Naturkapital vs humankapital

Hva er sammenhengen mellom et lands BNP pr innbygger og hvor mye naturressurser det har? Er de rikeste landene de som har fått mest i gave i form av olje, gass, fisk, skog og mineraler, eller er det tvert imot de som har minst naturressurser som klarer seg best? Og hva vil situasjonen fremover? Vil verdien av naturressursene bli viktigere eller mindre viktige?

Grafen til venstre er litt krevende, men gjør et forsøk på å visualisere noen slike sammenhenger. Størrelsene på sirklene beskriver landenes totale naturkapital i 2014 og prognosen for 2040. De største sirklene er som en ser store arealrike land og noen store oljeprodusenter. 

X-aksen beskriver landenes BNP per innbygger, med rike land som Norge og Sveits lengst til høyre og fattige land som Kongo og Bangladesh langt til venstre. Mens y-aksen beskriver hvor mye naturkapital ulike land har pr innbygger. Naturkapital er her definert som verdien av areal, skog, fiskeressurser, olje og gass, kull og mineralressurser, og varierer som vi ser sterkt mellom ulike land. Det er ikke veldig overraskende, men hvordan er så sammenhengen, og vil det endre seg mye i årene som kommer?

Som vi ser at grafen er det ikke noen veldig klar sammenheng mellom naturressurser og rikdom. Noen relativt rike land, som Singapore, Japan, Belgia og Luxemburg har lite naturkapital, men det er også noen rike land med land med mye naturkapital pr innbygger, som New Zealand, Australia, Norge og Canada.

Det mest interessant i denne analysen som er omtalt i The Economist under overskriften "The world’s wealth is looking increasingly unnatural" er at selv i det som omtales som et høy-energi scenario med økt energibruk og økte globale klimagassutslipp, vil naturkapitalens andel av nasjonalformuene gå ned verden over. Som grafen over viser er det slik at sirklene som illustrerer naturkapitalens størrelse krymper. De sklir samtidig nedover på grafen, noe som illustrerer at BNP pr innbygger i mindre grad enn i dag vil bestå av naturkapital, og i større grad av andre ting. The Economist skriver:

"...the world will continue to grow wealthier, but natural assets will diminish rapidly as a share of its portfolio. A typical person in one of today’s high-income countries will have 21% less natural capital at their disposal in 2040 than they do today. In other, poorer countries they will have 17% less. According to these projections, only 12 countries will increase their stock of natural capital per person over the next two decades. And in 39 countries, including resource superpowers like Brazil, Russia and Saudi Arabia, the stock will fall by over 30%. Financial capital tends to accumulate. Natural capital seems destined to do the opposite."

Lang musikk til lange feriedager (54)

Som nevnt her på bloggen i går har denne spalten kommet sent i gang i år og den har litt trangere rammebetingelser i og med at det ikke har vært så mange lange dager på stranden som egner seg til lang lytting. Men musikk hører med i feiren uansett, og det kommer en omtale av noen interessante box-sets i år også.

Jeg må minne om formatet først: I denne spalten handler det om god musikk i digital form som egner seg til å spilles en hel dag på en badestrand. Om det er filer eller streamet musikk spiller ingen rolle, men det skal være en ordentlig utgivelse, ikke en tilfeldig spilleliste og heller ikke en samleplate med assorterte artister. Men en ordentlig utgivelse kan være en greatest hits-samling, bestå av b-sider og rariteter, være samlede verker, fleralbumsbokser eller ikke-utgitte live-opptak. Det må være omkring 40 låter, og gjerne mye mer, for å holde en helt dag på stranden.

Denne spalten startet opp i 2009, med en litt beskjeden omtale av en boks fra Ramones, og senere er det i alt 53 slike digitale box-sets omtalt, antallet litt varierende fra år til år, men i fjor var det hele seks nye. Hele listen er nederst i dette innlegget, så der kan man se hva som gjelder for å kunne være med i spalten. Man vi se at det er en fordel å ha holdt på lenge og produsert mer låtmateriale enn det som har fått plass på albumene, og i tillegg har gjort mye bra live. Bob Dylan er med seks ganger og Bruce Springsteen er med fire. Og begge disse dukker nok opp igjen fordi de stadig henter frem nye ting fra arkivene. Men også artister med betydelig kortere fartstid er med på listen.

Dagens artist her i spalten er The Cure som utrolig nok bare har vært med en gang i denne spaltens historie, med en samleboks med b-sider og rariteter. For The Cure holder det fortsatt gående for fullt etter 13 ordinære album og en hel del live-utgivelser. Storhetstiden var utvilsomt på 80-tallet og litt inn på 9-tallet når det gjaldt å gi ut ny musikk, men som live-band er The Cure minst like gode som de noen gang har vært. Vokalist Robert Smith kan se litt sliten ut, men stemmen holder forbausende bra. 

Derfor er det slett ikke dumt at det de ga fansen da bandet fylte 40 år i 2018 var to live-konserter, med tilhørende musikkalbum og DVD slik at de som ikke var på konsertene får glede av det. Boksen heter "40 Live". Lydkvalitet og fremførelse er helt fremragende. Og noe av det spennende her er at det er to helt ulike konserter. En relativt intim i Cure-sammenheng med "bare" 2700 tilskuere, der de har en låtliste med litt utradisjonelle innslag, og en konsert i Hyde-park med 95 000 tilskuere som inneholder stort sett alt man forventer å høre når The Cure feirer 40 år.

Den første samlingen, som også kan kjøpes separat, heter Curærtion-25 og er et konsertopptak fra Royal Festival Hall i London, en arena som tar 2700 tilskuere. Her spiller bandet i kronologisk rekkefølge en sang fra hvert av de ordinære albumene, så to nye uutgitte, og deretter en sang fra hvert album i motsatt rekkefølge. I alt 28 sanger og en spilletid på godt over to timer. De to nye sangene, "It Can Never Be The Same" og "Step Into The Light" høres bra ut. Litt overlapp mellom de to konsertene er det, men her har de også tatt med mer sjeldne innslag som "A Strange Day", "At Night", Other Voices" og "Sinking". Ikke albumet man bør starte med som nybegynner, men for fansen er dette en fantastisk fin samling.

Det kan man i enda større grad si om den andre samlingen, et konsertopptak fra Hyde Park med 95 000 tilskuere som feiret bursdag for The Cure. I alt 30 sanger og godt over to timers spilletid her også. Hitlåtene kommer så tett at det nesten er dumt å nevne noen, men ja kan jo for ordens skyld nevne "A Forest", "Inbetween Days", "Lullaby", "Just Like Heaven" og "Friday I’m In Love. Men også her er det plass til noen små overraskelser. Filmsangen "Burn" som aldri kom på noe album. Og så dukker det opp en rekke med sanger helt på slutten av konserten fra fra det aller første albumet. Ikke bare "Boys don't Cry", men også "Grinding Halt", "Jumping Someone Else's Train" og "10:15 Satuarday Night". Bare for å nevne noe av alt som er verdt å høre på denne samlingen.

Og selv om det kanskje ikke er naturlig å begynne her hvis man aldri har hørt The Cure før, er det kanskje ikke så dumt heller. Etter 40 år med konserter kan de sine egne sanger veldig godt. Og flere av disse live-versjonene er minst like gode som de gamle originalene.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager - status

I denne feriedelen av året pleier bloggen alltid å ha en spalte om "Lang musikk til lange feriedager", en omtale av box-sets, det vil si store pakker med musikk som egner seg for en lag dag på badestranden. Det skal ikke være "various artistists" og ikke egenkomponerte spillelister, men offisielle utgivelser. Det kan være mye forskjellig: greatest hits, rariteter og b-sider, remiksede nyutgivelser, glemte konsertopptak eller samlede verker. Men det må være utgitt digitalt og det må være omkring 40 sanger, eller mye mer, slik at det passer til en hel dag på badestranden.

Så er jeg redd årets utgave av spalten blir nokså forkortet. Av den enkle grunn at min forkortede ferie ikke har bestått av lange dager på badestranden slik den pleier, men av mer eller mindre kortreiste bilturer i Norge. I fjor var det hele seks nye bidrag i denne spalten som har gått siden 2009 (der åpningen var en nokså beskjeden anmeldelse av boksen "Weird Tales of the Ramones"). Siden er det blitt mye mer, og en samlet liste finnes på slutten av fjorårets bidrag nummer 53 i serien.

Men det blir noen bidrag i år også, i dagene som kommer. Jeg kommer til å begynne med en omtale av et dobbelt sett konsertopptak som ble utgitt i 2018 da The Cure feiret 40 år som band. Her er en oppvarming til den, en trailer som ble laget til det ene av de to livealmuene, en konsert med 65 000 tilskuere i Hyde Park:

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Quarantunes (32): I Melt with You

Her er nok et eksempel på at karantener og påbud om å holde seg hjemme kan virke utløsende på kreativiteten, eller på evnen til å spille gamle låter om igjen. I dette tilfellet er det ikke snakk om en cover i tradisjonell forstand, men om et bant med en ganske stor hit tilbake i 1982 som har funnet sammen igjen og spilt inn sangen i en ny hjemmestudioversjon.

Bandet er post-punk bandet "Modern English" fra Colchester i England og sangen er deres største hit fra dengang, den til dem å være ganske kommersielle "I Melt with You". En sang som faktisk gjorde det bedre på hitlistene i USA enn i UK. Men det mest interessante er at denne nye versjonen faktisk virker enda et hakk bedre enn originalen fra 1982:

Bare 1,7 prosent av Norge er bebygd

Med begrensninger på muligheten til å dra på feire i utlandet har mange av oss brukt sommeren på ferier i Norge, og kanskje oppdaget nye steder og nye reiseruter. Noe at det jeg tror mange er blitt minnet på da er hvor vanvittig god plass vi har i Norge. Uansett hvor man beveger seg, enten det er med bil tog, sykkel eller til fots, er det lange strekninger uten noen bebyggelse.

Nå kan dette opplevde inntrykket av hvor god plass vi har i Norge lett komme i konflikt med et inntrykk vi får i enkelte medieoppslag og i den politiske debatten, at Norge holder på å bli bygget ned og at det knapt er fri natur i det hele tatt, enten det er lang kysten eller i fjellet. Og da kan det jo være greit å sjekke med en mer autoritativ kile hvordan det egentlig ser ut. Vi må vil SSBs faka om Arealtyper i Norge.

Der kan vi lese at bare 1,7 prosent av Norges areal er bebygd område. Og 3,5 prosent er jordbruksareal. Det aller meste er enten skog (37,4 prosent) eller det som kalles åpen fastmark (37,6 prosent) og er fjell- og viddeområder og andre områder med lav vegetasjon. 7,4 prosent er bart fjell. 6,2 prosent er feskvann og 5,3 prosent er våtmark, som inkludere både stand fjære- og strandområder og myrer.

Så skulle man jo kanskje tro at det i hvert fall innenfor den 1,7 prosentandelen av Norges areal som er bebygget er slik at mye er boliger som tar stadig  mer plass, både i strandsonen og andre steder der det tar vekk arealene fra andre gode formål. Men slik er det ikke. Av de bebygde arealene er bare 23 prosent boligbebyggelse og 8,2 prosent er fritidsbebyggelse. Mest plass i kategorien bebygget området tar veier og annen teknisk infrastruktur med 40 prosent. Mens arealer for næringsvirksomhet og tjenesteyting utgjør 8,4 prosent av det bebyggete arealet, det vil si 8,4 prosent av 1,7 prosent av hele Norges areal. Det er ikke spesielt mye.

Befokningsveksten i verden flater ut. Men når snur det ned?

Verdens befolkning passerte 1 milliard omkring år 1800. 2 milliarder ble passert i 1927, tre milliarder i 1960, 4 milliarder i 1974,  milliarder i 1987 og 6 milliarder i 1999. Lavere barnedødelighet og bedre helse, men uten samme nedgang i fødselstall som i den vestlige verden, gjorde at vi lærte på skolen og leste i media at vi stod foran en befolkningseksplosjon som kunne få katastrofale konsekvenser.

Med en årlig global befolkningsvekst på 1960- og 70-tallet på opp mot 2 prosent, og godt over 1,5 prosent på 80-tallet, var dette en klassisk eksponentiell vekstkurve, med en ny fordobling mellom hvert 30. og hvert 40. år (fordoblingen fra 3 milliarder i 1960 til 6. milliarder i 1999 tok under 40 år). Med denne veksttakten ville det bli 12 milliarder mennesker før 2040, 24 milliarder før 2080 og 48 milliarder før 2120.

Slike tall forutsetter imidlertid at det er et ressursgrunnlag i form at mat, vann, legemidler og energiressurser til å tåle det og en logistikk som fungerer. Dersom en slik befolkning også skulle ha de samme levestandsardsutviklingen som i USA og Europa, blir det vanskelig å se hvordan det slikt regnestykke kan gå opp. Derfor kom det mange spådommer om katastrofer og kollaps på grunn av en ikke-bærekraftig befolkningsvekst. Ganske dystre og dystopiske fremtidsutvikter.

Men slik gikk det ikke. Allerede før årtusenskiftet begynte FN å nedjustere sine prognoser for befolkningsveksten i verden. Minst to ting hadde skjedd. Langt flere land enn de industrialiserte vestlige landene fikk fallende fødselstall, inkludert Kina. Og mange av de rike landene opplevde et ytterligere fall i fødselstallene fra et allerede lavt nivå. I Japan og Øst Europa begynte tallene å antyde en snarlig befolkningsnedgang. Og land i Sør-Europa vi for noen tiår siden forbant med store barneflokker og streng katolisisme, gikk brått over til å ha fødselstall langt under nivået for å opprettholde folketallet.

FNs befolkningsprognoser er blitt nedjustert i tråd med dette og i følge den siste prognosen vil vi nå toppen befolkningsmessig omkring år 2100. Da vil det være 10,9 milliarder mennesker på jorden, betydelig lavere enn prognosene fra 70- og 80-tallet. Det er likevel 3 milliarder mennesker mer enn dagens 7,8 milliarder, og dersom alle skal forbruke mat, transporttjenester og energi på det nivået vi gjør i vesten vil også det utfordre oss. Men vi har som sagt 80 år på oss til vi når det nivået, før det snur og går nedover. I denne fremskrivningen ligger det en forutsetning om ganske lav eller ingen befokningsvekst i vår del av verden, i det meste av Asia og i Latin Amerika, men at Afrika vil forsette å ha sterk befolkningsvekst, med de utfordringene det vil medføre.

Men nå stilles det stadig vekk spørsmål ved om denne forutsetningen holder. Vil ikke også Afrika kunne ha en lagt raskere nedgang i fødselsraten når utdanningsnivået øker og folk i større grad flytter til byene og jobber i tjestesektoren, slik vi har sett andre steder? The Economist skriver om en prognose fra Institute of Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington som legger til grunn at utvilingen vil være annerledes fremover, også i Afrika:

"...the IHME study’s central scenario assumes that improvements in access to education and contraceptives in sub-Saharan Africa—and a concomitant fall in fertility—will result in a population there of just under 3.1bn in 2100, compared with 3.8bn in the UN study. Accounting for mortality, this means 890m fewer African births on a cumulative basis in the remainder of the century. However, even the IHME’s conservative projections still have sub-Saharan Africa as the only continent with a growing population by the end of the century."

I deres prognose når verden befokningstoppen allerede i 2064, med 9,7 milliarder, mens det i 2100 vil ha falt igjen til 8,9 milliarder. Det er to milliarder færre enn i FNs prognose. En annen viktig grunn til at IHMEs prognose er såpass mye lavere er en ulik vurdering av om de ekstremt lave fødselstallene vi ser i en del land , langt under det som vil opprettholde folketallet på dagens nivå, vil fortsette, eller om det vi justere seg litt opp igjen. Mens FN tror på en viss økning igjen, legger IHME til grunn en utvikingsbane med fallende folketall i mange land:

"Some of the IHME’s projections are eye-popping. South Korea, a country of 52m people, and one of the best economic success stories of the past 50 years, is expected to have fewer than 27m in 2100. Spain is likely to lose more than half of its 2017 population by 2100 the number of Bulgarians may fall from just over 7m to 2.6m. In total, 55 countries will experience a population decline of at least 25%. In 23 of those, the fall will be greater than 50%. Some rich countries, such as Australia and New Zealand, will continue to have growing populations, owing largely to immigration. The populations of India and China, currently the world’s two biggest, will fall from 1.4bn and 1.6bn now to 1.1bn and 730m respectively."

Dette er interessante tall. Og det er jo en ganske viktig avklaring om vi skal planlegge for at det i årene som kommer blir flere folk og mer kamp om ressursene, eller om hovedutfordringen utover i dette århundret i stedet blir en økende befolkningsnedgang og en helt annet demografi enn mesteparten av verden har vært rant til, men veldig mange færre i yrkesaktiv alder for hver pensjonist.

Quarentunes (31): A New England

Når jeg først er i gang med å trekke frem Billie Joe Armstronds prosjekt med å utgi en ny coverlåt på YouTube hver uke, må jeg også nevne denne: Billy Braggs "A New England fra 1983", fra hans aller første album, "Life's a Riot with Spy vs Spy". Et album som ble spilt inn av Bragg uten noe band eller noen andre instrumenter enn Billy Bragg selv med gitar. Det gjør den til et bra låtvalg når man skal spille inn en sang hjemmefra:



Så vil kanskje noen mene at de ikke husker Billy Bragg-versjonen, men derimot husker at Kirsty MacColl (ja, hun samme som var i "Faitytale of New York") hadde en hit med "A New England". Og det er helt riktig. Mens Billy Bragg ikke slapp noen av sangene fra sitt første album som singler, ga  Kirsty MacColl den ut som singel i 1985, et et nytt egenkomponert vers i tillegg til de Bragg hadde skrevet. Da fikk sangen en topp-10 plassering på hitlisten i UK.

Quarentunes (30) Don't Put Your Arms Around a Memory

Vi må videre i denne spalten, og Billie Joe Armstrongs store produksjon av coverlåter hjemmefra under koronakrisen. Dette må være en av de få positive tingene som er kommet ut av USA nokså mangelfulle håndtering av pandemien. Men så lenge Billie Joe må være hjemme og ikke kan dra på turne, kommer det nye coverlåter.

Her er en riktig godbit. En coverversjon av Jonny Thunders "You Can't Put Your Arms Around A Memory" fra 1978. Thunders var en var en av disse New York-rockerne på den tiden som ble mer populær i England enn i USA. Og som aldri ble noen stor stjerne blant folk flest, men som var en stor inspirator for andre musikere, spesielt i punk, post-punk og indie-landskapet. Og derfor er det ikke så veldig rart at han trekker frem akkurat denne sangen:

Quarentunes (29): Kids in America

Neste innslag fra Billie Joe Armstrongs "No Fun Monday"-prosjhekt, som handler om å gi ut en ny coverlåt på YouTube i uken så lenge han må være innendørs på grunn av koronasmittetiltak, er en cover at Kim Wildes "Kids in America". En helt utmerket coverversjon:

Quarentunes (28): Dreaming

Det er nødt til å bli litt Billie Joe Armstrong fra Green Day i denne spalten fremover. Han er blant musikerne som har valgt å bruke karantenetiden veldig produktivt og fant ut, etter først å ha laget en coverversjon av "I Think I'm Alone Now", ut at han skulle gi ut en ny coverlåt på YouTube hver mandag så lenge han må være hjemme. Noen nyinnspilte og noe gamle. Cover-prosjektet har fått et egent navn, "No Fun Mondays" og så langt er det blitt 13 videoer. Her er en glimrende versjon av Blondies "Dreaming:

Koronakrisens geografi (4)

Det er fire uker siden min forrige oppdatering av denne spalten om globaliseringen av koronakrisen, hvordan pandemien har gått fra å være en kinesisk krise til en europeisk og deretter amerikansk krise, og etter hvert blitt hele verdens problem. Og samtidig er det slik at noen land klarer seg mye bedre enn andre. Det er på tide å ta en oppdatering igjen.

Det har skjedd store endringer siden sist. Ikke så mye endringer i den forstand at ting utvikler seg helt annerledes enn det så ut for fire uker siden, men endringer som dels følger de trendene vi har sett lenge, men også flere tilfeller av at smittespredningen i enkelte land har vært kraftigere enn man kanskje hadde trodd. Og i noen land der det en stund virket som det var ganske god kontroll har smitten blusset kraftig opp ingen med økt sosial kontakt og mer reisevirksomhet, med USA som det fremste eksempelet.

Første gang jeg skrev om topp-listen over land med flest koronasmittende tidlig i mai var USA allerede på toppen av listen. Deretter fulgte fem land i Vest-Europa på de neste plassene. Men allerede da hadde Italia og Spania stengt ned og snudd trenden, mens noen store land andre steder var på full fart oppover, spesielt Russland, Tyrkia og Brasil. Det er jo litt interessant nå at Tyrkia og Brasil på det tidspunktet hadde omkring 130 000 smittede hver, men må ha håndtert situasjonen veldig forskjellig. I dag er det 216 00 som har vært koronasmittet i Tyrkia der kurven passerte toppen mot slutten av april, mens det i Brasil er to millioner smittede og ingen nedgang antall i nye tilfeller.

Neste gang, mot slutten av mai hadde Brasil og Russland allerede klatret opp på plassene bak USA, Men fortsatt var det slik at de fem store i Vest-Europa, Spania, Italia, UK , Frankrike og Tyskland var høyt på topp 10-listen, på plassene fra 4 til 8. Mens en del andre land, spesielt land i Latin-Amerika, men også India, var på vei oppover den globale statistikken.

Da jeg skrev om denne listen for tredje gang i midten av juni var pandemiens globalisering kommet enda et skritt videre. USA var fortsatt på topp, foran Brasil og deretter Russland. Og mens India hadde klatret helt opp på fjerdeplass hadde Kina forsvunnet helt ut av topp-20-listen over antall smittede. Vest Europa falt også videre, men det var noen interessante forskjeller. Fra å være fem land med relativt likt antall smittetilfeller i mai, var situasjonen i juni at UK hadde klar deg dårligst med flest smittetilfeller og dødsfall. UK var på 5. plass, Spania på 6. plass og Italia på 8. plass, mens Tyskland og Frankrike var ute av topp-10 globalt. Mens Peru og Chile var nye land inne i topp-10.

Nå i midten av juli har denne utviklingen tatt enda et nytt skritt videre. Antall smittetilfeller globalt er passerer snart 14 millioner, mens det var 8,5 millioner i midten av juni. Og det er ytterligere tydelig at veksten skjer andre steder enn i Europa og Kina. USA topper listen suverent, med omtrent hver fjerde koronasmittede i verden. Brasil er på en like suveren andreplass og passerer snart to millioner smittede og 75 000 døde. Og veksten der ser ut til å fortsette. India har rykket opp på tredjeplass med en million smittede, mens Russland på fjerde har 750 000.

På de fire neste plassene på denne listen er det ikke lenger noen land i Vest-Europa. Der finner vi Peru, Chile, Mexico og Sør-Afrika, som alle har hatt en urovekkenede utvikling de siste ukene. Først på 9. og 10. plass finner vi Spania og UK, som begge har en viss ny oppblomstring av smitte, og i Spania må de også ha justert litt opp på tallene sine nylig, slik at de igjen er havnet litt over UK. Disse to, likhet med Italia, Frankrike og Tyskland litt lenger ned på listen, og flere andre land i Europa har nå flere lokale smitteutbrudd enn for noen uker siden, men ikke slik at det sprenger kapasiteten i helsevesenet eller gjennomføres større reverseringer av tiltakene det er blitt lettet på. De er for eksempel ikke i nærheten av den vekten vi ser de nevnte latin-amerikanske ladene eller i Pakistan, Bangladesh, Colombia, Argentina og Saudi-Arabia.

Samtidig er det nyttige påminnelser om at dette ikke er over, og at prisen vi må betale hvis vi blir uforsiktige, og åpner for mye og for tidlig, er høy. Det har for eksempel vært mye oppmerksomhet om Israel de siste dagene i media, et land som fikk mye skryt for å reagere raskt og effektivt for å begrense smitten i første fase av pandemien, men der veksten i nye smittetilfeller har skutt raskt i været de siste ukene. Noen store arrangementer, blant annet bryllup og begravelser, har fått en del av skylden for at det stenges ned igjen nå.

Handelsbalansen i minus

I Norge er vi så heldige at naturen og geografien vår har gitt oss så store ressurser i gave at vi har langt mer enn vi trenger selv, og kan eksportere store verdier til andre land. Det gjelder særlig olje og gass, men også sjømat, metaller og mange andre industriprodukter.

Dette gjør at vi har inntekter vi kan bruke til å kjøpe en rekke varer fra utlandet, som datamaskiner, mobiltelefoner, hvitevarer, klær, biler, fly og alt mulig annet. Og fordi prisutviklingen på det vi kjøper stort sett har vært god sett fra forbrukernes side, mens mye av det norske bedrifter selger har hatt en prisutvikling som har vært gunstig for produsenten, har vi kommet godt ut av denne byttehandelen med utlandet.

Og ikke bare det: Vi har solgt for større verdier til utlandet enn vi har kjøpt fra utlandet, så handelsbalansen har nesten alltid vært positiv, og til dels svært positiv. Bare helt unntaksvis de siste par tiårene har det vært måneder der handelsbalansen har vært negativ, og da gjerne i forbindelse med større kriser og problemer som har påvirket oljepris og -etterspørsel.

Og der er vi nå. Statistisk sentralbyrås tall for handelsbalansen i juni viser en slik ekstraordinær situasjon. Handelsbalansen var nede i rundt null i mars, april og mai, men i juni er det et importoverskudd på 10,2 milliarder kroner, det høyest på veldig lenge. SSB skriver:

"Nedgangen i eksporten av varer fortsatte i juni og beløp seg til 55,8 milliarder kroner, 15,6 prosent lavere sammenlignet med samme måned i fjor. Importen økte med 10,0 prosent til 66,0 milliarder kroner. Dette førte til et handelsunderskudd på 10,2 milliarder kroner, det høyeste i nyere tid. Utenrikshandelsstatistikken for juni 2020 viser en videre nedgang i norsk eksport av varer. Det er nå den syvende måneden på rad hvor eksporten har minsket. Lavere utførsel av naturgass og redusert fastlandseksport er hovedårsaken til nedgangen. Eksporten av råolje er også på et lavt nivå, selv om verdien er høyere enn i juni 2019."

Dette er også en god påminnelse om at effekten av den pågående koronakrisen i Norge ikke bare er avhengig av hva vi gjør i Norge for å hindre smittespredning og regulere reisevirksomhet. Økonomien vår er svært avhengig av at også andre land lykkes med jobben de gjør. Ja, det sannsynligvis få land som er så avhengig som Norge av at andre enn oss selv får økonomiene sine i gang igjen.