around 8.5% of Germany’s gas demand. Other countries are following suit. Poland, which relied on Russia for around half of its gas (although around 70% of its energy comes from coal), plans to bring forward the opening of an fsru to 2025 and is considering installing another, allowing it to sell more gas to the land-locked Czech Republic and Slovakia. France and Italy have begun the process of acquiring their own; on May 30th SNAM, an Italian energy firm, reached a $350m deal to buy a vessel."